Lærer, en daglig detektivjobb

– Vi skal lede barn inn til kunnskap de ikke har og til å få holdninger, erfaringer, følelser og ferdigheter de ikke alltid har lyst til å ha. Det er utfordringen vi som lærere står overfor.

Øystein Nybøe fra Ålgård har vært lærer i 27 år, de fleste av dem ved Solås barneskole på Ålgård. Han brenner for å utvikle elever og lærere og har parallelt med lærerjobben fylt på med flere fag og tilleggsutdanninger, nå sist en master i utdanningsvitenskap ved universitetet i Stavanger, et studium som skulle lede den erfarne læreren inn på nye veier. 2020 ble hans siste år som lærer ved Solås skole. Nå er arbeidsstedet universitetet i Stavanger der han allerede er i gang med undervisning av lærerstudenter og der han i høst begynner på en doktorgrad med anerkjennelse som tema, en filosofisk teori som han skal forsøke å omdanne til pedagogisk teori.

– Det handler om at elevene må bli glade i seg selv. Har man det ikke godt med seg selv, er det vanskelig å lære. Det handler om at alle må kjenne at de er like mye verdt i klassen. At alle får bidra og få de samme muligheter. Og så kommer det kuleste: Det handler om solidaritet med alles særegenheter, - og det er her det store potensialet ligger: Alle elever er unike og sære! Og alle må få lov til å være annerledes. Det er summen av annerledeshetene som gjør det så rikt, sier Øystein Nybøe med stor begeistring i stemmen. Han er allerede godt i gang med refleksjonene rundt tema for doktorgraden han skal i gang med, et tema som er en naturlig fortsettelse av lærergjerningen han begynte ved barneskolen på Lura tilbake i januar 1994.

Etter sitt første år som lærer i barneskolen, utformet han sin visjon som lærer, en visjon han siden har fulgt:

MENNESKEUTVIKLER! – Som lærere er vi menneskeutviklere. Allerede etter ett år som lærer i barneskolen opplevde jeg at lærerjobben mest av alt handler om å møte elevene som mennesker, - mer enn hvor fort de leser eller hvor raskt de tar gangetabellen. Livet i friminuttene, dialogen, gleden, humoren og hva som gjør at ting er kjekt, er vesentlig både for læring og utvikling. Mye handler om måten vi er sammen på, sier han.

Mange av elevene Øystein har hatt er voksne i dag, og mye har forandret seg i skolen siden han begynte. – En lærer i dag er en viktig del av et kollegium og en ledelse som har som jobb å nettopp støtte deg som lærer. Du står ikke alene. Her er ukentlige møter med teamet du tilhører, og med ledelsen. Vi har rutiner og standarder. Skolen er blitt et stort «vi-prosjekt»!

– Når lærerne i perioder har elever de ikke klarer å hjelpe godt nok eller elever som utfordrer mer enn normalt, så er det hjelp å få. Slik var det nok ikke i like stor grad tidligere.

I RIKTIG RETNING? – Da jeg startet som lærer i 1994, var jeg alene i klasserommet med 26 elever i alle timer jeg hadde. Teamarbeid fantes ikke, vi skrev for hånd, brukte lapper og elevene hadde bøker. Det gikk bra, men som lærer var du alene om alt.

Han peker videre på at samfunnet i dag er blitt mye mer aktive i å sette søkelyset på de elevene som trenger hjelp.

– I beste mening identifiseres og diagnostiseres flere barn og stadig flere kompetanser, yrker og behov kommer inn i skolen. Kravet til lærerens kompetanse har økt, det samme har antall ansatte og støtteapparatet rundt, sier Øystein som opplever at det er blitt et stadig større fokus på å sette riktig merkelapp på ulike utfordringer, kriser og mennesketyper i klasserommet. I 1994 var det ikke så mye snakk om akkurat det.

BÅSSETTING. – Som ung og uerfaren fikk jeg beskjed av de andre lærerne om å sørge for å passe ekstra godt på de som strevde litt med norsk og matte. Å gi dem litt ekstra hjelp. Det gikk ofte veldig godt. Verken jeg eller medelevene tenkte over at de hadde en spesiell diagnose.

ALLEREDE ETTER ETT ÅR SOM LÆRER I BARNESKOLEN OPPLEVDE JEG AT LÆRERJOBBEN MEST AV ALT HANDLER OM Å MØTE ELEVENE SOM MENNESKER, MER ENN HVOR FORT DE LESER ELLER HVOR RASKT DE TAR GANGETABELLEN.

Øystein Nybøe, doktorgradstipendiat med mange spennende tanker om læreryrket.

FOTO: Bethi Dirdal jåtun

UNIVERSITETSLEKTOR NÅ. Øystein Nybøe er på vei inn i nye utfordringer som lærer for lærerstudenter ved Universitetet i Stavanger, og i høst begynner arbeidet med doktorgraden med «anerkjennelse» som tema.

AV OG TIL SLÅR ELEVENE SEG, AV OG TIL KRANGLER DE, OG AV OG TIL BLIR DET KONFLIKTER. DET ER HELT NORMALT. JEG TROR VI MÅ FOKUSERE MER PÅ AT ELEVENE TRENGER Å ØVE SEG I Å TÅLE TING.

SNART I SAL. Enn så lenge underviser Øystein på nett. Han gleder seg til han får studentene i forelesningssalen på Ullandhaug.

På universitetet i Stavanger.

Øystein Nybøe er kritisk til utviklingen i skolen, der diagnostisering og båssetting etter hans syn får for stor plass. Han viser til at flere teoretiker og pedagoger nå også problematiserer dette. Blir det slik at hver elev i klassen skal ha sine spesialister, kan klassemiljøet pulveriseres og splittelser oppstå, noe som igjen kan føre til økt utenforskap.

– Jeg tror læreren må være den samlende personen i klasserommet. Skulle det i perioder bli ekstra tungt og krevende, må fellesskapet på skolen støtte læreren. Skolen i dag har en rekke dyktige mennesker med ulike kompetanser. Men elever må få lov til å være «feiltastiske». Etter mitt syn bør skolen kunne romme alle elever, og elevene må få lov til å erfare at de er «gode nok». Å være best i alle tester er ikke nødvendigvis det viktigste. Jeg tror vi trenger å gå litt tilbake til: «Han datt og slo seg, vi må finne et plaster». Av og til slår elevene seg, av og til krangler de, og av og til blir det konflikter. Det er helt normalt. Jeg tror vi må fokusere mer på at elevene trenger å øve seg i å tåle ting.

HER LIGGER GULLET! Han viser til et forskningsprosjekt som pågår i Norge i dag der man ser på hva som gjør at noen barn er robuste, mens andre, og det i et voksende antall, synes å være mer sårbare.

– Hvis vi blir for opptatt av å søke etter barn som er sårbare, går det også mye tid til det. Kanskje burde vi heller bruke mer tid på å se hva som kan utvikle barn til å bli mer robuste?

Når vi spør hvordan han tenker når han går inn i klasserommet, som leder av klassen, svarer han:

– Utfordringen er å lede barn til å gå veier de ikke vet om og heller ikke vil. Så har du kanskje 30 elever i klassen, alle ulike individer med ulike tanker om dette, - og det er her gullet ligger!

Nøkkelen til å få elevene til å ville gå denne veien og lære det de i utgangspunktet ikke vil, være sammen med de elevene de ikke ønsker og sitte i ro når de ikke har lyst, ligger ifølge Øystein i måten læreren er og bygger relasjonen til den enkelte elev på. – Nøkkelen til å få det til, ligger i samhandlingen mellom læreren, eleven og elevens foresatte, understreker han og legger til at forskning har vist at lærere som er autentiske, altså ekte, har lettere for å oppnå god kontakt med elevene.

– Du har vært lærer i 27 år og er fortsatt ikke lei. Hvor ligger din motivasjon?

– Å få oppleve at noen elever blir med på den utviklingen de i utgangspunktet ikke ønsker og oppleve at de erfarer «wow, nå har jeg lært noe nytt, nå forstår jeg.» Å få se at de bygges, vokser og blir stolte og mer glade i seg selv og andre. Det er fantastisk! stråler Nybøe.

EN DETEKTIVJOBB. – Det gjelder å finne veien inn til elevene. Å være lærer, er å drive detektivarbeid. Hver eneste dag. Som lærere er vi på en reise der vi får se elevenes liv på en del av reisen. Vi er ikke der når de kommer i mål, men vi får være med å legge grunnlaget fra de er små barn til de blir ungdommer.

– En klasse er ikke en bukett med roser, men haugevis av blomster i samme bukett! Å klare å favne alle elevers annerledeshet, er oppgaven! Og ja, jeg har møtt mange annerledes elever oppigjennom.

Nå gleder den erfarne læreren seg til å få inspirere lærerstudenter og til å forske på om teorien om anerkjennelse lar seg overføre til pedagogikkens verden. Gjør den det, kan framtidens lærerstudenter få en helt ny inngang til hvordan de skal motivere og lede elevene i den norske skolen.