Chris_Cleace_Gull by Aschehoug

Chris Cleave: Gull Oversatt av Morten Gaustad

Tirsdag 24. august 2004

Garderoben i den olympiske velodromen i Aten OL-finale i banesykling, kvinnenes sprint

Rett på den andre siden av en umalt metalldør ropte fem tusen menn, kvinner og barn navnet hennes. Zoe Castle satte ikke like stor pris på det som hun hadde trodd hun ville. Hun var tjuefire år gammel, og hun satt der treneren hennes hadde sagt at hun skulle sitte, ved siden av ham, på en smal, hvit benk, som fortsatt var dekket til av et beskyttende lag blå plast. «Ikke kom borti døra,» sa han. «Da går alarmen.» Det var bare de to i den bitte lille underjordiske garderoben. Veggene var nypusset, og små, størknede mørtelklumper, som hadde falt av murskjeen, lå på betonggulvet. Zoe sparket til en. Den løsnet, føk over gulvet og smalt mot metalldøra. «Hva er det?» sa treneren hennes. Zoe trakk på skuldrene. «Ingenting.» Når hun hadde visualisert suksessen – når hun hadde vågd å forestille seg at hun kunne nå så langt – hadde gulvene og veggene i hver eneste bygning i Aten vært platonske overflater hugd i et olympisk materiale som glødet av et indre lys. Lukten av størknende betong hadde ikke fylt luften. Det hadde ikke ligget en hvit plastlomme på gulvet med monteringsanvisningene til det bare delvis oppkoblede air condition-anlegget som sto borte i hjørnet. Treneren så uttrykket hennes og flirte. «Du er klar. Det er hovedsaken.» Hun forsøkte å smile. Smilet var som et nyfødt føll – beina sviktet under det med det samme.

Over hodet på dem trampet publikum taktfast. Starten var forsinket. Lydhornene ulte. Rommet dirret – lyden var så høy at det summet i de bakerste jekslene hennes. Bråket fra tilskuermassene skremte opp store svermer av sommerfugler i magen hennes. Hun vurderte å forlate velodromen via bakinngangen, ta en drosje til flyplassen og sette seg på det første flyet som kunne få henne hjem. Hun lurte på om hun ville være den første OL-deltakeren som gjorde noe så enkelt og forståelig: å skli ned fra Olympen i all stillhet. Det måtte da finnes noe hun kunne ta seg til i det sivile. Bladene elsket henne. Hun bar klær med stor eleganse. Hun var vakker, med det kortklipte skinnende svarte håret og de store, grønne øynene i det bleke, plagde ansiktet liknet hun en tidlig europeisk helgen. Det var et anstrøk av grusomhet i leppenes linjer, og en antydning av noe hardt i ansiktstrekkene som fikk andres blikk til å dvele ved dem. Kanskje hun kunne bruke det til noe. Hun kunne gi intervjuer etter showet og le når journalisten spurte om hun visste at hun faktisk liknet på den engelske jenta som hadde rømt fra OL – hva var det nå hun het igjen? Ha! ville hun si. Det spør alle om! Ja, hvor ble det forresten av den jenta? Trenerens åndedrett var langsomt og regelmessig. «Du ser da ut til å ta det bra,» sa Zoe. «Hvorfor skulle jeg ikke gjøre det?» «Bare en helt vanlig dag, for deg, dette?» «Stemmer,» sa Tom. «Vi stempler bare inn for å gjøre jobben vår. Ja, du forventer vel ikke noe mer? En medalje, eller noe?» Da han så blikket hun sendte ham, løftet han hendene avvergende. «Unnskyld. Gammel trenerspøk.» Zoe skulte stygt på Tom. Hun var forbannet på ham. Det hjalp henne ikke i hele tatt at han la an denne sorgløse tonen og lot som om dette ikke var utrolig stort. Han var vanligvis en mye bedre trener enn som så, men nervøsiteten tok ham nettopp da hun trengte styrken hans. Kanskje hun skulle skifte trener så snart hun var hjemme i England.

Hun lurte på om hun skulle fortelle ham det nå, bare for å tørke av ham det liksomkloke smilet hans. Det verste var at hun skalv ukontrollert, selv så varmt det var uten air condition. Det var ydmykende, og hun klarte ikke å få det til å holde opp. Hun hadde allerede fått på seg sykkeldrakten og gjort unna oppvarmingen. Hun hadde levert urinprøve og åtte centiliter blod, som stort sett måtte ha bestått av adrenalin. Hun hadde sagt noen få, nervøse ord foran kameraet til glede for sponsorene, underskrevet det offisielle registreringsskjemaet og festet startnummeret på draktryggen. Så hadde hun tatt det av igjen og festet det på nytt, riktig vei denne gangen. Det var ikke noe mer å fylle tiden med i disse fryktelige minuttene mens hun ventet. Publikum gikk snart fra konseptene. Hun dundret håndflatene i benken. «Jeg vil bare opp dit nå! Hvorfor er døra låst?» Tom gjespet og tok lett på spørsmålet. «Sikkerhetshensyn. De lar oss komme opp når vaktene har sjekket korridorene.» Zoe satt med hodet i hendene og vugget fram og tilbake på benken. Det var helt uutholdelig å være låst inne i dette bitte lille rommet mens hun ventet på at løpsfunksjonærene skulle slippe dem fri. Hun klarte ikke få kroppen til å slutte å skjelve, og hun klarte ikke å ta blikket fra metalldøra. Støyen fra publikum fikk den til å dirre på hengslene. Det var en solid dør, konstruert for å kunne motstå autografjegere i en uendelighet eller brann i en halv time, men frykten gikk tvers gjennom den. «Gud ...» hvisket hun. «Redd?» «Jeg gjør snart i buksa. Ærlig talt, Tom, er ikke du livredd?» Hun så opp på ham. Han ristet på hodet og lente seg tilbake. «I min alder handler det ikke om hva man er redd for.»

«Hva handler det om da?» Han trakk på skuldrene. «Tja, du vet, en følelse som ikke slipper taket, av at jeg i jakten på å nå mine egne krevende mål og ambisjoner kan ha hatt mindre omtanke enn jeg burde for behovene og drømmene til de menneskene som sto meg nærmest, eller dem hvis følelser jeg hadde ansvaret for.» Han blåste en boble av tyggegummien og inspiserte neglene sine. Zoe sydet av raseri. Fra tribunene over dem runget jubelen på nytt og fikk bygningen til å dirre. Speakeren pisket opp stemningen hos publikum. De brølte Zoes navn. De trampet hardere. I garderoben begynte lyset i de provisoriske lysrørene å blafre, det forsvant og kom tilbake med ujevne mellomrom. Plutselig drysset det støv fra en uferdig skjøt i gipstaket. Tom sa: «Tror du bygningen holder?» Zoe eksploderte: «Vær så snill og hold kjeft. Hold kjeft, hold kjeft, hold kjeft!» Tom flirte. «Å, kom igjen, dette er bare et helt vanlig sykkelløp. Lettjente penger.» «Det er ikke deg de fem tusen menneskene roper på.» Han bøyde seg mot henne og la hånden på armen hennes. «Vet du hva du burde være redd for? Den dagen de ikke roper navnet ditt. Da kommer du til å være som meg. Du kommer til å være støvet som samler seg i sprekkene mellom plankene i banen. Du kommer til å være spyttet som tørker på tyggegummiklysene på undersiden av setene. Du kommer til å være lyden av kostene som feier opp etter at publikum har gått sin vei. Vil du heller være alt det? Vil du det?» Hun ristet furtent på hodet. Han holdt hånden som en trakt bak det ene øret. «Hva sier du? Jeg hører deg ikke over støyen fra all denne kjærligheten. Vil du heller være jenta som ingen husker?» «Nei, for faen!»

Han smilte. «Nei vel. Da er det bare å få ræva i gir og vinne!» Begge kikket bort på den lukkede metalldøra, deretter så de ned i gulvet, og til slutt møttes blikkene deres. Det gikk et lite øyeblikk. Tom sukket. «Bra peptalk, eller? Kanskje jeg la ut litt for hardt.» Zoe stirret på ham. Hun kunne spyttet ham i ansiktet. Over dem trampet tilskuerne uten stans. Gipsstøvet drysset hele tiden nå. Hun festet blikket på døra. «Hvorfor kommer det ikke noen? Vi har vært her i en evighet.» «Kanskje dette er vårt private helvete. Kanskje kommer de aldri, kanskje blir bråket fra tilskuerne bare høyere og høyere mens vi for alltid blir sittende her etterlatt med våre egne tanker.» «Det skal du ikke engang spøke med, ok? Jeg føler meg skyldig nok som det er.» Tom så granskende på henne. «På grunn av Kate?» Zoe ble overrasket over lettelsen hun følte da Tom uttalte Kates navn. Oppi alle forberedelsene som måtte gjøres i siste liten – stramme klossene på skoene, pusse visiret – hadde hun ikke innsett hvor mye det hadde plagd henne. «Hun skulle ha vært her,» sa hun. «Det skulle vært meg og henne i denne finalen.» Treneren ga kneet hennes en liten klem med hånden. «Det er en vennlig tanke. Men du tvang ikke Kate til å bli hjemme. Hun gjorde sine egne valg.» «Men likevel ...» «Jeg vil høre deg si det, Zoe. Jeg vil høre deg si: Kate gjorde sine egne valg.» Zoe stirret lenge ned i gulvet. Brølet fra tilskuerne satte fart i hvert eneste stillestående luftmolekyl i det lille, uferdige rommet. Vibrasjonene fra trampingen deres steg opp gjennom benkens stålramme og fikk det hvite plastsetet under henne til å dirre. Langsomt løftet hun blikket og så inn i trenerens øyne.

«Kate gjorde sine valg.» sa hun lavmælt. «Det gjorde jeg også.» Tom holdt blikket hennes. «Bra,» sa han til slutt. «Og nå må du legge det fra deg. Ok? Det der er livet; dette er sykling. Det eneste du skal tenke på, er de neste ti minuttene.» Hun svelget. «Greit.» Han lo. «Da er det vel ingen grunn til å se så vettskremt ut.» «Hør på det bråket. Jeg er vettskremt.» «Hør her, Zoe. Du har gjort alt det harde arbeidet. Du har kommet til finalen. Det eneste du behøver å frykte nå, er at du blir den nest raskeste sykkelrytteren i hele verden. Det verste som kan skje i de neste ti minuttene, er at du vinner en sølvmedalje i OL.» «Nettopp.» «Er du redd for å få sølv?» Hun tenkte seg om, og nikket. «Jeg vil faen meg heller dø.» «Mener du det?» «Ja.» Hun trakk pusten dypt, og skjelvingen i kroppen ga seg. Da hun så bort på Tom igjen, smilte han. «Hva er det?» sa Zoe. «Unge dame, jeg tror du endelig er klar for din første OL-finale. Kan du gjøre oss begge en tjeneste? Kom deg opp dit og vinn den.» «Men døra ...» Tom flirte. «Fantes bare i ditt eget hode.» Hun reiste seg opp og dyttet prøvende borti døra med to fingre. Den gled lett opp på veloljede hengsler, og brølet fra mengden økte i styrke. Døra slo mot dørstopperen og ga fra seg en dyp klang som fra en klokke. Hun stirret på ham med vidåpne øyne.

«Hva?» sa han og skyndte på henne. «Kom igjen. Du er jævlig sent ute når sant skal sies.» Zoe kikket bort på den åpne døra igjen, og deretter tilbake på ham. «Du er faktisk ganske god,» sa hun. «Skulle bare mangle, i min alder.» Den lange, hvitkalkede trappen som førte opp til banen, skimret sølvfarget i sollyset fra vinduene høyt oppe i velodromens tak. På det siste brede og hvite trappetrinnets forside var det olympiske mottoet malt med blå, nesten loddrette sjablongbokstaver: Citius, Altius, Fortius. Zoe trakk pusten dypt og fylte langsomt lungene med den varme, dirrende luften. Nakkehårene hennes reiste seg. Alt som hadde skjedd, var tilgitt, borte og glemt. Tilskuerne ropte navnet hennes. Hun smilte og pustet og tok det første skrittet opp i lyset.

Barrington Street 203, Clayton i Øst-Manchester

På en knøttliten tv-skjerm i en rotete dagligstue i en treroms rekkehusleilighet så Kate Meadows sin beste venninne komme ut av tunnelen og inn på banen i midten av velodromen. Publikumsbrølet ble dobbelt så høyt og sprengte nesten tv-høyttalerne. Hjertet hennes hamret. En tåteflaske balanserte oppå tv-en, og ropene fra publikum lagde konsentriske bølger i melken. Da Zoe løftet armene for å takke for støtten fra publikum, sendte brølet hun fikk som svar, tåteflasken bortover tv-en. Den sto og vippet på kanten, falt ned på gulvet og ble liggende mens hvit morsmelkerstatning sivet gjennom den hudfargede smokken og ble oppslukt av det brune juteteppet. Kate brydde seg ikke. Hun var bergtatt av bildet av Zoe. Kate var tjuefire år gammel, og siden hun var seks, hadde hun drømt om å vinne gull i OL. I atten år hadde forberedelsene vært perfekte. Hun hadde nådd det høyeste nivået i sin idrett. Hun hadde den samme treneren som Zoe, hadde trent sammen med henne og slått henne i det britiske mesterskapet og i VM. Og så, det siste året med forberedelse til Aten, hadde lille Sophie meldt sin ankomst. Tv-en var gammel og bildekvaliteten elendig, men Kate kunne tydelig se at racersykkelen Zoe nå satt på, var en amerikansk prototype til 12 000 dollar med en matt svart helramme lagd av ensrettede, høymodulerte karbonfibre, mens hun selv satt i en Klippan-sofa fra Ikea med epoksy/polyester-pulverlakkerte stålbein og et maskinvaskbart trekk i Almås-rød som kunne tas av. Kate var utmerket klar over at det fantes seire hun kunne oppnå også der hun satt, men de triumfene var små og av den hjemlige typen som kunne måles i antall avvente barn og vellykte pottetreningsprosjekter som førte fram til tørre beinklær. Hun gned knokene mot tinningene og tvang seg selv til å huske hvor høyt hun elsket Sophie og Jack, som var i Aten og forberedte seg til sitt eget løp i morgen. Hun forsøkte å drive ut alle sjalu tanker fra hodet ved å kna tinningene sine til det gjorde

vondt, men – måtte Gud tilgi henne – hjertet hennes verket fortsatt etter å vinne den gullmedaljen. Under sofabordet satt Sophie og knasket i seg nedfallet fra frokosten og formiddagsmaten. Hun pludret fornøyd der hun stappet cornflakes og en grøtliknende masse inn i munnen. Legen hadde sagt at hun ikke var frisk nok til å være med til Aten, men nå boblet ungen av sunnhet. Det var viktig å minne seg selv på at barn ikke gjorde sånt med vilje. De satte seg ikke og dro de butte, små fingrene sine over kjøleskapskalenderen for å legge astma- og allergianfallene slik at de kolliderte med den detaljerte tidsplanen som foreldrene hadde lagt fram mot sine drømmers oppfyllelse. Varmen var uutholdelig i stua. Fra det åpne vinduet kom det ingen svalende bris, men derimot den trykkende augustvarmen som steg opp fra det grå betongdekket i bakgården. Kate kjente svetten drive nedover ryggen. Gjennom veggen inn til naboleiligheten kunne hun høre lyden fra naboens støvsuger. Det lød som om den stønnet og dunket hodet av hard plast mot gulvlisten, igjen og igjen, som en livstidsfange uten håp om benådning. De elektriske forstyrrelsene viste seg som brede streker som rullet nedover tv-skjermen og dekket Zoes ansikt idet hun inntok startposisjonen. De to sykkelrytterne avventet starterens ordre. En nøytral stemme telte ned fra ti. Ved startstreken, bak avsperringen, fikk Kate et glimt av Tom Voss sammen med en gruppe IOC-funksjonærer og VIP-gjester. Ved synet av treneren steg pulsen hennes for å forberede kroppen på den intense aktiviteten som alltid fulgte etter hans ankomst. Adrenalinet strømmet gjennom henne. Da nedtellingen i velodromen nådde fem, så hun hvordan Zoes hender strammet grepet om sykkelstyret. Hennes egne hender strammet også uvilkårlig grepet om et forestilt styre i den kvelende luften i stua. Det rykket i beinmusklene, og bevisstheten hennes ble skjerpet og stengte ute mer og mer av verden rundt henne. Kate kunne ikke fordra at kroppen hennes fortsatt gjorde seg klar til å konkurrere på denne måten, nytteløst, slik en enkes utmattede hjerte likevel måtte gjøre et hopp ved synet av et bilde av hennes døde mann.

Noe rørte seg ved føttene hennes, og hun hørte et frydefullt hvin. Hun bøyde seg fram og løftet en liten elektrisk vifte fra gulvet og opp på sofabordet, vekk fra Sophies utforskende fingre. Luftstrømmen var behagelig. På skjermen hadde starterens nedtelling kommet til tre. Kate så at Zoe slikket seg nervøst om munnen. To, sa starteren. En. Svettedråper dannet seg på Kates panne. Hun strakte ut hånden og skrudde opp hastigheten på viften. Bildet trakk seg sammen til en lysende hvit flekk midt på tv-skjermen. Så døde den siste gnisten ut. I leiligheten ved siden av falt støvsugerens hyl en oktav eller to før den ga fra seg et langtrukkent sukk og ble taus. Gjennom veggen hørte hun naboen si: Faen. Kate så bladene i viften komme til syne mens de bevegde seg stadig langsommere og til slutt stoppet helt opp. Hun stirret dumt på viften, kjente luftdraget mot ansiktet stilne og lurte på hvordan det kunne skje akkurat samtidig med at tv-en gikk ut. Et øyeblikk senere gikk det opp for henne at det måtte ha vært en kortslutning i sikringsboksen. Som vanlig hadde strømmen gått i halve gaten samtidig. Hun kjente et sjeldent stikk av selvmedlidenhet. Det var småting som dette som utløste det. Å gå glipp av OL var så stort og vondt et slag at det ikke ga andre symptomer enn en tung og murrende fornemmelse. Det føltes som å bli bedøvd og deretter kvalt. Men da Jacks flybilletter kom med posten, hadde de vært skarpe nok til å skjære seg på. Å pakke bagen hans som skulle sendes i forveien, hadde etterlatt en verkende følelse og en sær tomhet i garderobeskapet de delte. Nå da strømmen hadde gått, kjente hun seg helt utladet selv også. Et sekund senere lo hun av seg selv. Tross alt fantes det ikke noe som ikke kunne repareres. Hun lette i kjøkkenskuffen til hun fant en sikringsledning, og tok med seg en lommelykt ned på toalettet i underetasjen, der sikringsboksen var. Sophie begynte å gråte idet hun gikk, så hun løftet henne opp og tok henne med seg. Med henne under den ene armen sjonglerte hun med lommelykten og sikringsledningen i den andre hånden der hun sto på toalettsetet for å rekke opp til sikringsboksen. Sophie vred på seg, klagde

høylytt og forsøkte å få tak i ledningene. Etter å ha forsøkt i et minutt avgjorde Kate at det var viktigere for henne å unngå å gi datteren et dødelig elektrisk støt enn å se Zoes løp. Hun satte Zoe ned på gulvet i stua igjen, og straks lyste ungen opp og gjenopptok sin endeløse søken etter gjenstander hun kunne putte i munnen. Nesten 2 500 kilometer unna var den første av de tre sprintomgangene over, og Zoe hadde enten vunnet eller tapt. Det føltes merkelig ikke å vite det. Kate slo tv-en av og på, som om en eller annen helbredende kraft i det elektriske anlegget i huset – en elektrisk hvit blodcelle – kunne ha leget skaden. Bildet kom ikke tilbake. I stedet betraktet hun seg selv, fem kilo over konkurransevekten og fortsatt i pyjamasen, lene seg framover i den blanke tvskjermens speilbilde. Hun sukket. Problemene som kom til syne i speilbildet, kunne hun gjøre noe med. Etter noen harde treningskilometer ville ansiktet bli like magert som før, og det lyse håret ville ikke alltid sitte stramt tilbaketrukket i en knoll for at Sophie ikke skulle kunne nå det med de klissete fingrene sine, og den eneste grunnen til at de blå øynene hennes var skjult bak de stygge brillene, var at hun ikke hadde klart å ta seg sammen til å kle på seg og gå i butikken og kjøpe linsevæske. Alt dette kunne ordnes. Likevel grep panikken henne idet hun så seg selv på skjermen. Jack kunne umulig fortsatt synes at hun var tiltrekkende. Slike tanker gikk det ikke an å dvele ved, så hun sank ned i sofaen igjen og ringte til ham. Da han svarte, lød brølet fra fem tusen mennesker bak stemmen hans. «Så du det?» ropte han. «Hun knuste henne. Det så ikke engang ut som om hun anstrengte seg.» «Vant Zoe?» «Ja! Dette stedet er helt utrolig. Ikke fortell meg at du ikke så på?» «Jeg kunne ikke.»

Hun hørte at han nølte. «Kom igjen, Kate, ikke vær bitter. Neste gang er det din tur, i Beijing.» «Nei, jeg mener at jeg bokstavelig talt ikke kunne se det. Strømmen gikk.» «Har du sjekket sikringene?» «Neimen, Ken, det var for avansert for den lille Barbie-hjernen min.» «Beklager.» Kate sukket. «Det gjør ingenting. Jeg prøvde å fikse sikringen, men jeg fikk ikke lov av Sophie.» Hun hørte med det samme hvor furten hun lød. «Datteren vår er ganske sterk for alderen,» sa Jack, «men du burde fortsatt klare å gi henne bank i en ærlig kamp.» Hun lo. «Å, unnskyld, jeg har det bare ikke så bra akkurat nå.» «Jeg vet det. Takk for at du passer på henne. Jeg savner deg.» Tårene vellet opp i øynene hennes. «Gjør du?» «Kjære vennen,» sa han, ”tuller du? Hvis jeg måtte velge mellom å fly hjem til deg og kjøre for gull her i morgen, ville jeg allerede sitte på flyet. Du vet det, ikke sant?» Hun snufset og tørket øynene. «Jeg ber deg ikke om å velge, din idiot. Jeg ber deg om å vinne.» Hun kunne høre at han smilte gjennom telefonen. «Hvis jeg vinner, er det bare fordi jeg er redd for hva du kommer til å gjøre med meg hvis jeg taper.» «Kom tilbake til meg når du har vunnet, ok? Lov meg at du ikke blir der sammen med henne.» «Herregud,» sa han. «Du vet at du ikke engang behøver å be meg om det.» «Ja, jeg vet det,» sa hun stille. «Unnskyld.» I telefonen kunne hun høre at publikumsbrølet steg igjen. «Andre omgang begynner nå,» ropte Jack gjennom brølet. «Jeg ringer deg opp igjen, ok?» «Tror du hun vinner?»

«Ja, helt klart. Hun fikk den første omgangen til å se ut som en søndagsutflukt.» «Jack?» «Ja.» «Jeg elsker deg,» sa hun. «Høyere enn iskrem etter treningen.» «Jeg elsker deg også,» sa han. «Høyere enn å vinne.» Hun smilte. Øyeblikket var fullkomment, og så hørte hun seg selv ødelegge det ved å si: «Vil du ikke ringe meg etter løpet?» Hun krympet seg over sin egen usikkerhet, over å komme med dette ekstra kravet. Det var ikke meningen at kjærligheten skulle behøve disse evige forsikringene. På den annen side var det heller ikke meningen at kjærligheten skulle sitte og betrakte sitt eget speilbilde i en tom fjernsynsskjerm mens fristelsen red av gårde mot triumf og berømmelse. Jacks svar til henne ble fullstendig druknet av at publikum taktfast ropte Zoes navn. Hun trykte på av-tasten og lot telefonen falle mykt ned på de maskinvaskbare, slitesterke putetrekkene. Det var ikke bare det at hun hadde gitt opp håpet om noen sinne å komme til OL. Hvis hun skulle være helt ærlig mot seg selv, var hun ikke engang sikker på at hun kunne vinne den slags konkurranser som ble utkjempet på kjøkkenstoler og i sofaer. Hun stirret med blanke øyne gjennom vinduet. I hetedisen i den lille bakgården deres hadde et ekorn funnet noe nederst i en potetgullpose. Hun tenkte: Er det slik livet mitt er nå? Hun holdt hendene mot tinningene, forsiktigere nå, og tok tiden på pulsslagene ved hjelp av sekundviseren på vegguret i stua. Det var flere måneder siden hun hadde trent hardt, men selv nå – selv med denne påkjenningen – lå pulsen under seksti. Sekundviseren hadde gjort unna hele runden, og hun hadde bare telt til 52. Noen

ganger var dette den eneste lille, daglige seieren hennes: å vite at hun var i bedre form enn tiden. Hun kikket opp og så at Sophie etterliknet henne. Hun satt og presset de bitte små hendene sine mot hodet. Kate lo, og for aller første gang lo også Sophie mot henne. Kate var overstrømmende lykkelig. «Neimen, vennen min, du lo, jo!» Hun falt ned på kne, løftet opp Sophie og klemte henne. Sophie smilte – et eksperimentelt smil med rosa gummer som sviktet henne og trakk seg skjevt sammen for så å lyse opp igjen. Hun klukket høylytt, og var tydelig fornøyd med seg selv. «Så mye du kan, go’ungen min.» Bare vent til jeg forteller det til Jack, tenkte hun, og tanken var så lett og liketil at hun med ett visste at alt ville ordne seg. Hva betydde det vel om Zoe vant gull i dag, eller om Jack vant gull i morgen? Der hun satt på kne i den rotete stua og holdt rundt barnet sitt og kjente den varme melkelukten hennes, var det ikke mulig å tro at noe annet kunne bety mer. Hvem brydde seg om at hun, inntil nylig, hadde vært i stand til å få en sykkel opp i 65 kilometer i timen i velodromen? Nå som det virkelige livet hennes hadde begynt – der hun hadde alle disse vidunderlige milepælene som mor å se fram til – forekom det henne absurd at noen i det hele tatt gadd å sykle rundt på endeløse ovale baner, eller at noen hadde fått det for seg å dele ut gull til den som kunne gjøre det raskest. Hvem hadde vel noen sinne hatt noen glede av å kjempe seg tilbake til utgangspunktet? Ja, herregud, tenkte hun, på den måten kom man jo ingen steder. Etter et minutt – og 49 hjerteslag – smilte hun trøtt. «Å, det tror jeg ikke på selv engang,» sa hun høyt, og Sophie kikket opp da hun hørte stemmen hennes. Det prøvende og helt særegne uttrykket i ansiktet hennes lå nøyaktig midt mellom latter og klage.

Åtte år senere, mandag den 2. april 2012

Fangedekk 9 på Imperiets kampstasjon, også kjent som Dødsstjernen

Opprøreren – ungen – gjorde motstand, så de låste henne inne i en mørk stålcelle som luktet motorolje. Det ble for mye for henne, og hun lo og vred seg av begeistring og klengte seg inntil faren. Han holdt armen rundt den magre halsen hennes og klemte akkurat hardt nok til å holde henne fast, eller til å gi uttrykk for en ordløs ømhet, slik fedre nå engang bruker kreftene. Barnet sprellet for å slippe løs og fikk klemmen til å virke en anelse voldelig: det var visst ikke stort annerledes å være foreldre uansett hvor i universet man befant seg. To stormtroopere voktet over dem. De utvekslet et blikk, avgjorde at de anholdte var forsvarlig sikret, og nikket. De forlot fangeavdelingen på Dødsstjernen ved å snike seg diskré ut gjennom en sidedør, og kom ut i den klare aprildagens lys på parkeringsplassen. De tok av seg hjelmene, ristet ut håret og kjøpte to tekrus til å ta med fra en kioskvogn. De var begge 32 år. De var idrettsutøvere i det virkelige livet. De hadde sponsorkontrakter, problemer med medienes interesse for privatlivet deres, og kroppsfett på under fire prosent. På verdensrankingen i banesykling for sprintere var de nummer én og to. «Det er ikke grenser for hva jeg gjør for deg,» sa Zoe. «Det er altfor varmt inni de her.» Svarte hårlokker satt klistret fast til pannen hennes. «Jeg må egentlig tisse,» sa Kate. «Hvordan har de tenkt at man skal få til det i disse kostymene?» «Det er ikke en kvinne som har lagd dem.» «Det er ikke en kvinne som har lagd Dødsstjernen heller. Da ville det vært gardiner der, og en barnehage.»

Zoe hyttet med neven mot de forestilte sjefene høyt over dem «Ja! Nå må dere generaler finne ut hvordan man kan forene morsrollens krav med å bekjempe den fordømte opprøreralliansen.» Kate ristet oppgitt på hodet: «Med en slik ulydighet vil du aldri bli noe annet enn en menig stormtrooper.» «Du tar feil.» sa Zoe. «De kommer til å anerkjenne min glød og min lidenskap. De kommer til å forfremme meg og gi meg en plass i kampstasjonens kommando.» «Det kan du bare glemme. De tar bare en kikk på personlighetsprofilen din og gjør deg til en droid. Høyt spesialisert, men grunnleggende enslig.» «Å, hold kjeft,» sa Zoe og smilte. «Jeg ville ikke bytte mitt liv med ditt.» Et kaldt gufs lagde krusninger på de gulbrune vannpyttene på filmstudioets parkeringsplass. På den andre siden av plassen var en gjørmedekket, blå minibuss med en ny gruppe gjester til Star Wars-opplevelsen på leting etter en ledig parkeringsplass. Kate så på klokken. De hadde Dødsstjernen i tjue minutter til. «Vi burde komme oss inn til Sophie igjen,» sa hun. De to kvinnene skyndte seg å drikke teen. Zoe så på Kate over kanten på kruset. «Svar meg ærlig,» sa hun. «Kommer Sophie til å dø?» «Nei,» sa Kate uten å nøle. «Cellegiften kommer til å virke. Jeg er ett hundre prosent sikker på at hun kommer til å bli bedre.» «Helt ærlig?» «Vi har bevist det før. Da hun først ble syk, virket cellegiften og sykdommen forsvant, Dette er bare et lite tilbakefall, og cellegiften kommer til å virke denne gangen også.» Zoe må ha sett litt tvilende ut, for Kate snurpet sammen munnen og begynte å nikke bestemt. Zoe betraktet henne mens sikkerheten bygde seg opp: Nålen bevegde seg oppover og inn i det røde feltet. Ett hundre og fem prosent. Ett hundre og ti.

«Greit,» sa hun. ”Greit. Men tror du virkelig at disse dagsutfluktene hjelper. Blir hun ikke bare helt utslitt?» Kate smilte. «La meg bekymre meg om det.» «La meg spørre, i det minste. Som din venn.» Kates smil stivnet. «Tror du jeg ville utsette henne for det hvis det ikke hjalp?» Zoe la hånden på armen hennes. «Selvsagt ikke. Men er du sikker på at du ikke arrangerer disse turene også delvis for å berolige deg selv? Sånn at du kan si at du gjør alt som står i din makt som mor, mener jeg.» «Hva? Når var det du ble ekspert på å være mor? Zoe rykket til, som om hun hadde fått et slag i ansiktet. Langsomt samlet hun seg og så ned i asfalten mens hun vred hendene sine. Kate ble usikker, tok et skritt framover og grep hånden hennes. «Faen, Zo, unnskyld.» Zoe snudde hodet vekk. «Nei, nei, du har rett. Jeg skulle ikke sagt det. Jeg vet hva du har å stri med nå.» Kate tok et skritt til siden og fanget Zoes blikk og holdt det fast. «Jeg vet hva du har å stri med også. Dette får deg sikkert til å tenke på Adam.» «Det går bra,» sa Zoe. «Og vet du hva? Håret ditt ser helt for jævlig ut.» Kate lo. «Å nei, har jeg hjelmfrisyre?» «Synes du det er noe? Jeg har stormtrooper-pupper. Jeg sier deg disse kostymene er så trange ...» Til tross for de lette kommentarene satt Zoes hjerte fortsatt fast i piggtråden på det gjerdet Kate hadde satt opp mellom dem. Hun skulle ønske hun ikke hadde tatt opp temaet. Hun måtte lære seg når hun skulle holde kjeft, og det var nesten alltid. Hun kikket ned i isoporkruset, der en bunnskvett med samme gulbrune farge som vannpyttene hadde nådd en temperatur der varmen ikke lenger kunne skjule den bitre smaken. Man kunne bli lei av å være alene, lei av å ikke ha en partner som kunne

være der og tålmodig skjelne det som bare var dårlige dager fra demonene som herjet i tankene dine, og vise deg forskjellen mellom dem. Man kunne begynne å håpe på å selv få en å dele livet med, og, ja til og med et barn – til tross for de overveldende bevisene for at også barn var bunnløse brønner av behov som utmattede kvinner lik denne her, bestevenninnen Kate, uten stans kastet tapre småsteiner av sikkerhet ned i mens de bekymret ventet på å høre et plask, som aldri kom. «Vi må virkelig komme oss tilbake til Dødsstjernen,» sa Kate og trakk Zoe tilbake fra det fjerne stedet hun hadde befunnet seg. «Hm?» Kate dro på seg stormtrooper-hjelmen igjen, og stemmen hennes ble forvandlet til en metallisk skrapelyd av omformeren i ansiktsskjoldet. «Dødsstjernen? Stort, stygt og rundt romskip? Lovende skuespillerdebut, ble sittende fast i én type roller, opptrådte ikke i flere filmer etter Star Wars-serien?» Zoe himlet med øynene. «Uff da,» sa Kate. «Litt nærtakende?» Zoe dro håret bakover, plutselig var hun irritert. «Pass på,» sa Kate, «jeg er premenstruell, og jeg har en laserpistol, så ikke prøv deg.» Zoe gransket henne nøye og forsøkte å bedømme i hvilken grad alt igjen var ved det normale i forholdet mellom dem. Det var ikke lett å si. Kanskje smilte Kate, kanskje ikke. Sånn var stormtrooperne: Bare ett anvendelig uttrykk var meislet inn i ansiktsskjoldet på hjelmen deres, et slitesterkt, nypusset, halvt sørgelig uttrykk som var like passende uansett om man fikk vite at det var suffleen eller imperiet som hadde falt sammen.

Kommandosenteret på Dødstjernen

Kampstasjonen hang i det kalde, svarte lufttomme verdensrommet. Sophie Argall kjente den enorme metallmassen under føttene. Den var kolossal. Den hadde sin egen tyngdekraft, selv om den ikke var like sterk som Jordens. Sophie oppdaget at det var en ekstra sprett i beina hennes. Å stå på brua på Dødstjernen var akkurat som å stå på gulvet hjemme, hvis doktor Hewitt nettopp hadde fortalt henne at leukemien hennes hadde forsvunnet. Sophie gikk gjennom dataene. Hun var åtte. Dødstjernen var yngre. Sophie visste ikke hvor mye yngre. Dødsstjernen hadde et forsvarssystem som besto av 10 000 turbolaserladninger og 768 trekkstråleprosjektorer. Mannskapet på 265 675 mann sto for drift, renhold, matlaging og klesvask for 52 276 skyttere, 607 360 alminnelige soldater, 25 984 stormtroopere, 42 782 hjelpemannskaper og 167 216 piloter og teknikere. Til tross for alle sikkerhetsforanstaltningene var begge de to foregående Dødsstjernene blitt ødelagt. Statistisk var sjansene for at en Dødsstjerne skulle overleve kamphandlinger lik null. Sjansene for at Sophie skulle overleve akutt lymfatisk leukemi var mer enn 90 prosent. Oddsene tatt i betraktning hadde kampstasjonen ingen rett til å utøve noen tyngdekraft på henne. Sophie kunne dataene utenat. Hun hadde tegnet Dødsstjernen tusenvis av ganger, med både tusj og blyant, men ingenting hadde forberedt henne på å stå her, på brua, og se ut gjennom kuøynene mot stjernene. Hun kunne høre den lave elektriske duren fra kontrollinstrumentene og den myke, avkjølende hvesingen fra air conditionen. De hadde kjørt i familiens bil – en sølvgrå Renault Scénic – til filmstudioets romflyplass: Sophie, foreldrene hennes og Zoe. Kjøreturen hadde tatt tre timer og 36 minutter. Sophie hadde tatt tiden med stoppeklokken på iPoden sin. Hun hadde hørt på den opprinnelige Star Wars-musikken innspilt av John Williams og Londons symfoniorkester. Hun hadde lagd siktekorn med fingrene og rettet dem ut gjennom bilvinduene på motorveien. Nissan- og Ford-biler var vennligsinnede opprørerfartøyer. Mercedes-ene og BMW-ene var fiendtlige TIE-jagere.

De hadde brukt en transportstråle for å komme seg fra filmstudioets parkeringsplass til Dødsstjernen. Det hadde tatt 49 sekunder. Transportstrålen hadde sett ut som en vanlig heis, men den var det ikke. Pappa var blitt tatt til fange sammen med henne med det samme de hadde forlatt transportstrålen. Så vidt Sophie visste, var mamma og Zoe fortsatt på frifot og befant seg et eller annet sted om bord på Dødstjernen. Sophie var fortsatt helt forundret over å være her. Hun måtte hele tiden kikke ned på seg selv for å konstatere at alle atomene i armene og beina hadde kommet trygt gjennom transportstrålen. To stormtroopere patruljerte brua i sine skinnende hvite rustninger. De sjekket alle bryternes posisjoner på hvert eneste kontrollpanel og snakket til hverandre i kortfattede vendinger med metallstemmene sine. Hjelmene deres hadde fullt visir, så man kunne ikke se ansiktene deres, men det var tydelig at de var nervøse. Det gikk et rykte om at Darth Vader ville ankomme i sin private ferge. Sophie var tørr i munnen, og hjertet hennes dunket. Hun holdt pappa i hånden og klemte hardt. Hun visste at ikke noe av dette var virkelig, men det betydde ikke at det ikke skjedde. De sjeldne dagene hun var frisk nok til å gå på skolen, føltes ikke skolen virkelig heller. De andre jentene hadde kommet seg videre. De var opptatt av YouTube og syntes hun var merkelig som fortsatt interesserte seg for barnslige ting. Hun forsøkte å sette seg inn i det de var opptatt av, men sannheten var at hun ikke hadde lyst til å lære seg dansetrinn fra musikkvideoer – hun hadde lyst til å bli en Jediridder. Leukemien føltes ikke virkelig, den heller. De stakk slanger inn i henne og pumpet henne full av kjemikalier som fikk det til å ringe i ørene hennes og huden hennes til å bli gjennomsiktig, så hun kunne se rett inn i seg selv. Hun kunne røre slangene med fingrene, og se senene med sine egne øyne. Det var mulig at hun ikke drømte – det virket bare ikke så sannsynlig. Etter en stund sluttet man å bekymre seg om hva som var virkelig. De få skoledagene varte i seks og en halv time, og så var de over. Livet varte til hun ble gammel

– med 90 prosents sannsynlighet – eller i noen få måneder til – med ti prosents sannsynlighet. Besøket her på Dødsstjernen ville vare akkurat som lenge som det gjorde. Det var slik man måtte se på det. Pappaen hennes satte seg på kne og la armen rundt henne. «Du er vel ikke redd, store jenta mi?» Sophie ristet på hodet. «Nei.» Hun sa det slik at spørsmålet skulle virke dumt, men Vader var på vei, og når sannheten skulle fram, var hun reddere enn hun noen sinne hadde vært i hele livet – enda reddere enn hun hadde vært i januar, da doktor Hewitt hadde fortalt henne at leukemien hadde kommet tilbake. Men hun måtte passe på å ikke bekymre pappa. Det var verre for ham. «Hei, ti stille, fanger!» sa en av soldatene, og la til med mykere stemme: «Har dere to nok drikke og sånn? Skal jeg hente en juice eller kjeks?» Sophie spurte: «Er det noe Ribena-saft?» «Hva heter det?» sa soldaten. «Kan jeg få Ribena-saft, vær så snill?» «Klart det,» sa soldaten og tok fram en kartong fra en blå kjølebag. «Vi har en sånn bag hjemme,» sa Sophie. «Jøss,» sa soldaten. «Universet er ikke stort.» Den ene soldaten snudde seg brått rundt, kastet et blikk på den andre og snudde seg tilbake. «Fange!» sa soldaten. «Lederen vår kan ventes når som helst. Når han kommer, må du stå i giv akt. Hvis du blir bedt om å si noe til ham, skal du kalle ham ‘Lord Vader’. Hva skal du kalle ham?» «Lord Vader,» sa Sophie med tynn stemme. «Hva sier du? Jeg hører ikke hva du sier,» sa soldaten og la hånden med hansken bak det stedet der øret normalt ville være.

«Lord Vader!» sa Sophie så høyt hun kunne. Hun var sliten etter den lange bilturen. Det hørtes ut som om stemmen hennes hadde fått en liten punktering, og at luften langsomt sivet ut av den. «Det er bra,» sa soldaten og gikk bort og hvisket med den andre. Det ble helt stille på brua. Soldatene stivnet i giv akt. Sophies bein skalv. Tonene av «The Imperial March» strømmet ut fra skjulte høyttalere. Et lite ufrivillig klynk unnslapp Sophies strupe. En panserdør gikk opp, og en sky av tørris veltet ut. Darth Vader trådte ut av dampene, ble stående et øyeblikk i en kraftfull silhuett og gikk opp på brua. Respiratoren hans hveste og klikket. Han stirret på Sophie og pappa, og nikket sakte. «Jaså,» sa han. «Dette er opprørene som er tatt til fange.» Sophie kjente urinen renne nedover beina, den var forbløffende varm. Det plasket ned på stålgulvet. Alle kunne høre det. Hun så ned på urindammen på gulvet, og kjente tårene presse på. Nå kom pappa virkelig til å bli helt fra seg. Hun så opp på ham. «Jeg har det bra,» sa hun. «Jeg har det bra.» I et forundret øyeblikk var det ingen på brua som sa noe. Vaders respirator hveste. «Eh ... går det bra med deg?» sa han. «Jeg tror hun kom til å tisse en skvett,» hvisket pappa. «Hva?» sa Vader. «Å, unnskyld, det var uhøflig. Jeg mener: Jeg tror hun kom til å tisse en skvett, lord Vader.» Vader løftet de svarte hanskene, med håndflatene mot dem. «Så, så,» sa han. «Ikke gjør meg til skurken her.» Den snille stormtrooperen kom bort til Sophie, satte seg på kne og la armen rundt henne.

«Det gjør ingenting, hvisket stormtrooperen. «Det er sånt som skjer.» Sophie så opp på pappa. Han hadde bekymrete rynker i ansiktet sitt. Tanken på at hun hadde gjort dette mot ham, ble for mye. Hun begynte å gråte. Darth Vader bøyde seg ned og klappet Sophie på skulderen. «Hva er den slangen du har i halsen?» spurte han. «Det ... det er et ve ... ve ... venekateter,» hulket Sophie. Pappa trakk henne inntil seg. «De gir henne cellegiften gjennom det.» «Ha!» sa Vader. «Det der er da ingenting. Du skulle se meg når jeg tar av meg denne hjelmen. Jeg har så mange slanger i meg som slynger seg rundt at jeg ser ut som en tallerken spagetti.» Sophie hikstet av latter mellom hulkene. En stor grønn snørrboble vokste ut av neseboret hennes, ble spent ut til den bare var en tynn hinne og trakk seg sammen igjen, som membranen til en kvekkende frosk. «Du er en veldig tapper ung dame,» sa Vader. Etter tårene kom en dundrende hodepine og en skjærende smerte i magen og et stikk i siden. Hun hadde bare lyst til å legge seg ned og krøke seg sammen. «Jeg har det fint,» sa hun og kikket opp på pappa. «Jeg har det helt kjempefint, faktisk.» Han smilte. Hun smilte tilbake. Nå gikk det bra. Etter at de hadde fått tørket av og stelt Sophie litt, løftet Darth Vader henne opp på nakken. De betraktet de enorme monitorene på brua der de kunne se galaksen ligge foran dem og glimte. «Har du lyst til å velge ut en verden som skal ødelegges?» sa Vader. «Hvorfor det?» sa Sophie. Vader trakk på skuldrene. «Det er bare et tilbud jeg pleier å gi gjestene mine.» «Må det være en verden? Kan du ikke sprenge de syke blodcellene mine?»

I et sukk unnslapp litt luft gjennom grillen i Vaders ansiktsskjold. Han veivet hånden mot stjernene. «Jeg kan gjøre hva som helst på det kartet,» sa han. Sophie pekte på en klar stjerne i Orions belte. «Kan vi ikke si at det er de hvite blodcellene mine, og den der er en av de syke?» «Ok,» sa Vader. «Iverksett dødsstrålens avfyringssekvens.» Sophie holdt opp hånden. «Unnskyld, men det er jo ikke egentlig en dødsstråle hvis den skal redde livet mitt.» Vader pekte på den store, røde knappen der det sto DØDSSTRÅLE. Han sa: «Det er den eneste strålen vi har.» «Å. Ja vel.» Vader bøyde seg ned, så Sophie kunne trykke på knappen. En lav dur ble langsomt høyere og høyere. Lysene blinket. Alle stirret på monitorene idet de åtte grønne bjelkene i dødsstrålen smeltet sammen til én, skjøt ut gjennom rommet og varmet opp kjernen i Sophies syke blodcelle helt til den eksploderte i et regn av gnister over det svarte rommet. De så på mens gnistene sprakte og svant inn i det evige mørket.

Parkeringsplassen ved Pinewood filmstudio, Iver Heath i Buckinghamshire

Jack bar Sophie ut til bilen mens Kate og Zoe ble igjen for å ta av seg stormtrooperkostymene. Hun var helt ødelagt. Hun klamret seg fast til nakken hans og gravde ansiktet ned i brystet hans. Jack flyttet henne over på den ene armen. Hodet hennes slang. Han fikk lirket opp bilnøklene fra baklommen, åpnet bildøra og lot forsiktig Sophie gli ned i barnesetet. Som en tålmodig politimann behandlet han henne som en full forbryter og la en hånd på

hodet hennes, så hun ikke skulle slå det borti dørkanten. En av de siste hårtottene på hodet hennes løsnet. Den ble løftet opp av vinden og steg et øyeblikk opp mot den overskyede himmelen før den sank ned i søla. Jack fulgte ferden med øynene. Så snudde han seg mot datteren sin igjen. Han sa ikke noe. Sophie satt med halvlukkede øyne og hjalp ikke til da Jack fikk henne på plass. Hun var tung og treg, lik et krypdyr som ventet på å bli varmet opp av solen. På den andre siden av parkeringsplassen løp pattedyravkom rundt i røde gummistøvler og stripete toppluer og lo og sprutet skittenbrunt vann fra pyttene på hverandre. Sophies venekateter var plassert akkurat slik at det var i veien for bilbeltet der det gikk over kragebeinet hennes, så de måtte alltid legge et brettet kjøkkenhåndkle under bilbeltet. Han sjekket at det beskyttet venekateteret, og at bilbeltet fortsatt gled lett over den. Han klemte Sophies kne. «Hva syntes du om Vader?» sa han. Hun åpnet øynene: «Han var så tøff,» sa hun. «Du vet at han egentlig er Luke Skywalkers far?» Jack smilte: «Er han det?» Sophie nikket: «Husker du ikke at han forteller ham det? I Imperiet slår tilbake? Helt på slutten?» Jack la ansiktet i tenksomme folder, som om han vurderte opplysningen. «Du skal ikke tro på alt en fyr i knestøvler i svart skinn forteller deg.» Alt liv forsvant fra ansiktet til Sophie, og et bekymret, avventende uttrykk kom i stedet. «Hva?» Jack kjente et søkk i magen. For en idiot han var som ødela illusjonen. «Unnskyld, store jenta mi. Bare glem det.» Han ville stryke henne over kinnet, men hun snudde hodet vekk og la armene over kors. Nå hadde Jack virkelig dårlig samvittighet fordi han hadde ertet henne. Det var

dette hun drømte om – dette hun trodde på – når de andre jentene i gata syklet av gårde og hadde Hannah Montana-overnattinger. Fyren som spilte Darth Vader, hadde håndtert episoden med Sophie ganske bra. Sikkert bedre enn Jack ville ha gjort. Folk var egentlig ikke så verst. Mannen tjente sikkert – tja, hvor mye kunne det være – ti pund i timen, 80 om dagen? I det kvelende kostymet mens han hjalp småunger med å velge ut hvilken verden de ville ødelegge. Jack lurte på om han skulle ha gitt Darth Vader drikkepenger. Han satte seg i førersetet og forsikret seg om at nødsettet til venekateteret fortsatt lå i hanskerommet ved siden av desinfeksjonsgeleen, i tilfelle Sophie begynte å blø gjennom slangen og de måtte sette på en klemme. «Kan du være så snill å slutte å sparke meg i ryggen?» «Unnskyld, pappa.» Han koplet mobilladeren til sigarettenneren i tilfelle noe skjedde på veien og de måtte ringe nødnummeret. Han trakk ut veiboka fra plassen under passasjersetet og repeterte ruten hjem til Manchester. Så merket han seg sykehusene som lå tett ved veien, og forsøkte å huske hvilke som hadde akuttmottak. Det var nødvendig hvis Sophie fikk et anfall, eller mistet bevisstheten, eller ble stukket av en veps eller bie og trengte en forebyggende adrenalinsprøyte for å forhindre at den lille kroppen hennes fikk sjokk.» «Kan du slutte å sparke meg i ryggen, eller?» «Unnskyld.» Han blunket til henne i bakspeilet. Det gjorde ham egentlig ikke noe. Faktisk likte han det, det føltes betryggende at hun ertet ham, akkurat som et helt alminnelig barn. En bevegelse i speilet fanget blikket hans, og han snudde seg i setet og fikk øye på Kate og Zoe som begynte å krysse parkeringsplassen. Zoe hang med hodet. Kate gikk langsomt for å gjøre det lett for Zoe å komme opp på siden av henne, hvis det var det hun ville, men Zoe ble hengende et par skritt bak henne. Han lurte på om hun angret på at hun var blitt med.

Han bøyde seg over passasjersetet for å forsikre seg om at den lille nødbeholderen med oksygen til Sophie var på plass i sidelommen på bildøra. Han undersøkte om luftslangen var vridd eller blokkert. Han vred pluggen på toppen av beholderen en kvart gang rundt og la oksygenmasken mot øret for å høre om det kom ut noe. Så stengte han oksygenventilen og satte beholderen tilbake i døra. Han så opp igjen og justerte bakspeilet, så han kunne se Zoe og Kate nærme seg bilen. De stanset, noe ble sagt, og så ga de hverandre en fort klem. Han visste at han ikke var noen skarp iakttaker, men det var vanskelig å unngå signalene denne formiddagen – hvordan de to kvinnene hastet mot en grense forholdet ikke kunne tåle at de krysset, for så å stoppe brått opp og deretter trekke seg forsiktig tilbake. De hadde vært sånn i bilen hele veien ned hit. Vennskapet deres – med denne bittersøte hengivenheten som finnes mellom rivaler – hadde alltid vært vanskelig å finne fram i, men likevel virket det mer anstrengt i dag. Kate satte seg ved siden av Sophie i baksetet, la hendene på kinnene hennes og ville kysse henne på pannen. Sophie vred seg og forsøkte å unngå henne, akkurat slik en frisk guttejente på åtte ville gjøre. Jack smilte. Man samlet på slike tegn på normalitet, man satte dem i banken og visste at om man bare sparte opp mange nok, ville rentene vokse seg så store at du til slutt kunne ta ut et barn som sykdommen hadde sluppet taket i. Zoe satte seg i passasjersetet ved siden av Jack. Han skottet bort på henne. «Er alt i orden?» Hun la hodet på skrå. «Skulle det ikke være det?» Jack sa ikke noe. «Hva?» sa hun. «Herregud, la oss bare kjøre,» kom det fra Kate i baksetet. Han trakk på skuldrene, løsnet håndbrekket og rygget fem meter. Sophie opplyste at hun måtte tisse. Jack smilte. Det var all saften – stormtrooperne hadde vært