GUSTAV
MarteMagnusdotterSolem
Gustav Roman
MarteMagnusdotterSolem
Jegharmerjegvetduvillike (2018) Noeavbetydning (2022)
Materialetidenneutgivelsenervernetetteråndsverkloven.Deterderforikketillatt åkopiere,avfotografereellerpåannenmåtegjengielleroverføreheleellerdelerav utgivelsensinnholdutenatdeterhjemletilov,ellerfølgeravavtalemedKopinor. Brukavheleellerdeleravutgivelsensomgrunnlagellersomtreningskorpusi generativemodellersomkanskapetekst,bilder,film,lydellerannetinnholdog uttrykk,erikketillattutensærskiltavtalemedrettighetshaverne.Brukavutgivelsens materialeistridmedlovelleravtalekanføretilinndragning,erstatningsansvarog straffiformavbøterellerfengsel.
©2025H.Aschehoug&Co.(W.Nygaard),Oslo www.aschehoug.no Omslagdesignogomslagsillustrasjon:JohanneHjorthol Sattmed11/13,9pkt.AdobeGaramondhosType-itAS,Trondheim2025 Papir:70gHolmenBookCream2,0 Trykkoginnbinding:ScandBookUAB,Litauen2025
ISBN978-82-03-45800-2
solastårrett pådajegsyklerdensisteoppoverbakken, hjelmenstrammeribakhodet.Helejuniharværtuvanlig varm,gressplenenejegpasserer,haralleredestorebruneflekker.
Påtoppensetterjegføtteneibakken.Jegkanseskolen herfra,menikkebarnaogforeldrenederessomakkuratnå strømmerinniskolegården.Byggetsersåfredeligutfrabaksiden.Hererdetnestenheltstille,bortsettfraenogannen biloglydenavminegenpust.Jegstrekkermegbakoveretter flaskaisykkelbagen,hellernoendråpervannihåndflatenog fukterpanneognakkeførjegsettermegpåsetetigjen,triller nedoverdensistestrekningeniskyggenavdestoretrærne, kjennerdensvalevindenmotansiktetoguroensomkløri brystetdajegnærmermegdengulemurbygningenoghører mylderetavstemmerfraskolegården.
Deterikkeplassistativetinnenforporten.Jeglenersykkeleninntilgjerdet,styretvrirseginnover,ogjegmåstøtteopp sykkelenmedlåretmensjeghekteravsykkelbageneoglåser hjuletfastmeddentynnebarnelåsensomegentligerGustavs.
Jegkjennerenhåndpåskulderen,snurmeghalvt. «Jeggikkpådomensjegventet»,sierJakob.
Hangirmegetfortkysspåsidenavmunnen,sierathan ikkeorketåståiforeldrevrimmelenalene.Dennyeskjorta
erkrøllete,menhanharbarbertsegogergladiøynene,som hanharværtdesisteukeneetterathanbegynteidennyejobben.
«HvorerGustav?»spørjegogspeiderutoverflokkenav foreldreogbarnutenåfåøyepånoenavungenevåre.
«HanerbortepåbasketbanenmedLukasognoenandre.»
Jegpusterlettere,hanharnoenåværesammenmed,deter bra.
«OgAnna?»spørjeg.
«HunogIbenstooggråtsammenmedengjengjenter,hun haddeikketidtilåhilsepåmeg.»
«Dahardeikkehattdetsåversther»,sierjeg,«nårdegråter sisteskoledag.»
Menneskenepåplassensitreravforventning.Jeghilserpå kjentevipasserer,unnskyldermegforbagenesomdunker bortileggerpåveien,speideretterGustav,fårøyepåhampå basketbanensammenmedenflokkgutterfraklassen.
«VistillerossmedmorentilIbenogde»,sierjeg.
DenlillegruppamedforeldreiAnnasklasselagerplasstil ossdavikommer.MorentilIbenklemmermeglengerenn normalt,jegblirståendebøyd,beskytterhennemotoverkroppenminogdensvetteT-skjorta.
«Tenkatdeerferdigeher,hvorbletidenav?»sierhuninn iøretmittførhunslippermeg.
«Ja,deterrart.»
JegtrekkerT-skjortautfrakroppen,fortsetteråfølgehalvt medpåguttenemensvisnakker.HolderdeGustavutenfor sirkelen,ellerserdetbaresånnutfraherjegstår?Morentil Ibensierathunkommertilåsavneskolen.
«Foreldremøter,avslutninger.MendereharGustavog Even,derefårmangegodeårtilher»,sierhun.
«Vierheldigesånnsett»,sierjeg,leteribagen,finnerkapsen.
Skyggengjørgodt,spenningenipannenslipperlitt.
Gustavharbegyntåbevegesegsomenrobotbortepå banen.Hanløfterarmenestivtoppogned,gjørsammebevegelseomogomigjensomomhanhargåttistå.Hanbeveger segfortereogforteretilhanspinnerrundtsegselv.Deandre guttenestårienhalvsirkelrundthamogler.Jegklarerikkeå leseomdeler med eller av ham.
Jakobharstiltsegsammenmedetforeldrepariklassentil Anna,somogsåerirestaurantbransjen.Hanunngikkdem sistpåjuleavslutningen,dahanikkehaddearbeid,mennå gestikulererhanogerislaget.
«Hvaerferieplanene,da?»spørmorentilIben.
«Viskalværemesthjemme.Jakobskaljobbeetparukertil, hanharakkuratstartainyjobb,såhanharikkesåmyeferie. SådrarvivelenturtilfarenminpåRingsaker.»
«DablirdetenroligNorges-sommerpådere»,sierhun. «Deiligdet.»
«Joda,detblirfint»,sierjegogkikkerbortpåbanen igjen.
GustavharløftaoppLukas.Hanersåliteniforholdtil Gustav,detertydeligathanikkevilbliløfta,hansprellerfor åkommeløs. Setthamned,sierjeginnimeg, ikkeoverdriv, setthamned,menGustavbegynneråsmåløperundtpåbanen medLukasmenshanler.Lukaslerikke.
«Sepådem»,siermorentilIben.«ErdetkompisentilGustav?»
«Ja,hangårpåturn,litenoglett.»
«Ibensluttapåturnifjor,dettrorjeghunkommertilå angrepå.»
JegmøterblikkettilJakob,somogsåharfåttmedseghva somforegår.Detrykkertiliham.Tenkerhanågåbort,eller skalvilademordneoppselv?
«Hvasynesdu,Frida?»spørmorentilIben.«Erdetikke drøyt,burdedetikkehaværtenøvregrense?»
«Påhva?»
«Økonomisk?»
«Absolutt»,sierjeg,anerikkehvahunsnakkerom.
ToavgutteneløperetterGustavogprøveråstoppeham.
«Unnskyldmeg»,sierjegtilmorentilIbenogbegynnerå gåmotbanen.
Jegkasteretblikkmotgruppaavforeldreitredjeklasse, meningenavdemharfåttmedsegdetsomskjer,heldigvis.
«Hei!»sierjeghøytogprøveråværemunteritonen.«Går detbraher,eller?»
GustavstanserogslippertaketrundtLukas,somtarnoen snublendeskrittbakover,hiveretterpusten.
«Hvaerdetmeddeg?»roperLukas.
Jeghaddeogsåblittsinthvisnoenhaddeløftamegutenat jegvilledet.
Deandreguttenetrekkersegnærmereham,liksombeskyttende.
Gustavblirståendealene,virkerforvirret,somomhan ikkeselvskjønnerhvahanharsteltistand.
«Hanvilbaretulle,ikkesant,Gustav?»sierjeg,følermeg somenavdehundeeiernemedstorehundersomhopperpå folk,ogpåstårathundenbarevilleke.
Hannikker,presserhakamotbrystet.
«Mensåbledetlittvoldsomt»,fortsetterjeg.
«Haneralltidsånn»,sierLukas.
«Ja»,sierElias.«Hanskalalltidoverdrive.»
«Detskaljegikke»,sierGustav,ogjegserathankonsentrerersegforikkeåbegynneågråte.«Jegbaretulla,jo.»
Jegkasteretblikkbakover,foreldrenetilLukasfølgermed påossnå.
«Detvarnokbaremeningenåværemorsom,menjeg skjønneratdetikkevarsågøyfordeg,Lukas,ogdetskjønner duogså,ikkesant,Gustav?»
Hanstirrerpåføttenesine. «Gustav?»
«Unnskyld,da»,sierhanogsparkerigrusen.Enlitenstein trefferettreogsprettervidereutpågresset.
«Erdetgreit,da,Lukas?»spørjeg.
Rektorsstemmeimikrofonenoppfordrerstoreogsmåtil åsamlesforanhovedinngangen.Guttenebenyttersjansen, løpermotforeldrene,somvinkerpådem.
«Gustav,ventlitt»,sierjeg.
Menhanhørerikke,løperisammeretningsomdeandre. Jegmisterhamavsynedahanpressersegmellomvoksneog barnsomstimlersammenforantrappa.
Jakobkommermotmeg,munteriøynene,harliksommed segsamtalenhannettoppvari.
«Løstedetseg?»spørhan.
«Kanikkedugåetterham?»
«Hvorfordet?»
«Fordihantrengerlittro,ikkehengesegpådem,kandu ikkebaregjøredet?»
Jakobsierathanikketrordeternoengodidé.
Rektorkremterimikrofonen.Pratenstilneriskolegården.
«Jegviltakkederealleforetinnholdsriktår»,sierhan.«Det ermangehindringerhverelevskalforsereiløpetavetskoleår, ogdereforeldrevetbedreennnoenatdeterdagerhvorkampenmedlekserkanværeetork.»
Ensildringavlattergjennommengden.
Jakobstillersegbakmeg,tarrundtlivetmitt.Rektorsier athanhåperlikevelatnårskoleåreteromme,erdetmestringenogdegodeopplevelsenesomsitterigjen.Jegsøker medblikketmellomfolkenepåplassen,harGustavfunnetde andreguttene?Gjemmerdesegforham?SelvomLukasnestenaldrivilværesammenmedGustavlenger,kallerfremdeles GustavLukassinbestevenn,deterdetvanskeligågjørenoe med.
«Deteralledesmåøyeblikkenesomgjøratjegersågladi
jobben»,sierrektor.«Jegersåstoltavalledeherligeungene somgårpådenneskolen.»
«Herligeogherlige,fruBlom»,mumlerJakobinniøret mitt.
Duskaintetrodetblirsommar, begynnerrektormedmørk, prøvendestemme,ogforeldreogbarnhengersegpå.Gråten pressersegframidetjegbegynneråsynge,jeglukkermunnen,prøveråtenkepåhvaviskalhatilmiddag.
Dasangenerferdigogrektorharønsketossgodferie,får jegøyepåham.Gustavstårmidtimengdenogvirrermed hodetfrasidetilside.Jegropernavnethanstregangerførhan seroppogkommerløpende.
«Dererdu!»sierjeg.
Hanlenerseginntilmegetøyeblikk,jegholderhamfast, strykerhamoverhåret.
«Skalduogjegkommeosshjemover?»sierjeg.«Vitrenger ikkeventepåAnnaogpappa.»
Hanfårliksomenergientilbakeikroppen,løsriverseg igjen.
«Mamma.HardusettLukasogde?»
«Jegharikkesettdem,menkanikkedublihermedoss?»
HandrariT-skjortami,trekkermegmotseg.Jegtrorførst hanvilklemme,menhanleggerhendenepåhversideav ansiktetmitt,trykkerkinnenesammen.
«Kanjegværemedhanhjemidagellerhanværemed meg?»
«Lukas?»spørjegmedsammenklemtekinn. Hannikker.
«Harhanspurtdegomduvilblimed,da?»
«Nei,menkanjeg?Erdetgreitfoross?Sierderejahvisde sierja?»
«Kanviikkeventetilenannendag?»
«Daervipåferie,mamma!»
Jegtarhamrundthåndleddene,kysserhamidenene
håndflatenogrettermegopp,prøveråfinneengrunntilå slippe,vilikkegåborttildeforeldrene,jegvilikke.
«Dufårspørre,da,Gustav»,sierJakobvedsidenavmeg.
«Kanikkedugjøredet,mamma,kanikkeduspørre?»sier GustavogdrariT-skjortami.«Duerjovennermedforeldrenehans.»
«Pappakjennerdemogså»,sierjeg.
«DuogKristianharalltidhattgodkjemi»,sierJakobog strykermegoppmuntrendeoverryggen.
Jegristerhamvekk.
JegnærmermeggruppaavforeldreiklassentilGustav,med Gustavpåslep.Desomalltidsnakkerlitthøyereennalle andre.Malinermidtienavhistorienesine.Kristianstårved sidenavhenne,hanharenhalvspistplommemellomtommel oglangfinger,holderdenutfrakroppen,nikkerogsupplerer kona.
«Mamma,spør,da»,maserGustav.
«Deermidtinoe»,sierjeglavt.«Vikanvente.»
Jegfølgerhalvtmedpåhistorien,kjenneretstortubehag vedåståher.Kristiansenkerarmen,slipperplommesteinen påasfalten,møterblikketmitt.Jegnikkertilham,oghan nikkertilbake,skjønneratjegharnoepåhjertet.
JeghuskerenettermiddagdaKristianskullehenteLukas, ungenevarheltoppsluktavenlek,såviblesittendepåkjøkkenet.HansnakkaomtantensomhaddebetaltforengravplasspåVestlandetutenåsifratilhamogfarenhans.Da jegspurtehvilkengravplass,beklagethan,sahantroddejeg vissteatmorenhansnylighaddegåttbort.Såbegyntehanå gråte,noenukontrollertetørrehulkihåndflaten,førhantok segsammen.Hanbekymretsegforfaren,somvarblittalene ogvarsåhjelpeløs.Jegservertekaffe,lyttaogfortalteommin egenfar,sometteråhadrukketseghalvtihjeldamamma gikkfraham,fantsegselvpånytt,møtteenyngredameog
føltesegsomenungdomigjen.Jegparodiertepappapasse mye,fikkKristiantilåle,oghangamegenlangklemdade skullegå,ogtakketforatjeghaddelytta.
JegfårikkemedmegsluttenpåMalinshistorie,menhumrerformegselvdadeandreforeldreneler.
«Hei,Frida»,sierKristian.«Stårtil?»
Allesoppmerksomhetvendesmotmeg.
«Detvarikkemeningenåforstyrre»,sierjeg.«Deterbare detatGustavlurerpåomLukasharnoenplaneridag,eller omhanvilblimedhjem?»
Denkortestillhetenfrahelegruppaerikketilåbære.
«Jeglovethamatviskullehøremeddere,menregnermed atdereharplaner,sidenviersåseintute»,sierjegoglerlitt, hateratjegler.
KristianvekslerblikkmedMalin.
«Såhyggelig»,sierKristianendelig.«Menjegharikkehelt oversikt.»
Jegprøveråholdeennøytralmaske,fokusererpåGustav, somtripperivrigvedsidenav,vilikkesehvadesignaliserer tilhverandre.
«Passerdet?»spørGustavhøyt,klarerikkeåvente.
«Jegkommerikkepånoeviskal?»sierKristian.
Detersomomhanstillerspørsmålettilhelegruppa.Gustavtrykkerhåndamihardt,ersåaltforglad.
«VimåhøremedLukas,da»,sierMalintilKristianutenå sepåmeg.
«Selvfølgelig,ikkenoestress»,sierjeg,viseratjegikkeer vanskelig,kompensererforintensitetentilbarnetmitt.
Malinsmilertilmegpådensøtemåten,somomhunvil viseathunanstrengerseg.Jegsmilertilbake,deterklamt underT-skjorta.
«Kanvisvareomfem?»sierKristian.
Davigårderfra,overhørerjegMalinspørredeandreforeldreneisirkelenomdeerklareforåretssommerfest.Menhvorforskaljegbrymeg,jegharegnevenner.
Gustavhoppervedsidenavmeg,spøromvikankjøpeispå denkioskenmeddestoreisenenårLukaskommerpåbesøk. Planenevoksermenshansnakker,hanforeslåratsidendeter ferie,såkanLukaskanskjeovernatteogså.
«Hallo?Mamma?»
AnnaogIbenstårforanoss,jegsådemikke.Annaveiver medhendeneforanansiktetmitt.
«Dusåheltfjernut»,sierhunogsperreroppøyneneog åpnermunnen,visermeghvordanjeger.
«Å,sågodtatduerher»,sierjegogklemmerhenne.
«Kandupassepådette?»sierhun,smygersegutavklemmen,rekkermegsekkenogentøyposemedbøker.«Ibenog jegskalpådo.»
«Jegharalleredemassetingderborte.»
«Mendeterkanskjesistegangilivetvitisserher.»
IbenogAnnagårtettinntilhverandreoverplassen,ilike, løsejoggebukser,deavtalteantrekkigårkveld.Dehørerliksomsåveldigtilher.Annaharalltidsnakkaomlærereog medeleversomomdeerhennesflokk,ogomskolegården somomdeterhennesegenbakgård.
«Hjelperdumeg?»spørjegGustav.«Dusomersåsterk.»
«Mamma,detersånndusiertilEven.»
Hantarsekkenpåskulderenoghengertøyposenrundthalsen,gårforoverbøyd.
«Jegeretesel»,sierhan,heltrødiansiktet.
JakobstårfremdelessammenmedforeldreneiAnnasklasse, jegstillermegsammenmeddem,vitrengerikkeåbukkeog skrapeforåkommeinnidennesirkelen,herharvialltidblitt regnetmed.
DaAnnaogIbenkommertilbakefrado,vilalleforeldrene haenbitavdem.EnfarfortellerathanhuskerAnnasågodt fraførsteklasse,hanler,jegvilhøredethanskalfortelle,men Gustavrykkerihåndami.
«KommerLukassnart?»
«Kristiansadeskullegibeskjed»,sierjeg.«Damåvistole pådet.»
«Når?»
«Sikkertsnart.»
«Se!»sierGustavogpeker.Kristiankommersmåspringende motoss.«Medengangdusasnart.»
«Hei,dere»,sierKristian,erliksomiflytvidere,jegvetalleredehvahanskalsi.
«Detpasservisstikkesågodtidag,detvarnoenplanerjeg ikkehaddefåttmedmeg.»
Gustavshåndblirslappimin.
«Altskalskjesamtidig»,sierKristian,løfterhendene, demonstrererhvordanverdengårforfortforham.«Please gi meg24timerekstra.»
«Dethaddeværtnoe»,sierjeg.
«Jegmånesten…»Hannikkermotparkeringsplassen, klappersegpålårene.«Derefårhaengodferie,seruttilat væretblirfinttiluka,iallfall.»
«Dereòg.Kandereikkebareringehvisdetpasserenannen dag?»
«Absolutely»,sierhan,nikkerfraværendetilforeldrenebak ossogsmåløpervidere.
Viblirståendeogseetterham.Etternoenmeterstanser hanforanmorentilElias,siernoetilhenne,hunler,hanstrykerhåndagjennomhåret,harvisstikkedårligtidlikevel.
Gustavslipperhåndami,springer.Jegroperetterham, menhaneralleredepåveioverplassenmotskolebygget.
«Nåkommervioss aldri hjem»,stønnerAnna.
«Jeghenterham»,sierjegogbegynneråløpe.
JegserGustavåpnedøratilhovedinngangenognestenkrasjemedrektor,somerpåveiut.
«Hanvardetfartpå»,sierrektordajegpassererhamnoen sekunderseinere.
«Detkokerlittnå»,sierjegogsmiler,liksomoppgitt.
Låsengårrundtpåhandikapdoenidetjegkommerinnihallen.Luftaersvalherinne.Gjennomglassdøreneserjegat skolegårdenbegynneråtømmes.
Jegsiernavnethans,menhansvarerikke.Enjentekommerutavetklasseromsammenmedfarensin,vinikkertil hverandre,detgjallerihallendadentungedørasmellerigjen etterdem.
«Erduder,vennen?»sierjegogtrykkernedhåndtaket,selv omjegvetdeterlåst.«Lukashaddeandreplaner,detersånt somskjer.»
«Hanhaddeikkeplanerføridag»,svarerGustav.
«Skalvispisenoegodttilkvelds?Hvavilduha?»
«JegviltilLukas!»
Døratillærerværelsetgåropp,lærerentilGustavkommerut.Jegtarinstinktivtetskritttilbake,stikkerenhåndi lomma,somomjegventerpåtur.
Hunstansermidtihallen,setterfrasegensekkogtostore poser,løfterenleirskulpturavenbjørnfradeneneposen.
«Gud,hvaskaljeggjøremeddenne?»sierAnne-Mari.«Jeg måveltadenisekkensådenikkedunkerbortisykkelhjulet ogknuserførjegkommerhjem.»
Hunløsnergenserenhunharrundtlivet,tullerbjørneninn idenogleggerdenøverstisekken.Jegblirbareståendeog sepåhenne,fårmegikketilåsnakketilGustavmenshuner der.
«Ja,davardetferie»,sierhunogristervekkdetlangehåret førhunslengersekkenpåryggenigjenogkommermotmeg. «Detharduvirkeligfortjent.»
«Detharjeg»,sierhunogler.«Deerenfingjeng,denklassen,selvomdetermyeenergisomskalut.OgGustav,da,full avfantasiogpåfunn,iblantgårdetoverstokkogstein.»
«Detkanjegtenkemeg»,sierjegogsmiler.
JegvilspørrehenneomhuntroratGustavvilklaresegi livet.Jegvilathunskalsemeginniøyneneogsiatdetkommertilågåbra,athankommertilåhavenner,atjegkanvære tryggpåathunerderforham.
«Mendemåværeforberedtpåatdetblirmeralvorifjerde klasse»,sierhunognikkertilsineegneord.«Dablirdetstørre kravtilatdekanregulereseg,sådetkanværelurtåbruke ferientilå…»
Døratildoengåropp.AnsiktettilGustavergrimeteav gråt,luggensvett.
«Neimen,se,dererdu»,sierhun.
Hansvarerikke,gårrettforbiossmotutgangen.
«Komda,mamma»,roperhanutenåsnuseg.
«Hanharsovetlittdårlig»,sierjegunnskyldende.
«Dablirdetgodtmedferie»,sierhun.
Davistårvedsykkelstativet,fårjegøyepåMalinogKristian påparkeringsplassenpådenandresidenavgjerdet.Bakdem løperLukasogElias.
«HvorforerEliasmedLukas?»spørGustav.
«Jegvetikke»,sierjegogprøveråholdestemmenlett.«Vil dusittebakpåsykkelen?»
Gustavhørerikke,stirrerpådetoguttene.Viandreblir ståendesompublikum,viogså.EliasogLukasbytterpååslå hverandreihodetmedsammenrulledetegninger,detserut somdehardetmorsomt.Jegkanikkeunngååtenkeathvis GustavhaddeslåttLukasihodetpådenmåten,villehanikke haledd,hanvillehabedthamomåslutteåplageham.
Degårborttilbilen,Kristianåpnerbakdøra,ogLukasog Eliassetterseginn.
«HvorforsetterEliassegibilentilLukas?»spørGustav. «Deskalkanskjekjørehamhjem»,sierJakob.
«MenforeldrenetilEliaserder»,sierGustavogpeker. Hanharrett,destårvedportenogsnakkermedlæreren. «Jeghaterdem»,sierGustavogsparkerisykkelstativet. «Jegòg»,sierJakoblavttilmeg.
«Jeghaterdemnoesåinnihelvete»,mumlerjeg. Jegtaravmegkapsen,risterpåhåret.
«Daerdetferie,da,dere»,sierjeg.«Detblirdeilig.»
jegstårved vinduetpåkjøkkenet.Annasittervedbordetmedblikketstivtnedimobilen.Jegvilgledemegover dagenesomliggerforanossutenplaner,menjegklarerikke åsehvordannoekanbliletteremedferie.ViharfåtthenvendelserfraforeldreibarnehagentilEvensomvilhaham påbesøkisommer.Ingenharkontaktetmegforåforsikre segomatungenederesfårmøttGustaviløpetavdenlange ferien.
«Mammaaaa!»roperGustav.«Jegerklaaaar!»
«Kommer»,sierjeghalvhøyt,plukkervekknoentørrebladerfratomatplanteneivinduskarmen.Vilhektemegavalt, åpnevinduet,flyutovertakene,leggebyenbakmeg.
«Mammaaaaa!»
«Hørerduhamikke?»sierJakobidøra.
Jegnikkerutenåsepåham.
«Hvisduikkekommer,vekkerhanEven.»
«Kanikkedutadet»,sierjeg.«Bareidag?»
«Detvaregentligdinturigårogså.»
Jegsnurmeg,serpåhamidennyeskjorta,heledenne dagensvellerimeg.
«Hvamenerdu?»spørjeg.«Du,somskaljobbehverdag denesteukene?Skaljegskriveoppaltdukommertilåskylde meg?Erdetsånnviskalgjøredet?»
Hantrekkerhodettilbake,sperreroppøynenesomomjeg oppførermegheltvanvittig.
«Skaljegvisedegenoversikt,erdetdetduvil?»sierjeg. «Huskerduidetheletattnoeavhvordanhelevårenhar vært…»
«Ok,jegtardet»,avbryterJakob. «Fordijegorkerikkeatdu…»
«Detgårbra»,sierhanoggårutigangen.
Jegblirståendeogsnakkevidereinnimeg,halvesetninger, harmersomvilut,trengerbarelittmotstand: Hvorvardu da…hvemerdetsomhar… JegmøterblikkettilAnna.Hun serpåmegsomomjegvaretmerkeligvesen,ogjegprøverå leggeomansiktet,smile,menhunsmilerikketilbake.
«Mammaskalleggemeg!»hørerjegGustavsi.
«Nåharvibestemtatdeterjegsomgjørdetidag»,sier Jakob.
Jeghørerpåstemmenhansathanalleredehargittopp.
Annaslipperblikketmitt,serpåtelefonenigjen.Jegmå huskeåsitakkforathunspilteMonopolmedsmåbrødrene sineiettermiddag,forathunikkeblesurdaGustavskjønte athankomtilåtape,ogkastaallepengeneutoverstuegulvet. Jegsavneråbareværehunogjeg,mennårkveldenkommer, erdetikkemerplassimeg.
Jeghvilerkinnetmotvinduskarmen.Deterfortsattsolpå denandresidenavbakgården.Engjengungdommereriferd medåforlatebordene,deskalvelviderepåfest.Delarplasttallerkenerogølflaskerbliliggendeigressetvedfellesgrillen. Tokvinnerkommerutavenleilighetiførsteetasje.Debærer påenstøvsuger,bøtterogvaskekoster.
«NåflytterdetsnartinnnoennyefolkileilighetentilMargit»,sierjeg.
Annaserpåmegfrasofaenmedetglassaktigblikk. «Huskerduatdufikkenkaramellavhenneengang?» Hunnikkerveldigsakte.
«Duhuskerikke?» Hunristerpåhodet.
«Desomskalboder,erheldige»,sierhun.«Deternesten sådeharegenhage.»
«Ønskerdudeghage?»
«Såklart.»
Hunsernedpåtelefonenigjen.
«Jegvilleikkeboddienleilighetiførsteetasje»,sierjeg. «Folkkankikkerettinnnårdegårforbi.»
«Såbrafordeg,da»,sierAnna.«Duborikkeder.»
«Menleggfradegdender.»
«Jegserbarepålandskapermankantegne.»
«Kanduikkebaretegne?»
«Detervideoersomviserhvordanjeggjørdet.»
«Dumågihodetferie.»
«Jegharferie,mamma»,sierhunogstrekkersegetternoe hunhargjemtunderputa,møterblikketmittidethunputter detimunnen.
Jegskaltilåspørrehvahunspiser,mensåerJakobder igjen.Hankommerheltborttilmeg.
«Hanharkleddavseg»,sierhanlavt.«Mensåvilhanatdu skaltroathanikkehargjortdet.»
«Jegorkerikkedetderidag.»
Likevelgårjegforbiham,skalsitilGustavatvierferdige meddenlekenforgodt,deterpåtideåleggesegsomandre unger.Mendajegkommerinnpårommetogserdenstore klumpenavendyne,mørkehårtjafserpåputa,blirjegøm.
«Pappasieratduikkeharkleddavdegennå»,sierjegoger liksomsint.«Detgårikke,dukanikkebrukesålangtid,jeg erskikkeliglei…»
Dynakastespågulvet,denmagre,nakneguttekroppenliggeristramgivakt.
«Hva?»sierjeg.«Duerjoklar!Dulurtemeg,dintulling.»
Hanrørersegikke,stirrerbarestivtitaket.
«Gustav,hvaerdet?»sierjegoglatersomjegblirbekymret. «Hallo,Gustav!Erduder?Neiognei.»
Jeggjørstemmenskjelvendeogengstelig.Etsmillureri munnvikenhans.
«Jakob,dumåkomme»,sierjegutigangen.«Dethar skjeddnoegrusomt.»
«Hanervelikkedød?»sierJakobfradøra.
«Hvishanikkelerførjeghartelttiltre,såerhannokdet», sierjeg.«Én,to,toogenhalv…»
Gustavstrammermunnen,knytterhendenehardt.
«Toogtrekvart.»
Hanklarerikkemer,spruterutilatter.
«Hvaerdet?»roperAnnafrastua.
«Ingenting,vitroddebareGustavvardød»,roperjeg. «Hæ?»
«Troddederedetbittelitt?»spørGustavogvilsetteseg opp.
«Leggdegned»,sierjegogkommerborttilsenga,dytter hamkjærligtilbakepåputa,bretterdynaoverham.
«Troddederedetpåordentlig?»
«Nei»,sierjeg.«Akkuratdettroddejegikke.»
«Menjegkunneværtdød,jegblunkaikke.»
«Hvisjeghaddetroddatduvardød,villejeghaskreketså høytathelegårdenrevna.»
«Hvordanda?»sierhanogserutsomhankviknertilved tanken.«Hvordanvilleduskreket?Kanduvise?»
«Detskalaldri,aldriskjeatjegtrengeråskrikesånn.»
Jegbøyermegoverham,oghanleggerarmenerundthalsenmin,hudenhanservarmogfuktig.
«Tenk,nåerdetferie,imorgenkandusovesålengedu vil.»
«Jegvilikkesovelenge.»
«Littlengekanduvelsove?»
Hanpresserkinnetsittmotmitt,pustervarmtinniøret mitt.
«Mm»,sierjeg.«Detvarengodklem.»
Jegprøveråreisemeg,menhanholderhodetmittietfast grep.
«Sånn,guttenmin.Nåmådusove,pustedyptinnimagen.»
«Dumåværeher.»
«Detgårikke,Gustav.Nåmåduslippe,godnatt.»
Jegtartakihåndleddenehansogprøverforsiktigådrahendenefrahverandre,menhanbarestrammergrepet,klemmer althankan.
«Deterubehagelig,skjønnerdu.»
«Dukommerikkeløs.»
«Nåmåduslippe,hørpåmeg,Gustav,værsåsnill.»
Hanersåsterk,denlillekroppenspennerseg,hodetmitt erheltlåstiarmenehans.
«Menslippmegda,forhelvete!»
Armenehansmisterkraften,fallernedpådyna.Jegretter megopp.
«Atdualdrikanhøreetter!»
Jakobstikkerhodetinn,spørhvasomskjer.
«Hererpappaendin»,sierjeghardt.
«Frida…»,sierJakobbedendedajeggårforbiham.
Jegblirståendeigangen,hørerJakobsnakketilGustav,sierat mammaikkeersint,baresliten,atdetharværtenlangdag.
«Hvorerhun?»spørGustav.«Hvorermamma?»
«Jegskalse»,sierJakob.
Hankommerutigangen,stopperbakmeg,strykermeg slaptoverryggen.
«Jegskjønner»,sierhan.
«Nei,duskjønnerikke»,hviskerjegmedstemmenfullav tilbakeholdtgråt.«Hanholderaldridegfastpådenmåten, hankreveraldridetsammeavdeg.»
«Mammaaaaellerpappaaaa»,roperEvenfrasoverommet vårt.
«Faenihelvete»,sierjeg.
«JegtarEven»,sierJakob.«GåtilGustav,du.»
Gustavsnurryggentildajegkommerinnirommet.Det erjegsommåsinoe,deterjegsommåsiunnskyld,jeger voksen.Jegsettermegpåsengekanten.Strykerhamforsiktig overdensvettepannen.Hanflytterhodetnærmereveggen.
«Erduder?»
Hanristerpåhodet,trekkerdynaoppunderhaka.
«Unnskyldforatjegblesint»,sierjeg.«Jegbarelikerikke nårduholdersåhardt.»
Jeglenermegoverham,leggerkinnetinntilhans.Han trekkersegikkeunna.
«Mamma,dupustersåbråketeiøretmitt»,mumlerhan. «Unnskyldfordetòg»,sierjeg.«Kanduflyttedegendalitt lengerinn?»
Hanhumperinnover,jegleggermegvedsidenavham, konsentrerermegomåpustesomomjegsover,mensjegnynnersvakt,strykerhamoverpannenogøynene,øyenvippene hanskilerihåndflaten.
Heltfrahanvarnyfødt,harhangjortsterkerekravpåmeg ennAnnaogEven.Sombabystrakkhanalltidarmeneut ettermegomnoenandrebarham.Varviiselskapoghan blesliten,krøphanoppifangetmitt,løftagenserenogtrakk denoverhodet.Jeghuskeratselvomdetvarintenst,kunne jeglikefølelsenavathantrengteminbeskyttelse.Annavarså selvstendig,fantalltidenlekogetfellesskapågliinni,søkte megbareikortestunder,førhunvillevidere.MendaEven kom,bledetformyemedenfireåringundergenserenogen sultenbabyienbagvedsidenav.JegprøvdeåskyveGustav overpåJakob,menhanvilleikkehaenungeundergenseren. Gustavfortsatteåkommespringendetilmeg.
Jegkjennerathantarminrytme,pustenertyngre.Hanser såsindigogavklartutderhanligger,erliksomenannennår hansover.
Frida er moren til Gustav, en fantasifull og kreativ gutt som sliter med å få seg venner. Hun bærer med seg alle hans forventninger og nederlag, og bruker mye av sin tid på å legge til rette for hans sosiale liv.
Da jevngamle Isak flytter inn i naboleiligheten, og ikke bare guttene, men også foreldrene finner tonen, gjør Frida det hun kan for at vennskapet skal bestå.
Gustav er en roman som handler om hvor sammenvevd foreldre og barns følelsesliv kan bli, om en kvinne som lever mer i sitt barns kropp enn i sin egen. ISBN 978-82-03-458002