Issuu on Google+

ÅRETS PÅSKEKRIM VINN TUR!


EN FLASKEPOST MED MARERITT ... Når etterforsker Carl Mørck får overlevert en gammel flaskepost, tror han at nødskriket den inneholder, er resultatet av guttestreker. Men etter hvert som han og assistenten Assad får tydet stadig mer av brevet, går det opp for dem at to gutter ble bortført en gang på 90-tallet. Flaskeposten viser seg å være det eneste livstegnet fra dem. Men hvem er disse guttene? Hvorfor har ikke foreldrene meldt dem savnet? Og hva har skjedd med dem?

299,-

Carl og Assad trekkes lengre og lengre inn i en beregnende og følelseskald kidnappers nett, og plutselig går det opp for dem at tiden holder på å løpe fra dem. Selv om det er gått mange år, er kidnapperen fortsatt aktiv. Marerittet tar ikke slutt. “Dansk toppkrim. Flaskepost fra P er et 526 sider langt bevis på at Jussi Adler-Olsen er en av Skandinavias fremste krimforfattere. (...) en kriminalroman man etter endt lesning tenker at knapt kunne vært skrevet bedre ...” TORBJØRN L. EKLUND, DAGBLADET

“Jussi Adler-Olsen er den nye stjernen i dansk kriminallitteratur. Denne anmelder vil i så måte påstå: I europeisk kriminallitteratur. (...) Les! Du vil aldri angre.” KNUT HOLT, FÆDRELANDSVENNEN

“Nok en innertier for Adler-Olsen” GERT LARSEN, BOKSTAVER.NO

LES! DU VIL ALDRI ANGRE. www.avdelingq.no


OGSÅ SOM LYDBOK DIGIKORT

MP3-FIL KAN KJØPES PÅ WWW.LYDBOKFORLAGET.NO

REIS IKKE PÅ PÅSKEFERIE UTEN


FRA FLASKEPOST FRA P

ÅRETS PÅSKEKRIM!

PROLOG DET VAR DEN tredje morgenen, og lukten av tjære og tang hadde begynt å sette seg i klærne. Under gulvet i båthuset skvulpet issørpa rolig mot pælene og vekket minner om dager da alt var bra. Han løftet overkroppen fra papiravfallet han lå på og akte seg forover til han kunne skimte lillebrorens ansikt, som selv i søvne så forpint og forfrossent ut. Snart ville han våkne og se seg forvirret omkring. Kjenne lærremmene stramme rundt håndleddene og livet. Høre raslingen av kjettingen som holdt ham fanget. Se snødrevet og lyset kjempe for å trenge inn mellom de tjærebredde bordene. Og så ville han begynne å be. Utallige ganger hadde desperasjonen trengt frem i brorens øyne. Igjen og igjen hadde halvkvalte bønner om Jehovas nåde lydd bak den kraftige teipen over munnen hans. Men de visste begge to at Jehova ikke verdiget dem et blikk, for de hadde drukket blod. Blod som fangevokteren deres hadde latt dryppe ned i vannglassene. Glass han hadde latt dem drikke av før han fortalte hva de inneholdt. De hadde drukket vann med det forbudte blodet, og nå var de fordømt i all evighet. Derfor brant skammen verre i dem enn selve tørsten. ’Hva tror du han gjør med oss?’ hadde det lyst ut av lillebrorens redde øyne. Men hvordan skulle han vite det? Han følte bare intuitivt at snart ville det hele være over. Han lente seg bakover og saumfarte rommet enda en gang i det svake lyset. Lot blikket pløye langs takåsene og gjennom spindelvevskonstruksjonene. Merket seg alle kvister og ujevnheter. De flisete årene og padleårene som hang i skuret. Det morkne garnet som for lengst hadde gjort sin siste fangst. Og så oppdaget han flasken. I et glimt gled en solstråle


inn over det hvitblå glasset og blendet ham. Den var så nær, og likevel så vanskelig å få tak i. Den lå like bak ham, kilt fast mellom de grove, ubearbeidede plankene som gulvet var laget av. Han stakk fingrene ned i sprekken mellom plankene og lirket litt på halsen mens luften frøs til is rundt ham. Når han fikk den løs, ville han knuse den og skjære over remmen rundt de bakbundne håndleddene ved hjelp av skårene. Når remmen var kuttet, ville han finne spennen på ryggen med de følelsesløse hendene. Han ville åpne den, rive teipen vekk fra munnen, fjerne remmene rundt livet og lårene, og så snart kjettingen som var festet til lærremmen ikke holdt ham fast lenger, ville han kaste seg frem og befri lillebroren. Dra ham inntil seg og holde godt rundt ham til kroppene deres sluttet å skjelve. Etterpå ville han ta glasskårene og grave løs på treverket rundt døren så hardt han kunne. Se om han kunne karve løs dørhengslene. Og skulle det forferdelige skje at bilen kom før han ble ferdig, så ville han vente på mannen. Vente bak døren med den avslåtte flaskehalsen i hånden. Det var det han ville gjøre, sa han til seg selv. Han bøyde seg forover, foldet de iskalde hendene på ryggen og ba om tilgivelse for sin onde tanke. Så krafset han videre i sprekken for å få løs flasken. Krafset og gravde, til flaskehalsen tippet så mye opp at han kunne få tak i den. Han spisset ører. Var det en motor han hørte? Ja, det var det. Det lød som en kraftig motor fra en stor bil. Men kom bilen nærmere, eller passerte den bare et sted der oppe? Et øyeblikk økte den dype lyden i styrke, og han begynte å dra så febrilsk i flaskehalsen at det knaket i fingerleddene. Men så dempet lyden seg igjen. Var det vindmøller som suste og rumlet der ute? Kanskje var det noe annet. Han visste ikke. Han lot den varme pusten slippe ut gjennom neseborene og bli hengende i luften rundt ansiktet som damp. Akkurat nå var han ikke egentlig redd. Så lenge han tenkte på


Jehova og hans nådegaver, føltes det bedre. Han presset leppene sammen og fortsatte. Og da flasken endelig ga etter og løsnet, begynte han å slå den så hardt mot gulvet at broren hans løftet hodet med et rykk og så seg forskrekket omkring. Han slo flasken mot gulvplankene igjen og igjen. Det var vanskelig å få ordentlig dreis på slagene med begge hendene på ryggen, altfor vanskelig. Til slutt, da fingrene ikke klarte å feste grep lenger, slapp han flasken, snudde seg og stirret tomt ned på den mens støvet i det trange rommet dalte fra takåsene. Han klarte ikke å knuse den. Han klarte det bare ikke. En ynkelig, liten flaske. Var det fordi de hadde drukket blodet? Hadde Jehova vendt dem ryggen? Han så bort på broren, som langsomt rullet seg inn i teppet og falt tilbake i liggende stilling. Han var taus. Prøvde ikke engang å mumle noe bak limbåndet. DET TOK LITT tid å få tak i det han hadde bruk for. Det vanskeligste var å klare å strekke seg så langt i kjettingen at han akkurat kunne nå tjærelaget mellom takbordene med det ytterste av fingerspissene. Alt annet var greit innenfor rekkevidde: flasken, treflisen fra gulvplanken, papiret han satt på. Han kippet av seg den ene skoen og stakk seg så dypt i håndflaten med flisen at øynene uvilkårlig rant fulle av vann. Et minutt eller to lot han blodet sile ned på den blanke skoen sin. Så rev han av en stor papirbit fra underlaget, dyppet flisen i blodet og vred deretter kroppen og dro i lenken så han akkurat kunne se hva han skrev bak ryggen sin. Etter beste evne og med små bokstaver fortalte han om nøden de befant seg i. Til slutt undertegnet han, rullet papiret sammen og stappet det ned i flasken. Han tok seg god tid til å dytte tjæreklumpen fast i flaskehalsen. Rykket på seg og sjekket flere ganger at det var ordentlig gjort. Da han endelig var ferdig, hørte han en dyp lyd fra en brummende motor. Denne gangen var det ikke til å ta feil


Han så et smertefullt sekund på broren sin og strakte seg deretter av alle krefter mot lyset som trengte inn gjennom en bred sprunge i veggen – den eneste åpningen han kunne presse flasken ut gjennom. Så ble døren revet opp, og en kompakt skygge kom inn i en sky av hvitt snødrev. Stillhet. Så kom plumpet. Flasken var fri. Oversatt fra dansk av Erik Johannes Krogstad

Vinn tur for to til København! WWW.AVDELINGQ.NO Vinneren trekkes 30. april


MER FRA AVDELING Q


Flaskepost fra P