VED FLYTTING VENNLIGST PÅFØR NY ADRESSE OG RETURNER BLADET TIL: AKERSVEIEN 5, 0177 OSLO
Klostertanker
Br. Haavar Simon Nilsen OP – er ordenskandidat for dominikanerne
Apostolat: en trefoldig kontaktflate Jeg sitter i disse dager og ruger på en hovedoppgave som forhåpentligvis skal ende med en kanonisk bachelorgrad. Det er nå fem år siden jeg begynte i dominikanerordenen, og studiene er selvsagt en viktig del av vår tilværelse. Men helt fra den første tiden i novisiatet har vi også blitt introdusert for det som kalles apostolat. Dette er en form for aktivitet rettet mot forskjellige typer omsorgsarbeid; besøkstjeneste hos gamle, hos syke, arbeid med fattige, med prostituerte, med innvandrere… Jeg for min del arbeidet en kveld i uken på en kafé for fattige der vi delte ut kaffe og kaker og snakket med de besøkende. Før jeg begynte i ordenen, hadde jeg aldri engasjert meg i denne typen arbeid. Hvordan skal jeg nå kunne inspirere andre, jeg som tidligere selv ikke var engasjert i slikt? Kanskje fordi vi sammen kan avdekke en dypere virkelighet som blir synlig gjennom møte med disse menneskene? Siden jeg begynte i ordenen, har jeg jobbet med fattige, med studenter, og de siste to åra har jeg regelmessig besøkt de syke og døende ved et lite sykehus her i Lille i Frankrike. Dette siste apostolatet var ganske skremmende i begynnelsen, med mennesker som lå hjelpeløse, utslitte både fysisk og psykisk, og med mange fortvilede spørsmål som jeg ikke kunne svare på. Hvorfor skal vi utsette oss for noe vi kanskje ikke mestrer så veldig godt?
Hvorfor prøve å gi noe av oss selv når vi bare føler at vi ikke strekker til? I Matteusevangeliets kapittel 25 leser vi om dommen og om hvordan hvert menneske blir stilt til oppgjør framfor tronen (Matteus 25,31-46). Vi leser om hvordan Kristus på en nesten ufattelig enkel måte ramser opp noen grunnleggende dyder for det troende folk, i det han sier: «jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg» (v 35). Men her er ingen oppblåst selvtilfredshet å spore hos de som mottar Kristi godord. De undrer seg mer på hvordan, hvor og når de møtte Kristus under sitt jordiske liv.
Vi har en tendens til å tenke at det er vi som kristne som bør yte noe til de som er svakere stilt, at det er vi som skal gi av vårt overskudd. Men om vi mediterer over teksten vi har sitert, forstår vi snart at det handler om mer enn det, og om noe langt viktigere. Det handler om å ha en kontaktflate med den delen av menneskeheten som er svakest stilt – de svakeste, de utsatte, de prøvede – for det er fremfor alt her Kristus kommer oss nær. Hele det Det Gamle Testamentet vitner om Guds omsorg for de uten vern, og salmisten synger om hvordan Gud «berger de fattige som roper om hjelp, de arme som ingen hjelper har» (Salme 72, vers 12). På samme måte viser Kristus sin solidaritet og sitt nærvær hos de svakeste stilte i samfunnet. I Kristus er Guds solidaritet ikke bare nær oss. Den er inkarnert. Og hvis det
er blant de svake, syke og utsatte at Kristus er, ja da er det ikke vi som har noe å gi Kristus. Det er Kristus som har noe å gi oss. Derfor er det vi som mottar, langt mer enn vi evner å gi. Kontaktflaten med de svakerestilte gir oss også kontakt med oss selv, med vår egen svakhet, med våre begrensninger, med det vi opplever som vanskelig. Det er tøft å møte de syke, for vi møter det vi egentlig ikke ønsker å ta i. Det er ikke lett å stå overfor sykdom og død, mislykka liv og nedbrutte mennesker. Men det er her Kristus først og fremst viser seg i menneskeheten, for det var sånn han levde sitt eget liv – i sin svakhet! La oss derfor med glede og forventing oppsøke de som trenger oss. Vel vitende om at det er vi som trenger dem… n
Vi takker!
Per 31. mai er det kommet inn kr 69 097,til St. Olav, inkludert gaver via skattefradragsordningen.