Frykten har et ansikt
Eier ikke våre egne liv
«Jeg våknet en natt av en underlig drøm,» resiterer min 93 år gamle morfar med lav, men klar stemme. Han sitter ved middagsbordet med mormor, mamma, pappa og meg. Det var som en stemme talte til meg, Fjern som en underjordisk strøm – Jeg reiste meg opp: Hva er det du vil meg? – Du må ikke sove! Du må ikke sove! Du må ikke tro at du bare har drømt! I går ble jeg dømt I natt har de reist skafottet i gården. De henter meg klokken fem i morgen! Arnulf Øverlands dikt «Du må ikke sove» er noe av det eneste morfar har igjen. «Det er helt tomt,» sier han om sitt eget hode. Likevel er akkurat dette antikrigsdiktet fra 1937, som tegner et rystende bilde av et samfunn som ligger og sover når katastrofen nærmer seg, blitt sittende. Før han mistet hukommelsen, hadde jeg aldri hørt ham resitere det, men nå dukker det opp både titt og ofte. Er det sånn det føles å bli dement? Som å befinne seg i en underlig drøm man forgjeves forsøker å våkne opp av? Å se seg rundt og verken kjenne igjen steder eller ansikter, men med en visshet om at man har glemt noe viktig? Man er ikke lenger herre over sitt eget liv, og vet knapt hvem man selv er. Man kjenner bare et røyksug innimellom, og leter etter sigaretter i lommene. Kanskje har man en diffus visshet 8
Frykten har et ansikt.indd 8
09.10.13 09:58