Brokkolibanden

Hege E. Bjerkelien

Operasjon kakerlakk

Illustrert av Christina Winther

Bjerkelien Forlag

Hvem kan seile foruten vind

Hvem kan ro uten årer

Hvem kan skilles fra vennen sin uten å felle tårer?

Til

blokka på Karihaugen

Kapittel 1

Ikke alvorlig, sa du!

Julia, Jack og Hanne stormet ut skoleporten og hev seg på syklene. De suste nedover bakkene på vei hjemover mens de jublet over friheten. Endelig ferie! Lang ferie!

– Ingenting er bedre enn sommerferie! jublet Julia. – Jeg elsker sommeren, jippiiii!

– To måneder uten skole, jeg skjønner det nesten ikke! ropte Jack.

– Ingen skole, ingen lekser, ingen vekkerklokke. Kan livet egentlig bli bedre?

– Juhuuuu! svarte Hanne idet de suste gjennom en gangtunnel. Det kilte i magen og ekkoet svarte: juhuuuuuuuuu!

De tråkka på mot huset til Hanne. Pulsen var høy og hjelmene gloheite. Støvet fra grusveien la seg på ansiktene, og svetten rant i striper nedover kinnene. Sommerstriper.

– Hææ? utbrøt Hanne idet de rundet postkassa ved huset hennes.

– Pappa er hjemme allerede.

Julia og Jack trakk på skuldrene.

– Pappa jobber bestandig, forklarte Hanne. – Han kommer aldri hjem så tidlig. Dette er mystisk.

Mammaen hennes kikket frem bak kjøkkengardinene. Like etter sto hun på trappa.

– Heisan, kvitret hun.

– Hei, Elisabeth! hilste Jack og Julia høflig tilbake.

– Mamma, hva skjer? Hvorfor er pappa hjemme?

– Hanne, sa mamma med den aller søteste stemmen hun kunne finne. – Kan du bli med inn. Alene.

Det er noe jeg må fortelle deg.

– Har pappa fått sparken eller noe? spurte Hanne.

– Nei da, det er ikke noe alvorlig, assa.

Hanne satte fra seg sykkelen, kastet et raskt blikk på vennene og trakk på skuldrene.

– Kommer snart, sa hun. – Mamma skal sikkert bare fortelle at det ikke blir spagetti til middag i dag heller. Hun har lovt det i flere dager.

Mamma dyttet Hanne inn døra.

Jack og Julia la syklene fra seg i gresset, klatret opp i den gamle eika og satte seg ved siden av hverandre på en tykk grein.

– Foreldre er verdensmestere i å bryte løfter, mumlet Julia.

– Hanne har gledet seg til spagetti hele dagen, nå har de sikkert byttet det ut med froskelever eller kokt brunsnegle. Glemmer ikke den gangen stefaren min skulle imponere med hjemmelaget pizza.

Jeg gledet meg vilt, men så hadde han tatt brokkoli på den! Hvor idiot går det egentlig an å bli! Det verste var at mamma likte den, sukket Julia.

– Det husker jeg, lo Jack. – Glemmer aldri den sommeren.

Det gikk noen minutter. Plutselig smalt utgangsdøra opp. Hanne kom løpende ut.

– IKKE ALVORLIG, SA DU! hulket hun.

Hun trampet gråtende bort til eika og klatret opp.

Jack og Julia skjøv seg lenger ut på greina, og Hanne satte seg ved siden av dem.

– Hva har skjedd? spurte Julia.

– Dustene vil flytte, hulket hun. – Igjen.

– Flytte? Hvor da? utbrøt Julia.

– Til Nabobygda!

– Å, nei! ropte Jack, Nabobygda. Dit er det kjempelangt å sykle.

– Jeg må bytte skole også. Jeg har allerede gått på cirka hundre skoler. «Huset er kjempestort og sååå fint!» Hanne hermet etter mamma.

– Jeg blåser i om jeg bor i et slott eller en campingvogn, jeg vil bare ikke flytte fra vennene mine en gang til, fra dere. Pappa sier det bare er en liten sykkeltur unna, men bakkene er helt grusomme. En tur frem og tilbake dit er som hele Tour de France. Pappa har ikke lov til å si noe som helst om sykling. Jeg har aldri sett ham sykle, han kjører bestandig bil!

– De kan ikke bare sende deg fra skole til skole, sa Julia. – Har de aldri hørt om venner før? Vi skal jo være venner for alltid. Resten av livet. Til døden skiller oss ad, og alt det der.

– Ååååå, skrek Hanne. – Hvorfor måtte jeg få to idioter til foreldre?

Elisabeth kom bort til treet.

– Ingenting er avgjort, lille venn, hvisket hun. – Vi flytter bare

hvis huset er veldig, veldig fint, og hvem vil vel ikke flytte til et kjempefint hus? Alle vil jo det? Ikke sant?

Hanne snufset.

– Da vi flyttet hit, sa du at dette var verdens fineste hus. Dette har aldri vært et fint hus, men det er fint nok, og det ligger i en gate full av gode venner. Det er her jeg vil bo!

– Venner finnes overalt, Hanne. Og du vet at pappa og jeg alltid har drømt om et sånt stort hus på landet. Vi kan dyrke vår egen mat og lage fin hage og sånn. Og pappa kan endelig få den garasjen han har drømt om i mange år. Du kan få det største rommet hvis du vil, la hun til.

Hanne snudde seg vekk og slang armene i kors.

– Vi har en avtale med megleren etterpå. Kanskje Jack og Julia vil bli med og se på huset? sa Elisabeth. Hun løftet øyebrynene, smilte og så forventningsfullt på de to vennene til Hanne. – Vil dere det?

Det kom et lavt «Eeeh» fra Jack.

– Det tar jeg som et ja, utbrøt Elisabeth. – Kom! Vi stikker med en gang.

Hanne klatret ned fra eika og vinket på Jack og Julia.

– Jeg har ikke lyst jeg heller, men hvis dere blir med, er vi i alle fall sammen.

Jack og Julia hoppet ned, fulgte etter Hanne og satte seg i bilen.

Kapittel 2

Stillheten 3

Morten, pappaen til Hanne, og Elisabeth skravlet opprømt om huset de skulle se. I baksetet var det helt stille. De kjørte og kjørte.

Ut fra bygda, gjennom en skog, opp en topp, ned en bakke og rundt hundre svinger. Hanne sank til slutt sammen og lente hodet mot setet foran. Julia strøk hånda over ryggen hennes.

– Det kommer til å ordne seg, Hanne, trøstet hun. – Vi skal nok klare å besøke hverandre allikevel.

En tålmodig stemme fra GPS-en viste dem veien. Etter et kvarters kjøring var stemmen fornøyd og fortalte at de var fremme.

– Oi, oi, oi! utbrøt Elisabeth. – Se på dette flotte stedet! Huset er virkelig digert, og vi får til og med egen port.

Morten trakk opp panna og gjorde store øyne.

– Wow! Elisabeth, se på den enorme garasjen. Der er det plass til mye mer enn bare bilen. Vi kan endelig kjøpe en sånn ordentlig snøfreser. Det har jeg alltid drømt om.

Hanne hvisket til vennene:

– Det han egentlig drømmer om, er at han i det hele tatt klarer å starte en snøfreser. For hvis han er like dårlig på snøfreser som han er på gressklipper, så ser dette veldig, veldig dårlig ut.

Gjengen i baksetet kniste.

Elisabeth parkerte bilen, bykset ut og knakket på vinduet bak der barna satt. Hanne fulgte motvillig med og stilte seg ved siden av foreldrene. Jack og Julia tuslet etter.

– Hva synes du? klukket Elisabeth. – Eller det var jo et ganske dumt spørsmål. Det er bare én ting man kan synes om dette huset: at det er vidunderlig vakkert!

Hanne kikket rundt og himlet med øynene.

– Dette stedet ligner litt på en filmkulisse.

– Ja, ikke sant. Elisabeth klappet i hendene. – Til en film om en lykkelig familie som lever i pakt med naturen, med høner som klukker av lykke og mat de dyrker selv.

– Det var ikke helt den filmen jeg tenkte på, mamma. – Jeg tenkte mer på en skrekkfilm. Bare se så falleferdig det er.

Hanne pekte på et knust vindu som var halvveis tettet igjen med noen planker. De fillete gardinene blafret ut av åpningen. Hun flyttet pekefingeren mot taket, som var overgrodd av mose og manglet takstein flere steder. Et lite vindpust fikk malingsflak til å løsne fra veggen. Garasjen var full av skrot, og porten som hørte til, lå sammenkrøllet i gresset.

– Vi må ikke henge oss opp i sånne små detaljer, sa Morten. – Alt dette kan vi fikse, mamma og jeg er ganske flinke til sånt.

– Og tenk på all den plassen vi får, Hanne, sa Elisabeth. – Det er jo som å bo i et slott, jeg føler meg allerede som en dronning. Elisabeth skulle til å fortsette reklamen idet ytterdøra åpnet seg.

En dresskledd mann viste seg i døråpningen.

Mannen løftet solbrillene som var plassert på toppen av hodet, dro hånda gjennom håret og satte brillene på plass igjen. Han smilte med glinsende hvite tenner.

– Hei! hilste Morten og Elisabeth.

Mannen svarte ikke. I stedet satte han pekefingeren foran munnen.

Forsamlingen glante. Mannen la den ledige hånda bak det ene øret sitt mens han hvisket:

– Kan dere høre det?

Gjestene holdt pusten. De lyttet, trakk på skuldrene og lyttet igjen.

Mannen lo.

– Dere hører ingenting, ikke sant?

Morten og Elisabeth nikket.

– Ikke så rart, flirte mannen. – Det er nettopp det som er hele poenget. Det er ingenting å høre. Dette stedet er mutters stille. Ingen irriterende naboer, ingen motorvei, ingen ... ingen ... skrikerunger.

Han kastet et blikk mot barna og trakk på nesa.

Det er lyden av ro og fred dere hører, fortsatte han. – Ro og fred, det er det folk vil ha.

Det er til salgs her i Stillheten 3. Velkommen til visning! Mitt navn er Dennis og det er jeg som er eiendomsmegleren.

Hanne kniste og hvisket til Jack og Julia:

– Det er ikke rart denne veien heter Stillheten. Det er ingen som orker å bo her, og da blir det jo veldig stille.

Litt av et slott

Dennis rakte ut en hånd og hilste på Morten og Elisabeth. Han vinket dem med seg inn i entréen.

– Jeg ser dere er imponert over størrelsen, sa Dennis. – Men det er mer i denne entréen enn mange kvadratmetre. Ja, den er såpass stor at det ikke egentlig er en entré. Det er jo innlysende at dette er en ekte hååååååål. Og det er det jo bare de aller, aller flotteste husene som har.

Han pekte på en rad med skyvedører og en innebygd skohylle.

Elisabeth slo hendene sammen og glodde inn i hylla.

– Oi! sa hun. – Det er så mye plass her at jeg nesten må kjøpe flere par med sko.

Morten var allerede oppe med målebåndet som han la inntil veggen.

– Oh yess. Her er det plass til å bygge eget skap til alt sykkelutstyret, og da kan jeg endelig begynne å trene ordentlig på sykkel. Ja, bare jeg får tak i den rette sykkelbuksa, da.

Dennis gikk videre til en stor dobbeltdør. Han stanset, løftet armene og snudde seg på tærne som en ballettdanser.

– Dere er kanskje overveldet allerede. Men det er altså mer i dette vidunderlige huset som vil slå pusten ut av dere. Hold dere fast, for

her kommer stua!

Han åpnet dørene idet han sa: «stua!». Jack, Julia og Hanne stilte seg i åpningen inn til stua, de voksne forsvant inn.

– Hva synes du? hvisket Jack til Hanne.

– Huset er større enn det gamle, men det er også mye styggere. Men mamma tror virkelig hun har kommet til et slott, kniste Hanne. – Det skulle ikke forundre meg om hun snart kjøper seg en krone.

– Det er det styggeste slottet jeg har sett, lo Julia og pekte på tapeten. – Det er en stund siden det der var moderne, men den står i alle fall i stil med de grusomme gardinene.

– Jeg blir nesten litt uvel av å se på mønsteret, stønnet Jack.

– Gusjegrønn tapet med oransje blomster. Og den sitter ikke engang ordentlig fast.

Jack pekte på et flak med tapet som var på god vei til å rulle av veggen.

– Hva tenker de på? sukket han og ristet på hodet.

– Jeg lurer på om mamma har glemt å ta på seg kontaktlinsene i dag, lo Hanne.

– Denne stua er helt eventyrlig, sukket Elisabeth. Pappa var oppe med tommestokken og målte veggen der han syntes TV-en skulle henge.

– Oi,oi,oi! Elisabeth, se her da. Vi har plass til den største TV-en de har i butikken. Endelig blir det fotball på storskjerm.

– Ikke sant, sa megleren. – Jeg kan ikke få sagt hvor gammeldags det er å se fotball på liten skjerm. Det er jommen ikke mange hus

som har så stor plass til TV som dette. Folk kommer til å rive seg i håret av misunnelse.

Morten lukket øynene.

– Jeg hører allerede lyden av en uavgjort kamp to minutter før fløyta går. Publikum holder pusten, en av spillerne blir taklet og det blir straﬀe til bortelaget.

– Dere må se på denne utsikten, sa Elisabeth og vinket dem nærmere. – Tenk å ha skogen så nærme.

Jack og Julia flirte av det de så utenfor vinduet. Hanne ristet på hodet.

– Har de dårlig syn, eller er de bare helt duste? sa Julia. – De greiene utenfor vinduet som hun kaller skog ... det er fem visne grantrær og en maurtue.

– Og jeg tror vi kan legge til søppeldynge, mumlet Jack og pekte mot en haug med gamle bildekk, halvparten av en motorsykkel og et kjøleskap fra forrige århundre.

– Dette gidder jeg ikke mer, sa Hanne. – Jeg rømmer hvis de kjøper denne rønna. Kom, vi går!

Dennis dro med seg Morten og Elisabeth opp i andre etasje. Det knirket over dem.

– Nå mangler det bare at jeg får taket i hue og dør, sa Hanne og trampet ut. Hun kroket seg sammen på den ene delen av plenen som faktisk var grønn.

Jack og Julia fulgte etter. De forsøkte å trøste.

– Det er jo ikke såååå stygt, sa Jack.

– Og vi kan jo sykle hit på sommeren, sa Julia. – Selv om det er langt. Vi blir fort spreke i alle fall.

Hanne dro opp et gresstrå og puttet det i munnen. Hun tygde en stund og spyttet ut.

– Dette stedet er grusomt, det ligger i huttiheita, og jeg må bytte skole! Huset er gammelt, det er stygt og det er sikkert fullt av kakerlakker! Mamma er virkelig dronning Elisabeth av dårlige idéer.

Det knirket i døra og de håpet visningen endelig var over. I stedet forsvant Morten ut med tommestokken. Han målte både her og der mens han smilte og lo.

– Elisabeth, Elisabeth, ropte han. – Dette huset er skapt for å ha platting, en ordentlig stor platting, og det har jeg alltid hatt lyst til å lage! Og jeg kan selvfølgelig snekre møbler også, hvor vanskelig kan det egentlig være?

Hanne ristet på hodet.

– Pappa klarer ikke å henge opp et bilde engang. Han er rett og slett en kløne, akkurat som mamma.

Dennis, Morten og Elisabeth stilte seg på trappa og tok hverandre i hendene.

Elisabeth ga megleren en klem og vinket på de tre barna.

– Vi kan skrive kontrakt allerede i morgen. Dette er verd en sjampagne, Morten! Og jeg kan ikke vente med å handle pynt til det nye huset.

Hun så på Hanne.

– Vil du bli med til senteret i morgen? Du kan ta med Jack og

Julia, og dere skal selvfølgelig få is. Så mye dere orker.

Hanne så på vennene.

– Selvfølgelig skal vi bli med, sa Julia. – Kanskje vi finner noe der som kan gjøre stemningen litt bedre.

Kapittel 4

Planen

På hjemveien skravlet Morten og Elisabeth ustanselig om kjøkkenhage, platting, gardiner og badstue. Om drivhus, hønsegård, utekjøkken og vinterhage. Alt hjemmelaget, selvfølgelig.

Barna var mutters stille. Da de endelig var hjemme, løp Hanne ut av bilen og klatret opp i eika. Jack og Julia fulgte etter. De satte seg på greina under. Den dårlige stemningen holdt dem tause lenge.

Plutselig kvakk Julia til og hoppet ned.

– Hanne! utbrøt hun. – Hva var det du sa om det nye huset?

Hanne rynket panna. – Eeeh … jeg sa i alle fall at det var stygt.

– Ja, og hva mer?

– Det var gammelt?

– Ja, og hva mer enn gammelt og stygt kalte du huset?

Hanne skulle til å si noe idet Jack skvatt til og utbrøt:

– Det er jo galskap! Julia, helt ærlig, det der kan vi ikke gjøre. Det går jo ikke!

Han hoppet ned og landet i gresset. – Nå har det klikka helt for deg, Julia!

Julia nikket.

– Ja, det er ganske koko. Kanskje enda verre enn både Bærfisen

og Spøkelset på leirskolen. Til sammen. Men dette er også en viktig sak. Vi lar ikke teite foreldre stikke av med gode venner sånn helt uten videre, gjør vi vel? Skal man ordne opp i håpløse problemer, da må man kanskje klikke litt. Denne galskapen vil garantert stoppe flyttingen.

– Hallo der nede, kremtet Hanne. – Hva er det dere egentlig babler om?

– Unnskyld, sa Julia, – vi ble litt ivrige. Jack og jeg har jo kjent hverandre hele livet, og noen ganger glemmer vi at det ikke er så lett for andre å skjønne hva vi tenker på.

– Men fortell meg det, da, brummet Hanne. – Jeg skjønner ingenting!

Julia fortalte om Brokkolibanden.

– Det du sa om kakkerlakker i huset, ga meg idé, sa hun.

– Ja vel, svarte Hanne. – Men hvordan hjelper det meg?

– Unnskyld, sa Julia. Jeg skal forklare. Vi kan bruke kakerlakkene til å hindre at de kjøper huset. Ingen vil bo i et hus med kakerlakker.

Hanne stønnet.

– Men er det noe dere ikke har fått med dere, kanskje? Huset er gammelt og stygt, det er vi enige om, men så vidt jeg vet er det ikke kakerlakker der.

– Det er sant, kniste Julia. – Men det kan vi jo gjøre noe med, ikke sant. Vi skaﬀer ekte kakerlakker og planter dem i huset. Elisabeth og Morten kommer aldri til å sette sine føtter der igjen. Kakerlakker er noen ordentlig ekle greier.

Jack og Julia syklet hjemover mens de skravlet og lo.

Hanne plystret på årets hotteste sommerlåt mens hun danset inn mot stua. Hun sank ned i sofaen ved siden av mammaen og pappaen.

Elisabeth tittet opp fra et interiørmagasin og så på henne med store øyne.

– Skal si du ser gladere ut nå. Har Jack og Julia fått deg på bedre tanker?

– Ja, sa Hanne. – Jack og Julia er supre venner, verdens beste faktisk. Nå gleder jeg meg til å handle i morgen. Det nye rommet mitt kommer til å bli skikkelig bra, for de skal hjelpe meg med å velge møbler og farger og sånt.

– Skal si disse vennene dine er greie, svarte Elisabeth. – Jommen bra vi flyttet hit, slik at du ble kjent med dem.

Hanne himlet med øynene og gikk til rommet sitt.

Kapittel 5

Dyrebutikken

Neste morgen var mamma tidlig inne hos Hanne for å vekke henne. Hanne var langt inne i drømmeland. Hun snudde seg og mumlet i

søvne:

– Har dere ... har dere ... har dere sånne derre kaker ... kaker ... kaker …

Mamma smilte.

– Du er ikke engang våken, Hanne, og så vil du ha kake? Ja, ja, det er jo lørdag, jeg skal sette frem et kakestykke sammen med frokosten. Vi må jo ha litt ekstra i magen når vi skal gå i butikker hele dagen. Jeg vekker deg på ordentlig om ikke lenge, hvisket hun og gikk tilbake til kjøkkenet.

Hanne mumlet videre på ordet hun ikke helt fant:

– Kaker ... kaker ... kakerlakker.

Elisabeth rotet i fryseren og fant frem en frossen sjokoladekake som hun tinte i mikroen.

Hanne kom subbende i halvsøvne. Hun så på kaka og klødde seg i hodet.

– Kake, mamma? Hvem har bursdag?

Elisabeth lo.

– Ingen jeg kjenner, men du snakket om kake i søvne, så jeg regnet med du ville feire det nye huset.

Hanne trakk på skuldrene og satte seg ved bordet. Pappa var allerede på plass. Han bladde ivrig i bladet «Fiks det selv» mens han jafset i seg en diger frokost.

Hanne så på tallerkenen.

– Egg, bacon og bønner, pappa. Er ikke det sånn «cowboyfrokost»? spurte hun.

Morten viste Hanne midtsiden i bladet.

– Se her, sa han. – Sånn platting skal jeg også snekre, og det lager man ikke av sånne små og søte planker. Her snakker vi lange, feite bjelker som veier mange, mange kilo. Dette er ikke en jobb man kan gjøre på to salatblader og et knekkebrød. Vi håndtverkere trenger skikkelig frokost.

Hanne tok seg et kakestykke og et glass melk, og da alle var ferdige, dro de avgårde for å hente Jack og Julia. De var fremme ved senteret da det åpnet.

Elisabeth dro opp en lang handleliste, sjekket at hun hadde husket bankkortet, og ga Hanne penger til is og brus.

– Jeg regner med at dere vil gå alene, sa hun. – Husk å se etter ting du faktisk trenger, Hanne. Litt sånne ting til oppbevaring, kanskje en leselampe og noen knagger. Du vet, sånn at det blir ryddig og fint på det nye rommet ditt. Hun så på Jack og Julia. – Dere får minne henne på det, det er fort gjort å se på alt annet enn det man kom for. Typisk å ende opp med noe helt annet enn det som sto på lista, ikke sant, lo hun.

Jack og Julia nikket vilt.

– Du kan stole på oss, svarte de i kor.

Banden trasket mot dyrebutikken mens de kniste.

– Vi lover på tro og ære at vi bare skal kjøpe nødvendige ting.

– Bare kakerlakker, hvisket de.

En papegøye satt i et bur ved siden av kassa og våknet til av dagens første kunder.

– Vil du ha kvitteringen … vil du ha kvitteringen …, sa den og flakset med vingene.

Gjengen hoppet bakover og krasjet inn i butikkdamen bak dem.

– Kan jeg hjelpe dere? spurte en hes stemme.

De stirret på damen. En tatovert klapperslange slynget seg rundt halsen hennes.

– Eeeh, stotret Julia.

– Vi lurer på om dere har kakerlakker.

inn i øynene til Julia.

Butikkdamen bøyde seg frem og stirret

– Jaså, kommer dere fra Mattilsynet, kanskje!

Julia fikk øye på en ny tatovering og skvatt unna. Denne gangen av en diger hårete edderkopp.

Hun ristet langsomt på hodet.

– Bare tulla, lo damen. – Du skulle ha sett trynet ditt. Men vi har faktisk ingen kakerlakker i dag. Utsolgt. Hva skal du forresten med dem?

– Jeg har en sulten edderkopp hjemme, svarte Julia strengt. En diger tarantell. Den heter Bø.

– Da kan jeg hjelpe deg allikevel, svarte damen. – Jeg har nemlig drøssevis av sirisser, og de smaker kjempegodt. Hvor mange trenger du?

Julia nølte.

– Eeh, ligner de på kakerlakker?

Damen lo.

– Folk flest tror at alle eksotiske insekter er kakerlakker, i alle fall hvis de finner dem hjemme. Hvorfor lurer du på det?

– Edderkoppen min er veldig kresen, svarte Julia.

– Har aldri hørt om en kresen tarantell, men vær så god. Følg meg. Hun stoppet ved et terrarium. Det dirret av insekter bak glasset.

– Bra saker, ikke sant, lo damen. – Edderkoppene elsker dem. Mange liker faktisk disse bedre enn kakerlakker. De er som ribbe på julekvelden, popcorn på kino og smågodt på en lørdagskveld. Ja, for edderkoppene, altså. Selv synes jeg de smaker litt bittert.

Julia grøsset.

– Mener du at du har spist dem?

Damen nikket.

– Ja, selvfølgelig. Jeg må jo være sikker på at dyra får ordentlig mat. Ikke noe rart med det, er det vel? Det finnes mye verre ting enn edderkoppmat. Det kan jeg love.

Julia stilte seg inntil glasset og gransket dyrene fra alle vinkler.

– Tja, de er ganske ekle. Jeg tror disse er verd et forsøk. Bø er dessuten gammel og ser dårlig. Han kommer sikkert til å tro det er kakerlakker. Jeg tar alle sammen.

– Alle sammen? gispet damen. – Jeg synes du sa du hadde én edderkopp?

Julia stirret strengt på henne.

– Bø har en veldig, veldig stor familie. Og de er veldig, veldig sultne.

Damen ristet på hodet og brettet opp en eske med små pustehull. Da sirissene var puttet oppi, pekte hun på et rottebur ved siden av disken.

– Trenger ikke en rotte også, vel?

Hun fiklet med å brette lokket. «Hetterotte halv pris», fortalte et skilt.

En diger rotte hang etter frambeina i taket på buret og tygde vilt på gitteret. Den stoppet et lite øyeblikk og glante mot de tre kundene. Fortennene fylte hele ansiktet.

– Legg merke til de muskuløse frambeina, sa damen. – Den holder på sånn hele tiden. Har fått den i retur to ganger. Man blir helt koko av den.

Barna løsrev seg fra synet av den maniske gnageren, og takket nei til tilbudet.

Damen strevde fortsatt med å brette lokket. Det spratt stadig opp, og hun lukket den til slutt med en liten bit tape.

– Pass godt på dem. Blir innmari mye hyling og skriking når det løper sånne rundt i stua, lo hun.

Julia betalte, takket nei til kvitteringen da papegøyen spurte, og spaserte rolig ut fra butikken.

Hanne fulgte smilende etter, mens Jack stresset forbi dem.

– Må på do. Han stønnet og skyndte seg videre.

– Da er det best du skynder deg, lo Julia. – Vi setter oss på kaféen imens.

Hanne og Julia fant seg et ledig bord. De pakket posen godt rundt esken og satte den på en stol.

Kattematen lever

En liten gutt på bordet ved siden av fulgte nysgjerrig med. Moren hans sto ved isdisken.

– Hva har du i posen? spurte han. – Den lager lyder.

Sirissene var i opprør. Posen hoppet rundt på stolen. Julia la en hånd over den og kremtet.

– Det er bare kattemat.

Gutten sperret opp øynene og gliste.

– Kuuuult … jeg vil også ha katt.

Moren hans brøytet seg frem mellom kafébordene med en diger softis i hver hånd. Hun skumpet borti stolen til Julia, før hun stappet den ene isen i hånda til sønnen.

– Mamma, jeg vil ha katt! sa han høyt. – Katter spiser morsom mat.

– Sondre, spis isen din før den smelter, svarte moren.

Gutten var mer opptatt av posen ved siden av.

– Sondre, slutt med å glane! Hun vred hodet hans mot softisen.

Mens Julia og Hanne leste menyen, ble Jack ferdig på do. Han gikk mot venninnene. Etter et par steg kjente han et ubehagelig knas under sandalen. Han stanset og grøsset. Hjernen analyserte knaselyden og kom frem til at dette var noe annet en ostepop og kjeksbiter. Han holdt pusten, flyttet vekten bort fra den uheldige foten og løftet den varsomt opp.

Et lysebrunt insekt lå skviset inni sålemønstret. Han fikk en fæl mistanke om hva som hadde skjedd. Han løftet hodet og kikket sakte rundt i kaféen.

Først fikk han øye på en siriss. Blikket hans fulgte den over gulvet helt til en annen dukket opp. Og en til. Og så enda en til. Og plutselig var det veldig mange sirisser som pilte rundt på gulvet i kaféen. Noen på gulvet, andre på stolene. To av dem var på vei opp ryggen til damen på bordet ved siden av.

Jack stormet bort til Hanne og Julia. Han prøvde å fortelle, men munnen hans klarte ikke å lage lyd. Han satset på nytt. Ingenting.

Alt han klarte, var å peke på sirissene.

Hanne kastet blikket mot posen. Insektene kravlet på rekke og rad ut av åpningen. De pilte videre ned stolbeina, rundt på gulvet, opp ryggen til folk, rundt på bordet og opp i maten.

Hanne hev seg over posen og lukket åpningen.

Julia nappet til seg et tomt krus, slang seg ned og plukket opp rømlinger så fort hun klarte. De dirret illsinte. Julia fortsatte jakten mellom stolbeina.

– Unnskyld meg, unnskyld meg … mistet noe … unnskyld meg, unnskyld meg …

Jack måpte mot damen ved siden av.

Sirissen som tidligere pilte opp ryggen hennes, var i full marsj over det nyfriserte håret.

Sondre fulgte fascinert med.

– Mamma, mamma … du har kattemat i håret, lo han og pekte.

Moren sleiket rolig i seg softis.

– Ikke mas, Sondre. La meg spise denne

deilige softisen i fred.

Han pekte på nytt og lo.

– Du har levende kattemat i håret.

– Slutt med det tullet, Sondre. Hvis det er noe i håret mitt, så er det bare noe bøss.

Hun børstet over håret, og sirissen landet midt i softisen.

Tårene trillet fra Sondre.

– Sondre! sa moren strengt. – Vi er på kafé. Du må oppføre deg pent.

Hun sleiket i seg en stor bit av isen, og nå raknet det for guttungen.

– Du spiser kattemat, du spiser kattemat! lo han høyt som bare det. Han var midt i en ny latterkrampe da moren oppdaget noe ukjent i munnen.

Hun sluttet å tygge og rullet tunga mistenksomt rundt i munnen.

– Hmm, mumlet hun. – Det var rart. Tuttifruttistrøet smaker nesten litt syrlig. Bitene er større også.

Hun stanset en kafévert som var på vei forbi.

– Unnskyld, men er det ny smak på dette tuttifruttistrøet?

Kaféverten ristet på hodet.

– Nei, det er det samme som alltid.

– Det var rart, sa moren til Sondre. – Jeg synes det smaker annerledes. Men jeg liker det. Det er liksom litt mindre søtt. Ja, tuttifrutti kan jo være litt i overkant søtt, ikke sant. Litt kvalmende faktisk.

Hun sleiket i seg mer is, momset og koste seg. Sondre lo videre.

Plutselig dirret det fra munnen hennes. Hun stanset tyggingen.

Kinnene vokste. Det dirret på nytt. Det tok enda noen sekunder før hun skjønte at tuttifruttistrøet var levende. Hun kastet fra seg isen og spyttet vilt. Det var ikke et pent syn.

– Mamma, du griser, lo Sondre.

Mammaen gravde hånda inn i munnen for å få bort all isen, og til slutt fikk hun slengt insektet ned på tallerkenen.

Den bløte sirissen kravlet for livet nede i strøet. Kafégjestene fulgte interessert med på opptrinnet. Mammaen til Sondre stirret på sirissen, krøllet ansiktet, fylte lungene og skrek:

– Ææææææææææ, det er kakerlakker i isen. Løøøøøøøøøøøøp for livet!

Sondre startet en hysterisk latterkrampe. Julia hev seg etter isen og fikk nappet ut sirissen.

Moren trakk Sondre med seg og løp vekk.

– Kom Sondre, her kan vi ikke være mer.

– Softisen deres er levende, skrek hun til betjeningen. – Jeg kom ikke hit for å ha en eksotisk opplevelse. Jeg ville bare ha ro og fred og spise en helt vanlig softis med tuttifruttistrø. Denne dagen er ødelagt, og jeg kommer aldri mer tilbake!

Hun løftet Sondre og trampet av gårde.

Hanne trakk posen fra dyrebutikken inntil seg og la en genser over.

– Vi bør nok komme oss bort herfra, sa Jack.

Duppeditter

Idet de skulle liste seg vekk, dukket Elisabeth og Morten opp bak en overlesset handlevogn. Enda hun gikk på tærne, var det bare hodet som stakk opp bak haugen av varer. Morten gikk ved siden av med en plastkoﬀert i armene.

– Johoooo barn, ropte Elisabeth til dem og vinket.

Hanne gjemte ansiktet i hendene og ristet på hodet.

– De har vært løs på kjøpesenteret i én time, og handlevogna

renner over allerede, stønnet hun. – De er håpløse!

Elisabeth og Morten dumpet ned på en stol. Elisabeth plukket opp noen fluﬀy pynteputer og viste barna.

– Er de ikke lekre? De skal ligge i den nye sofaen.

Hun fortsatte å trekke opp nye saker fra den bunnløse

handlevogna: servietter, kaﬀekopper, sengetøy, håndsåpe med duft fra Middelhavet, ullpledd med fine farger, eksotisk vaskemiddel og en blomsterpotte fra den andre siden av kloden.

Hun tok en liten pause, og Morten gned seg i hendene.

– Men det er jeg som har det aller viktigste, sa han. – Det er ikke noen vits i å kjøpe nytt hus, uten å ha ordentlig verktøy.

Han la koﬀerten på bordet og åpnet den sakte.

– Jeg har alltid drømt om en slik, sa Morten og pekte på

skrumaskinen som lå oppi.

– En ordentlig kraftig maskin på batteri. Så sterk at den kan borre hull i betongvegger. Den kan skru fast bildekk, mekke sykkel, bygge platting, polere bil og masse mer. Tenk at jeg lever i en tid der det finnes sånt verktøy! Han løftet skrumaskinen ut av kassa og klemte den mot brystet.

Hanne kremtet.

– Kan vi stikke hjemover nå? Eller er det flere duppeditter som trenger en klem?

Elisabeth kikket ned i vogna, som fortsatt var ganske full. Til nå hadde hun bare vist frem toppen av lasset.

– Men, vil dere ikke se resten?

Gjengen ristet vilt på hodet.

Elisabeth flyttet blikket fra handlevogna og over til isdisken.

– Men is, det vil dere vel ha?

– Gjengen ristet enda villere på hodet.

– Nei takk, mamma. Vi er visst mette. Det er sikkert spenningen ... og all gleden.

– Jøss! utbrøt Elisabeth. – Er det virkelig ingen av dere som vil ha is?

De ristet hodet.

– Ja, ja. Men jeg må ha en softis, altså.

Hun trippet bort til kassa, men kom snart tilbake. Uten is.

– Det var visst noe galt med maskinen. Klumper i isen, visstnok.

Jeg får ta det en annen gang, det blir nok en del handling fremover.

Det var så vidt barna fikk skviset seg inn i bilen sammen med alle varene. Bagasjerommet var sprengfullt, og pappa holdt et godt tak på verktøykassa som lå på fanget.

De kunne endelig vende nesa hjemover.

Morten og Elisabeth skravlet høyt i vei om alt de skulle gjøre i det nye huset. Bandemedlemmene i baksetet hvisket frem og tilbake, og innen de var fremme hos Hanne, hadde de en plan. Da de kom frem, spurte Hanne moren sin:

– Du, mamma?

– Mmmm.

– Skal dere til det nye huset etterpå?

– Mmmm, kom det fra mamma igjen. – Ja, vi skal møte megleren på nytt. Vi må signere papirer, og i kveld tipper jeg vi kan feire at vi er huseiere. Jeg kan nesten ikke vente, tenk at vi skal få nytt hus!

– Er det liksom helt sikkert at dere skal kjøpe huset i dag? spurte Hanne.

Mamma snudde seg og så på Hanne.

– Ja, det er sikkert. Så sikkert som noe kan bli.

Morten snudde seg mot banden i baksetet.

– Ingenting er helt sikkert før det er gjort. Det er alltid en bitte liten sjanse for at det dukker opp et problem. Men det kan jo ikke skje i dette tilfellet. Hva skulle det være, liksom, lo han. – Huset er jo perfekt! Du trenger ikke å bekymre deg.

– Javel, mumlet Hanne. – Da vet jeg jo det. Siden dette kjøpet er så sikkert, tenkte jeg at Jack og Julia og jeg kunne prøve å sykle dit.

Det er langt, men vi har godt av trim.

– Tja, det skulle vel være i orden, mumlet Elisabeth.

– Takk, sa Hanne. – Da stikker vi! Ses etterpå.

De gikk innom Jack og Julia for å hente syklene, og så vendte de nesa mot Stillheten 3.

Døden i kjelleren

Veien til Nabobygda var lang, svingete og full av bakker. Grusen var løs og dumpene var store nok til å bli borte i. Myggen jaget dem gjennom skogen, og sola stekte over jordene. Etter en time med beinhard tråkking var de fremme i Stillheten 3. De ramlet sammen på den visne plenen.

Etter en liten hvil viste Julia dem det løse kjellervinduet på baksiden av huset. Hun lirket det enkelt opp. Et gufs av innestengt kjellerluft traﬀ dem midt i fleisen.

– Det lukter ikke akkurat som drømmehuset, fnøs Hanne.

– Det lukter råttent, sa Jack. – Tenk om noen har dødd her. Hanne grøsset og myste inn vinduet.

– Og tenk hvis liket ligger her enda. Det er jo så mye rot der inne at det ville være lett som en plett å gjemme et lik eller to der. Et så gammelt og fælt hus må skjule en død kropp et eller annet sted. Jeg har tross alt sett en del filmer. Absolutt alle som flytter til et gammelt hus, møter enten gjenferd, lik eller psykopatiske seriemordere. Sånn er det bare.

Julia dultet borti dem.

– Noen som melder seg frivillig til å gå inn først? spurte hun muntert.

Hanne gjorde noen misfornøyde grimaser, mens Jack gløttet stivt

ned i kjelleren.

– Bara tulla, lo Julia. – Skal gjøre det, jeg. Ingenting er som en mørk og iskald kjeller på en varm sommerdag!

Kompisene sank lettet sammen og takket for at de slapp unna. Julia ålte seg gjennom den trange åpningen og landet mykt på det fuktige jordgulvet. Hanne ga henne sirissene og satte seg inntil husveggen ved siden av Jack. De grøsset.

Plutselig hylte Julia nede fra kjelleren.

– NEI, NEI, IKKE TA MEG. JEG ER BARE ET BARN!

Det dundret i metallgjenstander.

– VÆR SÅ SNILL, JEG HAR HELE LIVET FORAN MEG!

ropte Julia.

Det smalt i en dør, så ble det helt stille.

Hanne og Jack presset seg inntil veggen.

– Hva har vi … hva har vi ... hva har vi gjort, hikstet Jack.

Hanne knep igjen øynene.

– Herregud, vi har tatt livet av henne, og alt er min skyld, pep hun.

Det dundret på nytt der nede og plutselig slo vinduet opp.

– NEI, NEI, skrek Julia. – TA HELLER MEG! DE DER OPPE SMAKER IKKE NOE GODT, DE ER SEIGE OG SIKKERT FULLE AV BILLIG PARFYME ... OG SURE SOKKER.

– Ææææææææææææææ! hylte Hanne og Jack og stakk av gårde.

De løp ut på grusveien og bort fra huset.

Ingen gymlærer hadde fått dem til å løpe så fort noen gang. De løp til de ikke hadde mer pust, og slang seg bak en haug med noen

stikkete planter og tørr jord. De kikket forsiktig ut fra hver sin side av haugen og speidet på huset.

Ingenting å se.

De ventet. Fortsatt ingenting.

En melding plinget inn på telefonen til Jack.

BØØØØØ, sto det. Hilsen Julia.

– Fillern, stønnet Jack. – Det er så typisk Julia.

Han viste meldingen til Hanne. Hun klabbet seg i panna.

– At det går an å være så lettlurte som oss.

De gikk tilbake og møtte Julia. Hun sto utenfor og krøket seg av latter.

– Jeg tror jeg tisset på meg, hikstet hun. – Men verst av alt er hvordan dere to ser ut.

Jack tørket ansiktet med T-skjorta og plukket vekk noen borrer som hadde huket seg fast.

– Vi trodde vi skulle dø! kjeftet Jack.

– Unnskyld, lo Julia, – men jeg klarte ikke å la være. Hvor farlig kan en kjeller egentlig være, liksom.

– Ha, ha, veldig morsomt, snøftet Jack.

En bil dukket opp borte på veien. En sky av støv fulgte etter.

– Å nei, det er megleren. Vi er for sent ute, klynket Jack. – At du absolutt måtte sløse bort tiden på å skremme oss, Julia.

– Trekk inn piggene, Jack, jeg stikker og fikser det nå. Ikke min skyld at dere er så morsomme å skremme.

Hun krøp inn i kjelleren og forsvant.

Jack ristet på hodet.

– Typisk Julia. Hun må alltid finne på noe tøys, men jeg lover deg at hun kommer til å ordne opp. Det gjør hun alltid.

Bilen svingte inn porten. Dennis parkerte og fikset sveisen før han kløv ut av bilen.

Han lo da han så Jack og Hanne. Han pekte på huset og deretter på dem.

– Det er jo helt klart at dere skal flytte inn her. Bare se på dere.

Helt i stil med denne kåken.

Hanne og Jack så på hverandre. Deretter på seg selv, mørkebrune av jord. Borrer både her og der. Buksa til Hanne med hull på kneet.

Ansiktet til Jack med striper.

De festet blikket på megleren igjen. Han pekte på huset og flirte.

– Fillete hus ...

Så pekte han på barna.

– Fillete unger, fortsatte han og lo så panneluggen hoppet rundt i ansiktet. – Tenk at jeg fant på den helt selv, brølte han i latter.

– Veldig morsomt, mumlet Jack.

En ny støvsky bevegde seg mot Stillheten, og en bil svingte inn på tunet. Elisabeth rullet ned vinduet.

– Juhuuuu, i dag skal det skje, jublet hun og vinket.

Dennis gliste til ungene.

– Dere skjønner at jeg bare tulla, ikke sant?

Han rettet på dressen, la panneluggen på plass og gikk mot Morten og Elisabeth.

– Jeg vil ha dette huset nå med en gang! sa Morten.

– Ja, la oss få unnagjort den kontrakten, kvitterte Elisabeth. – Jeg orker ikke å vente lenger.

De strenet inn i huset og videre til kjøkkenet.

Dennis’ kritthvite smil blinket i solskinnet mens han trippet etter dem.

Hanne speidet etter Julia.

– Tenk hvis hun ikke har fått sluppet løs insektene, hvisket Hanne.

– Slapp av, sa Jack. – Julia har alltid kontroll.

Morten, Elisabeth og Dennis la hver sin bunke med papirer på bordet. Morten la en neve med penner foran seg. Han testet alle sammen.

– Best å være sikker, sa han. – Tenk å gå glipp av drømmehuset bare fordi kulepennen ikke virker.

Dennis presset ut en latter.

– Ha, ha, ja det skulle tatt seg ut.

Jack og Hanne speidet en siste gang etter Julia, før de gikk etter de voksne. Idet de passerte kjellerdøra, åpnet den seg, og en kjent stemme sa:

– Pssst.

Julia listet seg ut fra kjellertrappa.

– Der er du, endelig, sa Hanne. – Vi ble skikkelig nervøse.

– Slapp av, hvisket Julia. – Jeg måtte gjemme meg til de voksne var ute av veien. Insektene er på plass, dette kommer til å bli gøy.

De ga hverandre en high five og gikk til kjøkkenet. Dennis og kjøperne satt på hver sin side av bordet.

Dennis bladde frem til siste side av kontrakten, der de skulle signere.

– Ja, nå skjer det, endelig.

Han dro sin egen penn opp fra skjortelomma og siktet den mot papiret. Før pennen nådde frem, ringte telefonen hans nede fra PC-veska. Han skyndte seg å skrive noen kruseduller og skjøv kontrakten raskt over bordet.

– Da er det deres tur, sa han og lot telefonen ringe videre.

Morten og Elisabeth så på hverandre med blanke øyne.

– Tenk, sa Elisabeth, – nå skal det endelig skje.

Telefonen ga seg ikke med å ringe.

Hanne hvisket til Julia:

– Hvor er sirissene? Jeg ser ingen av dem.

– Bare vent, sa Julia.

Kapittel 9

Merkelig sittestilling

– Unnskyld meg et øyeblikk, sukket Dennis. – Det er noen som aldri slutter å mase. Jeg tipper det er noen som fortsatt håper at de skal få has på dette stedet, men der må jeg nok skuﬀe dem, ja.

– Ikke noe problem, sa Morten. – Bare ta den. Elisabeth og jeg vil gjerne nyte dette øyeblikket en liten stund.

Dennis bøyde seg etter telefonen. Idet han løftet veska, pilte et lite dyr ut på gulvet. Insektet spurtet for livet etter et nytt gjemmested.

Dennis skvatt og slapp ut et lite hyl. Han reagerte lynraskt med å slenge foten oppå sirissen.

Den kjappe bevegelsen dyttet stolen bakover, og rumpa til eiendomsmegleren skled nesten av. Han rakk å slenge hånda rundt bordkanten før han ramlet.

– Hva var det? spurte Morten.

Dennis strevde med å holde seg fast og svarte anstrengt.

– Eh, ja beklager, assa. – Jeg skvatt av telefonen. Masse meldinger, og haugevis av tapte anrop. Folk er helt ville etter denne plassen.

Jeg tror kanskje vi bør få unna den signeringen ganske fort. Det kan hende at folk snart dukker opp her for å sloss om huset.

– Oi, utbrøt Elisabeth. – Da er det best vi får opp farta, Morten!

Hun dro kontrakten til seg.

– Hvem skal signere først, Morten. – Du eller jeg?

Det fortsatte å ringe. Da Dennis på nytt prøvde å fange den irriterende telefonen, suste enda et insekt ut på gulvet. Han slang den andre foten etter, og nå var begge føttene planta oppå hvert sitt mosa insekt. Rumpa var millimeter fra å skli utenfor stolsetet. Svetten piplet i den glatte panna hans.

– Går det bra med deg, Dennis? lurte Elisabeth. Hun tok en nærmere titt på ansiktet hans. – Du ser litt syk ut. Jeg tror du har feber.

– Det går bra, stønnet han. – Jeg fikk bare litt krampe i beinet. Eller ganske mye krampe, faktisk. Det går over snart. Tror jeg. Han flirte stivt.

– Mamma og pappa skjønner jo ingenting, hvisket Hanne. – Enhver

idiot må jo forstå at Dennis skjuler noe.

– Det er sånn voksne er, mumlet Jack. – De får bare med seg det de vil få med seg.

Julia smilte av det hele.

Dennis prøvde å dra seg opp, men hver gang skled stolen bare enda mer. Gulvflisene var glatte som blanke isen.

– Er du helt sikker på at det går bra, spurte Morten også. Han reiste seg for å gi den stakkars mannen en hånd, men i samme øyeblikk forsvant stolen fra rumpa til Dennis. Han deiset i gulvet, skubbet borti bordet og veltet PC-veska samtidig.

Siriss nummer tre, fire, fem og seks løp som gale etter nye

gjemmesteder, men Morten og Elisabeth så dem ikke.

– Du har rett, Hanne, sa Julia. – Jeg tror vi må vise dem hva som kravler rundt her.

– Jeg gjør det, hvisket Hanne og smilte.

Hun hoppet ut på kjøkkengulvet, la hendene på hvert kinn og

ropte:

– Kakerlakker, kakerlakker! Så dere dem?

Elisabeth hikstet.

– Hva er det du sier? Er det kakerlakker her?

Hylingen fikk insektene til å løpe enda fortere.

Dennis slang veska over et par av dem. En annen løp under hånda hans, og resten løp under glippen i skosåla til Elisabeth.

– Morten, ser du noe? Ser du noe?

Morten kastet et raskt blikk under bordet.

– Nei, ingen kakerlakker her.

– Er du helt sikker, Morten?

Han tittet enda en gang.

– Helt sikker. Det eneste som befinner seg under dette bordet, er en eiendomsmegler som sitter i en veldig merkelig stilling.

Elisabeth slapp ut pusten og holdt seg til brystet.

– Hanne, du må ikke skremme meg sånn. Jeg kunne ha dødd.

Hanne tittet under bordet og så heller ingen insekter.

– Det var ikke tull, mamma. Jeg er sikker på at det løp en flokk med kakerlakker forbi beina dine.

Elisabeth trakk beina til seg, og kakerlakkene løp ut fra skosåla

hennes, bort til veggen og gjemte seg i en glippe mellom to planker.

Hanne pekte desperat.

– Der, mamma. Der løp de! Under foten din!

– Men Hanne, da, sukket Elisabeth. – Nå må du slutte å tøyse.

Hun løftet de høye hælene fra gulvet og tittet under.

– Se, her er det ingenting.

Hanne sukket og rygget tilbake til vennene.

Nå stormet Morten til for å hjelpe megleren. Han tok tak under armen til Dennis.

– Nei, nei, nei, utbrøt Dennis. Det går bra, det går bra, det er faktisk litt deilig å sitte her.

Han trykket hånda over sirissen.

–Jeg har hørt at det skal være sunt å sitte på gulvet. I Japan gjør de det hele tiden, og de blir visst veldig gamle.

Morten slapp taket i ham

– Er du sikker?

Dennis nikket.

Den halvdaue sirissen under den svetta hånda hans var lei av å være fanget. Den var sint, den ville ut, og den hadde bestemt seg. Selv ikke en garvet megler kan skjule lyden av en siriss som har fått nok.

Den tok dirringen til et nytt nivå.

– Rrrrrrrrrrrrr!

– Sjjjj, utbrøt Dennis plutselig.

Morten og Elisabeth slengte forskrekket en hånd foran munnen.

– Å nei, utbrøt Dennis. – Jeg mente ikke dere! Eeeh, jeg bare blåste bort noe bøss fra skulderen. Jeg plages litt av flass.

Han lagde trutmunn og blåste. – Pfff ... pfff ... pfff ...

– Å, da skjønner jeg, lo Elisabeth. – Ikke noe problem.

Sirissen dirret enda høyere:

– RRRRRRRRRRR!!!

Dennis blåste vilt for å dekke over lyden:

– Pfffffff ... pfffffff …

Elisabeth himlet med øynene, lente seg over bordet og børstet over skulderen hans.

– Sånn, nå er det ikke noe mer å blåse bort, da kan vi fortsette med kontrakten, ikke sant.

Dennis sluttet å blåse, men sirissen ga seg ikke.

– Her var det mange merkelige lyder i dag, sa Elisabeth. Hun bøyde seg ned og lyttet.

Dennis stivnet og sa:

– Det er telefonen, har akkurat oppdatert den og nå vibrerer den på en helt annen måte.

Elisabeth smilte.

– Det går helt fint. Men kanskje vi skal få unnagjort papirarbeidet nå. Jeg kan liksom ikke signere papirene mens du sitter her på gulvet. Jeg synes vi må være samlet i en slik stund.

Hanne ristet bedrøvet på hodet.

– Hvordan er det mulig at de ikke ser insektene? De er jo helt blinde. Jeg kommer til å ende opp her ute i huttiheita.

– De er faktisk enda blindere enn det voksne pleier å være, mumlet Julia. – Jeg trodde ikke det var mulig. Det er på tide å lage litt ordentlig moro, jeg vet hvor insektene gjemmer seg. Se nå!

Hun rygget et par skritt, tok fart og dundret inn i kjøleskapet.

– Oi sann! Snubla!

Resten sirissene skvatt ut fra gjemmestedet og løp for harde livet. Kjøkkengulvet levde som toppen av en maurtue. Sirissene løp i hver sin retning, og gjorde det umulig for noen å fange dem. Hver og en lette etter sitt trygge, mørke sted. Et par av dem pilte under skoen til Elisabeth.

– Kkkkkkk … kkkkkkk, stotret hun.

Dennis ristet apatisk på hodet.

Morten lot blikket pendle mellom kontrakten, kulepennen, Elisabeth og insektene.

– Kkkkkkkk …, fortsatte Elisabeth. – Kkkkkkk ...

Julia kniste, og hvisket: – Her trengs det mer panikk!

Hun hoppet ut på gulvet, løp mellom insektene og hylte:

– Æææææææ! Kakerlakker, kakerlakker. Æææææææ!

Hanne og Jack gjorde det samme, og det var nå insektene virkelig viste hva de dugde til. Nå begynte de nemlig å hoppe. Da en av dem landet på kneet til Elisabeth, vippet det over for henne og hun slang seg opp på bordet.

– Kkkkkkkkkkkkkk …, var fortsatt alt hun klarte å si.

En liten gjeng insekter fant veien opp på bordet og kravlet mot henne.

– De angriper, de angriper! ropte hun.

– Jeg gir opp, mumlet Dennis.

Kapittel 10

Vi har en situasjon her

Det tørna fullstendig for Elisabeth. Hun hoppet i armene til Morten.

– Bær meg ut! Jeg klarer ikke denne jungelen lenger.

Morten klarte så vidt å holde henne over gulvflaten mens han subbet tungt mot ytterdøra.

– Fort, gapte Elisabeth. – Fort, og helt ut til bilen før jeg dør på alvor! Jeg overlever ikke å tråkke på et av de ekle insektene én eneste gang til!

– Så, sa, mumlet Morten. – Det er ikke du som dør hvis du tråkker på dem.

Morten slet seg nedover trappetrinnene og ut til bilen mens

Elisabeth hang rundt halsen hans.

Hanne løp til bilen og åpnet døra.

– Vær så god, mamma, her inne er du trygg. Det huset er jo reine villmarka. Best vi kommer oss herfra så fort som mulig.

Inne på kjøkkenet ga Dennis omsider opp taket på de to halvskvisede dyrene han skjulte. Han skled ned på flisene og stirret tomt ut i lufta.

– Kakerlakker, mumlet han. – Kakerlakker. Det måtte jo være en grunn til at ingen vil bo her.

Han hvilte seg et øyeblikk før han kom seg på beina. Han sjekket sveisen i entréspeilet, og trippet bort til Morten og Elisabeth.

– Beklager, beklager, beklager. Dette har aldri skjedd før, jeg hadde virkelig ikke en anelse. Jeg håper dere vil vurdere huset en gang til.

Morten og Elisabeth startet bilen og spant ut porten. Barna syklet muntert etter. Før de var ute av syne, dro Dennis opp telefonen og slo et nummer. Da det svarte i den andre enden, sa han:

– Det er Dennis. Vi har en situasjon her.

Barna skravla og lo hele veien hjem. Da de var fremme hos Hanne, skilte de lag for kvelden.

Hanne møtte familien i stua og stusset umiddelbart over de to champagneglassene på bordet.

– Pappa og jeg har strålende nyheter, sprudlet mamma. Hanne bråbremset.

– Dennis ringte. Meglerbyrået mener det umulig kan bo kakerlakker i det huset. Det må være en tilfeldighet. Derfor har de kontaktet en ekspert på skadedyr som kommer til Stillheten i morgen.

Hun klemte salgspapirene til brystet.

Hanne forsvant ut av stua og lukket seg inne på soverommet. Hun sendte en kort tekstmelding til Jack og Julia: Vi har tapt.

Et par minutter senere dukket det opp spørsmålstegn på telefonen fra begge vennene. Hun sendte en kort forklaring, la fra seg telefonen og trakk dyna over hodet. Hun gråt seg i søvn og overhørte tekstmeldingene fra vennene.

Kapittel 11

Rødsprengte øyne og nye planer

– Klink, lød det fra vinduet til Hanne.

– Klink ... klink, klink ... klink ... klakk.

Hun trakk puta over hodet og prøvde å sove videre. Småsteinene fortsatte å treﬀe glasset.

– Klink, klink.

Hun spratt opp og rev vekk rullgardinen. Lyset traﬀ henne midt i de rødsprengte øynene. Øyelokkene var tunge av tørkede tårer.

Etter en stund med blunking klarte hun å skimte to mennesker nede på plenen. De veivet med armene, hoppet og vinket.

Hanne åpnet vinduet.

– Hva driver du med? ropte Julia, forsiktig for å ikke vekke de voksne. – Vi har prøvd å vekke deg i evigheter.

Hanne stakk hodet ut av vinduet.

– Hæ?

– Kom deg ut! Vi har planer! ropte Julia.

– Vent litt, svarte Hanne surt og lukket vinduet.

Hun dro på seg morgenkåpa, subbet ut til Jack og Julia og sukket.

– Hva er det?

Julia holdt frem to flasker. Den ene med maur, den andre med sjampagnebrus.

– Hæ? mumlet Hanne. – Maur? Hva skal vi med maur? Ingen

liker maur, de tisser og biter og er like irriterende som mygg. Enda verre, faktisk.

De lot Hanne få sutre i fred en stund til.

Plutselig rettet hun seg opp. Livet våknet i øynene og hun klasket seg selv i panna.

– Irriterende maur. Selvfølgelig. Ingen vil bo i et hus fullt av maur. At det går an å være så treig som meg. Men hva med sjampagnebrusen?

– Maurene elsker sjampagnebrus. Vi kan få dem til å gå akkurat der vi vil.

– Genialt, lo Hanne. – Dette blir gøy! Gi meg et par minutter så er jeg klar!

Hanne spant opp trappene og hev på seg de første klærne hun kom over.

Hun la en lapp på kjøkkenbenken: Har syklet til huset.

– Vi må kjappe oss, stønnet Hanne, – selv om vi er slitne i beina.

Jeg vedder på at sånne skadedyrfolk er tidlig oppe. De vil sikkert ta kverken på dyra før de rekker å våkne og skjønne hva som er i ferd med å skje.

Beina var blytunge etter all syklingen dagen før. Melkesyren etset i lårene, og bakkene var minst dobbelt så lange som gårsdagen. De trillet opp den siste, mens de lente seg over styrene. Hanne var først over toppen.

Hun bråstoppet.

– Vi er for sent ute, stønnet hun.

En rusten varebil sto på eiendommen.

– Fy flate! utbrøt Julia. – Jeg har vondt i lårene og gnagsår på rumpa, ikke søren om jeg har syklet hele denne veien forgjeves.

Hun sparket i grusen så måsteinene fløy flere meter til værs.

– Dere har vel ikke tilfeldigvis lagt en plan C også? spurte Hanne.

– Nei, sukket Julia.

Julia grep rundt styret på sykkelen og trillet ned til huset i Stillheten 3. Jack og Hanne trillet etter.

Motoren i den rustne varebilen brummet fortsatt. Et hullete eksosanlegg røykla hele eiendommen. Det var så vidt bilen var synlig der inne i røykskyen, firmanavnet var umulig å lese. Barna hostet og snudde seg vekk for å trekke frisk luft. Etter et par minutter med åndenød stanset motoren. Røyken la seg langsomt og banden snudde seg forsiktig mot kjøretøyet.

Kapittel 12

Birgit

«BIRGIT OG BJØRNARS SKADEDYR-KONTROLL». De store bokstavene dekket hele siden på varebilen. På panseret var det malt et dødningehode. Resten var dekket med bilder av døde kakerlakker, rotter, mus og andre kryp.

Bildøra knirket. Den åpnet seg sakte. To militærstøvler kom til syne. Så fulgte en hånd med en diger lommelykt, og til slutt skled resten av sjåføren ned fra førersetet.

En dame i kjeledress dumpet ned på gresset. Hun strøk bort svette fra panna og knyttet overdelen av dressen rundt livet. Hun så seg rundt og fikk øye på gjengen.

– Unger, ropte hun hest. – Er detta Stillheten 3?

Barna fikk store øyne. De nikket.

Hun dro opp en rullings fra baklomma og lente seg inntil bilen.

– Bor dere her, eller?

De ristet på hodet.

– Mamma har lyst å flytte hit, svarte Hanne.

Damen blåste noen røykringer ut i lufta.

– Skjønner.

– Er det du som er Birgit? spurte Hanne og pekte på bilen.

– Stemmer det.

– Og hvor er Bjørnar, spurte Hanne.

– Å Bjørnar, ja. Han sitter bak i buret. Ha’kke vært grei i dag. Først

rappa’n frokosten min og etterpå spøy’n på teppet. Hør på et godt råd, jenter. Ska’rru bo sammen med et mannfolk, må du holde’n i øra. Ellers blir det bare tull.

Hun dro opp skyvedøra til lasterommet og forsvant inn. Den sterke sola utenfor gjorde innsiden av bilen kølmørk. De nysgjerrige barna så ingenting av hva som befant seg der inne. De hørte lyden av romstering. Bilen vugget, og Birgit kom fort ut igjen.

Nå hadde hun på seg vernemaske og hansker. På ryggen bar hun en tank med dødningehode, og i beltet hang et langt rør med sprøytepistol.

Barna skvatt.

– Slapp av pyser, lo Birgit. – Det æ’kke dere jeg er ute etter. Det skal visstnok kry av kakerlakker der inne.

Gjengen stirret mot dødningehodet.

– Eeeh, hvordan er det man dreper kakerlakker? spurte Hanne forsiktig.

Birgit myste på henne.

– En kakerlakk kan leve nesten fire uker uten hode. De har levd på jorda i 350 millioner år og kan spise hva som helst.

Barna sperret opp øynene.

Birgit tok et langt drag av røyken og blåste ut et par røykringer.

– Men det skumleste av alt … det sies at kakerlakkene er de eneste som kan overleve en atomkrig. Tro meg barn, dere vil ikke vite hvordan jeg dreper dem.

Hun slukket røyken med fingertuppene, dro ned visiret og marsjerte inn i huset. Døra slamret igjen bak henne.

Banden sto måpende tilbake. Blikkene vandret mellom husdøra og varebilen. En gang iblant skramlet det fra lasterommet. Birgit var borte i noen minutter.

Plutselig ble ytterdøra sparket opp.

Gledesdreper

Birgit trampet ut mens hun bannet bak visiret. Hun gravde opp telefonen fra en av de dype lommene, og tastet et nummer.

Ungene gikk nærmere og lyttet.

Det svarte i den andre enden.

– Er‘e Dennis? spurte Birgit.

– Ja, det er meg. Kan jeg hjelpe deg med å finne din nye drømmebolig?

– Klapp igjen, det er Birgit. Du bestilte drap.

– Hva er det du sier, kvakk Dennis i den andre enden. – Har du drept noen? Å nei! Nå kommer jeg i fengsel også, og alt jeg ville var

å bli kvitt den elendige kåken.

– Slapp av, sa Birgit. – Det er meg, og det er ikke folk jeg har drept. Hva tror du om meg egentlig? Jeg har kverka insekter, din amøbe.

– Ååå, er det deg? Er du kvitt beistene så jeg endelig kan selge det fæle huset?

– Hør her, Dennis, sa Birgit strengt. – Har du sjekka synet i det siste?

– Hva? Synes du virkelig huset er fint?

– Jeg har ikke tenkt å mene noe som helst om det huset. Jeg vil bare fortelle deg en ting. Det du kaller kakerlakker, er helt ufarlige, søte, små og nusselige sirisser. Hvis du ikke ser forskjell på en siriss

og en kakerlakk, så trur jeg ikke du ser forskjellen på en sau og en ulv heller. Makan til amatør!

– Men, men … du mener … huset er altså ikke invadert av kakerlakker?

Birgit sukket og satte seg på trappa.

– Ja, det er nettopp det jeg mener.

Dennis jublet.

– Gledesdreper, snufset Birgit. Hun fikk øye på barna.

– Hva glaner dere på, unger? Har dere aldri sett et skuﬀa menneske før?

Julia gikk et skritt frem.

– Er det riktig at det ikke er kakerlakker her allikevel? spurte hun.

Birgit nikket.

– Ja, stemmer det. Og jeg som hadde gledet meg til å kverke kakerlakker. De er så morsomme når de dør, måten de vrir seg på når de forstår at det er slutt. Er det rart jeg er skuﬀa?

Ungene ristet på hodet.

– Tro meg, sa Hanne. – Vi vet det meste om skuﬀelser.

Birgit snufset, gikk til bilen og åpnet døra til lasterommet.

– Skal du ha et drag, Bjørnar, før vi kjører av gårde? spurte hun og stakk sigaretten inn.

Barna måpte.

– Han er like skuﬀa som meg, sa hun. – Best å gi ham en trøsterøyk, ellers blir det bare gnåling hele veien hjem.

Hun tok sigaretten tilbake, satte seg på førerplassen og kjørte stille avgårde.

Like etter tikket det inn en melding på telefonen til Hanne.

– Det er mamma, sa hun og leste meldingen høyt.

Hei, Hanne. Vi har fått verdens beste nyheter av Dennis. Det er ikke kakerlakker i huset. De insektene var bare noen uskyldige små greier, og nå er de døde, uansett. Vi kommer snart. Skal signere kontrakten med Dennis. Kjører hjemmefra nå. Mamma.

– Okey. Nå må vi være kjappe, sa Julia. – Det tok et kvarter å kjøre hit, og det betyr at vi har veldig lite tid.

Hun slang sekken ned fra ryggen, plukket frem flaskene og løp mot det åpne kjellervinduet.

– Vent! ropte Hanne. Hun tok flaskene fra Julia.

– Denne gangen tar jeg støyten.

– Sikker? spurte Julia.

Hanne nikket og tok flasken med seg ned i den mørke kjelleren.

Det tok bare noen minutter før en bil dukket opp borte på veien.

Dennis kruset inn på gårdsplassen, bråstanset den spreke bilen og rettet på sveisen.

Han kløv ut av bilen og nikket mot Jack og Julia.

– Jaså, unger. Ikke fullt så møkkete i klærne i dag.

Han dro opp husnøkkelen.

– Hanne trenger mer tid, hvisket Julia til Jack. – Jeg vet hva vi kan gjøre.

Julia og Jack ruslet bort til den spreke bilen.

– Han blir sikkert bra stressa når folk klår på den, tenk om noen lager fettmerker på den, sa Julia.

– Unnskyld meg, fniste hun og gnikket fingrene inn i håret til Jack. Han bøyde seg unna.

– Ikke ødelegg sveisen, sa han. – Det tok en evighet å fikse håret i dag.

– Bare trenger litt feite fingre, hvisket Julia og viste frem de glinsende fingertuppene.

– Nypolert bil. Feite fingre. Og kanskje litt jord. Du skjønner hva jeg mener, Jack.

Hun rufset fingrene ned i en jordflekk. Jorda festet seg til fettet på fingrene, og Julia gned dem bortover panseret. Dennis strevde med å låse opp den gamle døra. Han sto fortsatt med ryggen til. Da Julia var fornøyd, ropte hun:

– Hei, Dennis!

Kapittel 14

Bensin eller diesel?

Dennis snudde seg og hoppet da han så bilen og barna.

– Ligg unna! ropte han.

Han dro opp et lommetørkle og løp ned til bilen.

– Hva dere har gjort, unger! Dere ser vel at denne bilen ikke er for barn.

Han gnukket løs på fingermerkene.

– Unnskyld, sa Julia sukkersøtt.

– Vi ble helt blendet av den flotte bilen. Vi måtte bare kjenne på

den. Tror aldri jeg har sett en like sporty bil noen gang. Den har sikkert kostet en haug med penger. Går den på diesel eller bensin?

– Diesel eller bensin, fnøs Dennis lattermildt. Du har ikke mye peiling på bil, du. Du ser vel at denne går på strøm.

Julia satte opp et sjokkert ansikt.

– Nei, nå tuller du. Jeg er så sikker på at jeg hørte motoren brumme. Jeg elsker lyden av en sterk motor. Er du virkelig helt sikkert på at den er elektrisk?

Dennis himlet med øynene.

– Kom hit, unger! Han viste dem baksiden av bilen.

– Ser dere eksosrøret?

Jack og Julia myste.

– Skal si de har skjult eksosanlegget godt på denne bilen, sa Julia.

– Jeg hadde faktisk sett for meg et sånt skikkelig fett eksosrør, slik som racerbiler pleier å ha, men her er det jo ingenting. Det var rart. Hun klødde seg i hodet.

Dennis stønnet.

– Men i alle dager da, teite småbarn. – Dere ser vel at denne bilen ikke har eksosrør.

Julia fant frem sitt aller mest sjokkerte fjes.

– Oi, utbrøt hun. – Ikke rart du er stressa, du har mistet eksosrøret! Har du ringt etter hjelp?

– Jeg gir opp, stønnet Dennis. – Bare kom dere unna bilen, la den være i fred og lov meg at dere aldri vurderer å bli bilmekanikere.

Elisabeth og Morten svingte inn på gårdsplassen.

– Endelig noen voksne folk, sukket Dennis. Han rettet på sveisen. Morten og Elisabeth spratt ut av bilen.

– Jeg visste dette skulle bli vårt, Morten! jublet hun. – Tenk at jeg kunne la meg skremme av noen små filleinsekter! Hun klabbet seg selv i panna og lo.

– He-he, lo Dennis. Tenk at vi trodde det var kakerlakker i dette vakre huset. Jeg skjønner ikke hva som gikk av oss.

– Tenk å være så dumme som oss, lo Morten. – Kakerlakker finnes da vel ikke på sånne steder som dette.

Dennis trykket ut litt latter og vinket dem med seg inn til kjøkkenet.

Jack og Julia kikket etter Hanne. Hun dukket snart opp, andpusten og med spindelvev i håret.

– For en ekkel kjeller, grøsset hun. – Men jeg rakk det jeg skulle. Veggen på kjøkkenet er full av striper med sjampagnebrus, maurene er løse og snart kommer de til å kravle over veggen. Du har rett, Julia. Dette er faktisk ganske gøy.

Gjengen gikk inn og stilte seg utenfor kjøkkenet.

Dennis, Morten og Elisabeth satt klare. Dennis skyndte seg å skyve kontrakten over bordet.

– Skal vi få det gjort? kremtet han.

Øynene flakket rundt i rommet.

Nesa til Elisabeth begynte å rynke seg. Hun løftet blikket fra kontrakten og sniﬀet inn lufta i rommet.

– Hm, mumlet hun. – Det var rart.

Dennis prøvde diskre å finne den samme lukta.

– Åååå, nå kjenner jeg hva det er, lo Elisabeth.

– Champagne! Har du åpnet flasken allerede? Jeg kan nok lukte det.

Hun lente seg mot Dennis og blunket.

Dennis skulle til å rekke kulepennen til Elisabeth da han fikk øye på en merkelig flekk på veggen bak henne.

En flekk som rørte på seg. En flekk som plutselig var flere små

flekker. Flere små flekker som gikk på rekke over veggen bak Morten og Elisabeth.

Dennis spratt opp og stappet kulepennen inn i hånda til Elisabeth. Svetten rant fra panna hans.

– Klare? spurte han og fulgte med på stripen av maur.

Elisabeth ga pennen til Morten.

– Du først, Morten. Jeg må nyte dette øyeblikket litt til.

Kapittel 15

Lang, lang rekke

Dennis tørket de svette fingrene på buksebeina. Elisabeth kikket rundt seg og studerte kjøkkenet med bløte øyne.

– Dette kjøkkenet kommer til å bli nydelig. Jeg gleder meg til å kjøpe ny innredning.

Hun så på komfyren og sa:

– Den gamle er jo sjarmerende på et vis, men den er ganske ripete, og glasset er fullt av små flekker. Ganske mange, faktisk. Og ... og ... og ... de rører på seg.

Hun gned seg i øynene.

En stripe med små prikker gikk i rekke over komfyrglasset. Det

gikk et øyeblikk før hun skjønte at det var et speilbilde av veggen bak henne.

Hun dultet til Morten og pekte vilt.

Morten var opptatt med å lage en pen signatur. Tunga hans stakk ut av munnen, og hodet lå på skakke.

– Snart ferdig, mumlet han.

Dennis nappet kontrakten ut av hendene til Morten og klasket den ned i bordet foran Elisabeth.

– Kan vi være så snille og skyndte oss?

Blikket til Elisabeth var frosset fast i speilbildet. Hun pekte videre og hylte til slutt:

– Morten, Morten, vær så snill og si at de krypene ikke er bak ryggen min.

Morten snudde seg og gispet.

– Elisabeth, kjære. Jeg tror det er best at du ikke snur deg akkurat nå.

Elisabeth klarte ikke å la være. Hun snudde seg langsomt og stirret rett inn i stripen med maur.

Hun gjorde det samme hoppet opp på spisebordet som dagen før, og skrek:

– Få meg ut av denne maurtua. Jeg døøøøøøøøøøør!

Æææææææææææ!

Hun hoppet ned fra bordet og inn i armene til Morten som sto klar til å ta imot. Barna dro seg unna og krøket seg i latter.

Morten gikk så fort han kunne vekk fra maurene og ut i hagen.

Dennis trippet etter og stotret:

– Det må være en misforståelse, jeg er sikker på at vi kan finne ut av dette.

Morten lempet Elisabeth inn i bilen, satte seg i førersetet og startet motoren.

– Vent, ropte Dennis. – Det er sikkert bare ungene som har dratt inn noe utøy. De er jo møkkete bestandig. Og litt liv i huset, det er da bare koselig. Ikke sant? Kanskje vi kan diskutere prisen også?

– Jeg tror det ble litt mye for oss akkurat nå, sa Morten. – Vi må nok tenke oss om, det er jo grenser for hvor mange skuﬀelser man kan takle, ikke sant?

Hanne gikk bort til dem og lot som om hun tørket tårer.

– Og jeg som hadde gledet meg sånn til det nye rommet, snufset hun.

Morten spurte om barna ville sitte på.

Hanne takket nei.

– Vi trenger en sykkeltur, pappa. Det er greit å få ut skuﬀelsen av kroppen, vet du.

Morten dro av gårde.

Dennis satte seg på trappa og lente hodet i hendene.

Barna syklet hjemover. Et stykke fra den gamle rønna, stanset de og lot latteren slippe ut.

– Det er helt utrolig hvor hysterisk det går an å bli bare på grunn av noen stakkars insekter, lo Hanne. – Og de drømmer liksom om å bo langt ute på landet i ei gammal rønne. At det går an å være så teit.

Julia nikket med.

– Jeg lurer på hva det er med voksne. Mister man noe i hjernen når man blir stor?

– Det skulle man tro, i alle fall, svarte Jack og Hanne i kor.

Elisabeth stirret ut av bilvinduet mens Morten satte kursen hjemover.

– Ja, ja, sukket han. Da blir det ikke noen garasje på meg. Jeg hadde gledet meg til å begynne å mekke.

– Jeg har jo alltid hatt en sånn hagedrøm, snufset Elisabeth. – En som er litt bedre enn den tørre flekken av en uteplass vi har nå. Tenk å dyrke egne grønnsaker.

Morten skrudde på radioen. En koselig sommerlåt fylte bilen.

– Jeg orker ikke sånne gladlåter nå, sukket hun. – Det er liksom bare å erte følelsene mine.

Hun trykket på kanalsøket og lot den bli ved en dyster fiolinkonsert i d-moll.

Konserten var på sitt aller mest sørgelige da Morten svingte inn til butikken.

– Vil du ha noe? spurte han. – Jeg har tenkt å unne oss noe godt, det er tross alt ikke hver dag en drøm blir knust.

Elisabeth stirret videre gjennom vinduet og trakk på skuldrene.

– Jeg finner på noe, sa Morten og skrittet inn i butikken.

Han rasket med seg litt trøstemat, en boks med is, et ukeblad og litt smågodt til barna.

Kapittel 16

Horoskopet

Elisabeth hev seg på sofaen og trakk pleddet helt opp til haka.

Morten la ukebladet ved siden av henne, og gikk for å lage mat. Ingen av dem sa noe.

Morten ble borte en liten stund for å gjøre i stand maten. Han gikk tilbake til stua og bråstanset da han så Elisabeth.

Kona satt med ukebladet presset til brystet. Øynene glitret, og en tåre rant fra øyekroken.

– Hva har skjedd? utbrøt Morten.

– Vi er reddet, sukket hun. – Jeg bladde opp på en helt tilfeldig side, og der var altså svaret.

Hun pekte på horoskopet i magasinet og leste høyt: Når du tror det er på tide å gi opp, skal du gi drømmen en sjanse til.

Morten satte fra seg tallerkenene og klødde seg i hodet.

– Huset skal virkelig bli vårt, sang Elisabeth. – Det står jo her sort på hvitt. At vi ikke skal gi opp. De maurene er en tilfeldighet, jeg føler det på meg. Huset trenger en ny inspeksjon.

Hun hev seg over telefonen og ringte Dennis.

Hun snakket så fort at Morten stort sett bare fikk med seg dette: maur, inspeksjon, ny sjanse, flytte, male, nye møbler og kontrakt.

Da hun la på, danset hun et par runder rundt stuebordet før hun grabbet en neve med kyllingvinger.

– Nå skal det feires, jublet hun. – Dennis bestiller inspeksjon med en gang, og jeg er sikker på at vi eier det huset i løpet av morgendagen.

Hanne kom hjem en stund etter. Hun slang fra seg skoene og trippet inn i stua.

Mamma løp mot henne og klemte henne hardt og lenge.

– Vi kjøper huset allikevel! Jeg kan nesten ikke tenke meg hvordan en dag kan bli bedre enn denne.

Hanne trakk til seg hodet.

– Hæ? Hva mener du? Vi skal da vel ikke kjøpe et hus fullt av maur.

Hun vred seg ut av mammas klem.

– Det er ikke egentlig maur der. Tror vi, da. Nesten helt sikkert, og dessuten sa horoskopet at vi ikke må gi opp.

– Hva mener dere med å ikke gi opp? Mener du at vi egentlig har lyst til å bo i et hus der maurene gnager løs på inventaret dag og natt? Legg øret mot veggen, og du kan sikkert høre at de spiser. Vi kommer til å få hele huset i huet. Jeg kan se for meg avisoverskriften:

Mens familien sov, spiste maurene opp bjelkene. De våknet aldri igjen.

Hanne stormet ut, løp til treet og ringte Julia og Jack. Hun fortalte om horoskopet.

– Hva er det Elisabeth tenker på, spurte Julia. – Vil hun virkelig

bo i en maurtue? Hvor vanskelig kan det egentlig være for voksne å

skjønne at de har dårlige planer? stønnet Julia.

– Aller verst er det at Birgit og Bjørnars skadedyrkontroll kommer tilbake i morgen. De finner fort ut at de maurene bare er et lite blaﬀ.

Det er grenser for hvor mange skadedyr vi klarer å lure inn i den kåken. Vi har tapt. Idiotiske horoskop, mumlet Hanne. – Hvem er det som egentlig tror på sånt?

Det ble stille. Jack og Julia trillet syklene med hver sin telefon i hånda.

– Hva sto det egentlig i det horoskopet? spurte Jack.

– Ikke si at du også har begynt å tro på det, sutret Hanne. – Men hvis du absolutt må vite det, så sto det noe sånt som at når man tror at alt håp er ute, så skal man gi drømmen en sjanse til.

Jack stanset.

– Det er jo akkurat det vi skal gjøre. Gi drømmen en sjanse til. Vår drøm om å være sammen.

– Ble du akkurat tatt av lynet, eller noe, Jack? spurte Julia syrlig.

– For det var da voldsomt til irriterende optimisme fra deg akkurat nå. Kan vi ikke bare alle sammen innse at vi har tapt.

– Ja, svarte Hanne fra telefonen. – Dukker det opp flere skuﬀelser nå, så tørner det for meg. Jeg kommer til å ende opp som den rotta i dyrebutikken. Fullstendig koko.

Julia grabbet tak i Jack.

– Det er jo verdens beste idé, utbrøt hun.

– Hæ? sa Jack.

Hanne svarte muggent fra telefonen:

– Hva er det som er så genialt med å bli koko?

– Det er ingen som skal bli koko her, lo Julia. – I alle fall ingen av oss, men de voksne ligger kanskje litt dårlig an, for dette kommer til å bli gøy! Du husker den gærne rotta i dyrebutikken, sa Julia. – Vi kjøper den og planter den i huset. Selv ikke et horoskop kan redde huskjøpet når den villrotta lusker rundt i krokene.

Hanne lo.

– Jeg elsker idéen. Mamma er til vanlig den som er mest hysterisk, men når det kommer til rotter og mus, da er det pappa som klikker. Jeg kan nesten ikke vente med å skremme vettet av ham.

De avtalte å møtes ved dyrebutikken neste dag.

Kapittel 17

Farlig rottesnadder

Dagen etter syklet de til senteret og gikk rett til dyrebutikken.

Papegøyen satt som vanlig ved kassa.

– Vil du ha pose, vil du ha pose? kaklet den.

Damen med tatoveringene dukket opp fra bak kassa.

– Heisan, er det dere igjen, hilste hun. – Hvordan gikk det med sirissene? Falt de i smak?

Julia ristet på hodet.

– Nei. Han skjønte at han ble lurt, og ble skikkelig sur. Han ville ikke engang smake på dem, selv om han var veldig sulten. Det er han jo alltid. Det endte med at han spiste hele familien sin, før han rømte. Jeg er redd han er borte for alltid, sa Julia og lagde et trist ansikt.

– Det er jommen meg det verste jeg har hørt, sa butikkdamen.

– Ja, svarte Julia. – Han var en skikkelig fin fyr. Vi hadde mange hyggelige stunder sammen, og mange gode samtaler. Edderkopper er klokere enn man skulle tro. Men skjedd er skjedd, og den beste trøsten er nok å kjøpe et nytt dyr.

Julia pekte på rotta. Han hang etter fortennene.

– Jeg tror han der er den rette for meg, sa hun og pekte på rotta.

– Vil du virkelig ha den gærne rotta? lo damen. – Hvis du synes

edderkoppen din var koko, så er den nok ingenting i forhold til denne.

– Jeg er helt sikker, sa Julia. – Jeg elsker gærne dyr.

Damen smilte.

– Da blir rotta din, men du må love å passe på at han ikke stikker av. Det har han nemlig gjort noen ganger før, og det ender alltid med katastrofe. Uansett hva du gjør, ikke la ham komme seg løs. Jeg orker ikke å få ham i retur enda en gang.

Hun festet en bitte liten sele til kroppen hans. – Og ha alltid på denne når han skal ut av buret.

– Jeg lover, sverget Julia og tok imot buret.

– Lykke til, sa damen.

– Den heter forresten Houdini, ropte butikkdamen etter dem.

Sykkelen til Hanne hadde størst bagasjebrett. De festet buret godt til brettet, og tok en ekstra knute rundt åpningen. Selv om de hadde dårlig tid, syklet de rolig. De ville ikke skremme Houdini, rotta som skulle redde dem. Han satt stille i buret, myste mot sola og sniﬀet inn den friske lufta.

De rakk frem til Nabobygda en time før avtalen med Birgit og Bjørnar.

Siden Jack var minst glad i mørke kjellere, ble de enige om at Julia og Hanne skulle ta jobben med å snike seg inn. Jack rakte dem buret og holdt vakt utenfor.

– Send en melding når de dukker opp, ba Julia før hun forsvant inn gjennom kjellervinduet.

Hanne kom etter, og de smøg seg videre opp kjellertrappa og frem til kjøkkenet.

– Nå ønsker vi oss det ingen andre ønsker seg, sa Julia til Houdini. – Masse gnagemerker og bæsj. Hanne sjekket at båndet til Houdini var festet og åpnet luka til buret.

Rottebeina spant før luka var oppe, tennene klapret og han hadde allerede spisset blikket mot en ledning.

– Stopp! ropte plutselig Julia. – Vi må skru av strømmen. Han kommer til å bli fritert hvis han gnager på en ledning med strøm. Hanne stanset rotta.

– Ja, fillern, utbrøt hun. – Det var nære på.

Houdini ville ikke vente. Han trakk i båndet, hoppet og spant.

– Rolig nå, Houdini. Snart kan du gnage så mye du vil.

Julia fant sikringsskapet og skrudde av hovedsikringen. Hun sjekket med en lysbryter at strømmen var av og ropte til Hanne.

– Klart!

Hanne løsnet båndet til Houdini. Rotta slengte ut frambeina og hoppet på ledningen. Før han hadde landet, var han allerede i gang med å gnage. Øynene gikk rundt i samme tempo som han snurret ledningen. Når han hadde gnagd seg inn til kobberkjernen, tok han et nytt tak og gjorde det samme. Med så mye ledning i magen, kom det ganske mye rottebæsj ut i den andre enden.

– Han er klin gæren, sa Julia og ristet på hodet. – Et ekte geni!

– Ja, ikke rart jeg elsker den rotta, sa Hanne.

En tekstmelding tikket inn på telefonen til Julia: Birgit og Bjørnar er her. Dennis også.

– På tide å stikke, sa Julia. – Selv ikke halvblinde foreldre kan overse alle sporene han har laget.

– På tide med en liten spisepause, sa Hanne til Houdini og trakk forsiktig i båndet. Det var mistenkelig lett, og da enden av båndet viste seg, la hun raskt hånda foran munnen.

Båndet var tomt.

– Å nei! hikstet hun. – Han er løs, nå kommer det til å skje en katastrofe!

Julia kastet seg ned på gulvet og speidet etter rømlingen.

En stripe av bæsjekuler lå i retning kjelleren.

– Til kjelleren! sa Julia. – Fort, de kommer.

De hev seg mot kjellerdøra. De rakk akkurat å smelle den igjen

bak seg før Birgit sparket opp ytterdøra og trampet inn.

Hanne og Julia listet seg ned kjellertrappa.

Kun en stripe lys fra det ene vinduet gjorde det mulig å øyne det støvete rotet der nede.

Kapittel 18

Verdens beste små, brune kuler

Kjelleren lå rett under kjøkkenet. Hanne og Julia stirret opp i taket og lyttet. Birgit trampet rundt der oppe. Innimellom kastet hun møbler til side. Det dunket, skrapet og skrek i gulvet.

– Tramp, tramp, tramp ... subbe, subbe ...

Plutselig lød det vill jubel ovenfra.

– Jippiii, jublet Birgit. – Jippi, jippi, jippi! Endelig rottejakt. Dette må jeg fortelle Bjørnar.

Birgit hoppet og jublet. Spindelvev og støv dalte fra det gamle kjellertaket. Hanne og Julia børstet ansiktene for harde livet. Det er lite som er eklere enn å få spindelvev midt i fleisen. I alle fall når du ikke kan skrike.

Birgit marsjerte ut fra kjøkkenet, sparket opp ytterdøra og stilte seg på trappa. Dennis var også på plass. Mens han ventet på kundene, gnukket han vekk fettmerker fra bilen.

– Hei, Birgit, takk for sist. Har du tatt knekken på maurene?

Birgit gikk bort til ham. Hun holdt sprøytepistolen i hånda, og røyken dampet ut av tuten. Den traﬀ Dennis midt i fleisen. Han snudde seg unna og hostet.

– Sorry ass, sa Birgit.

Hun blåste bort osen fra pistolen og festet den i hempa på beltet.

– Du er vel spent nå tenker jeg. Siden jeg er så innmari grei, skal jeg la deg slippe spenningen. Det er ikke plankespisende monstermaur som har forvillet seg inn i denna kåken. Det som tusler rundt i krokene her, det er helt uskyldige skogmaur. De kan ikke fordra smaken av hus. Nei, støvete husplanker, det er ikke noe for skogmaur.

Det er barnåler de vil ha, frisk duft av furunål og bark. Det er som smågodt for dem.

Birgit plukket opp en nedblåst grankvist, lukket øynene og snuste inn den friske duften.

– Jeg skjønner dem godt, det lukter himmelsk. Det hender jeg tar noen biter selv.

Hun avbrøt plutselig, og kastet fra seg kvisten.

– Uansett. Jeg hadde en lang samtale med dem. Fortalte om den fine skogen utenfor. Frisk luft, deilige barnåler, duften av duggfrisk mose om morgenen, og lyden av blader som rasler i vinden.

Vi snakket dessverre ikke samme språk. Nå er de døde, alle sammen. Borte for alltid. Gasset og moset til maurgrøt. Jeg tror faktisk jeg har et par av dem under såla.

Birgit løftet foten og viste fram skosåla. Et par døde maur satt mosa fast inni mønsteret.

Dennis sank sammen av lettelse. Han pustet ut og la hånda mot hjertet.

– Men kjære Dennis, fortsatte Birgit. – Ikke vær lei deg.

Hun la hånda på skulderen hans.

– Jeg fant noe enda bedre. Verdens beste små, brune kuler.

– Brune kuler? Hva mener du med brune kuler? spurte Dennis.

– Du er jommen meg en artig kar, lo hun. – Det er ikke sjokoladekuler jeg snakker om. Det skjønner du vel. Det er rottebæsj.

Hun dro opp en liten bæsj fra lomma, og dyttet den mot nesa til Dennis.

– Lukt! Herlig, ikke sant.

Dennis trakk på nesa, og rygget unna.

– Folk betaler tusenvis av kroner for kvalme parfymer i latterlige små flasker, sa Birgit. – Og så kunne de bare gnidd litt rottebæsj på halsen i stedet.

– R ... r .... r ... rottebæsj? Sa du rottebæsj? stotret Dennis.

Birgit nikket.

– Og det betyr at det er rotter her? hikstet Dennis.

– Oh yess! gliste Birgit. – Kan’ke skjønne at folk har noe imot dem. De er både søte og kloke. Ingen ting er morsommere enn å kverke sånne.

Hun var blank i øynene.

– Er … er … er det noe vi kan kvitte oss med veldig fort, stammet Dennis.

Han sjekket klokka igjen.

Birgit tok tak i den nystrøkne skjorta hans, og stirret morskt på ham.

– Jeg kan redde deg på et blunk fra hva som helst av ekle skapninger.

Dennis pustet ut med et smil.

Birgit trakk ham enda nærmere.

– Men, sa Birgit hest. – Det finnes ett unntak.

Dennis prøvde å trekke seg unna, men Birgit strammet taket, som en kvelerslange.

– Og det unntaket er sånne megarotter som kryper rundt i denna kåken.

Hun viste ham en ledningsstump med bitemerker. Store bitemerker.

– Etter tannmerkene å dømme, er den nemlig gigantisk. Har aldri sett en så diger før. De tenna ville gjort en bever grønn av misunnelse. Og store rotter, de har også stor hjerne. Smarte dyr er vanskelig å kverke, men desto morsommere er det når dem endelig ligger der med øynene i kryss. Ååååh, som jeg elsker denne jobben, sa hun og slapp endelig taket i Dennis.

Han rygget unna og snublet på kanten av trappa. Birgit reddet ham med et kraftig tak rundt armen.

– Slapp av, lo hun. – Vi skal nok få kverka’n. Må bare vekke Bjørnar.

Kapittel 19

Bjørnar

Jack fulgte med mens Birgit marsjerte mot bilen. Hun vrengte opp døra til lasterommet og krøyp inn.

Noe krafset der inne. To runde prikker bevegde seg bak et gitter. Det hveste.

Jack kjente hjertet løpe for harde livet. Han sperret øynene opp mot det ukjente monsteret som gjemte seg i bilen, og gjorde seg klar til å løpe.

Bilen vugget, Birgit bannet.

Hun rygget ut av lasterommet med et godt tak rundt noe som knurret. Noen stusselige dotter av pels stakk ut.

Da hun snudde seg, hoppet Jack av synet som møtte han. Han snublet og falt.

Pelshaugen kvesset klørne på frampotene, og holdt dem opp. De nyslepne våpnene blinket i sola.

Jack svelget.

– Slapp av, sa Birgit. – Har du ikke sett en pusekatt før?

Birgit strøk den over ryggen og sa:

– Rolig nå, Bjørnar. Snart får du spise så mye rotte du vil. Og du kan leke med den også, selvfølgelig. Da blir den mør og god.

– Du er verdens flinkeste lille drapsmaskin, sa hun og strøk ham over ryggen.

Bjørnar freste.

– Bare et øyeblikk nå, Bjørnar, så begynner leken.

Birgit gikk inn i huset med katta.

Jack kom seg på beina og skyndte seg å melde Hanne og Julia:

Skynd dere!

Birgit har med en monsterkatte.

Mannevond

Drapsmaskin

Dennis klemte seg inntil dørkarmen da hun passerte med rovdyret.

Han listet seg etter mens han stotret:

– Er den f ... f ... f ... farlig?

– Morsomt spørsmål, sa Birgit. – Kommer an på. Hvis du er en

irriterende liten gnager, er det bare å trekke inn årene. Du er over regnbuen før du rekker å tenke ostebit.

Birgit dro fingertuppene over halsen og stirret på eiendomsmegleren.

– Er du en irriterende liten gnager, Dennis?

Eiendomsmegleren ristet vilt på hodet.

– Vel, vel, sa Birgit. – Du er kanskje ikke en liten gnager ..., men du er veldig, veldig irriterende.

Hun løftet Bjørnar mot fjeset hans.

– Unnskyld, unnskyld! hikstet han og presset seg inn mot veggen.

– Bare vær så snill og ta den rotta, jeg skal aldri være irriterende mer. Jeg lover!

Birgit lo og trakk Bjørnar til seg.

– Du kommer aldri til å slutte å være irriterende, Dennis, men vi lover å kverke rotta allikevel.

Bjørnar var lei av somlingen. Han sparket seg ut av armene til Birgit og deiset i gulvet.

Han satte nesa ned som en sporhund.

– Flink gutt, roste Birgit. – Ta den dumme rotta!

Bjørnar sleiket seg rundt munnen.

– For et nusselig vesen, sa Birgit med myk stemme. – Jeg har hatt ham siden han var en bitte liten kattunge. Kattemoren hadde åtte unger. Syv av dem fikk nytt hjem med en gang, men Bjørnar ble igjen. Ingen ville ha ham, og til slutt endte han opp på et sånt sted for uønskede dyr.

Tilfeldigvis hadde dette stedet også massevis av kakerlakker, ekte kakerlakker. Da jeg kom dit for å kverke insektene, satt

Bjørnar der helt alene i en krok. Med en kakerlakk i munnen. Jeg smelta naturligvis med en gang, og skjønte at han var min nye arbeidskollega og bestevenn.

Vi snakket liksom samme språk, og best av alt, jeg fikk ham gratis!

Tenk deg det, å få verdens beste katte for null komma null kroner. For et varp.

Den erfarne rottefangeren skjønte fort hvor gnageren gjemte seg.

Han stanset ved kjellerdøra og begynte å klore. De sylskarpe klørne rev strimler av treverket, og han ga seg ikke før Birgit åpnet. Bjørnar forsvant inn, og Birgit lukket døra bak ham.

– Snart blir det rabalder, sa hun og gned seg i hendene.

En bil tutet fra veien.

– Å nei, stønnet Dennis. – De er her allerede.

Han foldet hendene mot Birgit og spurte:

– Kan du vær så snill å holde tett om rotta? Plis!

Birgit grep tak i skjorta hans og trakk ham mot seg.

– Jeg trodde du akkurat lovte å ikke være irriterende?

Dennis lukket øynene og hikstet:

– Men vær så snill, allikevel. Jeg må bli kvitt denne kåken.

Birgit slapp taket.

– Du kan være glad du, Dennis, for at jeg bryr meg null komma null om denne rønna. Det eneste jeg bryr meg om, er at Bjørnar har det gøy på jobb, og at den rotta snart er dau. Du kan fortelle de to halvblinde kundene dine akkurat hva du vil.

Morten og Elisabeth stanset utenfor.

Dennis ga Birgit et bedende blikk.

– Jeg lover, sa hun.

Kapittel 20

Skinnfell

Elisabeth styrtet inn døra. Morten kom etter.

– Jeg kan se det på deg, sa hun og pekte på Dennis. – Maurene er borte, ikke sant?

Elisabeth tok Morten i hånda.

– Vi kan føle på oss at alt er i orden. Morten og jeg har en ekstra sans for sånne ting, og vi har kjent det i hele dag. Endelig er huset fritt for krypdyr, og nå skal det bli vårt.

Dennis nølte et øyeblikk før han svarte:

– Det er helt riktig. Her er det ingen ting som kryper.

Han så på Birgit.

– Hvis dere lurer på hvorfor Birgit er her enda, så er det bare fordi hun liker seg så godt i dette tiltrekkende huset. Ja, for hvem gjør vel ikke det, la han til og flirte.

Birgit himlet med øynene og snudde seg vekk.

– Vi forstår deg godt, sa Morten og så på Birgit. – Det er ikke noe å være flau over, dette huset vil gjøre enhver fornuftig sjel grønn av misunnelse.

Dennis kremtet.

– La oss ikke plage stakkars Birgit noe mer, skal vi heller få unna signeringen.

Dennis trakk seg mot kjøkkenet.

– Nå er det ingenting som kan stoppe oss, sa Morten og gikk etter.

Før Elisabeth fulgte etter, la hun en hånd på skulderen til Birgit

og sa:

– Tusen takk for at du hjalp oss med maurene, takket være deg er vi snart verdens lykkeligste huseiere.

– Bare hyggelig, svarte Birgit, – og takk for at jeg fikk gå løs på rott ... Hun slang en hånd foran munnen før hun fikk sagt hele ordet.

Elisabeth gikk rett til kjøkkenet og dro opp et fargekart fra malingsbutikken. Morten og Dennis satt klare for signering, og kontrakten lå klar på bordet.

Ingen av dem ante noe om den alvorlige leteaksjonen som pågikk rett under dem.

– Houdini, Houdini, lokket Julia forsiktig.

Mellom alt skrot og gamle møbler fantes minst én million gjemmesteder.

– Dette er umulig, hvisket Hanne og dumpet ned i en støvete lenestol. Hun la hodet bakover og så rett opp i den mørke taklampa.

Blikket fulgte ledningen over taket, bort til et hjørne og ned langs veggen. Der forsvant den bak en sofa.

– Eller ikke så umulig allikevel, hvisket Hanne. – Jeg tror jeg har funnet ham. Hun pekte på ledningen.

– Selvfølgelig, sa Julia og klabbet seg i panna. – Hvor ellers kunne han være, liksom.

Hun så på alle møblene som var stablet rundt omkring.

– Det jeg lurer mest på nå, er hvordan vi skal få tak i rotta. Med

den feite ledningen som han har funnet, går han ikke frivillig. Og møblene er så digre at vi ikke har nubbesjangs til å flytte på dem uten at de i etasjen over hører oss.

Det lød et voldsomt knurr fra kjellertrappa.

– Knurrrrrrrrrrrr ...

Jentene snudde seg og skvatt til da de så dyret.

Det var Bjørnar som satt i trappa og knurret.

– Knurrrrrrrrrrrr ...

– Nå skjønner jeg hva Jack mente med monsterkatte og drapsmaskin! Det der må jo minst være en mutert løve! hikstet Hanne. – En humørsjuk løvemutant.

Bjørnar senket hodet og stirret inn i det rotete hjørnet.

Haletippen rørte seg som en klapperslange. Klørne krøllet seg rundt trappekanten.

– Løve eller ikke, sa Hanne. – Han har funnet Houdini, og vi må stanse ham!

De bøyde seg mot Bjørnar.

– Komme da, søte pusekatten, lokket de med smiskestemme.

– Pssspssspssspsss.

Bjørnar ofret ikke jentene et blikk. Han la seg flat mot trinnet.

– Kanskje han ikke er så ille allikevel, sa Julia. – Han sitter jo bare der. Pssspssspssspssspsss.

Men Bjørnar var på jobb. Han spente fra og sendte den tunge kattekroppen elegant over begge jentene, stupte kråke i landingen og rullet frem til den antikke gigasofaen.

Jentene måpte.

– Det der er ikke bare en humørsjuk løve, det er en ninja, klynket Julia. – Jeg holder meg langt unna.

– Samme her, sa Hanne, – jeg trenger ikke noe mer spenning i livet mitt akkurat nå.

Bjørnar vandret frem og tilbake langs sofaen som sto mellom ham og Houdini. Glippen under var bare på noen centimeter.

– Ikke snakk om at han kommer seg under der, han har spist for mye rotte, lo Julia. – Houdini er fortsatt trygg.

Bjørnar la seg flat og stakk hodet under møbelet.

Jentene holdt seg for munnen for å ikke le høyt av det komiske synet. Men Bjørnar hadde flere uvanlige ninja-talenter på lur. Han strakk alle fire beina ut fra kroppen, og lot magen synke helt ned til gulvet. Han var fremdeles altfor tykk til å komme seg under sofaen.

Hanne kniste.

– Han har ikke sjangs til å komme seg under den lave sofaen, han er altfor fei ... Hun avbrøt seg selv da hun hørte en ny lyd. –

Pffffffffffffffff ..., lød det fra kattekroppen.

Hanne og Julia krøllet ansiktene av vemmelse. Lukta var grusom.

De dro genseren over nesa og snudde seg vekk. Bjørnar fortsatte å slippe ut luft.

– Pffffffff ... pffffffff ... pffffffff ...

– Å fyttikatta, stønnet Hanne. – De der er verre enn pappa sine, og de kan få en hel småby til å stryke med.

Den innestengte kjelleren tviholdt på hvert eneste prompemolekyl.

Jentene holdt fortsatt pusten da de snudde seg tilbake mot katta. De glemte fort den grusomme lukta.

Bjørnar var ikke lenger en katt, han var en flat skinnfell. En sulten skinnfell som allerede var et godt stykke på vei mot sitt neste måltid.

– Å nei, hikstet Hanne. – Nå er alt håp ute!

Julia la hodet flatt mot gulvet og så etter Bjørnar.

– Det er ikke mulig, mumlet hun. – Det er like før katta når frem, og rotta bryr seg ikke. Han sitter bare der og tygger.

Fra innerst i hjørnet hørte de Houdini.

– Tygg, tygg, tygg ... tygg, tygg, tygg …

Han stoppet ikke gnagingen en eneste gang.

– Jeg tror ikke Houdini bryr seg om å dø, hvisket Julia. – Han er jo helt kørka. Han blir heller kattelunsj enn å slippe den ledningen. Jeg skjønner godt at butikken hadde problemer med å bli kvitt den.

– Veldig kørka, men innmari søt, hvisket Hanne. – Men nå må vi flytte sofaen.

Det eneste stedet på sofaen der de kunne få tak, var den lille glippen helt nede ved gulvet.

– Æææsj, grøsset Hanne da hun krøllet fingrene rundt den gamle polstringen. – Den er sikkert full av edderkopper. Jeg hater edderkopper!

Julia flirte og hvisket:

– Ikke tenk på edderkopper akkurat nå. Vi har et liv å redde. Kom igjen, vi løfter på tre.

Julia telte.

– En ... to ... før hun fikk sagt tre, kom hun på noe viktig. – Vi må ikke løfte høyt, da får Bjørnar plass til å hoppe frem til Houdini.

– Puh, sa Hanne. – Bra du kom på det.

De trakk pusten og spente musklene.

Sofaen flyttet seg ikke.

De rettet ryggen, ristet armene og tok nytt tak.

Ingen bevegelse denne gangen heller.

– Hva er vitsen med å lage en så tung greie, stønnet Julia. – Og hvordan i alle dager har de klart å bære den ned hit?

Bjørnar freste, og de kunne høre at han satte opp farten.

– Fram med superkreftene, sa Julia. – Det er snart for sent.

De satte neglene inn i treverket og telte sammen:

– En ... to ... tr ...

På tre kravlet en edderkopp over hånda til Hanne.

Kapittel 21

På kjøkkenet

På kjøkkenet over dem fomlet Dennis frem kontrakten for tredje gang. Elisabeth drømte seg vekk i fargekartet. Hun viste et par av fargene til Morten.

– Hva synes du, kjære. Jeg elsker disse to, sa hun og pekte på to grønne fargeprøver.

Morten myste.

– Jeg tror vi må ha litt mer lys hvis vi skal velge farge. Det er ganske mørkt her.

Morten trykket på lysbryteren, men det skjedde ikke noe. Han prøvde flere ganger.

Dennis var endelig ferdig med å fomle med kontrakten, og han la den på bordet.

– Kanskje vi skal få dette unna før det dukker opp noen flere ... noen flere ro ... eh ... noen flere kjøpere.

Han kikket nervøst rundt seg.

– Jeg skal bare sjekke om det er en sikring som har gått, sa Morten.

– Der er jo viktig å se fargene i ordentlig lys, ikke sant.

Han gikk til sikringsskapet og skjønte fort hvorfor lampa ikke virket. Hovedsikringen var skrudd av.

Kapittel 22

Samtidig i kjelleren

Edderkoppen som flyktet over hånda til Hanne, var både stor, hårete og rask. Hanne skvatt så voldsomt at hun fikk superkrefter. Hun nappet til seg hendene så fort at hun ikke rakk å slippe taket i sofaen. Sofaen fulgte med henne både langt over gulvet og vekk fra veggen. Bjørnar fikk plutselig masse plass, og han hoppet mot rotta.

Mens Bjørnar svevde, fortsatte Houdini å blingse lykkelig mot det blottlagte kobberet i midten av ledningen. Han gapte høyt og satte tennene i den.

Samtidig i etasjen over ropte Morten til Elisabeth:

– Nå kommer lyset, kjære!

Han skrudde på sikringen.

Hele strømforsyningen i Stillheten 3 smalt inn i fortennene til Houdini. Hjørnet der han satt lyste som et nødbluss, det lød et poﬀ og en pelskledd rakett fór til værs.

Den knallet i taket og la igjen et rotteformet avtrykk i sot. Den dalte ned som et stjerneskudd fra himmelen, før den landet livløst på gulvet. Det gnistret et par ganger fra værhårene før det ble mørkt.

Bjørnar tittet skremt ut fra under sofaen. For første gang i sitt

katteliv var det han som flyktet for livet.

Han pilte over gulvet med lav rygg, tok trappa i to sprang og krasjet i døra der Birgit ventet på den andre siden.

– Det var på tide, mumlet hun. – Nå er gnagerjævelen endelig dau.

Hun åpnet.

Bjørnar spant ut av huset, over plenen og inn i bilen. Han presset seg mot hjørnet, innerst i buret. Birgit måpte et øyeblikk før hun løp etter.

– Bjørnar, Bjørnar. Hva skjedde? Var rotta slem? Ville den ikke leke?

Hun satte seg ved siden av den vettskremte katta og trøstet så godt hun kunne.

– Det er greit å bli skremt en gang iblant, du trenger ikke å være flau over det.

Bjørnar roet seg, og Birgit lot ham være alene. Hun gikk med senket hode til baksiden av huset. Sparket til en og annen gresstust.

Jack bestemte seg for at tiden var inne for å sette en endelig stopper for huskjøpet. Han løp inn på kjøkkenet og ropte febrilsk:

– Så dere det beistet?

– Hva mener du med beist? sa Morten. – Maurene er jo døde. Jack veivet armene.

– Jeg snakker ikke om maur. Dette huset er fullt av rotter. Digre rotter! Jeg så akkurat en av dem, og den var stor som en gammel bever.

Morten hoppet lynraskt opp på stolen.

– Du sa rotter?

Jack nikket.

– Ja, svære rotter, og de sikla helt vilt. De er sikkert fulle av rabies ... eller kanskje svartedauden er tilbake!

Morten ristet intenst på hodet.

– Nei, nei, hikstet han. – Jeg skal ikke være i samme hus som en rotte. Rotter er farlige dyr. De biter ... og bæsjer ... og sprer sykdom.

Denne gangen var det Morten sin tur til å hoppe opp på kjøkkenbordet.

– Elisabeth, kjære. – Jeg vil ut i bilen veldig fort. Noen må bære meg! Nå!

Elisabeth prøvde å løfte den vettskremte ektemannen. Uansett hvor lett Morten prøvde å være, klare ikke Elisabeth å holde ham.

– Jeg klarer ikke, du må hjelpe meg, sa Elisabeth og så på Dennis.

Dennis reiste seg og ristet på hodet.

– Jeg gir opp, sa han og gikk ut av huset. Han satte seg i bilen og kjørte vekk.

I kjelleren var stemningen tung. Jentene sto rundt den livløse rottekroppen og gråt.

– Jaså, det er her faenskapen foregår, sa en hes stemme plutselig bak dem.

Birgit lente seg inn i den lave åpningen.

Jentene skvatt til og stilte seg foran rotta. Hanne prøvde å skjule en tåre.

– Hei, hilste Julia. – Ikke noe faenskap her nede. Vi ville bare forsikre oss om at denne vakre eiendommen ikke har noen vannskader. Og det ser heldigvis veldig bra ut.

– Ja vel, mumlet Birgit. – Men det jeg lurer aller mest på, er hva som skremte vettet av stakkars, lille Bjørnar.

Jentene stilte seg enda tettere. Et lite pip lød fra gulvet.

Kapittel 23

Uventet vennskap

– Fløtt dere, så jeg kan se hva dere skjuler, brummet Birgit.

Det lød et nytt pip fra gulvet.

Birgit hoppet inn og skjøv jentene til side.

De lukket øynene. Det var stille et øyeblikk. Birgit bøyde seg mot rotta.

– Næhmen, helledussen, sa hun med babystemme. – Ikke rart

Bjørnar ble vettskremt?

Der satt Houdini, bustete, møkkete og med det ene beinet i vinkel.

– Houdini! utbrøt Hanne. – Du lever!

Houdini stirret ut i lufta og blunket sakte en gang iblant.

– Han ser ikke helt frisk ut, sa Birgit.

Ansiktet hennes endret seg. De strenge rynkene glattet seg ut.

Øynene ble blanke.

En ny stemme dukket opp i vinduet. Det var Jack.

– Går det bra her? spurte han.

Birgit la en hånd over Houdini.

– Det går bra, lo Julia. – Han er med oss.

Birgit fjernet hånda, og Jack fikk se den skadde rotta.

– Oi, går det bra med han?

– Han lever fortsatt, svarte Julia, – men han må til veterinæren.

Hun så på Birgit.

– Ingen rotte skal dø i dag, svarte Birgit. – Ikke på min vakt.

Hun la Houdini forsiktig i hendene.

– Er den deres, forresten?

– Vi har vært skikkelig dumme, sa Hanne. – Vi kjøpte den for å skremme mamma og pappa bort fra huset. Jeg har ikke lyst til å flytte hit.

Birgit lo.

– Da er det sikkert dere som planta alle de andre morsomme dyrene her?

– Det var oss, sa Julia. – Mamma og pappa trodde virkelig at sirissene var kakerlakker, og at de maurene var plankespisere. Men så måtte jo du dukke opp og ødelegge hele greia.

Julia la hendene i kors.

– Jeg elsker unger med fantasi, lo Birgit. – Og gjett om jeg skjønner dere godt. Denna kåken er jo helt udugelig, hvem vil bo her? Ikke bare er den stygg, men den stinker også.

– Kan du vær så snill å ikke si noe til dem? spurte Hanne. – At det var oss.

Birgit smilte.

– Selvfølgelig skal jeg ikke det. Jeg er ikke ond, heller.

Hun så på Houdini og spurte:

– Hvor er det egentlig denne karen hører hjemme?

De trakk på skuldrene.

– Vi har nok ikke tenkt så godt gjennom hvor han skulle bo, svarte Hanne. – Vi var bare opptatt av å skremme mamma og pappa.

– Er dere villige til å selge ham? spurte Birgit. – Jeg betaler bra.

– Han er gratis, sa Hanne, – bare lov å passe godt på ham.

– Dette er den beste dagen i mitt liv, jublet Birgit. – Jeg har alltid ønsket meg en rotte, og Bjørnar kommer til å elske ham. Jeg lover at Houdini kommer til å få verdens beste rotteliv, men først må han til veterinæren og få reparert beinet.

– Det er en til som trenger litt hjelp i dag, sa Jack. – Pappa er enda mer redd for rotter enn det mamma er for insekter, fortalte Hanne.

– Vi hadde ikke tenkt å skremme vettet av ham, egentlig, men da han hørte at det var en diger rotte her, så klikka det. Han står oppå bordet og nekter og komme ned. Noen må bære ham ut. Jeg tror du er den eneste her som er sterk nok.

– Man må jo bare elske den rotta, sa Birgit. – Hvis dere pakker ham inn, så skal jeg redde pappaen til Hanne. Jeg møter dere ved bilen min.

– Tusen takk, sa de i kor. Birgit tok kjellertrappa.

Banden fant en gammel skoeske. De lagde noen hull i lokket og la Houdini oppi.

En etter en krøp de ut gjennom vinduet. De ventet som avtalt foran huset. Like etter sparket Birgit opp ytterdøra og stampet ut.

Hun bar Morten i armene.

– Helt inn i bilen, helt inn i bilen! ropte han og tviholdt om halsen til Birgit. Elisabeth løp foran og åpnet bildøra.

Birgit lempet ham ned på passasjersetet, Elisabeth satte seg ved siden av og startet motoren. Morten tok tak i døra, men før han rakk å lukke den, satte Birgit foten i veien. Hun lente seg inn.

– De rottene er det verste jeg har sett, sa hun. – Ikke bare var de store, men de var ordentlig stygge også. Og så selvlysende øyne, da. De må jo minst være radioaktive. Huttemegtu! Jeg ble nesten litt redd sjæl.

Morten dro i døra, men foten til Birgit var fortsatt i veien.

– T-t-t-t ... takk for opplysningen, sa han. – Vi skal holde oss langt unna dette stedet. For alltid.

– Jeg også, sa Birgit.

Hun fjernet foten og bildøra smalt igjen. Elisabeth gasset på, og snart var bilen borte i støvet over grusveien.

Birgit lo og gikk bort til ungene.

– Vil dere bli med til veterinæren? spurte hun. – Det er best for Houdini om noen holder esken, veien er skikkelig humpete. Dere kan legge syklene bak sammen med Bjørnar.

– Selvfølgelig vil vi det, svarte Julia. – Men er det greit for Bjørnar?

– Ja da, sa Birgit. – Bare la ham være i fred, han er litt følsom akkurat nå.

Bjørnar satt med ryggen til innerst i buret sitt.

Gjengen la syklene inn, satte seg og tok på sikkerhetsbeltene.

Birgit kjørte forsiktig av gårde.

Elisabeth og Morten var allerede hjemme. Elisabeth dumpet ned på en spisestol og la fargekartet foran seg. Hun bladde opp på første side, kikket opp på veggen og smilte plutselig.

– Jeg vet at denne dagen har vært en skuﬀelse, men jeg tror vi kan snu det hele til suksess.

– Hva mener du, gryntet Morten. – Vi har akkurat reddet oss selv fra radioaktive, siklende beist fulle av rabies og pest, og du snakker om suksess? Hva går det av deg, egentlig? Jeg trodde du elsket det huset.

– Så, så, kjære, svarte Elisabeth. – Jeg var vilt forelsket, det er riktig, men nå lurer jeg på om det var en slags mening med det hele. Jeg har sett litt på det fargekartet, og jeg tror dette huset kan bli minst like vakkert som det i Stillheten 3. Ja, faktisk enda finere.

Hun holdt en grønnfarge opp mot veggen.

– Denne kommer til å trylle med kjøkkenet, sa hun. – Jeg elsker grønt. Det er liksom naturens farge.

Hun så mot vinduet.

Morten sto med ryggen til og stirret ut.

– Du følger jo ikke med i det hele tatt, sa hun.

Morten snudde seg mot henne. Øynene var blanke.

– Går det bra, kjære? spurte hun.

Han snufset.

– Men kjære, ble du så lei deg på grunn av det med rottene? spurte Elisabeth.

Morten tørket en tåre og pekte på den rufsete uteplassen.

– Tenk at jeg ikke har sett det før, sa han. – Jeg kan jo bygge platting her. Alt det nye verktøyet kommer til nytte allikevel.

Elisabeth tok ham i hånda.

– Ja, det er jo egentlig ganske vakkert, det lille huset vårt. Og helt ærlig, tenk på all den jobben det er å flytte. Jeg kan ikke fordra å bære møbler.

Kapittel 24

Livet – og døden

Hele veien frem til veterinærkontoret var det mutters stille i bilen.

Birgit stanset forsiktig utenfor.

– Hvordan går det bak der? spurte hun. – Er det liv i gnager´n?

Hanne svarte med skjelven stemme.

– Det er veldig stille der inne.

Hun åpnet lokket med en liten glippe, og tittet inn.

Houdini lå med øynene lukket. Både Jack, Julia og Hanne lente seg over ham og speidet etter pustebevegelser.

– Puster han? spurte Birgit.

Hanne trakk på skuldrene.

– Jeg tror ikke det, svarte hun og rakte esken frem til Birgit.

Birgit la øret inntil Houdini, så på ham og pirket et par ganger på den slappe rottekroppen.

– Nei, nå begynner jeg å grine, snufset hun. – Vi kom for sent.

Rotta er stein dau.

Hun strøk fingeren mykt over Houdini.

– Det er jeg som har drept ham. Jeg er et monster! hulket Hanne.

– Det var et uhell, sa Julia. – Vi prøvde jo å redde ham.

– Jeg vet ikke om det er noen trøst, sa Jack, – men han døde i alle fall mens han gjorde det han elsket mest. Å gnage ledninger.

Julia smilte forsiktig. – Den lille stunden der nede i kjelleren ... han så lykkelig ut, jeg tror det var de beste minuttene i hans liv. Det minste vi kan gjøre nå, er å la ham få med seg en ledning i grava.

– Det er sant, sa Birgit. – En så fin rotte må begraves som en vikingkonge. Kom!

Hun hoppet ut av bilen og vinket med seg gjengen.

Hun satte skoesken i lasterommet, krøp inn og åpnet en kasse med utstyr. Mens hun rotet i den, snudde Bjørnar seg mot Houdini. Han skakket på hodet og mjauet lavt.

Birgit dro opp ledningen hun lette etter. En splitter ny skjøteledning.

Barna stilte seg rundt, mens hun la den pent rundt kroppen til Houdini. Det ble et slags rede av ledning.

– Han ser fredelig ut, sa Julia.

– Ja, sukket Birgit, – men det er synd han ikke lever. Han hadde elsket den ledningen.

Hun lukket esken og pekte på noen villblomster i veikanten.

– Jeg tror ikke Houdini er så opptatt av blomster, men jeg synes vi kan pynte litt allikevel.

De lot Houdini bli i bilen mens de gikk for å plukke. Hver av dem lagde en liten bukett med sine favoritter. Hanne fant også en fin stein hun ville legge med.

– Dette blir en pen grav, sa Birgit. – Hvor synes dere vi skal gravlegge ham?

Hanne gravde skotuppen ned i gresset.

– Hvis det er greit for dere, sa hun, – så vil jeg gjerne begrave ham under eika hjemme hos meg. Jeg skal passe på at den alltid ser fin ut.

– Greit for meg, svarte Jack.

– Selvfølgelig, sa Julia.

De så på Birgit.

– Han er jo egentlig din, sa Hanne. – Er det greit for deg?

Birgit smilte til dem.

– Selvfølgelig. Jeg kan kjøre dere, kom!

De snudde og gikk mot bilen, men bråstanset av synet som møtte dem.

– Det kan ikke være mulig, mumlet Birgit og tok seg til panna.

Hanne mistet blomsterbuketten.

Jack og Julia måpte.

Skoesken var åpen.

De gikk nærmere.

– Sjjjj, sa Birgit plutselig og stanset. – Hør.

De holdt pusten og lyttet.

– Tygg, tygg, tygg, lød det fra den mørkeste kroken.

Hanne, Julia og Jack sperret øynene opp. De så på hverandre og jublet høyt.

– Han lever!

Birgit tok et siste steg bort til bilen og stakk hodet inn. Hun klødde seg i hodet.

– Klyp meg i armen, mumlet hun. – Nå har jeg sett det også.

Hun vinket gjengen bort til seg, pekte og tørket en tåre.

Skoesken var tom. Ledningen lå som en hvit strek fra esken og inn i buret til Bjørnar. Houdini lente seg mot katta, og knasket for harde livet. Da han så tilskuerne, skyndte han seg å trekke resten av ledningen inn i buret.

Bjørnar slikket ham på hodet.

– Nå begynner jeg å grine på ordentlig, snufset Birgit. – De er bestevenner.

Jack og Julia smilte av det snåle venneparet. Hanne så i bakken.

– Hva er det, spurte Julia. – Er du ikke glad?

– Jo da, svarte Hanne. – Men han er skadet. Tenk om han ikke blir bra?

Hun pekte på den skadde foten.

Jack la en hånd på skulderen hennes.

– Vi kunne ikke ha vært på et bedre sted med en skadet rottefot.

Det er på tide å besøke veterinæren.

De krøp inn i bilen, tok tak i hvert sitt hjørne av buret og bar det inn til dyreklinikken.

Det var stille på venterommet mens de ventet på at Houdini fikk behandling. Birgit tvinnet tommeltotter, Julia gikk frem og tilbake, Hanne sjekket klokken omtrent hvert minutt, og Jack var tre ganger på do.

Dyrlegen kom endelig ut fra behandlingsrommet. Hun tørket bort svette fra panna.

– Det er det vanskeligste jeg har vært med på, sa hun. – Jeg er jommen ikke sikker på om det holder.

Jack og Julia stilte seg rundt Hanne og tok henne i hånda.

– Hva mener du med det? stotret Birgit. – Blir ikke beinet bra?

Må vi avlive ham?

Dyrlegen ristet på hodet.

– Nei da. – Beinet har fått gips, det kommer til å bli helt bra.

– Nå dauer jeg snart av glede, jublet Birgit. – Houdini skal bli min allikevel.

Hanne og Julia hoppet av glede, men Jack klødde seg i hodet.

– Men hvis beinet kommer til å bli helt bra, hva mener du med at det kanskje ikke holder? spurte han.

– Det som kan bli vanskelig, sa dyrlegen, – er å holde ham på diett.

En diett uten ledning.

Det er jo ikke sunt for ham å spise plast og kobber. Jeg prøvde å ta ledningen, men han nektet å slippe. Dessuten ble katta illsint hver gang jeg prøvde. Skal si de er gode venner, de to. Jeg tipper de har kjent hverandre lenge.

– Fikk dere ledningen til slutt? spurte Julia.

Dyrlegen nikket.

– Ja, vi klarte det til slutt. Vi måtte lure ham til å slippe. Vi smurte litt tannkrem på ledningen, og den var ganske sterk. Da han kjente smaken, spyttet han vilt, løp til vannskåla og slapp ledningen.

Jeg fjernet den før han rakk å tenke.

Birgit så mykt på dyrlegen og spurte:

– Men ble han ikke lei seg?

– Jo, han ble skikkelig trist. Vi måtte finne noe annet han kunne gnage på, noe sunt, sa dyrlegen. – Det var ikke lett, han er veldig kresen, men nå er jeg sikker på at han har funnet sin nye favorittmat. Han nekter i alle fall å slippe den.

Hun vinket dem med seg. De gikk sammen inn på et undersøkelsesrom. Buret med Houdini og Bjørnar sto på et bord. Houdini satt med ansiktet vendt bort fra dem, og bare ryggen og den gipsede foten var synlig. Han tygde som en gal.

– Han driver på akkurat som før, sukket Hanne. Han har sikkert funnet en ny ledning.

De gikk rundt. Birgit gispet da hun så hva Houdini gnagde på.

Jack, Julia og Hanne ble først stumme. Snart tok latteren over.

Houdini satt på rumpa med den gipsede foten rett ut.

I fanget lå en brokkoli, og han tviholdt på den.

Jeg kan seile foruten vind

Jeg kan ro uten årer men ei skilles fra vennen min uten å felle tårer!

Bjerkelien forlag 2024

ISBN 978-82-94022-04-5

1. utgave, 1. opplag

Redaktør: Robert Næss

Illustrasjoner: Christina Winther

Grafisk design: Ida Nygaard

Takk til:

– Rolf og Julia

– Helene

– Jeanette (Myyyyy)

– André (Ææææææ)

– Nina Zoë Jørstad

Materialet er vernet etter åndsverkloven.

Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).