lig: Hvis du også nekter, slipper de deg allerede etter et halvt år. Og skulle du tilstå, desto bedre, du blir løslatt straks og kan dra hjem, ja, hjem: Ennå er ingen regninger forfalt, ennå har ingen krevd tvangsauksjon, du kan sitte ved kjøkkenbordet og drikke kaffe og se ut på de snødekte åsene, og når vårsola kommer, kan du ta bussen til Vippetangen og stille deg først i køen, du kan stå foran på dekk og se sollyset spille i bølgene. – Hvor var du, sa forhørsdommeren og smilte, – den fjortende desember, klokken ni om morgenen? Til tross for det mørke skjegget var ansiktet nesten feminint, håret var halvlangt og rufsete, dommerkappen hvit. Det var et innforstått smil, nær sagt kjærlig, sensuelt, lik smilet hennes til deg da jeg sto på fortauet utenfor kafeen i det grå morgenlyset, skamfull over å ha fulgt etter deg, og betraktet dere gjennom vinduet. Du la ansiktet mot nakkehuden hennes, mot håret hennes; og jeg burde ha gått derfra, stille og rolig, det var unødvendig å buse inn, konfrontere deg, springe avgårde etterpå som en unge, helt ned til elva. Egentlig hadde du vel ikke trengt å løpe etter meg heller; i hvert fall burde vi ha stanset, begge to, da vi hørte alarmen og sirenene. Forhørsdommeren smilte igjen. Han var en tiltrekkende mann. Han var, for å si det rett ut, vakker, hva kan jeg si, jeg var som sagt nedbrutt, utmattet, rasende, jeg forestilte meg at han holdt rundt meg. Også for den som ikke vil annet enn å skade mest mulig, finnes bare ett rasjonelt svar på fangenes dilemma: Å tilstå. Det gir den andre minst to år, i beste fall tre. Du sto i nabosalen, skilt fra meg med en tynn vegg,
33