T YPE-IT AS, 22.10.2013 ORDRE: 30631 (s . 1 av 542)
Alfabethuset
T YPE-I T AS, 22.10.2013 ORDRE: 30631 (s . 2 av 542)
T YPE-IT AS, 22.10.2013 ORDRE: 30631 (s . 3 av 542)
Jussi Adler-Olsen
Alfabethuset Oversatt av Kirsti Ă˜vergaard
T YPE-I T AS, 22.10.2013 ORDRE: 30631 (s . 4 av 542)
Jussi Adler-Olsen Kvinnen i buret, 2009 Fasandreperne, 2010 Flaskepost fra P., 2011 Journal 64, 2012 Marcoeffekten, 2013
Oversetteren er medlem av Norsk oversetterforening Originalens tittel: Alfabethuset Copyright © Jussi Adler-Olsen 1997 Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB Opprinnelig forlag: Egmont Lademann A/S, København Alfabethuset er tidligere utgitt på norsk av Cappelen Damm i 2006 Denne utgave © 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med 10,2/12 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2013 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Printed in Sweden ScandBook AB, Falun 2014 ISBN 978-82-03-21974-0
T YPE-IT AS, 22.10.2013 ORDRE: 30631 (s . 5 av 542)
Forfatterens kommentar
Denne boka er ingen krigsroman. Alfabethuset er en elementær historie om svik mellom mennesker, noe som kan oppstå under alle slags forhold, i dagliglivet mellom ektefeller, på arbeidsplassen eller under ekstreme forhold som Koreakrigen, Boerkrigen, krigen mellom Iran og Irak, eller som her, under den annen verdenskrig. At det så ble den krigen som kom til å danne rammen, skyldes flere ting. Først og fremst er jeg sønn av en psykiater og derfor oppvokst på sinnssykehus, som det het den gangen i femtiårene og begynnelsen av sekstiårene. Og selv om min far var svært progressiv og nytenkende i den verdenen, kom jeg nødvendigvis til å oppleve på nært hold hvordan sinnssyke ble behandlet på den tiden. Flere av dem hadde vært i systemet siden trettiårene, og behandlingsmetoder og forestillinger om sykehusene og legene da og under krigen opptok meg en del. Underveis lærte jeg et par pasienter å kjenne som jeg mistenkte for å simulere. Sett med barnets naive, våkne øyne. En av de kronisk sinnssyke pasientene min far i årenes løp tilfeldigvis støtte på, greide seg i bunn og grunn gjennom livet på sykehusene med to setninger. «Ja, det er noe der!» sa han om det meste, og det var jo ikke for mye sagt. Og så kunne han krydre og avslutte nesten enhver situasjon med det oppriktig lettede uttrykket: «Å, gudskjelov!» Han var en av dem jeg kunne ha mistenkt for å ha trukket seg tilbake fra samfunnet 5
T YPE-I T AS, 22.10.2013 ORDRE: 30631 (s . 6 av 542)
i behandlingssystemets ro og fred i en eller annen uforståelig form for simulering. Men kan en bevare seg selv og sin forstand i et slikt system hvis en faktisk ikke er syk? I hvert fall er det vanskelig å tro det når en tenker på visse av de svært bastante metodene som ble brukt den gangen. Og mon tro om ikke vår fåmælte pasient likevel ble syk på veien? Mange år senere traff min far denne pasienten igjen. Det var i syttiårene, så vidt jeg vet, da verden var blitt friere på mange måter. Det hadde også smittet av på denne mannen. «Drit og dra!» var den tredje setningen han hadde føyd til sitt repertoar. Han hadde fulgt med tidsånden. Og igjen måtte jeg tenke: «Er han syk eller frisk!» Lysten til å kombinere disse to interessefeltene, den kanskje sinnssyke og den annen verdenskrig, ble ytterligere styrket under en samtale med en av min mors nå avdøde venninner, Karna Bruun. Hun hadde arbeidet som sykepleier i Bad Kreuznach under professor Sauerbruch og kunne bekrefte og videreutvikle en rekke teorier som jeg hadde hatt en tid. Under stjernehimmelen i Terracina sommeren 1987 fortalte jeg min kone min spede historie. Jeg nærte på det tidspunktet, som nå, stor beundring for de forfattere som anser kildearbeid og litterære kunnskaper som to uatskillelige størrelser, og fikk henne med denne historien til å tro på at det var verdt å prøve for alvor når det ble tid til det. Det skulle gå nesten åtte år før det ble virkelighet. Underveis er jeg kommet til å stå i gjeld til Det Treschowske Fideikommis, som ga meg et reisestipend til Freiburg im Breisgau, der en stor del av historien utspiller seg, til militærbiblioteket i Freiburg og til Oberarchivrat Dr. Ecker i Stadtarchiv Freiburg. Og så har min kone, Hanne Adler-Olsen, utrettelig vært min muse og kritiker og næret min trofasthet mot mine opprinnelige ambisjoner. Under gjennomlesning av mine dyktige og kloke venner Henning Kure, Jesper Helbo, Tomas Stender, Eddie Kiran, Carl Rosschou og ikke minst min søster Elsebeth Wæhrens og 6
T YPE-IT AS, 22.10.2013 ORDRE: 30631 (s . 7 av 542)
min mor, Karen-Margrethe Olsen, har boka gjennomlevd en utdypnings- og forkortningsprosess i flere lag der alle elementer ble vurdert og gjennomtygd til historien fikk det uttrykket jeg hadde h책pet p책. Jussi Adler-Olsen
T YPE-I T AS, 22.10.2013 ORDRE: 30631 (s . 8 av 542)
T YPE-IT AS, 22.10.2013 ORDRE: 30631 (s . 9 av 542)
del i
T YPE-I T AS, 22.10.2013 ORDRE: 30631 (s . 10 av 542)
T YPE-IT AS, 22.10.2013 ORDRE: 30631 (s . 11 av 542)
Kapittel 1
Været var ikke det beste. Kald vind og dårlig sikt. Uvanlig barskt for en engelsk januardag. De amerikanske besetningene hadde allerede sittet på landingsbanene en stund da den høye engelskmannen nærmet seg flokken. Han var ikke riktig våken ennå. Bak den forreste gruppen reiste en skikkelse seg halvt opp og vinket til ham. Engelskmannen vinket tilbake og gjespet høyt. Etter lang tid med bare nattokter var det tungt å skulle snu opp ned på døgnet igjen. Det kom til å bli en lang dag. Lengst borte i området trakk maskinene langsomt ut mot den sørlige delen av startbanene. Det betydde at luften snart ville fylles. Fornemmelsen var liflig og trykkende på samme tid. Beskjeden om oppdraget kom fra generalmajor Lewis H. Breretons kontor i Sunning Hill Park. Han anmodet RAFs øverstkommanderende, luftmarskalk Harris, om britisk assistanse. Amerikanerne var fortsatt imponerte over de britiske Mosquitoene, som under nattangrepene på Berlin i november hadde avslørt tyskernes best bevarte hemmelighet, V-1-bombeanleggene i Zemplin. Utvelgelsen av mannskapet ble overlatt til oberstløytnant Hadley-Jones, som betrodde sin medarbeider, wingcommander John Wood, det praktiske arbeidet. 11
T YPE-I T AS, 22.10.2013 ORDRE: 30631 (s . 12 av 542)
Hans oppgave ble å velge ut tolv britiske besetninger. Åtte instruktørgrupper og fire støttemannskaper med særlige observasjonsoppgaver under 8. og 9. amerikanske luftflåte. Til dette ble toseters P-51D Mustang jagerfly utstyrt med Meddoapparater og fintfølende optiske instrumenter. Det var bare to uker siden James Teasdale og Bryan Young ble valgt til den første besetningen som skulle prøve ut dette materiellet under såkalt «normale forhold». Kort sagt kunne de forvente å komme i kamp igjen. Angrepet var planlagt til den 11. januar 1944. Målet for bombekonvoiene var flyfabrikkene i Oschersleben, Braunschweig, Magdeburg og Halberstadt. Begge hadde protestert mot å få julepermisjonen avbrutt. De var fortsatt kamptrette. «Fjorten dager til å sette seg inn i den helvetesmaskinen!» sukket Bryan. «Jeg kan jo ikke en døyt om de apparatene. Hvorfor bemanner ikke onkel Sam dritten sin selv?» John Wood sto med ryggen til dem begge, bøyd over saksmappene. «Fordi de vil ha dere!» «Det er da ikke noe argument?» «Dere vil kunne leve opp til amerikanernes forventninger og slippe levende fra det.» «Vil De garantere oss det?» «Ja!» «Si noe, James!» Bryan snudde seg mot vennen. James tok seg til halstørkleet og trakk på skuldrene. Så satte Bryan seg tungt ned. Det var håpløst. Hele operasjonen var beregnet til å ta drøyt seks timer. Den samlede styrken på omkring 650 firemotors bombefly fra den 8. amerikanske luftflåten skulle bombe flyfabrikker under eskorte av P-51 langdistansejagere. Under dette angrepet skulle maskinen til Bryan og James forlate formasjonen. Hardnakkede rykter hadde påstått at det ved Lauenstein sør for Dresden gjennom de siste par månedene var observert økt 12
T YPE-IT AS, 22.10.2013 ORDRE: 30631 (s . 13 av 542)
tilstrømning av bygningshåndverkere, ingeniører og høyt spesialiserte teknikere samt et vell av polske og sovjetiske slavearbeidere. Etterretningstjenesten hadde fått opplyst at det ble bygd i området, men ikke hva. Det ble gjettet på fabrikker til produksjon av syntetiske brennstoffer. Var det riktig, ville det være en katastrofe som kunne gi tyskerne vind i seilene ved nye V-bombeprosjekter. Av disse grunnene fikk Bryan og James i oppgave å avfotografere og kartlegge dette området og jernbanenettet ved Dresden så grundig at etterretningstjenestens opplysninger kunne ajourføres. Etter fullført oppdrag skulle de returnere og slutte seg til flykonvoien på vei tilbake mot England. Mange av amerikanerne som skulle delta i angrepet, var allerede garvede luftkrigere. Trass i kulda og den nær forestående begivenheten lå de halvt utstrakt direkte på den hvitfrosne, hardklumpede bakken som noen kalte en landingsbane. De fleste småpratet som om de lå hjemme på familiens sofa og hygget seg en søndagsettermiddag. Her og der satt en og annen med korslagte armer over knærne og stirret sløvt ut i luften. Det var de nye og uerfarne, som ennå ikke hadde lært å glemme drømmer og tøyle angst. Engelskmannen skrittet inn mellom de sittende bort til partneren sin, som lå helt utstrakt på bakken med armene under hodet. Bryan rykket til da han kjente det lette sparket i siden. Snøfnuggene dalte ned i ansiktet på dem og la seg til rette på nese og bryn. Over dem trakk himmelen seg enda mer sammen i mørke bølger. Dette toktet ville ikke bli særlig annerledes enn toktene når de fløy om natten. Setet vibrerte lett under Bryan. Luftrommet rundt dem var mettet av radarreflekser fra flyene i konvoien. Hvert eneste ekko var klart og tydelig. Flere ganger under treningen hadde de spøkt med å male over vinduene for å fly på bare instrumentene. Så presist var dette utstyret. 13
T YPE-I T AS, 22.10.2013 ORDRE: 30631 (s . 14 av 542)
En vittighet de like gjerne kunne ha virkeliggjort på dette toktet. Sikten var ifølge James «så klar som en symfoni av Béla Bartók». Vindusviskerne og flynesen som trengte inn i snødrevet – annet så de ikke. De hadde vært uenige. Ikke om vanviddet ved å skifte tjeneste og materiell på så kort varsel, men om John Woods beveggrunner. Ifølge ham var de valgt ut fordi de var de beste, noe James tok for god fisk. Bryan ga ham skylden. Det var neppe tvil om at John Wood hadde valgt nettopp dem fordi James aldri kom med innvendinger i aktiv tjeneste. Ved denne operasjonen hadde det avgjort ikke vært tid til problemer. Bebreidelsene irriterte James. Bekymringer var det allerede nok av. Det var en lang tur, utstyret var nytt. Været for jævlig. Ingen ville støtte dem når de først hadde sluppet hovedstyrken. Dersom det stemte at betydningsfulle fabrikker var under oppføring, slik etterretningstjenesten antok, kom målområdet til å være tungt bevoktet. Det ville bli en svært krevende oppgave å få bilder brakt tilbake til England. Men James hadde rett. Noen måtte gjøre det. Dessuten kunne ikke dette være stort annerledes enn toktene mot Berlin. Og de levde da ennå. Bryan satt helt stille i setet sitt bak James og utførte som alltid sin oppgave upåklagelig. Vibrasjonene fikk det tilbakestrøkne håret hans til å falle langsomt ned. Sveisen var Bryans varemerke. I nyfrisert tilstand fikk den ham til å bli nesten like høy som James. Midt blant Bryans kart og måleinstrumenter hang det et bilde av en lotte ved navn Madge Donat. Hun syntes at Bryan var en adonis. Henne hadde han holdt seg til i lang tid. Som på en dirigents myndige taktslag innledet den tyske luftvernilden ouverturen rundt de først ankomne maskinene. Noen få sekunder før hadde James forutsett sperreilden og gitt signal til Bryan. Og så trakk de ut av kurs. Fra det øyeblikket og en evig time framover var de i fandens vold. 14
T YPE-IT AS, 22.10.2013 ORDRE: 30631 (s . 15 av 542)
Ubeskyttede og på egen hånd. «Hvis du vil at vi skal gå lenger ned nå, skrubber vi rumpa av maskinen her, James,» gryntet Bryan tjue minutter senere. «Hvis vi blir hengende på 200 fot, får du ikke noe på bildene dine,» kom det tilbake. James hadde rett. Over målområdet snødde det, men vinden virvlet fnuggene opp i kast. Var en bare nær nok, ble det jevnlig huller å fotografere i. Siden de hadde dreid av fra ildhavet over Magdeburg, hadde ingen interessert seg for deres tilstedeværelse. Tilsynelatende var de ikke blitt observert ennå. Bryan ville gjøre alt for at de heller ikke ble det. Mange fly hadde styrtet ned bak dem. Altfor mange. James ropte bakover i larmen til Bryan at han hadde sett tyske jagerfly avfyre rakettlignende tingester. Et kort glimt etterfulgt av en totalt ødeleggende eksplosjon. «Luftwaffe er ikke verdt en dritt,» hadde en amerikansk pilot sagt med et bredt Kentucky-glis kvelden før. Kanskje hadde han personlig erfart noe annet nå. «Og så 138 grader sørover!» Bryan fulgte snøhavet under seg. «Du kan skimte hovedveien fra Heidenau der nede. Kan du se krysset nå? Bra, følg armen inn i høydedraget.» Farten var nede i knapt 200 kilometer i timen, en hastighet som i det været fikk hele skroget til å gi fra seg brummende, illevarslende lyder. «Kryss fram og tilbake over veien her, James! Men pass på! Noen av sørhellingene kan være bratte. Kan du se noe? Det skulle være en fin mulighet her på strekningen mot Geising.» «Jeg ser ingenting bortsett fra at veien virker ganske bred. Hvorfor er den det på et så øde sted?» «Det samme tenkte jeg. Kan du ikke svinge sørover nå? Se de trærne! Kan du se hvor tett tykningen er?» «Kamuflasjenett, mener du?» «Kanskje det.» Var det anlagt fabrikker her, måtte de være gravd inn i skråningene. Bryan tvilte på det. Ble et slikt anlegg 15
T YPE-I T AS, 22.10.2013 ORDRE: 30631 (s . 16 av 542)
først oppdaget, ville ikke jordvollene gi tilstrekkelig sikkerhet ved intens presisjonsbombing. «Det er bare en skogsboer, James! Det er ingenting i nærheten som tyder på byggevirksomhet.» I påkommende tilfelle var ordren at de skulle lete nordpå langs jernbanelinjen mot Heidenau, dreie av mot vest til Freital og følge jernbanelinjen mot Chemnitz og først sette kursen mot nord og så nordøst ved jernbanelinjen mot Waldheim. Hele nettet skulle gjennomfotograferes grundig. Det hadde russerne bedt om. De sovjetiske troppene presset på som gale ved Leningrad og truet med å rulle opp hele den tyske fronten. Etter deres mening var jernbaneknutepunktet ved Dresden tyskernes navlestreng. Først når den var klippet over, kom tyske divisjoner på østfronten til å mangle forsyninger. Spørsmålet var så bare hvor mange steder det skulle klippes før det ble tilstrekkelig effektivt. Bryan så ned på togsporet under seg. På bildene han tok, ville en ikke komme til å se annet enn spor som var føket igjen. Det første braket kom uten varsel og høylydt bare en halv meter bak setet til Bryan. Før han rakk å snu seg, var James allerede i ferd med å tvinge flyet opp i loddrett akselerasjon. Bryan satte karabinkroken fast i setet og kjente den lunkne luften i kabinen bli sugd ut under seg. Det forrevne hullet i skroget var på størrelse med en knyttneve. Utgangshullet i taket som en tallerken. Et enslig prosjektil fra et småkalibret antiluftskyts hadde truffet dem. Det var altså likevel noe de hadde oversett. Hvinet fra motoren under den bratte stigningen gjorde dem ute av stand til å bedømme om de fortsatt ble beskutt. «Er det alvorlig baki der?» skrek James og nikket tilfreds med svaret. «Nå braker det løs!» I det samme loopet James maskinen helt rundt, la den litt på siden og lot den så falle i et stupdykk. Etter få sekunder begynte Mustangens maskinkanoner å smatre. Flere munningsflammer pekte rett opp mot dem og viste vei. Inne i midten av det drepende lyshavet var det noe som 16
T YPE-IT AS, 22.10.2013 ORDRE: 30631 (s . 17 av 542)
tyskerne svært, svært nødig ville at uvedkommende skulle få kjennskap til. James lot flyet bølge fra side til side i en forvirrende uro mens luftvernpersonellet på bakken prøvde å få dem på kornet. De så aldri kanonene, men lyden var ikke til å ta feil av. Flakzwilling 40 hadde sin egen helt umiskjennelige og hårreisende lyd. Like over bakken rettet James maskinen opp med et rykk. De ville bare få denne ene sjansen. Hele området var to til tre kilometer bredt. Kameraføringen krevde en heldig hånd. Landskapet pisket vekk under dem. Grå felter og hvite virvler vekslet med tretopper og bygninger. Høye gjerder omga området de brølte inn over. Flere vakttårn sendte maskingeværsalver opp mot dem. Det var i slike leire slavearbeiderne ble holdt i fangenskap. Lyssporprosjektiler i tette salver fra en skogtykning foran dem fikk James til instinktivt å søke ytterligere nedover og rett mot trærne. Flere av maskinkanonsalvene deres traff langt inne mellom stammene og fikk motstanden der til å forstumme. Så snittet James grantoppene og lot flyet gli direkte innover en kjempemessig grålig masse av kamuflasjenett, murer, jernbanevogner og spredte opphopinger av gods. Bryan hadde nok å fotografere. Få sekunder senere krenget de igjen oppover og bort. «Ok?» Bryan nikket, klappet James på skulderen og ba om at kanonene under dem var deres eneste motstandere. Men det var de ikke. «Det skjer noe merkelig her, Bryan! Du ser det hvis du retter deg opp. Det er motorskjoldet! Kan du se det?» Det var ikke vanskelig å få øye på. En flik av en dekkplate stakk rett ut i luften. Om det var dykket, et treff eller trykkbølgene som hadde revet trekanten løs, spilte ingen rolle. Det var uansett ikke bra. «Vi kommer til å redusere hastigheten kraftig, Bryan. Du skjønner det? Det er ikke stort håp om at vi kan nå tilbake til bombekonvoien nå.» 17
T YPE-I T AS, 22.10.2013 ORDRE: 30631 (s . 18 av 542)
«Gjør det du synes er best!» «Vi følger jernbanen. Hvis de sender jagere etter oss, vil de antakelig tro at vi stikker direkte vestover. Du holder øye med luften rundt oss, ok?» Turen tilbake kom til å bli endeløs. Landskapet under dem ble langsomt flatere. På en klar dag ville de ha kunnet se horisonten tegne seg hele veien rundt. Hadde det ikke vært for uværet, ville en ha kunnet høre dem på flere kilometers avstand. «Hvordan i helvete har du tenkt deg at vi skal komme hjem, James?» sa Bryan stille. En kikk på kartet var overflødig. Sjansene deres var minimale. «Du skal bare holde øye med den lille skjermen din, annet kan du ikke gjøre,» lød det forfra. «Jeg tror skjoldet blir hengende så lenge vi holder denne marsjfarten.» «Korteste vei tilbake, altså.» «Nord om Chemnitz! Ja takk, Bryan!» «Vi er sinnssyke!» «Ikke vi! Situasjonen!» Jernbanelinjen under dem var ingen annenrangs sidestrekning. Før eller siden ville et ammunisjonstog eller et troppetransporttog dukke opp. Små, lettinnstilte dobbeltkanoner eller Flak 38 20-mm antiluftskytskanoner ville få det raskt overstått. Og så var det Messerschmittene også. Et lett bytte, ville en mene om dem. Nærkamp og nedskyting. Så kort kom rapporten til å lyde. Bryan overveide å foreslå for James at de skulle ta maskinen ned selv, før fienden gjorde det. Hans filosofi var enkel og praktisk. Fangenskap framfor død. Han la hånden på James’ overarm og ristet den litt. «De har fått øye på oss, James,» sa han lavt. Uten videre kommentarer trakk James maskinen nedover. «Naundorf forut. Her går du nord om …!» Bryan så bare fienden som en skygge over seg. «Nå er han der, James! Rett over oss!» James rev flyet vekk fra bakkeplan i et voldsomt drag. 18
T YPE-IT AS, 22.10.2013 ORDRE: 30631 (s . 19 av 542)
Hele maskinen vibrerte klagende under akselerasjonen. Fra hullet bak Bryan ble kabinen sugd nesten tom for luft i den plutselige oppstigningen. Alt før Bryan hadde sett målet deres, lød maskinkanonene til James. En ubønnhørlig salve opp i buken lammet omgående Messerschmitten. Eksplosjonen var dødbringende. Piloten rakk aldri å oppfatte hva som hadde hendt ham. Det lød flere brak som Bryan ikke kunne stedfeste, og plutselig lå de plant i luften. Bryan så på nakken til James, som om han ventet en reaksjon derfra. Suset fra det smadrede frontvinduet vitnet om at trekanten på skjoldet hadde revet seg løs under den bratte oppstigningen. James virret litt med hodet og kom ikke med en lyd. Så falt han forover med ansiktet vendt til siden. Motorlyden steg. Alle sammenføyninger klapret i takt med skrogets dunk rett ned gjennom luftlagene. Bryan røsket i selen og kastet seg over James, fikk tak i styrepinnen og tvang den mot den livløse kroppen. Et delta av små blodstrømmer gled nedover kinnet til James og pekte tilbake på årsaken. Over og foran øret åpnet to lange, nokså overfladiske flenger seg. Metallbiten hadde truffet ham i tinningen og tatt med seg det meste av øreflippen. Uten varsel rev enda en bit av neseskjoldet seg løs med et brak og tumlet inn over venstre vinge. En knaking kunngjorde at det ikke var over ennå. Så tok Bryan beslutningen for dem begge og rykket James løs. Taket på cockpiten nærmest eksploderte av, så Bryan ble sugd opp av setet. I den hylende, isnende vinden tok han James under armhulene og trakk ham med ut på vingen i den sønderpiskende luften. I samme øyeblikk forsvant maskinen under dem. Rykket ut i rommet fikk Bryan til å miste taket i James, som styrtet slapt nedover. Bryan kjente fortsatt det befriende draget fra utløserstroppen. Som en filledukke lå James et øyeblikk med slapt hengende armer i vinden. Så ble skjermen hans utløst i et raskt rykk. De baskende armene fikk ham til å ligne en nettopp flygeferdig fugleunge som tok sine første vingeslag i vinden. 19
T YPE-I T AS, 22.10.2013 ORDRE: 30631 (s . 20 av 542)
Bryans fingre var som is da han dro i fallskjermutløseren. Straks han hørte smellet av skjermen over seg, knatret skuddene fra bakken og sendte svake, forræderske lysglimt opp gjennom snødrevet. Maskinen krenget og styrtet ned langt bak dem. Hvis de dro ut for å lete etter dem, måtte de lete grundig. Inntil da måtte Bryan konsentrere seg om ikke å la James, den flaksende, lille grå kulen, forsvinne ut av synsfeltet sitt. Bakken kom opp mot Bryan med en uventet, brutal kraft. Harde plogfurer sto som betongrader i den strenge kulda. Mens han lå og ynket seg, fylte vinden igjen skjermen og halte ham bortover jordtoppene så flygerdrakten revnet. Den løse snøen frøs nye rifter til is før han rakk å registrere smerten. Bryan så James idet han traff bakken. Det så voldsomt ut, som om alt i underkroppen ble knust. Stikk imot alle regulativer lot Bryan skjermen virvle bort og humpet av sted over furene. Noen gjerdestolper markerte en gammel havnehage. Hestene var borte. For lengst slaktet. På en av pålene hadde skjermen til James kilt seg inn mellom bark og ved. Bryan så seg rundt. Alt var stille omkring ham. I kaskadene av oppisket nysnø grep han den dansende fallskjermduken med begge hender og lot seg med jevne tak lede forbi søm og vev langs snorene bort til James. Tre dytt måtte til før han gled rundt på siden. Glidelåsen ga bare motstrebende etter. Bryans iskalde fingertupper gravde seg innunder de grove klesplaggene. Varmen han fant, gjorde nærmest vondt. Bryan holdt pusten til han kjente den svake pulsen. Da vinden hadde lagt seg helt, var også snøfokket opphørt. Inntil videre var det stille. James hadde begynt å puste svakt da Bryan trakk ham bort mot en tykning. Trekronene var gjennomsiktige. Langs stammene lå etterlatenskapene fra generasjoner av stormer og ga løfte om ly og le. Med så mye uutnyttet brensel kunne det ikke være bebyggelse i nærheten, sa Bryan halvhøyt til seg selv. 20
T YPE-IT AS, 22.10.2013 ORDRE: 30631 (s . 21 av 542)
«Hva sier du?» lød det fra kroppen som viljeløst lot seg slepe gjennom snøteppet. Bryan kastet seg ned på kne og trakk forsiktig hodet til James opp mot fanget sitt. «James! Hva hendte?» «Har det hendt noe?» Fortsatt var ikke øynene hans helt åpne. Han stirret opp på Bryan og lot blikket flakke rundt i rommet over seg. Så snudde han hodet og så rett utover det svarthvite landskapet. «Hvor er vi?» «Vi styrtet, James. Er du hardt skadd?» «Det vet jeg ikke!» «Kan du kjenne beina dine?» «De er dritkalde.» «Kan du kjenne dem, James?» «For helvete, ja, de er dritkalde, sier jeg jo! Hva er det for et gudsforlatt sted du har satt meg av på?»
T YPE-I T AS, 22.10.2013 ORDRE: 30631 (s . 22 av 542)
Kapittel 2
Det var en lumsk morgenhimmel. Stjernelyset sto klart under horisontbuens åpne stripe. Selve himmelhvelvet var truende. En kunne se milevidt omkring, og hva verre var, en kunne selv bli sett. Midt på et jorde som strakte seg så vidt at avlingen fra det ville kunne gi næring til en hel landsby, lå restene av James’ fallskjerm. Tydelige, mørke slepespor førte fra den og direkte bort mot tykningen der de hadde gjemt seg. Alt dette hadde begynt å bekymre Bryan, nå da han visste at James ikke var mer medtatt enn tilfellet var. Kulda hadde for lengst stanset blødningen fra øret. Hevelsene i James’ ansikt og på halsen var ubetydelige på grunn av kuldepåvirkningen. De hadde vært utrolig heldige. Og nå lot det til å være slutt. Kulda fikk munnvikene til å sprekke og grep gradvis hardere tak i kroppene deres. Skulle de overleve, måtte de sørge for å finne ly. James lyttet etter fly. Oppe fra luften ville sporene på bakken vitne tydelig om handlingsforløpet. Kom det fly, ville de vissengrønne sporhundene raskt dukke opp. «Når vi har fått samlet fallskjermene, tror jeg vi gjør klokt i å løpe videre mot senkningen der borte.» James pekte nordover mot noen mørkegrå felter og så seg tilbake igjen. «Hvis vi går sørover, hvor langt er det til nærmeste landsby, tror du?» «Hvis vi er der jeg tror vi er, kommer vi til å gå direkte mot 22