Utdrag: The Rolling Stones - låt for låt

THE ROLLING STONES

LÅT FOR LÅT

HISTORIEN BAK SANGENE

THE ROLLING STONES

Utgitt av Bodoni Forlag i juni 2023

Papir

90 g Amber Graphic levert av Arctic Paper

720 sider, 460 illustrasjoner

Opplaget er 2000 eksemplarer

Av disse er 100 utgitt med et nummerert smussomslag, signert av forfatteren.

Prosjektledelse og tilrettelegging

Jo Gjerstad

Utforming og typografi Stig Moe, Aksell

Grafisk produksjon Aksell

Innbinding Bokbinderiet Johnsen, Skien

Alle illustrasjoner er hentet fra private samlinger.

Forfatteren er uten ansvar for mulige feil.

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler om kopiering inngått med Kopinor, interesseorganisasjon for rettighetshavere til åndsverk.

© Bodoni Forlag

ISBN 978-82-8403-181-1

Bergen 2023 NO

Foto: Privat

Bård (3) demonstrerer multitasking for en musikkelsker julen 1963. Det andre bildet er tatt i studio med et Ludwig slagverk påsken 1995.

FORORD

STEINER I HJERTET

The Rolling Stones rullet inn i mitt liv en vårdag i 1965 da jeg hørte The Last Time for første gang. Lyden traf meg som et prosjektil. Jeg hadde hørt The Beatles og elsket dem. Men dette var råere. Litt farlig. Der og da ble jeg en livsvarig tilhenger av «The Greatest Rock ‘n’ Roll Band in the World».

Visse minner følger deg hele livet. For min egen del, er de største og beste minnene knyttet til musikk. Te Beatles i 1964. Te Rolling Stones året etter. To grupper som har fulgt meg gjennom livet, omtrent som trofaste venner. Og disse vennene har aldri sviktet meg. Uansett hvor jeg har vært i livet, har jeg alltid kunne stole på at musikken fra disse to gruppene har løfet meg opp.

Historien om mitt første møte med Rolling Stones sitter spikret i hjernebarken. Min beste venn i barnehagen var Anders, og jeg var ofe med ham hjem. Denne vårdagen i 1965 hadde hans storebror Ove vært hos tannlegen og trukket en jeksel, og som trøst hadde han fått en plate av sin mor. Anders og jeg fkk sitte på rommet til Ove mens han la seg på sengen og ba en av oss sette på den nye platen.

Jeg gikk bort til hans bærbare, batteridrevne platespiller og satte stifen på en plate med en mørkeblå etikett. De sekundene da jeg hørte gitaren som spilte et gjennomgående tema, er noen av de sterkeste jeg har opplevd. «Brian Jones», kom det fra sengen der Ove lå. Han pekte opp på et bilde han hadde på veggen av Te Rolling Stones. «Han der», sa Ove og plasserte pekefngeren på en fyr som skilte seg ut. En blond mann med stilige klær og tøf frisyre. I bakgrunnen hørte vi Te Last Time. Jeg var solgt. Te Rolling Stones hadde fått en fan for livet.

Synes du det er rart at en femåring kunne bli hektet på Te Rolling Stones? Og synes du det er galt at en mann som har skrevet en 560 sider tykk bok om Te Beatles kan gjøre det samme med Te Rolling Stones? La meg forklare – og da må jeg kopiere noen avsnitt fra min bok om Te Beatles:

Det kan sikkert være vanskelig for mange lesere å forstå – endatil godta – at det var mulig å bli grepet av rock ’n’ roll mens man ennå gikk i barnehagen. Vi var gjerne små, og til å begynne med forsto vi ikke et kvekk av hva de sang, men vi følte noe helt spesielt når vi hørte disse platene. Pop og rock var slett ikke forbeholdt

tenåringene. Det var noe deilig og forløsende ved denne musikken som også vi smårollinger klarte å oppfatte. Dessuten lærte vi å snakke engelsk på rekordtid: De av oss som hørte mye pop og rock i oppveksten slapp å pugge engelske gloser på skolen. Takket være pop-heltene våre hadde vi det elementære vokabularet inne lenge før vi hadde den første engelsktimen.

Det eneste jeg var for liten til å begripe, var feiden som oppsto mellom tilhengere av Beatles og Rolling Stones. For en femåring var Te Last Time like tøf som Ticket To Ride. I såkalt voksen alder er jeg av den oppfatning at feiden var og er meningsløs, fordi Beatles og Rolling Stones er to unike band med vidt forskjellig musikalsk uttrykk – og store forskjeller i tekstene og måten å formidle dem.

La det være helt klart: Beatles og Rolling Stones er ikke konkurrenter – de er motpoler. Lys versus mørke. Kjærlighet versus sex. Det ene bandet proklamerer fred og fordragelighet – det andre avdekker svik og sinne. Beatles sprer det glade budskap, eksemplifsert i All You Need Is Love. Stones minner oss om livets dystre realiteter, ubehagelig gjenspeilet i Sympathy For Te Devil. Beatles gir håp – Stones gir advarsler. Beatles viser omsorg – Stones er nådeløse. Beatles vil bli elsket –Stones gir blafen. Disse motsetningene er med på å gjøre historien om bandene og sangene deres enda mer spennende.

Musikalsk sett bør man heller ikke sammenligne de to bandene nevneverdig. Begge er unike hver på sin måte. I Rolling Stones er dette hovedsakelig takket være to medlemmer: Keith Richards og Charlie Watts. Stones har noe så uvanlig som en gitarist som konsekvent står der som bassisten vanligvis står – ved siden av trommeslageren. Dette gjør at Rolling Stones har et musikalsk uttrykk som ingen andre har: I et rockeband følger man trommeslageren, i Rolling Stones følger man gitaristen. Men den største musikalske forskjellen mellom Beatles og Stones ligger nettopp i trommeslagerne: Ringo Starr var inspirert av britisk skife, og hadde dermed en mer pågående stil enn Charlie Watts som hentet det meste av sin lærdom fra amerikansk jazz. Felles for dem var at de begge var stilskapere som ble uunnværlige for sine band.

En annen vesentlig ting: Jeg tilhører ikke dem som tar side innad i Rolling Stones, mellom eksempelvis Mick Jagger og Keith Richards. For meg er Jagger og Richards musikalske brødre. Ytterpunkter som utfyller hverandre. Og jeg tilhører heller ikke dem som anser Brian Jones for å ha vært bandets viktigste medlem, og at alt som er laget etter hans tid ikke er ekte Rolling Stones. Brian var medlem i knapt syv år, og Stones har laget mange av sine beste plater uten ham. Det kan gjerne virke på leseren som om jeg undervurderer hans rolle. Til det kan jeg berolige alle Brian Jones-tilhengere med forsikringen om at han gjennom boken får atskillig heder og ære for sin innsats der han fortjener det. Og – bare så det er helt klart – selv om det er Jagger og Richards som har vært selve drivkrafen i bandet med sine låter og sitt unike image, ville de ikke klart å oppnå de resultatene som de gjorde uten de andre

medlemmene. Hatten av for Brian Jones, Bill Wyman, Charlie Watts, Mick Taylor, Ronnie Wood og Ian Stewart. Jeg løfer også glasset for de andre medhjelperne som aldri ble tatt opp som fullverdige medlemmer – spesielt Nicky Hopkins, Bobby Keys og Chuck Leavell. Alle er de en del av eventyret Rolling Stones.

Te Rolling Stones låt for låt er – som undertittelen sier – en bok som forteller historien bak alle sangene som dette enestående bandet har gitt ut. Det er ikke en biograf basert på rykter og useriøse kilder, men en gjenfortelling av hvordan komposisjonene og platene ble til. Siden Rolling Stones – og da spesielt Mick Jagger og Keith Richards – ofe har vært personlig utleverende i sitt arbeid, vil boken også kunne fungere som en biograf om Rolling Stones som gruppe. Hele tiden er fokuset rettet mot det som denne forfatteren mener er det viktigste ved bandet; musikken og platene.

Boken er lagt opp kronologisk og følger den britiske diskografen, slik min bok Te Beatles låt for låt også gjør det. Dette kan virke noe forvirrende for de av leserne som er vokst opp med de amerikanske utgavene av Stones-platene på 60-tallet, men jeg har valgt å holde meg til de britiske utgivelsene siden det var disse som Rolling Stones selv var ansvarlig for. Og bare ta det rolig – ALLE låtene er med. For ordens skyld har jeg laget et eget kapittel om den amerikanske diskografen på 60-tallet.

Hoveddelen starter med Come On i 1963 og avsluttes med utgivelsen av Living

In A Ghost Town i 2020. Hvert eneste kutt på hver plate blir grundig omtalt. Her får du vite hvordan komposisjonene ble til og spilt inn. De mange låtene som gruppen ikke komponerte selv, men hentet fra sine gamle helter, er omtalt med like stor respekt, og her trekkes historien helt tilbake til de originale versjonene av de forskjellige låtene. I tillegg kommer tekniske fakta; så som navn på komponistene, hvem som deltok i studio og tidspunkt for når innspillingene ble gjort. Absolutt alle musikerne som deltok er ført opp.

Som ekstranummer har jeg laget utførlige kapitler om samleplater, innspillingene som gruppen gjorde for BBC, luksusbokser, samt de mange konsertene fra arkivet som er ofentlig utgitt. En ting til: Jeg skriver konsekvent Richards med s, selv om Keiths etternavn ble skrevet uten s gjennom det meste av 60- og 70-tallet.

Rolling Stones har beriket mitt liv siden den vårdagen i 1965. Det minste jeg kan gjøre til gjengjeld er å skrive denne boken, og forhåpentligvis klare å bringe min lidenskap videre til leseren. Les boken, spill platene, og la deg berike og beruse av «Te Greatest Rock ‘n’ Roll Band in the World».

Bergen, mai 2023 BÅRD OSE

We love you …

Frode Skulstad

Tony Silver

Mads Eriksen

Bernhard Steen

Ståle Tonning

Eivind Blikstad

Per Helge Hansen

Finn Tokvam

Jørgen Roll

Geir Hørnes

Stein Ramberg

Arild Rønsen

Siw Grindaker

Yan Friis

Tom Kristensen

Chris Jagger

Torstein Oliversen

RULLENDE OMSTREIFERE

1Togstasjonen i Dartford utenfor London ser ut som en hvilken som helst togstasjon. Den er likevel spesiell. Det var nemlig her at to tenåringer møttes 17. oktober 1961 og oppdaget at de hadde en felles interesse: Amerikansk rhythm & blues. De to tenåringene var Mick Jagger (nettopp 18) og Keith Richards (nesten 18). Begge var på vei til skolen. Mick til London School of Economics, Keith til Sidcup Art College.

De hadde vært skolekamerater i barndommen, men hadde mistet kontakten etter at familien Richards fyttet til et annet strøk. Nå sto de der og så på hverandre. Det vil si, Keith så på det som Mick hadde under armen: En liten bunke amerikanske blues-plater fra Chess Records, deriblant Rockin’ at the Hops med Chuck Berry og Te Best of Muddy Waters. Dette var plater man ikke kunne få kjøpt over disk i London. Mick fortalte at han hadde bestilt dem direkte fra Chess Records i Chicago. Keith ble imponert. Han inviterte den unge økonomistudenten hjem på te.

De to fant umiddelbart tonen, bokstavelig talt. Keith hadde sunget i kirkekor og hadde fått interessen for gitar gjennom sin bestefar Gus Dupree. Mick hadde også lært seg selv å spille gitar, etter å ha kjøpt seg et instrument på en ferietur i Spania. Han likte også å synge, og hadde lært seg munnspill etter plater av Little Walter. De to guttene ble uatskillelige.

Foreldrene til de to hadde forskjellig oppfatning av sønnenes felles interesse. Moren til Keith var begeistret, men faren til Mick var skeptisk. Han mente at Mick burde konsentrere seg mer om sport enn spill. Joe Jagger var selv gymnastikklærer, og hadde laget en instruksjonsflm for skolen der hans sønn var en av deltakerne i sekvenser om basketball og klatring. Allerede den gang var den unge Mick atletisk. Men det hjalp ikke hvor mye Jagger senior argumenterte – junior lot musikken erstatte idretten. Men han lovet å fortsette studiene.

Da var det lettere for Keith, som var enebarn og vokste opp med seks tanter som alle elsket den lille gutten med de utstående ørene. Han hadde vært utsatt for et uhell i niårsalderen da han klemstret det ytterste leddet på høyre pekefnger under en stein, noe som fkk betydning for spillestilen hans.

Mick og Keith hadde en felles venn i Dick Taylor – en annen student ved Sidcup Art College, og en mann som fortjener litt av æren for at Te Rolling Stones ble dannet. Dick hadde allerede startet et band sammen med Mick kalt Little Boy Blue & Te Blue Boys, der de øvrige medlemmene var Bob Beckwith (gitar) og Alan Etherington (diverse instrumenter). Det var Mick som hadde kommet på gruppenavnet – han tok det fra bluesen Little Boy Blue av Lightnin’ Hopkins.

Dick gikk nå på samme kunstskole som Keith, og la merke til at han var en meget god gitarist tross sin unge alder. De to spilte litt sammen, men det var vanskelig å få overtalt Keith til å inngå videre samarbeid. Dick spurte Keith fere ganger om ikke han ville bli med i Little Boy Blue & Te Blue Boys, men den unge gutten med de utstående ørene vegret seg for å takke ja til invitasjonen. Inntil han møtte Jagger, som klarte å overtale ham til å delta på en øving. Deretter var det ingen vei tilbake. Beckwith og Etherington forsvant fort ut av bildet, og dermed besto kjernen i det lille bandet av Jagger, Taylor og Richards. Ingen av dem hadde andre ambisjoner enn å mestre den musikkstilen de trodde de var alene om å like.

Torsdag 15. mars 1962 leste de tre guttene en artikkel i musikkavisen Melody Maker. En bluesklubb skulle åpne to dager senere i bydelen Ealing på vestsiden av London. Det var nesten for godt til å være sant. På plakaten sto Blues Incorporated, et band ledet av Alexis Korner (den britiske bluesens far) og Cyril Davies (Storbritannias første virtuos på blues-munnspill). I besetningen var også en 20 år gammel trommeslager ved navn Charlie Watts. En av de mange vokalistene som deltok var Art Wood, hvis lillebror Ronnie fkk være til stede selv om han bare var 16 og dermed for ung til å slippe inn. Det var for kronglete for de tre guttene å reise til Ealing på klubbens åpningsdag, men et par uker senere fkk Mick låne farens bil for å kjøre den lange veien. Det ble en kjøretur som skulle forandre livene til mange av karene som var til stede i klubben den kvelden.

Etter konserten tok Mick mot til seg og tok en prat med Alexis Korner. Bluesfaderen oppfordret Mick til å sende ham et opptak. Som sagt, så gjort. Mick sendte Korner et opptak av Little Boy Blue & Te Blue Boys som inneholdt fre låter: Around And Around, Reelin’ and Rockin’, Bright Lights Big City og Micks favoritt La Bamba. Korner ble såpass imponert over opptaket at han inviterte Mick til å gjestesynge med Blues Incorporated. Mick på sin side dro med seg Keith. Sammen ploget de seg gjennom Around And Around til lunken applaus. Det var tydelig at Korner likte Mick, for han ble tilbudt jobben som fast gjestevokalist med Blues Incorporated på gruppens ukentlige opptredener i Ealing Jazz Club og på Marquee Club. I mellomtiden dukket det opp en person som hadde samme sterke lidenskap for blues. En ung mann med et frynsete rykte.

3

Brian Jones ble sett på som en bråkmaker i sin hjemby Cheltenham. Før han var 20 hadde han gjort tre kvinner gravide, og han fkk sparken fra hver jobb han forsøkte seg på – stort sett fordi han forsov seg eller stjal penger. Men livet hans begynte bra. Han vokste opp i en musikalsk familie, og var et skolelys i barndommen. En musikklærer la merke til at gutten klarte å mestre ethvert instrument som han forsøkte seg på, og oppildnet av dette kjøpte foreldrene en saksofon til Brian. Så snart han hadde lært seg å spille saksofon, gikk veien videre til gitar.

Tenåringen Brian var en ener i kjemi og fysikk, og tok sikte på å bli tannlege. Dessverre hadde han en litt for stor appetitt for sex, noe som fkk fatale følger da han var 17. Han gjorde en 14 år gammel jente gravid, noe som skapte så store bølger at han måtte forlate Cheltenham en periode. Han tok med seg saksofonen og haiket gjennom Europa og Skandinavia, og levde som musiker enten på gaten eller som tilfeldig medlem av diverse band på klubber.

Tilbake i Cheltenham spilte han med fere jazz-orkestre gjennom vinteren 1959–60. Og så skjedde det fatale igjen: Han gjorde en ny kvinne gravid. Denne gang en gif kvinne. Skandalen var et faktum, men Brian lot den ikke sette noen demper på sex-lysten. Tvert imot; han innledet et forhold til tenåringen Pat Andrews som snart ble gravid hun også. Foreldrenes reaksjon var å stenge døren til huset julen 1960 og reise vekk, uten å melde fra til Brian. Han fkk vær så god feire jul et annet sted.

Våren 1961 var Brian på leting etter et holdepunkt i livet, noe som kunne gi ham en enveisbillett bort fra det puritanske miljøet i Cheltenham som holdt på å kvele ham. Musikken ble redningen. Da Brian oppdaget amerikansk blues var saken klar: Han måtte vie sitt liv til musikk. Og da han hørte Elmore James, måtte han lære seg å spille slide-gitar. Det var ikke lett i England, hvor det ikke var mulig å få kjøpt slike stålsylindre som gitarister i USA brukte når de spilte slide. Hans nye kjæreste Pat hjalp Brian å løse problemet: Sammen gikk de til en søppeldynge utenfor en blikkenslager. Der, blant blikkskrot og ihjelsveiset jern, fant Brian et fem centimeter langt stålrør som han klarte å tre innpå en av fngrene på venstre hånd. Dagen etter klarte han å etterligne Elmore James. Det eneste som manglet nå, var noen å spille sammen med.

4

Et møte med Alexis Korner ble et vendepunkt i livet til Brian. Den kvelden Korners nystartede gruppe Blues Incorporated besøkte Cheltenham Town Hall var Brian blant publikum, og etter konserten gikk han bak i garderoben for å bli kjent med Korner. Respekten ble gjensidig, og Korner inviterte Brian til å stikke innom hvis han noensinne skulle komme til London.

Brian lot seg ikke be to ganger. Han besøkte Korner første gang rundt juletider 1961, og i februar 1962 fkk han seg en leilighet i storbyen. Da Blues Incorporated startet sine ukentlige opptredener på Ealing Club i London lørdag 17. mars 1962, var Brian Jones i salen. Lørdagen etter, 24. mars, gjorde han sin debut med dem.

Denne kvelden ble han også kjent med bandets trommeslager Charlie Watts, en velkledd mann som så mye eldre ut enn han var.

Charlie var en lidenskapelig jazz-entusiast som hadde startet sin musikalske karriere med en ombygget banjo. Han hadde fått en banjo i gave, men klarte ikke å spille på den. Så han bygget den om slik at selve kroppen ble en enkel tromme, og halsen et stativ. Charlie fkk sitt første trommesett da han var 14, men hadde ikke den ferneste interesse av å satse på et liv som musiker. Han tok seg jobb i et reklamebyrå, og tenkte at musikken bare skulle være en hobby. Høsten 1961 dro Charlie til Danmark hvor han jobbet et halvt år, før han vendte tilbake til London i februar 1962. Først da takket han ja til Alexis Korners tilbud om å bli trommeslager i Blues Incorporated.

Et annet viktig bekjentskap for Brian var sangeren Paul Pond – en kar som skifet etternavn til Jones og som året etter dukket opp som frontmann i Manfred Mann. Brian adopterte artistnavnet Elmo Lewis – en kobling av Elmore James og hans eget fornavn Lewis. (Hans fulle navn var Lewis Brian Hopkin-Jones.) Brian lufet ideen for Paul om å starte et eget band. Paul Jones takket nei, fordi han ville fullføre studiene sine på teaterskolen. I likhet med Charlie tenkte også han at musikken skulle forbli en hobby. Men så ble han altså medlem av Manfred Mann … men det er en annen historie.

L5ørdag 7. april 1962 på Ealing Club var den historiske dagen da Brian Jones ble kjent med Mick Jagger og Keith Richards. Denne kvelden hadde Mick, Keith og Dick Taylor møtt opp for å høre Blues Incorporated, og midtveis i konserten annonserte Alexis Korner en gjest: «Han har kommet hele veien fra Cheltenham for å spille for dere! Ta vel imot Elmo Lewis!»

Brian dro i gang Dust My Broom så guttene i Blue Boys fkk hakeslepp. Keith trodde nesten ikke det han hørte – det lød jo som selveste Elmore James! Så snart Brian gikk av scenen, stormet de tre guttene bort til ham for å bli kjent med denne lysluggen som spilte svart blues. De fortalte at de hadde et band, og at det var plass til ham hvis han ville bli med. Brian takket høfig nei og sa stolt at han gikk med planer om å starte sitt eget band.

2. mai 1962 rykket Brian inn en annonse i musikkbladet Jazz News. Han ønsket musikere til et ekte rhythm & blues-band som skulle ha sin første øving i andre

Den første LP-en til The Rolling Stones ble spilt inn i Regent Sounds Studio i Londons Denmark Street. I dag selges det instrumenter i lokalet.

Foto: Privat

OPPTELLING: RULLENDE OMSTREIFERE 15

Puben Bricklayers Arms lå i dette bygget. Det var her, i andre etasje, at Brian Jones hadde prøvespillinger for sitt nye band.

Foto: Privat

Det faste øvingslokalet var i puben Wetherby Arms, som lå i dette bygget. Det var her Bill Wyman prøvespilte med Rolling Stones.

Foto: Privat

etasje av puben Bricklayers Arms i Soho. Den første som svarte var en røslig fyr med underbitt og rockesveis. Han het Ian Stewart og var en fabelaktig boogie woogie-pianist. Stu, som han ble kalt, plasserte pianoet ved et vindu slik at han kunne holde øye med sykkelen sin som sto parkert utenfor puben. Stu kom ikke alene – han hadde med seg to andre entusiaster: Geof Bradford (gitar) og Andy Wren (vokal). Etter hvert kom også Brian Knight (gitar) og Dick Hattrell (bass) med, men Brian syntes Andy Wren var en for dårlig sanger. De måtte fnne en ny vokalist hvis det skulle bli skikk på bandet.

Mick Jagger ble nysgjerrig på det nye bandet til Brian, og bestemte seg for å møte opp på en øving tidlig i juni. Han tok med seg Keith og Dick. Alle tre syntes å passe godt inn i Brians planer, og dermed oppsto en konfikt: Geof Bradford nektet å spille sammen med Chuck Berry-kloningen Keith, og forlangte at han skulle ut. Men Brian gjorde i stedet en helomvending. Han sparket Bradford og de andre, unntatt Stu, og ønsket trioen fra Little Boy Blue & Te Blue Boys velkommen i bandet sitt.

Dette skapte imidlertid et problem når det gjaldt antall gitarister. Tre var en for mye. Dick Taylor ble derfor spurt om han kunne tenke seg å ta jobben som bassist, noe han litt motvillig sa ja til. Han ville tross alt spille i bandet. Med Ian Stewart på laget var de fem, men de manglet trommis. De visste hvem de ville ha: Charlie Watts. Men foreløpig lå han utenfor deres amatørmessige rekkevidde.

E6n drøy måned senere dukket det opp et tilbud: Blues Incorporated skulle gjøre et opptak for BBC radio, og det kolliderte med bandets ukentlige spillejobb på Marquee Club. Dessuten fkk gruppen bare betalt for fem musikere, så Korner måtte melde fra til Mick Jagger at det dessverre ikke var plass til ham. Men kanskje han kunne stille opp på Marquee Club i stedet for Blues Incorporated med det nye bandet han sang med? Jagger svarte ja på fekken.

På dette tidspunktet var det ingen tvil om at Brian Jones var sjefen i bandet. Det var derfor opp til ham hva bandet skulle hete. Men det var nærmest en tilfeldighet som gjorde at han valgte det mest perfekte navnet på et band bestående av omstreifere. Han sto i en telefonkiosk og snakket med en avis for å reklamere for den forestående spillejobben, da mannen i den andre enden spurte om navnet på bandet. Navnet? Det hadde han ikke tenkt på! Brian kikket bak seg der Mick og Keith sto, fulle av forventning, og øynene hans traf omslaget til platen som Mick hadde under armen: Te Best of Muddy Waters. Den første låten på LP-en var Rollin’ Stone Blues. «Vi heter Te Rollin’ Stones!» ropte Brian. Mick og Keith gremmet seg: For et teit navn! Ingen i bandet likte navnet, men i mangel av noe

bedre måtte de godta det. (Legg merke til at bandet skrev navnet sitt med apostrof, uten g. Dette skulle forandres innen et år var gått.)

(Et lite sidesprang: Hadde de visst at det allerede fantes et band som het Te Rolling Stones, hadde de nok ombestemt seg. For det var faktisk tre brødre med etternavnet Stone som hadde spilt siden 1957 under navnet Te Rolling Stones. Den ene av brødrene het til og med Brian! Dette kom ikke for en dag før i 1965, og da var det for sent for Brian Stone og hans brødre å gå til sak mot våre helter, som for lengst var etablert og verdenskjent.)

Te Rollin’ Stones gjorde sin debut torsdag 12. juli 1962 på Marquee Club i London. For anledningen fkk de med seg en trommeslager, oppført som Earl Phillips (navnet på en kjent trommis i New Orleans), men ingen kan huske hvem det var. De feste kilder nevner Mick Avory, senere trommis med Te Kinks, men dette har Avory selv avkrefet til denne forfatter. Sannsynligheten er stor for at trommeslageren var Carlo Little. Hvorom allting er, blant publikum i lokalet var en annen trommis ved navn Charlie Watts. Han lot seg imponere, men ikke så mye at han ville bli medlem.

I løpet av det neste halvåret var det mange trommeslagere som var innom, og som alle ble veiet og funnet for lett. Blant disse var Carlo Little, Steve Harris og Tony Chapman. Sistnevnte var den som kom nærmest å bli fast trommis, selv om Brian og Keith syntes han var håpløs. Han skulle likevel bli svært så viktig for bandet, for han kjente en bassist som hadde mer enn gehør og interesse for blues. Men han var litt gammel. Dessuten hadde han kone og barn. Ikke en ekte omstreifer, altså.

H7østen 1962 leide Brian, Mick og Keith en skitten liten hybel i Edith Grove i London. Her begynte Brian og Keith å innlede et samspill der gitarene hørtes ut som om de vevde seg inn i hverandre. Det var vanskelig å skille hvem som gjorde hva på gitarene – det lød nesten som høyre og venstre hånd på én person. De hadde ikke penger til mat, men levde av de almissene de fkk fra mødrene til Mick og Keith. Enkelte dager sto de ikke en gang opp fra sengene sine. Men humøret var på topp, og så lenge de hadde en spillejobb å se frem til var de fornøyde. Et nytt skudd for baugen kom i slutten av september, da Dick Taylor annonserte at han ville slutte. Han var egentlig gitarist, så rollen som bassist passet ham ikke. Dessuten ville han gjøre ferdig studiene sine. To år senere var Taylor tilbake på scenen, da som gitarist i Te Pretty Tings. Men det er en annen historie. Uten bassist entret Te Rollin’ Stones et lite studio kalt Curly Clayton Sound 27. oktober for å spille inn et bånd med tre låter: Soon Forgotten, You Can’t Judge A Book By Te Cover og Close Together. Båndet ble sendt til fere av de store selskapene i

London, men kom i retur fra alle med følgende beskjed: «Det er et bra band, men dere kommer aldri noen vei med den sangeren.»

To bassister kom og gikk. Colin Goulding og Ricky Fenson hadde det til felles at de spilte fast med andre band, så Brian så seg nødt til å rykke inn enda en annonse. Men det var ingen som svarte. Da var det at Tony Chapman kom med forslaget om å kontakte en kar han tidligere hadde spilt sammen med i bandet Te Clifons: Bill Perks – en 26 år gammel familiefar som hadde begynt å bruke etternavnet Wyman. Tony ringte til Bill som møtte opp på Red Lion Pub 5. desember for å snakke med Ian Stewart. Bill ble invitert til neste øving to dager senere på puben Wetherby Arms, og stilte med en hårsveis som fkk resten av bandet til å fire og et anlegg som fkk dem til å få hakeslepp: En ekstra forsterker! Og den kunne de bare bruke! Sigaretter hadde han også, og han delte villig ut til de lurvete karene.

Bill var egentlig gitarist, men hadde skifet til bass etter å ha opplevd Te Barron Knights på en konsert i juli 1961. Lyden av bassen traf Bill midt i de erogene soner, og han kjøpte seg en billig bass som han bygget om slik at den passet bedre til hans små fngre. Bill var fere år eldre enn de andre i Stones, hadde avtjent verneplikten, og hadde både fast jobb og familie. Han passet egentlig ikke inn, men så var det dette med forsterkeren som bandet hadde sårt bruk for …

Bill fkk være med, inntil videre. Men bak ryggen hans satte Brian inn enda en annonse etter bassist i slutten av desember. Det var først etter at ingen svarte på den heller, at Bill Wyman ble tilbudt fast plass i bandet 5. januar 1963. Da var det verre for Tony Chapman. Etter en dårlig innsats på en spillejobb 11 januar fkk han marsjordre. Rasende spurte han Bill om de to skulle starte et band på egenhånd, men Bill bestemte seg for å bli. Heldigvis. Allerede dagen etter skulle han få en bekrefelse på at han hadde tatt det rette valget.

8Vinteren

1962–63 var den kaldeste i London på mange år. Brian og Keith frøs i sitt skitne krypinn i Edith Grove. Mick bodde helst hjemme i det varme huset til foreldrene, men konsentrerte seg mer om musikken enn studiene – som ganske snart tok slutt for hans del. Det var stunder da selv han lurte på om det var verdt å bruke livet sitt på å synge i band, men tvilen ble feiet til side den dagen i januar 1963 da Charlie Watts endelig takket ja til å bli med i bandet. 12. januar 1963 spilte han med Rolling Stones for første gang. Besetningen var komplett. Her er det på sin plass å understreke Charlie Watts’ betydning. Han var like viktig for Te Rolling Stones som Ringo Starr var det for Te Beatles. Sagt med ett ord: uunnværlig. Begge trommeslagerne bidro til å gjøre gruppene unike: Charlie med sin jazz-aktige swing-stil og Ringo med sin skife-inspirerte, krafige beat.

De to trommeslagerne var hver på sin måte medansvarlig for at verken Stones eller Beatles lignet på noen andre band. Uten dem, ville ikke Rolling Stones eller Beatles blitt så gode som de ble.

Nå begynte det for alvor å rulle. I løpet av februar dumpet Brian borti Giorgio Gomelsky, en impresario som drev sin egen klubb på Richmond Hotel. Han sørget ikke bare for å gi bandet ukentlige spillejobber på det som fkk navnet Crawdaddy Club – han ble også den første manageren for Te Rollin’ Stones. Det ble etter hvert feberaktige tilstander i klubben, og Gomelsky skafet fere jobber for bandet i andre klubber. Men Stones higet etter noe mer – en platekontrakt.

I begynnelsen av mars tok bandet kontakt med en god venn av seg som delte hybel med Ian Stewart og som jobbet i et studio: Glyn Johns. Han var på alder med guttene i Stones, men var allerede en etablert lydtekniker i IBC Studios. Han tilbød seg å gjøre noen profesjonelle opptak av bandet. 11. mars 1963 spilte Te Rollin’ Stones inn fem låter i IBC Studio med Glyn Johns som lydtekniker og de facto produsent: Diddley Daddy, Road Runner, I Want To Be Loved, Honey What’s Wrong og Bright Lights Big City.

Resultatet var fenomenalt bra. Brian var yr av begeistring. Det samme var George Clouston, sjefen i IBC Studio, som sendte opptaket til syv forskjellige plateselskaper. Alle sendte det i retur med begrunnelsen at musikken ikke var kommersiell nok. Opptakene sirkulerte i fere år på såkalte bootlegs – ulovlige plater som ble solgt under disk til ihuga tilhengere. Først 50 år senere ble de ofsielt utgitt, som en del av plateboksen Grrr! (se eget kapittel om dette).

Giorgio Gomelsky forsøkte også å hjelpe bandet med å få plate kontrakt, og i tillegg la han planer om å lage en skulle handle om den økende interessen for rhythm & blues i England, med utgangspunkt i T Stones. De gikk derfor i studio på nytt 20 og spilte inn to nye låter: Pretty Ting og Alright, Babe. Gomelsky sendte opptaket av de to låtene til Decca Records, men fkk det i retur med den samme begrunnelsen som før: Dette var ikke kommersielt nok. Det ble heller ikke noe av flmen, noe som førte til at stemningen mellom Stones og Gomelsky begynte å surne.

Selv ikke en prøvespilling for BBC radio 23. april gikk bandets vei. De måtte stille med reserver på bass og trommer, fordi Bill og Charlie fremdeles var i full jobb og ikke kunne ta fri på dagtid. Dette kan ha vært årsaken til at Te Rollin’ Stones strøk på opptaksprøven og ble vraket av BBC. I første omgang, vel å merke.

I sin iver etter å gjøre Stones kjent for verden, gjorde Giorgio Gomelsky noe som førte til at han mistet jobben som manager: Han kontaktet journalist Peter Jones i musikkavisen Record Mirror, som tok turen til Crawdaddy Club 21. april og ble mektig imponert over det han så og hørte. Jones på sin side tipset Andrew Loog Oldham – en 19-åring som tross sin unge alder hadde erfaring fra motebransjen og hadde gjort PR for diverse artister, deriblant Beatles. Oldham dro til Crawdaddy Club 28. april og tok med seg sin forretningspartner Eric Easton – en godt voksen mann med stiv snipp som aldri hadde satt sine bein i en bluesklubb. Etter å ha sett og hørt Te Rollin’ Stones, og ikke minst registrert den feberhete stemningen som bandet pisket opp i lokalet, var ikke Oldham i tvil. Han måtte bli bandets manager! Og han hadde et klart mål om å gjøre dem til pop-stjerner.

Umiddelbart etter spillejobben la han frem sitt tilbud og sine planer for gruppen. Flere og bedre betalte spillejobber var bare litt av lovnaden – Oldham kunne til og med skafe bandet en platekontrakt. Det avgjorde saken. Brian lot seg imponere, og to dager senere ble en avtale signert. Samtidig sikret Brian seg en større gasje enn de andre medlemmene i bandet, fordi han anså seg selv – rettmessig – for å være lederen. Noe som skulle få fatale følger da bandet oppdaget det noen måneder senere.

Giorgio Gomelsky var bortreist da Andrew Loog Oldham kuppet Stones foran nesen hans. Han befant seg i Sveits i farens begravelse, og ble værende noen uker ekstra uten å ha den ferneste anelse om hva som var i ferd med å skje i London. Brian måtte selv beklage på det dypeste til Giorgio at han hadde inngått kontrakt med en annen manager. Det var slett ikke eneste gang at Brian måtte krype til korset for en person i den nærmeste omkretsen.

En annen person som ble ofer for Brians nådeløse lederstil, var han som hadde vært med å danne bandet: pianist Ian Stewart. Oldham mente at Stu ikke hadde det rette utseendet til å bli pop-stjerne. Dessuten var seks personer en for mye, ifølge ham. Bandet ble rasende, men Brian sa seg enig, og et kompromiss ble inngått: Stu fkk tilbud om å bli bandets turnémanager (noe som på dette tidspunktet betydde sjåfør, bærehjelp og barnevakt), samtidig som han kunne bli værende som bandets pianist på fremtidige plateinnspillinger. Til alles overraskelse takket Ian Stewart ja til jobben.

Eel Pie Island er en liten øy midt i elven Thames. Der var det et hotell som ble legendarisk for sine mange konserter på 60-tallet, blant annet med Rolling Stones. Hotellet er borte, men stedet trekker tusenvis av turister hvert år. Foto: Privat

Eric Easton lufet samtidig en dristig idé for Brian: Mick Jagger var ikke en spesielt god vokalist, var han? Og de der fæle leppene … burde bandet fnne seg en annen vokalist? Brian var helt enig, og han skulle til å ringe Paul Jones da Ian Stewart oppdaget hva som var i ferd med å skje. Han skjelte Brian ut etter noter, og forslaget om ny vokalist ble stille og rolig trukket tilbake. Den siste som Brian måtte lure, i hvert fall i denne omgang, var lydtekniker Glyn Johns. Siden det var IBC Studio som eide rettigheten til de fem låtene som var innspilt der, kunne de når som helst gi dem ut på plate hvis Te Rollin’ Stones skulle vise seg å bli berømte. Oldham ga Brian klar melding om å oppsøke IBC Studio og servere en løgn om at bandet var oppløst og spørre om det var mulig å få kjøpe opptaket for 100 pund, summen det hadde kostet å spille det inn. Studiosjef George Clouston trodde på bløfen til Brian, og friga opptakene. Glyn Johns ble naturlig nok rasende da han oppdaget lureriet, og tilga aldri Brian Jones.

Oldham hadde ennå ikke kommet på ideen om at Stones skulle bli motpolen til Beatles. I stedet så han på bandet som konkurrenter til Te Fab Four, og forlangte at medlemmene skulle stille i like klær på scenen. Det varte ikke lenge. En etter en «glemte» de klærne sine i garderoben, så Oldham måtte til slutt innse at han ikke kunne dirigere kleskoden. Men han fkk gjennomslag for to forandringer i navnene: Keith måtte stryke s-en i etternavnet sitt, fordi Richard lød mer pop enn Richards. Dessuten ville det skape god PR hvis folk trodde Keith var i familie med Clif Richard. Til slutt var det gruppenavnet: Te Rollin’ Stones måtte tilføres en g. Bandets navn ble heretter stavet Te Rolling Stones.

Oldham visste at hans viktigste oppgave var å skafe Stones en platekontrakt. Men det var lettere sagt enn gjort, for det var ingen av de britiske plateselskapene som ville røre de ufidde karene i dette støyende bandet. En gjeng bråkete omstreifere? Nei takk! George Harrison ble redningen. Tidlig i mai 1963 satt Harrison i et dommerpanel under en talentkonkurranse i Liverpool. Ved siden av ham satt Dick Rowe fra Decca Records – mannen som året i forveien hadde vraket Beatles med begrunnelsen at gitargrupper var på vei ut. Selv var han på god vei til å skrive seg inn i historien som «Mannen som sa nei til Te Beatles», til tross for en imponerende CV. Dick Rowe trengte en ny suksess som kunne gi ham fornyet respekt i bransjen.

Harrison tipset Rowe om dette bandet i London som fylte klubbene med sin autentiske form for rhythm & blues. Før konkurransen var over, var Rowe på vei til London for å sjekke ut bandet som Harrison snakket så varmt om. Denne sjansen skulle han ikke la gå fra seg! Rowe hørte Stones på Crawdaddy Club 5. mai, ble imponert, oppsøkte Eric Easton dagen etter, og tilbød en platekontrakt på fekken.

Fire dager senere, 9. mai, undertegnet Brian Jones enda en kontrakt. Denne gang med Impact Sound, som var det nystartede produksjonsfrmaet til Oldham og Easton. Gruppen, eller rettere sagt Oldhams frma, fkk dermed full kontroll over sine egne innspillinger. Decca ble med andre ord nødt til å «lease» alle innspillingene fra Oldham før de kunne gi dem ut, noe som satte Stones i en unik posisjon sammenlignet med de feste andre britiske artister på 60-tallet.

10. mai 1963 entret Te Rolling Stones et studio i London for å gjøre sin første innspilling som plateartister. Det som skulle bli verdens største rock ’n’ roll band, var klar til å rulle.