Page 1

Camilla Grebe

Dvalen Oversatt fra svensk av Elisabeth Bjørnson


Manfred

Vi var en ganske vanlig familie. Det var en morgen som alle andre. En sånn som man ikke venter skal være av noen særlig betydning. En av alle disse ubetydelige dagene som man ikke tillegger noen egentlig vekt fordi man tror man vet at de ikke kommer til å spille noen spesiell rolle. Det var bare enda en dag å komme seg igjennom. Holde ut og takle, som om den skulle vært en blankett som måtte fylles ut og postlegges før klokken fem. Afsaneh sto opp først for å gi Nadja grøt. Jeg hørte skrittene hennes; lette, nesten prøvende da hun tasset fra entreen og inn på kjøkkenet. Som om hun forflyttet seg over tynn is. Deretter slamring, susing fra vannkranen og et lite smell idet hun plasserte kjelen på komfyren. Til slutt den rytmiske krafsingen fra vispen mot metallet i kjelen mens hun rørte grøtpulveret ut i vannet. Fra plassen min i sengen – fremdeles varm etter Afsaneh – hørte jeg Nadja sutre og hoste inne fra barneværelset ved siden av. Det var lydene fra en helt vanlig familie: fra kvinnen, min unge kone, kanskje for ung – det var i hvert fall dem som mente det – og fra datteren min. Og det var stillheten etter de tre eldre barna som hadde forlatt redet, og min ekskone som hadde for9


latt leiligheten en vårmorgen ikke ulik denne, med en koffert som var så tung at hun ikke ville ha orket å bære den hvis hun ikke hadde vært så rasende. Men alt dette tenkte jeg ikke akkurat da, ikke mens jeg lå der, døsig av nattens drømmer og sengevarmen. Det er bare i ettertid at alle disse små hendelsene får vekt og blir betydningsfulle. Det er bare i ettertid at alle livets trivialiteter vokser, får tenner og forfølger oss om natten. Det var en morgen som alle andre. Dessuten var det Nadjas tredje forkjølelse på like mange uker, og både Afsaneh og jeg var dødstrøtte av nattevåk og lirking med vår elskede, men trassige toåring. Vi kunne spøke om det, at Nadja ble som et spedbarn når hun var tett i nesen. Og Afsaneh pleide å si jeg bare kunne ha det så godt når jeg hadde valgt å begynne på nytt med småbarn og det hele til tross for at jeg var over femti. Afsaneh gløttet på døren til soverommet. Hun bar Nadja på hoften, og da hun bøyde knærne lett for å heise Nadja høyere opp, gled morgenkåpen fra hverandre og blottet det ene brystet, det vakre brystet som mot alle odds var blitt mitt. Hun spurte om jeg kunne være hjemme med Nadja, og jeg sa at jeg hadde tenkt å dra inn til Huset en stund. Huset var politihuset på Kungsholmen i Stockholm. Arbeidsplassen min i over tjue år og synonymt med jobben, tredemølla. Stedet der jeg etterforsket drap og andre grove forbrytelser. Der jeg beskjeftiget meg med menneskehetens aller verste sider, de motbydelige avartene av menneskelig adferd som resten av befolkningen ikke behøvde å befatte seg med. Hvordan kunne jeg synes at det var så viktig? La dem ta livet av hverandre, tenker jeg. La dem voldta og 10


banke hverandre opp. La dopet flomme og forstedene brenne som stjerneskudd i natten. Bare ikke bland meg inn i dritten. Jeg kan huske at Afsaneh rynket pannen da jeg sa dette om jobben. Hun minnet meg på at det var Kristi himmelfartsdag, og spurte hva jeg skulle gjøre som var så viktig. Deretter forklarte hun tålmodig at hun hadde lovet å drikke kaffe med en av doktorgradsstudentene sine, og at hun allerede hadde nevnt det for meg to ganger i løpet av middagen i går. Sånn fortsatte vi en god stund. Vi småkranglet litt om hvem som skulle være hjemme med det syke barnet, som om det virkelig var av noen betydning. Vi småkranglet på den ureflekterte, slitsomme måten som jeg forestiller meg at de fleste familier gjør en helt vanlig morgen i det trygge og velstående landet Sverige. Da Afsaneh hadde gått for å treffe doktorgradsstudenten sin, og Nadja lå inntil meg i den brede sengen og presset den snørrete, lille nesen mot kinnet mitt, føltes det likevel ganske fint. Hva hadde jeg i Huset å gjøre i dag? De døde kunne vente til i morgen, og de fleste av kollegene mine hadde uansett fri. Jeg husker ikke nøyaktig, men jeg tror jeg gikk rundt og småryddet litt i løpet av formiddagen. Kneet gjorde fordømt vondt, og jeg tok et par Voltaren. Kanskje smugrøykte jeg et par sigaretter under viften også. Nadja så på tv, og jeg måtte skru opp volumet for å overdøve bråket fra veiarbeidet som foregikk utenfor i Karlavägen. Min eldste datter, Alba, ringte fra Paris og ville låne penger. Jeg forklarte rolig og bestemt at hun måtte snakke med moren sin, for meg hadde hun jo allerede fått tre tusen av denne måneden. Dessuten hadde søsknene hennes, Alexander og Stella, ikke fått noe som helst. Og man måtte jo være rettferdig, ikke sant? Rettferdighet, for et underlig konsept nå i ettertid. 11


Til slutt ble Nadja lei av tv-en. Hun skrek og skrek, og jeg bar henne rundt i leiligheten i et forgjeves forsøk på å roe henne. Den lille kroppen var glovarm, og jeg ga henne en Alvedon, til tross for at Afsaneh ikke likte at jeg gjorde det – det var også noe vi pleide å småkrangle om. Afsaneh syntes ikke små barn skulle få medisiner hvis de ikke var på dødens rand. Kanskje ble Nadja roligere av tabletten, kanskje var det brødskiven som jeg laget til henne, som gjorde susen. Eller så var det veiarbeidet utenfor som til slutt klarte å distrahere henne. Jeg løftet henne opp i vinduskarmen i stuen, og hun sto som forhekset en lang stund og så på gravemaskinen som langsomt åt seg ned i veibanen tre etasjer nedenfor, mens hun slikket smøret av brødskiven og snørr av overleppen med den spisse, lille tungen. Vi snakket en stund om gravemaskiner og biler og lastebiler og motorsykler. Om alle slags motordrevne kjøretøyer. Nadja likte alt som hadde med motorer og bråk å gjøre – det hadde Afsaneh og jeg konstatert tidlig. Det må ha vært da Afsaneh ringte fra kafeen. Jeg satte Nadja, som protesterte høylytt, ned på gulvet og gikk ut i entreen for å kunne snakke uforstyrret – bråket fra veiarbeidet fikk hele leiligheten til å vibrere. Afsaneh spurte om hvordan det sto til med Nadja, og jeg sa at hun hadde det helt fint, at hun spiste en brødskive, og at det neppe kunne stå altfor dårlig til siden hun både spiste og drakk. Selvsagt nevnte jeg ingenting om Alvedon-tabletten. Da vi la på, merket jeg umiddelbart at noe var galt. Det var som om luften hadde tetnet, som om den presset seg mot meg, et taktilt forvarsel om en forestående fare. I neste sekund 12


skjønte jeg at det snarere var fraværet av noe som fikk meg til å reagere. Det var stille. Veiarbeiderne hadde tydeligvis tatt en pause, og det eneste jeg hørte, var mitt eget åndedrett. Jeg gikk inn i stuen for å se til Nadja, men rommet var tomt, bortsett fra tåteflasken hennes, som lå i en pøl av saft midt på gulvet, og haugen av leker som hun hadde halt frem i løpet av formiddagen. Kanskje var det i dette øyeblikket at engstelsen ble vekket til live, dette urinstinktet som vi alle bærer på, driften til å beskytte barna våre mot alt ondt. Deretter ble jeg blendet av en solstråle, en skarp strime av lys som ikke skulle ha vært der, av den enkle grunn at stuevinduet lå i skyggen. Jeg snudde meg mot lyset, myste og så inn på kjøkkenet. Vinduet sto åpent, og solen speilet seg i ruten. Plutselig sto alt klart for meg: Afsaneh hadde pusset kjøkkenvinduene i går. Hun måtte ha glemt å sette på barnesikringen. Men Nadja kunne da vel ikke ha klatret opp og åpnet vinduet? Og hvorfor skulle hun ha gjort noe sånt? I samme sekund som jeg formulerte spørsmålet for meg selv, skjønte jeg hvorfor: gravemaskinen, den fordømte gravemaskinen. Jeg løp mot det åpne vinduet. Jeg løp fordi det var det eneste jeg kunne gjøre. Jeg løp fordi man må, fordi man er nødt. Man har ikke lov til å la barnet sitt falle, dø. Det er det eneste man ikke har lov til her i livet. Alt annet kan man slippe unna med. Utenfor lekte solstrålene i de lysegrønne trekronene, og nedenfor sto veiarbeiderne stille og så opp mot meg med tomt 13


blikk. Et par av dem løp frem mot huset vårt med utstrakte armer. Nadja hang i vannbrettet, og det rare var at hun var helt stille, akkurat som jeg har hørt at barn er når de er i ferd med å drukne. De små fingrene hennes klamret seg fast, og jeg kastet meg mot henne fordi det er det man gjør. Man kaster seg etter barnet sitt, man går gjennom ild og vann. Man gjør alt og litt til. Og så fikk jeg tak i henne, jeg nådde frem og kjente at de smørklissete fingrene hennes langsomt gled ut av hånden min. Gled ut av grepet mitt som et glatt såpestykke. Hun falt. Barnet mitt falt mot gaten, og jeg kunne ikke stoppe det. Alt som skulle til, var at jeg hadde kommet frem et sekund tidligere, at jeg hadde klart å tilbakelegge en meter til i løpet av den perioden da tiden lot til å stå stille, og brølet fra stillheten gjallet i ørene mine. I et annet liv, en parallell tilværelse, kunne jeg kanskje ha reddet henne. Men mitt barn falt. Hun falt fra tredje etasje og ned mot gaten, og jeg kunne ikke gjøre noen verdens ting for å hindre det. Vi var en ganske vanlig familie. Det var en morgen som alle andre, men etterpå ble ingenting som før.

Profile for De norske Bokklubbene

Camilla Grebe: Dvalen  

Utdrag

Camilla Grebe: Dvalen  

Utdrag