Serie: Det annet Vatikankonsil
Ordenslivet og legfolket Av p. Fredrik Hansen
I likhet med konsilet i Trent (1545-1563), som søkte å møte reformasjonstidens utfordringer, behandlet Vatikan II nærmest alle spekter av Kirkens liv. Skulle Kirken både møte og preke tid den moderne verden, måtte hele Kirken med alle dens medlemmer og alle livsformer i Kirken kunne stå beredt til å ta del i misjonen. Av disse grunner offentliggjorde konsilet også dokumenter om legfolk, Om legfolkets apostolat, Apostolicam actuositatem (18. november 1965), og ordenslivet, Om ordenslivets fornyelse, Perfectæ caritatis (28. oktober 1965).
Om ordenslivets fornyelse Ordenslivet har en rik historie i Kirken, og i historiens løp har et mangfold av klostre, ordener og kongregasjoner sett livets lys. Men denne rike historien og dette mangfoldet medfører også at det er vanskelig å si noe generelt om denne livsformen i Kirken. Derfor blir dokumentet fra konsilet generelt og oppmuntrende mer enn spesifikt og bestemmende, da det kaller alle typer ordensliv til fornyelse, for bedre å stå rustet til å møte den moderne tid. En mer teologisk gjennomgang av ordenslivet foretok konsilet i kapittel 6 av Lumen gentium. Dokumentet kan deles i fire deler: en første del som omhandler fornyelsen av ordenslivet; en annen del om de ulike typene av ordenslivet; en tredje del om løftene og fellesskapet – ordenslivets fundament; en fjerde del om ulike særskilte elementer knyttet til fornyelsen. En fornyelse av ordenslivet (som også kalles «det gudviede liv») må, i henhold til konsilets ønsker, bygges på to søyler: «en tilbakeføring til kristenlivets kilder, til instituttenes opprinneli-
Presentasjonen av de ulike former for ordenslivet deler det gudviede liv i fem deler: de kontemplative klostre («hvis medlemmer lever for Gud alene i ensomhet og taushet, i vedholdende bønn og bot», art. 7), instituttene med en apostolisk målsetning («arbeider etter sin tildelte nådegave, det være seg til å tjene, til å undervise, til å veilede, til å gjøre godt i det skjulte, til å øve barmhjertighet med glede», art. 8), det monastiske liv («å tjene Gud ydmykt og verdig innenfor klosterets murer. Dette prinsipp gjelder såvel dem som i et tilbaketrukket liv vier seg den hellige liturgi, som
særlig tegn på de himmelske nådegaver» (12). Så fattigdommen, som er «delaktiggjørelse i Kristi fattigdom, han som gjorde seg fattig da han var rik, for at vi ved hans fattigdom kunne bli rike» (13). Til slutt lydigheten, hvor ordensfolket ved å overgi seg blir som en «offergave til Gud, hvorved de forenes fastere og sikrere med den guddommelige frelsesvilje» (14). Livet i fellesskap, som også er sentralt for hvordan løftene kommer til uttrykk i
I et levende legeme er der intet organ som forholder seg passivt. Alle har del i legemets liv og virke. På samme måte i Kristi legeme, Kirken.
dem som utøver et apostolat eller en karitativ oppgave», art. 9), ordenene med kun lege medlemmer («ivaretar kirkelig sjelesorgs oppgaver så som undervisning og oppdragelse av ungdommen, pleie av syke med mere», art. 10) og sekularinstituttene («utøver apostolatet i verden og ut fra verden», art. 11). Ordenslivet kjennetegnes av de tre evangeliske løfter og livet i fellesskap. Det første løfte som behandles, er kyskheten, som «frigjør hjertet til en brennende kjærlighet til Gud og til alle mennesker og [derfor står] som et
det daglige, skal «føres med urkirken som forbilde, hvor de mange troende var ett hjerte og én sjel, det skal være grunnet på Evangeliets lære, den hellige liturgi, og spesielt på Eukaristien, og holde fast ved bønnen og det åndelige fellesskap» (15). Den avsluttende del omfatter det pavelige klausur for de kvinnelige klostre, ordensdrakten, utdannelse av nye klosterfolk, grunnleggelse av nye klostre, klostre som opplever vanskeligheter, samarbeid mellom ordener og klostre og søkningen til klostrene i dagens verden.
3 - 2010
10
ge inspirasjon, samt i og med dette en ajourføring til tidens endrede vilkår» (art. 2). Det er den første søylen, tilbakeføringen til instituttenes (klostrenes og ordenenes) opphav og grunnleggelse som har blitt stående som dokumentets sentrale punkt, noe lignende konsilets slagord Ad fontes («tilbake til kildene»). I den videre forklaringen peker konsilet på fem punkter: a) ordenslivet må alltid stå grunnfestet på Kristi etterfølgelse; b) ordenssamfunnenes arvegods er grunnleggernes ånd og målsetning, som stadig må virkeliggjøres; c) ordenslivet har del i Kirkens misjon og må ta del i hele Kirkens arbeid; d) ordensfolket må forstå og kjenne til det moderne menneske og menneskenes situasjon for bedre å kunne hjelpe dem og e) all fornyelse av ordenslivet må begynne og slutte med åndelig fornyelse.