hvordan de rundt meg har det. Vi deler latter. Vi deler tårer. Vi er ikke lenger den samme gjengen som da vi dro.
Slit, varme og forbønn Dag 11. Verdensungdomsdagene går mot sitt høydepunkt. Vi stuer oss sammen på metro og tog. Vi sliter oss langs gater og veier for å nå ut til flyplassen der paven skal holde aftenbønn, hvor vi skal overnatte, og hvor vi skal feire søndagsmesse dagen etter. Det tar på kreftene og på humøret. Små krangler oppstår her og der, territoriet er så stort som liggeunderlaget – det er
bord er dekket med tapasmat og brus. Igjen blir det musikk og dans, vi løper i rekker, danser macarena, før kvelden avsluttes med Taizé-bønn i kirken. De to ikonene vi har gitt i gave til våre vertsfamilier, står oppstilt foran alteret, og både St. Olav og Sta. Sunniva står der og vitner om Kirkens enhet og universalitet. Dagen etter blir det tårevåt avskjed, vi har fått nye vennskap, og vi blir fylt med takknemmelighet og glede over det vi har delt. San Javier er ikke lenger bare en turistby. Vi har mange venner her. Etter nær 500 kilometer og 6 timer i buss kommer vi til Madrid. Vi bor på dominikanernes studenthjem og forstår at vi er privilegerte. Fri tilgang til det store kapellet, et stort grøntområde og badebasseng i hagen. Vi er bortskjemte,og blir minnet på det hver gang vi går forbi den store teltleiren på grusbanen på vei til metroen … Programmet i Madrid er mer intenst. Biskop Berislav holder katekese hver formiddag. Resten av dagen går med til å skaffe seg mat, se byen og delta på de mange arrangementene. Jo lenger turen varer, jo mer snufsne blir vi alle. Aircondition, lite søvn og høy aktivitet bryter gradvis ned immunforsvaret. Men det bryter også ned våre tilvante vaner og vår vanetenkning. Vi blir gradvis mer for hverandre. Det betyr noe
Storm og stillhet Paven ankommer. Det er kveld, vi skal ha aftenbønn. I vest har store skybanker bygd seg opp. Seremonien starter. Like etter braker tordenværet løs. Hvordan kan dette skje? Hvorfor? En av de unge sier til meg: «Ikke det at jeg vil det, men nå blir jeg nesten litt sur på paven!» Jeg forstår. Regnet pisker. Det er bibelske dimensjoner over det som skjer. Jeg tenker på disiplene i båten, som kjemper for livet i liten båt på åpent hav. Det er kaos på flyplass arenaen.
fort gjort å tråkke andre på tærne. Bokstavlig talt. Men en uskreven regel holder oss i tømme. Vi er her for Kristus. Om noen timer kommer Benedikt, og det bølger i folkemengden: «Esta es la Juventud del Papa!» Varmen tar overhånd, flere får heteslag. En dominikanerdrakt blir plutselig til uvurderlig hjelp som segl mot solen. Vi bærer vann, og brannbilene kjører opp og ned og spyler over folkemengden. Når kvelden nærmer seg, knyttes det sorte bånd på våre flagg. I Norge skal det være minnemarkering over ofrene i Oslo og på Utøya. Vi tar del i markeringen på en stillferdig, men tydelig måte. Vi er her også for dem. Kronprinsen sa i sin tale på rådhusplassen i sommer
4 - 2011
6
at Oslos gater var fylt av kjærlighet. Vi bærer med oss i vår forbønn alle som er rammet i Norge, og vi bærer dem like til kjærlighetens kilde.