14
En gang for lenge siden lovet jeg meg selv at jeg aldri aldri aldri skulle skrive for teater, hvis ingen kom og ba meg om det. Men så var det noen som ba meg om det. Og da sa jeg ja, uten å tenke meg om. TEKST Geir Gulliksen
OM Å SKRIVE F O R T E A T E R
DA DRAMATIKKENS HUS skulle åpnes, ville Kai Johnsen ha teaterregissører til å sette opp nyskrevne monologer av norske forfattere. En av disse regissørene var Runar Hodne, og av grunner jeg fortsatt ikke har forstått, ville Runar at jeg skulle skrive en monolog for ham. Slik kom jeg inn i noe som ganske snart begynte å ligne en gruppe eller et band, et løst og likevel intensivt arbeidsfellesskap som besto av Runar, dramaturgen Cecilia Ölveczky og skuespilleren Ole-Johan Skjelbred. Og altså jeg, som skulle skrive. Jeg hadde aldri vært med på noe som lignet. Eller jo, jeg hadde spilt i band, for veldig lenge siden, og jeg husket noen få lykkelige øyeblikk da det å spille sammen med andre løftet meg – følelsen av at noe blir til i rommet som ikke hadde blitt til på samme måte hvis ikke akkurat disse menneskene var til stede og jobbet med hverandre, og mot hverandre, og mot noe de ikke helt ante hva var. Nå spiller jeg ikke gitar lenger, og jeg synger ikke lenger, og nå satt jeg og skrev. Det jeg skrev, ble lest av Runar og Cecilia, og etter en stund ble det lest av Ole Johan. Og så begynte Ole Johan å fremføre det, og det er jo også en måte å lese på. Det var produktive lesninger, som gjorde det mulig å skrive. Å skrive dramatikk var som å lære å skrive på nytt. Ingen av de andre prøvde å fortelle meg hva jeg skulle skrive, eller hvordan jeg skulle skrive. Det de gjorde, var langt mer verdifullt: De viste meg hva det kunne
brukes til, det jeg skrev. Kanskje går det an å si at de viste meg konsekvensene av det jeg skrev. Og selvfølgelig foreslo de strykninger. Enkeltlinjer, og hele avsnitt. Men det var noe annet også, noe i måten vi snakket om tekst på, og teater, som gjorde samarbeidet levende og produktivt. Jeg oppdaget noe jeg hadde visst, alltid, men som kanskje må oppdages om og om igjen: At det viktigste i en tekst ikke er det som står der. Det viktigste er pausene, lakunene som blir til mellom det som blir sagt. Og da snakker jeg ikke om undertekst, om at noe skal hintes til, megetsigende eller ladet. Jeg tror at et uttrykk som undertekst ofte leder oss på ville veier, fordi det får oss til å tro at vi snakker om noe som like gjerne kunne vært sagt, eller skrevet, men som teksten liksom tjener på å holde for seg selv. Jeg tror ikke noe på det. Det jeg snakker om, er mye enklere. Det som betyr noe i en tekst, er den energien som oppstår mellom det som blir sagt, i pausene, i glipen der språket toner ut, i mørket ved siden av det som lar seg lyse opp. I det som er stille, og som puster og lytter. Dette er vanskelige saker å konkretisere, men i teatret er det ikke til å ta feil av. Og når Ole Johan fremførte det jeg hadde skrevet, hørte jeg at det var noe annet på ferde der enn det jeg hadde trodd. Det var som om han viste frem baksiden av det jeg hadde skrevet.
15
Det som betyr noe i en tekst, er den energien som oppstår mellom det som blir sagt, i pausene, i glipen der språket toner ut, i mørket ved siden av det som lar seg lyse opp.
Geir Gulliksen Demoner 2014 En kropp 269,– 9788203357633 Utk. medio februar
GEIR GULLIKSEN tekster for teater
EN KROPP OG DEMONER 2014
Tilgjengelig som e-bok
GEIR GULLIKSEN er romanforfatter, lyriker, barnebokforfatter og dramatiker samt forlagsredaktør. Han ble nominert til Ibsenprisen 2013 for sitt teaterstykke En kropp.
Monologen fikk tittelen En kropp. Den ble fremført noen kvelder på Dramatikkens hus, og en gang i Harstad under festspillene i Nord-Norge, og så var det over. Men vi var ikke ferdige med hverandre. Noe i dette samarbeidet ville ikke ta slutt ennå. Vi begynte å snakke om å utvide monologen, bygge den ut til et stykke. Jeg skrev for tre roller, og så kom skuespillerne Maria Henriksen og Henrik Rafaelsen til, sammen med Ole Johan. Rommet ble mer komplekst, men fortsatt like produktivt. Jeg skrev, Runar og Cecilia leste, og vi snakket. Jeg klarer ikke å gjengi de samtalene. De var ekstremt konkrete, og likevel handlet de om noe annet, noe vi var på vei mot. Jeg fortsatte å skrive. Og så, i april 2012, satt vi sammen hver dag i en uke – på formiddagene gikk skuespillerne igjennom stykket, mens jeg satt og så på og strøk i manus, og noterte. På kveldene og nettene skrev jeg nytt, og neste dag arbeidet skuespillerne med det jeg hadde skrevet. Jeg strøk og skrev nytt mens jeg så på dem. Etter denne uken visste jeg mye om hva som var mulig i teksten. Jeg liker å tro at jeg også vet mye om hva som kan skje mellom akkurat disse skuespillerne. Og da skrev jeg ut fra det, ut fra hvem skuespillerne var, og eneregiutvekslingen som skjedde mellom dem i arbeidet med teksten. Skuespillet hadde samme tittel som monologen: En kropp. Stykket ble spilt noen kvelder på Dramatikkens hus i 2012 og noen kvelder på Torshovteatret i 2013. Teksten til et teaterstykke er bare et utgangspunkt, et forslag til det som skal bli en oppsetning. Men i dette tilfellet betydde skuespillernes arbeid med seg selv, med hverandre og med teksten enormt mye for hvordan den ble til. Mer og mer synes jeg dette er interessant å utforske: Det som er relasjonelt, og som har med utveksling av energi mellom skuespillere å gjøre. Hva er det som gjør at noe lever på scenen, og noe annet ikke? Hva er det som gjør at noe lever én gang, men ikke neste gang det blir gjort? Eller at noe som alle likte, og som så bra ut, plutselig dør hen, stivner, blir tomt? Hva er det som skjer mellom skuespillerne? En av dem går over gulvet, nærmer seg en annen. Plutselig virker det som om den som sto stille, bare sto der og ventet på den som kom. De prøver igjen, og nå virker det som om den ene avbryter den andre. De prøver igjen, og nå skjer det ingenting; de støter mot hverandre, ugyldiggjør hverandres tilstedeværelse i rommet. Jeg ser på dem og tenker at kanskje denne scenen bare skal strykes. Det er lunsj, noen går og spiser, andre sitter
i telefonen. Og så prøver de igjen, og så oppstår noe sammensatt og merkelig – det lever. Det er vanskelig å si hva det betyr, men scenen bærer frem tiltrekning og motstand, sympati og raseri. Noe svimlende, som virker lett og sammensatt, samtidig. Hva var det som skjedde? Skuespillerne gjorde noe mulig for hverandre, på en måte ingen kunne ha regnet seg frem til på forhånd. Det er menneskelig, og det gjelder utenfor teatret også, at vi skaper sammenheng for hverandre. Det vi har å komme med, det vi bærer på og som vi kan løfte frem for de andre, det kommer bare frem hvis noen lager en åpning for oss. Da vi var ferdige med En kropp ville vi fortsette, vi ville utvikle det vi hadde begynt på sammen i en annen retning. Runar nevnte en roman av Dostojevskij, som på norsk har tittelen De besatte. Jeg hadde aldri lest den før, og nå leste jeg den, og så begynte vi å snakke. Det var uaktuelt å lage en dramatisering, men det var interessant å tenke seg at noen av karakterene fra denne romanen levde nå, sammen med oss, i Oslo i 2014. Jeg begynte å skrive. Jeg lot personene ha de samme navnene som i romanen, russiske navn som Pjotr og Varvara og Darja og Nikolaj Stavrogin. De bar navnene med seg fra en russisk roman som ble skrevet på slutten av 1800-tallet, og jeg lot dem få ha noenlunde samme relasjoner: En er mor til en annen, noen forelsker seg, og noen ødelegger sin store kjærlighet, noen prøver å gjøre seg selv betydningsfulle gjennom en politisk konspirasjon. Derfra skrev jeg så fritt jeg kunne, om mennesker som prøver å gi livet mening. Runar og Cecilia leste det jeg skrev, og vi hadde lange diskusjoner, vi strøk, og jeg skrev på nytt. Etter noen måneder satt jeg med et stykke som har fått tittelen Demoner 2014. Jeg fortsatte å skrive mens Runar snakket med skuespillere, mens scenografi og musikk og mye annet ble påbegynt. Det er umulig å skrive dramatikk, i hvert fall for meg, uten å tenke på hvem som skal fylle rollene, gjøre dem til sine. Noen av skuespillerne kjente jeg allerede, andre var navn eller ansikter for meg. Men navn og ansikter betyr mye og kan gi sterke impulser. Flere av dem har jeg hatt lange samtaler med. Og nå har jeg nettopp sett alle skuespillerne begynne arbeidet med teksten, og med rollene sine, og det skal de gjøre i mange uker fremover. Jeg kommer til å skrive mer, og stryke mer, og følge med på hva som skjer mellom skuespillerne. Teksten er ikke ferdig før oppsetningen finner sted.