Utdrag: Den flyktigste av alle kunstarter

Den flyktigste av alle kunstarter

Bergen Internasjonale Teater i 40 år

Den flyktigste av alle kunstarter Bergen Internasjonale Teater i 40 år Rune Salomonsen / BIT (red.)

Kysseleppene var en del av Bergen Internasjonale Teaterfestivals visuelle profil på 1980tallet.

Den flyktigste av alle kunstarter Bergen Internasjonale Teater i 40 år

Redaksjon/design: Rune Salomonsen / BIT Forlag: BIT Teatergarasjen Copyright: Bergen Internasjonale Teater, forfatterne og fotografene 1. utgave 2024 Opplag: 500 Trykkeri: Hurtig-Trykk AS, Laksevåg Scandia 2000 papir, 300/130g. Limfrest. Font Gentium Basic 10,5 pkt.

ISBN-nummer: 978-82-996678-5-2 (Paperback)

Innhold 1. Forord (Salomonsen og Skuseth) 2. Lek og kunst i 40 år (Dahl og Bagge)

s. 7 s. 15

3. Kronos og kairos (Salomonsen)

s. 19

4. Om risiko og investering, utdrag (Etchells) 5. Blest og bråk (Melby)

s. 34 s. 35

6. Mellom postmodernisme og avantgardisme (Hyldig)

s. 44

7. Min beste opplevelse (publikum anno 2003) 8. Det nye teater (Arntzen)

s. 55 s. 59

9. En pakt med fremtiden, utdrag (Remlov)

s. 68

10. Et grenseoverskridende teater (Fieldseth) 11. The food and love talk (Birkeland)

s. 69 s. 77

12. For Sven Birkeland (Vienne)

s. 83

13. Hvordan programmerer vi? (Ellestad og Skuseth)

s. 87

Samt 10 dobbeltsider med bilder innimellom.

«Din vekt i pølse er også avhengig av nettverkene dine.»

– Sven Åge Birkeland

Forord

Forord av Karoline Skuseth og Rune Salomonsen – på vegne av BIT Teatergarasjen

BIT Teatergarasjen er et programmerende teater, som det etter hvert finnes mange av i Norge, for ikke å si i resten av verden. Her har vi ingen fast stab, verken av skuespillere, musikere, sminkører eller andre tilsvarende profesjoner som trengs i et teater, men vi har en administrasjon og vi har billettører, forestillingsvakter og lokale teknikere. Teatre som BIT Teatergarasjen opererer mer som en konsertarena. I stedet for å booke inn band, inviterer vi kunstnere og kompanier som selv har laget forestillinger til å spille dem hos oss. Mer enn tusen forskjellige forestillinger har blitt vist.

I mange år har vi ikke engang hatt et eget teater, men slik har det ikke alltid vært, og slik skal det heller ikke være i mer enn to år til, for da åpner det splitter nye Sentralbadet Scenekunsthus. Vi har lenge beskrevet virksomheten på denne måten: BIT Teatergarasjen presenterer og samproduserer norsk og internasjonal scenekunst, med særlig vekt på prosjekter som stimulerer til samarbeid over landegrensene og arbeid på tvers av kunstneriske sjangre.

I denne boka finnes et utvalg tekster om deler av dette teaterets 40 år lange historie. Noen er skrevet fra innsiden av institusjonen BIT Teatergarasjen, andre utenfra. Noen er lette, andre litt tyngre. Til sammen håper vi de gir mening til den korte beskrivelsen over, og skaper en noenlunde klar forestilling om hva BIT er for et slags teater, men mest av alt at man sitter igjen med følelsen av å ha gått glipp av noe, og at den eneste 7

Forord

måten å bøte på det er å gå på forestillingene vi kommer til å vise i fremtiden.

Den flyktigste av alle kunstarter krever tilstedeværelse.

Denne boka er en jubileumsbok. Den er tilegnet alle som har sett oppsetninger som BIT har vist i Bergen, og alle kunstnerne som har laget og fremført dem. To ansatte ved Universitetsbiblioteket i Bergen innleder med en tekst om den aller første festivalen, og BIT sett fra «Høyden», kallenavnet på et av mange høydedrag i denne byen, hvor de humanistiske fagene holder til. Rune Salomonsen har videreutviklet en 15 år gammel oppsummering år for år av ting som har skjedd, og kunst som har blitt vist siden 1984. Så et innsmett med noe Tim Etchells fra Forced Entertainment skrev om hva som bør står på spill når man lager teater. Deretter følger fire tekster av bergensbaserte teatervitere. Grethe Melby skriver om fire forestillinger som av ulike grunner skapte furore i norsk presse. Keld Hyldig skisserer noen hovedtrender i kunstformen BIT har formidlet. Nytt innsmett fra arkivet hvor publikum i 2003 ser tilbake på ting de har sett. Knut Ove Arntzen følger deretter med en tekst om de første tiårene, og et stort sveip over de politiske og kunstneriske strømningene i tiden som BIT oppsto og har fortsatt i. Nok et innsmett med en av de vakreste tekstene som er skrevet om BIT, av Tom Remlov. Så Melanie Fieldseth om den grense-overskridende, internasjonale virksomheten, om samarbeid, nettverk og definisjonsmakt. Dernest følger notatene til et seminarinnlegg som nylig avdøde teatersjef Sven Åge Birkeland holdt på teaterfestivalen Meteor i 2013. Her sammenliknet han kunsten å kuratere et festival- og sesongprogram med matlaging, og samproduksjoner med kjærlighetsforhold. Den franske koreografen Gisèle Vienne, som har vist syv forskjellige forestillinger i Bergen siden 2007, skriver en lovtale om BIT sett fra utlandet, og om hva BIT har betydd for henne som kunstner. Hennes tekst er dedisert til Sven Åge. Ingrid Ellestad og Karoline Skuseth avslutter med en tekst om BITs måte å programmere på.

Denne boka er også et supplement til utstillingen BIT Teatergarasjen i 40 år på Universitetsbiblioteket for Humaniora i Bergen, høsten 2024. I utstillingen fortelles historien om BIT med plakater, programmer, foto, film, installasjoner og mer fra vårt arkiv. Noe av dette materialet er vist ved to tidligere anledninger, i utstillingene Hyllest til Sven Åge Birkeland på Hordaland Kunst8

Forord

senter under Oktoberdans 2022, og i Visningsrommet USF på Meteor i 2023, med 80 plakater fra 90- til 10-tallet og Pål Øies film om BIT fra 1994.

Våren 2023 tok Rune Salomonsen en kaffe med førstebibliotekar Gina Dahl på Universitetsbibliotekets kafé på Nygårdshøyden. Anledningen var å formulere en kontrakt for overføringen av BITs arkiv til Spesialsamlingene på Universitetsbiblioteket, som Teaterarkivet er en del av. Gina fortalte om de vekslende utstillingene som Spesialsamlingene har i lokalene, og foreslo at materialet fra BIT også burde bli stilt ut her. Hun mente at det var en ledig periode sent i 2024. Synnøve Marie Vik som satt i utstillingskomiteen, kunne snart bekrefte at det lot seg gjøre. Dette er den samme Synnøve som Salomonsen overtok jobben for i administrasjonen på BIT i 2009. I det første møtet vi hadde med komiteen et år senere traff vi også Olaf Knarvik, den samme Olaf som har opptrådt fire ganger på Prøverommet, første gang med fotoutstillingen Horisonter den 7. september 1999. Det var satt i gang en kjedereaksjon av gode vibber. Det var mye som kunne vises frem, og vi var godt forberedt.

Det ble tidlig klart at vi fikk hele lokalet og høstsemesteret til rådighet.

Snakk om gavepakke for å minne studenter, forskere og andre om hva BIT driver på med og har gjort opp igjennom årene. Salomonsen gikk sammen med Laurie Lax, som er produsent og har ansvar for Prøverommet på BIT, og fant tidlig fram til et rammeverk for utstillingen. Laurie har lang erfaring som kurator, og gjorde et særdeles profesjonelt arbeid med denne utstillingen, som var mye større både i forberedelser, omfang og varighet enn de to tidligere. De to ble enige, etter samråd med utstillingskomiteen, om å ikke ha for mye tekst i utstillingen. Til gjengjeld har denne boka flere bilder fra utstillingen og ellers fra arkivet, samt et foto lånt av Norvall Skreien og en plakat vi har fått scannet av Anders Gogstad.

BIT mistet sin teatersjef i 2022. Dermed var en epoke over, og det lå i kortene å se seg tilbake. Ytterligere tre omstendigheter har vært drivkrefter i arbeidet med å sette opp denne utstillingen, som altså førte til at denne boka ble til: jubileet, arkivet og teatervitenskapen. BIT Teatergarasjen feiret sitt 209

Forord

årsjubileum i 2003 og sitt 25-årsjubileum i 2008, begge med hver sine bokutgivelser, og begge med avsett i 1983. Det var lenge veldig viktig å markere seg som det første programmerende teatret i Norge, og altså feire året før «lillesøsteren» i Trondheim, tidligere Teaterhuset Avantgarden, nå Rosendal Teater. At BIT feirer 40 år i 2024, skyldes dels at vi i noen år har vært i en omstillingsfase som har satt mye på vent, og dels at vi ønsker å rette oss etter forskjellen på unnfangelse og fødsel. Foreningen Bergen Internasjonale Teaterfestival ble først stiftet i august 1984, like før festivalstart.

Den andre omstendigheten er at BIT har flyttet arkivet. Dermed har vi fått ryddet, sortert og digitalisert. Med andre ord har vi kommet i nærkontakt med historien vår. Vi har professor i teatervitenskap Keld Hyldig å takke for initiativet til at denne operasjonen ble satt i gang, og dermed er en ring sluttet. BIT har sin opprinnelse i teaterstudier ved Universitetet i Bergen, og miljøet som oppsto rundt teatervitenskap den gangen. Her ble den opprinnelige festivalledelsen – Tone Tjemsland, Preben Faye Schjøll og Sven Åge Birkeland, etter hvert sentrale skikkelser, etter å ha flyttet til Bergen fra studier i Stavanger. De ble snart inspirerte til selv å gjøre noe med teatermangfoldet i byen.

Den tredje omstendigheten er det helt luksuriøse faktum at det nå er ansatt to stipendiater på teatervitenskap for å skrive avhandlinger om nettopp BITs historie. Dette er Grethe Melby og Melanie Fieldseth, som begge bidrar i denne tekstsamlingen. Begge har også vært deltagende observatører i mange år av denne historien. Det samme har Knut Ove Arntzen vært. «Far teater» – som bloggerne i Frontlosjen kalte ham mange år senere – ble i tillegg til å være studieveileder også festivalveileder i de første årene av vår historie. Ønsket om å få teaterviterne med på laget, tilfredsstille de leselystne og å si med mer enn tusen ord det bildene forteller, har resultert i denne utgivelsen, som er akademisk og samtidig noe friere i formen. Vi gjør dessuten gjerne Universitetsbibliotekets vakre motto Amor librorum nos unit til vårt eget, et motto som denne høsten altså står som overskrift for en 16 meter lang hylle med sesong- og festivalprogrammer fra BIT: Kjærligheten til bøkene forener oss.

10

Forord

Historien om BIT Teatergarasjen kan foreløpig deles inn i fire epoker: 1. Seks år som Bergen Internasjonale Teaterfestival (1984–1989), eller B.I.T. 2. 19 år som helårsdrevet teater i Teatergarasjen på Nøstet (1990–2008) med Norsk Dramatikk (1992–1996), første Oktoberdans i 1997, for ikke å glemme første Prøverommet i 1998, og første Meteor i 2001.

3. 17 år som teater uten teater (2009–2026), og med kontor i Strandgaten.

4. Herunder fire år etter Birkelands bortgang, flytting til Teatergaten og skiftende ledelse frem mot Sentralbadet (2022–2026).

Den opprinnelige festivalledelsen jobbet først hjemmefra. I arbeidet med utstillingen og denne boka har vi lært at de senere så kjente og innflytelsesrike gruppene Baktruppen og Verdensteatret opprinnelig sprang ut av teatergruppen Anno 84, som var ledet av Tone Avenstroup. Her var både Preben Faye-Schjøll og Tone Tjemsland med som utøvere. Det har også vært interessant å lære at festivalledelsen skiftet for å sikre kunstnerisk mangfold utover 1980-tallet, at f.eks. Lisbeth Bodd var med i 86, og at Sven Åge Birkeland i praksis bare var aktiv de første tre årene før han vendte tilbake i 1989 for å bli livet ut. Sammen med Mette Helgesen rettet de noenlunde opp i en skakkjørt økonomi. De fikk med seg Lars Ove Toft på laget året etter, fikk seg nye kontorlokaler i Kroepeliengården i Strandgaten, og eget teater i Nøstegaten. I 1997 fikk de samlokalisert kontorene med spillestedet, det sagnomsuste trelastlageret som ble kalt Teatergarasjen.

I 2010 formulerte Sven Åge Birkeland det kunstneriske prosjektet for de første årene på denne måten: Målsetningen var å gi bergenspublikummet et reelt alternativ til DNS, som å den tiden nærmest hadde en monopolstilling i byen, altså gi bergensere og tilreisende et rikere teaterliv. Vi gikk vitenskapelig til verks og setlet en tematisk og kunstnerisk 3-årsplan hvor vi hadde til hensikt å dekke, eller presentere, ulike sentrale retninger innenfor den moderne, nære teaterhistorien. Dette skulle, som en slags introduksjon til vårt videre arbeid, legge den vitenskapelige og kunstfaglige grunnsteinen så og si. Kort fortalt skulle vi

11

Forord 1) vise noe av det hippeste vi fant i det internasjonale teater- og kunstmiljøet innenfor performance og happenings i møte med gjøglertradisjon og folkelig teater (Teatertreff 1984), 2) gjøre en bred presentasjon av Grotowski- og Barba-inspirerte arbeider og kunstnere påvirket av disse (Teatertreff 1985) og sist, men ikke minst 3) presentere det post-avantgardistiske teatret, altså selveste samtidskunsten par excellence under Teatertreff ‘86, herunder introdusere den nye dansen som akkurat da var under etablering og på sterk frammarsj internasjonalt.

Herfra skulle vi i teorien være fristilt fra historien og gå videre med blanke ark.

(Fra boka Når teori og praksis likestilles: Festskrift til Knut Ove Arntzen, 2010.)

De 19 årene i Teatergarasjen i Nøstegaten 54 med første forestilling i 1990, og offisiell åpning av eget teater i 1991, tilhører gullalderen i dette nybyggerprosjektet i scenekunsten både i Bergen og internasjonalt. Scenen var en diger lagerhall i betong. Det var høyt under taket og plass til drøye 1000 publikummere på konsert. Derfor var det et sted alle taxisjåfører i byen visste om. Dessuten var det godt likt av omreisende kunstnere for sitt rustikke preg og store gjestfrihet. De tre lederne var Mette Helgesen (administrativ leder), Lars Ove Toft (teknisk leder) og Sven Åge Birkeland (kunstnerisk leder), som delte makten seg imellom og hadde vetorett på hver sine områder som de brukte når det knep. De fikk passe dose motgang og medgang frem til den siste finanskrisen nærmet seg og bygget ble revet i januar 2009. Men BIT Teatergarasjen har holdt seg i live som kunstinstitusjon på tross av å miste det teateret det fortsatt har sitt navn fra. Dessuten har mange av de som jobber her i dag, for ikke å glemme publikum, ikke noe forhold til 90- og 00årene. At det nå har gått 16 år med stadige løfter om nytt teater om to-tre år (sic) siden den gang, er smått utrolig. Men det har vært horisonten vi har jobbet mot i 14 år i Strandgaten 205, og 2 år nå i Teatergaten 10 – det siste et vakkert gatenavn og mye nærmere Sentralbadet enn noensinne.

På åpningen av Teatermuseet i Bergen i 1980, som vi har på NRK-opptak i arkivet – og som minner om at kongen kom på besøk den gang i svart Mercedes med norsk flagg – holdt stortingspresident Guttorm Hansen (Ap) en fremragende tale om teaterkunstens altoppslukende flyktighet. Når en forestilling er over, er den over, og bare de som var der den gangen fikk 12

Forord

kunstverket med seg: Det finnes vel ingen annen kunstart enn den sceniske som i den grad er noe vi opplever i det ene øyeblikk, og der selve forestillingen er alt. Senere lever forestillingen sitt liv, men bare hos dem som opplevde den akkurat den gangen.

Og da lever den vel slik som du og jeg opplevde den hver for oss. Vi vet at hver forestilling er annerledes, at en aldri mer kan gjenskapes. Ja, selv ikke filmen eller videobåndet kan bevare og gjengi det som vi opplevde, vi som var der akkurat da. ... Selve teatret, som for meg altså er forestillingen, kan jo derfor aldri settes på museum. Denne flyktigste av alle kunstarter, som i så høy grad er basert på det illusjonistiske stoff som vi selv produserer under forestillingen – der ord, mimikk, dans og spill forandrer seg hver gang – er jo ikke egnet for museale formål. Og likevel, likevel har teaterkunsten i høy grad behov for å minnes det som var: De som tjente teatret, og det som ikke er forgjengelig når teppet går ned ... programmer og plakater, drakter og rekvisitter, regibøker og manuskripter, foto, film, videobånd og stemmer fra det forgangne festet på lydbåndets magnetiske felter. Alt dette forteller oss om noe av det som var ... om det som var teaterets ytre virkemidler, det som var dets mennesker. (Fra arkivfilmen Teater er best på teater – BIT på video, vist på utstillingen BIT Teatergarasjen i 40 år.)

Denne boka er et forsøk på å smi mens jernet er varmt. Drivkraften har vært at jubileet, arkivet og teatervitenskapen kan styrke hverandre og fremme – om ikke også delvis redde – historien om denne flyktige kunstformen som vi er så glade i, og som vi har så mange gode minner fra. Det er mange som «tjener teatret», både blant publikum og alle de som skal til for å holde teatermaskinen gående. Mange nye har kommet til. Noen av dem som nå jobber ved BIT har gjort det siden perioden i Teatergarasjen på slutten av 1990-tallet, og selv om vi har mistet linjen fra opprinnelsen, som teatersjef Sven Åge Birkeland representerte frem til han døde i 2022, finnes ennå en sterk kontinuitet i staben.

Sven er savnet av mange grunner, og vi vil gjerne minne om noe han selv ofte understreket: han var der først og fremst for kunstnerne. Det er også noe vi forsøker å være, og som vi stadig blir minnet om verdien av når de store kunstopplevelsene ramler inn over oss, og som ofte gjør arbeidet på BIT til et kall, like mye som en jobb. I Ferdskriveren (2003), den svarte boksen med 13

Forord

tekster til BITs 20 års jubileum og en CD med bergensk 90-tallsmusikk, setter Christine Peters ord på den følelsen som driver oss, en følelse vi har hatt utallige ganger og som med jevne mellomrom kommer igjen: De beste stundene hinsides store teateraftener eller kunstopplevelser er de intellektuelle utfluktene sammen med venner, kolleger, kunstnere, uten blå[merker] og uten å tvile på seg selv og uten å tenke på hva man ennå ikke kan eller hva man gjerne vil være. Dette er tiden for den store feiringen og de store følelsene – være underveis, men for en kort stund samtidig være fremme.

Teatergaten, september 2024

14

Anno 84, USF Verfet, mars 1985. Fra venstre: Bjørnar Ona, Tone Avenstroup, Pål Dybwig, Lisbeth Bodd, Bjørnar Rønningen, (sittende foran) Gurå Mathiesen.

«I greet you BIT Teatergarasjen. I hug you. And I wish you good destruction» (Romeo Castellucci i jubileumsboken 25, 2010). Foto: Andreas Langenes.

Lek og kunst

Lek og kunst i 40 år Var du med på festen på Torgallmenningen i 1984? Da var du med på å skape bergenshistorie. av Gina Dahl og Bjørn Arvid Bagge

For 40 år siden slo kløktige studenter fra teatervitenskap ved Universitetet i Bergen sine hoder sammen. De ønsket nemlig å skape en unik teaterfestival her hjemme. Navnet ble Bergen Internasjonale Teaterfestival (BIT), mens selve arrangementet fikk navnet Teatertreff ‘84.

Divaen hilser velkommen Festivalen Teatertreff ’84 gikk over dagene 29. august til 9. september, og ble åpnet av ingen ringere enn teaterdivaen og byens egen Grand Old Lady, Norma Balean. Hun understreket hvor stolt hun var over at byen nå hadde fått sin egen teaterfestival.

Til tross for at åpningsdagen startet med striregn, var stemningen høy. Åpningsdagen bød på forestillinger både av Taskenspillere og Tippetueteatret, og da gjøglerne startet opp, brøt også solen frem! Det kom dessuten

15

Kronos og kairos

Kronos og kairos BIT år for år – alle årstall, mange navn av Rune Salomonsen

Bergen Internasjonale Teaterfestival ble stiftet som en forening i august 1984.

Foreningen sprang ut av arbeidet i paraplyorganisasjonen Forum for frie danse- & teatergrupper i Bergen, som hadde sitt først møte i desember 1982.

Organisasjonen skulle ivareta felles interesser overfor kommune og fylke, og samarbeide om kurs og arrangementer. I romjula satte de opp et kontaktutvalg som skulle jobbe videre med det første store prosjektet, «Kulturhus i Sardinfabrikken», det som nå er USF Verftet. I mars et drøyt år senere inviterte de til et møte som skulle orientere om kommende høsts store prosjekt «Teaterfestivalen 84». I programbladet til det som altså kom til å hete Teatertreff, og som ble arrangert årlig frem til 1989, skrev festivalkomiteen: GODTFOLK Nå kommer de.

Et farende folk. Teaterfolket.

Fra inn og utland kommer de.

Med seg har de sine forestillinger.

Sine drømmer og visjoner.

Sin underlighet. Sin tro.

Til Bergen kommer de. Endelig.

19

Kronos og kairos

fra lenger sør på Vestlandet. Nå gikk det en engel gjennom rommet, var noe man gjerne sa når samtalen gikk i stå, og det oppsto en pinlig stillhet. Altså den rake motsetningen av det som skjedde her. Nei, det var heller som om tidsånden faktisk var virkelig, at den hadde kommet til Bergen, og akkurat nå befant seg i samme rom som oss. Jeg har følt meg særdeles privilegert når jeg har fått det med meg, og svært ulykkelig når jeg gikk glipp av det, som jeg for eksempel gjorde med GATZ av Elevator Repair Service, en av flere forestillinger som har spilt i årevis rundt omkring i verden etter å ha vært i Bergen, og som snart vises for aller siste gang på Off Broadway.

Kronos er en gresk gud. Han gjemmer seg i ordet kronologi. Det er tiden som går og som ikke kommer tilbake. Både Goya og Rubens har malt motivet Kronos som spiser sine barn. Kairos er derimot tiden som fylles, det rette eller avgjørende øyeblikk. Og slike har det altså vært mange av i denne historien.

1984 Tre studenter stifter Foreningen Bergen Internasjonale Teaterfestival.

Teatertreff ’84 arrangeres (fra 19. august til 9. september) på Torgallmenningen, Lille Scene (DNS), Tracteuren, Bergen Museum og USF Verftet. Sayari Cultural Troupe fra Tanzania, Billedstoffteater fra Danmark, Bloolips med dragshow, Phauss med høy lyd og høner. Ramaskrik i norsk presse.

1985 «Den største teaterfest i Bergens historie» heter den! Kurt Johannessen, Bembo Davies, Anno 84, Odin Teatret med flere. Polske Gardzienice spiller Gusla og Life of Archipriest Avacum i kjelleren på Tinghuset, og arrangerer tre dagers seminar ved Kalandsvatnet «for spesielt interesserte».

1986 Bloolips, Hotel Pro Forma. Verdensteatret med Gjøglernes sirkus. Og Olga Marie Mikalsen (faktisk!) med «Lyriske sanger». Mottar Bergen Teaterforenings ettertraktede pris: Rampeløkten.4 1987 Første med Baktruppen: Ja. Jeg går over til hundene i tunnelen under «Rampeløkten går i år til et ungt og friskt teatertiltak som i tre uker tidlig på høsten gjorde teaterbildet i Bergen særskilt, mangfoldig og levende, nemlig Bergen Internasjonale Teaterfestival. Teaterfestivalen imponerte både med bredden i de tilbud den serverte, og ved den høye kvaliteten, særskilt i noen av de forestillinger som ble brakt til Bergen fra utlandet» (fra juryens begrunnelse, gjengitt i Bergens Tidende 11. januar 1986).

4

23

Blest og bråk

Blest og bråk i teateroffentligheten

Ikke alt teater vekker nyhetens interesse. Desto mer interessant er det å lure på hva som skjer, når den virkelig gjør det. av Grethe Melby

I løpet av BIT Teatergarasjens 40 år lange historie har det blitt spilt langt flere forestillinger enn det pressens arkiver kan fortelle oss. På Sceneweb.no finnes nærmere 300 spillekvelder registrert i festivalårene mellom 1984 og 1989, mens det har blitt avviklet over 2000 spillekvelder mellom 1990 og 2024.

Dette utgjør svært mange forskjellige forestillinger, med omreisende kompanier som ofte kun spiller et par kvelder om gangen.

I 1990 ble BIT Teatergarasjen et helårs programmerende teater. Ikke alle disse forestillingene har skapt blest, eller blitt regnet som nyhetsverdige av mediene, og forventet å engasjere flere enn dem som var til stede da forestillingen ble spilt. Det betyr ikke at slike forestillinger er verdiløse. Tvert om kan det være interessant å spørre hva som kjennetegner de teaterbegivenhetene som ikke kommer seg forbi pressens portvoktere.

Men det kan også være verdt å studere hva som kjennetegner de forestillingene som blir funnet nyhetsverdige, og det er det vi skal gjøre i denne omgangen: Vi skal se på fire teaterbegivenheter som fikk mye blest, og 35

Den flyktigste av alle kunstarter er en jubileumsbok, en antologi og en bok med bilder, samt et stykke moderne kunst- og bergenshistorie.

Den inneholder et utvalg tekster om Bergen Internasjonale Teaters 40 år lange historie. Noen er skrevet fra innsiden av institusjonen BIT Teatergarasjen, andre utenfra. Noen er lette, andre litt tyngre. Til sammen håper vi de gir en noenlunde klar forestilling om hva BIT er for et slags teater, men mest av alt at du sitter igjen med følelsen av å ha gått glipp av noe, og at den eneste måten å bøte på det er å gå på forestillingene vi kommer til å vise i fremtiden. Den flyktigste av alle kunstarter krever tilstedeværelse.

BIT er et viktig sted, innenfor et nettverk av mennesker, festivaler, teatre, kunstnere, kritikere og tilskuere, som brenner for å tenke på kunst for en bedre menneskehet.

– Gisèle Vienne

ISBN: 978-82-996678-5-2 (Paperback) Rune Salomonsen / BIT (red.)