ANDREAS RAND: Nesejakten, 2023
© 2025 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no
Omslagsdesign: deTuria Design og Lise Blekastad
Design: Lise Blekastad
Satt med: Expo Serif Pro Light 12,5/16
Papir: 100 g Munken Premium Cream 1,5
Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2025 ISBN 978-82-03-45745-6
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som grunnlag eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Det kuleste som har skjedd på mange måneder, er at jeg har fått meg en mobil. Eller … ikke en ekte mobil, da. Jeg bruker mammas lommespeil, som er avlangt og svart. Det ser skikkelig ut som en mobil, og mamma sa at jeg fikk låne det. Eller … jeg sa at hun får speilet tilbake når jeg får en ekte mobil, og da sa hun bare greit og dro på jobb. Før hadde speilet et lokk, men det knakk av. Eller … jeg brakk det av for å få det til å ligne mer på en mobil. Ingen mobiler har lokk. Mamma ble sur, men det var egentlig hennes feil. Hvis hun bare hadde gitt meg en ekte mobil, ville det aldri ha skjedd.
Med latemobilen (speilet) lager jeg YouTube-videoer. Noen ganger holder jeg speilet opp og prater litt sånn bla, bla, jeg heter Bobben, er ni år og bla, bla, men det er kjedelig.
Det gøyeste på YouTube er pranks. Når jeg lager pranks, skremmer jeg Markus, mamma og pappa og filmer dem mens det skjer. Eller late-filmer dem, da. Hadde pranksene mine vært filma på ekte, ville jeg kanskje hatt
førti millioner følgere. Jeg ville ha vært kjendis. Det synes jeg mamma og pappa burde tenke litt på, at de kunne hatt en kjendissønn. Jeg har faktisk bedt dem tenke litt på det, men det virker ikke som de bryr seg.
I det siste har det vært vanskelig å pranke hjemme hos oss. Markus sitter alltid på rommet sitt, pappa ligger bare på sofaen, og mamma har ikke vært hjemme. Ikke sånn mamma er på jobb eller mamma er og trener – ikke hjemme. Mamma har faktisk bodd et helt annet sted i mange måneder. Plutselig, en dag etter sommerferien, bestemte hun seg for å flytte til en rar, liten leilighet uten møbler. Hun sa hun trengte å tenke. Så jeg har bare kalt det tenkeleiligheten. Det er så idiotisk. Man kan jo tenke hvor som helst. Utenom kanskje akkurat ved pulten min i mattetimen, men det blir noe helt annet.
For to dager siden kom mamma hjem. Betyr det at hun ikke tenker mer? På noe? Det er uansett lettere å pranke nå som mamma har kommet hjem. Hun er så lettlurt.
Jeg går inn på kjøkkenet og stiller meg ved vinduet. Der får jeg best lys. Det har jeg lært på en YouTube-video om å lage YouTube-videoer. Jeg får lov til å se på YouTube, bare ikke lage videoer selv. Utrolig. Mamma som alltid maser om at jeg skal lage ting. Lage min egen mat eller brette papir i rare former med sånn rart navn, origimi, orirari, eller hva det heter.
Jeg tar opp speilet fra lomma, holder det opp så jeg ser meg selv og sier:
Halla folkens! Bobben her. I dag skal jeg pranke! Jeg har ikke bestemt meg for hvordan enda, men det må være noe bra. Selv om mamma er ferdig med den helt unødvendige tenkingen, er det fortsatt litt rart og stille her hjemme. Så det vi trenger nå, er en rå prank!
Jeg hører subbing fra trappa. Storebroren min, Markus, drar seg opp de siste trappetrinnene og kommer inn på kjøkkenet. Han ser helt dust ut for tiden: skikkelig høy, men også skikkelig tynn. Helt hvit hud, med masse rosa og gule prikker i ansiktet. Markus har blitt et slags motsatt-menneske. Han ser alltid trøtt ut, selv om han sover hele tiden. Han ser konstant sur ut, selv om han har sin egen elektriske sparkesykkel. Og så orker han ingenting, selv om han drikker energidrikk hele dagen. Orker i alle fall aldri å finne på noe med meg lenger. Jeg rygger mot han og holder speilet lenger vekk, så jeg får med begge to i bildet. Det ser kult ut.
Yes, jeg møtte på Markus. Skjer ‘a? Vil du si noe?
Jeg smiler, men Markus ser bare rart inn i speilet. Når han snakker, er det på en måte som han gjesper. Som om han synes det å snakke med meg er det kjedeligste i verden. At det er helt unødvendig, liksom.
– Hva driver du med? gjesper han.
– Leker YouTube, sier jeg.
– Man kan ikke leke YouTube, sier han.
– Man kan det. Jeg gjør det jo nå, sier jeg. – Bli med!
– Ehh, nei takk.
Det er en sånn høflig-kjip måte å snakke på som Markus bruker ganske ofte. Nå åpner han kjøleskapet og tar ut en energidrikk med mange farger. Han tar en lang slurk og ser enda trøttere ut etterpå. Bortkasta penger.
– YouTube er YouTube. Du snakker i et speil! gjesper Markus på vei ned trappa.
– Det er ikke min skyld at jeg ikke har mobil! roper jeg tilbake.
Han svarer med å lukke døra til rommet sitt, hardt.
Det er faktisk helt utrolig at Markus er så sur. For da han begynte på ungdomsskolen, klarte han å overtale mamma og pappa til å få rom i kjellerstua. Hele kjellerstua. Det er helt sykt. Spesielt siden ingen andre får komme inn. Ikke jeg, engang, hans egen bror. Tenk om jeg skulle gjort det samme. At jeg plutselig lagde meg rom på kjøkkenet og ingen andre fikk komme inn. De hadde blitt så sultne. Eller tenk om jeg plutselig sa at rommet mitt var på dass. Bare det å komme inn på dass og se at det var et rom der. De hadde blitt helt sjokka.
Vent litt …
Er ikke det en helt genial prank?
Heldigvis er rommet mitt i andre etasje, så det er kort vei å bære tingene derfra og inn på dass, eller do, som mamma tvinger meg til å kalle dassen. Først bærer jeg de lette tingene: blyanter, Pokemon-bøker, truser. Madrassen min er ikke spesielt tung, men likevel vanskelig å bære. Jeg vrir den gjennom den smale gangen og glipper taket på veien. Hele madrassen vugger i lufta før den lander i trappa. Der blir den liggende og se ut som en sklie. Jeg aker på rumpa helt ned til hjørnet der trappa svinger.
Gjennom sprinklene ser jeg pappa på sofaen i stua. Har han lagt merke til noe?
Nei, selvfølgelig ikke.
Pappa legger ikke merke til noen ting for tiden.
Hører ingenting, ser ingenting.
Han ligger i sofaen med PC-en på magen, som har blitt veldig stor og basketball-aktig i det siste. Kanskje han har spist seg tjukkere med vilje? For å kunne bruke
magen som et stativ for PC-en? Ganske smart, i så fall. Det som ikke er så smart, er at han alltid har på seg noen gigantiske høretelefoner, sånne som tar bort lyd. Jeg pleier å si til pappa at det ikke er noe vits å bruke dem, fordi det er så stille og kjedelig i huset uansett. Men han hører ikke hva jeg sier, fordi han alltid har høretelefonene på. Pappa er liksom hverken glad eller sur der han ligger. Ansiktet hans er slapt som en fisk, og siden nesten alt håret på hodet hans har falt ut, har panna blitt dobbelt så stor. Pannefisken pappa. Han får øye på meg, tar av seg høretelefonene og begynner plutselig å smile.
– Hei Bobben, hehe, sier pappa.
Pappa ler mye uten grunn for tiden.
– Hva gjør du? spør pappa og peker på madrassen i trappa.
– Ehh, jeg lager rom på dass, svarer jeg.
Jeg burde ha løyet, men kom ikke på noe i farten.
Pappa bare smiler og tar på seg høretelefonene igjen.
– Så bra, Bobben!
Det er nesten for lett å lure pappa om dagen. Etter at mamma flytta til tenkeleiligheten, har pappa helt sluttet å tenke. Jeg kunne sagt jeg har knust TV-en, det brenner eller hva som helst, og pappa ville bare ha smilt og sagt så bra, Bobben! Han er faktisk ganske dum. Spesielt til å ha en så stor panne.
Jeg flytter absolutt alt jeg klarer inn på det nye rommet mitt (dassen). Til og med den teite fotballen jeg ikke bruker, og alle klærne. Alt unntatt senga og pulten. Det blir for tungt. Madrassen legger jeg i badekaret. Det er en perfekt seng. Snurrestolen setter jeg ved siden av doen, og alt det andre bare legger jeg utover gulvet. Jeg kan fortsatt ha et rotete rom, selv om det er på dass!
Det er ganske slitsomt, så idet jeg er ferdig, vil jeg teste den nye senga. Madrassen synker nedover da jeg legger meg ned. Den får små madrassvegger på sidene, og ser litt ut som en sånn katteseng. Jeg burde ha latt Janus, nabokatten, teste den, men mamma er allergisk mot katter. Det syke er at mamma faktisk elsker katter, selv om hun ofte begynner å gråte av dem.
Når hun ser en liten kattepus, får hun myke øyne, de samme øynene som hun får når hun klemmer meg og kaller meg min lille favoritt.
Jeg strekker meg ut i den gigantiske kattesenga og blir våt på sokkene fordi det drypper litt vann fra krana.
Vent litt …
Hva om jeg lagde verdens første undervanns-seng?
Jeg lener meg frem og vrir krana rundt.Vannet strømmer ut. Madrassen blir mørkere. Akkurat som en bukse når man tisser på seg. Snart er hele madrassen under vann. Jeg holder opp speilet igjen.
Halla, folkens! Som dere ser, har jeg fått meg undervannsseng. Tipper de andre kommer til å få latterkrampe i kanskje en uke når de ser det. Husk å abonnere!
Vannet er passe varmt. Det er faktisk ganske digg, selv om klærne blir våte og klistrer seg fast til kroppen. Jeg filmer litt kult under vannet. Siden det er en late-mobil, kan jeg late som den tåler vann. Der sjampoen og såpa står, har jeg satt opp bildet av meg og Markus på berg-ogdal-banen i Syden. Han smiler faktisk. Jeg hadde nesten glemt at smilet hans egentlig var ganske fint før han fikk regulering. Det var sommeren i fjor, før han ble merkelig. Jeg lukker øynene og tenker tilbake. Til før Markus begynte på ungdomsskolen og før mamma og pappa begynte å hviskekrangle på kveldene. Det var ferie, og jeg fikk en rar Syden-is hver dag. Jeg spiste til og med en med kaffesmak. Kaffesmak! Og det
verste av alt er at jeg likte den. Markus har det samme berg-og-dal-bane-bildet. Vi kjøpte ett til hver fordi det var så morsomt. Lurer på om han har hengt det opp på rommet sitt. Det har han sikkert. Jeg ligger og tenker på den ferieturen da mamma plutselig står i døra og ser på meg.
– Bobben? sier hun. – Hva, hva … Jeg kommer på hva jeg skal si. – Hei, fått meg nytt rom! sier jeg. – Hæ? sier mamma.
Mammas blikk går vekk fra meg og ned på gulvet. Og så blir øynene kjempestore. Gulvet er fullt av vann, og absolutt alle tingene mine er søkkvåte. Det er ikke bare en undervanns-seng, men et helt undervannsrom. Jeg glemte visst å skru av krana, og madrassen har blitt som en gigantisk propp!
Mamma klør seg i hodet og snakker plutselig kjempelavt.
– Altså, altså, altså, sier mamma.
Hun legger begge hender langs siden og puster tungt ut før hun nesten hvisker:
– Jeg vet ikke hva jeg skal si.
Det er faktisk utrolig. Etter å ha brukt så mange uker på å tenke, så vet hun ikke hva hun skal si.
Alle klærne jeg hadde på, ble klissvåte. Alle klærne jeg ikke hadde på også, for de lå jo på gulvet. Mamma setter på en tørketrommel. Jeg synes duringen er koselig.
Tørketrommel er en mammalyd.
Hun finner frem en reservepysj og truse fra et skap og ber meg ta det på. Men siden jeg har sluttet å bruke pysj, tar jeg bare på meg trusa.
Etterpå tasser jeg ned trappa. Mamma og pappa sitter ved siden av hverandre i sofaen. TV-en er ikke på, noe som betyr at de vil prate litt. Det var sånn de satt den gangen de fortalte at mamma skulle dra og tenke og den gangen de fortalte at Bænkers, hunden vår, var død. Den var «avlivet», og det var helt umulig å «på-live» den igjen. Det brune skinnet i sofaen klistrer seg bak lårene mine da jeg setter meg ned.
– Hvor er pysjen din? spør mamma.
– Mamma, du vet jeg ikke bruker pysj lenger. Hallo!
Mamma er megaglemsk. Kanskje hun har blitt gammel? Hun ser i alle fall gammel ut. Noen hårstrå som før var gule, har blitt grå. Huden på kinnene er liksom mer klumpete. Som en pannekakerøre som ikke har blitt rørt godt nok ut. Kanskje jeg burde gi henne lommespeilet tilbake, så hun ser hvordan hun faktisk ser ut.
Pappa lener seg frem og smiler. Smilet hans ser ikke ekte ut. Som om han konstant har på det smilefilteret Markus har på mobilen. Det som får alle til å smile uansett.
– Bobben, jeg lurer litt på … Hvorfor gjorde du det? spør pappa.
– Det var en prank, svarer jeg.
– Men hvorfor akkurat den … pranken? spør pappa.
– Det er jo genialt! Markus har flytta inn i kjellerstua, mamma har flytta frem og tilbake fra tenkeleiligheten. Og jeg har flytta inn på dass!
Nå er det mamma som lener seg frem.
– Bobben. Jeg skjønner at det har vært vanskelig med all flyttingen.
– Ja! Det var sykt pes. Jeg måtte bære alle tingene. Den madrassen er ganske stor!
– Dette er egentlig min feil, sier pappa. – Jeg burde ha fått med meg at Bobben …
– Dette er Bobbens feil, sier mamma irritert.
Pappa klarer liksom å irritere mamma selv når han sier at noe er hans feil. Utrolig. Jeg ser frem og tilbake
mellom dem. Det er ganske kaldt å sitte i bare trusa.
– Er du ikke enig i at denne pranken endte litt dumt? sier mamma og smiler stivt.
– Jo, for jeg glemte helt å filme da du kom inn.
– Filme? stusser mamma.
– Med speilet, svarer jeg.
– Speilet? Filmer du med speilet? spør mamma.
– Herregud, du er så glemsk, sier jeg. – Jeg øver til YouTube. Når jeg får egen mobil og egen YouTube-kanal, så kommer jeg til å være kjempeflink. Fordi jeg har trent med speilet.
Det blir stille en stund. Så kommer det plutselig en høy lyd utenfra.
Svusj-pink! Svusj-pink!
Det er lyden av rulleski og staver som dundrer bortover gangveien utenfor. Svusj-pink! Trym, gutten som bor i enden av rekka, er ute og trener. Alle i sofaen strekker på halsen så vi får øye på han gjennom vinduet. Han har omtrent selvlysende grønn, trang bukse og refleksgul vest. Det er faktisk umulig å ikke få øye på han.
– Det er som med Trym og rulleskiene, sier jeg. – Han øver på dem hele sommeren til snøen kommer og han kan gå på ekte snø. Jeg øver med speilet til jeg kan lage YouTube-videoer på ekte.
Istedenfor å skjønne hva jeg mener, foreslår mamma og pappa at jeg kanskje kan leke litt mer med Trym.
Siden Trym går i klassen min og til og med bor i samme rekkehus som oss. Men det er én ting (til) mamma og pappa ikke skjønner. For å være venner må man like de samme tingene. Og rulleski er noe av det teiteste jeg vet. Jeg har ikke hengt med Trym siden barnehagen, før han begynte med rulleski.
– Noen andre, da? spør mamma.
Men det de heller ikke skjønner, er at alle i klassen er tatt. Alle har funnet seg sin venn som liker det samme som dem og lagd vennepar. For eksempel liker Edvard og Kurt gaming. Nils og Trine liker å samle på noen teite kort, og Janne og Paula liker å danse. Så blir de med hverandre hjem etter skolen og samler og gamer og danser. Det er ingen som vil bli med meg og lage YouTube-videoer med speil, tror jeg. Jeg har ikke spurt engang. Det er ikke noe vits.
Pappa lukker døra ut til hagen for å slippe rulleskilydene.
– Dette har vært en bra prat! sier han, selv om vi ikke har blitt enige om noen ting.
– Jo da, svarer mamma, men det er akkurat som om pappa ikke tror på henne.
– Var det ikke det, da? spør han igjen.
– Jo da, sier mamma.
Mamma er god på å få jo til å høres ut som nei.
Pappa himler med øynene. Mamma klarer å irritere pappa selv om hun prøver å være enig. Utrolig. Det er ikke enkelt for pappa. Han syntes det var dumt at mamma bodde i tenkeleiligheten, men da hun til slutt ble
enig i at det var dumt og endelig kom hjem, begynte de å krangle igjen med en gang. Pappa ville bære kofferten hennes opp trappa, men mamma sa han kunne la den være. Pappa bar den opp likevel, for å være snill, og da ble mamma sur. Så ble pappa sur fordi mamma ble sur. Det er som om de har trykket på en slags «auto-krangel»knapp, som gjør at de kan krangle om hva som helst hele tiden. Kofferten var forresten helt stappfull, for det var nesten ingenting i tenkeleiligheten fra før. Og det var bare ett soverom. Så når jeg og Markus var på besøk, sov vi i den store senga, mens mamma sov på sofaen. Gratulerer med ny leilighet, mamma, kan du ikke telle, eller? Alle skuffene på kjøkkenet var helt tomme. Derfor fikk jeg og Markus gjøre noe jeg ikke trodde var lov. Vi fikk bestille pizza alle de seks lørdagene vi var der. Men man kan gå litt lei av det også, faktisk. Både pizza og at mamma ikke bor hjemme.
Etter at mamma og pappa har gjort dassen om til dass igjen og rommet mitt om til rom igjen, må jeg rett i seng. Men først setter jeg meg for å tisse. Madrassen min står oppreist i badekaret og tørker. Hvis man ser fort på den, ser det ut som om madrassen skal ta seg en dusj. Som i en tegnefilm. Heldigvis ligger madrassen til Markus fortsatt øverst i køyesenga på rommet mitt. Da Markus flytta ned, eller stjal kjellerstua, spurte mamma om jeg ville bytte til en vanlig seng. Men jeg tenkte det var greit å fortsatt ha køyeseng. For tenk om Markus plutselig er på rommet mitt en kveld og vi lekeslåss og han blir så sliten at han vil overnatte? Da kan en ekstra madrass være greit å ha. Men Markus har ikke vært på rommet mitt på kjempelenge, enda han får lov til å komme inn når som helst.
Plutselig kjenner jeg en kanel-aktig mamma-lukt. Hun pleier å tenne sånne duftlys når hun er litt stressa. Det skal liksom roe henne ned. Men hvis du skal roe deg ned, er det jo bedre å ikke stresse rundt og tenne lys!
Det pleier jeg å si til mamma. Noen ganger kaller jeg dem for dust-lys. Når de slukker, lukter det brent, og pappa pleier å sjekke om det brenner noe sted. Mamma forklarer alltid at det er bare lysene. Og pappa ler litt. Men når mamma ikke er hjemme, lukter det ikke kanel. Eller brent. Og det blir ikke noe prat om at det brenner, og jeg får ikke sagt «dustlys». Fordi den ene greia ikke skjer, er det plutselig fire greier til som ikke skjer. Som i gangetabellen når man ganger noe med null. Det blir null, det vet jeg, for null-gangeren er faktisk den jeg er aller best i.
Når jeg sitter på dass, kan jeg se rett inn på mammas og pappas rom. Den svære kofferten til mamma ligger ved siden av senga. Den er gigastor, den kofferten. Lurer på om jeg får plass i den.
Vent litt …
Det kan bli tidenes prank!
Og det kan redde denne prank-dagen totalt.
Jeg kan gjemme meg i kofferten og skremme livet ut av mamma og pappa midt på natta.
Genialt!
