Tanken Magasin Studio Edition

TANKEN

STUDIO EDITION

TANKEN Magasin

Utgave 4 2024

Studio Edition

Utgiver

Tanken

Bærum kommune

Redaktør / AD

Leif Haaland

Redaksjon

Leif Haaland

Anja Hopkin

Claus Fibiger

Layout

Julie Lauritzen

Foto

Tomas Pettersen

Sindre Kinnerød

Christian Zervos

Kevin Fauske

Coverfoto

Songcamp. Christian Zervos

Innside

Tanken Studio 1. Sindre Kinnerød, Flash Studio

Trykk

HG Media

Opplag

400

Papir

120 g Edixion offset

200 g GALERIE ART GLOSS

350 g Scandia 2000 Digital

Skrift

DIN Engschrift

Baskerville Regular

Helvetica

Kontakt

www.tanken.no

Eyvind Lyches vei 13, 1338 Sandvika claus.fibiger@baerum.kommune.no anja.hopkin@baerum.kommune.no

Andrew Murray, Luft

Studio 1. Foto: Sindre Kinnerød

Et virkelig kraftsenter for kultur og kunnskap

Leder. Geir Bjørnar Aga, kommunedirektør i Bærum.

Den nye pop-byen

Toothfairy om å gå med dress på jobb og den nye pop-byen Sandvika.

Det vakre og vanskelige samspillet

Prosjektleder Thomas Røberg om hvorfor ukonvensjonell prosjektering er nøkkelen til suksess.

Et romvesen

Øveriet-sjef Magnus Westgaard om å være en pirkete tolk.

Kristine Andenæs har danset og studert på Tanken. Nå eier hun den.

– Like sikkert som å eie en bygård og leie ut 40 leiligheter

Trond fra Amplify om å investere i musikkrettigheter.

Kampen mellom estetikk og pragmatikk

Jarle mot Johanne. Bygg mot interiør. Et blomstrende vennskap.

Fakta. Tanken Studios

Hvor mange elefanter står det i den nye studioetasjen på Tanken?

Kulturrom: Behov i endring

Øvingsrom eller studio? Kulturrom om ny-ordet “musikkproduksjonsrom”.

Dette er Tanken

Foto-essay.

Kraften i friheten

Ordfører Lisbeth og musikkprodusent Andrew spiller opp favorittlåter i studio.

Raske gutter

Distortion teller 30 personer med ansatte, produsenter og artister.

Eldstemann er 22 år.

Hektet på latterlig god akustikk

Marius og COWI om hvordan de har klart i praksis det som bare er teoretisk mulig.

Sannheten

Håvard Olsen om å mikse

poplåter i et rom der du hører alt.

Alt gav mening

Artist og produsent Carl Louis om overgangen fra DIY til high-end lytting.

Å finne veien gjennom en historie gjennom et skilt

Kunstner og designer Jørn Jøntvedt har laget skiltprogrammet til Tanken.

Hamang Papirfabrikk

Fra forretningsdamenes behagelig feriehjem til papirfabrikk til musikknæringinkubator.

Studiomat. Hva du vil spise når du pusher en session og lager en hit

Kokke-Kjell fikk en utfordring. Den smakte.

Et virkelig kraftsenter for kultur og kunnskap

Leder: Geir Bjørnar Aga Foto: Bærum Kommune

Det er ikke vanskelig å bli begeistret for det som skjer i den gamle papirfabrikken på Hamang. Vi kan nesten høre de nye poplåtene og strykearrangementene som skapes, helt bort her til Rådhuset. Og omtrent alle jeg kjenner gleder seg til å nyte en cappuccino eller et glass øl i solsteken på den nye terrassen foran kaféen på Tanken. Det er ingen tvil: Sandvika føles rikere, kulere, gøyere. Enda en grunn til å komme til Sandvika, jobbe her, bo her, bli her.

Byvisjonen til Sandvika er: “Et pulserende Sandvika – kraftsenter for kultur og kunnskap.” Det er fine ord, men hva betyr det, at Sandvika skal være et kraftsenter

for kultur og kunnskap? Og hva er det offentliges rolle?

For det første betyr det selvsagt selve kulturen. De ulike kunstuttrykkene, scenene, konsertene, visningsrommene, utstillingene. Ikke minst produksjonen: Musikken som blir laget, den visuelle kunsten som utformes, forestillinger som arbeides frem. Og det er her Tanken setter seg i førersetet. Med 16 nye musikkproduksjonsrom helt i toppklassen, skapes allerede mange av de mest spilte poplåtene i landet, på Hamang.

For det andre betyr det økonomi. Næringsaspektet er avgjørende for virkelig å skape liv et

Tanken er et eksempel på hvordan

vi kan tenke nytt for å løse fremtidige samfunnsoppgaver. Et eksempel på at for å lykkes, må man prøve. “

sted: arbeidsplasser. Tanken har allerede vist at miljøet rekrutterer og skaper stadig nye arbeidsplasser, både innenfor musikk og kultur, men også i tjenestesegmentet rundt – som regnskap og økonomi, transport, kommunikasjon, servering, design, bygg. Blant annet. Målet er 300 nye arbeidsplasser knyttet til kulturnæringen i Sandvika, og vi er på god vei.

Til sist betyr det kunnskapsoverføring. På Tanken og ellers i Sandvika foregår dette daglig, når yngre og eldre produsenter, komponister, musikkselskaper og artister lærer av hverandre og pusher hverandre til å bli bedre, skarpere, større.

Tanken-prosjektet er unikt, fordi det skapes i et større samspill mellom det private og det offentlige. Tanken er et eksempel på hvordan vi kan tenke nytt for

å løse fremtidige samfunnsoppgaver. Et eksempel på at for å lykkes, må man prøve.

Jeg er glad for at vi i Bærum kommune grep muligheten til å være med å utvikle infrastruktur for et kulturnæringsprosjekt, som har vokst opp organisk nedenfra over tid. Da er røttene lange og sterke, og grunnmuren er solid.

Ikke minst skaper vi med Tanken, og kulturnæringen i Sandvika for øvrig, et kraftsenter for innovasjon. Det er flott å se hvordan Tanken har utviklet seg til et nasjonalt og internasjonalt anerkjent studiokompleks, med et nettverk av kreative entreprenører på tvers av ulike fagfelt. Det er viktig for et samfunn å investere i kultur og kunnskap. Ikke bare gir det en kilde til stolthet og identitet for lokalsamfunnet, men også som en katalysator

for økonomisk vekst og innovasjon, utvikling og kunnskapsdannelse. Tanken er et levende bevis på hvordan kulturnæring kan være drivkraft for endring, og løse komplekse utfordringer i fremtidens samfunn.

Magasinet du holder i hånden viser den bredden av fagkompetanse som blir satt i sving for å skape et kraftsenter for kultur. Og alle de ulike type menneskene som gir av seg selv og sin kompetanse for å skape noe større. Ikke minst: ildsjelene og de som har trodd at dette var mulig. Alt og alle henger sammen, ingen hadde fått til dette alene. Derfor er det med glede og ikke rent lite stolthet jeg vil gratulere Sandvika og hele Bærum med et kjempeløft på Tanken – en satsing som er med å gjøre oss til et virkelig kraftsenter for kultur og kunnskap.

Den nye pop-byen

Med sine ca. 120 000 innbyggere bor bare litt over 2% av landets befolkning i Bærum, men i november hadde Tanken-relaterte musikkselskaper over 20% av alle topplasseringene for musikk i Norge. Hvordan kan det ha seg at den gammelindustri-rike småbyen Sandvika seiler opp som en av hovedstedene for popmusikk i 2024? Er Bergen som popmekka truet av den lille vika i øst?

Tekst: Leif Haaland Foto: Sindre Kinnerød

På 14 minutter, tiden toget bruker fra Oslo sentrum til Sandvika, rekker du kanskje fire låter fra en favorittspilleliste i headsettet før du går ut av toget, bretter opp hoodien mens du sklir elegant ned en trapp, svinger til venstre og spaserer forbi taxikøen ved rundkjøringen, fortsetter rett frem over en ørliten kanal, og går inn i en mellomstor provins-kjøpesenter-aktig bygning. Stille. Rett frem ser du en vintagebutikk med Instagram-vennlig interiør med trehyller og svære planter.

Et slags vårtegn, her vokser det frem noe ungt, noe nytt, noe levende. Du leter etter et av landets fremadstormende musikkselskaper, og finner dem til slutt bak døren i de gamle lokalene til boligkontoret i Sandvika. Blå lysrør innover i det delvis åpne kontorlandskapet minner mer

om en tech-startup i Berlin, de unge folka som mingler og tusler mellom kontorene utstråler en slags Stockholmsk selvtillit. Dette er vel fordi Sandvika allerede ypper seg blant de beste?

Tobias: – Skal man svare ikke så ydmykt; Sandvika er allerede en signifikant pop-by med tanke på de som sitter og jobber her i dag. Det skal godt gjøres å finne en by med så stor konsentrasjon av suksessfulle musikkselskap. I en knøttliten by som Sandvika!

Tobias Teigen snakker vennlig tilbakelent og er daglig leder i selskapet Toothfairy, som driver management og plateselskap i tillegg til promotjenester gjennom underselskapet Wildfire. Toothfairy setter opp songcamps og tilrettelegger for låtskriver-sessions med interne musikk-

produsenter som Coucheron og Benjamin Giørtz, i tillegg til å jobbe med artister som Jonathan Floyd, Pasha, 3TOS, Rebmoe og JNS.

Tobias: – I Oslo begynner det å bli litt som i andre storbyer; det er vanskelig å ha studiokomplekser midt i byen, det er kjempedyrt. Da er det naturlig at man ser til tettstedene rundt. Og veldig naturlig at det er blitt Sandvika. Ikke minst på grunn av en skikkelig satsing fra kommunen. Og noen ordentlige ildsjeler. Alt dette gjør at det er veldig tilrettelagt for at veksten fortsetter.

Det er en åpenbar energi i samtalen, i rommet, i Sandvika. Ikke bare Tobias, men også Toothfairy-kompanjongene Espen Grotnes og Fredrik Børstad vil

Pasha. Foto: Jonathan Vivaas Kise

Bysongs. Foto: Ingrid Marie Slettemoen

være med i samtalen i sofaen.

Og promospesialisten Herman Winther Henriksen fra Wildfire. Alle vil prate om det som skjer i Sandvika. Noen meter lenger inne i lokalet holder fire-fem stykker fra selskapet Distortion på med å planlegge ett eller annet, det flires mellom macene. Det ser ut som de kommer rett fra videregående, men er allerede toneangivende i pop-Norge.

DEN NYE MAX MARTIN

Det ryktes at halv- og helkjente popstjerner valfarter til Sandvika og Tanken for å jobbe med produsentene som har studio der. Fordi det ligger en tro i luften på at her kan den neste hiten skapes, her er de riktige talentene, folka man bør jobbe med. Prøver Tobias og Espen å hente superstjerner til Tanken? Ville de for eksempel prøvd å lokke Max Martin [svensk superprodusent] til å jobbe her? Svaret er tydelig.

Espen: – Vi vil heller skape den nye Max Martin enn å hente inn den eksisterende Max Martin.

Toothfairy bruker betydelige krefter på å finne de beste folkene, på å speide frem talentene. Den ferskeste i selskapet, Fredrik, brukte omtrent hele 2023 på å være på showcasefestivaler og shake hands med folk, for å synliggjøre Toothfairy og knytte kontakter. De arrangerer egne låtskrivercamper og camper sammen med større selskaper som Universal Music, og de ønsker å trekke folk fra hele bransjen.

Espen: – Vi vil at dette skal bli stedet folk tenker at dit vil jeg dra og lage musikk. At de flinkeste produsentene sitter her, at de beste toplinerne er i miljøet. Gjøre det til en enda tydeligere hub for popmusikk. Også

internasjonalt, å få internasjonale artister ut her via låtskrivercamper som Bysongs. Først tar vi Norge, og så … får vi se.

Tobias: – Minst like viktig er flinke bransjefolk. At vi tiltrekker oss bransjetalent. Vi er unge folk i Toothfairy, både på businessiden og blant artistene og talentene.

Aldersgjennomsnittet i musikkhuben Sandvika er nesten skummelt lav. Så lav at en produsent som Carl Arvid Lehne aka Carl Louis (35) blir regnet som en av seniorene på Tanken.

Tobias: – Carl ser vi på som veldig etablert produsent. Lever mer A4, sykler til jobb hele vinteren, liksom. Han er vårt voksen-Oslo-vest-alibi. Men så har vi produsenter som er helt ned i 18-års alderen, som er

Bysongs. Foto: Niklas Sevaldsen

16

like flinke, men sitter på en helt annen kompetanse. Sammen blir vi en go-to. Uansett hva du er ute etter, så sitter vi med den kompetansen, både kreativt og musikalsk, men også bransjeteknisk, som er like viktig. De to tingene må gå hånd-i-hånd, ellers forsvinner den ene delen et annet sted.

Gutta i Toothfairy synes å ha forstått hvordan man bygger musikkindustri. At både kunst og økonomi må funke. Man får ikke smal utilgjengelig nisje-musikk-vibber eller en følelse av hobby-pappa-rock når man sitter og prater med Toothfairy. Det er egentlig ikke tvil. Her er det penger. Disse gutta driver næring.

DRESS PÅ JOBB

Tobias er kjent for alltid å gå i dress på jobb. Det er et åpenbart statement. Her skal det tjenes penger. For ambisjonene er å bygge et miljø som ikke er

avhengig av støttemidler, men kan gå for egen maskin. Og da må man inn på topplistene.

Tobias: – Det er der de eneste pengene egentlig ligger. Vi ønsker å bygge en industri med tyve spesialister på jobb, og også lykkes på personal-siden, tilby gode arbeidsvilkår. Da er det bare topplistene som gjelder.

Da Toothfairy tok en oppregning i november viste det seg at de Tanken-assosierte låtskriverne, produsentene og selskapene stod for over 20 % av topplistene i Norge. Da blir det faktisk penger i kassen.

Tobias: – Klarer vi å legge oss der, da begynner det å bli kult!

Pengene kommer inn i selskapet fra strømmeplattformene, men også management-tjenester, rettighetsutbetalinger fra TONO og Gramo, fra produsenter som selger produks -

joner til artister, eller gjennom det artistene får utbetalt av andre plateselskap, artister som Toothfairy er management for.

Men grunkene triller ikke inn i bingen av seg selv. Helt fra starten av samtalen skjønner man at her er det en gjeng som har forstått verdien av markedsføring.

Tobias: – Det er en oppmerksomhetsøkonomi, som de kaller det. De som tjener mest penger er jo de som ikke bruker noe på produktet og alt på markedsføring. Kanskje musikkbransjen har litt å lære her, å drite litt mer i produktet og tenke mer på markedsføringen. Dessverre, he he.

Espen: – Det er jo ikke alltid den musikken som gjør det best,

Jonathan Floyd live. Foto: Max Campbell

som er den beste musikken i verden.

Tobias forteller at fokuset i musikkbransjen har sakte, men sikkert dreid seg bort fra musikken, og mer mot marketing. At en A&R i et majorselskap ser mer på antall følgere man har enn den lytter til musikk.

Espen: – Det er litt sånn: “Ja, du synger greit, og har 50 K følgere, vi prøver”.

Betyr dette at Toothfairy ikke bryr seg om kunsten? Har stilige dressjakker, dataanalyser, hippe lokaler og markedsføringsplaner tatt helt knekken på lidenskapen for å skape god musikk?

Tobias: – Det var lidenskapen som dro meg hit. Men over tid er man også hypp på å gi ansatte bedre lønn. Man er avhengig av økonomi for å drive med ildsjel-prosjektene også. Du får det ikke til å funke om du bare driver ildsjel-prosjekter. Det tror jeg ikke. Eller, det betyr at du

er veldig glad i pop! Det er pop som drar inn penger.

Den unge plateselskapssjefen peker på Eurovision som et eksempel på hvordan et fokus på skikkelig gode og underholdene låter fører til at det går bra med musikken som skapes i konkurransen. Derfor har de en dedikert person i Toothfairy som kun jobber med å sette sammen riktige låtskriverne med de rette artistene i sessions der gode låter kan bli til. Kanskje en utypisk måte å jobbe på, men han mener at det er de som jobber på denne måten som er de som også lykkes utenfor Norge.

Tobias: – Jeg er sikker på at det er feil å tenke at musikken ikke er viktig. De virkelig store verdiene i musikkbransjen skapes jo gjennom tidløse hits, som man sjekker ut om 10 år, om 20 år. Låter som bygger artist-bautaer, som skaper musikalske legender. Skal man bare jakte en og annen kortsiktig oppmerksomhet, så kommer ikke det til å være i

20 nærheten av den samme verdien. Vi vil være med å skape de store personlighetene, og da trenger vi sinnsykt gode låter.

SKITTENT SPILL BAK

LUKKEDE DØRER

Folk kommer og går, telefoner tas i små lukkede kontor-avlukker. Det smiles, spøkes, jobbes. Det kan virke som avtaler blir gjort samtidig som samtalen i sofaen ruller behagelig fremover. Medbragte reste-lunsjer tygges ned mellom kaffeslurkene. Hva er triksene for å skape økonomisk suksess i musikk? Hva er innsider-infoen som sikrer masse streams og oppmerksomhet?

Tobias: – Når folk spør om ting, holder ikke jeg tilbake informasjon om hva vi gjør. Det er ikke hemmelig. Det er jo ikke slik at vi briber og lobbyerer, at det er et skittent spill bak lukkede dører.

Toothfairy har over lengre tid strukturert management-oppgavene slik at de kan jobbe mer systematisk og effektivt, ikke bare

bruke kunnskapen på noen få utgivelser, slik det ofte kan være for managere, men ta det i bruk rundt mange utgivelser. Blant annet gjennom å skille ut et eget selskap for promo, Wildfire, som i praksis er Herman Winther Henriksen. Han er blitt gjengen sin spesialist på dataanalyse og markedsføring.

Herman: – Det er ofte litt sånn låst kompetanse. Noen har knekt koden gjennom learning by doing. Og det er ikke noe man enkelt bare kan gi videre, man må øve seg på å få dette til. Min erfaring er at de fleste i musikkbransjen ikke er så interessert i å lese tall og statistikk, men heller vil ha den ferdige konklusjonen som de kan bruke i arbeidet med sine artister. Jeg kunne godt delt mer av den kompetansen, men folk er egentlig ikke interessert.

Idéer til ulike samarbeid popper opp i samtalen, det føles nesten umulig å få helt oversikt over alt gutta driver med, hvordan de er involvert i ulike prosjekter

Resa Saffa Park. Foto: Niklas Sevaldsen

22 på mange forskjellige måter. De bytter på å skyte inn og utfylle hverandre når de snakker, og fremstår ikke akkurat hierarkisk eller kryptiske når de deler.

Espen: – Vi ønsker egentlig mer samarbeid med andre i hele Norge, som med Distortion, et samarbeid som vi har hatt nytte av begge to. Slikt er det ganske lite av i Norge. At man bare går sammen flere selskaper og gjør bedre ting. Man må legge egoet litt til siden, legge vekk idéen om at man ikke må gjøre alt selv. Det blir alltid bedre om man er flere.

Tobias: – Vi ønsker alltid å jobbe både med interne og eksterne prosjekter, med masse forskjellige samarbeidspartnere. Da får vi ny input, og fordeler også risiko. At ikke alt er bygget opp rundt én artist. Skjer det noe med den ene

artisten så går jo alt ad undas. Og vi kunne jo tenkt om studioene på Tanken at vi skal bare ha våre egne klienter i studioene, prøvd å være konkurransehemmende. Men da lager vi jo ikke et bra miljø, og vi vil jo ha de beste folka her ute. Så det kan ikke være en begrensning at alle må være signert hos oss.

SYNERGIEN TANKEN X TOOTHFAIRY

Claus Fibiger (daglig leder på Tanken) mener bestemt at Tanken hadde aldri vært Tanken uten Toothfairy. Uten noen som tar seg av økonomien, forvalter musikkrettighetene og talentene. Som sørger for at musikken kommer seg ut i verden og at pengene kommer tilbake. Men

hva hadde Toothfairy vært uten Tanken?

Tobias: – Det er vanskelig å si.

Men vi har hatt veldig mye nytte av Tanken. Av fasilitetene selvsagt. Men i enda større grad folka. Claus og Anja har vært ildsjeler og veldig flinke til å jobbe med kommunen internt, for å frigjøre pengene. Og Andrew har vært skikkelig fin, tilføyd en litt annen gren i musikklandskapet.

Espen: – Og åpenbart Martin Schilde. Han står jo på hele tida, for å få alle tingene til å skje. Han har vært veldig viktig i miljøet.

Konturene av en vakker synergi vokser frem. Av en slags

dans mellom nøkkelpersoner og ildsjeler, smarte kids som kan data og markedsføring, noen av Norges beste produsenter og låtskrivere, skjøre artister med store stemmer og business-smarte bransjefolk. Som Toothfairy. Som er avgjørende for at pengene ikke bare ruller av gårde inn til hovedstaden og inn på kontoene til de internasjonale storselskapene. Men at gode penger blir igjen på de lokale

kontoene i Sandvika Sparebank. Slik at Carl kan fortsette å sykle til studiojobben, at Tobias og Espen kan satse enda større, at fremtidens Max Martin er et lokalt talent fra Tanken. Og at den dansen som lett kunne forblitt en lokal fredagsdans på Dansetanken, nå er blitt en full-blown popmusikk-ballett på internasjonalt nivå, 14 minutter utenfor Oslo, i Norges nye pop-by, lille Sandvika.

Coucheron, Iben Marie og Jonathan Floyd. Foto: Max Campbell

Det vakre og vanskelige samspillet

Når en kollega forteller at 80% av alle totalentreprisene ender med en konflikt som krever juridisk bistand, bekrefter det noe alle i byggebransjen vet. Store prosjekter er ekstremt krevende, og ofte er man så misfornøyd med leveransene at man aldri bruker samme leverandører igjen. For daglig leder på Tanken - Claus Fibiger, er det motsatt. Han ville brukt akkurat de samme en gang til. Det kan han kanskje takke prosjektleder Thomas Røberg for. En varm og lun type som liker forutsigbarhet, som er glad i samspill, og som bærer på en pitteliten rockedrøm.

Tekst: Leif Haaland Foto: Sindre Kinnerød

26

Stratocasteren og telecasteren (to klassiske elektriske gitarer) i bakgrunnen taler et tydelig språk. De står klare i stativ foran sofaen i stuen. Lenger borte står en akustisk Guild-kopi. Det er intervjueren som er aktiv musiker til vanlig, men den vennlige prosjektlederen som har flest gitarer i stuen.

Thomas: – Ja, det er viktig, alt må stå klart. Slik at hvis du får lyst å spille kan du bare plukke dem opp og sette i gang.

Yngste sønnen er allerede engasjerte i musikk og har begynt å spille gitar. Da Thomas´ svoger og hans gode venn, gitarist i CC Cowboys Jørn Christensen, fikk nyss i Tanken-prosjektet, bar det rett ned på Hamang for å beskue verket. Var det ekstra kjekt å jobbe med et prosjekt som handler om bygging av studioer og musikk?

Thomas: – Ja, det er jo det! Jeg er jo ikke en del av musikkmiljøet, men det går jo gjetord om dette prosjektet her. Også er det jo gøy å jobbe med så engasjerte mennesker, som virkelig ønsker at dette skal bli bra. Som for eksempel Marius og gutta i COWI, de er skikkelig dyktige, kaller seg

“ingenørder”, de er jo nørder også, med skikkelig spisskompetanse på lyd.

Det hjelper å jobbe med skikkelig flinke folk. Thomas forteller at da de skulle installere ventilasjonen i studiorommene var det ekstremt liten plass mellom rommene og vanskelig å finne gode løsninger.

Thomas: – Da var det én i arbeidsgruppen—også en ivrig hobbygitarist—som hadde utført akkurat dette i operaen i Oslo, og kunne bidra inn med samme løsning for gjennomføringer som er montért der.

Familiefaren fra Nesodden er prosjektleder i Energima, Norges største leverandør av ventilasjon. Selskapet jobber mye med å installere og oppgradere ventilasjon i rehabiliterte bygg. Denne gangen har han vært prosjektleder for byggingen og utvidelsene på Tanken. Et betydelig prosjekt, med mange underleverandører og fagfolkt som skal arbeide godt sammen. Men bærer han egentlig på en rockestjerne-drøm?

Thomas: – He he he, ja … kan-

skje ikke en voldsom guttedrøm, men jeg har jo spilt i et hobbyband jeg også. Men ville ikke stå fremst, var ikke så interessert i den oppmerksomheten der.

MUSIKALSK MODELL FOR BYGGEPROSJEKTER

Den vanligste måten å prosjektere et svært byggeprosjekt på, er det som kalles totalentreprise. Da er det noen felles målsetninger som skal oppfylles, ofte på kort tid. Man forsøker å detaljprosjektere alt fra starten, noe som gjerne kan ta seks måneder, men som likevel bare ender med rundt 70% treffsikkerhet. Med en samspillsmodell derimot, som man har valgt i Tanken-prosjektet, starter man prosjektet sammen, og utvikler en fell-

THOMAS—TANKEN

Foto: Geir Kirkesjøberg

Foto: Privat

es forståelse for den ønskede kvaliteten og funksjonaliteten man ønsker å oppnå.

Thomas: – Jeg begynte i bransjen på 90-tallet, og har vært gjennom litt av hvert. Og spørsmålet om hvorfor det ofte ender opp med uenigheter og konflikter har kanskje et enkelt svar. Det handler om noe så enkelt som å avklare forventninger.

Litt som i mange relasjoner?

Thomas: – Ja? Så skulle man tro at det i et byggeprosjekt er enkelt å avklare forventninger, hvor vanskelig kan det være? Det er luft, det er lys, det er varme og det er kjøling, men det viser seg igjen og igjen at å avklare forventninger er det vanskeligste.

Vi snakker vel egentlig om god kommunikasjon, når mange fagfelt og utførende skal høre det samme, samtidig som vi alle hører og oppfatter litt forskjellig.

Hva er det som gjør samspillsmodellen til en suksess?

Thomas: – Det starter med en engasjert byggherre, som klarer å formidle budskapet sitt. Og videre for alle å ha tett dialog, korte beslutningsveier og direkte kontakt mellom alle utførende. Og kunne endre ting raskt hvis det dukker opp nye funksjoner eller kundeønsker.

Dette fører til at man sammen kan nå målet om kvalitet, og at alle tar ansvar for sin leveranse.

Med den vanlige måten å prosjektere på, totalentreprise, ender man ofte opp i en ond sirkel: Noe blir forsinket eller dyrere enn det som var budsjettert, som påvirker neste leverandør, som igjen påvirker fremdriften, osv. Til slutt skylder alle på hverandre, og ingen er fornøyde.

Thomas: – Det blir litt sånn barnslig “du har´n-leken”, ikke sant? “Jammen du hakke gjort

dét, så da får ikke jeg gjort dét”. Fokuset blir mer på hvem som har skylden og ikke lenger på kvalitet og funksjon. Liksom bare å bli ferdig og levere et minimum av hva man kan slippe unna med.

Thomas bruker leverandører han arbeider tett med i mange prosjekter, folk og leverandører han kjenner godt. For han er det en nøkkel at man kjenner hverandre godt og vet hva de ulike leverer. En tillit som er et grunnlag for å lykkes.

Thomas: – Kanskje det aller viktigste for meg som prosjektleder er å ha flinke underentreprenører som snakker like godt til meg, som jeg kan snakke til

30

byggherre og bruker. Og at de også føler et felles ansvar for prosjektet og kvaliteten.

I en samspillsmodell kan man raskt kaste seg rundt og imøtekomme kundens nye ønsker, og endringer i prosjektet som dukker opp underveis.

Thomas: – Hvis Claus plutselig kommer og sier: “Vi vil ha denne innebygde kaffemaskinen i stedet, kan vi fikse det?”, så kan vi raskt komme til en forståelse av hva dette kan si for prisen, og hvilke andre ting vi kanskje kan droppe for å få til den nye løsningen. Og jeg kan ta noen raske telefoner til de ulike underleverandørene, og sørge for at både rørlegger og elektriker dagen etter kan tilpasse arbeidet til den nye løsningen.

Underleverandørene er kanskje i mye større grad innstilt på at det kan dukke opp endringer underveis?

Thomas: – Ja! Ja, de er jo det, alle sitter jo i denne arbeidsgruppen, og prøver å forutse ting som skal gjøres av de andre. For

eksempel: Hvis det skal installeres noen store høyttalere om ett år, så kan elektrikeren spille inn “før vi lukker den veggen, skal vi legge klart et ekstra trekkerør? Det koster jo ikke noe nå, men det blir kjempedyrt om et år å

åpne en lydvegg” På den måten kan vi jobbe fleksibelt og spare både tid og penger.

EN JA-MANN

Mannen vi snakker med utstråler en slags ærlig vennlighet som også stråler gjennom skjermen i videointervjuet. Andre i prosjektet beskriver ham som en som er god til å lytte, som fanger opp hva kunden ønsker. Han innrømmer at han er en JA-person. Kanskje litt for mye.

Thomas: – Utgangspunktet må være et ja. Men så hender det jo at ting jeg sier ja til ikke lar seg gjennomføre. Men utgangs–punktet må jo være positivt, ikke sant? Samfunnet er fullt av nei. Jeg strekker meg langt for å innfri kundenes ønsker og å gjøre folk fornøyd.

Hvordan er det å være en ja-person i en tøff bransje? Strekker

han seg kanskje noen ganger for langt? Thomas ler og tenker seg om. Trekker litt på det.

Thomas: – He he he … jo noen ganger gjør jeg det. Jeg har jo mine våkenetter jeg også. Men jeg håper jeg noen ganger også klarer å si at ting ikke lar seg gjennomføre. Man må kunne være budbringeren av de dårlige nyhetene også.

Han forteller om en hard bransje, men han bedyrer at han ikke egentlig ville gjort noe annet. Han forteller i stedet engasjert om tilfredsstillelsen i å løse kompliserte byggeløsninger. Og om all erfaringen han tar med seg fra arbeidet.

THOMAS—TANKEN

Thomas: – Du skulle tro at man etter tredve år i bygg og anlegg blir hardere, men det er egentlig motsatt. Man lærer at konflikter ikke er løsningen ut av ting. Det er ikke måten å gjøre det på.

SKRYT OG HYGGE

Det skjer noe med et prosjekt når man ikke bare oppnår målene man satt seg, men når resultatet langt overgår kvaliteten man satt som mål. Når målet om 65 dB demping mellom rommene lander på 7080 dB. Da er det kanskje ekstra hyggelig å være prosjektleder.

Thomas: – Det er jo veldig gøy da! I dette prosjektet var jo lyddempingen det aller, aller viktigste. Og alt blir lettere. Da går det også fint at det blir littegranne dyrere.

Og kanskje lettere for folk å være fleksible når alt går så bra, når man lykkes, når det er god stemning?

THOMAS—TANKEN

Thomas: – Der skal Claus og

Anja, som er der hele tiden, ha litt av æren for. De er jo så rause. Og det samme med han som representerer gårdeieren, Tony Johansen. Veldig hyggelig å jobbe med.

Thomas beskriver den gode sirkelen der man lykkes sammen, der alle leverer sin del, og man får skryt for arbeidet man gjør. Det motsatte av når ting går dårlig.

Thomas: – Jeg responderer jo dårlig på å få kjeft! Jeg har jo vært i byggebransjen siden ‘94. Da var det jo litt av den gamle byggeplass-kulturen. Jeg var jo helt sjokkert, satt en gang i et byggemøte på utenriksdepartementet. Det ble slått i bordet og smelt i dører og det var banning, jeg tenkte: “Dette passer ikke for meg”. Jeg har vel lært meg at jeg prøver å ikke gå inn i de kampene som bare er energitappende, som ikke fører noe godt med seg.

Thomas blir ivrig og stemmeleiet går litt opp i pitch når han snakker om det som høres ut

som en positiv arbeidskultur, en smartere måte å spille sammen på. Grunnleggende psykologi?

Thomas: – Vi er jo bare folk alle sammen, ikke sant? De fleste gjør så godt de kan hele tiden. Det er fullt av flinke folk som ønsker å gjøre en god jobb. Og får man litt skryt, er det jo tilfredsstillende. Og tjener man penger også, som entreprenør, da er jo alt bare bra!

I Tanken-prosjektet er det mange som har gjort så godt de kan, og dette har ført til et resultat langt over forventningene. Dette er nok ikke bare Thomas Røberg sin fortjeneste, men hobbygitaristen fra Energima skal absolutt ha en sin del av æren.

Foto: Geir Kirkesjøberg

Et romvesen

Tekst: Leif Haaland

Hvis det er én person som vet hvor vanskelig det er å bygge mange rom, tett i tett med god lyddemping og god infrastruktur, er det Magnus Westgaard. Som gründer for Øveriet holder han til daglig styr på 67 øvingsrom i Waldemar Thranes gate i Oslo, i tillegg til 9 øvingsrom på Tanken. Det er ikke rart at det var han Claus ville ha med som sidekick og rådgiver da Tanken skulle bygge 16 musikkproduksjonsrom. En som kjenner til alt som kan gå galt, og som kan snuse rundt på byggeplassen og pirke og påpeke alt som kan bli et potensielt problem.

Magnus: – Jeg må bare si ifra at det kommer en levering plutselig, så da forsvinner jeg litt. Men det tar bare 10 sekunder!

Magnus holder ord, det tar bare 10 sekunder før han er tilbake foran skjermen med et enormt headset på hodet, med en innebygd sidemikrofon på størrelse med en hockeykølle, omtrent som om han satt i cockpiten på et fartøy på vei ut i verdensrommet. I virkeligheten trekker Stange-gutten i trådene til nesten hundre musikkrelaterte rom på Østlandet. En gang etter 2013-2014 fant han ut at det var kjekkere å fasilitere for andre enn å være aktiv som musiker selv.

Magnus: – Da ting begynte å vokse ordentlig her i Oslo [med Øveriet], måtte jeg ta et valg. Kjenne på hva som gav meg mest energi. Og jeg fant ut at det var mer givende å tilrettelegge for andre.

Magnus er utdannet på Musikkhøgskolen, og var fra ca 2001 til 2014 aktiv musiker på alt fra sommershow og revyer, til å være bassist for Bettan, Trine Rein og Jan Werner, da han levde, og som vikar i Postgirobygget. Og som fast bassist for A1.

Magnus: – Jeg er vel forsåvidt fortsatt fast der, i den grad de har med seg live-band. De har jeg spilt veldig mye med, noen år var det 50-60 jobber i året. Men de siste årene har det ikke vært så mye.

Å SNAKKE SAMME SPRÅK

Det er litt som på en typisk romferd. Det er ikke gitt at de man møter i rommet snakker samme språk som deg. Eller at man tolker det samme, selv om man bruker samme begreper. Bestillingen på “kjempegode studioer” kan forstås på mange måter. En av Magnus oppgaver var å sørge for at de ulike partene forstod hva tingene faktisk betydde, i praksis.

Magnus: – Jeg dro inn ulike fagpersoner og var ofte Claus sin representant på byggemøter. Min rolle var å være en slags tolk mellom bestiller, altså kommunen, og entreprenørene. Det er ikke alltid de snakker samme språk. Min erfaring gjorde at jeg hadde muligheten til å oversette litt på veien. Realitetsorientere begge parter.

I et prosjekt som dette har man en prosjektleder, en byggesjef, en interiørdesigner, akustikere, selve bestilleren — i tillegg til elektriker, rørlegger og selvfølgelig brukerne. Alle sammen ulike mennesker med ulik forståelse av hva “kjempebra studioer” betyr.

Foto: Privat

38

Og som kanskje ikke alltid vet hva som skal til for å nå målene om eksepsjonelt god lyddemping.

Magnus: – Det finnes hundre måter å bygge på, og hundre måter å lage studioer på. Hvordan skal rommene snakke sammen, og hvilket nivå skal man ligge på lydisolasjonsmessig, hvilket nøkkelsystem trenger man, og farger på veggene?

Det er mange spørsmål som skal tolkes og svares på. Det har vært litt min rolle. Å sørge for at noen holder i ting. Å passe på at løsningene blir riktige.

EN PIRKETE FYR

Det er veldig mye som kan gå galt når lyd ikke skal lekke mellom rom som bygges tett i tett, og når viktig infrastruktur skal tilrettelegges for all mulig bruk. Da er det bra å ha en pirkete fyr som kan ta på seg erfarings-brillene, og følge med på at alt blir som det skal.

Magnus: – Min jobb i alle de prosjektene jeg har ledet, og

også her hvor jeg var litt mer sidekick, har vært å lete etter feil, hele tiden være han fyren som stiller irriterende spørsmål. “Her ser jeg det er gjort sånn, er det en plan bak dette?”

Daglig leder på Tanken, Claus [Fibiger], refererer til andre byggeprosjekter hvor man er så misfornøyd at man aldri vil bruke de samme folka igjen. Og

at han etter Tanken-prosjektet sier at han ville brukt alle de samme en gang til. Uten tvil. Hva kan man tenke om det?

Magnus: – Ja, jeg vet ikke … he he he, skal dette på trykk?

Hvor ærlig skal man være, he he … Nei, det er klart; det finnes mange leverandører som ikke gjør en god jobb. Som er glemske, og for lite nøye. Men her på Tanken har det vært

veldig lite å påpeke. Veldig, veldig lite. Jeg gikk vel en inspeksjonsrunde to ganger i uken. Og nesten hver gang jeg kom tilbake for å sjekke, var tingene jeg hadde på listen fikset. Og det var nytt for meg. Entreprenørene her var ekstremt nøye, og var veldig våkne. Det må jeg si.

Hvordan rangerer en øvingsgeneral, eller en rompilot om du vil, det som er bygget på Tanken?

Magnus: – Det må jo være Norges mest spennende studio-kollektiv, tror jeg? Jeg vet ikke om det finnes noe liknende i Norge. I hvert fall ikke med den kvaliteten. Huset Tanken, med alt som finnes der, er på vei til å bli et av Norges aller mest spennende kulturhuber. Med de nye studioene oppe, våre øvingsrom i kjelleren, Tankens DIY-studioer i kjelleren, dansesalen [Nagelhus Schia], og alle de andre spen-

nende prosjektene som er tenkt fremover. Veldig spesielt.

Detalj-piloten fra Øveriet har bidratt med sin del. Hatt rollen som han litt irriterende fyren. Og kanskje det er én av grunnene til at det har gått over all forventning. At noen ville være den som spurte og pirket, som sjekket og kontrollerte, oversatte og tolket. Et litt irriterende, men erfarent romvesen i prosjektet.

Alle foto: COWI / Andrew Murray

Lukten av gode investeringer

Tekst: Leif Haaland

Foto: Sindre Kinnerød og Audun Fjeldheim

Kristine Andenæs kan lese på hestens kroppsspråk hvordan den har det. Under krystallysekroner i stallen har hun funnet et sted hvor hun kan være sosial når hun vil, og alene når hun vil. Hestene liker forutsigbarhet, forteller hun. Det samme gjelder henne selv når det handler om investeringer. Hun følger med på de lange konjunkturene, går inn bredt for å spre risiko. Er ikke med på børsnoteringer.Om hun kunne investert i musikk? Nei. Men for en person som basically liker topp 10, eller “lett musikk” som hun kaller det, er det ikke umulig at nettopp den musikken hun synger med på er produsert i de nye studioene på Tanken. Et bygg som har fulgt henne nesten hele livet. Et bygg hun har danset i, studert i, og nå eier.

42

Kristine: – Det var ganske rølpete.

Det er like greit å si det som det er, når vi snakker om Dansetanken. Kristine mimrer om dansingen som ung, om hvordan det var én aldersgrense nede, og en annen oppe, der de også hadde servering.

Kristine: – I en periode var det 20-årsgrense, men jeg var under 20, så jeg lånte leg av min søster for å komme inn. Det var jo veldig gøy, da!

BI brukte senere Tankens lokaler til grupperom, hvor Kristine satt og lærte seg det hun jobber med i dag, økonomi og eiendom.

Kristine: – Jeg tok en master der, og det var rart, etter å ha vært der på nattklubb, og så sitte der og studere. Vi satt i de små grupperommene i den runde

bygningen. Og i midten, der hvor kopimaskinen var, det var der dansegulvet hadde vært!

Kristine har rett og slett tilbragt ulike livsfaser på selve Tanken. Til slutt var det kanskje like naturlig å kjøpe hele bygningen.

Kristine: – Jeg lurer på om det var det samme året jeg var ferdig på BI at vi kjøpte bygningen. På siste halvdelen av 90-tallet.

Hun er begeistret for den gamle papirfabrikken.

Kristine: – Den teglsteinsbygningen har jo sjel! Det er spennende å tenke på alle menneskene som har holdt på med et eller annet i dette bygget. Det er historier i veggene! Dette er forskjellen på gammelt og nytt. Jeg føler man kan bli kreativ bare av å gå inn i et slikt bygg.

Det er flere historier som dukker opp når vi skal snakke om Tanken. Og det er ikke tilfeldig at Kristine ble giret på idéen om en fotoshoot med hest utenfor nye Tanken. Hamang har nemlig ikke bare vært preget av papirfabrikken, men også årevis av ride- og sprangstevner.

Kristine: – Eivind Lyche, som startet fabrikken, var veldig interessert i hest. Han drev med veddeløpshester og var med å få etablert Øvrevoll Galoppbane. Eivind var morfaren til Jens P. Heyerdal, som arvet morfarens hesteinteresse og ble sprangrytter. Og derfor ble det arrangert sprangstevner på Hamang. Det er jo en artig historie, da!

Før intervjuet ringte hun Jens for å høre mer om heste-delen av Hamang-historien, og fikk vite at i tillegg til veddeløpshester

hadde de også arbeidshester på gården. Det passer liksom, når man er den største gårdeieren i Sandvika, at det er litt adelig schwung over interessene til Kristine.

Kristine: – Jeg elsker å ri ute i skogen. Jeg har gjort det så lenge at det går på autopilot. Det blir en slags meditasjon.

DESTINASJONSUTVIKLING

Eiendomsbransjen har ikke akkurat rykte på seg for å fire på krav om en god bunnlinje. Og det er ikke tvil, profitt er et krav. Men ikke det eneste. Kristine er rolig og stødig når hun beskriver hvordan de manøvrerer og vurderer ulike prosjekter.

Kristine: – Det må til syvende sist være lønnsomt. Det må det være. Men det har jo også mye med enkeltpersoner å gjøre.

Jeg elsker å ri ute i skogen. Jeg har gjort det så lenge at jeg går på autopilot. Det blir en slags meditasjon.

Kristine, TBA “

Det er altså ikke bare direkte lønnsomhet som spiller inn når man investerer i eiendom og utvikler nye områder. Det er en prosess der flere elementer spiller inn. Ulike ting vurderes og veier inn i det totale regnestykket.

Kristine: – Vi kan akseptere litt lavere leie hvis leieforholdet bidrar for øvrig. Vinmonopolet får for eksempel ofte litt lavere leie, fordi området blir mer attraktivt. Og innen kunst for eksempel … vi ønsker jo litt variasjon! Da kan man gjør en vurdering av at dette gir en verdi til stedet.

Det som gjelder er altså lønnsomhet, og merverdi for et området. Og enkeltpersoner?

Kristine: – Claus har jo hatt en stor rolle, fordi han er så entusiastisk. Han har fått oss til å tro på prosjektet. Og han har utviklet det kontinuerlig. Får med seg kommunen på mange av tingene han tenker. Det er veldig tillitsbasert. Men det må også være en økonomi i bunn. Det må det jo. Jeg skal gi Wincent (Haga, daglig leder), Tonny (Johansen, eiendomssjef) og Tore (Solheimsnes, driftsleder for fabrikkbygningen) og resten av gjengen på kontoret mye av æren for Tanken-prosjektet fra vår kant. Wincent har hatt en god tone med Claus, de har snakket sammen hele veien. Jeg har snakket med Claus innimellom selv også, en interessert og nysgjerrig type. Alltid blid! Det er aldri noe

46 som kan vippe ham av pinnen, tror jeg.

Hvis man tusler gjennom gangene på Tanken møter du unge musikkprodusenter og artister som kommer og går, du hører lyden av musikk som kontinuerlig skapes. Men kunne man ikke ha tjent mer på å leie ut til en annen type næring, enn norsk popmusikk? Lagervirksomhet, for eksempel? Eller noen pengesterke konsulentselskaper?

Kristine: – Nei. Tanken betaler markedsleie. Og kommunen og fylkesskommunen er også med. Det er langsiktig, ikke sant. Veldig stabilt. Kommunen blir ikke borte, og er en sikker betaler. Vi har tatt en litt større risiko enn vanlig med en del investeringer i bygget, men dette er en god investering for oss på sikt, hvis alt går som det skal.

Kulturnæringsaktørene på Tanken i tospann med kommunen fremstår plutselig som en både lønnsom og trygg leietaker for

Sandvikas største gårdeier. Ja, kanskje eiendomsutviklere bør se på det som sin oppgave å støtte opp under kunst og kultur?

Kristine: – Nei, jeg tenker ikke det er vår oppgave, å støtte opp under kultur, hvis du driver med utvikling og utleie av eiendom. Men vi ønsker jo å bidra til god byutvikling! Da trenger vi slike aktører. Og vi har jo ved flere anledninger støttet lokal kultur.

Begrepet “destinasjonsutvikling” seiler inn i samtalen. Og bildet blir ganske klart. Den økonomiske verdien i eiendom på et sted henger sammen med den totale verdien av et sted. Altså hvor attraktivt stedet er. Mengden aktivitet. Hvor mange mennesker som beveger seg på stedet, og hvem disse er. Kristine smiler med diskré stjerner i øynene når vi forteller at flere og flere popstjerner hopper av toget i Sandvika og tusler bort til Tanken for å jobbe.

Kristine: – Gjør de det? Tar de toget og går ut dit? Jeg kjen-

ner jo ikke noen av dem, he he. Slike ting er jo kult, hvis det blir skrevet om i avisene, at det skjer spennende ting i Sandvika. Da bidrar de til å gi Sandvika verdi som en attraktiv destinasjon. Det gir verdi til alle våre prosjekter.

Destinasjonsverdien kvantifiseres ikke. Her går det mer på magefølelse, tillit og erfaring.

Kristine: – Vi har hatt mange samtaler om Tanken. Og vi har god kommunikasjon med Claus, det er ikke bare tomt prat. Det skjer! Selv det som vi i utgang-

48 spunktet tenker; “Det får han ikke til”, så får han det til.

Å UTVIKLE SANDVIKA

Andenæs Eiendom har kontorer i egen gård, Andenæsgården. Det er ikke så voldsomt schwung over den 60-talls-aktige kontorgården midt i Sandvika, men når man blir smilende mottatt av Kristine i relativt nøkterne lokaler og ledet til et romslig møterom, ser man likevel spor av høykultur i kunsten som henger på veggene. Den største gårdeieren i Sandvika bygger i skrivende stund hundrevis av leiligheter og nye næringslokale i Helgerud-kvartalet. Fire etasjer høyere enn Barcode?

Kristine: – Altså det blir 15 etasjer. I overkant av 200 leiligheter og ca. 18.000 m2 til kontor og 3.500 m2 til forretning. Det blir stort, da, en kjempestor investering.

Trøkket på leilighetssalget har fulgt økonomien ellers, med stort

trøkk i 2021 og litt lavere nå, men i sum er hun fornøyd med salget, og at også næringsdelen nå løsner og aktiviteten tar seg opp. Ser hun på det som at Andenæs er med å utvikle Sandvika som sted, som by?

Kristine: – Artig at du spør: Tidligere var vi spredt utover et mye større geografisk område. Men da eiendomsmarkedet hadde en veldig knekk på begynnelsen av 90-tallet, redefinerte min far og Wincent vår strategi, og bestemte at de ville samle kreftene i Sandvika, og at vi der kunne være store nok til å være med på byutvikling.

Andenæs-familien har lange røtter i eiendomsutvikling i Sandvika. Kristine ramser opp: Andenæsgården, Løkketangen Senter og boligene i Lychesvingen senere på 80-tallet. Men hvordan tenker hun at man skaper et godt sted?

Kristine: – Når vi bygger nytt

ønsker vi å få til god arkitektur med gode materialer, at det ser fint ut. Vi ønsker også å bygge inkluderende, som for eksempel ut mot stasjonstorget, der vi håper å få til serveringsvirksomhet i første etasje som er åpen fra tidlig morgen til sent på kvelden, for å bidra til aktivitet.

Mange mindre byer “dør” på ettermiddagen når arbeidsdagen er over. Derfor mener Kristine at

boliger i sentrum er kjempeviktig slik at det blir aktivitet på ettermiddagen.

Kristine: – Det må jo også være nytt og fresht og moderne. Sett i lys av Helgerudgården og Kredittkassegården, der arkitekturen kanskje ikke var så menneskevennlig, med mye betong. Så har jo kommunen gjort store investeringer, utviklet Kadettangen og kommunegården.

Og elvepromenaden, den er jo kjempefin!

Hvordan fungerer samspillet mellom en eiendomsutvikler og kommunen? Må de lytte til kommunen?

Kristine: – Det må vi jo! He he. De lytter også til oss. Hvis de ikke får et prosjekt som er lønnsomt, så vil det jo ikke bli gjennomført. Kommunen har

også høye krav til utforming og materialer. Kommunen setter rammebetingelsene, så kan vi velge å utvikle eller ikke.

METROPOLSK DISIPLIN

Det er noe subtilt metropolsk over Kristine Andenæs. Bare det at hun tilfeldigvis har på seg en unik japansk skjorte hun en gang kjøpte i London, et plagg hipstere i Oslo sikkert ville sloss om i en bruktbutikk. Togene

kommer og går utenfor vinduet i Andenæsgården, og man får en følelse av at samtalen like godt kunne foregått i Øst-London. Det er også de store linjene Kristine bryr seg om når hun skal investere selv.

Kristine: – Jeg synes det er morsomt å følge med på aksjemarkedet og det som skjer der.

Men perspektivet mitt er makroøkonomisk. Jeg følger med på konjunkturer, rente, arbeidsledighet – om økonomien vokser. Større trender. Jeg går ikke inn i enkeltselskaper og analyserer dem. Jeg går inn bredt i diversifisert investering, gode fond.

Forutsigbarhet altså. Det er viktig. Og langsiktighet.

Kristine: – Så er jeg er veldig disiplinert. Jeg blir ikke stresset av kortsiktige svingninger, mindre nyheter i avisene. Jeg ser litt til oljefondet. Gjør litt som dem.

Musikkrettigheter er blitt et hot

topic de siste årene, med oppkjøp av katalogene til kjente artister som Neil Young og Shakira. Det norske selskapet Amplify utvikler for eksempel en tjeneste som gjør det enklere å investere bredere og i mer lokale artister, som Kaizers Orchestra. Kunne

Kristine investert i musikk? Ville det vært gøy å eie litt av katalogen til Bjørn Eidsvåg eller Wenche Myhre?

Kristine: – Nei. Jeg kan ikke noe om musikk.

Men, hva med å sitte på elvepromenaden i solen her og høre “Take On Me” fra høyttalerne og kunne si at “Jeg eier litt av den låta!”?

Kristine: – Tja … Nei, hvis jeg skulle investere i noe må det være noe jeg kunne deltatt mer i selv. Det skal føles meningsfylt også.

Disiplin. Langsiktighet. Struktur. Forutsigbarhet. Og gøy. Det begynner å tegne seg et bilde av

den avbalanserte eiendoms–baronessen.

Kristine: – Slik har det vært helt fra jeg var liten. Jeg elsket struktur. Jeg laget ukesplaner der det stod når jeg skulle stå opp, når skolen begynte, hvilke fag jeg skulle ha … En timeplan som var litt mer utfylt enn andres kan du si. Og etter skolen: “Gjøre lekser, og deretter, kl. 20:15: Treffe venner hvis jeg vil”, he he! Så jeg vil si jeg er ganske planmessig.

LUKTE PENGER

Det er kanskje derfor hun sier

at hun ikke forstår Berlin. Den er ikke så intuitiv, mener hun. Samtalen svinger av gårde, og vi blir sittende en time ekstra og prate om Los Angeles og Berlin, og om nattklubben Berghain som er kjent for at det er vanskelig å komme inn, om hvordan de ulike bydelene i Øst-Berlin har utviklet seg etter murens fall. Det som i utgangspunktet kunne blitt en kald samtale om beinhard profitt med en av de største gårdeierne i en av Norges rikeste kommuner, har blitt en samtale om hva som er drivkraften, i tillegg til den ellers nødvendige lønnsomheten.

Kristine: – Jeg vil bare få til ting. Føle mestring. Det trenger ikke bare handle om penger. For

eksempel at det bygget vi bygger er noe folk synes er fint. Det føles bra.

Hva med musikken? Har hun et musikalsk minne, et viktig øyeblikk fra en konsert for eksempel?

Kristine: – Hm … Nei … Det er ikke musikk som står høyest for meg. Det er mer lukt som får meg til å assosiere til noe. Ikke det at jeg ikke liker musikk, men ...

Etter en liten tenkepause kommer hun på at hun falt pladask for Aurora da hun spilte på Portør Pensjonat i fjor sommer. Betyr det noe for henne at en ny Aurora kanskje vokser frem på Tanken?

Kristine: – Ja, det hadde vært kult! Det hadde det. Hun virker som en artist som når ut til så mange ulike mennesker. En helt herlig person. Tingene hun sier, liksom, hun er helt ufiltrert. Den beste konsertopplevelsen jeg har hatt.

Men det kan altså virke som om Kristine mer lukter enn lytter seg frem i livet. Lukter hun gode prosjekter?

Kristine: – He he, den var fin! Det har jeg ikke tenkt på. Lukte penger.

– Like sikkert som å

eie en bygård og leie

ut 40 leiligheter

Tekst: Leif Haaland Foto: Privat

Neil Young, Justin Bieber, Shakira, Fleetwood Mac. En hel bråte kjente internasjonale artister har de siste årene solgt alle, eller deler av rettighetene knyttet til egen musikk. Denne trenden løftes også frem på musikkbransjefestivalene om dagen: Det som er smart nå, er å investere i musikkrettigheter. Og for en artist: Ikke gi fra deg rettighetene dine, dette er arven din. Men kanskje det ikke er så dumt for en artist eller et plateselskap å selge deler av rettighetene sine? Få inn frisk kapital til å investere i egne prosjekter?

TROND—TANKEN

Vi tok en prat med Trond Tornes som er i en spennende oppstartsfase med selskapet Amplify, et selskap som søker å bygge bro mellom de som eier rettigheter. For eksempel et plateselskap som eier en katalog av ulike artisters innspillinger, med profesjonelle investorer som ønsker å se på nye og lokale måter å investere på.

Trond: – En artist varer ikke evig, så det kan være smart å forvalte egne musikkrettigheter på ulike måter. Et relevant spørsmål for artister og labels vil være: hvordan kan man optimalisere musikken og karrieren mens man lever? Noen ganger kan det å

bytte egne rettigheter mot kapital være smart, penger man kan bruke til å markedsføre seg og bygge eget brand, som igjen kan skape en større karriere og sterkere pengestrømmer.

Selskapet legger også til rette for at artistene ikke skal selge ut sitt eget gull for enhver pris.

Trond: – Vi ønsker at artister og plateselskap (de som eier rettighetene) skal få være med å eie musikkrettigheter i vårt selskap. Noe av det fine med dagens digitale virkelighet er at pengestrømmene er mer transparente, og måten vi har satt opp systemet

56 på, gjør det enkelt for rettighetshavere å se at royalties blir betalt ut, og hvor de går hen.

Trond Tornes, som snart kommer til å ha kontorplass på Tanken, har lang fartstid i innovasjonsdelen av norsk musikkbransje, og var med på å starte By:larm. I tillegg var han med på å utvikle selskapet Artspages, et selskap som var tidlig ute med å fasilitere for digital distribusjon, og som etterhvert slo seg sammen med Phonofile, som igjen ble kjøpt opp av SONY.

Trond bruker også av sin erfaring når han sitter i styret til Musikkontoret MØST. Han håper Amplify skal gjøre det lettere for investorer å kunne investere bredt og trygt i musikkrettigheter.

Trond: – De som investerer i oss går inn i et musikkselskap som jobber med å ivareta og forsterke verdien av rettighetene vi eier. Det er som i alle markeder

svingninger og bevegelser også for musikkrettigheter, men dess bredere vår portefølje er, dess jevnere er den inntektsstrømmen vi forvalter. Men vi har sett at strømmen av inntekter fra innspilt musikk er jevnere og mer forutsigbar enn mange trodde, fordi den ikke er konjunkturavhengig i samme grad som markedet for øvrig.

Selskapet er ikke på børs, og henvender seg ikke til privatpersoner som vil investere, men til profesjonelle investorer. Teamet i Amplify har lang fartstid innenfor finans, eiendom, innovasjon og rettigheter. De typiske investorene de er i kontakt med er de som liker å tenke litt utenfor kun eiendom, fisk og olje. Og de som elsker musikk og har interesse inn mot konkrete kataloger.

Trond: – Vi har nylig kjøpt den innspilte musikken til en del la-

bels, og der har vi blant annet de to første albumene til Kaizers Orchestra. Men som investor er det viktig å forstå at man kjøper seg inn i en inntektsstrøm spredt over et stort utvalg artister og kataloger. Det gjør at denne type investering har lavere risiko enn om man for eksempel ville ha gått inn i et enkelt nystartet selskap.

Har du vokst opp i Norge de siste tredve årene har du fått det inn med morsmelken at eiendom er den sikreste investeringen du kan gjøre. Trond mener at å investere i musikkrettigheter kan være omtrent like sikkert og enkelt som å eie en bygård og leie ut 40 leiligheter.

Trond: – Det er ikke et veldig komplisert regnestykke. Litt forenklet ser du på hvordan musikken strømmes, altså hvor mye inntekter den genererer. Så trekker du fra det som brukes på markedsføring og administrasjon, regner inn resterende vernetid [som er 70 år fra publiseringsdato] på innspillingene det er snakk om, og estimerer en fremtidig inntektsstrøm. Litt det samme som å eie en bygård og leie ut til 40 studenter: leien som kommer inn hver måned opp mot kostnader: oppussing, administrasjon og eventuelle finansielle kostnader. Eneste forskjellen er vernetiden, som en patent, som går ut etter 70 år.

Og skal vi stole på CV-en til denne karen, er sjansene gode for at han har rett. Kanskje flere investorer om kort tid er medeiere i de låtene vi liker aller best.

Og som artist: Det er ikke dumt å kunne satse litt større, og samtidig se at hver gang låten dukker opp på radio, så renner det en god slant inn på din egen konto også. Trond må tilbake til surfebrettet utenfor Cape Town, der han jobber remote om vinteren. En passende arbeidsmåte for en som er med på å utvikle en av fremtidens digitale løsninger for kjøp og salg av musikkrettigheter.

Kampen mellom estetikk og pragmatikk.

Jarle fikk ikke bare en umulig byggeoppgave i fanget. Med på kjøpet fikk den darkwave-interesserte byggesjefen en engasjert interiørdesigner som krevde uendelige fargeprøver, og stoppet gravearbeidet i tide og utide for å hente opp betong-søppel hun kunne omforme til lysestaker. Som interiørdesigner vet Johanne at det er viktig hvordan det føles å komme inn i et rom – hvor høyt det er under taket, hvordan lyset skjærer på skrå inn gjennom et sosialt samlingspunkt, og hvordan historien til bygget får piple frem mellom flunka nye trepaneler. Hvordan i all verden fikk de dette til?

Tekst: Leif Haaland Foto: Sindre Kinnerød

60

Det så ut som en åpenbar konflikt mellom en rasende frustrert byggesjef og en sær og vanskelig interiørdesigner, mellom pragmatiske løsninger og estetiske visjoner, mellom det praktisk gjennomførbare og det vakre og svindyre. I stedet møter vi to mennesker som utstråler hjerteligheten til to studentkamerater på reunionfest, eller to kollegaer som liker hverandre så godt at de planlegger felles ferie. Og kanskje det er nettopp dét; de har skapt noe vakkert sammen. Ikke bare et bygg, men en opplevelse av å komme ut på andre siden med en åpenbar beundring for hverandres kunnskap og bidrag.

Jarle: – Må jobbe fortere! Kanke stå fast her nå, he he.

Johanne: – Det blir en dør her sant? Dette blir jo også kjempefint!

Fotografen vil ha bilder av at Johanne finner ting i grøften ute foran det nye inngangspartiet, der det ennå graves for å klargjøre for bygging av handicap-rampe og uteservering.

To mumlete arbeidskarer med

rullings i munnviken jages vekk for at vi skal få tatt bilder på rett sted. Jarle og Johanne klarer ikke slutte å le når vi ber Jarle ta et frustrert kvelertak på Johanne, som later som hun finner enda litt betong-skrot som hun vil bruke til et eller annet.

Johanne: – Dette er jo en skatt! Jeg tenker umiddelbart: Skjønnhet. En ting som har verdi, ikke sant. Sånn jobber vi alltid når vi er på en byggeplass. Ikke minst med det grønne skiftet må vi tenke ombruk. Gi tingene en ny verdi, ting som allerede er der, som ikke må produseres på ny.

Johanne: – Å, gud …

Johanne holder på å miste det støpte betonghjulet på tærne. Faren blir avverget før Jarle sier seg enig i at det også er gøy å lage nye ting. Han er egentlig ikke vanskelig å be.

Jarle: – Jeg tenker: For all del. For min del er det bare greit å bli kvitt det. Det blir ikke merarbeid for oss. Men de er jo i veien da, når de skal pelle alt dette søppelet, he he!

54-åringen har stort sett alltid et smil på lur. Det skorter heller ikke på erfaring, Jarle har nok vært borti litt forskjellig. Den familiekjære byggesjefen startet arbeidskarrieren hos Viking i Askim i 1987, og etter det har det gått slag i slag med jobb i Akron og eget firma før han startet Bygg og Borr i 2006. Tømrer har han vært siden 1997. Det skorter heller ikke på erfaringen hos Johanne. Oslo-jenta er utdannet kunsthåndverker fra Kunsthøgskolen i Oslo, og har drevet Radius Design siden 2003, sammen med ektefellen, interiørarkitekt og møbeldesigner Thomas Ness. Johanne elsker alle mønstrene hun finner i naturen, og nå har hun fått øye

JARLE—JOHANNE

på noe nytt. Hun forsvinner bort mot en dynge av jord og sand og begynner å skrape frem noe med foten.

Jarle: – Det er ikke noe mer du kan ta her nå! Dette skal brukes! he he.

Johanne: – De armeringsnettene her er er jo veldig fine.

Jarle: – De skal ned i betongen!

Johanne: – Ja, men kunne jo lagd en vev til veggpynt også?

Er det Jarle som må lage det, da?

Jarle: – Nei, nei, nei.

Johanne: – Jo, jo, jo! he he. Det er det.

På vei inn på Tanken får Johanne øye på noen lecablokker.

Det tar visst ingen ende, dette her. Det er lett å forstå hvordan denne prosessen har fungert. Og ganske imponerende at en byggesjef ikke totalt klikker av Johannes stadige nye idéer og funn. Det er vel dét, at også han vet at dette er verdifullt, og at estetikken vil gjøre Tanken til et enda bedre sted.

REODOR FELGEN

Prosjektet på Tanken skiller seg fra andre prosjekter på flere måter. Ikke bare skal det bygges rom med høye tekniske krav og helt særegne kvaliteter, måten å jobbe på har også vært annerledes enn det som er vanlig.

Jarle: – Det har ikke vært slik det pleier å være, at vi setter føringene. At vi sier: Du kan velge mellom den eller den løsningen. Her finner byggherren plutselig ut at: Nei, denne himlingen som vi allerede har bygget inn, den må vi ha framme. Da blir det jo litt mer jobb for oss, da! Men det blir jo

veldig bra til slutt. Det hadde aldri gått i en vanlig kontraktsform. Da hadde man sagt: Dette skulle du sagt for to måneder siden. Samspillet mellom oss, byggherre, Bærum kommune og Johanne har vært åpen og dynamisk. Vi ville heller at det skulle bli skikkelig bra enn at det MÅ bli ferdig til en viss dato.

Byggesjef Jarle har ledet en byggeprosess som inkluderer en haug med håndverkere, elektrikere, rørleggere, ventilasjonsmontører og akustikere. Samtidig skulle han sjonglere logistikken og ekstremt høye krav til nøyaktighet rundt de nye studioene på Tanken. Det er ikke rart at det ofte kan være fristende for ham å falle ned på pragmatiske løsninger, det som har fungert mange ganger før. Og ofte kan nettopp dét være det beste.

Johanne: – Vi har kommet med design-forslag og ideer til hvordan ting kan se ut.

64

Men så kommer Jarle med en praktisk løsning som kan bygges på stedet. Han har bare fikset det selv. For eksempel de metallristene i taket nede i kaféen. En skikkelig Jarle-leveranse. Han er en Reodor Felgen! Og den åpne kassen inn til rørene i gangen utenfor studioene …

Jarle: (Stemmen stiger i pitch) –Pleksiglass! He he.

Johanne: – Dødsgøy! Superkult! Et veldig tøft element i veggen.

Jarle: – Varmefordelings-skapet!

Skravla går på de to kompanjongene. Det vi trodde var Tom og Jerry, er mer som Knoll og Tott. Kanskje var det en felles opplevelse av at de begge fikk være med på et uvanlig prosjekt, som gjør at harmonien nesten er litt i overkant.

Johanne: – Ambisjonene har jo vært veldig høye.

Jarle: – Johanne er jo ikke billig! he he. Hun kan si: Hvis vi gjør det sånn, kan det bli enda bedre! Ja, da tenker jeg: da gjør

vi det sånn. Jeg har lært at hvis Johanne har en idé, så blir det bra.

EN VEGG MED VERDI

En av de små fightene oppstod da malerne og Jarle forstod at Johanne ville beholde en gammel, rufsete murvegg nede i kaféen. Jarle er vant til en bestilling der det skal pusses og males, og se strøkent og nytt ut. For ham er det viktig at kunden blir fornøyd. Han sier han prøver å ikke ha så mange meninger om hvordan ting skal se ut. Det er

likevel ikke alltid like lett å forstå interiørdesignerens ønsker.

Johanne: – At vi må fighte for å ikke gjøre noe med en vegg, det er såå gøyalt! Men her tenkte vi at denne veggen hadde en ekthet i seg, et levd liv, som vi likte godt.

Et typisk eksempel på hvordan estetikk-perspektivet får vinne frem mot det som kanskje er praktisk og enkelt. Og hvordan historien som sitter i veggene skal få bli værende. At alle som nå skal bruke rommene kan se spor og merker etter

tidligere bruk, fra en annen tid. Men hva synes egentlig Jarle om at veggen fikk bli værende?

Jarle: – Den har vokst på meg. Men jeg ville ikke hatt en sånn hjemme, ha ha. Men det hadde jo blitt veldig sterilt om vi bare hadde gjort samme veggmalingen overalt. Så jeg ser at det virker. Men skjønner jeg det? Nei.

Det kan virke som Jarle skjønner litt likevel. For det var ikke den eneste gangen han var villig til å tenke nytt underveis i arbeidet.

JARLE—JOHANNE

DET DERE HAR BYGGET

… RIV DET NED IGJEN!

Etter å ha kledd inn en hel haug med ståldragere oppe i studioene og laget en himling, får Jarle en kontrabeskjed: Vi vil ha dragerne synlige! Etter å ha revet seg i det lange bohem-håret måtte Jarle omstille seg, og motivere en haug med snekkere til å rive ned det de hadde bygget. Ikke minst: Nå måtte alt av kabling legges pent på kabelbroer. Et lite mareritt for en byggherre, når kabler og rør blir en del av estetikken?

Jarle: – Jeg tenkte: Å nei! Det utløste jo en masse ekstra arbeid. Vi måtte blant annet sparkle helt opp. Alt som før var skjult måtte nå brannmales.

Johanne: – Vi så jo det, at vi kan jo ikke lukke igjen disse himlingshøydene. Det er jo så tøft! Heller la hele infrastrukturen være synlig. Men da blir det jo en helsikkes jobb for utførende. Man må rydde opp i alt. Ledninger og kabler må ligge pent. Hvis man hadde lukket det igjen ville jo ingen ha sett det. Og all

66 den ekstra malingen, det ble jo så tøft.

Jarle: – Gutta var nok mer frustrerte enn meg. Det var jo de som faktisk måtte gjøre jobben. Men maleren, han holdt på å dø!

ET KIRKEROM OG ET HVERDAGSVERKSTED

Som interiørdesigner jobber Johanne vanligvis med kontorer, restauranter, butikker og kjøpesentre. Dette var noe helt annet. Nå skulle de skape 16 veldig gode arbeidsrom der kunstnere skal skape sine beste verk. Og med en del begrensninger og absolutte krav som stilles til akustikk i lydstudio var det en utfordring å finne gode løsninger. Johanne stråler av genuint

engasjement. Jarle rekker å skyte inn en og annen kommentar, men slipper knapt til i samtalen.

Johanne: – Ingen av veggene er jo rette! Og musikerne flytter jo inn med alt utstyret sitt, for ikke å snakke om med favorittlampen og pleddet fra tante Edith, og tøfler og gensere og alt sammen. Vi falt ned på en ganske enkel fargepalett for å skape den roen vi ønsket, og et interiør som gjør at rommene ikke er for påtrengende. Det er lett for at ting blir …

Jarle: – Alt for hvitt, he he. Mye sjukehus!

Johanne: – Ja, sant, hvilke farger kan man ha rundt seg uten at man blir forstyrret? Og så var det juvelen, altså Studio 1, der vi gikk for et eikeinteriør med disse perforerte platene, og bak disse er det jo en vev og av kjærlighet som Jarle har bygget opp trinn for trinn …

Jarle: – Med god hjelp av gutta mine, da.

Johanne: – Helt fantastisk! De beste artistene skal jo være her, og dette skal bli det foretrukne stedet å være for å skape noe som ikke finnes ennå.

Ord som “gøy” og “fantastisk” går i inflasjon under samtalen. Johanne forteller drømmende om hvordan hun og kollegaene la starten på julebordet sitt til det store studiorommet, der en artist spilte på glass, sang og serverte dem et gongbad mens de lå på gulvet på hver sin sauefell. Kanskje det var slik hun fikk testet magien i dette rommet, at den virket som den skulle. Men hvordan skaper man et rom der kunst kan skapes? Rom der både en helt fersk artist og en topp etablert internasjonal musiker kan hente frem sitt beste? De to virker som et sammensveiset ektepar på campingtur når Jarle våger seg frempå.

Jarle: Farger er jo, det tar jo …

Johanne: – Rommet er jo nesten et kirkerom! Og samtidig

et hverdagsrom, et verksted der man skal arbeide hver dag. Det skal kunne romme bråk, masse klang, og kunne være helt musestille. Rommet må være sterkt, du skal føle at det tåler alt. At rommet bærer alt det skal favne.

Jarle: – Jeg skjønte dette underveis, at dette ble et helt spesielt sted. Og når vi var ferdig, wow. Men altså, en gulvparkett til 2000 kroner kvadraten … jeg vet ikke, jeg. Er jo litt råflott. Men så kan det jo slipes de neste 20 årene også, da. Det har jo en verdi. Det er jo de fargene og det uttrykket Johanne vil få til, da. Og det har jeg lært meg, det koster! He he he!

VERDI SOM DOMINO–

EFFEKT

Et pop-refreng går på repeat mens det mikses inne i det store kontrollrommet til Andrew Murray. Samtalen går også mot slutten og handler nå om hvordan Tanken-prosjektet ble en reise med ulike etapper. Johanne

forteller hvordan hun opplevde å få være en del av prosjektet.

Johanne: – Å være med å forme de rommene der oppe i studioene, noe vi aldri har vært med på før, med så mange fantastisk kompetente fagpersoner ... En fantastisk reise å være med på.

Jarle: – Har vært helt unikt, dette prosjektet her. Det har vært kult. Kult er ordet jeg vil bruke. Vi jobber jo med legekontorer og psykologkontorer. Nå skulle vi bygge 16 studioer! I en gammel fabrikk. Noe jeg aldri kommer til å glemme.

Johanne: – Vi har fått være med å fasilitere rom, lage verkstedet, der folk skal utfolde seg, finne …

Jarle: – Finne seg sjøl? he he

Johanne: – Nei, skape noe nytt!

Begeistringen til våre to kompanjonger utstråler noe verdi-

fullt. For hvordan skaper man egentlig ekte verdi i byggeprosjekter? Å bygge med brukernes behov i fokus virker å være selvsagt. Og det å la byggets historie skinne gjennom gir stedet liv. I tillegg kan man se konturene av hva som kan skje når en byggherre lar to kreative sjeler få utfolde seg med sine erfaringer, sin kunnskap og evner. Og når man tillater at et prosjekt får den tiden det trenger. Når man forstår at de beste løsningene kanskje er bedre enn de raskeste løsningene. Ja, da blir det kanskje slik at den verdien du legger i rammene, gjenspeiles i innholdet. En verdi som legger lista for den musikken som nå skapes i de 16 nye rommene på Tanken.

Fakta. Tanken Studios.

RØR, FUG OG GIPS

Gulvvarmerør

2,4 km

— 3 x lengden rundt

Sandvika Storsenter

Elastiske pølser

1828 stk

— 365 og en halv 3-liters

isboks fra First Price

Fibergips

154,4 tonn

— 6 semitrailere

Sylomer klosser, gulv

4060 stk

— Nesten samlet areal av Operahuset i Oslo

Sylomer brakett, vegg

1200 stk

— Også veldig mye

Spesial sylomer til høyttalere, kontrollrom Studio 1 12 stk

— Likt antall som Jesu disipler

Flytsparkel til studioer

50 tonn — Tilsvarer 48 Ferguson-traktorer fra 1954 (med drivstoff)

Isolasjon

311,8 m3 — Tilsvarer (sikkert) en standard Block Watne bydels-enebolig i 1986

Mikroperforert akustikkgips

986 m2

— Motstanderens siste tredjedel på en fotballbane

Makustik

309 m2

— En overdrevet stor ferieleilighet i Nice

TREVIRKE

K-Virke Stenderverk 48x48

9,7 tonn

K-Virke Stenderverk 48x98

12,2 tonn

K-Virke Stenderverk 48x148

26,4 tonn

K-Virke Stenderverk 48x198

0,248 tonn

Totalt

48,548 tonn

— En liten, valpete Blåhval

ELEKTROARTIKLER

Kabelstiger

150 m

— Du vet ca. hvor langt dette er

Kabel og rørfester

3800 stk

— Fingern i luften: antall smågodtbiter en gjennomsnitts 13-åring gomler på et år

Strips/buntebånd

9900 stk

— Flere strips enn du noengang har sett

Skruer og bolter

4300 stk

— Hele varebeholdningen til Claes Ohlson i Hegdehaugsveien?

Mengde kabel levert

16975 m

— 12,3 x lengden av Hardangerbroen

Rene lydkabler i Luft studio

700 m

— Bort til butikken og tilbake

Lyduttak i studiorom (XLR, Jack,

RJ45 og fiber)

995 stk

— Se for deg et telefonsentralbord fra 50-tallet.

SMRT uttaksbokser i studiorom:

55 stk. — Også kjent som LV i romertall

TOTALT

Jarle fra Bygg og Borr: – Du kan si vi har tilført ca 270-280 tonn med materiell, eller du kan tenke deg at det står 45 elefanter der oppe, eller at 2 blåhvaler har flyttet inn … (Ikke) tenk på dette når dere er i etasjen under.

Jarle fra Bygg og Borr II: – Må kanskje få med at det er betydelige meter med kanaler og lydfeller lurt innimellom alle kriker og kroker for at rommene skulle få et godt inneklima. Det er ventilasjonskanaler på de underligste steder for å kunne oppnå dette. Kjempe kudos til montørene og ikke minst de som har prøvd å tegne dette ut.

*Tallene er levert av Jarle i Bygg & Borr, Trond i Solutec og Geir i DE Elektro.

Alle foto: Geir Kirkesjøberg

Kulturrom: Behov i endring

Bevilgningen fra Kulturrom på 4,25 millioner kroner var ikke bare avgjørende for å få kommunen med på en solid investering i den nye musikkinkubatoren på Tanken. En tidsriktig forståelse av hvordan musikk skapes, produseres og øves på ble også for alvor etablert med nyordet “musikkproduksjonsrom”.

Tekst: Leif Haaland

Foto: Tomas Pettersen

74

Toget ruller stille sørover, vintersolen skjærer lavt inn i kupéen og treffer Kulturroms Karen Sofie Sørensen og Ketil Havgard avslappet i ansiktene. Vi er på vei til Sandvika for å se resultatet av en av Kulturroms største bevilgninger de siste årene. Er de nervøse? Litt spent kanskje?

Ketil: – Nei.

Karen Sofie: – Vi har fulgt prosjektet tett hele veien og vet at prosjektet er godt ledet. Vi er trygge på at det blir veldig bra.

Daglig leder Karen Sofie smiler og myser ut av vinduet. Nesten uinteressert. Ikke noe å lure på der altså. Men bak to avslappede kulturrommere ligger en dempet begeistring. Smilene sitter løst, en slags fredagsstemning på en mandags morgen. Det er ikke en dum måte å starte uken på: Å ta den kjappe togturen fra Oslo S til Sandvika for å bivåne et betydelig referanseprosjekt: Tan -

kens nye musikkproduksjonsrom som står ferdige og allerede er i full bruk.

BREKKSTANG

Det er ikke tvil om at tilskuddet fra Kulturrom var en viktig brekkstang for at kommunen også skulle bli med på satsingen. Dette bekrefter prosjektleder Claus Fibiger senere når gjengen sitter i byggestøyen på Tanken, og prater med munnen full av kanelboller som skylles ned med arbeiderkaffe fra store kanner.

Men fremdeles er vi ennå et sted mellom Oslo og Sandvika, det må omrokeres i togsetene, Kulturrom-delegasjonen sitter i skyggen, fotografen vil ha dem i lyset, Kulturrom må få skinne! Hvilken mulighet og makt ligger i tilskuddene fra dere?

Ketil: – Vi får tilbakemelding på at tilskuddene kan være helt avgjørende, og at særlig i de store prosjektene kan midler fra oss utløse betydelige investeringer fra en kommune. Noen ganger kan

ulike tilskuddsordninger være litt forsiktige og vente til andre kommer på banen rundt et prosjekt, men i mange tilfeller har vi vært de første som er med på å gi et prosjekt en mulighet.

Rådgiver Ketil snakker fremoverlent og fokusert ikledd en pragmatisk blå allværsjakke, og vil ikke snakke så mye om hvilken makt han har. Han vil heller snakke om Tanken-prosjektet. Bidro Kulturrom til at prosjektet ble realisert?

Ketil: – Vi har bidratt til at i hvert fall deler blir realisert. Men Tanken er jo stort og inneholder mange ting som vi ikke har vært med på, så her skal man ære den som æres bør!

ÅRETS

NYORD: PRODUK–SJONSROM

Ketil og Karen Sofie snor seg mellom issvullene langs elven over mot Tanken etter å ha posert avslappet i byråkratisk nedpå-stil i solen på gangbroen. Ketil har vært her flere ganger i prosjektperioden, mens Karen Sofie besøker

Alle på huset her har et forhold til hverandre. Er involvert i hverandre. Kjenner hverandre, ikke sant. Nå når det blir flere og flere aktører, er det viktig å beholde en community-tankegang. Vi må tvinge folk litt sammen.

Claus Fibiger, daglig leder på Tanken

Tanken for første gang.

Kulturrom gir ikke tilskudd til bygging av rene studioer eller innkjøp av high-end studioutstyr, men til etablering av rom og øvingsutstyr i lokaler som skal komme flere til gode. Og spørsmålet om hva slags lokaler dette er, har endret seg sammen med hvordan øving og arbeid med musikk har endret seg. Øving og innspilling flyter over i hverandre, mange bruker innspilte tracks i stor grad, og øvingene kan like gjerne skje gjennom lydkort og headset som i et klassisk bandoppsett. Måtte Kulturrom endre på vedtektene for å kunne gi tilskudd til Tanken?

TILSKUDD FRA KULTURROM

Kulturrom er tilskuddsordningen for teknisk utstyr og lokaler. Ordningen fordeler årlig over 50 MNOK i tilskudd til scener og øvingsrom til musikk, teater og dans over hele landet.

Tanken i Sandvika har mottatt 4,25 MNOK fra ordningen (i 2020 og 2021) til etablering av 16 nye musikkproduksjonsrom som nå står klare.

I 2018 tildelte Kulturrom også 2 MNOK til etablering av åtte øvingsrom på Tanken som driftes av Øveriet Sandvika.

KULTURROM—TANKEN

Ketil: – Nei, vi måtte ikke det. Det handlet om en bevisstgjøring for oss selv egentlig: Hva er et øvingsrom? Vi var allerede klar over at det tradisjonelle øvingsrommet har utviklet seg til også å inneholde produksjon. Hva er øving på et instrument og hva er øving på et musikalsk uttrykk?

Karen Sofie: – Vårt mandat er at tilskuddet skal komme et fellesskap til gode. Og med en gang du bygger et kollektiv av produksjonsrom der du skaper et miljø rundt, og det ikke er den enkelte studioprodusent som søker om å bygge et studio til seg selv, da er du innenfor vårt mandat.

Ketil presiserer at det er en del rene studiorom som ikke er med i bevilgningen fra dem. Men det er ikke få musikere og artister i dag som både øver og spiller inn musikken sin på øvingsrommet. Man kan lure på hva som er forskjellen på et studio og øvingsrom i 2024. Og her kan det virke som Kulturrom henger med i tiden?

Ketil: – Vi prøver! Det startet egentlig med spørsmålet: Hvilke typer øvingsutstyr kan vi gi tilskudd til? Det tradisjonelle øvingsrommet bestod av det klassiske rockeband-oppsettet, ikke sant? Men det er jo lenge siden folk begynte å bruke annen type utstyr for å uttrykke seg innenfor musikk. Vi snakker DJ´s, datamaskiner, samples …

I prosessen rundt Tankens søknad om tilskudd fra Kulturrom, har man brukt en beskrivelse av denne nye hybriden, “musikkproduksjonsrom”, som nå er blitt definerende for hele feltet. Dette bekrefter Karen-Sofie, som kommer med flere eksempler på hvordan denne forståelsen speiler dagens virkelighet.

Karen Sofie: – Hiphop-studio på ungdomsklubber har for eksempel fått tilskudd til innspillingsutstyr, for det er en del av øvingen. Det er ikke rene skiller mellom hva som er et studio og hva som er et øvingsrom. Det handler både om

78

hvilke uttrykk man jobber med og hvor tilgjengelig teknologien har blitt. Da kan ikke vi ha avgrensninger som sier: Dette er et studio og dette er et øvingsrom. For vår del handler det om at rommet ofte er i bruk av mange, over en lang tidshorisont.

COMMUNITY AKA FELLESSKAP

Kulturrom-delegasjonen åler seg forbi noen håndverkere og inn i det runde bygget som snart blir Tankens inngangsparti, og rekker knapt å si hei til Tankens Anja Hopkin og Claus Fibiger, før sistnevnte er i gang med å fortelle om det lave aldersgjennomsnittet på Tanken.

Claus: – Jeg tror 90% er under femogtyve år, ikke sant. Og mange er under tyve.

Anja: – Andrew [Murray] er jo en av de eldste, og han er jo over tredve.

Claus: – Han er sånn gudfar, en bestefar på huset, femogtredve år!

Claus forteller hvordan dynamik-

ken fungerer mellom etablerte aktører som Benjamin Giørtz, Carl Louis og Coucheron – og de unge nye, som ofte kommer rett fra videregående.

Claus: – Dette er unge aktører som har sitt første møte med musikkbransjen ved å debutere på VG-lista og fylle Spektrum to ganger. Det er det første de gjør i sin karriere, ikke sant! Omsetter for mer enn Taylor Swift gjør i Norge. De kjenner ikke spillereglene i bransjen for hvordan ting skal gjøres, og bare hopper over alle ledd. Og dette ser de mer etablerte, ikke sant? De etablerte og de unge inspirerer hverandre.

Det suser og durer fra boremaskiner og luftavsug, arbeidere skrur på plass de siste himlingselementene over hodene våre i det som blir den nye kaféen på Tanken, et sted som skal være åpent for alle, både musikere i startfasen, popstjerner og lokalbefolkningen. Alle som kommer til Tanken må faktisk gå gjennom kaféen, som skal bli et naturlig samlingspunkt.

“

Vi har fulgt prosjektet tett hele veien og vet at prosjektet er godt ledet. Vi er trygge på at det blir veldig bra.

Karen Sofie Sørensen

Karen Sofie: – For å skape den møteplassen ...

Hun rekker så vidt å skyte inn en kommentar før Claus fortsetter å fortelle. Dette har han snakket om mange ganger. Vi er ved kjernen nå.

Claus: – Alle på huset her har et forhold til hverandre. Er involvert i hverandre. Kjenner hverandre, ikke sant. Nå når det blir flere og flere aktører, er det viktig å beholde en community-tankegang. Vi må tvinge folk litt sammen.

Foto: Christian Zervos

Anja: – Vi fjernet alle de små te-kjøkkenene inne i studioene, for å ikke få isolerte miljøer, men for å få folk …

Ketil: – Ut av sonene sine?

Claus: – Ja, sant! Pluss at vi vil at Tanken skal ha en åpen profil. At vi er åpne for vanlig publikum og folk som er nysgjerrige, og blir en tydelig del av den nye bydelen her på Hamang.

Å KURATERE ET MILJØ

Det kan virke som det meste Claus snakker om handler om community. Fellesskap. Miljø. Han forteller om hvordan Tanken er bygget opp nedenfra, om viktigheten av at folk treffes, at det skapes et ekte community. Det sildrer når en ny dose kaffe fylles i pappkoppene.

Claus: – Men det er ikke alle som skal være på et sted som dette. Det er et forpliktende fellesskap, du kan ikke bare øse av det, du må også gi ganske mye.

Karen Sofie: – Så dere kuraterer …

Claus: – Ja, det er en kuratering, det er ekstremt viktig. Man må

tenke: Hvilke aktører kan være bra her nå?

Karen Sofie: – Hvor lange ventelister har dere?

Claus: – Du må spørre Espen, da

Anja: – Han kommer nå!

Claus: – Ja, du må spørre Espen, vi kunne sikkert fylt opp 20 rom til! Det er tjåka fullt. Alle vil jo inn! Men det er jo ikke en selvfølge at alle kommer inn. Jeg sier det slik: Selv om du spiller fotball kan du ikke bare ringe Rosenborg og si: Hei, jeg vil spille med dere, ikke sant? Det er noen krav for å komme inn.

Anja: – (skyter inn) Miljøet har selv hentet inn andre igjen, som de passer sammen med, økologien her fungerer av seg selv.

Claus: – Jeg kjenner jo ingen! Veksten her er organisk, ikke sant. Det er helt avgjørende.

Espen Grotnes slentrer lett ned trappetrinnet og inn i kaféen. Espen, som en gang i tiden drømte om å bli EDM-produsent, fant sin vei inn i bransjen gjennom et internship, utdanning på Rena, og er nå fast ansatt på fulltid i label og managementet Toothfairy. Samtalen ruller bekreftende videre med Espen om Spellemannog Grammy-nominasjoner, om å ikke dra til LA, men å heller få LA til Tanken, under—KLING KLÆNG BORRRRRRRR— lydene fra bygging av fremtidens kulturrom. Eller kultur-community. Kanskje Kulturrom like mye bygger kulturfellesskap?

82

Karen Sofie: – Er det andre kreative næringer her også? Andre felt?

Claus og Espen svarer om hverandre. De forteller om gjengen i selskapet Distortion som er like mye et branding-selskap, ikke bare til musikkbransjen, men også til mange andre. Og om fotografer på Tanken som startet med ekstremsport, for deretter å følge Justin Bieber på turné, og som nå er blant verdens mest kjente fashion-fotografer.

Claus: – Alt henger sammen som populærkulturelle uttrykk. Det er lett å gå til de man har rundt seg, man slipper å dra ut å lete etter folk. Man bygger hverandre opp næringsmessig og karrieremessig. Det blir en prestasjonskultur der noen lykkes, og så blir andre inspirert av det. “Hvis noen andre kan lykkes internasjonalt, da kan jeg lykkes internasjonalt!”.

Fire musikere fra Oslo Strings stryker forbi kaféen og hankes

inn av Claus som spør om de er fornøyde med akustikken.

Claus: – Du, stopp noen sekunder, stopp, stopp … har dere to minutter? Kulturrom er her og skal se på studioene! Dere må hilse på sjefen for Kulturrom! Hvordan var det å være i studio?

Oslo Strings, stryker 1: – Helt, topp!

Claus: – Og akustikken …?

Oslo Strings, stryker 2: –Veldig bra.

Anja: – Alle bare … (nikker overdrevet på hodet), (stor latter)

Oslo Strings, stryker 3: – Vi tenkte bare å snike oss forbi her …

Claus: – Nei dere må ikke snike dere forbi! Godt å se dere!

En plutselig intens borrelyd, det er vårt cue. Karen Sofie og Ketil guides videre opp gjennom de ulike produksjonsrommene. Turen går innom store studio der “bestefar” Andrew forteller at han ble giret på tanken om hvordan de nye 20-åringene kan gi ham selv en edge som produsent. Praten pendler bekreftende mellom Tanken-gjengen og Karen Sofie og Ketil som begge virker diskré imponerte. Det hersker en fornøyelig tilfredshet hos begge parter, unge musikere som ser ut som de har storefri på videregående ramler ut av naborommet i det Kulturrom forlater Tanken.

OMRÅDEMODNING OG HMS

Ikke mye virker usagt på toget tilbake til Oslo. Kulturrom har sett ferdigstillelsen av et av sine største tilskudd siste årene, et prosjekt som drives frem av visjonære ildsjeler, som bygges rundt et fellesskap, som skaper næring og kultur på inter-

Foto: Andrew Murray

nasjonalt nivå, og som støttes av kommunen. Er dette et eksempel på et optimalt samarbeid?

Ketil: – Det er veldig spennende å se når de kommunale tiltakene skjer i dialog med private næringsaktører og en gårdeier med lang tidshorisont.

Karen Sofie: – Her har de utviklet den gamle papirfabrikken på en eksemplarisk måte. De har tatt i bruk deler av lokalene, og bygget videre stegvis – i dialog med feltet. På fagspråket kaller arkitektene dette for “områdemodning”, når kulturlivet går inn og tar i bruk lokaler i et nytt område. Her på Hamang i Sandvika bygges det et miljø og en scene, og kulturen blir en motor i utviklingen, i stedet for å la det gentrifiseres av kommersielle interesser. På Tanken har de en tidshorisont på over 30 år, og når kulturen biter seg fast her og blir så viktig, vil det nesten bli umulig at noen kan komme og skyve kulturen ut. Det er så viktig!

Gjennom sine tildelinger har Kulturrom gitt tilskudd til etablering av over 500 øvingsrom totalt. Og med fokus på kvalitet både i forhold til akustikk og hms-krav tenker Karen Sofie at de har vært med på å løfte kvaliteten på øvingsrom i hele landet.

Karen Sofie: – Vi har jo kommet til et nivå der det er mindre fare for å dø av elektrisk støt. Alle er enige om at det er veldig bra.

Det er ikke stor fare for elektrisk støt på Tanken. Det er heller fare for at andre liknende prosjekter kan se hvordan energi i slike prosjekter overføres i praksis: Et miljø av dyktige aktører får drahjelp av visjonære ildsjeler—som får støtte fra Kulturrom—som gjør at kommunen blir med—som gjør at …

Historien om Tanken ikke er ferdig fortalt. For den har bare akkurat begynt.

HVA ER MUSIKKPRODUKSJONSROM?

Et av utviklingstrekkene i musikkbransjen er at det ikke lenger er tydelige skiller mellom øvingsrom, studioer og ulike typer innspillings- og lytterom. Litt forenklet kan man si at øvingsrommet er et lyddempet rom for å skjerme forsterket lyd, mens studioet er et akustisk tilrettelagt rom, med en «sweet spot» for en lytter, og gjerne koblet opp med et innspillingsrom, eller en vokalbås, som har øvingsromkvaliteter. I dag er

det stor etterspørsel etter musikkproduksjonsrom som er en hybrid av disse. Øving og innspilling flyter over i hverandre, mange bruker innspilte tracks både i øving og produksjon, og øvingene skjer gjerne gjennom lydkort og headset. Artistene er avhengige av det samme tekniske utstyret under en øving som ved en innspilling, og derfor betrakter Tanken musikkproduksjonsrommene som de nye øvingsrommene.

Kraften i friheten

Tekst: Leif Haaland

Foto: Tomas Pettersen

Vi satte en ordfører og en musikkprodusent i det nye store studioet på Tanken, og ba dem spille opp sine absolutte favorittlåter. Det førte til ryggfryseøyeblikk, gråt på bristepunktet og en samtale om musikkens kraft og funksjon i Sandvika. Ordfører Lisbeth Hammer Krog og produsent Andrew Murray har møttes før, med en felles historie som begynte på Island en gang tidlig på 2000-tallet. Og man merker det med én gang de møtes i kontrollrommet til Andrews nye studio, at her ligger følelsene på utsiden. En mer hjertevarm lyttesession skal du lete lenge etter.

Til lesningen av denne samtalen anbefales det å lytte til Robert Wyatts “At Last I am Free” og Ulf Lundells “Öppna landskap”.

Lisbeth: – Ja, bare dét, altså, jeg var på loftet: Hvor er platesamlingen? Jeg fant den ikke der, men så fant jeg noen plater på gården vår, fordi der har vi hatt party, og da har vi danset, ikke sant! Men det er en halv platesamling jeg ikke finner … Jeg har ikke kastet den! Supertramp og … så da var jeg litt lei meg, da.

Andrew: – Oj … ja, det skjønner jeg godt.

Lisbeth: – Jeg har dem et eller annet sted. Jeg finner dem nok.

Ingen av dem visste helt hva de gikk til. En ordfører og en musikkprodusent skulle samtale og lytte på favorittlåter (fra vinyl selvsagt) i det nye store kontrollrommet på Tanken, et rom som er bygget rundt et meget anstendig høyttalerpar som er bygget inn i selve frontveggen for maksimal god og realistisk lydgjengivelse. Studioet er tegnet opp av Marius Stav og kollegaene i COWI, samme gjengen som har bygget KYGO sitt nye superstudio i en villa i Bergen. Det er ikke KYGO vi skal høre på her. Begge har tatt med seg et knippe plater, men det er så mye å prate om at musikken må vente.

Lisbeth: – Jeg har jo ikke vært en person som har sittet alene hjemme og lyttet til musikk. Det har vært mer i forbindelse med det sosiale for meg. Du får sikkert helt sjokk av det altså …

Andrew: – Hva mener du med det? Men … du … du har jo lyttet til musikk alene?

Lisbeth: – Jeg har lyttet, men ikke sittet alene i en time og bare lyttet! Dette er vel som å banne i kirken.

Andrew: – Men dette er jo litt som hvordan unge ikke lytter til musikk i dag.

Lisbeth: – Er det det?

Andrew: – Altså, det er ingen som møtes som da jeg var i 7. klasse, sant. Vi skulle henge, og spørsmålet var: Skal vi dra i

116

bakken, skal vi dra på kino, eller skal vi lytte til musikk? Det var en aktivitet, ikke sant.

Våre to fasilitatorer (henholdsvis politisk og musikalsk) lytter smilende og oppmerksomt til hverandre, “hhhja” responderes på innpust i tide og utide og latteren sitter løst. Klokken er bare 9.48 en onsdags morgen, men stemningen er mer som 18.35 en fredags ettermiddag, kanskje med aromaen av ny-skviste blodappelsinskiver fra en nedkjølt negroni – som om vi er på et classy vorspiel der helgens forventning henger i luften mellom ordene i den ærlige samtalen.

Lisbeth: – Jeg skulle holde et foredrag her på Kunnskapssenteret for masse ungdommer, og hadde et manus og bla-bla, men

i bilen på veien hører vi Miley Cyrus sin “Flowers”, og den teksten hadde grepet meg voldsomt. Og jeg tenkte, det er ikke stuerent å begynne å snakke om Miley Cyrus i et foredrag, men jo, så gjorde jeg det. “I can hold my own hand …”, som på en måte handler om å ta ansvar i livet og tro på seg selv. Jeg begynte foredraget med noen strofer. Og det ble helt stille i forsamlingen ... Så klappet de. Altså, hvordan en tekst fenger og kan skreddersys, ja, dette vet du alt om, Andrew.

Kaffen surkler idet koppene fylles opp, vi er ikke i nærheten av å begynne lyttingen, men samtalene handler allerede om musikkens kraft og funksjon for unge menne-

sker som vokser opp. Om hvordan kunsten ofte gir et uttrykk til ulike livserfaringer som smerte, kjærlighetssorg og tap.

Lisbeth: – Apropos psykisk helse og uhelse, jeg gjør meg mange tanker om tøffe miljøer og mye stoff, og hvordan musikken og artister setter ord på sine følelser. Det gjør det hele kjempesterkt, da, er til å grine av! Og hvor mange som kanskje også blir reddet av musikken, for man får det i hvert fall ut.

Andrew: – Det er derfor jeg ønsker at alle skal få den muligheten til å motta kraften av musikk. Det å bare ta seg et moment … Det betyr ikke å måtte

lytte gjennom en hel kritikkerrost obskur plate, men å lytte uten distraksjon, lytte til musikken. Jeg kjenner, akkurat som i låta til Miley Cyrus, at her har jeg noen å holde i hånda. Og det er faktisk min egen hånd, men det føles som at det er en venn.

Lisbeth: – Ja, nydelig! Et holdepunkt. Altså, noen tror på en Gud som man kan beskrive på samme måte, slik som du beskriver musikken.

ISLAND

Den varme tonen mellom ordføreren og produsenten bekrefter at dette ikke er første gang de møtes. De har kjent til hverandre lenge, og den historien begynte på Island i 2004, da kommunene drev med kulturutveksling under det som ble kalt “Twin City”.

Lisbeth: – Island! For du var

der, da du var veldig ung!

Andrew: (Forvirret) – Var du der, og? Trine [Bendixen] og Berit Inger [Øen] var der, men …

Lisbeth: – Det var jo vennskapskommunesamling, og på selve happeningen kom det politikere de siste dagene. Der var jeg! Hafnarfjördur. Dere satt opp en forestilling siste kvelden.

Andrew: (Lyset går opp) –Jaaaaa, sant, det kom en gjeng politikere!

Lisbeth: – Ja, ja, ja! Da var du bare 15, 16 …?

Andrew: – Første året på vgs,

nettopp fylt 16.

Lisbeth: – Ja, du hadde ikke vært på Island før?

Andrew: – Nei, er du gæærn.

Lisbeth: – Altså ungdomsutvekslingen har vært noe av det viktigste suksessresultatet vi har hatt, vil jeg si. Helt unikt.

Andrew: – Veldig betydningsfullt for meg. Her må jeg gi kommunen kred.

Andrews og Lisbeths veier har krysset hverandre mange ganger etter dette, blant annet da Andrew fasiliterte en songcamp på Tanken med artist Bendik Giske og produsent Matias Tellez, som

120

kombinerte klassiske instrumentalister og mer pop-orienterte musikere. Og nå sitter de igjen sammen, i et av de beste innspillingsstudioene i Norge. Hadde de trodd det?

Andrew: – Jeg husker første møte da Tanken skulle åpne i 2003, at Claus stod og gaulet om 3 øvingsrom i kjelleren. Og nå er det…

Lisbeth: – 37?

Andrew: – Nærmere 40.

Lisbeth: – Jeg hadde ikke sett for meg at denne satsingen kunne være i regi av en kommune. Det er det som er så kult og veldig annerledes. Det

handler om en kommune som har noen økonomiske muskler. Og ikke minst mennesker, noen dedikerte mennesker som har sett noen stjerner og muligheter, og de har koblet visjonene og mulighetene sammen.

LYDEN AV SANDVIKA

Det er her politikk og musikk møtes. Når en ordfører snakker om byutvikling og en pro -

dusent ser mange nye studioer i verdensklassen. Når en ordfører i sin pene grå ullgenser, kvalitetsskjerf og diskré eleganse, og produsenten med sin ulne varme studio-strikkejakke ser omtrent det samme, men fra ulike vinkler.

Lisbeth: – Jeg tror ikke Claus og co. hadde tenkt dette tilbake i 2004, veien har nok

blitt litt til underveis. Men de har jo vært gode ambassadører inn mot oss i politikken og til administrative folk i rådhuset. De har klart å fortelle oss betydningen av musikk for menneskelig utvikling og livskvalitet. Også har vi de siste årene koblet på dette med identitet: Hva skal Sandvika være, Hamang, byutvikling og kulturnæring.

Andrew: – “Lyden av Sandvika?” Du husker den? he he.

Lisbeth: – Ha ha ha! Ja, og den fikk vi ikke gjennomslag for, noen av oss gikk for den! (Begge ler godt). Nei, så ble den nedstemt.

Men slagordet lever i beste velgående, i praksis. Ordføreren sklir elegant inn i en velutviklet

glødende politisk patos. Andrew er helt med. Det er ikke så rart, når man snakker om betydningen av musikk. Hvor viktig er musikken i Sandvika?

Lisbeth: – Nei, men altså … Politikken så at det som var skapt her, det måtte vi bygge videre på. Et konkurransefortrinn kan vi kalle det, selv om det er et kommersielt språk. Dette var

noe som var bygget opp over tid, og som vi kunne utvikle videre. Vi kan jo ikke begynne på nytt da! Det hadde jo vært så innmari dumt!

FRIHETEN

Omsider blas det blant platene i den nyinnkjøpte vinylbaggen til Andrew. Pent behandlede original-utgivelser står pent side om side beskyttet med tykke plastomslag. Det blir stille et øyeblikk, nesten andektig. Lisbeth leter etter brillene sine for å kunne lese på omslagene, men finner dem ikke. Kanskje musikken blir sterkere uten briller. Når man kun lytter med ørene.

Andrew: – Kan jeg starte ballet, Lisbeth?

Gutten fra Rykkinn har valgt ut Robert Wyatt sin “At Last I am Free”. En små-proggete og skakk popballade bygget opp av noen klunkete George Harrison-aktige trommerytmer, et skranglete gospelpiano og en halvsøvnig synthfløyte.

Andrew: – Tilbake til det å holde seg selv i hånda, å ha en bestevenn i musikken. Å komme fra det passive stedet til det aktive stedet. Når man kommer dit, kan det høres litt sånn her ut (legger stiften ned på platen).

Musikken brer seg ut i kontrollrommet. Lyden er så distinkt at man kan høre hvor mange ringer pianisten har på fingrene. Robert Wyatts doblede leadstemme proklamerer fra et studio på 1980-tallet: “At last I am free, I can hardly see in front of me”.

Andrew: – Tilstedeværelsen der … !

Lisbeth: – Materiell frihet … Nei, det er jo en kognitiv frihet, en emosjonell frihet …

Andrew: – 100 prosent. 100 prosent. Litt sånn når våren kommer, at låten går så sakte, at jeg kan nesten fryse i tid, og bryte ut: At Last I am Free. Men jeg kjenner det mindre og mindre dess eldre jeg blir, dessverre.

Lisbeth: – Egentlig en sånn genuin lykkefølelse der og da, i nuet?

Andrew: – Lykke tror jeg handler om individ, men for å oppleve glede må jeg ha med andre. Å bidra til mennesker rundt meg.

Lisbeth: – Ja, det er vel det samspillet der. Når er det vi kjenner den følelsen du beskriver nå? Er ikke det i samspillet med andre?

Andrew kjenner det i halsen. Han er på dypet her. Dette treffer en kjerne: Frihet, glede, fellesskap. Og låten til Robert Wyatt fra 1981. Men det er Lisbeth sin tur. Hun kaller seg en ordentlig “Bærumsdame”, med perleøredobber og lakksko, men har også bodd på gård i Østerdalen og kjørt traktor og 6-hjuling. Hennes låtvalg blir en slags mellomting mellom Bærum og gårdslivet, svenske Ulf Lundell sin “Öppna landskap”.

Lisbeth: – Men denne platen er ikke pusset og renset på 30-40 år, hva gjør vi med stiften da? Går det bra?

Vi er enige om at litt knitring bare er bra for lytteopplevelsen. Andrew siterer John Peel, “Life is full of surface noise”, før Lisbeth begynner å skryte av svensk visesang. Bertil Taube. Fellessang. Og så er det tid for Lundells låt fra 1982. “Jag trivs bäst i öppna landskap, nära havet vill jag bo”. Gospelpianoet er nesten klin likt pianoet fra Wyatts frihetsang. Strykerne løfter oss opp og vi svever som ufoer i kontrollrommet. Lisbeth veiver med armene, det glinser i øynene på begge. Andrew ler. Dette er en scene, Lundell er soundtracket, ingen har lyst å være et annet sted enn akkurat her, akkurat nå. “Jag trivs bäst i fred och frihet, för både kropp och själ”. Det fryser nedover ryggene.

Andrew: – Åhhh ... Nok en sang om frihet da!

Lisbeth: – Det er mange lag. Det kan være den fysiske friheten, men forteller meg også noe om det motsatte av “burdisme”, alt det vi er lært opp til at vi må og bør.

Andrew: – Hmmm …

Lisbeth: – Kjenne ordentlig etter, være autentisk, by på seg selv litt, ikke være så redd.

Lisbeth forteller at hun har valgt å gi egne barn stor frihet

126

Andrew: – Hva legger du i å gi frihet til de unge?

Lisbeth: – Friheten må følges opp av at vi bryr oss. Frihet må henge sammen med omsorg og kjærlighet, men også noen rammer. Vi ser etter pandemien mer sårbar ungdom som ofte kjenner på utenforskap. De kan ha vokst opp i dysfunksjonelle familier og kjent på liten grad av trygghet, mestring og tilhørighet. Da tror jeg riktig medisin er å favne denne ungdommen enda mere.

Andrew: – Men bli med på denne tankerekken her nå …

Andrew forteller om hvordan han ble gitt frihet og ansvar som ung, da Claus serverte han og hans unge venner noen rom på

Tanken de kunne fylle med egne band og artistprosjekter. Om hvordan de fikk eierskap til å ta vare på stedet og hverandre. Om hvordan noen misbrukte denne friheten, men da ble satt på plass av de andre. Om hvordan de lærte å sette verdi på seg selv. Og om hvordan dette la et grunnlag for en reise videre til Rockefeller i Oslo og scener i utlandet.

Andrew: – Jeg tror det må komme innenfra. Hvis man gir ett rom til én ung produsent, som kanskje jobber med 10 artister, og hver artist

kommer inn med 3 musikere, da er vi allerede oppi 30-ish mennesker som har fått en mulighet. Sånn funker det her nå.

SERVICEBRANSJEN

Driver kanskje ikke disse to ganske så forskjellige menneskene med noe av det samme? Som ordfører er det ulike velgere og interessenter som skal bli fornøyd. Og som musikkprodusent skal du sørge for at artisten, plateselskapet, managementet, og ikke minst publikum er happy. Har de samme rolle?

128

Andrew: – Vil du si at du er i servicebransjen, Lisbeth?

Lisbeth: – Ja, absolutt! Jeg skal sørge for gode velferdstilbud til Bærums innbyggere, ikke sant?

Andrew: – Men liker du å si at du er i servicebransjen? he he.

Lisbeth: – Vet du, service for meg, det er å skjønne andres behov.

Ordføreren snakker om hvordan varehandelen er undervurdert. Om hvordan noen ensomme mennesker har butikken som det eneste stedet de er i dialog med andre. Og hvor mye det kan bety om den som står bak disken ser dette menneske, og oppfører seg ordentlig. Andrew er plutselig igjen på et bristepunkt.

Andrew: – Ååå, ja, hah …

Lisbeth: – Traff det deg nå?

Andrew: – Ja, ja … Når jeg går og kjøper lunch, og ser alle jeg antar blir busset ned til storsenteret, eldre som sitter ensomme på kafé. Åå … det her. Skulle ikke tro at dette cracked me up! he he. Men sant, hvorfor har Sandvika Storsenter sluttet med han pianomannen som satt og spilte, der hvor Joe & the Juice er nå? Det betydde noe!

Lisbeth: – Ja, for da kan du komme inn og late som du skal høre på musikk. Ja, du hører faktisk på musikk, du har et påskudd for å ikke bare sitte på en kafé i mange timer.

Praten i kontrollrommet ruller videre om musikkens sosiale rolle, Andrew rensker opp stemmen, vi snakker om den nye kaféen på Tanken, hvordan også den kan bli et nav, et hjerte, et sted som samler mennesker. Ja, hva er forventningene til alt det nye som er bygget på Tanken? Hva er ambisjonene?

Andrew: – At vi klarer å fortsette å gi aktørene her den friheten. En frihet til å skape, ikke bare for å forsyne et marked, men skape fortellinger og historier som treffer på disse ulike nivåene vi har snakket om.

Det er spesielt å høre noen formulere noe for første gang, og at det likevel høres gjennomtenkt ut. Nettopp fordi det kommer fra innsiden, fra kjernen i egen drivkraft.

Ordføreren blir stille. Hun forstår at det kommer noe viktig.

Andrew: (fortsetter) – At hele kunsten får komme fram, at vi ikke bare har én sjanger og én type musikk, men at vi klarer å favne alle de kunstnerne, skaperne, kreatørene, nøkkelmenneskene og nøkkelselskapene, slik at det blir en organisk syklus av mennesker som rekrutteres inn og at vi bygger broer mellom amatør og profesjonell. Og at vi også klarer å skape de

fremste artistene og produktene som kan lykkes kommersielt i den store verden. Det er forventningene mine. He he!

Lisbeth: – Mine forventninger … Denne samtalen har jo på en nydelig måte formidlet det. Gjøre en forskjell for mennesker. Men så blir det så mye større når vi også kan sette Sandvika, Bærum og Norge på kartet, også på det internasjonale kartet. Tenk, dette miljøet som begynte i det små, å se det i en mye større sammenheng. Det handler om å leve ut visjonen: Et kraftsenter for kultur og kunnskap.

Kraften i frihet?

Lisbeth: – Ja!? For uten den friheten, ansvaret, tilliten og selvtilliten, ja, da skaper vi ikke det samfunnet vi så gjerne vil skape.

Samtalen fortsetter om friheten i å bade naken og Norges første nakenbadeforening. Og idet lokket på kaffekannen, som sitter løst, detter av og Andrew heller en halv kanne rykende varm kaffe rett på teppet og heldigvis ikke over vinylspilleren, kan det være at det var på tide å avslutte. At det kanskje ble akkurat litt vel mye frihet, akkurat da.

Raske gutter

På under to år har gjengen i Distortion rukket å etablere seg som et ledende management i Norge med artister som Bausa, Golfklubb og Ari Bajgora. Og ikke minst –å utfordre stivnede normer i musikkbransjen. Rett fra gymnaset ryddet de bordet, startet med blanke ark og tegnet opp en musikkbransjemodell for fremtiden. Eldstemann i den 10-personssterke gjengen er 22 år. Da går det raskt.

Tekst: Leif Haaland Foto: Tomas Pettersen

Bausa. Foto: Max Campbell

Du merker det med én gang. Ulysse tar telefonen, har selvfølgelig lagret nummeret ditt med navn da dere såvidt kom borti hverandre noen måneder før, small-talker lett og raskt noen sekunder før dere avtaler tid for et intervju, og: “Seff, det ordner vi”. Det er proft. Men aller mest raskt. Det føles som om tempoet på samtalen er på 1.5 x vanlig fart. Eller 3 x. Og før du vet ordet av det, sitter du med Ulysse Bonfils, Nikolai Kvello

Etholm (Nik) og Selasi Bravie i en sofa utenfor studio 1 på Tanken.

Nik: – Vi kunne uten tvil ansatt noen som er eldre. Hatt en vis gammel mann i hjørnet som kunne si ifra når ting går litt over styr. Vi diskrimerer ikke med alderen. Men vi kommer oftere over folk med en like-minded instilling, da. Litt yngre.

Eldstemann er 22. Dette må gjentas, fordi bare dette i seg selv er

oppsiktsvekkende i en musikkbransje der de fleste bruker 15-20 år på å posisjonere seg som management eller musikkselskap. Gutta tenker det utelukkende er en fordel å være unge.

Ulysse: – I starten var det vanskelig å få kredibilitet siden vi var så unge og ikke hadde bevist så mye. Men det sekundet vi begynte å få til ting, så gikk det fra å være et usikkerhetsmoment til å være en kul ting, noe folk så opp til i bransjen.

Nik: – Det er stort sett en fordel at vi er så unge, det gir oss et nytt perspektiv. Og nå føler vi oss inkludert, vi synes det er veldig hyggelig å være med på alle mulige ting i bransjen.

Med noen av Norges mest strømmede artister i stallen, som Bausa og Golfklubb, ser man kan-

skje for seg at det er høy sigarføring, dyr champagne og penger som flyter rundt gjengen i Sandvika.

Ulysse: – Om vi tjener masse penger, det vet jeg ikke …

Selasi: – Det lages veldig mye musikk, i hvert fall!

Ulysse: – Vi er vel ti stykker som jobber i Distortion, syv på heltid. Og nesten tyve forskjellige artister og produsenter.

Selskapet ble startet januar 2023. Det er nesten vanskelig å tro at dette er mulig. Å sysselsette så mange og operere på et såpass høyt nivå, på så kort tid – samme mengde tid de fleste av oss andre

136

dødelige rekker å lese et par bøker eller pusse opp gangen (men uten å fjerne maskeringstapen).

Ulysse: – Vi startet dette som 19-åringer. Uten noe særlig erfaring. Har vært veldig mye å lære. Når vi lærer noe må vi videre til det neste. Vi får ikke så god tid. Krever mye. Kan jo falle også, men foreløpig har det gått veldig greit.

Ulysse kutter unødvendige ord. Det er den raske selvtilliten. Det å gjøre ting på sin egen måte. En tydelig coolness i sofaen på Tanken. Kanskje gutta er blitt arrogante, at de nå er best på alt?

Ulysse: – Asså, vi har masse å lære. Bare det å ha en familie med tredve tyveåringer, hvor vanskelig er det ikke bare å få folk til å komme på tiden, he he. Og når man er på en lang festivalsommer blir

det jo fest og moro, men man er jo nødt å være profesjonell også.

STIVNEDE NORMER

Ulysse hadde drevet som management også før Distortion, Nik og Selasi var allerede i gang med egne produsent- og artistprosjekter. Det første de merket da de kom inn i bransjen var at avtalene de ble tilbudt var skapt for en annen tid, avtaler som ikke lenger føltes riktig.

Ulysse: – Det er avtaler med store forskudd, lisensavtaler med høye prosenter, lang varighet og mange album. Og tidligere var dette naturlig, fordi man trengte et plateselskap for å produsere musikken, som var dyrt, man trengte å trykke plater og CD-er, markedsføre seg fysisk, som var krevende uten et stort team, og man trengte nettverket, det var mange gate-keepers. Da kunne man rettferdigjøre at de store platesel-

skapene tok såpass mye fra en artist for å gjøre den jobben.

Selasi: – Ikke bare rettferdiggjøre, men det var et faktisk behov. De måtte eie majoriteten og ta på seg dette ansvaret. Men nå når det behovet ikke er der lenger, og man kan få til ting alene – man kan få til ting med et team som jobber med andre deler, med mer interessante sammensetninger av team – kan man ikke rettferdigjøre å ha avtaler slik de så ut på 2000-tallet, liksom.

Gutta sitter avslappet tilbakelent med fokuserte blikk, hopper inn og utfyller hverandre. Dette har de snakket om før. Mange ganger.

Ari Bajgora. Foto: Max Campbell

Golfklubb. Foto: Max Campbell

Det føles som de snakker om en pragmatisk inngang til hvordan jobbe med musikk i 2024.

Ulysse: – Du kan produsere musikken selv på gutterommet, du kan markedsføre deg selv på sosiale medier … Vi satt og tenkte: hva er det et label må gjøre, nå i dag? Nummer én: tilhørighet, å være en del av et team. Nummer to: nettverket er kjempeviktig. Og så er det den digitale markedsføringen i sosiale medier som egentlig ingen plateselskaper i Norge mestrer veldig godt. Dette skulle vi me -

stre, vi skulle bli best på akkurat det.

Når noen tenker nytt og røsker opp i gamle standarder, kommer det alltid en reaksjon. Det gjelder selvfølgelig også for Distortion. Kritikken de får handler om at de tilbyr alt til artistene, at de kanskje gaper over for mye?

Nik: – Vi så behovet for en annen type plateselskap. Vi satt alle i samme situasjon, hvor prosjektene våre ble større og større, og vi ble approached av et label, en booker, et live-team, et publishing-selskap, innholdsprodusenter, PR-byråer …

Ulysse: – Masse forskjellig, liksom.

Nik: – Vi synes man kunne samle tjenestene på et sted, eller i hvert fall samle oversikten. At et selskap kan veilede artisten i alt dette. Så på sett og vis er vi mer enn et management og plateselskap, vi er et musikkselskap, et full-service selskap som kan bistå artisten med

de behoven de har. Men jeg skjønner kritikken om at vi nesten er et “360-selskap” som prøver å gjøre alt. Det kan godt være at noen artister kan trenge en annen partner på f.eks. publishing eller noe annet. Vi prøver å finne en bra mellomting.

Kritikken handler også om at de kanskje tar større risiko enn det som er vanlig. Distortion gjør store investeringer for artistene, kanskje større enn mange plateselskap i Norge, men kjører samtidig løpende avtaler. De gjør ikke avtaler som sikrer dem flere album over lengre tid. Hvis en artist på neste album heller vil jobbe med noen andre, kan de gjøre det.

Ulysse: – Hvis artisten føler at de kan få bedre hjelp et annet sted, så er det der de burde være. Skal du ha et team som fungerer rundt en artist, er man nødt til å ha den tilliten. At artisten tenker at det er hos oss de kan få den beste hjelpen. Vi er villig til å ta den risikoen, å kunne gå på en smell.

140

Hva skjer hvis en av Distortions suksessartister blir lokket med limousiner, russisk kaviar og grønne skoger hos et majorlabel, er de ikke redde for å investere i en artist og ikke få noe igjen for investeringer?

Ulysse: – Nei. Det er mye selvtillit i det. Vi er ikke redde for å miste en artist. Per nå vet vi at vi gjør den beste jobben for våre artister. Ingen av oss ligger søvnløse om nettene.

Det er noe “all in-aktig” over hvordan Distortion driver business. Og hvis man først og fremst er opptatt av å sikre trygghet, da reiser kanskje ikke et prosjekt så veldig langt. Som selskap kjøper de inn live-utstyr som alle artistene kan bruke, de lønner innholdsprodusenter som hjelper artistene med ting de ikke kunne hatt råd til selv, og de ansetter egne tekniker-team. Og når dette går bra, ja, da damper det av tillit mellom partene. Kanskje artistene blir bedre av at også selskapet

tar høy risiko. At det går bra blir på en måte eneste mulighet. Det går i hvert fall raskere.

Ulysse: – Vi har en modell for de største artistene som vi kan bruke på de nye artistene, og ting går så sinnsykt mye raskere. Og vi har en oppskrift nå som gjør at vi kan få hvilken som helst artist vi jobber med, inn på topplistene. Men vi jobber også for å bygge bærekraftige artistkarrierer, artister som også selger billetter om tyve år.

KJELLERSTUE

Etter et par skrive-sessions med nye artister i kjelleren til Nikolais

foreldre, skjønte de at dette kanskje ikke var stedet å invitere artister til å skrive.

Nik: – Foreldrene mine var helt supre! Det var mer dét at det var en seng i hjørnet, og man måtte gå inn via en litt sketchy gang.

Ulysse: – Det var ikke det værste studioet, da! For å være en kjellerstue!

Nik: – Nei, til å være hjemmestudio var det helt topp.

Ulysse: – Og vi satt på et veldig veldig kjipt kontor i Møllergata

Iben Marie. Foto: Max Campbell

RAKKERE. Foto: Max Campbell

med masse forskjellige regnskapsførere. Så vi måtte finne noe nytt som var bedre, og kom over kontorlokaler hos Toothfairy i Sandvika, som også hadde studioer til utleie. Og vi tenkte: He! Hvor mange kontorfellesskap finner du som også har studioer til utleie?

Da møtte vi Martin [Schilde] og Annichen [Winsnes Svalastog] og fikk sett oss ut et rom på Tanken vi likte.

Tiden flyr, historien føles allerede gammel. Distortion er nå godt etablerte på Tanken, og deler kontorlokaler med selskapet Tooth-

fairy på Løkketangen. Som om de har vært der i årevis. Hvor viktig er Tanken for Distortion?

Ulysse: – Det er folka på Tanken som har vært viktig for oss. Miljøet på Tanken. Toothfairy har vært viktig for oss. Huge [filmproduksjonsselskap] har vært viktig for oss. Alle artistene som sitter her er viktige for oss. Alle fotografene som kommer innom.

Selasi: – Det har gått relativt kjapt. Hvis man ser på hvor mange av prosjektene våre som har med andre fra Tanken som er direkte involverte … det er vel egentlig alle prosjektene nå.

Idéen om at det oppstår nye samarbeid når man samler masse flinke folk på et sted blir grundig bekreftet. Men er det bare topplis-

ter og VG-lista og business som gjelder? Hvor mye fokus har de på kunst?

Ulysse: – Litt forskjellig. Jeg hadde aldri tenkt å jobbe med musikk, egentlig. Jeg har aldri drevet med musikk. Skulle ta pilotutdanning, men så havnet jeg her. Mens Selasi og Nik har jo begge drevet med musikk, laget mye musikk. Vi har litt ulike innfallsvinkler.

Selasi: – Et bra team da!

De er samkjørte, disse her. Rask musikk, rask business. Når vi begynner å snakke om veien inn i bransjen rett fra gymnaset, og hvilke annen utdanningsbakgrunn de har, blir svaret åpenbart.

Nik: – Ikke spør om det, da! He he.

Hektet på latterlig

god akustikk

Tekst: Leif Haaland Foto: Marius Stav

Da akustikerne gjorde målinger i de nye studioene på Tanken, begynte de bare å le. Det som oftest bare er teoretisk mulig, var blitt fysisk virkelighet. Resultatene var latterlige gode. Marius Stav er hektet på å finne ut hva som skal til for å få optimal lyd i innspillings- og kontrollrom. Sammen med COWI og akustikk-legenden Bård Støfringsdal står han bak byggingen av KYGO´s nye studio i Bergen, og må ta litt av æren for at både strykekvartetter og fløyte-ensembler allerede valfarter til det nye store studioet på Tanken for å spille inn i akkurat dét rommet. Men den ydmyke trønderen understreker at dette hadde han ikke klart alene.

146

Det føles litt som å komme til et etteretningssenter når man ankommer COWI´s hovedkvarter på Tyholt i Trondheim. Etter en rask registrering ved skranken må man sitte og vente blant konsern-palmene i den luftige lobbyen, før man blir hentet og geleidet til rett etasje. Man har fått audiens, man skjerper sansene, er litt rettere i ryggen. Og kanskje det er hemmelighetsstemplet data som lagres oppover i etasjene. COWI beskriver seg selv som et totalrådgivningskonsern for alt fra bygg og infrastruktur til miljø og industri. Og lyd. Blant de aller beste i Norge på lyd.

For Marius startet reisen da han etter ett år på lærerutdanning fant ut at han ikke vil bli lærer likevel. Han ville heller finne ut hvordan du kan få den optimale lyden i et studiorom. Det kan nesten virke som om Marius var besatt av spørsmålet: Hva er det som gir aller best akustikk?

Marius: – Jeg fant ut at akus-

tikk var kjempespennende! Det påvirket alt vi gjorde. Så jeg begynte å forske på ulike materialer med spiker og hammer for å finne ut hva som funket og ikke. Fikk meg en jobb i Brygga Lydstudio, før jeg satte i gang med en master i musikkteknologi på NTNU der jeg skrev om akustikk i innspillingsrom. Jeg fartet rundt og målte i de fleste store studioene i landet, snakket med teknikerne, så hvordan ting var løst.

Det har kommet godt med. Det er Marius sin COWI-kollega Bård Støfringsdal KYGO ringer til når han vil bygge et studio som kan lokke Ed Sheeran til villaen sin i Bergen. Og det var COWI og Marius Tanken trengte for å sikre så optimale lydforhold som mulig i de nye studioene.

16 LYDTETTE ROM

Hvem som helst kan bli svett av bestillingen fra Tanken: Vi vil ha 16 lydtette produksjonsstudioer

med ekstremt god lytting, rom som ligger tett i tett. Du skal kunne piske i gang et metallband i det ene rommet, og meditere i det neste. Hvordan angrep Marius denne jobben?

Marius: – Det første vi tenkte på var den overordnede flyten i lokalene, planløsningen, logistikken og infrastrukturen. Akustikk er jo det vi er utdannet for å kunne, men vi har et helhetsblikk på alle prosjektene vi jobber med. Hvordan skal lokalene brukes, hva er behovene

til brukerne, hvilken funksjon skal de ulike rommene ha. Selve akustikken er bare en liten del av arbeidet.

Marius forteller at det mest krevende med prosjektet var å lande kabalen med helheten. At alle rommene er rustet for all mulig fremtidig bruk. At de har nok linjer til mikrofoner, til høyttalere og til digitalt bruk. Alle disse vurderingene gjorde at planløsningen endret seg mange ganger. Prosjektet ser helt annerledes ut nå enn da han

forprosjekterte sammen med Claus [daglig leder på Tanken] i starten.

Marius: – Jeg husker ikke hvor mange tusen loddepunkter de drev og jobbet med der inne, men det var mye asså! Og hvor mange tonn med sånn fibergips de har hatt opp, en blir jo mørkeredd. Og hvor mange km med kabler det ligger nede i gulvene. Det er helt sinnsykt, he he!

EN GYLDEN MIDDELVEI

Men 16 rom tett i tett som ikke

skal lekke lyd inn til hverandre. Er det mulig?

Marius: – Det er helt umulig. Når du har rom vegg i vegg, er det helt umulig å få det helt stille, da i hovedsak i bassområdet. For å klare det trenger man i så fall en meter med betong mellom rommene og en masse gipsgreier på begge sider.

Det kokte ned til hvor mange rom det skulle være plass til, og hvor god lydisolasjon man faktisk trenger, og treffe en fornuftig

148

middelvei. Alle rommene er såkalte boks-i-boks, som betyr at de har flytende gulv, der veggene bygges oppå hvert sitt separate gulv med himlinger som bæres på veggene, slik at hvert rom flyter for seg selv. Og masse lag med gips på hver side av veggene.

Marius: – Vi hadde forventet at vi skulle holde 65-70 desibel (dB) demping mellom rommene. Og man må ta høyde for litt svekkelser som alltid vil oppstå rundt utettheter og ventilasjon. Så satte vi opp noen svære høyttalere som spyler ut 100 - 120 dB, gikk ut, lukket døren, gikk inn i naborommet, lukket døren: Helt stilt. (Hviskestemme). Så måler vi, og ser at resultatet er rundt 80 dB i lydisolasjon mellom rommene. Dette indikerer at de snekkerne som har bygget dette

COWI/ Marius Stav

har vært så pinlig nøye at de har klart å bygge rom som i prinsippet bare er teoretisk mulig. Det skjer aldri.

Marius: – Vi var tre akustikere som målte og gikk inn i rommet og lukket døren. Det er klart, når du har tre akustikere som bryter sammen i latter … !

For de som ikke husker noe fra fysikktimen på videregående: 10 dB økning i lyd oppleves subjektivt som en dobling. En demping på 80 dB blir derfor ikke bare litt bedre enn 70 dB, det er mye bedre. Noe som gjør disse rommene til noen av de best akustisk

tilrettelagte rommene i Norge?

Marius svarer uten å nøle.

Marius: – Det vil jeg tørre å påstå. Jeg vet ikke om det finnes noe sidestykke i Norge i dag, på dette kvalitetsnivået. Jeg vet ikke om noen andre fasiliteter på samme nivå i kvalitet og størrelse som dette. Det er helt unikt … nesten i verdenssammenheng.

Det må jeg si.

Den fornuftige middelvei har kanskje blitt den gylne middelvei. Til tross for 16 rom tett i tett er dempingen i realiteten på et nivå som kun er teoretisk mulig. Men det finnes likevel

Illustrasjon:

Jeg vet ikke om det finnes noe sidestykke i Norge i dag, på dette kvalitetsnivået.

Marius Stav, COWI

unntak på hva som er mulig av opptak, og kompromisser man må leve med.

Marius: – Det er klart, hvis du skal gjøre opptak av strykekvartett eller en kassegitar mens de sitter og lager russelåter i naborommet, det er ikke forenlig. Det går ikke.

Marius er opptatt av håndverkernes del av æren for at dempingen ble så bra. Han lener seg bakover i stolen og myser utover kontorlandskapet med hendene foldet bak hodet.

Marius: – De har vært fantas-

tisk dyktige, altså. De har fulgt rådene våre til punkt og prikke. Og hver gang det har dukket opp noe på byggeplassen de har vært litt usikre på, så har de ringt eller sendt en e-post og fått en avklaring. Det gjelder både de snekkerne som har utført byggingen, men også elektro og ventilasjon som har ansvaret for kanalføring og lydfeller. Det har vært en kultur i prosjektet for at her er det faktisk lyd som er hovedmålet og drivende faktor, og så har man vært ´all inn´ på å få til det. Det har betalt seg.

Marius ser takknemlig ut. Han snakker om stoltheten han op-

plevde at alle hadde i prosjektet, hvordan det var stas å gå på jobb. Kanskje fordi det ikke er hver dag man får være med på et prestisjeprosjekt og virkelig gjøre feinschmecker-arbeid.

ABBEY ROAD

Samtalen med Marius foregår i et lite møterom med vevpute-belagte møteromstoler og forsker-aktig konsulent-stemning. Man hører et jevnt sus fra ventilasjonen, en vanlig støy i alle større bygg, men som er kritisk i rom der man skal gjøre opptak. På Tanken skal støynivået på ventilasjonen ideelt sett ligge lavere enn støygulvet i lydutstyret,

Illustrasjon: Den endelige planløsningen over alle studioene. Etter mange ulike versjoner, ble dette den endelige løsningen for de nye rommene. Her er det ingen rette vinkler, de ulike brukerbehovene er tatt hensyn til, man har tenkt gjennom framtidig bruk og logistikk med utstyr som skal inn og ut.

Kabelrenne i gulv fra K1 til siderack/studiopult. 2200 mm lang, parallell med vegg med glassfelt

Generelt:

50 mm trekkerør til analoge kabler. Multikabler med balanserte linjer og høyttalerkabler kan legges i samme trekkerør.

32 mm trekkerør til CAT og fiber. Stiplede linjer: Føringer over himling der det ikke er mulig å gå i oppforet

Dobbelt datapunkt (Cat6A) for medsynskamera. Plasseres 2,2 m over ferdig Termineres i teknisk rom tilknyttet Kontroll 1

I tillegg til angitt infrastruktur foreslås 8 stikk pluss 2 x CAT6A (ordinært datanett) sentrert høyttalerne ved hver arbeidsstasjon. Rikelig med stikk jevnt fordelt i rommet forøvrig. Termineringspunkter/veggbokser plasseres 600 mm over ferdig gulv.

COWI—TANKEN

typisk på 15 dB eller lavere. Man hører veldig godt suset på det lille møterommet hos COWI i Trondheim.

Marius: – Her ligger det på 3035 dB. Helt ubrukelig, he he!

I tillegg til lydisolasjons-målingene på Tanken (som fikk tre akustikere til å få latterkrampe), har Marius målt bakgrunnsstøy fra ventilasjon og etterklangstiden, det vil si klangen i rommet. Han forteller om da han etter at innspillingsrommet var ferdig gikk inn i det store rommet og klappet sammen hendene, slik yrkesskadde akustikere ofte gjør når de går inn i et rom, for å sjekke klangen.

Marius: – Dæven, det ble klangfullt! Men det var egentlig målsettingen. Da vi målte var vi beint på det vi hadde planlagt. Vi har vært litt dristige. Bestillingen fra Andrew [Murray, Luft Studios] var at det skulle være alla Abbey Road [studio i London som ble mye brukt av blant andre Beatles], som

er ganske klangfullt. Men rommet på Abbey Road er også vesentlig større, og tåler derfor mer klang uten at lydstyrken blir for kraftig. På Tanken har vi landet på en løsning der vi har sluppet opp så mye klang vi tør, for at en enkel fiolinist eller en vokalist virkelig kan kjenne at rommet svarer. Så har man mulighet til å ta inn dempevegger som kan dempe ned rommet skikkelig når det trengs. Det viktigste i et rom er at musikerne blir kreative av å være der.

LYTTEFEST

De fleste produsentene og artistene som har inntatt de nye produksjon-

srommene på Tanken har allerede i månedsvis sittet og produsert nye pophits, musikk til TV-serier og klubbbangers. For de fleste har det også vært en enorm oppgradering med tanke på akustikk og lytting. Nå hører de jo faktisk hva som foregår i miksen.

Marius: – De som arbeider på Tanken må lære seg rommet. De kommer jo fra relativt dårlige behandlede rom med cutoff på sikkert 80 Hz, og nå kommer de til perfekte rom der de har flat lytting ned til 20-30 Hz. Vi hadde noen lyttefester seint på kvelden etter noen lydmålinger, der vi satt i ett-tiden på natten og koste oss og lyttet på

Lydtest av rommet.

musikk, og det var nesten en religiøs opplevelse. Det er som å ta vekk en gardin og ta steget inn i musikken. Det er ingenting imellom.

Det gnistrer i øynene på Marius når han forteller om lytteopplevelsen på Tanken. Han beskriver hvordan han for første gang hørte mikrodetaljer i låter han trodde han kjente godt og har hørt mange ganger.

Marius: – Det er ingen vei tilbake etter at du har hørt musikken der, he he he! KYGO sitt mikserom er kanskje et av de beste i landet. Men du skal ikke se bort ifra at Tanken også har et av de aller beste.

Illustrasjon: COWI/ Marius Stav

Illustrasjon: Høyttaler i vegg. Marius forteller at problemet med frittstående høyttalere er at lytteren får mye av diskanten mot seg, mens bassen stråler i alle retninger. Veggen bak bør egentlig dempes 100 %, også ned i bassen, noe som er kjempevanskelig å få til. Når man bygger høyttalerne inn i veggen, slik som i det største kontrollrommet på Tanken, fungerer hele frontveggen som en forlengelse av fronten. Hele veggen blir en massiv flate som står og spiller mot deg, uten at du får noen uønskede refleksjoner fra det som skjer bak høyttaleren.

Sannheten

Et enkelt jazz-aktig trommeoppsett til høyre. Et stilrent høyttaler-oppsett og en studioarbeids-pult i midten. Noen synther til venstre. Håvard Olsen ser happy ut i sitt nye studiorom, et rom han ser på som et verktøy. Sitt viktigste verktøy.

Tekst: Leif Haaland

Foto: Sindre Kinnerød

Håvard: – Det er to forskjellige verdener fra det jeg hadde før. Du kan for eksempel høre nøyaktig hvor mye klang du bruker. Du hører det andre hører på ulike enheter og anlegg, mobiler, etc. Det er et rom som forteller sannheten.

Håvard er midt en mix av en ny Jonathan Floyd-låt. Ting går kjapt. Han har bare én dag på denne. Da har man ikke tid til å lete etter løsninger. Man må høre hva som må gjøres raskt. Han trykker på spacebaren på det trådløse tastaturet og en smooth, ny norsk poplåt med en stram og fin arpeggiator-bass fyller rommet.

Håvard: – Hør her, da. Låter mye klarere. Jeg hører hva jeg må gjøre, og kan bare gå i gang med én gang, fikse de frekvensene som ikke funker.

Rommet avslører ting umiddelbart. Det er mye enklere å jobbe.

Rommet han sitter i er ikke helt akustisk dødt, men har en naturlig fin kontrollert respons, som også fungerer godt til å gjøre opptak i. I tillegg til å mikse låter er Håvard også trommeslager og gjør gjerne noen trommeopptak når det trengs.

Håvard: – Ja det lever litt i rommet her! Litt sånn *knips* *knips” (Setter seg bak trommesettet og spiller).

Samtalen går inn i geeke-land om båndmikrofoner og opptak, før den svinger inn på miljøet på Tanken. Hvor viktig er miljøet på Tanken for ham?

Håvard: – Superviktig. Å være nært på de unge som jobber her. Hva de skriver om, hvilke

musikk de lager om dagen. Viktig for oss over 30, for å forstå deres verden. Og lære fra det nye som blir skapt. Men også kunne bidra andre veien, peke noen veier eller åpne noen dører for de unge.

Mange produsenter og musikere sitter isolert i egne studioer hjemme, eller uten et miljø rundt seg. For Håvard er det essensielt at det stadig er nye folk innom. Der treffer det store studioet til LUFT Studios flere spikerhoder på én gang.

Håvard: – Kult at Andrew har det store rommet der det kommer inn mye forskjellige folk hele tiden, også fra utlandet. At jeg hele tiden har mulighet til å koble med ulike folk. Og ikke minst å ha mulighet til å gjøre opptak i det store deilige rommet der inne, hvis man trenger det. Ta opp strykere, kor eller andre ting som trenger et rom for å få musikken til å leve enda mer.

Carl: – Det var natt og dag, ass. Jeg hadde ikke trodd at det skulle være så stor forskjell. Ja ja, jeg tenkte: sååå mye kan ikke rommet ha å si. Jeg har ikke trodd på det! Men når man selv opplever det, så skjønner man at det stemmer. 100 %.

I 2014 flyttet han inn i en garasje på Tanken som et midlertidig studio, la et gulv og kjørte i gang i påvente av nye studioer.

Carl: – Claus sa til meg: Ikke gjør så mye med rommet, for om et halvt år så begynner det å skje ting her. Det tok åtte og et halvt år, he he. Men det ble ferdig!

Den etablerte produsenten virker happy for besøk, nesten stolt. Det er ikke så rart, når man kan invitere inn til et stilrent og deilig lite produksjonsrom med knallbra lyd.

Men han var faktisk tvilende til å flytte opp i det nye studiorommet, som var litt mindre enn det han hadde før, og uten vinduer.

Carl: – Jeg tenkte: Hvordan skal jeg like dette. Men når jeg fikk rigget meg opp og kommet i gang, så var det bare: Fy faen. Alt gav mening. Når jeg hører på ting nå som jeg gjorde nede, så hører jeg det med én gang. Altfor mye bass.

De nye rommene på Tanken er bygget for å få maksimal flat kurve og god lytting, der man nå hører hva som faktisk skjer nede i bassområdet. En voldsom oppgradering fra de gamle rommene.

Carl: – Jeg husker jeg satt i månedsvis og mikset og lurte på hvorfor det ikke funket. Men nå er det en enkel fix. Det kan bare

være å skru ned kicken 6 dB.

Carl kommer fra DIY-skolen og laget sine mest populære låter på et par Logitech PC-høyttalere og en sub. Han er fan av at ting ikke skal være så “bra”, at man får ting til å funke med budsjett. Men han er mer enn happy for å bli oppgradert til et av de nye rommene på Tanken.

Carl: – Jeg innser at jeg burde gjort en sånn type investering for lenge siden. Hvis jeg beynner å regne på pengene jeg har brukt på nye plugins og ditten og datten som liksom skulle hjelpe meg. Nå bruker jeg mindre plugins. Hører bedre, gjør faktisk mindre med lyden. Svarene kommer. Man kan leke med dybden på en annen måte. Klang. Det tredimensjonale i musikken. Det gjør alt mye morsommere.

CARL—TANKEN

Alt gav mening

Tekst: Leif Haaland

Foto: Sindre Kinnerød

Du kjenner ham igjen fra mange år på den norske popscenen. Med et svensk-aktig lyst langt elektronikahår, og et vennlig lurt smil møter vi en storfornøyd veteran på Tanken. For hva skjer når du flytter fra et DIY-studio i en garasje, til et flunka nytt produksjonsrom med kanskje Norges beste akustikk og lytting? En av de mest etablerte på Tanken er Carl Arvid Lehne aka Carl Louis, produsent, artist og nå komponist for film og TV. For ham ble det nesten en religiøs åpenbaring.

Å finne veien gjennom en historie gjennom et skilt

Tekst: Leif Haaland Foto: Kevin Fauske

Hvem er det du spør når du skal lage et skiltprogram i et kulturbygg med 16 nye studioer, 2 nyoppussede halvetasjer, og 3 forvirrende hel-etasjer, oppholdsrom, kontorer, systemrom, DJ-rom, lagerrom og bøttekott, kjøkkener, kafé og uteservering? Da spør du en som har funnet veier ingen andre fant. Jørn Jøntvedt er kunstner, designer, musiker, vokalist, kaffeselger, innovatør og levemenneske. Han virker ikke bry seg nevneverdig om konvensjonelle forventninger. Jørn finner sine egne veier.

160

Kaffen surkler borte i baren. To kanelboller er kuttet i fire og lagt frem for gjestene på en liten tallerken. Monty (Jørns hund) svinser livlig rundt i verkstedet på Sinsen—som også er et musikkstudio og et kunstatelier og en lounge og en bar—og ber alle som kommer innom kaste en pinne slik at han kan vise hvor flink han er til å gripe den. Kanskje har han det fra faren; Jørn har også vist en bemerkelsesverdig evne til å gripe prosjekter og føre dem på riktig vei. Og den trivelige og skjeggete Tønsberggutten trives på veien. Kanskje har han forstått det de fleste guruer prøver å fortelle oss: At det er veien som er selve målet.

Jørn: – Jeg er mest opptatt av prosess. Vel så mye som av resultater. Jeg bruker for eksempel en del synther, men bruker alle synthene feil. Spiller dem gjennom gitaramper, som du egentlig ikke trenger å gjøre. Men kalde synther gjennom varme gitarpedaler og varme tube-amps

[gitarforsterkere med rør], det skjer et eller annet der! Kanke feijke den lyden der!

KJELEDRESS OG BIKKJE

PÅ JOBB

Spillelisten som ruller i bakgrunnen tyder på et menneske som har levd tett med populærkulturen i flere tiår. Dina Ögon. Radiohead. Highasakite. Susanne Sundfør. I det hele tatt handler samtalen mye om musikk. Nesten alt vi prater om handler om dét: prosjekter, røverhistorier, favorittgitarer, bandplaner. Etterhvert kommer det frem at også fotografen lager musikk.

Jørn: – Å, det er ingen som har ordentlig jobb her, altså! he he!

Intervjuet har umerkelig glidd over i en musiker-hangout i baren, vi har glemt hvorfor vi er der, boller gomles ned på høyt gir og verten byr på en på-tår med kaffe.

Jørn: – Jeg er veldig takknemlig de dagene jeg ikke har helt

oversikt over hvordan dagen utspiller seg. Hvis jeg kan legge meg den kvelden og si at dagen ikke var lik dagen før, det er en liten seier i seg selv. Jeg jobbet i et åpent kontorlandskap i atten år av mitt liv. Aldri tilbake dit, ikke sant! Etter å ha gått ut av et selskap jeg var med å etablere—svære greier—gikk jeg ut i Dronningparken bak slottet og laget meg selv et prinsipp: Neste jobben jeg skal ha, skal jeg ha med bikkja på jobb, og det skal føles naturlig å gå med kjeledress. Og de prinsippene har jeg levd med siden.

For en mann som var med å starte Norges første digitale kommunikasjonsbyrå, som designer frimerker for det norske postvesenet i Nederland, stiller ut på den danske høstutstillingen, kjører roadracing, er medeier i Fuglen Kaffes moderselskap Fossekallen, og som har et av byens feteste musikkpreprod-rom i eget atelier – virker ikke veivi–sersystemet på Tanken å være et uoverkommelig prosjekt.

Foto og illustrasjoner: Jørn Jøntvedt

Jørn: – Jeg er ikke jævlig god i noen ting, men litt halvbra i alt. Kan litt om elektronikk, litt om rørlegging … Man kan jo fake alt. Om jeg lever av kunsten? Er du gal, mann. Omsetter for to millioner, men sitter igjen med tre hundre tusen, kanskje? Min ordentlige jobb er nok design. Der klarer jeg å fakturere decent Men nå har jeg bare noen få kunder. Har vært superstreng. Jobber bare med hyggelige folk. Og da forsvinner jo 80 % av kundeporteføljen ut, he he. Bare å skrive det. Jeg gidder ikke drive med pedagogikk lenger, få folk til å kjøpe mine gode ideer. Det er selvdestruktivt. Det gidder jeg ikke. Men det er kunst jeg prøver å fylle tiden min med, det jeg synes er gøyest.

Kunst, design, musikk, innovasjon … Vi snakker med en klassisk multikunstner. Det virker ikke så rart at han for eksempel plutselig havner i middagsselskap med Warren Ellis fra Nick Caves´ band The Bad Seeds.

Jørn: – Jeg ble invitert hjem til noen koselige folk på middag i Paris, og inn kommer Warren Ellis, da! Da sleit jeg fælt med å ikke bli starstruck, ass. Må gå ordentlig inn i meg selv. Jævlig søt fyr. Og han drakk ikke, ikke sant, så der satt jeg og drakk Farris hele kvelden, masse angst, kunne bøttet nedpå med vin. Men fyren var så søt, kona enda søtere, japansk-fransk punkrocker. Veldig kul dame!

EN KNALL BLÅ ELV GJENNOM SANDVIKA

Da Claus tok kontakt med Jørn for å få hjelp til skiltsystemet på Tanken, det som kalles “Wayfinding”, ba Claus ham komme opp med noe som hentet frem historien som ligger i bygget, i det som var Hamang Papirfabrikk. Et bygg som etter flott oppussing lett kunne ha endt opp med å se ut som lokaler til et fresht konsulentselskap eller et forsikringsselskap med kul-ansatt-policy.

Jørn: – Historikken kan fort gå ut med badevannet, og det du kan sitte igjen med er en slags frodig byråkratisk kulturinstitusjon. Jeg ble nysgjerrig på historien til bygget, på Hamang Papirfabrikk, på historiene om hvordan elven gjennom Sandvika en dag var knallrød, neste dag knallblå, alt ettersom hvilken farge som var i bruk den dagen. De dumpet jo alt ut i elva, supergiftig, ikke sant, men utrolig kul historie. Her var det noe ekte og interessant jeg ville ta tak i.

Jørn fant bilder av gamle maskiner som så ut som forvokste trykkemaskiner, med masse bånd og dilldall, der cellulosen ble dratt ut og tørket i ulike prosesser. Tanken har flere forvirrende halv-etasjer som gjør at å tenke etasjer ble vanskelig, så Jørn tenkte det ble mer riktig å tenke soner, der hver sone har fått hver sin basisfarge.

Jørn: – Fargene i skiltsystemet gjenspeiler pigmentfargene som fabrikken jobbet med, farger med utrolig kule navn: Raw Umbra, Indigo, Sienna, Magenta,

Cyan, Cadmium. Og alle aktørene som skal være på Tanken tilhører nå sin egen sone, og på den måten får vi en helhetlig identitet på Tanken, i stedet for masse rotete logoer og merkevarer over alt.

Tanken leier på en måte folk helt frem til der de skal. Dér møter du aktørenes logo. Han forteller at dette resonnerte med gjengen på Tanken. Han fikk hjelp av Alf Ollett til å bygge et skalerbart system av tavler i aluminium som ser ut som de gamle rullene i fabrikken, der skiltingen enkelt kan printes og skiftes ut. Det er avgjørende for et skiltsystem at de som drifter systemet enkelt kan skifte ut et navn med et annet når noen flytter inn og ut. Det måtte være enkelt å vedlikeholde.

Jørn: – Alf var helt essensiell. Han bare bygger det du ber han om. Hvis det er noe han ikke kan, bare lærer han seg det.

Resultatet er en veiviser-identitet hentet rett fra fargevalseverkets tid. Med fargepigmentene de

brukte den gangen, med aluminiumstavler med runde valser som peker på fabrikkens historie. En historie som kan sees i det runde rommet og på den store pipa. Og nå også i skiltprogrammet.

Jørn har jobbet med visuell historiefortelling hele sitt liv. Dette virker selvsagt for ham.

Jørn: – Ryggmargsrefleksen min sa først at det måtte være skjerm og animerte skilter, som var lett å bytte ut. Men etter å ha sett på historien så tenkte jeg bare nei, nei, nei, i hvert fall ikke dét! Jeg er veldig glad for det nå.

VEISKILT-VIBBER FRA

30-TALLETS BERLIN

Fotografen blir dratt til siden

Illustrasjon: Jørn Jøntvedt

av artisten Niilas som skal spille på Blå og trenger et kjapt bilde siden fotografen likevel er der. Unge Niilas jobber i et av rommene til Jørn, og er en av mange musikere som frekventerer drømmelokalene. Han selv er ikke en rockestjerne, sier han med et lurt smil, men det betyr vel kanskje at dét er det han er, på sin måte. En slags raus rockestjerne? I hvert fall en steingod visuell kunstner. Skiltsystemet fremstår bunnsolid.

Jørn: – Jeg har sett jorden gå under, jeg har sett dinosaurer… Du kan ikke imponere meg lenger med science fiction-filmer eller filmscener med syttitusen mennesker som kommer over en åskam i et stort slag. Whatever (gjesp), ikke sant. Nå er det de små tingene, det taktile, det sublime som er interessant. De små bokstavene og fotnotene; nå er de vel så interessante som de store overskriftene og flotte bildene.

Da Jørn skulle velge font til

skiltprogrammet gikk han for en av de solide fontene han ofte kommer tilbake til, tyske DIN Engschrift, en font som blant annet brukes på veiskiltene i Berlin.

Jørn: – Jeg elsker den! Har brukt den i mange, mange år. Har blitt puritaner på fonter. Bruker kanskje bare syv fonter totalt. Jeg brukte den også på Folkebadet i Sandvika. Zeitgeist fra 30-tallet.

POST-IT LAPPER

Vi forsøker stadig å komme tilbake til samtalen om det nye veifinnersystemet på Tanken. Jørn tenker skilting ofte er en mulighet som går tapt. At det ofte blir generisk. At skiltingen ikke gjør noen annen jobb enn å være en veiviser, som blir så anonym at den ikke funker til det heller.

Jørn: – Det er forferdelig mye dårlig skilting. Folk går bare løs på dette folierte glasset, og lar det stå til. Det som funker dårligst er når det fjorten dager

etter man har laget et skiltprogram til en stor bygning til 100 millioner, kommer en gul post-it lapp opp på skiltet. Og den står der de neste 10 årene. Dét er et eksempel på dårlig skilting!

Troen er sterk på at skiltprogrammet på Tanken gjør at alle finner veien der de skal. Og at den forteller en historie. Slik Jørn selv forteller en historie om egne veier inn i rare prosjekter, danske utstillinger, stunt-konserter, business-samarbeid og middager med søte japansk-franske rockestjerner.

Fra Hamang til verden

Det går en kreativ strøm gjennom historien til den vakre teglsteinsbygningen på Hamang. Sandvikas hjørnesteinsbedrift produserte papir helt i luksusklassen og sysselsatte rett før andre verdenskrig 270 mennesker. Nå huser fabrikkbygningen en av landets mest spennende inkubatorer for musikk, og med Tankens nye satsing er grunnlaget for 300 nye arbeidsplasser til stede. På samme måte som varer i luksusklassen ble lastet på togene til Kadettangen og skippet avgårde, lages det nå pophits som klatrer på hitlistene—og som papiret—sendes ut i den store verden.

Tekst: Claus Fibiger Foto: Arkivfoto

Å KURTISERE FORRETNINGSDAMER

Historien starter likevel ikke med arbeid, men med ferie. Eiendommen hvor fabrikken

på Hamang står, på grunnen til gården som het Ødehamang, ble nemlig kjøpt av Eyvind Lyche

og ingeniør Leonard Becker fra

Forretningsdamernes Feriehjem i 1906. Og du kan se det for deg: Pertentlige forretningsdamer fra velbeslåtte familier som med sine hvite parasoller spaserer sin daglige ettermiddagstur langs elven, som funkler og glitrer en stille sommerdag på Hamang. Det fortelles at Eyvind Lyche måtte kurtisere selskapsdamene i feriehjemmet, for å sikre seg tomten han mente var den aller beste til sin nye papirfabrikk.

Dette lykkes han åpenbart med, for etter bare tre år som feriehjem for forretningsadamer ble Hamang Papirfabrikk A/S i 1906 grunnlagt, og i september 1907 startet opp med Eyvind Lyche som disponent. Og i dag kan snart både forretningsdamer og andre igjen nyte en rolig spasertur ved det oppgraderte bygget langs elven, eller nyte et glass riesling i solen ved den gamle fabrikken.

HVORFOR IKKE LAGE

DET BESTE SELV, HER?

Eyvind Lyche ønsket med fabrikken å gjøre det ingen andre i Norge gjorde på denne tiden: produsere finere papirkvaliteter for boktrykk, og skrivepapir som ellers hadde måttet importeres fra utlandet. Og siden Hamang ikke hadde egen skog og cellulosefabrikk, måtte man importere råmateriale for å produsere sine unike produkter. Plasseringen av papirfabrikken var ikke så dum, med elv og jernbane rett ved, og den gikk så det suste i mange år. Bedriften hadde to papirmaskiner med en årskapasitet

på 6000 tonn trefritt trykke-, skrive-, protokoll- og tegnepapir, vannmerket papir, sikkerhetspapir, farget papir og kartong. I tillegg fantes en maskin for fremstilling av pergaloidpapir (vannbestandig papir) for pakking av smør og fetevarer. Senest i 1977 sysselsatte fabrikken 130 personer. Fabrikken var i drift til 1981.

FARGER OG RENSING

Selv om bedriften var middels stor i norsk sammenheng, var dette den største arbeidsplassen i Sandvika. Etter at jernbanens sidespor til fabrikken ble nedlagt

i 1920, gikk slepebåten «Hamang 1» med en lekter full av råvarer og ferdige papirballer mellom Hamang Papirfabrikk og dampskipsbrygga på Kadettangen, for omlasting og eksport ut til verden. Og Sandvikselva ble farget blå, grønn og rød etter hva slags farge som var under produksjon og som strømmet ut fra fabrikken. På den tiden var det kanskje ikke så foruroligende at elven stadig skiftet farge, men nå vet vi at dette var alt annet enn sunt, verken for elvebredden eller innbyggerne i Sandvika. På 1960-tallet førte forurensningen til at det ble bygget et vannrenseanlegg, den såkalte «Tanken», derav dagens navn. Og i 2024 er det ikke farger, men musikk som stadig strømmer ut av det vakre anlegget. Musikk som skaper næring, men også glede og trøst.

Kanskje Tanken også i dag har en rensende funksjon – som et produksjonssted for kunst og kultur.

INDUSTRIKONSTRUK–

SJONER

Man skulle kanskje ikke tro at musikkproduksjon krever så fryktelig mye plass eller konstruksjons-bæreevne, men det er ikke bare å bygge 16 studioer med helprofesjonell lyddemping hvor som helst. Den enorme vekten av bygningsmaterialer og krav til rom-volum for å kunne bygge riktig, krever både robuste grunnkonstruksjoner og flere

meter mellom etasjene. Den gamle papirfabrikken har heldigvis begge deler. Den originale konstruksjonen til papirfabrikken med sine bærende laster har på denne måten muliggjort utviklingen av dagens musikkindustri i de samme lokalene.

VISJONÆRT STØY

Om musikken som nå produseres oppleves som støy for noen, og himmelsk for andre, kreves det kanskje alltid noen som våger å lage litt støy for å realisere visjoner og skape verdier for et lokalsamfunn. Eyvind Lyche la seg i sin tid ut flere,

blant annet de norske forlagene, fordi han etter sigende ikke ville at de skulle “besudle hans papir med nynorsk”. I dag er Martin Schilde en av dem som har våget å utfordre omgivelsene, og rope høyt for at verden skal forstå at nettopp Sandvika er stedet for kommersiell musikkbransje på internasjonalt nivå. Som innholdsleverandør er han kanskje en slags Lyche à 2024, og Sandvika, som responderte positivt på visjonært støy for hundre år siden, ser ut til å ha gjort det samme igjen. Den gamle fabrikken er på vei til igjen å bli en leverandør av varer helt i toppklassen, og denne gangen er det ikke farger som strømmer ut fra Hamang, men rykende ferske norske poplåter.

Kilder: Barumhistorie.no, lokalhistorie–wiki.no om Hamang Papirfabrikk.

Studiomat. Hva du vil

spise når du pusher en session og lager en hit.

Tekst: Leif Haaland Foto: Tomas Pettersen

Den nye kaféen på Tanken blir et midtpunkt i den nye satsingen på Hamang. Og med sultne pop-produsenter, kule etablerte filmmusikk-skapere, følsomme sangere og en skokk dansere som klientell, må det en bred meny til for å tilfredsstille de kreative magene som skal mettes gjennom en arbeidsuke. Ikke minst for alle som bor i lokalområdet, som er sugne på et glass avkjølt hvitvin eller en kopp kaffe fra Fuglen på den nye uteplassen foran inngangspartiet.

Kjell-Tore: – Det er miljøet på Tanken som gjør denne kaféen spesiell. At det skal være en hub og en hangout i tillegg til et bra spisested. Stedet som en møteplass. Men vi har litt ambisjoner for maten og drikken også. Det blir skikkelig bra lunsj, og vi skal ha Sandvikas beste kaffe.

Kokk Kjell-Tore Senkpiel har lang fartstid i restaurant- og hotellmiljøet i Oslo, og liker en utfordring. Det er ikke sjelden han sikter litt høyt, og har for mange ambisjoner på én gang.

Kjell-Tore: – Jeg pleier å skyte meg selv litt i foten, he he. Planlegge seks retter og glemme at det bare er meg som skal lage maten. Men det går jo bra.

Kaféen på Tanken skal dekke matbehovet til ganske forskjellige aldersgrupper og smaksløker. Alt fra 19-åringene som pleier å ta seg en på Maccern, til godt

voksne kunstnere som vil at all maten de spiser skal minne om salat.

Kjell-Tore: – Du har Bausagutta, og gjengen i Distortion, ikke sant, som gjerne vil ha en digg hjemmelaget burger. Så har du Andrew og Carl som vil ha noe næringsrikt og sunt, danserne vil ha salat. Noen vil ha asiatisk inspirert og sushi. Så vi får se. Det blir garantert noe for alle.

Allerede nå seiler det inn et bredt utvalg av kreative folk på Tanken hver dag. Hvor viktig blir kaféen på Tanken?

Kjell Tore: – Det blir en viktig møteplass for artistene og musikerne. Et sted de kan ta imot venner. En fin plass å være. Det er flere som sier til meg: “Her skal vi sitte på uteserveringen og drikke vin.” Og også en viktig møteplass for Sandvika. Så ja, det kan fort bli the place to be?

Kan man høre hva artister og musikere spiser, i musikken de lager? Er det noen sammenheng mellom ernæring og musikknæring?

Kjell-Tore: – Tja, du blir hva du spiser? Hva skal jeg si… Det er fornuftig å putte i seg de riktige tingene når du skal prestere på et høyt nivå. Men noen av de som skaper musikk på Tanken nå, er jo på topplistene selv om de spiser McDonalds. Om man kommer til å høre det på musikken fremover? En ørliten forbedring? Jo kanskje!

Tre drømmeretter for pop–stjerner og musikkprodusenter:

Hva er popsangerne, etablerte produsenter og produsentkidsa hypp på i halv-desperate sultne øyeblikk? Vi utfordret kokk Kjell-Tore Senkpiel til å komponere tre retter basert på tre klassiske situasjoner for produsenter og popstjerner som jobber på Tanken. Og de fikk lov å smake.

Tekst: Leif Haaland

Foto: Sindre Kinnerød

Kjell-Tores drømmefrokost for top–linerens manglende frokost:

Byggrynsgrøt toppet med nøtter, honning, bær og masse digg frukt.

1. Topliner aka popsanger

Klokken er 09.35, du rakk ikke spise frokost fordi yogaen tok for lang tid, måtte kaste deg på toget til Sandvika for å rekke vokal-session med Benjamin klokken 10,

du vet du allerede blir forsinket (Håper ikke han blir irritert!). Du vurderer en croissant fra Narvesen på Sandvika stasjon, du så det var 3 for 35,-, men du slår det fra

deg, jeg vil jo ikke ha en croissant nå, tenker du, og du håper at de kanskje har noe digg i kaféen på Tanken. Hva er du hypp på da?

Kjell-Tores erstatning for middag til produsent med kids som ikke rekker hjem: Urtestekt laks med perlespelt, mangosalsa og masse digge grønnsaker

2. Etablert produsent med masse kids hjemme

Klokken er 17.25, en session med en innflydd artist fra London er på overtid, dama må hente kiden i barnehagen og er kanskje litt irritert fordi det var du som skulle hente,

men dere er ikke ferdig, du vet det gjenstår minst 2-3 timer, hun er forståelsesfull og sier det er kult, kjør på, dette blir bra, bare bli så lenge du må. Men du er sulten, du trenger ener-

gi, matpakken fra lunsjen med leverpostei og halvslapp agurk er oppspist forlengst, du er tom for nøttemix i skapet. Jeg stikker ned i kaféen, tenker du. Hva er du hypp på da?

Kjell-Tores kveldspåfyll for produsentkidsa: Fet kyllingsandwich med chili-aioli, sprøe grønnsaker og salat.

3. Produsent-kid

Klokken er 22.13 fredag kveld, det er kjempestemning i studio, du har besøk av noen produsent-venner og dere leker rundt og nå er dere inne

på noe skikkelig bra, det låter dritfett, dere hyler nedpå med Battery og riskaker med gulost, men det holder ikke, dere er sultne, det er langt til pizzas -

jappa i Sandvika, hva har de nede, tenker dere! Hva er dere hypp på da?

Foto-essay

1 Songcamp. Christian Zervos

2 Bysongs. Ingrid Marie Slettemoen

3 Infrastruktur. Geir Kirkesjøberg

4 Infrastruktur. Sindre Kinnerød

5 Reb Moe. Selma Haaland

6 Håvard Olsen. Sindre Kinnerød

7 Gårdeier Andenæs. Sindre Kinnerød

8 Luft Studio 1. Sindre Kinnerød

9 Ayka. Chai Saeidi

10 Ari Bajgora. Max Campbell

11 Infrastruktur. Geir Kirkesjøberg

12 Infrastruktur. Geir Kirkesjøberg

13 Ponette. Ingrid Slettemoen

14 Golfklubb. Max Campbell

15 Luft Studio 1. Andrew Murray

16 Infrastruktur. Geir Kirkesjøberg

17 Pasha, Kadetten. Jonathan Vivaas Kise

18 Songcamp. Christian Zervos

19 Infrastruktur. Geir Kirkesjøberg

20 Luft Studio 1. Andrew Murray

21 Jonathan Floyd og Teo. Max Campbell

22 Songcamp. Christian Zervos

23 Andrew Murray. Sindre Kinnerød

24 2/3 Bausa. Max Campbell

KOMMUNEDIREKTØR GEIR BJØRNAR AGA—TOOTHFAIRY—PROSJEKTLEDER THOMAS RØBERG–GÅRDEIER KRISTINE ANDENÆS—AMPLIFY OG TROND TORNES—RÅDGIVER MAGNUS WESTGAARD— BYGGESJEF

JARLE JACOBSEN X INTERIØRDESIGNER JOHANNE NESS—FAKTA. TANKEN

STUDIOS— KULTURROM—FOTOESSAY— ORDFØRER LISBETH

HAMMER KROG —X PRODUSENT ANDREW MURRAY— DISTORTION COWI OG AKUSTIKER MARIUS STAV—HÅVARD OLSEN—CARL LOUIS

SKILTKUNSTNER —JØRN JØNTVEDT—HAMANG PAPIRFABRIKK

KOKK KJELL-TORE SENKPIEL OG STUDIOMAT