Påskens fortelling i kunsten
Mysteriet og håpet
Andre bøker av Kristine T. G. Hardeberg:
De uskyldige, roman 2019
De fordømte, roman 2024
Kunsthistorie for alle! – en oppdagelsesferd i kunsten (2022)
Julens fortelling i kunsten – 24 bilder til advent og jul (2024)
© 2026 Aschehoug AS, Oslo www.aschehoug.no
Omslag: Type-it AS
Bibeltekstene er hentet fra Bibel 2024 © Bibelselskapet. Gjengitt med tillatelse. Satt med 11/13,5 pkt. Garamond Premier Pro, hos Type-it AS
Papir: 130 g Arctic Volume
Trykk og innbinding: Merkur Grafisk, Norge 2026
ISBN 978-82-03-46134-7
Materialet er vernet etter åndsverkloven.
Kopiering og tilgjengeliggjøring er ikke tillatt uten samtykke fra rettighetshaverne, avtale med Kopinor (www.kopinor.no) eller annen forvaltningsorganisasjon, eller hjemmel i lov.
Forbudet gjelder også trening av, og annen bruk av materialet i, kunstig intelligens, og innebærer et uttrykkelig forbehold mot tekst- og datautvinning etter digitalmarkedsdirektivet artikkel 4.
Påskens mysterium
At vi feirer påske om våren, er slett ikke tilfeldig. Naturen våkner til liv etter vinteren, og høytiden kommer med lys og letthet. Det gjør inderlig godt etter måneder med mørketid og kulde. Påskens budskap handler jo om livet som vinner over døden, og håpet som vinner over sorgen og angsten. Det er en ny begynnelse, med uante muligheter.
I snart 2000 år har mennesker over hele verden snakket om det som skjedde den aller første påsken, og kunstnere gjennom tidene har hatt et rikt materiale å arbeide med når de har illustrert påskefortellingen. Her er det drama, mord, mistenksomhet, fortvilelse, angst, arrestasjon, svik, og et stort mysterium. Vi kan kalle det verdens eldste påskekrim, hvor vi ennå ikke har lest de siste sidene.
Selv har jeg alltid vært glad i påsken. Der jeg vokste opp, falt den som regel sammen med
snøsmelting og sol som varmet der vi satt ute ved husveggen. Det var fuglesang, lukt av jord og vårglade barn og katter. Mindre klær, lettere sko og lengre dager.
Flere helligdager på rad gjør at påskeferien for meg ofte preges av stillhet og bøker, samt gode måltider og kirkebesøk. Gjerne også en skitur eller en rusletur på stranden. Jeg pynter med kvister, egg og kyllinger, og jeg grunner over påskens fortelling: Det store mysteriet som jeg aldri noensinne fullt ut kan forstå. Hva er påske for deg? Er det alt eller noe av dette? Eller noe helt annet?
Den stille uke er kirkens navn på uken mellom palmesøndag og påskedag, og det er fra denne uken vi finner de fleste kunstverkene som handler om påsken. Det dramatiske og uforklarlige som skjedde i den stille uke er viktig i påskens fortelling, for disse hendelsene legger
grunnlaget for selve påskedagens jubel. Vi kan godt kalle den stille uke et preludium, altså en slags opptakt til påskefesten.
I denne boken får du se kunstverk som tar for seg påskens fortelling fra palmesøndag gjennom den stille uke og til litt forbi påskedag. Kunstverkene er vakre, sterke, voldsomme eller meditative.
Du får se Jesus som rir på et esel mens folkemengden jubler, og du får oppleve det siste måltidet med samhold, undring og svik. Det er dramatiske scener fra langfredag, og det er påskedagsbilder som lyser av jubel og håp.
Boken har også bilder vi assosierer med påskefeiring, som snødekte fjell, påskeegg og kyllinger, samt kunstverk som illustrerer vår og natur som våkner til liv.
Men den røde tråden i boken er først og fremst Bibelens påskefortelling, dette 2000 år gamle mysteriet som er grunnen til at vi har påskeferie. Kanskje kjenner du historien godt, eller kanskje er den ny for deg. Uansett får du lære hva bildene forestiller, og bli kjent med kunstnerne og deres måte å male på – og med det som gjør disse kunstverkene spesielle. Kanskje får du også noen ahaopplevelser knyttet til eget liv og erfaringer.
Kunstverkene i boken viser hvordan påskens fortelling er gjennomsyret av ett ord: Håp. Mørket har ikke fått det siste ordet, for det kommer en påskemorgen der lyset bryter gjennom, nytt liv spirer og sorg vendes til glede. La oss begynne der, i første kapittel – med det nye livet og håpet.
Vår og nytt liv
MANDELBLOMSTER
Vincent Van Gogh, 1890 Van Gogh Museum, Amsterdam
Påsken kommer når jorden våkner etter vinterdvalen. Her i Norge har vi tydelige årstider. Om vinteren er landskapet dekket av snø og is, blomstene er borte og trærne står nakne og fattige. Alt er øde og kaldt. Selv om vi vet at naturen bare sover, kan det føles som om den er død.
Om våren er det som om alt blir skapt på nytt. Solen varmer stadig mer, og snø og is smelter. Vinterens kulde og mørke må til slutt gi tapt for vårens håp, lys og nye liv. Ørsmå spirer titter opp av jorden, og nyfødte lam tar skjelvende fatt på livet. Snart danser de over engen, til kvitringen av fugler som bygger rede i trærne over dem.
De nyutsprungne mandelblomstene ble malt av nederlenderen Vincent van Gogh i 1890. Han levde et kort og vanskelig liv, preget av motgang, sykdom og indre mørke. Likevel er kunsten hans fylt av lys og optimisme – som om han gjennom bildene vil gi andre det han selv ikke fikk: gleden over livet.
Han malte ofte i naturen og var særlig glad i den tidlige våren, når frukttrærne blomstrer på nakne kvister, slik vi ser i dette bildet. De
kraftige konturene mot en nesten nøytral, lyseblå bakgrunn viser tydelig japansk inspirasjon. Som så mange andre malere i Europa på denne tiden, var Van Gogh interessert i japansk kunst, og det kan virke som han her har latt seg inspirere av de karakteristiske knudrete greinene man ofte ser på japanske tresnitt. Mandeltreet fant han utenfor sykehuset i SaintRemydeProvence. Vincent van Gogh strevde med psykisk sykdom, og året før hadde han lagt seg inn frivillig i håp om å få hjelp. Dette bildet begynte han å arbeide med i februar, da han var blitt mye bedre og igjen fikk lov til å være ute i friluft. Det er bare ett av flere bilder han malte av mandeltrærne.
Kort tid før hadde han fått brev fra broren Theo om at hans første barn var født – en gutt som fikk navnet Vincent, oppkalt etter sin onkel. Det ferdige maleriet sendte han som gave til familien i forbindelse med fødselen: nyutsprungne blomster, et vakkert symbol på det nye livet som hadde begynt i Paris.
Men bare noen få måneder senere døde kunstneren. Han hadde ikke hatt et lett liv. Han kjempet for å finne sin plass i verden, strevde
i forhold til andre mennesker og sloss for å få lov til å være kunstner, men fikk aldri oppleve suksess. Først mange tiår etter hans død ble kunsten hans virkelig oppdaget, og i dag regnes han som Nederlands nest største kunstner gjennom tidene – bare Rembrandt står foran ham.
Van Gogh gikk bort altfor tidlig, bare 37 år gammel. Likevel lever kunsten hans videre og
har gledet og trøstet mennesker i over 130 år. Er ikke dette også en form for oppstandelse fra de døde – når kunstnere og deres livsverk blir oppdaget og endelig får den æren de burde ha hatt hele tiden?
Van Goghs vakre Mandelblomster kan minne oss om at våren kommer med lys og varme, også når det føles uendelig langt unna.
Det er vel fagre stunder
når våren kjem her nord og atter som eit under nytt liv av daude gror.
E. Blix, 1875
Palmesøndag
KRISTI INNTOG I JERUSALEM
Félix Louis Leullier, ca. 1850
Musée des Beaux-Arts, Arras
Dette maleriet kaster oss rett inn i påskens fortelling. Det er palmesøndag, og det er som om vi er med der det skjer. Vi er tilskuere til et drama som allerede er i gang og står tett på handlingen. Ja, nesten som vi selv er en del av bildet og blir vitne til Jesus som rir inn mot Jerusalem den aller første palmesøndag. Store menneskemengder har samlet seg, og folk presser seg på rundt oss for å se bedre. Himmelen er full av skyer, selv om det er svært varmt. Støvskyene som trampes opp av folkemengden får oss til å hoste, og det knaser av sand mellom tennene.
Bildet er malt av franskmannen Félix Louis Leullier. Vi vet ikke så mye om ham, annet enn at han levde i Paris på 1800tallet og var en anerkjent kunstner, blant annet fordi han stilte ut på Salongen – den årlige, offisielle kunstutstillingen.
Han er én av mange kunstnere som, til tross for at de arbeidet flittig og leverte en rekke verk, nærmest har forsvunnet fra historien. Ut fra de bildene vi kjenner til, kan vi anta at han hovedsakelig malte bibelske scener og tilhørte den romantiske tradisjonen.
Romantikken i kunsten handlet ikke om romantikk i hverdagslig forstand, men om et romantisk syn på verden og kunsten, der følelser, stemninger og indre liv står i sentrum. Malerier ble som poesi, og vi kan lett leve oss inn i dem.
Her ser vi Jesus sitte på eselryggen på vei inn til Jerusalem. Folk vifter med palmegreiner – et symbol på seier – og roper «hosianna», noe vi i dag kanskje kunne sammenligne med flagg og «hurra».
Mange bøyer hodet idet Mesteren rir forbi, andre legger kappene sine på bakken slik at han kan ri over dem, som på en rød løper. Det er nesten som om det skulle vært en kjendis på vei inn i byen – en rockestjerne, en skuespiller eller en idrettshelt.
Han blir tatt imot som en konge, og mange undrer seg nok over at han, i stedet for en flott krigshest, har valgt et esel – ridedyret for fattige mennesker. Folk ser jo på ham som en leder. Ja, de håper han er den lovede Messias, frelserkongen, som skal gi dem friheten tilbake.
Vel, denne mannen var en annen enn de trodde. Folket la alt sitt håp på ham, men de
hadde fullstendig misforstått hans ærend. Jesus kalte seg riktignok konge, men han sa flere ganger at hans rike ikke var av denne verden.
«Guds rike finner dere inni dere», sa han, «og samtidig er det noe som skal komme senere – det vi kaller himmelen. En ny verden hvor Guds vilje får råde, og hvor mennesker lever i fred med hverandre.» Han talte om en ny måte å leve på, der det ikke lenger handler om maktkamp og materielle goder, men om tro, håp og kjærlighet.
Folk forsto ikke dette. De forsto i det hele tatt svært lite av det han hadde sagt. Og det er en grunn til at kunstneren har malt mørke skyer på himmelen. De er et sterkt symbol på det som skal komme: at folkemengden, i stedet for å juble, snart kommer til å skrike at Jesus skal henrettes.
Da jeg hørte fortellingen som barn, hadde jeg mest av alt lyst til å reise tilbake i tiden,
stoppe ham og si: «Nei, ikke dra dit. Gjem deg!» Men, som vi ser i maleriet, rir han videre, omgitt av gledesrop. Han kommer inn i byen, vel vitende om hva som venter ham. Veien går mot hans egen undergang – mot fornedrelse, tortur, angst og død.
Ser du Maria, moren hans? Hun er på høyre side av bildet, gjenkjennelig på sin røde kjole og blå kappe, og med glorien over hodet. Hun ser ikke mot sønnen sin, men mot himmelen. Det kan virke som hun ber om hjelp, som om hun vet hva som skal skje.
Alt dette har Leullier malt inn i bildet, og over 150 år senere kan vi fortsatt betrakte maleriet og forsøke å ta innover oss det som foregår. Selv om vi ikke fullt ut forstår eller vet hvordan vi skal forholde oss til denne fortellingen, kan vi likevel beundre maleriet – og det er fint å ha noe å undre seg over.
Med dette bildet har den stille uke begynt, og påskens fortelling er i gang.
Dagen etter fikk folkemengden (…) høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte:
Hosianna! Velsignet er han som kommer
i Herrens navn, Israels konge!
Joh 12,12–13 k
Skjærtorsdag
KRISTUS VASKER DISIPLENES FØTTER
Tintoretto, 1548 – 1549
Prado-museet, Madrid
Jacopo Robusti, kalt Tintoretto, var en kunstner som levde og arbeidet i Venezia på 1500tallet, altså i renessansen – en tid der maleriene ofte var strengt komponerte og statiske. Venezia derimot hadde sitt eget temperament. Her var det mer fokus på lys, bevegelse og dramatikk i bildene, trekk vi vanligvis forbinder med barokken på 1600tallet.
Det merker vi også i dette maleriet, der Tintoretto skildrer en underlig og gripende scene fra påskens fortelling: da Jesus insisterer på å vaske disiplenes føtter.
Skjærtorsdag innleder det som på latin heter triduum, som betyr «tre dager». Nå følger de tre viktigste og mest dramatiske dagene i den stille uke, der mye skjer på kort tid.
For hva var det egentlig som skjedde på skjærtorsdag? Jo, det var det aller siste måltidet Jesus spiste sammen med disiplene sine. Det var den jødiske påsken, pesach, og Jesus hadde bedt disiplene om å gjøre i stand til festen. De hadde forberedt alt nøye, sørget for et rom der det ble dekket på og servert.
Det var bare Jesus som visste at dette skulle bli deres siste måltid sammen.
Men, tilbake til fotvaskingen. I Midtøsten på denne tiden var det vanlig at gjester fikk vasket føttene sine når de kom på besøk. Folk gikk gjerne i sandaler på støvete veier, og det føltes nok godt å få rene føtter – i tillegg til at det holdt huset renere.
Det var tjenere av lavest rang som vanligvis tok seg av fotvaskingen. Tenk deg hvor forbauset disiplene må ha blitt da Jesus bøyde seg ned for å vaske føttene deres. Han var deres lærer, deres mester – deres guru, om du vil.
Den impulsive Peter nektet. Han sa at det ikke kom på tale at Jesus skulle vaske føttene hans. Det burde være omvendt, mente han. Men Jesus insisterte. Han gikk så langt som å si at hvis han ikke fikk vaske føttene deres, var de ikke lenger hans venner.
Gjennom denne handlingen senket Jesus seg selv ned på nivå med en tjener. Han viste dem i praksis det han deretter sa til dem: Tjen hverandre. Det engelske ordet for skjærtorsdag er Maundy Thursday. Ordet maundy kommer fra latin: mandatum, som betyr «befaling». Og befalingen var nettopp det å være hverandres tjenere.
Det slår meg at dette må ha vært sterkt for disiplene da de forsto hva det handlet om –hvordan Jesus, deres mester, gjorde seg selv til en tjener.
Men hvorfor kaller vi i Norge dagen for skjærtorsdag? Det er på grunn av fotvaskingen. Skjær er et gammelt norsk ord for ren. Ren og skjær er fortsatt et uttrykk i det norske språket.
Et viktig element i fortellingen om skjærtorsdag er Jesu befaling om å tjene hverandre, ikke sette seg selv over andre. Han oppfordrer til barmhjertighet, vennlighet og omsorg. Og er det noe verden trenger mer av, er det vel nettopp dette.
Vi skal kanskje ikke begynne å vaske føttene til folk – det ville virke underlig i vår kultur. Men hva med å begynne å se hverandre mer? Å holde døren åpen for andre, reise oss på trikken eller Tbanen for dem som trenger setet mer enn oss, eller hjelpe en nabo med snømåking?
Det må ikke alltid være så stort. Et smil kan løfte en annens dag. La oss se hva vi kan gjøre for at dagen blir litt lysere for dem vi har rundt oss. Det kan være vår fotvasking.
Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter.
Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.
Joh 13,14–15
Ny bok fra forfatteren bak bestselgeren Julens fortelling i kunsten.
Påskens fortelling rommer drama, mord, mistanke og et stort mysterium, men også glede og håp.
Påskens historie har inspirert kunstnere gjennom tidene. I Påskens fortelling i kunsten har forfatter og kunsthistorieformidler Kristine
T.G. Hardeberg plukket ut noen av sine favorittkunstverk fra Bibelens påskefortelling, men også bilder vi forbinder med tradisjonell norsk påskefeiring.
Du kan beundre bildene, lese om hva de forestiller og bli kjent med kunstnerne og deres uttrykk. Kanskje oppdager du nye sammenhenger – både i kunsten og i eget liv.
En bok om mørke og lys.
Om død og liv.
Og mest av alt, om håp.
ISBN 978-82-03-46134-7