A. AUDHILD SOLBERG
Skyggene i skolegården
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som grunnlag eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
© 2025 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no
Omslag: Sigbjørn Lilleeng
Satt med 13/18 pkt. Adobe Gramond Pro hos Framnes Terkst & Bilde AS Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,6 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2025
ISBN: 978-82-03-39705-9
Satan
«Skal vi gå, eller?»
Foran meg står Elise i den lilla jakka med hette og Uggsene hun fikk til bursdagen. Hun venter ikke på svar.
«Mamma er bare så sykt dust!» sier hun og strener av gårde. «Nå syns hun at jeg snakker som en fjortis. I så fall snakker hun som en pensjonist!»
Elise er naboen min. Hun har lyse pariserfletter på hver side av hodet, elsker Taylor Swift og ser på sminkevideoer på YouTube når hun kjeder seg. Vi har ingenting til felles. Likevel møtes vi i gata mellom husene våre hver morgen og tar følge til skolen.
Det var ikke vår idé. Da moren til Elise fikk vite at Elise og jeg hadde havna i samme klasse på ungdomsskolen, ringte hun på og sa at Elise og jeg skulle begynne å ta følge til skolen. Jeg tipper at Elise ble like sjokka som meg. Selv om vi er like gamle, har vi aldri hengt sammen.
«Men vet du hva han sa da?» sier Elise. Jeg snur meg mot henne. «Hvem da?»
«Hvem da?» hermer hun. «Mo, vel! Hører du ikke etter, eller?»
«Jo …»
«Virker ikke sånn, akkurat!»
Elise kaster på flettene og svinger inn på stien mellom butikken og skolen. Jeg løper opp på siden av henne.
«Hva var det Mo sa, da?» spør jeg.
Elise sakker farten akkurat nok til at jeg skjønner at hun ikke ble ordentlig sur.
«Han sa at han er den feteste fyren på hele skolen», sier hun. «Det er bare ikke så mange som har oppdaga det ennå.»
«Typisk Mo», smiler jeg.
Jeg vet faktisk hva jeg snakker om. Mo går i klassen vår og er den i åttende jeg kjenner best. Elise gikk på en annen barneskole, Mo og jeg har gått i samme klasse siden vi var seks. Da het han Mohammad, men nå kaller alle han for Mo. Ellers er han den samme. Det Elise nettopp sa at han sa, for eksempel, sånne ting har han alltid sagt. Men han gjør det på en sånn måte at du skjønner at han tuller.
«Han er bare så skjønn», sukker Elise. «Han har de nydelige krøllene og den søte reggisen, og har du sett øynene hans, eller? De er helt insane fine!»
Elise er typen som forteller sånt. Hvem hun liker, og hvorfor. Jeg lurer på hvordan hun ville reagert om jeg hadde fortalt hvem jeg liker. Men den eneste jeg forteller sånne ting til, er Signe.
«Hørte du Satan i går, eller?» spør Elise. Jeg rykker til. Jeg gikk jo nettopp og tenkte på han! Satan, jeg mener Natan, går i 10A og er det mamma og pappa kaller litt spesiell. Det betyr at han skiller seg ut. Det skal ikke så mye til her vi bor. Det holder at du går i svarte klær og ikke smiler til noen på butikken. Nesten alle på skolen kaller Natan for Satan.
«Han var bare helt ute», fortsetter Elise.
«Når da?» spør jeg.
«Når da?» hermer hun. «Da han kalte Janka en hygiene, vel!»
«Hyene», sier jeg.
«Hæ?»
«Det heter hyene. En hyene skriker på en litt sånn høy og skjærende måte, akkurat som Jank–»
«Whatever», sier Elise. «Jeg syns uansett han burde blitt utvist. Du går ikke bare bort til folk og sier sånt.»
«Det var hun som begynte», sier jeg.
«Hvem da?»
«Janka. Hun kalte Natan en jævla emo.»
«Men han er jo det!» stønner Elise. «Han farger håret svart, er alltid sur og liker musikk ingen har hørt om. Klassisk emo.»
«Jeg syns han ser kul ut», sier jeg.
Nå er det Elise som rykker til. Jeg skvetter litt selv også, jeg pleier som sagt ikke å si sånne ting til Elise.
«Ikke si at du er keen på Satan?» måper hun. «Da er du i så fall den eneste.»
«Bra for meg, da», hvisker jeg.
«Hæ?»
«Ingenting.»
Elise drar en lipgloss opp av jakkelomma og smører et tykt lag på leppene.
«Satan er en loser», sier hun og smekker med leppene.
«At han har fått en rolle i teaterforestillinga på Høstfesten, er bare helt uforståelig.»
Jeg drar skjerfet opp over munnen for å skjule at jeg smiler. Jeg gleder meg sånn til å se Natan på scenen om to dager at jeg nesten ikke får sove om nettene.
Hvert år arrangerer skolen vår en høstfest siste skoledag før høstferien. Åttende trinn har ansvar for pynting, og niende for servering. Underholdninga er det tiende som står for, og det er her teaterforestillinga kommer inn.
Underholdningsinnslaget på Høstfesten er nemlig alltid en musikal eller teaterforestilling.
«Forresten er han keen på Janka», sier Elise.
En istapp fyker gjennom blodårene mine.
Janka går også i 10A og har kort, bleika hår med mint-
grønne striper og helix-piercinger oppover begge ørene. Hun går nesten alltid i korte skinnskjørt, pastellfarga pusegensere og store dressjakker med peace-buttons på.
«Men … han kalte henne jo en hyene», sier jeg.
«So?» himler Elise.
«Hvorfor gjorde han det hvis han liker henne?»
«Så hun skal legge merke til han, vel.»
Elise setter opp farten. Vi er framme ved skolen.
«Snakkes, da», sier hun.
«Mm», svarer jeg.
Elise løper inn i skolegården og finner Andrea i parallellklassen. De gikk på samme barneskole og henger fortsatt sammen i hvert eneste friminutt. Også Andrea har på seg lilla jakke og Uggs. Det er bare hårsveisen som skiller henne og Elise fra hverandre.
Jeg krysser skolegården. Ser bare opp da jeg passerer Natan. Han står på den faste plassen sin, med headsettet over ørene og hendene dypt nede i lomma på den svarte skinnjakka. Blikket er festa i bakken.
«Hei, Natan», hvisker jeg.
Men han ser ikke opp.
Ikke i dag heller.
«Hva med deg, Livia?»
Hun der
Jeg rykker til. «Hva da?»
«Høstferien», sier Jasdeep. Han er kontaktlæreren vår. «Skal du noe spennende?»
Jeg ser meg rundt i klasserommet. Ingen ser i min retning. Ikke Jasdeep heller.
«Nei, ikke egentlig», sier jeg.
«En gang til», sier Jasdeep.
«Ikke egentlig», gjentar jeg.
Helt siden første klasse har jeg fått høre at jeg må snakke høyere.
Jeg har fått høre en del annet også. Jentene i klassen min på barneskolen syntes at jeg var rar. Ikke at de sa det så ofte, men det er sånt du merker. At andre helst ikke vil være på gruppe med deg. At de aldri spør om du vil være med hjem etter skolen.
Jeg vet egentlig ikke hva det er. Jeg ser ikke spesielt rar ut. Har halvlangt mellomblondt hår, fregner over nesa og en føflekk på det ene kinnet. Øynene mine er gråblå.
Jeg driver ikke med rare ting heller. Jeg liker å lese. Favorittboka mi heter Den hemmelige hagen, jeg har lest
den fire ganger. Jeg liker hunder. Jeg hadde en hund som het Jeppe, en lysebrun cocker spaniel, men han ble syk og døde. Han ligger begravd under plommetreet i hagen.
Favorittfargene mine er beige, svart og mørkegrønn. Favorittmaten min er pepperonipizza med ananas, men det spiser vi nesten aldri. Mamma og pappa vil heller ha sushi. Jeg liker også blåmuggost, potetgull med paprikasmak, tegneserier, japanske animasjonsfilmer, grevlinger og alt som er litt mystisk. Ting jeg ikke liker, er sushi, høye lyder, klistremerker som sitter fast, gafler som skraper mot tallerkener, og folk som kaller meg Olivia.
Det jeg prøver å si, er at jeg faktisk er helt vanlig. Så da jeg begynte på ungdomsskolen, øyna jeg et håp. De fleste i klassen kom fra andre barneskoler og hadde aldri møtt meg før. For alt de visste, var jeg den kule baben. Eller ikke babe, da, men du skjønner hva jeg mener.
Jeg vet ikke hva som skjedde. Men det gikk bare noen dager før de andre i klassen hadde landa på at jeg ikke er som dem. Ifølge Elise blir jeg bare kalt hun der.
«Hva med deg, Mo?» sier Jasdeep. «Hva skal du i høstferien?»
Mo sitter foran meg på vindusrekka. De mørke krøllene hans står rett opp midt på hodet.
«Jeg skal på hytta til onkelen min», svarer han. «Fiske og kjøre båt og sånn.»
Jeg tipper at det er det de andre skal i høstferien også.
Alle i klassen har hytte, eller kjenner noen som har det. Mamma og pappa foretrekker å dra til utlandet. I år skal de til Nice i Frankrike på en romantisk tur for to, og jeg skal være alene hjemme. Det høres kanskje spennende ut, men jeg tviler på at jeg vil merke noen forskjell. De drar i morgen og skal være borte i fem dager.
Jeg ser ut av vinduet. Fra plassen min kan jeg se deler av steinmuren rundt skolen og den svarte smijernsporten jeg pleier å stå ved i friminuttene. Øverst på porten står det Post Tenebras Lux. Det er skolens motto og betyr Etter mørket kommer lyset.
Jeg er glad jeg sitter på vindusrekka.
De andre
Fordelen med å stå alene i friminuttene er at du blir ganske god til å legge merke til andre som også gjør det.
Natan, for eksempel. Han står sånn cirka fire meter til venstre for meg med ryggen inntil steinmuren. De eneste gangene jeg ser han snakke med andre, er når han river av seg headsettet og kjefter på folk. Sånn som han gjorde i går da han kalte Janka en hyene fordi hun kalte han en jævla emo.
Det fins en emo til på skolen, men jeg har aldri sett han og Natan snakke sammen. Han andre emoen står borte ved det store bjørketreet midt i skolegården. Han går i niende eller tiende og er høy og bleik med store, runde briller. Han er den eneste på skolen som går i frakk. Den er svart og rekker nesten helt ned til bakken. Av og til beveger munnen hans seg, som om han snakker med noen. Jeg er rimelig sikker på at mamma og pappa ville kalt han litt spesiell.
Ved trappa opp til skolen står ei jente med kort, rødt hår og fregner over hele ansiktet. Hun heter Tine og går i 9C, det vet jeg fordi det står på sekken hennes. Hun går nesten alltid i lyseblå converse og T-skjorter med slagord
som Girl Power og sånn, men jeg vet ikke om det er fordi hun blir forelska i jenter eller bare er feminist. Puppene hennes er kjempestore.
Rett bortenfor Tine, i enden av rullestolrampa, sitter Maryam i parallellklassen. Hun fikk en steinblokk over beina da huset hennes raste sammen. Der hun bodde før, i Syria. Hun har det fineste håret jeg noen gang har sett. Det er mørkebrunt og kjempekrøllete og rekker nesten helt ned til livet.
I vinduskarmen på musikkrommet i andre etasje sitter ei jente med kjempestore øreringer og håret samla i en dutt på toppen av hodet. Hun er sykt pen, likevel sitter hun alltid der oppe alene.
Akkurat nå ser jeg en gutt i vinduet til et av klasserommene til tiende også. Han er ganske kraftig og ser ut som han kjeder seg noe innmari. Han er ikke så ofte på skolen, jeg tror han skulker ganske mye.
Den siste som pleier å stå alene i friminuttene, er Daniel. Han står ved sykkelparkeringa, i svart parkas og lyse jeans, og spiller sjakk på mobilen. Han pleide å gjøre det på barneskolen også. Stå for seg selv i friminuttene og rope jess! hvis han vant.
Daniel går i 10B og er den eneste i tiende jeg har snakka med. Sånn face to face, liksom. Jeg har kjent han hele livet,
foreldrene våre er venner. Det er kanskje litt merkelig at Daniel og jeg ikke også er det. Mamma og pappa syns i hvert fall det, de spør etter han stadig vekk. Hvordan går det med Daniel, da? sier de. Har du snakka noe med Daniel i det siste?
Han er ganske søt. Har lyst, rufsete hår og grønne øyne som glitrer når han er gira. Spiller klassisk gitar flere ganger i uka og vil bli lege når han blir stor. Problemet er bare at han har en greie med katter. Da Daniel gikk i sjuende og jeg i femte, hadde han med seg en død katt på skolen. Han sa til folk at den var blitt påkjørt, men det var ingen som trodde på han. Og uansett er det ganske creepy å plukke opp en død katt du finner langs veien.
«Du?»
For fjerde gang denne dagen rykker jeg til. Det er et av minusene ved å stå alene i friminuttene. Jeg er ikke vant til at folk kan finne på å snakke til meg.
«Hallo?»
Jeg snur meg mot stemmen. Og ser rett inn i to intense øyne bak en svartfarga lugg.
Natan!
Bad boy
Natan tar av seg headsettet og fester blikket i smijernsporten bak meg.
«Har du to minutter?» spør han.
«Hvem da, jeg?» kremter jeg.
«Jeg kan ikke se noen andre her», sier Natan.
Jeg prøver å le, men det eneste som kommer ut av munnen min er et kvekk.
«Du går i åttende, ikke sant?» spør han.
«Ja», sier jeg. «8C.»
Han møter blikket mitt. Shit, så kjekk han er! Ikke sånn klassisk kjekk. Egentlig kan han vel ikke kalles kjekk engang, han er mer … interessant. Svart hår, svart headsett, svart hettegenser og skinnjakke, svarte jeans og sneakers. Ikke så veldig høy, akkurat som meg. Høy panne, ganske stor nese, krum når du ser den i profil. Og så de øynene, det er som om de gløder. Han bruker maskara på øyevippene under øynene. Det visste jeg ikke! Men så har jeg jo aldri stått så nærme han før.
«Skal du på Høstfesten?» spør han.
Jeg nikker. «Så klart.»
«Ok, for jeg lurte på om du kunne gjøre meg en tjeneste.»
Hjertet mitt kaster seg mot ribbeina. Hva som helst!
«Du vet det teaterstykket vi skal spille på Høstfesten?» sier han. «Skyggene i skolegården?»
Jeg nikker igjen. Vanligvis pleier tiendeklassene å sette opp kjente musikaler som Grease og West Side Story og sånn. Men siden skolen er hundre år i år, har dramalæreren funnet fram et gammelt teaterstykke som ble skrevet av en tidligere ansatt på skolen. Det lå i kjelleren, sa Jasdeep i går, i et arkivskap der nede. Det eneste jeg vet om stykket, er at det handler om mobbing. Jeg har prøvd å få Signe til å fortelle mer, hun så det sist det ble spilt på Høstfesten, men hun liker ikke å snakke om det.
«Arun i B-klassen spiller eleven som blir mobba», sier Natan. «Vi andre i skuespillergruppa spiller de som mobber han.»
Han drar hånda gjennom den svarte luggen. Det bobler bak ribbeina mine.
«Jeg spiller lederen for mobberne», sier han. «Så det er jeg som har flest replikker. Greia er bare at jeg sliter med å huske alle sammen. Så på sist øving ble dramalæreren og jeg enige om at jeg trenger en sufflør. Altså en person som sitter på første rad med manuset foran seg og hvisker replikkene til meg hvis jeg glemmer dem.»
Natan flytter blikket til et sted over meg.
«Og da tenkte jeg på deg», sier han.
Jeg tror faktisk jeg letter fra bakken et lite sekund. Natan har tenkt på meg!
«Kunne du ha vært suffløren min?» spør han.
Jeg er så glad at jeg er helt lamma i ansiktet. Det eneste jeg klarer å gjøre, er å nikke.
«Så da har vi en deal?» spør Natan.
Jeg nikker igjen.
Natan tar på seg headsettet. «Kult. Vi har generalprøve i kveld. Møt opp i teatersalen klokka seks.»
Jeg følger Natan med blikket da han går tilbake til den faste plassen sin. På en måte kan jeg forstå at han blir kalt Satan. Det er noe ved han som er skremmende. At han kjefter på folk, så klart. Det skulende blikket. At han aldri smiler.
Likevel er jeg forelska i han. Eller er det derfor jeg er det? Fordi han er en sånn bad boy, liksom? Jeg har lest at mange faller for gutter som er slemme. Nei.
Jeg vet jo at Natan ikke er slem. Ikke egentlig.
Jeg er tross alt den som kjenner han best.
Frances B og SatanicPanic
Det er noe jeg ikke har fortalt.
Natan og jeg er sjelevenner.
Jeg tuller ikke. Vi chatter nesten hver kveld. Jeg ler når han skriver noe morsomt, og han sender latteremojier når jeg får han til å le. Han har sendt hjerteemojier også. En gang sendte han den som lager kyssemunn, en annen gang den med hjerteøyne.
I forgårs sendte han et rødt hjerte, og bare det. Jeg visste at tiende øvde i teatersalen den kvelden, så jeg regna ikke med at det ble noe chatting. Og det ble det ikke heller. Men han sendte det hjertet. For å vise at han tenkte på meg, da. Kanskje savna meg litt, til og med. Jeg hylte så høyt av glede at mamma faktisk banka på for å høre om det gikk greit.
Det er bare én ting som er litt kjipt. Natan vet ikke at det er jeg som er sjelevennen hans. For han er jeg Frances B. Han tror at nicket mitt er en referanse til datteren til to kjente musikere. Courtney Love og Kurt Cobain heter de, eller han er død, da, og datteren deres heter Frances Bean. Men egentlig er nicket en hyllest til hun som har skrevet favorittboka mi: Frances Hodgson Burnett.
Natan tror også at jeg er eldre enn jeg er. Hver gang han prøver å gjette hvem jeg er, foreslår han ei jente i tiende. Det er derfor jeg ikke har fortalt han hvem jeg er. Jeg er redd han skal bli skuffa og slutte å sende meldinger. Og det orker jeg ikke. Å chatte med Natan er det viktigste i livet mitt.
Det var han som sendte den første meldinga. Tenk at det bare er noen uker siden, det føles som vi har kjent hverandre mye lenger! Det begynte med at skolen oppretta Skolechatten. Noen elever hadde nemlig fortalt kontaktlærerne sine at de ikke fikk være med på klassechatten og følte seg utenfor. Jeg var ikke en av dem. Jeg ante ikke at klassen vår hadde en klassechat engang.
Jeg visste med én gang at jeg ikke ville ha et bilde av meg selv på den nye chatten. Eller bruke mitt eget navn. Endelig hadde jeg en sjanse til å være en annen enn hun der. Som profilbilde valgte jeg ei svart bok. Jeg la den på den mørkegrønne jakka mi i kordfløyel og tok sikkert hundre bilder før det ble bra. Boka er gammel og slitt med gule sider og ser litt sånn mystisk ut. Jeg lånte den av Signe på skolebiblioteket.
Noen nick var ganske lette å gjette. Jeg er for eksempel rimelig sikker på at det er Elise som kaller seg Uggsgirl_0909. For det første har hun bursdag 9. september,
og for det andre fins det en annen på chatten som heter Uggsgirl_TOO. Jeg vet også at MoNoMan er Mo. Slalåmbrillene på profilbildet skjuler verken krøllene, reggisen eller dunbarten hans.
Det gikk noen dager uten at noe skjedde. Jeg tok ikke kontakt med noen, og ingen tok kontakt med meg. Før den kvelden for noen uker siden da denne meldinga tikka inn:
SatanicPanic:
Jævlig kult profilbilde ��
SatanicPanics profilbilde var ei djevelmaske med et svart headsett over ørene. Det var ikke vanskelig å gjette hvem det var!
Siden da har det ikke vært så farlig at de andre i klassen kaller meg hun der. For etter at jeg har kommet hjem, spist middag og logga meg på Skolechatten, kan jeg være
Frances B.
Frances B er morsom, pratsom og kul. Og hun er sjelevenn med den mest mystiske og spennende gutten på hele skolen: SatanicPanic aka Natan Neumann.
Hvorfor deg?
«Signe?»
Ikke noe svar.
Jeg går lenger inn på skolebiblioteket, forbi bokhylla med de gulna ungdomsbøkene Signe elsker å anbefale.
«Signe?» gjentar jeg. «Er du her?»
Snart hører jeg en lyd fra det lille rommet bak disken, det som Signe bruker som pauserom. Sekundet etter går døra opp, og ut kommer den mest old school bibliotekaren man kan forestille seg. Tenk grått hår i en knute i nakken, grått skjørt og brun bluse med ei slags sløyfe i halsen. Brillene hennes sitter langt nede på nesa og er festa til ei snor rundt halsen.
Jeg ble kjent med henne den første uka på ungdomsskolen. Hun sto og stirra ut av vinduet da jeg kom inn på biblioteket i et friminutt, og skvatt til da jeg spurte om hun kunne anbefale ei bok. Hun var tydeligvis ikke vant til at elever tok kontakt.
Da hun hadde kommet seg over sjokket, ble vi stående og prate. Vi bare bonda, liksom. Jeg følte jeg kunne fortelle henne alt. Jeg vet ikke hvorfor, Signe kunne vært bestemoren min. Gretten er hun også. Når jeg er ute i fri-
minuttene, ser jeg henne ofte i vinduet her oppe. Hun har alltid et muggent drag over ansiktet, som om hun misliker det hun ser nede i skolegården.
Jeg slår meg ned i lenestolen ved disken. Jeg flytta den hit for noen uker siden. Signe har ennå ikke flytta den tilbake til sittegruppa ved vinduet.
«Gjett hva som skjedde i sted!» sier jeg.
Signe setter seg bak disken. «Natan kom bort til deg.»
«Hvordan vet du –»
«Jeg så dere fra vinduet», sier hun.
Så klart.
«Men du vet ikke hva vi snakka om», smiler jeg.
«Jeg tipper jeg får høre det ganske snart», svarer hun.
Det får hun. Da jeg har gjenfortalt alt Natan sa, og det lille jeg sa, ser Signe skeptisk på meg.
«Han vil at du skal hviske replikkene hans til ham?» sier hun. «Fordi han ikke klarer å huske dem selv?»
Jeg nikker.
Signe rister på hodet. «Ungdom nå til dags. Da jeg var ung, måtte vi pugge og lære oss alt utenat –»
«Ja da, jeg vet det», avbryter jeg. Hun sier alltid sånne ting.
Signe setter blikket i meg. «Hvorfor deg?»
«Hva mener du?» spør jeg.
«Hvorfor spurte han akkurat deg om å være suffløren hans?»
«Jeg vet ikke», svarer jeg. «Jeg må innrømme at jeg lurer litt selv.»
«Kanskje han har skjønt hvem du er», sier Signe. «På denne … skolechatten du har fortalt om.»
Jeg svelger. «Shit, tror du?»
«Nei, jeg aner ikke. Han høres jo ikke ut som den skarpeste kniven i skuffen, denne Natan. Men dere har jo skrevet til hverandre en stund nå. Han bør vel snart få en anelse om hvem samtalepartneren hans er.»
Hjertet flakser i brystet. Tenk hvis Natan faktisk har skjønt at det er jeg som er Frances B. At det var derfor han spurte meg om å være suffløren hans. Fordi han har lyst til å bli kjent i virkeligheten også!
«Håper jeg ikke driter meg ut i kveld», sier jeg. «Jeg har jo aldri vært sånn sufflør før. Jeg vet ikke engang hva teaterstykket handler om. Bare at det er en klassisk mobbehistorie.»
«Klassisk og klassisk», mumler Signe.
Jeg lener meg fram i stolen. «Hva er greia di med Skyggene i skolegården, egentlig?»
Signe ser bort. «Ikke nevn det stykket. Du vet at jeg ikke liker det.»
«Ja, men jeg vet ikke hvorfor. Hver gang jeg nevner det, blir du helt huff og nei og ikke snakk om det. Men det kan vel ikke være så fælt?»
Hun sukker.
«Jasdeep sier at det er tretti år siden sist det ble spilt», fortsetter jeg. «Det er rimelig lenge å mislike et teaterstykke.»
«Jasdeep?»
«Kontaktlæreren min. Han er ganske ung, med svart skjegg og turban på hodet. Du må ha sett han på personalrommet.»
Signe fnyser. «Som om jeg går dit.»
«Ok, men –»
«Tjueni», sier hun.
«Hæ?»
«Det er tjueni år siden stykket sist ble spilt.»
Jeg prøver å se for meg en tjueni år yngre Signe. Kanskje hun gikk med håret løst da? I fargerike kjoler og en dæsj leppestift? Men hun ender opp med håret i knute, briller på nesetippen og gråbrune klær i fantasien min også.
«Så hva skjedde, da?» spør jeg. «Sist stykket ble spilt på Høstfesten? Var det helt krise, liksom?»
«Ja, det er én måte å si det på», mumler Signe.
Jeg venter på fortsettelsen, men den kommer ikke.
«Uansett forklarer det ikke hvorfor du er så imot at tiende skal sette det opp igjen», sier jeg. «Det er mulig den forestillinga du så for tjueni år siden, var ræva. Men nå er det andre elever i rollene, og dramalæreren har gått på teaterskole i New York, og –»
«Det har ingenting å si», avbryter Signe. «Det stykket fører bare død og fordervelse med seg –»
«Hæ?»
«– og mer er det ikke å si om den saken!» avslutter hun. Og da mener jeg avslutter. Så fort ordene er sagt, reiser hun seg og går inn på pauserommet bak disken og smeller igjen døra. Det nytter ikke å banke på og be henne komme ut. Det har jeg prøvd før.
Jeg går ut i skolegården igjen. Ved rullestolrampa sitter Maryam i parallellklassen og ser opp på skolen. Jeg får lyst til å ta på håret hennes, det er så fint.
I stedet følger jeg blikket hennes. I vinduet på skolebiblioteket står Signe med armene i kors. Hun ser ikke på Maryam og meg, men på noe midt i skolegården. Er det han gutten i den svarte frakken hun stirrer på? Uansett virker hun misfornøyd.
Men sånn er Signe. Skeptisk til det meste. Likevel er hun den beste venninnen jeg noen gang har hatt.
Den eneste, egentlig.
SatanicPanic:
Sånn passe ��
SatanicPanic
Onsdag kl. 17:23
Aktiv nå
Frances B: Hatt en fin dag? ��
Frances B: Passe her også
Frances B:
Men begynner å glede meg til Høstfesten, da!
Frances B:
Det blir SÅ kult å se deg på scenen ��
Frances B: Jeg mener dere ����
SatanicPanic:
Det er jo meg du skal se på, da ����
Frances B: ����
SatanicPanic:
Apropos, jeg må snart stikke
Generalprøve klokka seks
Hater å være sent ute ⏰��
Frances B: Jeg også!
SatanicPanic:
Snakkes, da ��
Frances B: Jepp. Gleder meg! ��
SatanicPanic og Frances B har logga av Skolechatten
Livia trives best alene hjemme foran skjermen.
Der chatter hun med Natan i timevis.
Men da Natan får en rolle i teaterforestillinga på skolens høstfest, begynner mystiske ting å skje.
Skolen er full av mørke hemmeligheter, og snart
befinner Livia seg i et drama på liv og død.
Er Natan egentlig den hun tror han er?
Og hvem er denne Skyggen som sender henne meldinger?
Skyggene i skolegården er en intens spenningsroman fra forfatteren av Harpa, som vant både ARKs barnebokpris og Bokslukerprisen.
Les om du tør!