Lise Grimnes - Kaoshjerte

Kaoshjerte

Kaoshjerte materie.indd 1

10.09.14 14:03

Kaoshjerte materie.indd 2

10.09.14 14:03

Lise Forfang Grimnes

Kaoshjerte

Kaoshjerte materie.indd 3

10.09.14 14:03

Denne boken er produsert på et miljøgodkjent trykkeri. © 2014 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med Minion Pro 11,5/16 hos Framnes Tekst & Bilde as Papir: 80g Holmen Book Cream 1,8 Trykk og innbinding: SandBook AB, Falun Printed in Sweden 2014 ISBN 978-82-03-25797-1

Kaoshjerte materie.indd 4

10.09.14 14:03

– til moren min

Kaoshjerte materie.indd 5

10.09.14 14:03

Kaoshjerte materie.indd 6

10.09.14 14:03

DEL 1 4. – 7. august

bragð (rask bevegelse, et øyeblikk)

Kaoshjerte materie.indd 7

10.09.14 14:03

8

Kaoshjerte materie.indd 8

10.09.14 14:03

KAPITTEL 1

J

eg våkner av en lyd og slår øynene opp.

Det eneste jeg husker før alt hviskes bort, er et kyss. Et ansikt forsvinner før jeg klarer å se det tydelig. Jeg løfter hånda, drar fingrene over leppene. Pekefingeren min blir farget svakt rød. Blod.

Et øyeblikk har jeg et stort sug i kroppen, men det slipper tak. Som et ras av jord faller alt sammen og blir begravet.

Ikke bli borte!

Lyden skjærer gjennom trommehinnene og jeg vet at noe er galt.

Jeg vrir hodet, det føles som en jernstang er tredd langs nakkevirvlene og ned i ryggen min. Jeg er hjemme. Ligger i sofaen. Jeg ser stuebordet og kjøkkenkroken. Registrerer at det ser ryddig ut. Sollyset er skarpt, men brytes av flekkene på vinduet. Hjernen min er tom og kroppen er kaos.

Det er fasttelefonen som ringer og truer med å sprenge hodet mitt. Jeg griper etter den. Det gjør vondt overalt. Jeg trykker på svarknappen, krøller meg sammen til en ball, men slipper ikke stua av syne.

En lyd unnslipper tunga mi.

– Minja? sier noen i telefonen.

9

Kaoshjerte materie.indd 9

10.09.14 14:03

Hvem er det som snakker? En dame. Voksen.

– Er du våken?

Jeg kjenner igjen stemmen. Den er nær. Min egen?

– Hæ?

– MINJA! Det er mamma.

Mamma. Et ord.

– Åh. Hei. Selvfølgelig. Jeg har en mamma.

– Hva er det, Minja? Har det skjedd noe?

Stemmen hennes er stram, tett på, inni øret mitt. Jeg skifter hånd. Blikket mitt streifer den mørke gangen. Er det noen der? Reiser meg opp. Det klarner. Jeg balanserer, finner støtte. Hjernen min er fortsatt blank.

– Nei da, det går fint. Jeg bare sovna på sofaen.

– Å. Vekket jeg deg? spør mamma og legger til med strengere stemme: – Klokka er 11. Håper du ikke har sovet bort hele sommeren.

Sommeren? Er det sommer?

Jeg husker ikke …

Plutselig skjærer noe gjennom kroppen, noe som dytter meg over kanten. Hva har skjedd? Jeg er jo helt lam i hue.

Lynraskt samler jeg minnene om i går. Om uka som har vært. Om … sommeren?

Faen.

Tomt.

Jeg husker ingenting.

– Jeg kommer jo hjem i dag, sier mamma. Litt spak.

Jeg husker ingenting!

10

Kaoshjerte materie.indd 10

10.09.14 14:03

– Fra hvor?

Stille.

– Minja … hva har skjedd? sier hun.

Jegvetikkevetikkevetikkevetikkevetikkevetikke.

Reiser meg. Gulvet kommer i rekordfart mot meg.

– Jeg ringer deg tilbake, rekker jeg å si før nesa mi moses og jeg kjenner smaken av mer blod.

11

Kaoshjerte materie.indd 11

10.09.14 14:03

KAPITTEL 2

J

eg krøker meg sammen, legger armene over hodet som for å beskytte meg. Husker ingenting, gårsdagen er sort som natta. Reiser meg, prøver å stå. Kikker ut av vinduet. Det er en verden der ute. Stovner. Oslo. Ettermiddag? Biler på veien mellom oss og senteret. Folk på gangveiene. Barn i huskene. Vi bor i fjerde etasje, men de der nede virker flere lysår unna.

Vakler mot speilet. Noe i magesekken vokser oppover spiserøret. Skvulper mot ganen.

Det er ikke mange skritt.

Jeg ser mitt eget ansikt i speilet, og jeg trekker inn luft.

– Herregud.

Hva har skjedd? Jeg legger en hånd på kinnet, drar den sakte nedover. Vondt. Et øye er igjenklistra og jeg har et blåmerke som ligner Asia-kartet langs kjeven.

Magen min tåler det ikke og jeg spyr sort gørr utover det lyse tregulvet.

Josef! Jeg husker Josef.

Han kan hjelpe meg. Alltid.

Min aller beste venn.

Jeg tørker hendene, vil ikke ha oppkast på telefonen. Hvor 12

Kaoshjerte materie.indd 12

10.09.14 14:03

er mobilen min? Leter rundt, men finner den ikke. River av røret på fasttelefonen. Fingrene mine husker nummeret, selv om hodet ikke gjør det. De skjelver når jeg taster nummeret.

Bare svareren.

«Hei kompis. Som et persisk ordtak sier …»

Jeg slipper telefonen. Glir ned til gulvet.

Sitter stille. Puster. Ryggen mot veggen, knærne mot haka. Pust.

Okei.

Okei.

Okei.

Samler tankene om det jeg kan huske. Jeg heter Minja, og er 16 år. Snart 17, tror jeg. Har jeg hatt bursdag? Skal begynne i 2. på videregående. Er det første skoledag i dag?

Jeg bor her sammen med mamma. Dette er vår leilighet.

Bare oss to.

Hva skjedde i går? Noen må ha slått meg ned. Ansiktet i speilet tyder på det. Ryggen er øm, skulderen vond. Burde jeg gå til legen? Har jeg vært hos legen?

Kikker meg rundt. Hvorfor er jeg så redd?

Jeg lukker øynene.

Pust.

Pust.

Okei.

Det kommer ord, det kommer bilder. Nå husker jeg. At mamma og jeg alltid har bodd her. At mamma heter Kine og jobber på IKEA, i kjøkkenavdelingen. Hun kaller seg interiørdesigner, selv om hun ikke har noen utdannelse. Hun 13

Kaoshjerte materie.indd 13

10.09.14 14:03

liker alt som glitrer, så kjøkkenet vårt er kledd med fake sølvsteiner og ser ut som et skattkammer fra en Disneyfilm.

Jeg har ingen søsken. Pappa vet jeg ingenting om. Ikke noen annen familie heller, vel? Mormor? Det leker seg bak i hodet mitt, og jeg vet plutselig at jeg har en mormor. En mormor jeg aldri har møtt. Kvalmen slår mot ribbeina, og jeg tror noen av dem er ødelagt.

Og så er det Josef. Bestekompisen min. Bedre enn Silje, enn mamma, enn alle andre til sammen. Han passer på meg, han spør hvordan jeg har det, og han gir meg råd som jeg nesten aldri følger. Han kaller meg fine ting som Søster og Talaye. Han er tre år eldre enn meg og driver butikk for faren sin på Vestlitorget, et T-banestopp unna. Peris Shop. Vi er sammen hver dag, og det er nesten som om vi deler puls.

Likevel har jeg hemmeligheter. Det er ting jeg ikke sier til noen. Ikke engang til mamma eller til Josef.

Jeg kan ting andre ikke kan. Jeg er sterk. For sterk. Jeg kan bøye en gaffel som om den var laget av gummi. Kan løfte hva det måtte være uten problemer – en komfyr, en megastein, en bil. Jeg kan rive et lite tre opp med røttene. Kan dra meg opp etter lillefingeren i gymmen. Hundre ganger etter hverandre. Tusen ganger.

Men jeg gjør det ikke.

Det er ikke normalt. Ingen må vite.

Det er min hemmelighet, og bare min.

Jeg liker ikke den Minjaen. Hun er som en forvokst wrestler, ikke som en vanlig 16-åring.

14

Kaoshjerte materie.indd 14

10.09.14 14:03

Da jeg var liten hadde jeg en periode hvor jeg syntes det var gøy å vise hvor sterk jeg var. Mamma kom alltid løpende og så på meg med noe som lignet avsky. Folk tok flere skritt tilbake. De andre barna begynte å grine.

Jeg slutta fort med det.

Nå har jeg tøylet alt ned i bunnen av sjela mi. Freak. Monster.

Det verste er at jeg tror mamma er like sterk, men vi snakker aldri om det. Det er tabu. Jeg har brukt hele livet mitt til å være som alle andre. Jeg vil være normal! Og det funker sånn passe.

Jeg åpner øynene, rommet begynner å flyte. Jeg kjenner tåka legge seg, det er vanskelig å puste. Reiser meg forsiktig.

Jeg går bort til speilet i gangen. Ser på nytt. Kjenner meg nesten ikke igjen. En ting er ansiktet. Men håret mitt! Klærne! Er dette meg?

En kjole! Jeg har på meg en kjole som ser ut som den er fra mamma var liten. Blomstrete rød i lett bomull. Møkkete, full av tørr gjørme?

Jeg går aldri i kjole.

Jeg går i jeans og singlet.

Lener meg fram. En brun flekk i tinningen. Risper med neglen.

Det er rester av blod.

Fregner på nesa. Har aldri skjedd før.

Håret har grodd ut, nesten halvlangt.

Jeg har alltid kort hår, med lang pannelugg som ligger

15

Kaoshjerte materie.indd 15

10.09.14 14:03

over høyre øye. Fargen er den samme. Mørkebrun, nesten sort.

Jeg går fram til speilet, stirrer inn i mine egne øyne. Eller … mitt eget øye, siden det andre er igjenklistra. Og der, i speilbildet, kjenner jeg endelig igjen meg selv. Øynene mine. Brune, med et blekt, månefarget sølvskjær over. Jeg er født med øyne som ingen andre har. Øyne som gjør folk stressa hvis jeg ser på dem for lenge. MoonEyes, kaller Josef meg.

Alt dette husker jeg. Hva Josef kaller meg. Hvordan folk reagerer på meg. Jeg husker livet mitt fram til for noen uker siden. Men hvorfor husker jeg ingenting fra gårsdagen? Fra de siste ukene av sommerferien?

Jeg setter meg i sofaen. Trekker knærne oppunder haka.

Tenk på noe fint. Tenk!

Tegneblokka mi!

Jeg reiser meg igjen, leter de vanlige stedene, men den er borte. Jeg kjenner skviset i magen, pulsen som øker, liker det ikke. Kanskje er jeg rotete, men tegneblokka er det viktigste jeg har – den slipper jeg aldri av syne.

Griper telefonen. Ringer igjen.

Vil bare høre stemmen til Josef. Høre noe kjent.

«Hei kompis. Som et persisk ordtak sier; et vondt sår kan bli bra, men et vondt ord blir aldri bra igjen. Så svelg en fisk og snakk!»

Så et pip. Stillhet.

Jeg ringer igjen. Lytter.

Ringer. Lytter. Igjen og igjen.

16

Kaoshjerte materie.indd 16

10.09.14 14:03

Dumme persiske ordtak. Dumme Josef.

Hvor er du? Hvorfor svarer du ikke?

Det er jo meg.

Minja.

17

Kaoshjerte materie.indd 17

10.09.14 14:03

KAPITTEL 3

J

eg blir sittende lenge.

Da jeg endelig reiser meg går det bra. Kvalmen er borte og jeg står støtt. Jeg leter etter mobilen i jakkene mine, på rommet mitt, i stua og på kjøkkenet. Vipper ut skuffen under senga, finner fram en gammel mobil, leter gjennom rotehauger helt til jeg finner tvilling–simkortet jeg fikk mamma til å bestille. Setter i lader, simkort og skrur på. Mobilen er tom.

Jeg lagrer nummeret til mamma og Josef.

Sjekker datoen på nettet. 4. august i dag. Hva er det siste jeg husker? Jeg klarer å spole tilbake til siste skoledag, at jeg hastet av gårde ut av skolegården, Josef som sto og venta. Vi klatret opp på taket på blokka hans og sov der den natta. Josef sier det er en persisk greie. Å sove på taket. Jeg husker den årlige turen til Tusenfryd, mamma og jeg – begge kvalme etter første turen med SpeedMonster, men ingen ville innrømme det. Husker sommerjobben på Narvesen, endeløse dager der. Har så vidt noen minner om mamma i gangen med kofferter. Var det da hun dro på ferie?

Etter det: blankt.

Har jeg falt? I trappa eller noe? Det står på nettet at man kan miste korttidshukommelsen av sånt. Jeg sjekker ulike 18

Kaoshjerte materie.indd 18

10.09.14 14:03

nettsteder. Stille fra min kant. Ingen overraskelse – jeg slutta da jeg fikk 4 likes og Silje 59 på samme bilde.

Jeg går inn på kjøkkenet og heller i meg et stort glass juice. Det smaker beskt. Blar gjennom papirene på kjøkkenbordet. Bare noen gamle regninger, et ukeblad, et par bøker.

Veggene er fulle av tegninger jeg har laget. Minja 4 år. Minja 12 år. De henger innimellom alt det rare sølvet mamma har dekorert med og som får kjøkkenet vårt til å være … vel, kjøkkenet vårt.

Jeg plukker opp telefonen og setter meg i sofaen.

– Minja, hva skjedde?! Går det bra? spør mamma.

– Sorry, mamma – jeg var helt slått ut. Bokstavelig talt, sier jeg og prøver å høres morsom ut. Forteller at jeg datt i trappa.

– Huff da, bør du dra til legen?

Jeg vil ikke til legen. Har mange dårlige opplevelser derfra. Det er som om de alltid finner en haug med rare ting, og mamma blir stressa av det.

– Nei da, trengs ikke det. Du, mamma, når kommer du hjem?

– Vi sitter på flytoget nå. Tenkte jeg skulle dra innom Berit, men er hjemme ved sekstida, tenker jeg.

Jeg trekker pusten. – Så bra. Jeg lager middag. Eh … har du hatt det fint?

Jeg hører mamma blir glad. – Superbra! Det var så varmt der. Vi bodde i Las Palmas. Har lært mye og truffet mange fine mennesker. Jeg forteller mer etterpå.

– Greit, da sees vi.

19

Kaoshjerte materie.indd 19

10.09.14 14:03

– Du, Minja, sier mamma rett før jeg skal legge på. – Jeg beklager at jeg ikke har ringt deg noe særlig disse ukene. Det var de få gangene vi snakket … og så prøvde jeg å ringe et par ganger til, men du tok ikke telefonen og jeg hadde det travelt, men jeg …

– Det går bra det, mamma. Vi sees.

Klokka er 11 og jeg har eksakt sju timer på meg. Det bør være plenty for å finne tilbake sommeren. Litt frisk luft og en handletur. Jeg går i kjøkkenskuffen og finner mammas kredittkort.

I det samme stivner jeg.

Det ringer på døra.

Gjennom kikkhullet i døra ser jeg naboen.

Hodet hans er stort og føttene på størrelse med knappenåler. Han ser på meg med ett psykoøye.

Jeg hekter av sikkerhetslåsen og åpner.

Lukta fra oppgangen er som alltid en blanding av våt mur, surkål og halalkjøtt.

– Ja? sier jeg.

– Endelig, sier han og ser sur ut. – Jeg har prøvd …

Han får øye på ansiktet mitt: – Oj! Det var …

– Det går bra. Falt i trappa bare.

Jeg ser mot trappeoppgangen bak han og gjør noen grimaser som jeg håper forklarer det som skjedde.

Han nikker sakte. – Jo, altså … jeg har prøvd å ringe på her hver dag. Dere må huske å melde fra til posten når dere reiser på ferie.

20

Kaoshjerte materie.indd 20

10.09.14 14:03

Jeg ser uforstående på han, og da ser jeg at han holder en diger bunke i armene. Han gir den til meg.

– Her. Sommerens post. Flaks at dere har gitt meg nøkkel til postkassa deres.

Bunken er tung. – Hæ? sier jeg.

Han bare går. Skrittene gir gjenklang i oppgangen.

– Men jeg har jo vært her! roper jeg etter han.

– Postkassa deres ble full etter en uke, så bare husk å melde fra om oppbevaring neste gang. To uker er altfor lenge.

Døra slår igjen etter han i etasjen under.

Sannheten siger sakte inn.

Jeg har ikke vært hjemme de siste ukene.

Hvor har jeg vært?

21

Kaoshjerte materie.indd 21

10.09.14 14:03