Brokkolibanden - Operasjon bærfis, nytt omslag.

Hege E. Bjerkelien

Brokkolibanden

Operasjon Bærfis Illustrert av Christina Winther

Bjerkelien Forlag

Kapittel 1

Kålrot

Klassen speidet utålmodig rundt etter læreren. For en gangs skyld gledet de seg til mat og helse. I dag skulle de slippe halvkokte poteter, vassen havregrøt og sild som var full av bein. Tiden var inne for årets høydepunkt på skolekjøkkenet. Det var taco på menyen.

Elevene hadde sultet hele dagen. Denne maten ville de ha plass til.

Magene rumlet. Humøret var på topp. Skoledagen kunne ikke bli bedre.

– VROOOOOOOOOOOOM, buldret det plutselig utenfor.

Barna stormet til vinduet.

– RRRRRRRRRRRRRR … DUNK … RRRRRRRRRRRRRRR … DUNK …

En feit bil flakset over fartsdumpene inn i skolegården.

Frontlysene traff rett inn vinduene på skolekjøkkenet. En liten skikkelse myste over rattet. Ungene rygget unna.

– HVIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIN … SKRENS … KLUNK. Bilen vugget foran inngangen til skolen. Døra gikk opp. En fot tråkket i bakken. Klassen gispet og løp tilbake til plassene sine.

– TRAMP, TRAMP, TRAMP … TRIPP, TRIPP … TRAMP …

Frøken Kålrot tråkket inn. Hun bar de fulle posene lett. Et uvanlig smil fylte fjeset hennes.

2

– Fælt så fornøyd hun er i dag, hvisket Jack. Venninnen Julia nikket tilbake.

– Hun gleder seg nok til taco, hun også.

Kålrot satte posene på benken og kremtet høyt. Skravlingen stanset. Klassen rettet seg i ryggen.

Hun åpnet en pose, lukket øynene og trakk inn duften av matvarene.

– AAAAAAAAAAAAAH, sukket hun.

Jack hadde overlevd hele dagen på ett eneste knekkebrød, og nå skrek magen etter mat.

– Hva er det hun somler med, gryntet Jack. Han strakte seg opp og kikket nærmere på Kålrot.

– Slapp av, hvisket Julia og trakk ham i genseren. – Du kommer ikke til å sulte ihjel.

Jack stirret videre.

3

– Hva er det? lo Julia. – Har du sett et lik?

Jack pekte.

– Se! hikstet han. – Se! Hånden hans skalv.

Julia strakk seg for å se hun også.

– Å NEI! utbrøt hun og slo hånden foran munnen.

Hun sank sammen. Jack lagde spygrimaser.

– Jeg kommer til å dø. Jeg hater brokkoli!

Flere av elevene hadde oppdaget det samme, og et sus av hvisking spredte seg.

– Det er umulig, mumlet Julia og rakte opp hånden.

– Frøken? Skal vi begynne på tacoen snart?

Frøken Kålrot smilte.

– Taco, ja. Dere spiser jo taco hver fredag. Alle gjør det … har jeg hørt. Da jeg var i butikken i dag, skjedde noe av det vakreste jeg vet.

Smilet hennes vokste.

– Jeg kom over et røverkjøp. Salg, altså. Nedsatt pris. Prosenter. Øynene hennes blunket forelsket.

– Dere forstår helt sikkert hvorfor jeg måtte endre menyen.

Diamantene blinket mot meg. Til halv pris.

– Diamanter? var det flere som utbrøt. – Skal vi spise diamanter, liksom?

– SÅ, SÅ! roet Kålrot.

4

– Vi skal selvfølgelig ikke spise diamanter. Jeg mener diamanten blant grønnsakene. Hun stakk hånden ned i posen. Elevene holdt pusten. Hun løftet ut en grønn bunt.

– BROKKOLI! sang frøken. – BROKKOLI, BROKKOLI, BROKKOLI … til halv pris! Den er litt rufsete i kantene, men den kommer til å bli en fantastisk suppe.

Barna sank sammen. De lagde grimaser og mumlet om spy og magesjau.

Kålrot klasket en håndflate i bordet. Summingen stoppet på et blunk.

– Opp med skrivesakene! Skriv etter meg, befalte hun.

Klassen dro opp blyanter og skrivebøker.

Kålrot elsket å skrive på den urgamle krittavla. Hun satte en bitteliten stump av kritt mot den og skrev.

- IIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIII … skrek den.

Barna grøsset, men Kålrot fortsatte å torturere ørene deres. De grøsset og skrev, grøsset og skrev. Omsider var pipingen fra tavla over. Kålrot la fornøyd ned krittet, stilte seg litt unna og smilte.

– Dette blir en vinner. En garantert fulltreffer.

Hun klappet i hendene på nytt, og befalte elevene å sette i gang.

Jack og Julia ble sittende og furte.

– Det burde vært en straff for dette, sutret Julia. En egen paragraf i grunnloven. «Det er forbudt å bytte ut taco mot andre retter. Slike skuffelser kan straffes med opptil flere år i fengsel». De kunne ha vunnet førstepremie i furtetryne.

– Kom igjen, somlekopper! kommanderte Kålrot.

Hun knipset fingrene, og nikket mot kjøkkenbenkene.

– MED EN GANG! 5

– Men frøken, klynket Jack. – Sist jeg spiste brokkoli, måtte jeg spy resten av dagen. Jeg er allergisk!

Læreren ristet på hodet.

– Pass språket ditt, unge mann. Vi nevner aldri grønnsaker og oppkast i samme setning. Gjør vi vel? Både du og jeg vet det var omgangssyke den dagen. Ikke skyld på grønnsakene!

– Kom, sa Julia og trakk med seg kompisen. – Hun gir seg aldri.

Skolen må brenne ned før vi slipper å spise den dritten.

De fant frem kniver, og delte først grønnsaken i to. Jack ble uvel bare av å se på den. Han kuttet nesten i blinde. Kålrot trampet mot ham.

– JACK! FÅ ØYNENE NED PÅ DEN FJØLA MED EN ENESTE GANG! DU KOMMER TIL Å KUTTE AV DEG HELE ARMEN! brølte hun og ristet på hodet. – Unger, altså.

Julia knurret og slengte hodet bakover. Hun ble stående og glane mot taket.

– Har du fått kink i nakken, eller? lurte Jack. Julia pirket ham på skulderen. Hun pekte mot en av røykvarslerne. Jack trakk på skuldrene. – Hæ?

6

Kapittel 2

Verre enn døden – Røykvarsleren, hvisket Julia. Jack trakk på skuldrene igjen, og Julia himlet med øynene.

– Vi trenger kanskje ikke å brenne ned skolen, sa hun. – Men vi kan utløse brannalarmen. Det blir fullstendig kaos. Du husker vel forrige gang vi hadde brannøvelse … vi er landets dårligste skole i evakuering. Det kommer til å ta en evighet å få alle ut av skolen.

Etterpå er det opptelling i skolegården, og du vet jo hvor lang tid det pleier å ta. Siden skolen er eldgammel, vil brannvesenet sjekke ekstra nøye. Dagen er over før skolen er klar igjen.

Jack smilte.

– Hun kommer til å drepe oss, kniste han. – Men den suppa er verre enn døden.

De satte opp farten, og kuttingen gikk unna i en fei.

Kålrot sendte dem et fornøyd blikk.

– Sånn, ja, det var noe annet, roste hun. Jack og Julia smilte tilbake. De la brokkolibitene i gryta og helte over buljong.

Kålrot hjalp gruppa ved siden 7

av dem. Hun ble aldri ferdig med å skryte av hvor fantastisk flinke de var til å røre i gryta. Julia trommet fingrene utålmodig mot benkeplata.

Kålrot flyttet omsider på seg. Hun forsvant ut døra, og sabotørene kunne gå til verks. Julia skrudde plata på maks.

– Vi stikker! hvisket hun til Jack. De listet seg inn på kjølerommet.

Jack gjemte seg bak en tralle med melk, mens Julia holdt døra på gløtt.

Hun speidet utover kjøkkenet fra den lille åpningen, og lyttet utålmodig.

– Dette går for treigt, hvisket hun. Det pleier å koke på et blunk.

Hun strakte seg opp på tå.

– Er det mulig å være så teit, jamret hun og slo seg selv i panna. – Jeg har skrudd på feil plate. Kålrot var fortsatt ikke tilbake, så Julia snek seg ut av kjølerommet og bort til komfyren. Denne gangen sjekket hun nøye før hun skrudde opp temperaturen. Hun listet seg tilbake, og stilte seg i åpningen.

Man kunne si mye om utstyret på det gamle skolekjøkkenet, men fart på kokeplatene var det nok av. Julia kunne høre at det dirret i kjelen.

– Nå skjer det, hvisket hun og smilte mot Jack. Den gloheite plata fikk gryta til å koke over på et blunk.

En av klassekameratene reagerte med en gang.

– JULIA! JACK! DET KOKER OVER! En grønn boble av suppe rant nedover kjelen. Heksebrygget freste.

– FZZZZZZZZZZZZZZZZZ … SPRAAAAAAAK …

Komfyren skalv. Røyken bredte seg. En av elevene satte i et hyl.

Flere av dem løp hysteriske ut. Ingen turte å dra kjelen av plata, før 8

Kålrot styrtet inn. Julia slapp ut et digert knis, før hun smalt igjen døra.

– KAN JEG IKKE ENGANG GÅ PÅ DO UTEN AT DERE SETTER FYR PÅ SKOLEN? raste Kålrot. – OG HVOR ER DE TO NISSENE SOM HAR STUKKET FRA JOBBEN SIN? Barna prøvde å skjule latteren. Noen snudde seg, andre holdt hånden foran munnen. Dette synet var nytt for dem. Flere og flere måtte gi opp kampen. Tilslutt brast de ut i latter alle sammen.

Kålrot freste mot dem. – GÅ FRA PLATER PÅ FULL VARME. HAR DERE GÅTT FULLSTENDIG FRA VETTET? Ungene lo fortsatt. En av dem dristet seg til å peke.

– Jeg tror du har glemt noe, frøken.

Kålrot tittet forfjamset på beina sine. En remse med dopapir hang fra trusa hennes og strakte seg helt ut i korridoren.

– ÅÅÅH, ropte hun, dro vekk papiret og rettet på klærne.

Både Jack og Julia hadde fått med seg oppstyret. Selv verdens tykkeste dør kunne ikke stoppe kjeften til denne læreren.

– Jeg nekter å gå ut, hikstet Jack. – Hun kommer til å drepe oss!

– Slapp av, lo Julia. – Jeg finner på noe. Kom! Hun dro med seg Jack ut døra. Kålrot var rødglødende.

– FORLATE KJELEN PÅ FULL VARME. HVA INNI GRANSKAUEN TENKTE DERE? Julia og Jack vred seg unna spyttet hennes.

9

– Unnskyld, Kålrot, sa Julia lavt. – Eeh, jeg mener Kari. Navnet på læreren var egentlig Kari Liselotte Roth.

– Vi har sett på TV at fløte hever smaken. Vi lette på kjølerommet … og så glemte vi hele plata.

Læreren rev seg i ansiktet.

– Se og tørk opp det sølet! Vi må begynne å spise.

– Det er bare en ting vi lurer på frøken, sa Julia. – Suppa vår er dessverre brent. Hva skal vi spise nå?

Kålrot luktet på restene i gryta. Hun nappet hodet fort tilbake.

– Nåja, litt brent er den vel. Allikevel proppfull av vitaminer. Den kan fint spises. Hun klappet Julia på skulderen. – Vi kaster ikke mat, gjør vi vel? Hun trippet fornøyd til neste gruppe.

– Det der er ikke mat … det er gift, mumlet Jack.

Elevene satte seg til bords. Frøken Kålrot ville som vanlig si noen ord om dagens grønne rett.

10

– Kjære elever. I dag er vi heldige å få spise verdens beste grønnsak. Billig var den også. Jeg må ta et lite dikt. Hun kremtet: Kålrot la en hånd på hjertet.

– Forsyn dere pent. Det er nok til alle! Hun satt seg på enden av bordet til Jack og Julia, og forsynte seg med suppe. Resten av klassen fulgte med på henne. Ingen av dem rørte suppa.

Kålrot fylte en skje med suppe. Hun løftet den oppunder nesa og trakk inn lukten. Barna satt bom stille. Sa ingenting. Hun svelget den første skjeen.

– NAM, NAM! Den var jommen god! En stripe flytende brokkoli rant nedover haka. Elevene rynket nesa. Kålrot skuffet innpå et par skjeer til. Tilslutt drakk hun rett fra skåla.

– SLUUUUUUUUUURP! Hun tittet opp fra suppeskåla. Tjuefire par nervøse øyne møtte blikket hennes.

11

Kapittel 3

Røntgensyn – Men nå må dere spise da, unger! glefset Kålrot.

– Vi har ikke hele dagen.

De forsynte seg langsomt. Jack var blank av svette.

– Vi må bare gjøre det, sukket Julia. – Hun har jobbet her i hundre år, og aldri har noen sluppet unna maten. Aldri! Det er bare å hoppe i det.

Få det unnagjort, sa hun og helte litt suppe i skåla.

Hun svelget raskt unna den første skjeen. Ansiktet krøllet seg.

– Hvordan får du det til? pep Jack. Han fylte en skje. Hånden dirret.

– 1 … 2 … 3 svelg, heiet Julia. Jack helte suppa ned i halsen. Han brakk seg og slang hånden for munnen. Ansiktet vokste til en knallrød kule.

Tårene rant. Svetten piplet.

– Det er umulig, hulket Jack. – Du finner bedre mat på søppeldynga.

– Tenk på noe du liker, tipset Julia.

12

Jack tenkte. Hardt. Men alt som dukket opp i hjernen hans, var de verste måltidene. Torskerogn, for eksempel. Lungemos, bønnestuing og rakfisk. Men verst av alt – oliven. En svettedråpe trillet ned i suppa. Hånden hans skalv mot munnen. Grimasene kunne vunnet konkurranser.

Kålrot banket plutselig i bordet. Hun løftet suppeskåla si og snudde den sakte opp ned. Ikke så mye som en dråpe rant ut.

– Jeg regner med at dere også har spist opp.

– Dama må ha slikket skåla rein, hvisket Julia.

Kålrot speidet utover rommet på nytt. Hun traff blikket til Jack, og smilte.

– Eller hva sier du, Jack? la hun til og lo.

– KLIRR, KLIRR, KLIRR … KLARR … KLIRR, KLIRR, KLIRR … KLARR. Elevene spiste som gale. Ingen ville være den siste til å spise opp. Den stakkaren fikk nemlig i lekse å skrive rapport om måltidet.

Jack var sjanseløs. Klassekameratene la ned skjeene en etter en.

Jack hadde halvparten igjen, og Kålrot nærmet seg. Julia svelget de siste dråpene. Jack kopte ned i skåla. Han var blek og svett. Kålrot smilte.

– Ikke i dag, din giftmorder, freste Julia. Hun veltet skåla til Jack.

Heksebrygget rant elegant utover bordet.

– OISANN! utbrøt Julia. – UNNSKYLD, DET VAR KLØNETE AV MEG. Jack forsto hva hun var ute etter, og hang seg på.

– Å NEI! SUPPA MI! Kålrot trampet frem til bordet deres. Hun la hodet på skakke, og stirret langt inn i hjernen hans.

13

– Ja så, unge mann. Du tenkte vel «dumme gamle frøken Roth, ser sikkert ikke at jeg velter skåla med vilje». HÆÆ? Hun presset det kjøttfylte ansiktet sitt opp i hans.

Jack kjente pusten fra neseborene hennes. Hun pekte på brillene sine.

– Ser du disse?

Jack nikket. Kritthvit og tårevåt.

– De heter briller, sa hun og prikket en finger mot glasset.

– Og de gjør at selv gamle kjerringer som meg, får røntgensyn før du vet ordet av det.

Jack trakk seg unna ansiktet hennes. Rommet var musestille. Bare pusten til Kålrot kunne høres gjennom de sinte neseborene hennes.

– RRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRR, ringte klokka omsider. Skoledagen var over. Kålrot tok et par steg unna Jack. Han tok noen lange drag med luft. Den innestengte luften kjentes frisk uten den fæle ånden til læreren.

– SÅ DUMT AT DERE MÅ HJEM FØR OPPVASKEN ER FERDIG … MEN SÅ FINT AT JACK OG JULIA SKAL TA DEN FOR DERE. Et sus av forsiktig mumling fylte rommet.

– Stakkars, var det flere som hvisket. – Det går nok bra … bare gjør som hun sier, trøstet andre. Klassekameratene pakket sakene sine. Kjøkkenet tømtes for barn. Jack og Julia sto tilbake, med 14

hengende hoder. Rommet lignet et bombekrater. Kålrot knipset fingrene foran dem.

– Sett i gang, latsabber. Oppvasken går ikke bort av seg selv! Husk å polere glassene. De skal skinne!

Barna fikk fart på seg. De ryddet, vasket og polerte.

Etter to timer med blodslit, kunne de vende nesa hjemover.

De syklet hjem til Julia, kastet av seg sekkene og stormet til kjøleskapet.

En cola skinte mot dem. De delte boksen og glugget nedpå.

– Ååååh, sukket Jack fornøyd. – Endelig kvitt den dødelige smaken.

– Har du tenkt på det før? lurte Julia.

– Tenkt på hva?

– Voksne slipper å spise mat de hater. Prøv å presse mamma til å spise krokanis. Umulig. Hun hater det virkelig. Hvis noen skulle finne på å tvinge henne … det hadde blitt et stygt syn.

Det gikk i utgangsdøra.

– Hallooooooo! hilste mamma.

Hun vagget inn med hendene fulle av matvareposer. Hun løftet dem opp på benken, og pustet ut.

– Går det bra? Dere ser slitne ut.

– Dårlig dag på skolen, klaget Julia.

– Skjønner, svarte mamma. – Matteprøve? Julia ristet på hodet.

– Gloseprøve? Glemt matpakka?

Joggetur? Spurte mamma. Hun ga opp. – Si det, da.

15

Julia nølte.

– Vi ble tvangsfôret i mat og helse i dag, mumlet hun. – Med brent brokkolisuppe!

Vi kunne ha dødd.

Mamma lo.

– Dere må bare venne dere til det! Hun skrudde på radioen, og nynnet med til den romantiske låta.

– MAMMA! ropte Julia gjennom musikken.

Mamma sang ferdig refrenget før hun skrudde ned lyden.

– Ja? – Vi stikker bort til Jack. Gjør lekser der. Jeg spiser middag senere.

Greit? Julia viste moren et overtalende smiskesmil.

– Vær så god, klukket mamma. Hun skrudde volumet opp på radioen. Enda en romantisk låt tøt ut av høyttalerne.

– Hun har vært skikkelig fjern i det siste, sa Julia. – Hun går rundt og nynner hele tiden.

– Kanskje hun er forelska, kniste Jack. – Folk blir helt idioter av sånt.

Julia knuffet borti Jack.

– Hva? ertet han. – Faren din fikk kjæreste for lenge siden. Moren din må få lov, hun også.

Julia gikk taus noen skritt videre.

– Ja, hun må jo det.

Hun sparket til en stein.

16

Kapittel 4

Genialt De satte opp farten, og snart var de hjemme hos Jack. Han hadde okkupert hele loftet i det gamle huset. De skyndte seg opp dit, og sank ned i hver sin lille sofa.

Jack fant en liten brokkolibit som hadde satt seg fast i en tann.

– Ææææsj! brakk han seg. Han løp bort til vinduet og spytta ut den ekle biten.

– Dette er mer enn jeg klarer, klynket han. – Det verste er at vi skal ha kjøttkaker til middag i dag. Og det serveres alltid med brokkoli. Hva skjer i hjernen til voksne, liksom? De finner opp raketter, opererer hjerner og bygger skyskrapere. De husker årstall, kriger og diktatorer. Hvem som vant «hundre og ti meter hekk» i VM de siste tretti årene, og alle verdens tresorter … på latin. Men å huske hvordan det er å være barn … det har de glemt for lenge siden.

Julia smilte lurt. Hun kikket mot Jack.

– Vi må hjelpe dem å huske, ikke sant? sa hun og rettet seg opp.

– Hør her. Vi har prøvd en million ganger å fortelle hvor mye vi hater denne grønnsaken. Hver gang får vi den samme regla, «Du kommer til å venne deg til det, du skal være glad du har noe å spise, da jeg var ung … bla, bla, bla.» Hun etterlignet stemmen til pappa.

– Vi må få brokkolien til å smake så pyton, at selv voksne synes det er grusomt. De må synes den er ekkel … vemmelig … kvalmende.

17

– Mark i maten, gliste Jack.

– Genialt, lo Julia. – Enkelt og ekkelt. Vi stikker ut med en gang, og finner noen sånne søte små mark.

De klasket en high five, og løp ned trappa. Jack rasket med seg en plastboks.

Like ved huset til Jack vokste bringebærbusker tett i tett. En sikker kilde til småmark. Det visste alle som noensinne hadde plukket disse bærene.

De to sabotørene langet innpå bær etter bær.

Sjekket først om de hadde mark, spiste dem etterpå.

– Her er en! utbrøt Jack. En liten hvit krabat jobbet på spreng nedi bringebæret. Han pirket den ut og lot den lande i håndflaten.

Men marken hadde ingen planer om å gi opp luksuslivet den hadde på innsiden av bæret. Den sprellet og krøllet seg. Jack la den i boksen sammen med bæret. De holdt på en stund, og ga seg da de hadde omtrent en spiseskje av de hvite krabatene. Jack fniste av synet.

Like etter svingte Jacks pappa inn på gårdsplassen. Han lempet ut flere poser med mat fra bagasjerommet. Jack og Julia møtte ham i døra. Han hilste blidt på dem.

– Pappa, er det greit at Julia spiser med oss i dag? Vi er skikkelig sultne.

18

Pappa bøyde seg over posene, plukket ut en pakke kjøttkaker og satte den på benken.

– Du liker kjøttkaker, Julia? spurte han.

– Elsker det, svarte Julia. – Skal vi hjelpe til?

– Gjerne, takket pappa. Han løftet en pakke smør og en melk opp fra posen.

– Dere kan dekke på. Jeg er sent ute i dag. Mamma kommer snart hjem, og hun er alltid sulten som en skrubb. Han fortsatte å rydde ut av posene. Jack og Julia fulgte nervøst med. En kilo mel, tre bananer, løk. Den første posen var tom. Pappa gikk løs på den neste. Oppvaskmiddel, erter, saft. Appelsiner, epler og havregryn.

Pappa tømte posen og klødde seg i hodet. – Hmm, det er noe som mangler.

Han gikk ut en tur.

– Det er ikke mulig, klaget Julia. – I dag trenger vi den brokkolien, og han har glemt den! Det smalt i bildøra.

– KLANG … BIP, BIP. Pappa var tilbake.

– Der var den! humret han og viste frem en grønn klase.

– Trodde aldri jeg skulle bli glad for å se brokkoli, hvisket Julia.

Pappa satte i gang med maten. Jack og Julia dekket bordet. Idet mamma dukket opp i døra, var alt ferdig. Pappa gikk for å møte henne. Boksen med mark lå i lomma til Jack. Han stakk hånda nedi.

Fingertuppene traff en klissete masse.

– Å nei! Han dro hånden opp av lomma. En klump av mosa småmark klistret seg til fingrene.

– Jeg har skvisa dem, klynket han. Julia tok en nærmere titt på dem.

19

– De der har spist sine siste bringebær, sukket hun. Jack fiklet med boksen som fortsatt lå i lomma. Han dro den opp. Lokket var sklidd av. Boksen var tom. Han vrengte lomma. En liten gjeng av mark trillet ned på gulvet.

Stemmene til mamma og pappa nærmet seg i full fart.

– Skynd deg! Skynd deg! peste Julia. – De kommer!

Hun stilte seg foran ham, og skjulte det han gjorde. Jack ristet av seg klumpen med døde mark. Han plukket opp de som var levende, og la dem på brokkolien. Mamma og pappa svingte inn på kjøkkenet.

– Hei, Jack og Julia! Så fint at dere hjelper pappa med maten. Jeg dør av sult!

Hun gikk til kjøleskapet og la fingrene på håndtaket.

– Ææsj, hva er dette? Hun trakk hånden til seg. Den hvite klumpen av mosa småmark var smurt utover fingertuppene.

Pappa tok en kikk.

– Det ser ut som majones.

Mamma studerte klumpen nærmere.

– Det er i så fall veldig gammel majones. Den er full av klumper. Hun tørket av seg klisset, åpnet kjøleskapet og fant frem majonestuben.

– Merkelig, den er fortsatt innenfor datoen, sa hun overrasket. – Det må være en feilproduksjon.

Hun kastet tuben i søpla, og satt seg til bords med de andre. Jack og Julia lot de voksne forsyne seg først. Både mamma og pappa forsynte seg grådig. Pappa fikk med seg all marken, uten å merke det.

Han begynte å spise. Først litt kjøttkake, så litt potetmos. Markene 20

krøllet seg på toppen av brokkolien. Jack og Julia kjempet mot latteren. Pappa spiste videre. Han stakk gaffelen i en brokkolibit med mark og dyppet den i sausen. De hvite småmarkene ble til brune, levende klumper. Pappa dyttet maten inn i munnen.

Markene sprellet for livet. Jack og Julia stoppet å spise. De glante mot munnen hans. Pappa svelget og tok en ny runde. Kjøttkake … potetmos … brokkoli … saus. Inn i munnen. Tygg, tygg, tygg … svelg. Jack og Julia kikket bekymret på hverandre. Snart var den siste lille marken spist.

– Oi, se! utbrøt Julia. Hun pekte mot tallerkenen til pappa.

– Hva er det? lurte han. Julia veivet fingeren mot maten hans.

– Det der ligner veldig på mark.

– Hva er det du sier? grøsset pappa. Han myste mot maten. Brillene hans var grå av damp. Han tok dem av og stirret rett ned i to små mark som sprellet for livet. Han sluttet å tygge. Bevegde tunga sakte rundt i munnen. Tygde litt mer, og stoppet. Ungene glante.

– Hva skjer? lurte mamma.

– Pappa har fått mark i maten, skyndte Jack seg å si. – I brokkolien!

Mamma rynket nesa, og glante ned på sin egen brokkoli. Pappa svelget maten. Han fikk tilbake sitt normale ansikt, og plukket opp de to markene som lå igjen.

– Stakkars små, sa han. Han gikk ut, la dem i 21

blomsterbedet og kom plystrende tilbake.

Mamma stirret sjokkert på ham. – Du spiste mark?

– Ikke noe å bry seg om, svarte han i en barsk tone. – Jeg har sett en del programmer på TV om å overleve i naturen. Larver og mark er en delikatesse der ute. Masse proteiner, humret han og spiste videre.

Jack og Julia hang med hodene.

De pirket i maten.

– Hva er det med dere? lurte mamma. – Skulle tro maten var forgiftet. Og hvis dere har problemer med smaken så ta på saus. Alle liker saus.

– Men mamma! sutret Jack.

– De markene. Det var skikkelig ekkelt. Kan vi slippe å spise brokkolien? sutret

han.

Mamma myste mot sønnen. – I dette huset spiser vi opp maten, det vet du. Kom igjen!

Jack lot øynene rulle opp mot panna.

Jack og Julia kuttet brokkolien i bittesmå biter. De blandet den godt med både saus, potetmos og kjøttkake. De tvang maten ned bit for bit. De svettet og lagde grimaser. Mamma og pappa 22

pratet ivrig om alle de rare tingene de hadde sett folk spise i villmarksprogrammene på TV. Gresshopper, biller og til og med edderkopper spiste folk rundt omkring i verden.

– Pappa! Vær så snill, ba Jack. – Det var ille nok å se deg spise de markene!

– Nå synes jeg dere er hårsåre, ertet pappa. – Vi kan gå på stua, så kan dere spise den forferdelige maten i fred.

Etter en lang kamp mot brokkolien svelget ungene den siste biten.

– Hva er det vi gjør galt, sutret Julia. – Vi må finne på noe bedre i morgen. Akkurat nå klarer jeg bare å tenke på brokkoli … og mark.

Resten av dagen var det lite fart i de to vennene. De sturet seg gjennom leksene før Julia dro hjem.

23

Kapittel 5

Harley-Davidson Neste dag ruslet de hjemover til Julia etter skolen. De var nesten fremme da hun plutselig stoppet og pekte.

– Se der!

– Wow! utbrøt Jack. Dødskul!

En kraftig Harley-Davidson sto utenfor huset deres. Lakken glinset i sola.

– Mamma kjenner vel ingen som kjører motorsykkel?

De gikk nærmere. Jack stanset Julia.

24

– Det kan være noe kriminelt. Sånne motorsykkelfolk er det mange av i fengsel, har jeg hørt.

Julia fisket frem mobilen.

– Jeg ringer mamma, hvisket hun. I samme øyeblikk dukket mamma opp i døra.

– Hei, Julia, kvitret hun.

Julia pekte mot sykkelen.

– Hei, mamma, hva skjer?

– Jeg må fortelle deg noe, sa mamma forsiktig. – Kan du vente utenfor noen minutter, Jack?

– Selvfølgelig, svarte han.

Mamma førte Julia inn i stua. Julia skvatt av fyren som satt der.

Han reiste seg opp.

– Heisann! Jeg heter Thor, og jeg regner med at det er du som er Julia?

Han rakk frem hånden. Fingrene hans var dekket av ringer. Julia klarte ikke å skjule overraskelsen. Hun ble stående og glane.

– Det er Thor som eier motorsykkelen, forklarte mamma.

Julia løsnet blikket fra ringene. Hun tok Thor i hånden.

– Julia her.

Blikket festet seg på skjegget hans. Det var både innmari langt … og veldig fint flettet. Mamma dultet borti Julia.

– Det går fint, humret Thor. – Jeg er vant til det. Når man velger å se sånn ut, må man tåle litt glaning.

Mamma kremtet. – Thor og jeg liker hverandre. Jeg syntes det var på tide å invitere ham hjem. Thor er veldig glad i å lage mat. Han skal lage middag til oss i dag.

25

Øynene til Julia holdt fast i det barske utseende til Thor. Armene var dekket av tatoveringer.

– Vil du se nærmere på dem? spurte Thor.

Han dro opp ermet på T-skjorta og pekte.

– Her er det litt av hvert, ser du. Det er gjerne sånn, at når du først har fått en tatovering, da går det bare én vei. Det blir flere og flere.

Dette er den første jeg fikk, sa han og pekte på en hodeskalle.

– Tøff, ikke sant? Julia nikket. Blikket hennes landet på skinnbuksene hans.

– Huff, utbrøt mamma plutselig. – Vi har glemt Jack. Han må gjerne spise med oss.

– Det hadde vært hyggelig, la Thor til. – Du kan få velge middag.

Er det noe spesielt du og kompisen din liker? Jeg kan lage det meste. Hva med pizza, for eksempel? Julia våknet fra stirringen.

– Pizza? Sa du pizza? Midt i uka?

– Jeg tror nok vi skal velge noe hverdagsmat, forsøkte mamma seg.

– Men mamma! Jeg fikk skikkelig lyst på pizza. Pliiiiiis. Hun lagde sitt aller beste smisketryne.

Mamma ga fort etter.

– Okei. Men ikke la det bli en vane.

– YES! jublet Julia. – Jeg gleder meg. Går og gjør lekser med Jack til maten er klar. Thor snudde seg og gikk mot kjøkkenet. Julia fikk øye på ryggen av skinnvesten hans. Et fargerikt broderi dekket hele ryggen. «GRØNNE BIKERE» sto det. «Grønne bikere», tenkte Julia. «Trodde ikke motorsykkelfolk var spesielt opptatt av miljøet».

Snålt.

Jack stakk hodet inn i stua.

– Hva skjer? lurte han.

26

– Mamma har fått seg kjæreste, hvisket Julia.

– En sånn motorsykkelfyr.

Han bruker skinnklær. Og kroppen er full av tættiser.

Og du skal se det skjegget!

Han er sikkert med i en sånn motorsykkelbande.

Du vet, sånne som kjører fra bygd til bygd og selger smuglersprit. Vedder på at han har vært i fengsel også.

Men han lager pizza til oss, og da kan det være det samme.

De dro med seg sekkene sine til rommet, og satte i gang med leksene. Det var vanskelig å konsentrere seg med tomme mager, spesielt når de ventet på hjemmelaget pizza. At de hadde brøkregning med pizzastykker som eksempel, gjorde sulten enda verre. Snart så de pizza overalt. Så kom lukten. Duften av gjærdeig smøg seg opp til andre etasje.

– RRRrrrRRRRrrrrRRRrrr! brummet magen til Jack. De gikk over til engelsk-leksene.

Glosene ble tyngre og tyngre å lese. Grammatikken umulig.

Hodene deres var fulle av pizza … og mamma sin kriminelle kjæreste.

De slet seg gjennom et stykke om kongehuset i England, i den 27

engelske læreboka. Dronning Elizabeth, Prinsesse Diana, prins ditten og prins datten. Det var klin umulig, for nå var pizzaen i ovnen, og det luktet himmelsk. Men endelig, midt inni Buckingham Palace, ropte mamma.

– MATEN ER KLAR! KOM OG SPIS! Jack og Julia stormet ned trappa.

– Ååå, det lukter bare sååååå digg! jublet Julia. Hun stoppet og dro inn lukten av nystekt pizza. Thor sto med ryggen til for å ta pizzaen ut av ovnen. Jack glante på tatoveringene som vokste ut av grytevottene og snodde seg oppover armene. Thor løftet stekeplata ut av ovnen. Han snudde seg og så Jack som sto der og måpte.

– Hei! hilste Thor blidt.

– H-h-hei, stammet Jack tilbake.

Thor dro av seg grytevottene og håndhilste på den stirrende gutten. Blikket til Jack fant noe annet å stirre på enn tatoveringene.

Det var flyttet til pizzaen. Deilige tykke kanter av pizzabunn.

Den glovarme osten pustet på toppen.

Den blåste seg opp, og la seg ned. Blåste seg opp, la seg ned. Det var på et av utpustene Jack oppdaget at noe var galt.

28

Kapittel 6

Pizzaen Noe grønt kom til syne hver gang osten la seg.

Kunne det være mulig?

At en hardbarka biker la brokkoli på pizzaen?

Julia oppdaget den bleke kompisen. – Hva er galt? hvisket hun.

Jack nikket mot pizzaen.

Julia fulgte pustingen fra osten, og fikk øye på det.

– HÆ! utbrøt hun og klasket hånden for munnen.

Blikket hennes flyttet seg fra pizzaen … til Jack … og tilbake til pizzaen.

– Eeeh … eeeh, kommer snart tilbake! ropte hun. – Jack og jeg glemte noe. Vi går og fikser det med en gang. Straks tilbake.

Hun nikket med seg Jack. De løp opp til rommet hennes.

– Brokkoli på pizzaen, stønnet Julia. – Hvem er det som gjør noe sånt? Det er galskap! Det neste blir vel pannekaker med ertestuing.

Hun lente seg mot vinduskarmen. Jack stilte seg ved siden av.

Motorsykkelen til Thor sto parkert nedenfor vinduet hennes.

– Tror aldri jeg har sett en så blank sykkel før, sa Jack. Han bruker

29

sikkert all tiden sin på den. Han hadde sikkert daua om det kom en ripe på den.

Julia skvatt opp.

– Jepp! gliste hun.

– Jeg vet hva vi gjør.

Vi må lure mamma og Thor ut av kjøkkenet.

Mens de er ute, krydrer vi pizzaen med noe som virkelig ikke passer. Vipps så er den uspiselig, og vi får kanskje lov til å bestille pizza i stedet. Optimismen lyste av henne.

– Kom, sa hun til Jack.

De stormet ned.

– THOR, THOR! ropte Julia.

Thor var i ferd med å legge dressing på pizzaen.

– Ja? – Gjør det noe om naboungene peller på motorsykkelen din?

– HVA! ER DET NOEN SOM PELLER PÅ SYKKELEN MIN? Thor styrtet ut og mamma skyndte seg etter.

Julia skyndte seg å åpne krydderskuffen. Hun dro ut en tilfeldig boks, vred av lokket og dynket pizzaen med det ukjente krydderet.

Den eksotiske lukten var ikke til å ta feil av. Kanel. Det ville garantert ta matlysten fra dem. Pizza med smak av grøt.

– Helt uspiselig, kniste Julia.

Mamma og Thor kom tuslende tilbake.

30

– Alt i orden, klukket mamma. Ingen unger, de stakk vel av. Hun snuste ut i luften.

– Nå gleder jeg meg, trallet Julia.

– Det er en evighet siden vi har spist pizza, sa mamma. – Thor vet jeg er opptatt av kosthold. Det var kanskje derfor vi falt for hverandre, la hun til. – Thor er vegetarianer.

Han skar opp pizzaen. Det dampet godt fra den varme osten.

Duften av kanel bredte seg i rommet. «Stakkars mann», tenkte Julia.

«Det er første gangen han lager mat hos kjæresten, og så smaker pizzaen havregrøt».

– Vær så god, sa mamma. Hun rynket nesa. Thor pirket den ene fingeren ned i toppen av maten, luktet på fingeren og lagde en merkelig grimase.

– Hmmm, mumlet han.

Mamma tok den første biten. Hun var uvanlig forsiktig. Thor fulgte etter.

Julia blåste ivrig på pizzastykket, og viftet bort den varme dampen.

Jack gjorde det samme. Thor svelget den første biten. Han fulgte urolig med på mamma. Hun spiste unormalt sakte.

– Det gikk kanskje litt fort i svingene da jeg krydret denne maten, sa Thor. Han speidet usikkert på de andre. Jack og Julia viftet fortsatt bort den varme dampen.

Mamma tok en ny bit. Hun tygde lenge, smattet og svelget.

– Hmmm … det var annerledes, ja.

Thor tittet ned i maten igjen.

– Beklager. Det ble kanskje i overkant eksotisk, dette her. Jeg må ha gjort feil et sted … det pleier å smake litt mer pizza av pizzaen min.

31

Mamma luktet og smilte.

– Jeg får en fornemmelse av å være på tur langt borte. Kanskje India, eller noe sånt … og jeg elsker det, klukket hun. – Dette krydderet tok virkelig pizzaen til nye høyder.

Thor lyste opp.

– Synes du virkelig det? Jeg trodde jeg hadde driti meg skikkelig ut. Tenk å se feil på krydderglasset. Klassisk tabbe.

Mamma nikket mot Jack og Julia.

– Dere må spise, sa hun og dyttet innpå en ny bit. – I andre land er det vanlig å bruke kanel på all slags mat. For eksempel kjøttboller og kylling … og pizza.

Thor pustet lettet ut og spiste videre. Litt mindre ivrig enn mamma, som fornøyd smattet videre.

Barna lot seg ikke friste av det nye pizzakrydderet. De stirret ned i maten.

32

– Vær så snill, ba mamma. – Vi har jo besøk og greier.

Etter en lang og hard kamp, lå den siste biten i magen. De takket for maten, og subbet fra bordet.

– Kom! Vi går ut, sa Julia. – Jeg trenger frisk luft med en gang.

– Ha det! ropte de inn til kjøkkenet. De voksne var langt inne i en samtale om mat fra den andre siden av jordkloden.

– Vi er verdens mest elendige sabotører, sutret Julia. Hun la seg ned i gresset.

Jack nikket og sank ned ved siden av henne.

– Dette blir bare verre og verre. Vi burde fått førstepremie i kløning.

33

Kapittel 7

Klasseturen Da de kom frem til skolen dagen etter, sto en buss utenfor. Kålrot sto ved inngangen, og vinket dem mot seg. Barna sakket tempoet.

– Hva er det som skjer? hvisket Jack til Julia. – Ingen har sagt noe om busstur i dag.

De stanset og kikket inn i et av bussvinduene. Flere av klassekameratene satt i bussen.

– JACK OG JULIA! ropte Kålrot. – KAN DERE ALLER VENNLIGST SETTE OPP TEMPOET SLIK AT VI KOMMER OSS AV GÅRDE FØR SKOLEDAGEN ER OVER! Hun ga et tegn til sjåføren. – TUUUUUUUUUUUT. De skvatt opp fra bakken og løp frem til Kålrot.

– Vi fikk ingen beskjed om turen, beklaget Jack.

Julia stilte seg med armene i kors foran læreren.

– Ingen av oss har fått vite om utflukten, sa hun morskt.

Kålrot lagde verdens bredeste smil.

– Det vet jeg, flirte hun. – Det var jeg som strøk dere fra meldingslisten. Jeg ville ikke gi dere tid til å pønske ut noe faenskap.

Kom dere inn i bussen! HEPP, HEPP! Jack og Julia løp opp trappa. De fant seg en plass bakerst i bussen.

– Dette blir litt av en dag, sutret Julia. – Og hvor skal vi egentlig?

Kålrot talte elevene og bussen kjørte avgårde.

– En liten kjøretur, og vi er fremme ved Landbruksskolen, klukket 34

hun i mikrofonen. Hun satt på klappsetet foran ved sjåføren, som en guide på sydentur. – Der finner vi Norges fremste eksperter på grønnsaker. På denne tiden av året, er flere grønnsaker klare til innhøsting. Dere skal lære hvordan man dyrker grønnsakene, og dere skal være med på å høste.

Jack holdt seg til magen.

– Blir litt kvalm av dette snakket … og kjøringen. Jack hadde en sart mage. Om han bare ble litt nervøs, så kjente han det straks i magen.

– Pust dypt, roet Julia. Jack fulgte rådet hennes. Han lukket øynene og konsentrerte seg om magen.

Bussen svingte inn foran Landbruksskolen, og Kålrot reiste seg med mikrofonen.

– Vi er fremme, unger. Gå pent ut av bussen og still dere opp ved inngangen!

35

Klassen gjorde lydig som hun sa. Jack var blek av kvalme.

Han sugde inn den friske luften utenfor bussen.

– Bedre? spurte Julia. Jack trakk på skuldrene og gned seg på magen.

En mann fra Landbruksskolen møtte dem utenfor. Han ønsket velkommen og viste dem en liten kinosal, hvor de skulle se en film om landbrukets historie.

Barna gikk i rekke, og fant seg sitteplasser i den lille salen.

Jack var i elendig form. Han subbet av gårde, mens Julia støttet ham. Kålrot la merke til somlingen.

– Nå må dere få opp farten, unger.

– Han føler seg dårlig, sa Julia. Blei syk på bussturen. Han er sart i magen, vet du.

– Nei, det vet jeg ikke! smalt Kålrot.

– Men jeg vet at dere to er noen unnasluntrere. Inn i salen med en gang!

– Men frøken, prøvde Julia seg. – Han må på do. Kålrot gryntet.

– Dere er ikke småunger. Han kan fint holde seg litt til.

Mannen fra Landbruksskolen kikket ut døra.

– Er dere klare? lurte han. – Jeg har tenkt å starte. Kålrot kremtet.

– Jada, måtte bare ha en liten prat med disse to.

Mannen fikk øye på den bleke gutten.

– Huff da, er du syk, lille venn? spurte han vennlig.

36

Kålrot rødmet.

– Han ble kvalm av bussturen. Det går bra nå.

– Jeg tror han må få ta seg en tur på toalettet, sa mannen. Han pekte bortover korridoren.

– Den veien. Helt til enden, og så døren til høyre. Ta med deg venninnen din, du.

– Takk, pep Jack.

Kålrot strammet fjeset.

– Ja vel, men kom straks tilbake.

Hun fulgte mannen inn i salen, mens Jack og Julia småløp til doen.

– Jeg er ikke bare kvalm. Jeg er skikkelig dårlig i magen også.

De nådde frem til doen og bråstanset.

– Å nei! utbrøt Jack.

En fillete lapp hang på døra.

– Inn i granskauen! bannet Julia. – Typisk.

Jack klarte knapt nok å løfte beina. Han krabbet nærmest opp trappa. De endte i en ny korridor, og fulgte skiltet til doen.

– Du kan vente her, sa Jack. – Jeg tror det er best for andre å holde seg langt unna.

– Jeg venter, svarte Julia. En av dørene fanget nysgjerrigheten hennes. Glassdøren gjorde det enkelt å se inn. En mann i hvit frakk sto med ryggen til.

Julia lot øynene gli rundt 37

i rommet. Veggene var dekket av hyller der terrariene sto tett i tett.

Hun visste godt hva man pleide å ha i disse. Hun leste på dørskiltet.

«Avdeling for skadedyr. Professor Ivar Johansen».

Fra doen hørte hun det ble trukket ned, hender som ble vasket og en dør som gikk opp.

– Bedre? lurte Julia. Jack nikket og smilte salig.

De ruslet tilbake til kinosalen. Kålrot ventet på dem innenfor døra.

– På tide, hvisket hun og pekte mot to plasser på første rad.

38

Kapittel 8

Bærfis Jack og Julia satte seg, og fulgte med på filmen. En barnevennlig lærefilm om landbruk. Historien om hvordan poteten kom til Norge fra Sør–Amerika.

Om gulrota, kålrota og persillerota. Salat, tomat og paprika. Rosenkål og brokkoli.

Den fortalte om dyrking, innhøsting og problemer jordbruket alltid har kjempet mot. For mye regn, for lite regn. Kulde, sykdommer, mugg og råte. Og til slutt skadedyr. Et eksempel var billen Dolycoris Baccarum. En bille som også ble kalt «bærfis». En ordentlig kul type. Bærfisen «feis» en grusom væske når den følte seg truet. Den var ikke giftig, men maten den feis på var det ingen som klarte å spise.

Klassen lo av den bøllete billen. – En artig liten rakker, lo mannen fra Landbruksskolen med dem.

Julia smilte, og lente seg tilfreds tilbake i kinosetet.

Filmen var ferdig, og det surret av lave stemmer i salen.

39

– STILLE! utbrøt Kålrot. Hun holdt frem hånden som et stoppsignal. Snakkingen stanset umiddelbart.

Hun kremtet og lette frem en hyggeligere stemme.

– Vi skal gå pent og pyntelig til spisesalen. Der skal vi spise lunsj.

Etterpå skal vi ut på åkeren for å få se maten der den virkelig kommer fra.

Hun sendte et blikk mot Julia og hevet det ene øyebrynet.

Mens elevene trampet ut av salen, benyttet Julia anledningen til å hviske til kompisen.

– Vi må stikke fra lunsjen. Hun kikket nervøst etter læreren.

Kålrot var kun noen meter unna.

– Hæ? pep Jack. – Vi har selveste frøken hemmelig politi etter oss … og du har tenkt å stikke av. Vi har tapt. Det er best å bare godta det med en gang.

Julia knipset ham i hodet.

– Jeg har funnet en god mulighet. Og hva har vi egentlig å tape?

Brokkoli må vi uansett spise … og Kålrot hater oss allikevel.

Kålrot ledet klassen sammen med mannen fra Landbruksskolen.

Julia senket farten. De havnet bakerst, og kunne snakke lavt sammen.

– Jeg så det mens jeg ventet på deg da du var på do. Et laboratorium med skadedyr. Jeg vedder på at den bærfisen er der inne. Og vi skal ha tak i den!

Jack stirret ned i gulvet.

– Hva skjer med deg, Jack? Det er nå vi kan slå til. Skal du gå rundt hele livet og la sjanse etter sjanse gå fra deg? De kommer kanskje aldri igjen vet du.

Jack løftet blikket opp fra gulvet.

40

– Unnskyld, smilte han.

– Selvfølgelig skal vi fikse det der i dag.

Kålrot ropte etter dem.

– Jeg mente i dag, sinker! Sa hun og vinket dem forover.

De skulle til å sette seg ned ved et bord da Kålrot stoppet dem. Hun lurte frem en søt stemme.

– Dere kan sitte her med meg. Det er hyggelig å snakke sammen … ikke sant?

Hun møtte blikkene deres.

– Eh, jo da, stotret Jack skremt.

Kålrot plukket frem en salatbolle fra vesken. Hun gned hendene sammen.

– Åååå, som jeg gleder meg, klukket hun og dro av lokket. En eim av kokt egg, dressing og kål fylte luften. Jack og Julia trakk på nesa.

De tok opp sin egen matpakke. Brødskiver med pålegg. Julia langet innpå, alltid full av matlyst. Jack hadde mistet det lille han hadde av appetitt, og pirket bare i gulosten.

– Ja så, var matpakka litt kjedelig i dag, lo Kålrot.

– Det hjelper med litt paprika på, sa hun og grafset i salaten.

41

Hun dro opp en grønn paprikabit.

– Se her, vil du ha den?

Jack var allerede ganske blek. Han ristet på hodet.

– Nei takk, frøken. Jeg er mett.

Kålrot la paprikabiten på tunga og slurpet den i seg. Dressingen rant nedover haka. Barna glante alle andre steder for å slippe unna det ekle synet.

Julia sjekket klokka. Halve pausen var over. Hun lukket matboksen og ventet til Kålrot hadde munnen full.

– Eeh, Kari? Kan Jack og jeg ta en tur ut i sola? Vi kunne fortsatt trenge litt luft etter den bussturen. Jack nikket, og brettet sammen matpakka. Kålrot kjempet for å tygge maten fort nok til å kunne svare.

– Mmmmmmmnei, trykte hun frem og ristet bestemt på hodet.

Flere biter av salaten forsvant ut av munnen. Hun tygde enda fortere.

– Mmnnei. Hun svelget resten av munnfullen. Jack og Julia kunne se klumpen av mat gli nedover halsen hennes. Det så ut som om hun skulle bli kvalt.

– Nei det kan dere bare glemme! Dere har allerede gått glipp av undervisning i dag. Det er slutt på unnasluntring!

– Men Kari, sukket Julia. – Se på det fine været. Hun pekte ut mot solskinnet.

– Hæpp! Glem det, sa jeg! Dere kan takke dere selv, for at jeg ikke stoler på dere. Hun jobbet seg videre ned i salatbollen.

Jack og Julia sank sammen. Klokka nærmet seg slutten på lunsjpausen, da en kopp gikk i gulvet borte ved kaffemaskinen. Julia kikket bort, og fikk øye på mannen fra laboratoriet. Professoren.

42

Julia spratt opp. – Jeg skal hjelpe professoren.

Et blunk senere sto hun ved siden av den uheldige mannen.

– Jeg hjelper deg, klukket hun. Hun nappet noen servietter fra en beholder, bøyde seg til gulvet og tørket.

– Å, tusen takk! utbrøt mannen. – Så snill du er! Han satte seg ned, og hjalp henne med å tørke opp kaffen.

– Klirr, klirr, klirr, lød det mens han gnukket på gulvet.

Lyden kom fra et nøkkelknippe som hang fra beltet hans. Julia så muligheten, og lot som om hun mistet balansen. Hun veltet sidelengs og deiset borti mannen.

43

– Unnskyld! utbrøt hun og nappet til seg nøklene.

– Alt i orden, smilte professoren. – Og tusen takk for hjelpen!

Gulvet er rent igjen.

Kålrot hadde omsider løsrevet seg fra salaten. Hun stormet mot Julia.

– Julia! ropte hun. – Hva er det du har funnet på!

Julia gjemte seg bak professoren.

– Det var jeg som mistet en kopp kaffe i gulvet, forklarte han vennlig. – Og hun her hjalp meg å tørke opp. Ungdommen har aldri vært så snille som de er nå. Jeg er sikker på at både du og jeg gjorde mer ugagn enn disse her. Jeg lurer på om de egentlig vet hva rampestreker er for noe? Professoren humret.

Kålrot kjempet frem et slags smil.

– Selv dagens ungdom kan oppføre seg ordentlig når de er blitt oppdratt av meg, sa hun.

Hun sjekket klokka.

– Det er tid for neste økt. Hun satte fingrene i munnen og plystret for oppmerksomhet. Hun plystret så høyt at selv en garvet fotballsupporter ville blitt misunnelig. Ungene skvatt opp.

– Tiden er inne for dagens høydepunkt! Vi skal ut på åkeren. Still dere opp foran meg, og så går vi sammen ut.

Ellers var elevene både treige og surrete. Det var vanlig for dem å komme for sent til timene, gå til feil klasserom og glemme tingene sine. I Kålrot sine timer skjerpet de seg kraftig. På noen få sekunder, sto barna nå på plass i en perfekt rekke. De ville passet rett inn i et japansk reisefølge. Kålrot var fortsatt så fornøyd med komplimentene fra professoren at hun glemte å passe på Jack og Julia. Hun snudde seg vekk og dermed stakk de av.

44

Kapittel 9

Magesjau – Dette var enkelt, smilte Julia og viste nøkkelknippet til Jack.

– Professoren har lunsjpause. Hvis han fortsetter å knuse kaffekopper, har vi fri tilgang til kontoret hans en stund til.

Jack kjente allerede nervene komme. Sommerfuglene i magen var helt gærne. Han speidet engstelig rundt seg, mens de skrittet mot laboratoriet. De stanset utenfor. Julia kikket gjennom glassdøra.

– Fri bane, hvisket hun. – Jeg kan gå inn. Du må passe på utenfor.

Jack gned seg på magen.

– Men hva gjør jeg hvis det kommer noen? Jeg kan ikke akkurat stoppe dem.

– Det kan du vel, gryntet Julia. – Bare finn på noe. Spør hvor doen er … eller noe sånt. Hun smatt inn gjennom døra.

– Wow. Julia sperret øynene opp.

Veggene var dekket av hyller med terrarier. Bare noen skitne vinduer ga en åpning i veggen. Julia trakk 45

på nesa. Luften var rå og lukten vond. Litt sånn dårlig blanding av mugg og promp. Hun lusket langs hyllene, tittet inn i burene og leste etiketter.

Glass med snegler, larver, lus, lopper, mark, mugg, mus og rotter.

Julia grøsset ved synet av en klump med larver, på god vei til å spise en potet levende. I neste glass en død gulrot. Drept av en flokk snegler. Begravet i slim. Og så kom hun til billene. Små biller, store biller. Brune, røde, grønne og sorte biller. Med mønster, uten mønster. Og endelig, hun kjente den igjen med en gang. De fine fargene, mønsteret og formen på skallet som lignet et våpenskjold fra middelalderen. Verdens vakreste skadedyr. Bærfisen.

Utenfor laboratoriet ventet Jack. Magen hans syntes dette opplegget var en skikkelig dårlig idé. Den boblet og brummet.

Gutten krøket seg. Knep øynene. Magen kom med en siste advarsel.

– RRRROOOOOOOOOM, drønnet den.

– Å nei, stønnet Jack. Han skjønte at han måtte forlate venninnen, og ville varsle henne. I samme øyeblikk dukket det opp lyder i korridoren. Nervene sviktet ham. Magen vrengte seg.

Subbende skritt nærmet seg. Professoren rundet hjørnet. Det var nå Jack skulle spørre om veien til do. I stedet ropte han, – JEG MÅ BÆSJE! Professoren stoppet brått. Han tittet opp fra papirene sine. Jack holdt seg for magen.

– Unnskyld, men kan du si meg hvor doen er? Han kunne knapt nok stå oppreist.

Professoren pekte.

– Bortover gangen, første til venstre.

Jack satte seg ned på huk.

46

– Det ser ut som om du må skynde deg, sa professoren. Han gikk mot døra til laboratoriet, og trykket ned håndtaket.

– KNIIIIIIIIIIRK. – VÆR SÅ SNILL, KAN DU BLI MED MEG! Ropte Jack.

– Unge mann. Du er da stor nok til å gå alene. Han trykket håndtaket videre ned.

– KNIIIIIIIIIIRK. Ansiktet til Jack krøllet seg.

– VÆR SÅ SNILL! JEG MÅ VELDIG BÆSJE, OG JEG ER REDD FOR Å LÅSE DØRA TIL DOEN! Professoren slapp dørhåndtaket.

– Beklager, jeg forsto ikke hvor desperat du var. Selvfølgelig skal jeg hjelpe deg. Kom! Denne veien.

De bevegde seg ned gangen mot doene. Et dunk hørtes inne fra laboratoriet.

Idet Julia løftet av lokket på terrariet til bærfisene, gikk de amok. Billene gikk bananas og pilte ut av åpningen.

Julia styrtet etter, og mistet lokket i gulvet. Billene spredte seg i rommet. Julia siktet seg inn på en av dem.

– Komme, komme, komme, hvisket hun og snappet tak i den. Den forfjamsede billen slapp en fis på hånden hennes. Julia trakk nesa unna.

47

– Ååh fy! Det der er jo verre enn pappa sine, klynket hun og puttet stinkbomben ned i matboksen. Hun krabbet videre etter flere rømlinger. Under benken, oppå benken. På veggen og vinduet. Julia fikk tak i de fleste. De kravlet rundt i matboksen. En av luringene hadde andre planer enn å la seg fange. Den flakset noen runder før den bestemte seg for å lande på gulvet, løpe under dørsprekken og ut på gangen.

Julia smøg seg ut av døra og fikk fort øye på rømlingen.

På gulvet. I sikksakk. Julia krabbet etter. Bærfisen nøt livet i frihet.

Den brettet ut vingene og fløy avgårde.

Julia spratt etter. Bærfisen virret mellom veggene i korridoren og krasjet nærmest i veggen før den flakset over til den andre siden.

Det var nok en stund siden den hadde vært ute og flydd. Hvis man i det hele tatt kunne kalle dette å fly.

– Bzzzz … kræsj … flakse, flakse … bzzzzzzz … kræsj.

En ny lyd stanset Julia. En dør ble åpnet.

– Tusen takk, hørte hun Jack si.

– Skulle bare mangle, sa professoren vennlig. – Det er ikke noe morsomt å bæsje på seg, akkurat.

48

Skrittene deres nærmet seg. Julia hev seg etter billen som unnslapp på nytt og krasjlandet på gulvet. Professoren og Jack rundet hjørnet.

– Der er du, Jack. Jeg har lett etter deg overalt.

Julia fulgte billen med blikket. Den tok seg en ny tur over gulvet i sikksakk.

Professoren klappet Jack på skulderen.

– Stakkars gutt. Heldigvis rakk han frem i tide. Jack nikket.

– Takk for hjelpen, forresten.

Julia hadde blikket på billen.

– Hyggelig å møte dere, sa professoren. – Jeg må jobbe litt igjen.

Han tok et skritt frem.

– STOPP! ropte Julia idet foten hans traff gulvet.

– KNAS … Professoren stanset. Julia snudde seg vekk.

– Hva? lurte professoren forvirret. – Er det noe galt?

– Neida, svarte Julia. – Bare trodde jeg så noe.

Professoren løftet foten fra gulvet. Jack og Julia krøllet fjeset over synet av den knuste bærfisen under sålen hans. En eim av drittlukt steg opp. Professoren viftet seg for ansiktet og myste mot Jack.

– Sikker på at det går bra?

Jack nikket sakte.

– Eeh, jada. Det … det … det var bare … en liten fis.

49

Kapittel 10

Bomben – TRAMP, TRAMP, TRAMP … TRIPP, TRIPP … TRAMP. Noen veldig bestemte skritt nærmet seg. Julia skyndte seg med å gjemme matboksen i sekken.

– TRAMP, TRAMP, TRAMP … TRIPP, TRIPP … TRAMP. – JASSÅ! DET ER HER DERE GJEMMER DERE! JEG SKULLE ALDRI HA SNUDD RYGGEN TIL. ETT ENESTE LITE SEKUND UTEN BARNEVAKT, OG DERE ER OVER ALLE HAUGER! Kålrot trakk pusten et par ganger.

– Beklager at disse fjøsnissene forstyrrer deg, sa hun til professoren med rolig stemme. – Jeg lover å passe bedre på dem.

Professoren lo. Han la hånden på skulderen til Jack.

– Den stakkaren her fikk akutt magesjau. Det var skikkelig krise, og det kunne ha gått veldig galt. Venninnen hans er bare snill og følger ham.

– Men, men … du forstår ikke, forsøkte Kålrot.

– Ha en fin dag videre, ønsket professoren. – Og ta godt vare på gullungene!

Han tuslet inn på laboratoriet, stanset midt på gulvet og klødde seg i hodet.

– Jeg glemte å sette lokket på terrariet, hvisket Julia til Jack.

– Det er slutt på festen! Dere skal jobbe slik som alle de andre!

50

NÅ! freste Kålrot.

De småløp ut til potetjordet.

– Her blir dere til disse er fulle. Kålrot pekte på en stabel med kasser. Barna bøyde seg ned, tok tak i hver sin potetplante, og dro alt de kunne. Plantene satt bom fast.

– Jaså, er det tungt? flirte Kålrot. De tok et nytt tak og sparket fra. Potetene satt dønn fast. Kålrot vred seg i latter.

– HA, HA, HA, det er det dummeste jeg har sett. Dere har virkelig ikke peiling på hvilken jobb det ligger bak grønnsakene som dere elsker å hate.

Hun nikket mot et par greip som sto lent mot et tre.

– Dere må selvfølgelig bruke redskap. Idioter!

Ungene hentet hvert sitt, satte dem i jorda under potetene og vippet dem opp.

– Se der ja! Det gjelder å skru på hjernen. Kålrot viste tegn på at hun ville følge nøye med, og gikk videre til en annen gruppe.

Jack og Julia svettet gjennom den ene potetkassa etter den andre.

Ryggene verket. Hendene var fulle av vannblemmer. Til slutt var kassene fulle av poteter. De kunne slutte seg til resten av gjengen, som for lengst var ferdige og satt i kantina og drakk kakao.

Kålrot plystret på klassen. Noen og tyve unger satt plutselig musestille. Hun pekte mot bussen som sto klar utenfor.

51

– Det er på tide å svelge unna den siste slurken, folkens.

Og så marsjerer dere til bussen uten et

ord!

Hun festet øynene på Jack og Julia. De kunne bare glemme kakaoen, og gikk rett til bussen. Denne gangen satte de seg foran. Magen til Jack tålte ikke mer juling.

Elevene fylte bussen. Til sist danset Kålrot inn. Hun ga tegn til sjåføren om å kjøre.

Motoren startet. Hun svingte seg lykkelig nedover midtgangen.

– Dette har vært en strålende dag. Uten vår flotte bussjåfør hadde vi aldri kommet oss hit. La oss ta en sang for å takke, sa Kålrot og veivet med armene som en dirigent.

– Eeeen bussjåfør, en bussjåfør, det er en mann med godt humøøøøøøør.

Sjåføren kremtet.

– Å, selvfølgelig. Beklager, sa Kålrot.

– Eeeeen bussjåfør, en bussjåfør det er en kvinne med godt humøøøøør. Og har hun iiiikke godt humør …

Slik gikk de neste tretti minuttene. Elevene var svette i ørene da de kom frem til skolen. Endelig kunne de slippe den fæle sangen, og få dra hjemover.

Jack og Julia skyndte seg hjem til Jack. På loftet ville ingen 52

oppdage hva de drev med. I den rotete garasjen fant de en stor plastboks med lokk. De lagde hull i den, og fylte i litt kvist og kvast.

Julia satte matboksen oppi, slik at bærfisene kunne krype ut. De beundret de vakre dyrene.

– Vi må finne ut hvordan vi skal samle opp den fæle smaken, sa Julia. – De skal slippe å dø under en skosåle.

– De fjerter hvis de føler seg truet, svarte Jack. – Kanskje det holder å skremme dem litt. Vi må sørge for å samle opp fisen. Vi setter dem i en liten boks og får dem til å fjerte.

Julia nikket. De brukte matboksen til Julia, og tømte den for alle matrester. Deretter la de bærfisene nedi. Billene var ikke lenger interessert i å rømme, og de trengte ikke å ha på lokket.

– Håper den er en hissigpropp, slik at dette går fort, klukket Julia.

Hun pirket forsiktig borti den med en blyant. Bare følehornene bevegde seg litt av og til. Billen satt bom stille. De prøvde igjen, og igjen. Ingenting. De blåste på den, lyste på den, sang og spilte musikk. Selv ikke en fullstendig talentløs elgitarsolo fra Jack gjorde denne billen forbanna.

– Jeg tror denne bærfisen har gått ut på dato, sukket Jack.

– Den burde vært fly forbanna og sluppet en bombe for lenge siden.

– Kanskje vi må vise den, kniste Julia. Hun krøket seg sammen og trøkket ut en ordentlig brakfis. De viftet seg foran nesa, og løp til hver sin ende av rommet for å slippe unna stanken.

– Å fy søren! Den der kan skremme selv de tøffeste kakkerlakkene, gryntet Jack. Ansiktet hans krøllet seg.

– Jeg er fornøyd med den, lo Julia stolt.

Jack holdt genseren foran nesa.

53

– Den lukta satt lenge i, smilte Julia. Jack tittet nærmere på bærfisen. Han fjernet genseren. Sniffet inn i matboksen. Smilte.

– Hva er det? lurte Julia.

– Du er god til å prompe, Julia, men denne karen slår deg.

Han pekte på en bitteliten våt flekk bak billen. Julia så også nærmere. Hun luktet.

– Du har rett. Det der er ikke min fis. Det der er bærfis.

De gjorde det samme med resten av billene. For hver fjert skylte de matboksen med litt vann som de helte over i en liten flaske fra et kjemisett Jack hadde fått til bursdagen sin.

54

De samlet alle fjertene på denne måten. Vannet fikk stanken til å bli svakere.

– Se her, viste Jack. Vi setter litt varme under kolben.

Vannet fordamper, og det som blir igjen er en sterk blanding av vann og bærfis.

Jack hadde gjort dette før med andre stoffer. De tok på seg vernebriller og ventet spent på boblene. Etter at blandingen hadde boblet i noen minutter, skrudde Jack av varmen.

– Straks tilbake, sa han og stakk ned trappa. Julia kunne høre at han romsterte på baderommet. Like etter var han tilbake med to bitte små sprayflasker.

– Se her! Det er en sånn man kan ha med i bagasjen når man skal fly.

– Genialt, smilte Julia. De lot vesken kjøle seg ned før de helte den over i flaskene. En liten prøvesprut fjernet all tvil.

– Denne kommer til å ødelegge hva som helst. Vi er klare, og jeg gleder meg til i morgen. En dag full av grønnsaker … og bærfis.

55

Kapittel 11

Blodig rumpe Endelig var dagen kommet. Jack og Julia møtte hverandre i skolegården, med hver sin lille flaske med fis i lomma.

– Er du klar? spurte Julia.

Jack viste frem hendene sine. Han skalv.

– Skikkelig nervøs, men jeg skal klare det.

– Du er tøff, skrøt Julia. – Husk å spraye på mye. Maten må smake så ille at selv Kålrot blir kvalm av den.

– RRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRRR, ringte skoleklokka. Jack skvatt.

– Det går bra! beroliget Julia. – Hva kan egentlig gå galt?

Den nervøse gutten gikk tungt mot skolekjøkkenet. Kålrot var allerede på plass. Grønnsakene de hadde høstet dagen før lå pent stablet i flettede kurver.

– Ser ut som om hun har tenkt å fotografere grønnsakene for et sånt interiørblad eller noe, kniste Julia. – Men om en liten stund, er det hverken vakkert eller bonderomantisk her. Det er et løfte.

Kålrot smalt igjen døra til klasserommet.

– DAGEN ER KOMMET. TIDEN ER INNE! Rommet var musestille. Jack holdt hånden på lomma med flasken.

Han var svett på fingrene.

56

Kålrot marsjerte langsmed benken der hvor grønnsakene lå.

– Tripp, tripp, tripp … tramp.

– Fruktsalat. Hun pekte på kurven med frukt og trippet videre.

– Tripp, tripp, tripp … tramp.

– Gulrotsuppe, vegetarpizza og løkpai! Hun gikk videre.

– Tripp, tripp, tripp … tramp.

– Brokkolisalat! Hun løftet en grønn klase ut av en kurv, kastet den opp i luften, og lot den lande i hendene. Gjorde det samme på nytt. Og neste gang den landet i hendene hennes, kastet hun den mot Jack.

– TA IMOT! brølte hun.

Jack var sjanseløs. Det grønne prosjektilet sneiet fjeset hans og landet på gulvet bak.

– Å, unnskyld, sa Kålrot. – Jeg trodde du var våken. HA, HA, HA, HA! lo hun. – Hvor tar jeg det fra?

Hun fant frem klasselisten og ropte opp gruppene.

– Mikkel, Anne, Caroline, Thea: Grønnsakssuppe. Caroline, Emil, Mia, Julia: Brokkolisalat. Eller … nei forresten. Du skal ikke få gleden av å ødelegge brokkolisalaten, Julia. Dere kan lage vegetarpizza i stedet.

Kålrot fortsatte. Hun sørget for å holde Jack også unna retter med brokkoli.

57

– Dere har en og en halv time på dere før rettene skal være ferdige.

Kjør på! Elevene skyndte seg til skuffer og skap. De dro frem kniver og boller. Skrellere og kjeler. Poteter, gulrøtter, salat, løk, tomater, bønner … brokkoli.

Kålrot spaserte mellom benkene og inspiserte.

Hun stoppet ved Julia. Målte bitene hun kuttet. Sjekket bollen med pizzadeig. Luktet på pizzasausen.

– Denne gleder jeg meg til, smilte Julia. – Jeg elsker pizza.

Kålrot satte øynene i henne.

– Når var det du begynte å like grønnsaker?

– Du vet, sa Julia. – Alt smaker godt bare man har smeltet ost oppå.

Kålrot møtte øynene hennes, myste strengt og fortsatte til neste gruppe.

Det klirret videre i kopper og kar. Surret i kjeler. Noen retter var ferdige, noen kokte, og andre stekte i ovnen. Jack var ferdig med fruktsalaten.

Han balanserte den overfylte glassbollen foran seg. Tunga lå på skrå ut av munnviken.

Plutselig plystret Kålrot. Jack skvatt og skled i en dam med gulrotsuppe.

Han tviholdt på fruktsalaten, mens han falt bakover.

– DUNK! Jack lå uten å si noe. Uten å røre på seg. Det ble stille i rommet.

– Jack, gispet Kålrot.

Hun gikk bort til ham.

– Jack! Går det bra?

Jack holdt seg på rumpa.

– Slo du hodet? Har du knekt noe? Hun trakk på nesa.

Julia stormet bort til kameraten.

– Går det bra, eller? Hun kjente lukten med en gang.

Jack stønnet.

58

– Vondt i rumpa … men jeg tror salaten er like hel. Han løftet

salatbollen frem til Kålrot.

En stripe blod rant fra buksebaken.

– Du blør! utbrøt Kålrot. Du må gå til helsesøster!

– Neida, klynket Jack. – Det går fint.

Han kjente også stanken, og vred nesa unna. Han forsto at flasken i baklomma var knust.

– Kom igjen, befalte Kålrot. Hun var tilbake til sitt gamle jeg, og dro Jack opp på beina.

– Ja, du må få på et plaster, i alle fall. Du kan ikke stå her og blø midt i maten. Avsted!

Hun viftet seg foran ansiktet.

– Fysj, grøsset hun.

Jack subbet ut. Han holdt hånden på den blodige rumpa.

Julia løp bort til ham.

– Det går bra, trøstet hun.

– Vi har jo en flaske til.

Skynd deg, da!

Jack satte opp farten.

– Straks tilbake, mumlet han.

59

Kålrot klappet hendene, og klassen rettet seg mot henne.

– Det jeg skulle til å si, før Jack prøvde å drepe fruktsalaten, er at jeg har en overraskelse til dere i dag.

Hun lot blikket gli gjennom klasserommet og smilte.

– Rektor skal spise med oss. Hun gleder seg som bare det, og hun kommer snart.

Resten av gruppa til Jack var i gang med å feie opp glassbiter, og vaske bort blod.

– Hva gjorde den tosken med en glassflaske i lomma? Knurret Kålrot. – Jeg har sikkert plukka hundre småbiter fra gulvet. Veldig kjedelig.

Kålrot sjekket klokka.

– Rektor kommer om noen få minutter. Vi er forsinket, og det betyr at dere må ha TEMPO, TEMPO, TEMPO! Det hastet for Julia. En sabotør mindre. En sprayflaske mindre.

Julia holdt hardt rundt den siste flasken.

Hun trakk pusten, og gikk mot bollen med fruktsalat. De andre elevene sto med ryggen til.

Julia rettet tuten mot salaten, og trykket i vei.

Ingenting skjedde.

60

Kapittel 12

Kjell Hun trykket på nytt. Fortsatt ingenting. Hun trykket hardere. Null og niks. Ikke engang en liten dært. Kålrot hjalp noen elever med å brette servietter. Julia stilte seg med ryggen til og forsøkte å vri av toppen av flaska. Umulig. Den var virkelig i vranglås. Denne flaska hadde bestemt seg. Julia forsto at det bare var verktøy som kunne redde henne nå. Hun trengte vaktmesteren, eller rettere sagt verktøykassa hans.

Den deilige duften av pizza steg opp i nesa hennes. Hun var sulten som en skrubb og tittet fristet inn i ovnen der pizzaen stekte. Det var der hun så løsningen. Vaktmesteren ville dukke opp på et blunk.

Hun smilte og stilte seg med ryggen mot komfyren. Hendene la hun bak ryggen, og fomlet seg frem til barnesikringen. Hun vrikket, trykket og vrikket. Hardere og hardere. Fingrene verket.

– Går det bra, eller? spurte en på gruppa hennes. Julia slapp taket og smilte.

– Ååh, ja da. Jeg er bare litt kald. Varmer meg på komfyren.

Klassekameraten tittet inn på pizzaen.

– Nam. Den ser skikkelig god ut. Og den er snart ferdig, ser jeg.

– Ja! Derfor blir jeg her og passer på den, skyndte Julia seg å svare.

Klassekameraten gikk. Julia knep sammen øynene, og klemte til alt hun kunne. Fingrene hennes klarte ikke mer.

– Trenger du hjelp? hvisket en kjent stemme. Julia åpnet øynene.

61

– Jack? Er du tilbake alt?

Jack gliste.

– Helsesøster kan jeg besøke en annen gang. Jeg gikk til garderoben, tørka litt blod og skifta bukse. Det har slutta å blø. Han viste frem rumpa, og pekte fornøyd.

– Vi må få av denne! sa Julia og pekte på barnesikringen.

– Jeg forklarer senere. Hun sjekket at Kålrot fortsatt var opptatt.

Jack tok tak i barnesikringen. Vrikket og vrikket. Tilslutt knakk den av.

– Yes, jublet Julia stille. – Det er umulig å åpne den nå. Hun rykket hardt i døra flere ganger, og fikk snart oppmerksomhet. Kålrot stormet til.

– VÆR FORSIKTIG JULIA! Den kommer til å bli ødelagt. Du vet du må holde på barnesikringen før du åpner. Hun tok selv tak i døra for å vise Julia. Og oppdaget skaden.

– Hva har skjedd her! Har du ødelagt den?

Julia fant frem sitt aller mest uskyldige ansikt.

– Jeg lover. Den var sånn. Kålrot rykket flere ganger i døra.

– Vi må få den opp fort, klynket hun. – Pizzaen er jo snart ferdig!

Jeg ringer vaktmesteren.

Kålrot dro opp den umoderne mobilen sin og trykket nummeret.

– Det er Kjell, svarte vaktmesteren.

– DETTE ER KARI, OG DU MÅ KOMME MED EN GANG, FOR DØRA ER I VRANGLÅS OG PIZZAEN ER SNART FERDIG! ropte hun inn i røret. – OG REKTOR KOMMER SNART! – Hæ? svarte det i andre enden.

– PIZZAEN BLIR BRENT OG REKTOR KOMMER! 62

– Så, så, roet Kjell. – Jeg kommer med en gang.

Kålrot la hendene foran ansiktet.

– Hva har jeg gjort galt, klynket hun.

Klokka på komfyren ringte i samme øyeblikk som Kjell styrtet inn døra.

– Her! pekte Kålrot og dro ham bort til komfyren. Hun skrudde av klokka.

– Pizzaen er ferdig, og døra har låst seg! Jeg kan ikke servere brent pizza!

Kjell lot den digre verktøykassa stå åpen på gulvet. Med en gang han snudde seg, rappet Julia en tang, gjemte den under genseren og stakk en tur ut på gangen. Jack haltet etter.

– Du sa det gikk bra med rumpa, kjeftet Julia.

– Okei, det svir litt, men nå må vi fikse den flaska!

– Hva tror du jeg holder på med? svarte Julia.

Tanga lå rundt korken. Julia klemte til hun var mørkerød i toppen.

Korken satt like fast.

– Klikk, klikk, klikk … klakk … klikk, klikk, klikk … Rektors 63

fottrinn var lette å kjenne igjen. Hun var den eneste på skolen som gikk i høye hæler.

– Pokker, bannet Julia. – Jeg må få den opp!

– Klikk, klikk, klikk … klakk.

– Hold flaska, befalte hun Jack. – Jeg vrir med begge hender.

Svetten rant fra panna.

– Klikk, klikk, klikk … klakk.

– Ååååååååå! knurret Julia, og dro til med sine aller siste krefter.

Korken slapp taket.

Julia mistet balansen, og hinket bortover gulvet. Hun var på god vei til å trille inn i heisen da hun fikk øye på rektor.

– Å hei, rektor! Julia hev seg rundt og dro med seg Jack.

– Du må finne på noe lynkjapt! Få folka bort fra maten. Bare gjør noe!

De stormet inn døra i samme øyeblikk som Kjell reddet den stakkars pizzaen.

Kålrot klappet.

– Å, Kjell, du er verdens beste. Hva skulle vi gjort uten deg!

Jack benyttet sjansen. Han klappet videre, og ropte: – HEIA KJELL, HEIA KJELL, HAN ER DEN BESTE …

FÅR TIL DET MESTE! Kålrot stirret forbauset på Jack, og hang seg på.

– KJELL, KJELL! Hun svingte armene, hoiet og plystret.

– KOM IGJEN, ALLE SAMMEN! Barna heiet med.

– KJELL, KJELL, KJELL! HAN ER DEN BESTE … FÅR TIL DET MESTE! Stemningen var høy da rektor dukket opp. Hun stilte seg bakerst.

64

– Hva er det vi egentlig klapper for? hvisket hun til sidemannen.

– Ha´kke peiling, svarte gutten. – Men jeg tror kanskje Kjell reddet livet til Kari eller noe.

Julia smøg seg bak alt styret og dusjet maten med bærfis. Bare den nystekte pizzaen slapp unna.

Kålrot fikk øye på rektor og roet klassen. Hun ba dem sette seg, og plinget gaffelen mot et glass.

– Velkommen, rektor! Det er med stolthet vi serverer deg mat i dag. Råvarene har vi plukket selv. Elevene har følt hvor mye jobb det ligger bak et skikkelig måltid. Hva er det man sier … blod, svette og tårer. Bokstavelig talt, la hun til og møtte blikket til Jack.

Hun rynket på nesa.

– Vær så god og spis!

65

Kapittel 13

Måltidet Rektor forsynte seg først. Kålrot fulgte etter, og deretter fikk barna forsyne seg. Julia tok bare pizza, som nå var den eneste retten uten bærfis.

Elevene kastet seg over maten. Dette var en sulten gjeng.

– Klirr, klirr, klirr, klang det i bestikket. Jack og Julia lente seg rolig tilbake med hvert sitt pizzastykke i hånden.

– God, ikke sant? smilte Julia.

Jack nikket.

Resten av klassen tygde saktere og saktere.

Ansiktene krøllet seg av kvalme. Rektor så riktig ille ut. Hun holdt pusten når hun svelget. Flere av barna slapp maten ut av munnen og ned på tallerkenene. Kålrot satt som lammet. Hun var hvit i ansiktet og kjempet med en munnfull brokkolisalat.

Rektor la fra seg bestikket og tørket seg rundt munnen. Fargen i ansiktet hennes var noe mellom grått og grønt. Hun lente seg mot Kålrot.

– Beklager å si det. Det er noe galt med denne maten, hvisket hun.

Kålrot ble enda et hakk hvitere.

66

– Jeg, jeg … jeg skjønner ikke, klynket hun.

– Vi må be dem slutte å spise, sa rektor. – Det kan være giftig.

Hun reiste seg. Kremtet. En hel klasse med vrengte ansikter, glante mot henne.

– Beklager, barn. Det har skjedd noe med maten. Dere skal selvfølgelig få slippe å spise den opp.

– JAAAAAA! Jublet elevene. De styrtet fra bordene, og kjempet for en plass hvor de kunne kaste opp eller spytte ut maten. Søppelbøttene ble først opptatt. Deretter vaskene. En liten gjeng hang over vinduskarmene, og resten rømte til doene. Rektor plukket de siste matrestene ut av jekslene.

Hun klappet Kålrot på skulderen.

– Så, så. Vi har alle bommet med maten en gang eller to i våre liv.

Rektor takket for seg, og gikk. Kålrot ble sittende og stirre ut i luften.

– Umulig … umulig, mumlet hun.

– Synes nesten litt synd på henne, hvisket Jack. Julia nikket.

– Men noen ganger er det smak av sin egen medisin som må til.

67

Kapittel 14

Banden De slappe barna sutret og klaget. For en gangs skyld lot Kålrot dem holde på. Det tok en evighet å vaske ferdig, men endelig kom friminuttet. Elevene fikk opp farten og stormet ut i den friske luften.

Julia og Jack la seg ned på en fjellknaus. De kniste og myste mot sola.

– Du var helt genial der inne, skrøt Julia. – Den klappingen for vaktmesteren … fantastisk!

– Takk, smilte Jack. – Det samme til deg.

– Hør her, sa Julia og satte seg opp.

– Det er bare et spørsmål om tid før vi må redde verden på nytt.

Voksne finner på idiotiske ting hele tiden. Vi starter en bande, du og jeg.

Jack nikket. Han klødde seg i hodet og smilte lurt.

– Du vet hvorfor Batman er kalt opp etter flaggermus?

Julia ristet på hodet.

– Han er kalt opp etter det han frykter mest av alt, forklarte Jack.

– Batman hadde et uhell som barn.

68

Han ramlet ned i en hule med tusenvis av flaggermus. De fløy mot ham, og han ble vettskremt. For oss er det brokkoli som lager mareritt.

– Du mener ikke at vi skal kalle oss opp etter … ? lo Julia.

Jack nikket.

– Jo, det er det jeg mener. Vi skal kalle oss Brokkolibanden.

69

© Hege Bjerkelien Bjerkelien forlag 2025 ISBN 978-82-94022-07-6 2. utgave, 1. opplag Redaktør: Robert Næss Illustrasjoner: Christina Winther Grafisk design: Ida Nygaard Takk til: – Rolf og Julia – Nina Zoë Jørstad – Boldbooks Materialet er vernet etter åndsverkloven.

Uten uttrykkelig samtykke er eksemplar­ fremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).

Ingen bærfis kom til skade under skriving av denne boken.

70