Skaper

SKAPER

YDMYK TOLLER GUDS NÅDEGAVE VÆR FORBILDE

Galaterne 6,14

La ingen forakte deg fordi du er ung

Og Gud skapte mennesket i sitt bilde

Gud vær meg synder nådig

Evig liv i Kristus Jesus, vår Herre

MAGASINET

SKAPER

Utgiver:

Nettside:

Facebook:

Epost:

Gavekonto:

Vipps:

Redaktør: Redaksjon:

Design & layout:

Forsidebilde:

Opplag:

Bidragsytere:

Foreningen SKAPER

www.skaper.no

/skaper.no

post@skaper.no

3000 34 33737

139505

Bernt Arild Gjøvåg

Jogeir Lianes

Andreas Årikstad

Iver-Olaf Grimstad

Bernt Arild Gjøvåg

ChristianPhotoshop

9000

Johannes Kleppa

Frank Karlsen

Stig-André Lippert

Ole Andreas Meling

Kåre Skuland

Joakim Lianes

Iver O. Grimstad

Jens Thoresen

Jogeir Lianes

Axel Lundholm Saxe

Kjell Skartveit

Bernt Arild Gjøvåg

Foreningen SKAPER har som dypeste formål og hensikt å gi Gud ære. Vi vil vise evangeliets fundament i Guds Ord og erkjenner at hver bok i Skriften er innblåst av Gud.

SKAPER mener Bibelen gir sann beskrivelse av Guds skaperhandling, menneskets syndefall, Guds dom gjennom Noahs flom og hele Bibelens urhistorie. Bibelen gir et korrekt paradigme å bygge våre liv på og drive forskning innen. Gud skapte himmelen og jorden overmåte godt. Men, etter syndefallet, la Gud skaperverket under forgjengelighet. Ved Jesus Kristus blir de som tror på ham, gitt evig liv. Et evig liv under en ny himmel og på en ny jord, skapt av Gud og som alltid skal bestå for Hans åsyn. Ikke noen myte, ikke noe sagn, men en sann virkelighet. Av Guds nåde - til Guds ære.

SKAPER er en tverrkirkelig forening, stiftet i 2016 av 101 stiftere fra hele Norge, med slagordet: Skapt av Gud - med viten og vilje!

Stolthet skaper ødeleggelse. De første menneskene, Adam og Eva, så “at treet var godt å spise av ... siden det kunne gi forstand”. De spiste, og deres øyne ble åpnet, akkurat som slangen sa. De skammet seg og ble redde, gjemte seg og la skylden for deres synd på andre. Deres stolthet var synlig fra første dag de syndet.

Tiden fra Adam til Noah var ikke noe bedre. 1500 år med mer synd og ugudelighet. I stolthet nektet de å ta imot budskapet om frelse fra Noah.

Hva med oss nå, omtrent 6000 år etter Adam og Eva? Med evangeliet om Jesus burde vi jo ha forstått Guds godhet og overgitt oss fullt til Ham. Har vi forlatt stolthet og kledd oss i ydmykhet? Nei, vi er akkurat som Adam og Eva. Vi higer etter kunnskap og forstand. Og stoltheten i vårt hjerte prøver å rettferdiggjøre oss. Vi legger skylden på andre, om vi kan. Vi synder igjen og igjen.

“Men Gud ...”, starter flere bibelvers med, og viser hvordan Gud gir nåde, på nytt og på nytt. Bibelen er full av Guds kjærlighet, nåde og frelse, både i NT og GT. Jesus lærte Emmausvandrerne “det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene” (Luk 24,27). Guds frelsesplan har virkelig stått fast helt fra evighet av (Ef 3,9).

Bibelen er vår kilde til sann kunnskap. “For det er Herren som gir visdom; kunnskap og forstand går ut fra hans munn.” (Ords 2,6). Vi er ufattelig velsignet i 2023 som har full tilgang til Guds hellige ord. Bevart gjennom alle år.

La dette bladet inspirere deg til å søke Guds ord. Du får artikler til oppbyggelse, formaning og trøst av flere forfattere, som alle holder Bibelens ord for sannhet. Men gjør som Paulus sier i 1 Tess 5,19-21; “Slukk ikke Ånden, forakt ikke profetord, men prøv alt og hold fast på det gode”. La alltid Skriften være din rettesnor i livet og “la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne.” (Rom 12,2).

Jag etter ydmykhet og løp bort fra stolthet, og la Skriften være rettesnor.

“Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd” (2 Tim 3,16).

Ingen bok i Skriften er unyttig. Og alle er “innblåst” av Gud. Vi kan altså ha full tillit til hele Skriften - fra Adam til Paulus, fra mosebøkene til åpenbaringen.

God lesing - og vær stolt av vår Herre Jesu Kristi kors alene!

BERNT ARILD GJØVÅG

Ansvarlig redaktør bernt.arild.gjovag@skaper.no

INNHOLD

06 JESU KROSS

STOLT OVER JESU KRISTI KROSS

Det er mange gode grunner til å rose seg av vår Herre Jesus Kristus og hans kors.

I GUDS BILDE

Skapt til mann og kvinne - bekreftet cellulært, genetisk og moleylærbiologisk - og bibelsk.

DET FØRSTE

FALLET

Adam og Evas fall i Edens hage er kjent, men det var faktisk et syndefall før dette.

FARISEEREN

OG TOLLEREN

«Vi har alle syndet, og mangler Guds ære». Men det finnes en nåde som ikke gis på grunn av gjerninger.

SYNDEFALLET

Syndefallet danner en sentral og viktig forutsetning for vår tenking og hva vi kan forstå.

FORAKT

Vi kan velge å være et forbilde i tale, i ferd, i kjærlighet, tro og renhet.

SAMSON

Vi må ikke glemme å gi Gud æren for det vi gjør - og ydmyke oss under hans hånd og følge hans bud.

BABELS OPPRØR

Forkaster vi de Ord fra Gud som plager oss og kaller oss til omvendelse?

STOLTHET

Stolthet er en forførende fiende, en sykdom som er lett å overse. Derfor må vi øve oss på ydmykhet.

I GUDS BILDE

08 12 SYNDE ET FALL 14 15 16

06 08 10 11 12 14 15 16 18 19 20 22 24 26 28 30

SELVRETTFERDIGHET

«I den siste tid skal det komme spottere som følger sine egne ugudelige lyster.»

HVOR KOMMER

SPOTTEN FRA

Den ligger latent i alle, også oss kristne, og blir vi konfrontert med synd, går vi fort i forsvar.

GUD STÅR

DE STOLTE IMOT

Men de ydmyke gir Han nåde. Vi må ydmyke oss og ta imot frelsen av nåde alene.

BEGJÆR

La Han ikke forsvinne fra ditt øye, for det er kun Han som kan fylle ditt hjertets sanne begjær!

EVOLUSJONSTEORIEN TRUER FRIHETEN

«Evolusjonsteorien er ikke bevist, det er en teori vi har valgt å tro på»

TILGIVELSE

Det finnes tilgivelse for den som ydmyker seg, vender om og bekjenner sine synder.

SPLID I VÅR TID

«Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.»

SKAPER OSLO2023 KONFERANSEN PROGRAM:

FREDAG 23. JUNI

19:00 Åpningsmøte Bernt Arild Gjøvåg Stolt - av Jesu Kristi kors

20:30

Foredrag Iver O. Grimstad Bibel og arkeologi - samsvarer de?

LØRDAG 24. JUNI

10:00 Foredrag Truls Olufsen-Mehus Radikal kjønnsideologi

11:15 Foredrag Andreas Årikstad Etikk bygget på et bibelsk verdensbilde

12:00 Lunsj

14:00 Foredrag Anders Gärdeborn En dag som 1000 år

15:15 Foredrag Anders Gärdeborn Skapelsen erklærer enden

16:00

17:30

18:30

Middag

Foredrag Truls Olufsen-Mehus Woke

Q&A-panel Foredragsholdere Få trosstyrkende svar på dine spørsmål

SØNDAG 25. JUNI

11:00

12:30

Gudstjeneste Jogeir Lianes Tale av Jogeir Lianes

Foredrag Anders Gärdeborn Jesu gjenkomst nærmer seg

13:15 Foredrag Jogeir Lianes Kirken må tilbake til troen på skapelsen

14:00 Grilling Info gis til påmeldte

Konferansen er åpen og gratis for alle, men meld deg på via post@skaper.no for garantert plass på konferansen. Det blir også Barneopplegg. For mer info se www.skaper.no

Bidrag til konferansen:

Konto 3000 34 33737

Vipps SKAPER: 139505 eller ta kontakt på post@skaper.no

Truls Olufsen-Mehus

Samfunnsengasjert politiker og familiemann. Prosjektleder i Kristent Ressurssenter

Anders Gärdeborn

Sivilingeniør i Teknisk Fysikk, foredragsholder for Genesis samt forfatter av flere bøker

Jogeir Lianes

Styreleder i SKAPER, systemingeniør, forkynner og forfatter av Skapelse og/eller Evolusjon

Andreas Årikstad

Rektor, teolog, forkynner, forfatter av Skapelse og/eller Evolusjon og Styremedlem i SKAPER

Iver O. Grimstad

Daglig leder i Bucci Arkitektur & Design AS, fritidsforkynner, teolog og styremedlem i SKAPER

Bernt Arild Gjøvåg

Redaktør for Magasinet SKAPER, engasjert apologet og styremedlem i SKAPER

JESU KRISTI STOLT OVER

RROSE SEG I HERREN

Bibelen gjer mange gonger klart at vi ikkje har noko å rosa oss over eller å vera stolt over inn for Gud. Vi har ikkje noko å bringa Gud eller å betala han med for å verta og leva som Guds barn, heller ikkje for å tena han. Det er den som ingen ting har å koma med, som Gud kallar til frelse og teneste. Gud valde seg ut den uverdige, den ugudlege, den som var hans fiende.

Like fullt seier Bibelen at Guds barn skal rosa seg, men då av Jesus Kristus og hans kross – ikkje av seg sjølv. Apostelen Paulus forklarer dette slik:

«For det er hans verk at de er i Kristus Jesus, han som for oss har vorte visdom frå Gud, rettferd, helging og utløysing, så at – som det står skrive: Den som rosar seg, han rose seg i Herren!»

1 Kor 1,30-31

Alt som har med frelse og kristent liv å gjera, er Guds verk – og Guds verk er i alt knytt til Jesus Kristus og hans kross. Dette er noko som er gjort, eller som ligg klart for oss. Det er ikkje noko som skal skje ein gong i ei uviss framtid, men det har skjedd ved Jesu liv her på jorda, ved hans liding, død og oppstode. Det er uttrykk for fakta. Det dreier seg om Jesu straffeliding og soningsdød i vår stad.

Jesus har vorte visdom frå Gud, altså har han lært oss kven Gud er og kva Guds frelse er. Han har vorte rettferd, altså har han gjort oss rettferdige for Gud ved trua på han. Han har vorte vår helging eller vår heilaggjering, altså er det i han vi har alt som trengst til eit kristent liv i teneste og til ære for Gud. Han har også vorte vår utløysing, altså er vi sette med Jesus i himmelen og eig vårt heimland der.

Det er altså grunn til ros, men då av Herren Jesus Kristus, det han har gjort for oss og det vi eig i han! Det kan også seiast at vi slik sett har grunn til å vera stolte, altså stolte over vår Frelsar og Herre. Jesus er i ein særstilling som person, ved si gjerning og ved si gåve. Vi har all grunn til å vera stolte av han og rosa oss over det vi eig ved trua på han!

Jesu veg til den gåva han gir oss, er svært spesiell. Det er ingen tilsvarande veg i nokon religion eller filosofi, livssyn eller ideologi. Det er ein veg gjennom liding og død på ein kross. Det er siger ved det som synest å vera nederlag. Det er liv i det som synest å vera død. Det er framtid og håp i det som synest å vera slutten. Jesus frelser og gjev evig liv via ein kross og ei tom grav. Sigeren vart vunnen på krossen, og den tome grava er vitnemål om det.

Dette er bakgrunnen for at Paulus seier at han ikkje vil vita av noko anna enn Jesus Kristus og han krossfest, eller som han skriv til galatarane:

«Men det skal vera langt frå meg å rosa meg, utan av vår Herre Jesu Kristi kross! For ved den har verda vorte krossfest for meg, og eg for verda.»

Gal 6,14

Det er mangt og mykje i kristentrua, men det er eitt orienteringspunkt og fastpunkt – Jesu Kristi kross. Det inneber ikkje at kristentrua er snever eller at all tale skal vera om krossen, men det betyr at det er noko som kastar lys over og bind alt saman. Dette strekker seg frå skapinga, der alt var fullkome, til nyskapinga, der alt på nytt skal vera fullkome.

Kristi kross dekker heile tilvære, alt vart skapt ved og til Kristus, og i det er krossen og frelsa sentralpunktet. Slik dekker Kristi kross også alt som gjeld kristentrua og kristenlivet. Det er ved ordet om krossen vi lærer Gud rett å kjenna, det er der vi vert frelste, det er der vi får alt til kristent liv, det er der vi vert utrusta til teneste, og det er der det er opning inn til Guds himmel og evig herlegom.

Det som høyrer verda til, bleiknar og misser si makt når vi får sjå det i lys av Jesu Kristi kross, og kva det kosta Gud å gje oss del i alle sine evige goder. Det betyr ikkje at skaparverket ikkje har verdi, eller at livet her på jorda i dei jordiske oppgåvene er meiningslaust og verdilaust. Derimot får det jordiske sitt rette perspektiv og sin rette verdi ved krossen. Då vert ein ikkje bunden til det jordiske, men det til himmelske og evige.

Ja, det er mange grunnar for å rosa seg av Jesus og hans kross!

Tekst: Johannes Kleppa

Da lot Herren Gud en dyp søvn komme over mannen. Mens han sov, tok han et ribbein og fylte igjen med kjøtt. Av ribbeinet Herren Gud hadde tatt fra mannen, bygde han en kvinne, og han førte henne til mannen.

1 Mos 2,21-22

I GUDS BILDE

Mannen og kvinnen har helt unike molekylære kjønnssignaturer. Ingen kjente vitenskapelige metoder kan endre på denne signaturen. Kvinnen og mannen har like stor betydning, like stor verdi, like mye intelligens og like mye, men forskjellig fysisk og psykisk kapasitet. Kvinnen og mannen har ulik rolle, egenskap, innsikt, interesse og forståelse.

Cellulært, genetisk og molekylær-biologisk er de mye mer forskjellig enn kromosom XX og XY eller synlige ytre former tilsier. Ulikheten kommer faktisk fram i alle de 3,72 billioner cellene(1) vi alle har i kroppen vår.

Siden Gud måtte bygge på nytt etter å ha formet mannen, betyr det at kvinnen er helt forskjellig fra mannen, selv om hun er hans like. For meg betyr dette at alle celler, vev, strukturer, væskesystemer, DNA og RNA er forskjellig molekylært, men likevel ligner de på hverandre. Dette kan vi kalle unike mannlige og kvinnelige kjønnssignaturer. Helt fra den spede begynnelse, i embryoet, begynner differensieringen mot disse unike molekylære forskjellene.

Allerede fra starten kommer det synlig fram om vi blir gutt eller jente. Etter hvert som fosteret utvikler seg, vil ulike celler utvikle seg til ulike roller i kroppen(2). Disse spesialiserte cellene vil differensiere seg til spesielle organer eller muskler som bare kvinnen eller mannen har.

Rent molekylært har kvinnen og mannen en kjønnssignatur som ingen kan endre. Mange kromosomer påvirker hverandre gjennom tredimensjonale interaksjoner og koblinger. Gener som er slått på hos mannen kan være slått av hos kvinnen og omvendt (encodeproject.org).

Cellene i eggstokken har tredimensjonale reguleringer, transportsystem, membraner og ulike gener som ikke kan være aktive hos mannen. Samtidig produserer cellene i eggstokken enzymer, proteiner, micro-RNA og tredimensjonale RNA som er involvert i reguleringen av gener som ikke kan produseres i mannen. Det samme gjelder milliarder av celler i hjernen(4) med helt spesialiserte funksjoner(5), samt celler i ryggmarg og hjerte(6) .

Dette betyr at tusenvis av introner og gener har ulik regulering og ekspresjon hos mannen i forhold til kvinnen. Og mange enzymer, proteiner og 3D-RNA blir produsert fra ulike kromosomer og DNA-områder som involveres i denne ulike reguleringen hos mannen og kvinnen(8,9). Særlig er dette viktig for hjernecellene. De blir regulert og

Til kvinnen sa han: «Stor vil jeg gjøre din møye så ofte som du er med barn: med smerte skal du føde. Din lyst skal stå til din mann og han skal råde over deg. Og til Adam sa han: Fordi du hørte på din hustru og åt av treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden for din skyld være forbannet. Med møye skal du nære deg av den alle dine levedager.

TIL MANN OG KVINNE

kontrollert for å gi kvinnen den gunstige rollen hun har for å bære fram barn. Dette sikrer funksjonene hos milliarder av celler i livmoren, som dekker behovene til et spebarn(10). Denne forskjellen kommer helt tydelig fram i Bibelen i 1 Mos 3,16-17.

Her er forskjellige roller helt tydelig gitt. Gud bygget noe helt nytt, og ikke minst overmåte godt, både hos mannen og kvinnen. Ulikheten er en rikdom av kvaliteter, egenskaper og roller som er viktig for å fremme sann kjærlighet mellom mannen og kvinnen, sann enhet og ikke minst optimalt vekstmiljø for barn.

Rent logisk vil milliarder av celler og tusenvis av molekylærbiologiske reaksjoner i kroppen gjøre det svært vanskelige for et menneske dersom det gjøres kjønnsbekreftende behandling. Både mannens og kvinnens kjønnsrelaterte molekylære reaksjoner i kroppen vil fortsette uansett. Personer som lar seg behandle risikerer derfor både å komplisere og forverre konflikten i hele det kroppslige og psykiske systemet.

Det å innbille seg en kjønnsidentitet, som milliarder av celler og molekylær biologi avkrefter, må bli svært vanskelig for det mennesket det gjelder. Det er utrolig at medisinen i det hele tatt foreslår å gjøre kirurgiske endringer for å hjelpe kjønnsinkongruente mennesker når millioner av endringer ikke skjer molekylært. Ingen medisin eller «kjønnsbekreftende behandling» kan endre virkeligheten. Milliarder av celler og molekylærbiologiske reaksjoner vil alltid bekrefte at en mann er mann og en kvinne er kvinne, slik Gud skapte dem - i sitt bilde.

Og Gud skapte mennesket

i sitt bilde, i Guds bilde

skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem.

1 Mos 1,27

E, Piovesan A, Facchin F, et al. An estimation of the number of cells in the human body. Ann Hum Biol. 2013;40(6):463-71.

2. Veru F, Laplante DP, et al. Prenatal maternal stress exposure and immune function in the offspring. Stress. 2014;17(2):133-48.

3. Venter JC, Adams MD, Myers EW, Li PW, Mural RJ, et al. The sequence of the human genome. Science. 2001;291(5507):1304-51.

4. Lenz KM, McCarthy MM. Organized for sex - steroid hormones and the developing hypothalamus. Eur J Neurosci. 2010;32(12):2096-10 4.

5. McCarthy MM, Pickett LA, VanRyzin JW, Kight KE. Surprising origins of sex differences in the brain. Horm Behav. 2015;76:3-10.

6. Hoppe BL, Hermann DD. Sex differences in the causes and natural history of heart failure. Curr Cardiol Rep. 2003;5(3):193-9.

7. Marrocco J, McEwen BS. Sex in the brain: hormones and sex differences. Dialogues Clin Neurosci. 2016;18(4):373-83.

8. Abelson B, Sun D, Que L, Nebel RA, et al. Sex differences in lower urinary tract biology and physiology. Biol Sex Differ. 2018;9(1):45.

9. Kim M, Oh JH, Won CW. Sex-Specific Differences in Lower Body Fat Distribution and ... . Int J Environ Res Public Health. 2022;19(7).

10. Christov-Moore L, Simpson EA, at al. Empathy: gender effects in brain and behavior. Neurosci Biobehav Rev. 2014;46 Pt 4(Pt 4):604-27.

TTekst: Professor Frank Karlsen

1. Bianconi

DET FØRSTE FALLET

JES 14,11-15

JTekst: Stig-André Lippert

Syndefallet forbindes nok av de fleste kristne med Edens hage. Nærmere bestemt de første menneskene som var ulydige mot Gud. Som en følge av dette fallet ble død, synd og annen elendighet en del av livet.

Jesus kom til jorden for å rette opp i dette og tilby frelse til alle som vil ta imot. Og Jesus ofret ikke livet sitt for å rette opp i noe som egentlig ikke har skjedd i det hele tatt. Han ble løsningen på et helt reelt problem som har funnet sted.

Men det var faktisk et syndefall før dette, i den åndelige verden. Satan, og det vi betegner som ondskapens åndehær, var en del av Guds gode skapning. Og av de små innblikkene Bibelen gir oss, er det grunn til å tro at han som i dag myrder, stjeler og ødelegger, en gang hadde en alle tiders plass ved Guds side.

Bibelens vitnesbyrd om fortiden er at Gud skapte himmelen, jorden, havet og alt som er i dem på seks dager og hvilte den syvende (2 Mos 20,11). På den syvende dagen var alt overmåte godt (1 Mos 1,31). Det rimer dårlig med at ondskapens åndehær er på ferde.

Menneskene levde sannsynligvis en god stund i Edens hage før de falt i synd. Hvor lenge vet vi ikke. Vi får vite at Adam var 130 år gammel da han ble far til Set (1 Mos 5,3). Før det ble han far til både Kain og Abel, og de guttene levde heller ikke i Eden. Menneskene må altså ha falt i synd en eller annen gang etter historiens syvende dag og før Adam ble far til de nevnte.

I denne hagen ble menneskene fristet av Satan, som nødvendigvis må ha falt før det. I profeten Esekiel 28 får vi et lite avsnitt om en som «var i Eden, Guds hage». De eneste som har vært der, er Adam, Eva

og en til som Esekiel beskriver på følgende måte, da «Herrens Ord kom til ham»:

Du var en salvet kjerub med dekkende vinger … Du var fullkommen i din ferd fra den dagen du ble skapt, helt til det ble funnet misgjerning i deg. Ved den omfattende handelen ble du fylt med vold i ditt indre, og du syndet. Som vanhelliget stengte Jeg deg ut fra Guds berg. Jeg lot deg gå fortapt … Es. 28,14-16

Hva var årsaken til dette fallet i åndeverden, som også Jesaja spanderer noen ord på i sitt 14. kapittel?

For det er du som har sagt i ditt hjerte: Til Himlene vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone. Jeg vil sitte på forsamlingens berg, på sidene lengst mot nord. Jeg vil stige opp over skyenes tider, jeg vil bli lik Den Høyeste. Jes. 14,13-14

Tenk at dette er en hendelse Jesus selv var øyevitne til: Jeg så Satan falle ned fra Himmelen som et lyn. (Luk 10,17). Gjennom alle tider har noen ønsket å ta Guds plass. Det ser vi også i vår tid. Nå er det mennesker som vil ta den plassen selv, med alt det innebærer.

Jeg er takknemlig for at jeg har satt min lit til den ene sanne Gud. Han som en dag skal komme igjen, hente sine hjem og sette alt tilbake i rette stand – slående likt slik det var i begynnelsen.

FARISEEREN OG TOLLEREN

LUKAS 18,9-14

LTekst: Ole Andreas Meling

Ord kan skifte farge. Det har virkelig ordene fariseer og toller gjort. På Jesu tid var fariseer en hederstittel og toller var et skjellsord. På grunn av Jesu harde oppgjør med fariseerne, er det blitt motsatt.

Fariseer er et skjellsord, og ingen vil identifisere seg med slike. Men mon det likevel skulle være mulig å være fariseer i hjerte og sinn? Jesus advarer i alle fall disiplene kraftig mot fariseernes lære. «En liten surdeig surner hele deigen», advarte han. Hjertet i fariseeren avsløres allerede i den første setningen: Dette sa han til «noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre.»

Det finnes mange ulike kompetanser og fagområder. En snekker bør stole på seg selv og sin kompetanse til å bygge hus. En revisor bør også ha selvtillit i møte med bilag og regnskap. Han kan gjerne hovere litt, og demonstrere for uvitende at han kan sitt fag. Men det er en sak som vi alle kommer til kort i. Det er også den aller viktigste sak. Det handler om å komme i en posisjon der Gud har behag i oss. Det handler om å oppnå Guds nåde og velvilje. Hvordan ligger du an der?

Det var i denne sak fariseeren mente seg å ligge et lite hestehode foran andre. Fordi han hadde litt mer enn andre, kunne han også se ned på dem som ikke var som han. Denne stolthet er den mest alvorlige tilstand et menneske kan være i. Aldri bruker Jesus hardere ord mot noen mennesker, enn mot fariseerne. I lignelsen om fariseeren og tolleren ser vi mye rosverdig. Han takker Gud. Han ber. Han faster. Han gir tiende.

Ville situasjonen til fariseeren vært bedre om han ikke hadde takket Gud? Om han ikke ba, fastet og gav

tiende? Var det bedre å snyte på skatten, slik tollerne gjorde? Slett ikke! Saken ville vært like ille. I dag kan vi snu opp ned på det. Vi vil jo ikke være fariseere, derfor ber vi lite og ofrer lite. Så kler vi vår bekjennelse i at vi er syndere og små i oss selv. Og så takker vi Gud i vårt hjerte fordi vi ikke er som fariseeren, denne super-kristne og over-religiøse fyren.

Så er vi i vårt hjerte akkurat som fariseeren. Vi stoler på oss selv og forakter andre som ikke har forstått det like godt som oss. Det fariseeren manglet, var ikke noen flere gjerninger eller bedre holdninger. Det var en erkjennelse av at innfor Gud stilles vi alle likt. Uansett hva du gjør og er, så kan du ikke forbedre din posisjon for Gud.

«Vi har alle syndet, og mangler Guds ære». Men det finnes en nåde som ikke gis på grunn av gjerninger, men som gis av nåde. Den gis på grunnlag av Jesu offer og død på korset. Den er helt ufortjent, og helt uavhengig av vår gjerning. Dette forstås med hjerte bare av den som erkjenner at en i seg selv ikke er et hakk bedre stilt enn den verste forbryter inn for Gud. Du stoler ikke lenger på deg selv i denne sak, men må flytte alt ditt håp til Jesu ufortjente nåde.

Det er denne nåde tolleren håper på. Nåden for syndere. «Gud vær meg synder nådig». Den nåde er virkelig, og den har kraft til å rettferdiggjøre. Derfor gikk denne mannen rettferdiggjort hjem til sitt hus.

Rom 5,12

SYNDE ET FALL

DØD OG FORBANNING

Det er to avgjerande og dramatiske hendingar i menneskeslekta si historie som definerer mennesket sin situasjon på jorda. Det første er skapinga, og at mennesket vart skapt i Guds bilete til samfunn med Gud. Det andre er syndefallet som skilde mennesket frå Gud og førte død og forbanning over jorda. Mennesket må leva under syndefallets realitet og konsekvens på den gudskapte jorda. Faktisk må heile universet leva under fylgjene av syndefallet ved at død og forgjengelegdom kom inn i tilværet.

Desse to realitetane, som begge er historiske hendingar, får sitt svar i to frelseshendingar. Det første er at Jesus kom til jorda for å gjera opp med synda og dens konsekvensar. Det skjedde ved Jesu straffeliding og sonoffer i vår stad på Golgata, hans siger over døden og oppstode til vår rettferdiggjering og til sist ved hans himmelferd, der han no syner seg for Guds åsyn for oss.

Det andre er at Jesus kjem att til dom og frelse. Då skjer det endelege oppgjeret med djevelen og alt som kom med syndefallet, og det stig fram ei ny jord der rettferd bur der Guds folk får bu saman med Gud i hans herlegdom. Ved at Anden kom til jorda pinsedag, kan dette openberrast for mennesket på ein slik måte at mennesket ser det og trur det til frelse.

DSyndefallet er altså svært sentralt for å forstå universet i det heile, og særleg livsvilkåra for menneska her på jorda. Det er avgjerande for å forstå mennesket sitt behov for frelse, og kva det innebar for Jesus å sona synda vår og verta vår frelsar. Det er også avgjerande for å forstå livets to utgangar med frelse eller fortaping, og kva fortapinga inneber.

Difor, liksom synda kom inn i verda ved eitt menneske, og døden saman med synda, slik nådde døden alle menneske fordi dei alle synda.

Tekst: Johannes Kleppa

Syndefallet dannar ein viktig føresetnad for tenkinga vår og kva vi kan forstå. For det eine er det slik at alt ved mennesket vart ramma av syndefallet, inkludert vår forstand. Vi er ikkje i stand til å tenkja fritt ut frå Gud og hans vilje, men vi er avgrensa og bundne av vår falne natur. Det andre er at vi alltid tenkjer via erfaring, og all vår erfaring er frå syndefallets jord med alle konsekvensar som ligg i det. Vi kan difor ikkje fullt ut forstå korleis livet var på jorda før syndefallet, eller korleis livet på den nye jorda skal vera utan synd.

Vi kan likevel forstå ein god del, fordi Gud har openberra det for oss i sitt ord. Denne openberringa er like fullt avgrensa, og det må vi respektera, slik at vi ikkje går oss inn i fantasiar og svermeri. På andre sida må vi ta openberringa på alvor, slik at vi ikkje tenkjer uavhengig eller i strid med denne. Det er rasjonalisme, og då tek vi ikkje Gud og hans gode vilje på alvor. Gud har sagt noko om livet før syndefallet, og om livet på den nye jorda – og han har sagt noko om si frelse, som bind skapinga og nyskapinga saman.

Det er altså mange sider og fylgjer knytt til syndefallet, men det aller viktigaste er det som gjeld mennesket. Guds fremste skapning kom bort frå Gud og vart hans fiende, og det vart umogleg å koma tilbake til Gud og verta hans venn ut frå seg sjølv.

Mennesket vart utan føresetnad for å søkja Gud og tru på han. Syndefallet førte til at mennesket fekk ein natur, eit kjøt, som verken vil eller kan søkja Gud og vera han til glede. Det må skje ved eit Guds verk i Jesus Kristus, ved hans kross og soningsverk, og ved Andens openberring og skaparmakt.

Då Gud hadde skapt universet, konstaterte han at alt var berre godt, og så la han si velsigning over skaparverket. Dette inkluderte også mennesket og englane. Det var ingen djevel på det tidspunktet, og ingen syndig natur. Det at alt innan naturen var berre godt, innebar mellom anna at det ikkje var ras, flaum, storm, forureining eller kva det måtte vera av nedbrytande krefter og slikt som skaper problem for mennesket. Livsvilkåra på jorda måtte då vera langt betre enn dei er no.

Alle problem kom med syndefallet. Djevelen, som i opphavet var ein framståande engel, må ha gjort sitt opprør og vorte Guds og mennesket sin motstandar mellom skapinga og syndefallet. Han stig brått inn på banen, og forfører mennesket til ulydnad og opprør mot Gud. Med det avslører han sitt vesen.

I Edens hage hadde Gud og mennesket eit umiddelbart og fullkome samfunn. Det kjem til uttrykk ved at Gud kom til hagen og snakka med Adam og Eva. Episenteret i den store katastrofa som syndefallet var, var at mennesket vart jaga ut av Edens hage.

Det store framtidshåpet var at det skulle koma ein som skulle opna vegen tilbake, og det skjedde ved Jesu forsoningsverk.

Rom 6,23

For den løn synda gjev, er døden, men Guds nådegåve er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.

LA INGEN FORAKTE DEG

LTekst: Kåre Skuland

For drøye 40 år siden stod jeg til konfirmasjon i Betania Kristiansand, iført lyseblå sko, dressbukse, en grå semsket skinnjakke og et rosa skinnslips. Best husker jeg den store, svarte Bibelen jeg fikk. På første side var det skrevet med kulepenn «1. Timoteus 4:12 La ingen forakte deg fordi du er ung, men vær et forbilde for de troende i ord og gjerning, i kjærlighet, troskap og renhet.» Dette verset har fulgt meg hele livet.

FORAKT

Når vi opplever forakt fra andre mennesker - å bli sett ned på, hånet, ringeaktet, avfeid, overhørt eller tusen andre beslektede negative ting - så stilles vi automatisk overfor et valg: vi må velge hvordan vi vil reagere.

Forakt er en slags emosjonell motvind. Enten blåser den oss bakover og trykker oss ned, eller så justerer vi vingene våre - dvs. måten vi møter motvinden på - og den samme motvinden løfter oss til nye høyder. Når Paulus skriver «La ingen forakte deg…», så mener han nettopp dette - at vi ikke må la oss trykke ned av forakten vi møter.

La ingen forakte deg så du blir fornærmet, forlegen, forferdet eller forvirret. Velg å bli forfremmet og forbedret - velg å reagere forbilledlig!

Jeg vet hva det er å få forakt og nedsettende kommentarer i forbindelse med tidens kontroversielle spørsmål. Jeg blir ikke foraktet for min ungdoms skyld, selvsagt, men oftest fordi mine meninger om seksualmoral, kjønn og identitet henter

sin begrunnelse i mitt kristne livssyn - fra Bibelen. Og særlig på sosiale medier kan forakten florere.

Hvordan kan jeg vende det som var ment ondt, til noe jeg vokser på?

Jeg kan se på hver negative opplevelse som en mulighet til å vende det andre kinnet til - en mulighet til å praktisere min kjærlighet og tro. Jeg ser på hver fornærmelse som en medalje. Jeg møter slibrige ord med rene ord. Jeg møter hatefull tale med en omsorgsfull respons. Jeg møter løgn med sannhet i kjærlighet. Jeg møter snikskyttere på Facebook med en invitasjon til å møtes fysisk på en kafé.

Og vips, så har forakten faktisk hjulpet meg - gitt meg trening - i å være et forbilde i tale, i ferd, i kjærlighet, tro og renhet.

I mai i år gav jeg konfirmanten Daniel dette samme bibelverset. Daniel betyr «Gud er min dommer». Ingen forakt vil bite på oss så lenge vi er bevisst på at det først og fremst er foran Gud vi skal stå prøve.

La ingen forakte deg fordi du er ung, men vær et forbilde for de troende i ord og gjerning, i kjærlighet, troskap og renhet

1 Tim 4,12

HHOVMOD STÅR FOR FALL

Tekst: Joakim Lianes (16 år)

Hovmod står for fall. Det er Samson et godt eksempel på. Men han er også eksempel på at Gud frelser når vi ydmyker oss og går til han i vår svakhet. Gud påla Samsons foreldre at han skulle være en Guds nasireer. En nasireer skulle leve et ekstra hellig liv for Herren. Det betyr at de ikke kunne spise eller drikke av vintreets frukt, ikke være i kontakt med det som var dødt, og ikke klippe håret. Gud gav Samson til gjengjeld en enorm styrke som var knyttet til hans lange hår.

SAMSON

Gud påla foreldrene til Samson at han skulle være en Guds nasireer hele livet. En nasireer var en som skulle leve et ekstra hellig liv for Herren. Det betyr at de ikke kunne spise eller drikke av vintreets frukt, de kunne ikke være i kontakt med det som var dødt, og de skulle ikke klippe håret. Gud gav Samson til gjengjeld en enorm styrke som var knyttet til hans lange hår.

Gjennom Samson sitt liv ser vi hans stolthet. Først tok han seg ikke bare en, men to koner som ikke var israelitter. Deretter kom han i kontakt med en død løve han tidligere hadde drept. Så hadde han samleie med en horkvinne. Han slo i hjel tusen filistere med kjevebeinet til et esel, og tok æren for det selv.

Men det som førte til det endelige fallet for Samson var når han løy for kona si Dalila tre ganger og deretter fortalte henne hvor styrken hans lå. Dalila klippet håret hans, og fikk filisterne til å ta han til fange. Samson brøt altså sitt nasireerløfte og Guds bud flere ganger. Han tok æren for sine bragder selv.

Han glemte å gi Gud æren. Hans stolthet gjorde at han glemte at det var Gud som hadde gitt ham styrken, og at han burde følge hans bud.

Samson ble tatt av filisterne, de gjorde ham blind, og han ble spottet og ydmyket. Han ble senere bundet fast til to steinpilarer, og ble offentlig latterliggjort på en fest.

Men det er her når Samson er på sitt laveste at Guds nåde vises. For der, når han ble latterliggjort, og var svak og blind, når han var på bunn, så vendte han seg til Gud.

Samson ba Gud om å gi ham styrke til å hevne seg på filisterne en siste gang. Gud viste Samson nåde, og gav Samson styrken tilbake. Samson rev ned hele huset, og tok livet av alle dem som spottet Gud samtidig.

I likhet med Samson har vi alle våre sterke sider, men det er Gud som holder oss oppe ved sin veldige kraft. Derfor må vi ikke glemme å gi Gud æren for det vi gjør. Vi må fortsette å ydmyke oss under hans hånd og følge hans bud.

Herre, din er storheten og makten og æren og herligheten og høyheten, ja, alt i himmelen og på jorden! Herre, ditt er riket, og du er opphøyet over alt og har alt i din makt.

1 Krøn 29,11

BABELS OPPRØR

DDEN STOLTE IMOT

Tekst: Ole Andreas Meling

Burj Khalifa er verdens høyeste bygning. Den er i Dubai og rager 829 meter over havet. Jeddah Tower i Saudi Arabia er planlagt å være 1 km høyt. Konkurranse oss mennesker imellom har det vært gjennom alle tider. Det handler om å være best, størst, flinkest, bli lagt merke til – i det hele tatt: Å få seg et navn som lyser.

En gang var kanskje Babels tårn verdens høyeste. Dette tårnet representerer likevel noe mer alvorlig enn mer eller mindre uskyldig kiving om å være best. Babels tårn handler om menneskets fiendskap og motstand mot Guds autoritet. Denne krigen vil vi mennesker alltid komme tapende ut av.

Kan du tre språk, får du det fjerde på kjøpet er det sagt. Mange språk har store likheter, og de har tydelig slektskap. Norsk og engelsk har mange fellestrekk. Vi kaller det for en språkfamilie. Men kan du tre europeiske språk, får du ikke kinesisk på kjøpet. Det har tegn i stedet for bokstaver. Det har også helt andre ord. Kinesisk er fra en annen språkfamilie. Det finnes i dag nesten 7000 språk, men under 100 språkfamilier.

Disse ulike språkfamiliene er vanskelige å forklare ut fra et evolusjonistisk ståsted. Når alle mennesker har felles avstamming, hvorfor skulle vi utvikle språket så ulikt?

Kan vel det være en fordel? De ulike språkfamilier står i stedet som et sterkt vitnesbyrd om Guds dom over opprøret i Babel.

Det er også et sterkt vitnesbyrd at de slekter som den gang fantes, i dag gir navn til land og folkeslag den dag i dag. Cush er et annet navn for Etiopia. Mizraim er navnet for Egypt. Medai dro til Persia. Canaan bosatte seg i dagens Israel. Navnet Skandinavia stammer fra stamfaren Askenaz. Han dro nordover Europa. Saxerne har tatt navn fra han, og sannsynligvis også Askandinavia.

Nimrod var hersker på denne tid. Navnet hans betyr opprører. Han var jordens første hersker, og ser ut som han var dyktig til å få folket med seg. Slik blir han en forløper for antikrist i endetida. Det var stor enighet blant folket da de sa til hverandre: «Kom la oss bygge en by!» I byen skulle det være et tårn som nådde opp til himmelen. Det betyr ikke at det skulle nå så høyt at det gikk over

skyene. Det var et religiøst symbol som skulle gi dem del i himmelen. Sannsynligvis var det en ziggurat, et tempel. Øverst i disse templer var et rom som etterlignet himmelen.

Byen og tårnet står som et symbol på at mennesket skal frelse seg selv. Denne nye sivilisasjon skulle gjøre mennesket stort og uavhengig av Gud. Dette var Nimrods opprør. Og dette opprøret ligger bak mang en sivilisasjon den dag i dag.

Mennesket mot Gud. Skapningen mot skaperen. Vår fornuft mot Guds Ord. Vår religiøsitet mot Guds frelse i Jesus Kristus. Vår makt mot hans. La oss gjøre oss et navn, sa de. La oss bygge oss en by og et tårn. La oss!

Det er dette opprøret vi finner rundt oss, og det preger ethvert menneske slik vi er etter vår natur. Materialismen står opp mot Gud og sier:

Vi trenger ikke deg, vi har pengene! Gjennom materielle goder skal vi lage oss en himmel her på jord. Så glemmer vi Gud. Vi trenger ham ikke lenger.

Så har vi rasjonalismen. Menneskets fornuft troner over alt. Det er også et tårn som når til himmelen. Gjennom vitenskap og utvikling skal jorda gjøres til en himmel. Bibelen trenger vi ikke. Den kan vi hente inspirasjon fra, men den må pent føye seg når den går mot vår mektige fornuft.

Andre legger all vekt på følelsene. Hva vi føler, definerer sannhet og rett. Himmelen er å føle det godt og føle seg vel. Så lager vi en sivilisasjon med underholdning og forlystelser, så vi ser himmelen funkle bak sceneteppet. Så forkaster vi de Ord fra Gud som plager oss og kaller oss til omvendelse.

Kom, la oss bygge oss en by og et tårn som når opp til himmelen, og skaffe oss et navn så vi ikke blir spredt ut over hele jorden!

1 Mos 11,4

Gud står den stolte imot, men den ydmyke gir han nåde.

Jak 4,6b

Om nokon meiner at han har kunnskap om noko, så kjenner han det enno ikkje slik som han burde kjenna det.

Liten –men stor

STOLTHEIT S

Tekst: Iver O. Grimstad

Vi stod på Ullevaal stadion og ropte høgt. Fotballkommentator

Arne Scheie ropte også, og kalla det tidenes cupsensasjon. Det 107. norgesmeisterskapet vart ei finalebombe utan like, og vårt lokallag Hødd slo storfavoritten Tromsø i ei nervepirrande straffespark-konkurranse.

Det var 15 år sidan eit førstedivisjonslag hadde vunne cupen, og det var vanskeleg å ta innover seg at eit lag frå ei kystkommune på 8000 innbyggarar skulle gjere akkurat det. Men med Hødd-mottoet «Liten, men stor», så seira David over Goliat. Den dagen var vi stolte Hødd-supporterar.

Den positive stoltheita

Hødd brukar også slagorda stolt, audmjuk, inkluderande. Nok eit paradoks? Nei, det finnast faktisk ei sunn stoltheit og det finnast ei falsk audmjukheit. Yrkesstoltheit er eit eksempel på sunn stoltheit - det å ville levere utmerka kvalitet til kundar. Ein person kan vere stolt av å ha jobba knallhardt for å skaffe seg ei utdanning. Eller vi kan vere fornøgd med den Gud har skapt oss til å vere, og vite at vi har ein Gudgitt eigenverdi.

Så snakkar Bibelen om audmjukheit som ikkje er genuin, og at enkelte er gudfryktige utanpå, men fornektar krafta i gudsfrykta (2 Tim 3,4-5)

Korleis vere liten, men stor då? Jesus sa jo at det å gjere seg sjølv liten som eit barn er billetten inn til Guds rike. “Sanneleg, eg seier dykk: Utan at de vender om og blir som born, kjem de ikkje inn i himmelriket. Den som gjer seg sjølv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket. (Matt. 18:3-4)

Gud trivast saman med dei som gjer seg små. Dei audmjuke. Han er på deira lag, og gir dei assistanse, for «dei audmjuke gjev han nåde» (Jakob 4:6). Men så finns der også eit mørkt motstykke.

Den destruktive stoltheita

I det landskapet trivast berre dei kalde kreftene: Arrogansen. Elitismen. Innbilskheita. Det nedlatande blikket. Forfattaren C.S. Lewis hadde rett: «Ein stolt mann ser alltid ned på ting og folk, og, sjølvsagt, så lenge som du ser ned, så kan du ikkje sjå noko som er over deg!» (Mere Christianity)

Ein kanskje uventa spire til stoltheit er kunnskap, kompetanse og intelligens. Den tungt utdanna Paulus, kjente til denne indre fienden: “Men kunnskapen gjer hovmodig; det er kjærleiken som byggjer opp.” (1 Kor 8,1) Kunnskap gjer oss lett blinde. Stoltheit ligg i botnen av alle store tabbar. Salomon oppsummerte det slik: “Hovmod fører menneske til fall, men den audmjuke vinn ære. (Ordt 29,23)

Det einaste løftet Bibelen gir til dei stolte er motstand frå Gud, for «Gud står dei stolte imot» (Jak

4,6). Snart kjem dei til å falle. Og fallet blir stort og sårt. Advarselen frå Jesus er at dei sjølvgode og stolte skal misse sin arv, medan «dei audmjuke, dei skal arva jorda». (Matt 5,5).

Den forføreriske stoltheita

Enkelte har eit humoristisk blikk på den menneskelege tendens til stoltheit:

Oscar Levant: «Det verda treng, er fleire audmjuke geni. Det er så få igjen av oss».

Ted Turner: «Viss eg berre hadde vore litt audmjuk, ville eg ha vore perfekt».

Muhammad Ali: «Det er vanskeleg å vere audmjuk når ein er så stor som meg»!

Mignon McLaughlin: «Den stolte mann kan lære audmjukheit, men han vil vere stolt av det»!

Ein eg kjenner karakteriserte ein person på følgande måte: «Han lider av et noe høyt selvbilde». Og du har kanskje høyrt om mannen som fekk ei sløyfe som premie for størst audmjukheit, men som dagen etter vart diskvalifisert fordi han gjekk rundt med den?

Stoltheit er ein forførande fiende, ein sjukdom som er lett å oversjå. Derfor må vi øve oss på audmjukheit. Korleis? Jesus sa vi måtte bli som barn. Og så gir kanskje den bibelske doktor Jakob ein av dei mest effektive medisinane:

«Vedkjenn då syndene for kvarandre og be for kvarandre, så de kan bli lækte» (Jak 5,16). Slik blir kvar og ein av oss paradoksalt nok «liten, men stor»

Den audmjuke får nåde

Lukas 16,15

Då sa han til dei: «De vil gjerne vera rettferdige i menneskeauge, men Gud kjenner hjarta dykkar. Det som menneske set høgt, er ein styggedom i Guds auge».

EEIGENRETTFERD

Tekst: Jens Thoresen

Det var to fortapte syndarar som gjekk opp til tempelet for å be denne dagen. Tollaren visste han var fortapt, men farisearen hadde ikkje forstått kor landet låg. Skal eit menneske bli frelst, må det vita at det er fortapt. For dersom det ikkje veit dette, vil det aldri søka frelse hos Gud.

Då Jesus fann grunn til å leggja fram likninga om farisearen og tollaren, var det fordi han hadde registrert at farisearane hadde ein tendens til å sjå ned på andre menneske. Dei er ikkje åleine om det. Det er menneskeleg. At me ser ned på andre fortel oss av me har trong for frelse.

Farisearen var ein sjølvoppteken mann som elska trua si, men som mangla kjærleik til sin neste. «Han stod for seg sjølv og bad», les me. Han søkte ikkje fellesskap, hadde ikkje bruk for det, og i alle fall ikkje med ein tollar. Kanskje tenkte han slik: «Kva har denne tollaren å gjera her i Guds hus. Han passar jo ikkje inn her. Dette er ein plass for rettferdige menneske. Takk gode Gud for at eg ikkje er som han.» Men farisearen var ikkje rettferdig, berre sjølvrettferdig, og sjølvrettferdige har ingen stor sympati med falne syndarar. Men Jesus hadde det. Han åt med tollarar og syndarar.

Sjølvrettferda ligg latent i alle, også i oss som trur på Jesus, og blir me konfronterte med synd, går me fort i forsvar. Vårt gamle menneske er slik. David skildrar dette i Salme 32 då han ein periode av livet sitt prøvde å skjula synda si for Gud. Resultatet vart at det nye livet i hjarta tørka ut. Men så sanna han synda si, og alt det gode han ein gong hadde levd i, kom tilbake. Det skjer alltid.

Difor må alle kristne dagleg sanna syndene sine for Gud og venda om frå dei, også utslag av den inngrodde sjølvrettferda.

Farisearen takka Gud fordi han ikkje var som andre menneske. Han tok ikkje æra sjølv for at han hadde blitt så bra. Nei, det var Gud som skulle ærast for det. Han tenkte: «Det er på grunn av Gud eg er blitt ein heilstøypt og ærleg familiemann som fastar og gjev tiende.» Han einsa ikkje at heile den fromme takkebøna avslører at han ikkje kjende Gud i det heile tatt. Tiende og faste er bra. Men det kan aldri gjera eit menneske rettferdig

for Gud. Det er ytre religiøse aktivitetar som berre har sin verdi for den som har snudd seg bort frå det religiøse og teke imot Guds frelse som ei gåve. Farisearen forlet tempelet like fortapt som han var då han kom.

Tollaren nærma seg Gud på ein heilt annan måte. Han var komen til tempelet for å bli frelst. Og han slo seg for brystet og sa: «Gud, ver meg syndar nådig!» Og straks vart all skuld sletta og all synd tilgjeven. «Han gjekk heim rettferdig for Gud», sa Jesus.

«Gud står dei stolte imot, men dei audmjuke gjev han nåde» (Jak 4,6). Forteljinga om farisearen og tollaren illustrerer denne sanninga på ein framifrå sterk og illustrerande måte, og Jesus formulerer det så sterkt: «Den som set seg sjølv høgt, skal setjast lågt, men den som set seg sjølv lågt, skal setjast høgt». Eller sagt på denne måten: Den som frikjenner seg sjølv, vil bli dømt, men den som dømmer seg sjølv, blir frikjent. Forteljinga om røvaren på krossen illustrerer dette på ein nydeleg måte.

Likninga om farisearen og tollaren

Til nokre som stolte på at dei sjølve var rettferdige, og såg ned på alle andre, fortalde Jesus denne likninga: «To menn gjekk opp til tempelet for å be. Den eine var farisear og den andre tollar. Farisearen stilte seg opp for seg sjølv og bad slik: ‘Eg takkar deg, Gud, fordi eg ikkje er som andre menneske, dei som svindlar, gjer urett og bryt ekteskapet, eller som den tollaren der. Eg fastar to gonger i veka og gjev tiend av alt eg tener.’

Tollaren stod langt unna; han ville ikkje eingong lyfta auga mot himmelen, men slo seg for bringa og sa: ‘Gud, ver meg syndar nådig!’ Eg seier dykk: Tollaren gjekk heim rettferdig for Gud, den andre ikkje. For kvar den som set seg sjølv høgt, skal setjast lågt, og den som set seg sjølv lågt, skal setjast høgt.» Luk 18,9-14

Men dere, mine kjære, må huske det som er forutsagt av vår Herre Jesu Kristi apostler da de sa til dere:

«I den siste tid skal det komme spottere som følger sine egne ugudelige lyster.»

Jud 1,17-18

HVOR KOMMER SPOTTEN FRA?

... men de ydmyke gir han nåde.

Ords 3,34b

Tekst: Jogeir Lianes

Spott kommer fra ytterpunktene på en glideskala mellom to posisjoner. Den usikre og den sikre posisjonen. Usikre mennesker søker de som utad oppleves som sterke, tydelige og modige. De som synes å være sikre. De som synes å være i flertall. De usikre er heiagjengen som gjør de sikre enda mer sikker i sin sak. Ironien i det fundamentet er vanskelig å unngå å legge merke til.

Den sikre blir gjerne overmodig, nedlatende og stolt fordi vedkommende opplever egen posisjon som uangripelig. Ofte blir spott et resultat av å befinne seg i en slik posisjon, for hvordan kan noen «være så dumme» at de tror og tenker slik og slik.

Bibelen drar frem en slik gruppe mennesker som synes å ha god grunn til å være sikker i sin sak. En gruppe mennesker som ser på virkeligheten, ser på historien, ser på nåtid. Mennesker som er opptatt av at det må være vitenskapelig, at det må være rasjonelt. Det må stemme med det vi observerer. De har observert at deres fedre er døde, likeså deres besteforeldre og oldeforeldre. De ser et mønster av død og forgjengelighet i alt det skapte og konkluderer derfor med at slik må det alltid ha vært fra begynnelsen (2 Pet 3).

Få mennesker har hatt mer grunn enn disse for å være sikker. Deres konklusjon er hentet fra erfaringer gjort av alle mennesker og derfor spotter de bibelsk tro. Spotter tanken om at det vil komme noen som er oppstått fra de døde. De vil med vilje ignorere kunnskapen Bibelen gir rundt en skapelse på 6 dager og en dom i form av en verdensvid flom. Om denne kunnskapen blir fremholdt vil de spotte og latterliggjøre den, og de som fremholder den.

Spottere er slike som gjerne farer fram etter egne lyster skriver Peter. Salme 1,1 sier: «Salig er den mann som ikke vandrer i ugudelige folks råd og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete.»

Ateisme var et ukjent begrep på salmistens tid. Selv om en ateist åpenbart faller inn under betegnelsen ugudelig, så er det naturlig innen salmens kontekst å forstå begrepet i en større sammenheng. En ugudelig kan gjerne være religiøs og kan også tro på en gud.

Det er derimot en som har skapt seg et bilde av hvem Gud er, hva Gud har gjort og vil gjøre, som ikke stemmer med den åpenbaring som Gud har gitt i Bibelen. Slik sett faller også mennesker som kaller seg kristne inn under definisjonen ugudelige.

Slike vil ofte kunne gjenkjennes ved at de følger sine lyster, slik Judas også siterer Peter fra vers 18: «I den siste tid skal det komme spottere som følger sine egne ugudelige lyster.» De står altså på synderes vei og de sitter i spotteres sete.

Er du usikker og medlem i heiagjengen som bifaller spott og latterliggjøring, eller er du den sikre som gjerne latterliggjør mennesker som tror Bibelen slik den er åpenbart?

Menneskene Peter skriver om mener å ha selve virkeligheten på sin side. De er derfor frimodige spottere. Hvordan kan de være sikre på hvordan virkeligheten var fra begynnelsen?

Dette spørsmålet blir veldig aktuelt fordi de med vilje avviser den kunnskapen om begynnelsen som hevdes å komme fra det eneste øyenvitnet til begynnelsen. Om man selv tror at det ikke finnes et eneste

vitne eller observasjon av begynnelsen hvordan kan man da være sikker? Er ikke ens eget fundament da bygget på en antakelse som logisk sett gjør det umulig å kunne være sikker? Kan slike spotte andre? Er det fornuftig å være med i slikes heiagjeng?

Judas konkluderer slik i vers 10: «Disse menneskene derimot spotter det de ikke kjenner. Og det som de av naturen skjønner, likesom de ufornuftige dyrene, med det ødelegger de seg selv.»

Judas skriver om slike som er skamflekker ved kjærlighetsmåltidene, ved nattverden. Han skriver altså om mennesker som helt sikkert vil kalle seg selv kristne. Virkeligheten mennesker skjønner fra naturen, også sin egen natur, slik som menneskets forgjengelighet, menneskets lyster, og at vi mener å forstå at alt var slik fra begynnelsen, synes å være det som ødelegger dem, ja gjør mennesker ugudelige. Det er det som gjør at mennesker slutter å tro på det Gud har åpenbart i Bibelen og som får dem til å spotte.

I Romerne 1 kan du lese om hvordan Gud vil overgi mennesker som benekter sannheten om begynnelsen til et liv der de lever etter sine lyster. Slik vil Gud spotte dem som spotter, slik vi kan lese om i Ordspråkene 3,34: «Spottere svarer han med spott, men de ydmyke gir han nåde.»

De ydmyke er dem som strider, «for den troen som én gang for alle er blitt overgitt til de hellige.» (Judas 3).

YDMYKE står de stolte imot, men de gir Han GUD NÅDE

I andre kongebok 5,1ff står det om hærføreren Na’aman som, for å bli helbredet for sin spedalskhet, oppsøkte profeten Elisja. Han får beskjed om å gå hen og dukke seg sju ganger i Jordanfloden. Dette avviser Na’aman vredt som alt for enkelt; men en av tjenerne hans sier til ham: Hvis profeten hadde bedt deg om å gjøre noe vanskelig, ville du da ikke ha gjort det? Hvor mye mer når det du skal gjøre er så enkelt? Na’aman ydmyket seg da og gjorde som Elisja hadde sagt, og ble helbredet.

Slik må også vi ydmyke oss og ta imot frelsen av nåde alene. Men ydmykhet er ellers ikke blant de dyder som står høyt i kurs i dag. I jobbsøknader ble det tidligere ikke ansett for gagnlig å peke direkte på sine egne formodede fortrinn av forskjellig art. Men i dag lærer man jobbsøkere at de nettopp skal gjøre direkte oppmerksom på egne fortrinn, for derved å overbevise arbeidsgiveren om at man er den rette.

Nå har det sikkert vært mye falsk ydmykhet ute å gå i forgangne tider – som for eksempel den nærmest hyklerske skraping og bukking for øvrighetspersoner. Søren Kierkegaard spøker således med at man i kristenheten kan risikere at to personer kommer opp å slåss, fordi begge vil ha æren av å være den største synderen, siden det kristne idealet jo er å likne på den ydmyke

tolleren, som «slo seg for sitt bryst og sa: Gud vær meg synder nådig!» (Luk 18,13c)!

I sin kjente innbydelse til «alle som strever og har tungt å bære» (Matt 11,28-30), så begrunner vår Herre Jesus imidlertid sin lærerkompetanse («lær av meg, for...») med, at han er «saktmodig og ydmyk av hjertet» (v. 29b). Så, rett forstått er ydmykhet en kristen dyd, og dette fremgår jo også av de mange formaninger i NTs brev til de kristne om å være ydmyke ved å «ikle seg ydmykhet» (Ef 4,2 og 1 Pet 5,5b).

I ordboken til Studiebibelen står det blant annet følgende om det greske ordet for ydmyk (tapeinós) som er brukt i både Matt 11,29b og i det skriftordet som er utgangspunktet her (jf. overskriften). «Dette er et typisk kristent ord, ja, i den betydning

som ordet har i NT er det bare et kristent ord. ... Grekerne betraktet ydmykhet som noe lavt, ynkelig, krypende, veikt og foraktelig. Det var kristendommen som løftet dette ord opp av forakten og satte det på hedersplassen. ... Det er nettopp den som fornedrer seg selv (tapeinóo), som skal opphøyes.» (Studiebibelen, 1988, s. 864-65).

Den siste setningen i sitatet svarer jo til Jesu konklusjon i lignelsen om fariseeren og tolleren som gikk opp til templet for å be (Luk 18,14b-c): «For hver den som opphøyer seg selv, skal fornedres. Men den som fornedrer seg selv skal opphøyes.».

Det greske verbet som er oversatt med «fornedrer» her, er det samme verbet (tapeinóo) som Paulus bruker i Fil 2,8 der han sier at vår Herre Jesus «fornedret ...

YYDMYK

seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset». Og dette utsagn står jo i en sammenheng, der vi kristne blir formanet til å la det samme sinn være i oss, «som òg var i Kristus Jesus» (Fil 2,5).

Vi kan derfor slå fast at det finnes en form for selvfornedrelse eller selvydmykelse som er Gud velbehagelig. Den må imidlertid verken forveksles med hyklersk bukking og skraping eller med psykologisk misforstått selvutslettelse. Sann ydmykhet, eller det å være «ydmyk av hjertet», innebærer etter Jesu eget forbilde å «vandre i kjærlighet, likesom også Kristus elsket oss og ga seg selv for oss som en gave og et offer, en vellukt for Gud» (Ef 5,2).

Men det blir helt feil om vi i egen kraft prøver å etterligne Jesu forbilde. Nei, vi må

først og fremst gjøre det han selv oppfordrer oss til: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» (Matt 11,28).

Å komme til Jesus vil jo først og fremst si å komme til ham med sin synd. Det blir vi aldri ferdige med så lenge vi er her på jord, dessverre. Men ved korset kan vi finne den hvile som Jesus talte om, for «Han utslettet skyldbrevet mot oss, ... da han naglet det til korset» (Kol 2,14).

Først når vi har funnet hvile i evangeliet om alle våre synders nådige forlatelse for Jesu skyld, kan vi begynne å lære av Jesus hva det han sier i fortsettelsen betyr: «Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler.» (Matt 11,29).

Tekst: Axel Lundholm Saxe

BEGJÆR

Hver og en blir fristet ved at han blir dratt bort og lokket av sitt eget begjær.

Når så begjæret har unnfanget, føder det synd. Og når synden er blitt fullmoden, føder den død

Jakob 1,14-15

FRISTET OG LOKKET

FTekst: Jogeir Lianes

Å si at den postmoderne verden har kvittet seg med alle bud, stemmer ikke. En kan nok si at både budet om ikke å ha andre guder, la være å bøye seg for statuer og bilder, og ikke misbruke Guds navn har forsvunnet. Den urett som derimot kan ramme en selv blir fortsatt fastholdt.

Du skal altså fortsatt ikke drepe, vitne falskt eller stjele. Fridager er fint, så budet om helligdagen vil mange også beholde. Enkelte synes til og med at det er rett å hedre sin far og sin mor, selv om staten stadig sterkere forsøker å underminere foreldres rettigheter og ansvar.

Å la være å bryte ekteskapet synes vanskelig for mange i vår tid på tross av at de fleste fastholder at utroskap er galt. Kan grunnen være at Guds forbud mot å begjære er blitt opphevet? Oppmuntrer vår kultur snarere til å begjære?

Vår tid er dominert av en reklameindustri som skal få oss til å ønske oss noe. En underholdningsindustri som ofte promoterer suksess og rikdom, og som skaper et begjær om å eie dette selv. At man ønsker seg noe materielt betyr derimot ikke at man automatisk begynner å begjære sin nestes hus og eiendeler.

I Norge har vi hatt et ønske om å fjerne forskjeller og å skape så stor likhet som mulig. Det er en utjevningsmekanisme som på kort sikt er med på å redusere misunnelse og begjæret etter sin nestes eiendom på individnivå. Det handler ikke om at den enkelte nordmann er spesielt god på å la være å begjære, men om at de vi sammenlikner oss med gir oss mindre grunner til å begjære. Sammen med den generelle velstanden bidrar dette til at det kan synes som om vårt samfunn ikke er preget av mye misunnelse og begjær etter sin nestes eiendom.

Guds bud er derimot ikke avhengig av små sosioøkonomiske forskjeller for å være gyldig. Budet er like moralsk forpliktende også i samfunn med store materielle forskjeller mellom mennesker. Grunnlaget for å holde budet handler om en tro på at Gud gir mat til spurven og kler blomsten. Han har lovet å gi den troende alt han trenger. Når et samfunn forsøker å fjerne grunnlaget for å begjære sin nestes eiendom så fjerner det alltid samtidig nødvendigheten av å holde seg nær til og stole på Gud. Staten skal være den store forsørger, og historien viser tydelig at jo mer opptatt et samfunn har vært med materiell likhet jo mer har det samme samfunn vært opptatt av å fjerne Gud og kristen tro. Kraften mennesker opplever av misunnelse og begjær er med å revolusjonere samfunn og må ikke underdrives.

Vårt politiske system har flyttet ansvaret for den fattige fra individnivå til kollektivnivå. På samme måte kan det synes som om begjæret også er flyttet opp på et kollektivt nivå. Det bør være mulig å debattere om begjæret etter andre menneskers eiendom og verdiskapning via skattesystemet er så mye mer moralsk enn det individuelle begjæret det muligens erstatter. Når man bruker andre menneskers eiendom til

statlig maktkonsentrasjon, til å spre ødeleggende ideologi, belønne syndig adferd og til å dekke over syndens konsekvenser med andres penger, så er det ingen automatikk i at det er et moralsk gode, selv om det utjevner materielle ulikheter. Kanskje har dette begjæret nådd et nivå som faktisk er ødeleggende for nasjonen.

Jeg er redd at den politiske ideologien som dominerer i Norge på sikt har skapt en holdningsendring hos befolkningen. En endring som synes å ha skapt en ansvarsfraskrivelse for eget liv. En kravmentalitet der det en yter ikke står i sammenheng med det en krever. En holdningsendring som vil kunne få det individuelle begjæret til å eksplodere når økonomien forverrer seg.

Denne eksplosjonen har allerede funnet sted innenfor den seksuelle arena. Vi har en filmindustri, bokbransje og nyhetsindustri som spiller stadig mer eksplisitt på seksuelt begjær. På toppen av dette har vi den rå og kyniske pornoindustrien som bidrar til at begjæret nå er helt ute av kontroll. Det har begynt å ødelegge mennesker på en så grunnleggende måte at vi kan begynne å snakke om en kollektiv identitetskrise. En slik krise har aldri noe samfunn tidligere overlevd. Dette påvirker også økonomien. Det kan synes som vår sivilisasjon holder på å gå under fordi begjæret er styrende både for individ og kollektiv.

Guds ord forutsier dette i Jakob 1,14-15: «Hver og en blir fristet ved at han blir dratt bort og lokket av sitt eget begjær. Når så begjæret har unnfanget, føder det synd. Og når synden er blitt fullmoden, føder den død.»

Å begjære handler grunnleggende sett om å bli blind for hvem man er, og hva man har. Begjæret skaper en sult og en uro som du aldri kan stille. Forsøker du å fylle det enten

som individ eller som kollektiv så vil det alltid være ved tanker, ord og gjerninger, lover eller ordninger som Bibelen forkynner er synd.

Når både det kollektive og det individuelle er styrt av kjødelig begjær så er blindheten for selve virkeligheten blitt total. Gud er da forsvunnet fra menneskets øye.

La Han ikke forsvinne fra ditt øye, for det er kun Han som kan fylle ditt hjertets sanne begjær!

Dere har hørt det er sagt:

‘ Du skal ikke bryte ekteskapet.’

Men jeg sier dere:

Den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte.

Matteus 5,27-28

EVOLUSJONSTEORIEN TRUER FRIHETEN

DDARWINISMENS TRO

Tekst: Kjell Skartveit

For noen år siden kom jeg i prat med to kollegaer om evolusjonsteorien. De var begge biologer, den ene med doktorgrad. Den faglige kompetansen var altså på plass. De forsvarte læren om evolusjon, men så sa de begge: «Evolusjonsteorien er ikke bevist, det er en teori vi har valgt å tro på». Begge mente at teorien lot seg godt forsvare, men erkjente altså at det handlet om tro.

Det er ikke ofte biologer erkjenner og innrømmer at evolusjonsteorien er noe de velger å tro på, men denne samtalen viste meg hvor viktig tro er, også i vitenskapen. Vi glemmer ofte at vi som kristne har en helt annen virkelighetsforståelse enn naturalister, muslimer, buddhister og andre, og at denne virkelighetsforståelsen avgjør hva vi holder for sant og hva som er mulig.

Dersom du er ateist, er du nødt til å tro på evolusjon. En ateist kan ikke tro på en skaper, og dermed blir evolusjonen den eneste mulige løsningen. Teorien blir ikke mer sann av den grunn, men denne sammenhengen fører til at evolusjonsteorien blir forsvart på en helt annen måte enn de fleste andre spørsmål. Det minner om forsvaret av kjønnsidentitet. Vi opplever at offentligheten krever at alle skal ha kun én forståelse av en teori som altså ikke er bevist. Vi hører at grunnlaget for vitenskapen står i fare dersom vi slutter å tro på evolusjonen. At vitenskapen og våre universiteter ble gjort mulig av mennesker som trodde på en skapende Gud er tydeligvis irrelevant.

For meg ble opplevelsen av denne mentale tvangstrøyen en bekreftelse på at noe ikke stemmer. Et krav om underkastelse av nesten totalitær karakter, og der troen på en skapende Gud oppfattes som blasfemi, vitner om andre krefter enn den friheten som la grunnlaget for klassisk vitenskap.

Det er grunn til å tro at svaret på dette autoritære forsvaret av evolusjonsteorien ligger i troen. Evolusjonsteorien er selve «gudsbeviset» for ateistene, og svekkes troen på den, rokkes de i sine grunnvoller. Derfor undertrykkes enhver kunnskap som vitner om teoriens manglende troverdighet. Men det er åpenbart for enhver som vil se at Gud skapte verden «ferdig skapt», at ingen skapning ville overlevd uten, eller som Chesterton skriver: «Mennesket var en kunstner fra første dag.»

Det blir stadig tydeligere at der troen på Gud erstattes med ateisme og tro på evolusjonsteori, der taper også friheten. Forstår du hva evolusjonsteorien handler om, forstår du hvorfor.

SKAPELSE OG/ELLER EVOLUSJON

- HVA SIER BIBELEN?

Ble jorden skapt på seks ordinære dager eller i løpet av millioner av år? Har Adam levd eller er han bare en mytisk figur oppfunnet av jødiske prester? Har livet utviklet seg fra encellede organismer til avanserte skapninger som aper og mennesker, eller er dyrene skapt «hvert etter sitt slag»? Vil du lese boken, kjøp den fra www.skaper.no eller send bestilling til post@skaper.no med navn og adresse. Pris 199,- +porto.

Først og fremst må dere vite at det i de siste dager skal komme folk som farer med spott og følger sine egne lyster. Hånlig sier de: «Hva med løftet om hans gjenkomst? Fedrene våre er døde, men alt er som det har vært fra skapelsen av.» De som sier slikt, glemmer at det fra eldgammel tid var himler og en jord som steg fram av vann og består ved vann, i kraft av Guds ord. Og ved det gikk verden den gang under da den ble oversvømt av vann. Men de himler og den jord som nå er, er i kraft av det samme ordet spart til ilden. De holdes oppe helt til dommens dag, da ugudelige mennesker skal gå fortapt.

2 Pet 3,3-7

Magasinet SKAPER gir vi ut gratis. Det gjør vi med glede, for budskapet er så viktig at vi ønsker flest mulig skal få høre det. Er du blant oss som mener Norge trenger fornyet tillit til Bibelen, bli gjerne med å støtte oss økonomisk. Du kan gjøre det til Vippsnummer 139505 eller til

3000 34 33737.

TILGIVELSE

AAV NÅDE ER DERE FRELST

Tekst: Jogeir Lianes

I Apostlenes gjerninger 17,30 kan vi lese: «Etter at Gud har båret over med uvitenhetens tider, befaler han nå alle mennesker alle steder, at de skal omvende seg». Gud befaler noe som gjelder alle mennesker alle steder fordi Gud har gitt fullgodt bevis gjennom skapelsen, historien, profetiene og Jesu liv, død og oppstandelse for sin guddommelighet, suverenitet, seier over ondskapen og døden.

Kravet om omvendelse handler om en rasjonell erkjennelse. En logisk slutning. Noe et menneskes hjerne kan forstå. Det er likevel noe i mennesker som står imot. Noe som gjør at mange ikke ønsker å omvende seg. Menneskets stolthet.

Gud har gitt fullgod kunnskap. Kunnskap som ikke er mulig å motbevise eller overse. Stoltheten nekter derimot å innrømme dette. Den nekter å innse at man tok feil. Nekter å godta at Gud skapte slik han sier, opprettholder og bevarer det skapte slik han sier, frelser slik han sier og dømmer som han sier. Stoltheten nekter å erkjenne godheten i hans bud, friheten under hans rammer og håpet om livet etter døden. Den nekter for den ondskap som regjerer i hjertet. Stoltheten opprettholder ondskapen og gir mennesker en kjærlighet og et begjær etter å bryte rammene og budene.

Det er som trassen til et lite barn. Barnet nekter å godta at den voksne både vet best og vil barnet best. Trass er en følelsesmessig reaksjon som ikke handler ut fra kunnskap, men som gjerne kan handle på tross av kunnskap. Stolthet er alvorlig fordi det er Guds godhet som driver et menneske til omvendelse. Stoltheten gjør det derimot umulig for et menneske å erfare Guds godhet.

Når Gud står den stolte imot så er det fordi stoltheten får mennesket til å fortsette å synde. Synden ødelegger og skaper problemer for alle mennesker og skaper avstand til Gud. All den velsignelse Gud vil gi blir umulig å erfare for den stolte. Den stolte som vil ha med Gud å gjøre vil alltid ende opp med å skape seg en gud i sitt eget bilde. Endre på den åpenbaring av Gud som Bibelen gir.

Den ydmyke gir Gud nåde. Det menneske som gir Gud rett og ydmyker seg vil begynne å oppleve Guds godhet. Det får et menneske til å omvende seg. En erkjenner sin egen synd og er villig til å vende seg bort fra den. Begynne et nytt og annerledes liv som stemmer med den kunnskapen man har om, og er gitt av Gud.

Den ugudelige må forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg til Herren, så skal han forbarme seg over ham, og til vår Gud, for han vil gjerne forlate alt.

Jesaja 55,7

Tilgivelse er sann ydmykhets lønn. Tilgivelsen er noe alle mennesker trenger, for vi har alle syndet. I stolthet har vi gjort ting som har skadet både oss selv og vår neste. Den stolthet og det begjær som fører oss inn i seksuelle relasjoner skader gjerne dypere enn noe annet fordi vi synder da også mot vårt eget legeme. Vi blir kalde når vi utnytter andre til egen nytelse. På den andre side kan det også skape dype emosjonelle bånd. Bånd som binder en til en livsferd som er svært vanskelig eller nesten umulig å angre og som opprettholder stoltheten som opponerer mot Guds vilje og design for livet.

Både de som har opplevd stolthet rundt kjødets lyst, og de som har levd i stolt tillit til egne tankebygninger, filosofi og viten, kan Gud utfri ved sin store miskunn.

Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre.

Men Gud, som er rik på miskunn, har, på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus, vi som var døde ved våre overtredelser. Av nåde er dere frelst.

Efeserne 2,3-5

Det finnes tilgivelse for den som ydmyker seg, vender om og bekjenner sine synder, for; «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett». (1 Joh 1,9)

SSPLID

At Gud har avsky for splid mellom brødre, er tydelig noe som har vært aktuelt i alle tider. Enda mer interessant er det å lese dette når Salomos ordspråk faktisk er skrevet som en hjelp til å undervise og oppdra unge i moral og gudstro.

Litt senere i Ordspråkene leser vi; «Lær den unge den veien han skal gå, så viker han ikke fra den når han blir gammel.» (Ordsp 22,6). Hvorfor er dette så viktig? Jo, familier og samfunn, som lever i fred med hverandre, gir frukter over generasjoner. Ordene er mer aktuelle enn noen gang, nå som det sekulære samfunns ego og selvrealisering fort kan gå på bekostning av både familie og venner.

Splid er nok noe vi alle kommer til å møte i en eller annen form. At Gud er så tydelig og viser sin avsky for splid tror jeg ikke er uten grunn. Splid gjør nemlig noe med hele vår livsførsel og er som en forråtnelse for livene våre. Splittelse som ikke blir ryddet opp i rammer alle hardt og brutalt. Dette kan være i familien, menigheten eller vennekretsen. Splid er livsforandrende for alle parter.

Min oppfatting av splid i vår tid, er at tilliten til én eller flere personer forsvinner helt. I stedet for å snakke om utfordringene, blir det sådd splid gjennom baktalelser og harde ord mel-

Splid i vår tid

Seks er de ting som Herren hater, og sju har han avsky for: hovmodige øyne og svikefull tunge, hender som utøser uskyldig blod, et hjerte som legger onde planer, raske føtter som løper etter ondt, det falske vitnet som farer med løgn, og den som sår splid mellom brødre.

lom mennesker. «Nordavinden føder regn, baktalelse føder sinte ansikt.» (Ordsp 25,23) Sinte ansikt er ikke kilden til noe godt, verken i menigheten eller i familien.

Men hvordan kan vi som kristne brødre og søstre hindre splid i vår tid? Jeg tror nøkkelen ligger nærmere enn vi aner. Bibelen lærer oss mye og her vil jeg gå til den gylne regel i Matteus 7,12: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene i en sum»

Skal vi få vekkelse og vekst tror jeg vi må begynne med oss selv og legge ned stridsøksene. Jesus gav oss et nytt bud og vi kan lese

dette i Johannes 13,35: «Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.» Hadde vi, som kristne brødre og søstre i Kristus, levd etter dette, tror jeg vi kunne fått det bedre både i familiene våre og i våre kristne felleskap.

Min bønn er at den gylne regel blir til din leveregel og at vi elsker hverandre. Det er ikke uten grunn at Jesus sa disse viktige ordene. Om vi virkelig elsker hverandre og lever etter det nye budet, tror jeg vi som kristne brødre og søstre vil kunne se enda flere som kommer til tro på Jesus. Er det ikke dette som er målet vårt?

Tekst: Jarle Jacobsen

Men jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors.

Galaterne 6,14

Herren

velsigne deg og bevare deg! Herren

la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren

løfte sitt åsyn mot deg og gi deg fred!

Dette magasinet ønsker vi i foreningen SKAPER skal kunne være til oppmuntring, glede og velsignelse for deg. Vår bønn er at du som leser vil oppleve at du fryder deg over Guds barmhjertighet og kjærlighet som Han viser gjennom både skapelsen, syndefallet, flommen og hele Bibelens virkelighet, helt frem til korset, oppstandelsen og det evige liv.

“Nåde være med alle som elsker vår Herre Jesus Kristus i et liv som aldri skal forgå!”

Ef 6,24