Cathrine evelid dinglen og ramona

T YPE-IT AS, 13.05.2013 ORDRE: 29566 (s . 1 av 287)

Dinglen & Ramona

T YPE-I T AS, 13.05.2013 ORDRE: 29566 (s . 2 av 287)

T YPE-IT AS, 13.05.2013 ORDRE: 29566 (s . 3 av 287)

Cathrine Evelid

Dinglen & Ramona Roman

T YPE-I T AS, 13.05.2013 ORDRE: 29566 (s . 4 av 287)

Cathrine Evelid Mamma er en countrysang (2012)

Š H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med 10,5/12,7 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim Papir: Printed in: ISBN 978-82-03-35466-3

T YPE-IT AS, 13.05.2013 ORDRE: 29566 (s . 5 av 287)

Innhold

SHIMMY, SHIMMY, like jelly on a plate Fregatten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Stalaktitter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Magnificent! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Utsikten Turistmotell . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Knock Knees . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kiss . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Du stumme ånd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9 20 23 34 44 57 73

HJERTER I NØD Tornefugler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Rød solnedgang . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Danny Boy. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

En dag som heter Misery . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fotografiene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Barbara-Cartland-biblioteket . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bløtdyr . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Dårehuset . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

89 101 108 129 138 151 160 170

T YPE-I T AS, 13.05.2013 ORDRE: 29566 (s . 6 av 287)

SETTE SEG BAK RATTER, KJØRE I HUNDRE. hundene etter.

Kattene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Postordre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Et brev fra Gregory Peck . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Jernjomfruer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Smile som Farrah Fawcett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hundeprosjektilet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

177 185 192 200 210 217

TASSEMANNS GRÅTETÅRER Hestens Bønn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Advent . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Avl og oppdrett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Berghulene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Et følelsesmenneske . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tombola . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

239 247 259 265 279 285

T YPE-IT AS, 13.05.2013 ORDRE: 29566 (s . 7 av 287)

SHIMMY, SHIMMY, like jelly on a plate

T YPE-I T AS, 13.05.2013 ORDRE: 29566 (s . 8 av 287)

T YPE-IT AS, 13.05.2013 ORDRE: 29566 (s . 9 av 287)

Fregatten

Mor snudde seg bort når han kom inn om kvelden og dro av seg skjorta, sto foran kaminen i bar overkropp før han la seg ned på fillerya foran varmen. Nå vil tegningene på kroppen hans bleikne og forsvinne. Ramona ser innover skogsveien til fars gamle tilholdssted, ei brakke av rekved. Hun bøyer seg og strammer stroppene på de høyhælte skoene, drar kåpa sammen over en tynn bluse. Veien er islagt, i skumringen lyser snøen mot den svarte nåleskogen. Far skal ligge ved siden av mor, nå som de begge er døde.

Far mistet talegaven, sa Roar på telefonen, svulsten gikk rett i strupen på ham, økte slimproduksjonen. Det er Roar, broren hennes, som har plantet all den nye skogen, trærne står i rader som hårrøtter i skallen på en barbiedukke, nåleskog har slukt de åpne slettene hun løp over som liten. Steingjerder med små hull og lommer du kunne gjemme ting i, våren kom, gresset fra i fjor kom til syne, ikke råtnende og svart, men i myke lysegule tuster. Over fars beinete skulder, mom i et hjerte med pil gjennom, en hyllest til hans egen mor, som kalte ham Rolfemann. Hvor lenge vil tegningene lyse på huden hans før de bleikner og er borte?

Lukta av røyk henger i lufta, den pokkers Roar. Ramona har ikke vært borte i brakka på hundre år. Snøen er våt og tung, et kjøretøy har brutt gjennom isen på veien, tyngden 9

T YPE-I T AS, 13.05.2013 ORDRE: 29566 (s . 10 av 287)

drevet ned to dype spor som leder innover mot feltene av nåleskog. Hælene borer seg ned i hjulsporene, hun kjenner lukta av maskiner og nyskårne flater, tømmer, spon og flis.

Det drønner med det samme. Hun lytter, men de må være ferdige for dagen, de hugger ikke lenger. Bare en villmann hugger i mørke. Hun står stille, ser for seg fars tunge vernesko fra Angholmen Slipp og Maskinfabrikk. Han spikket fregatter av småkvist mens han snakket om kryssingen av store havområder. Buldringen fra det islagte vannet i skogen, lyden får det til å prikke under armene. Vannet strømmer under isen, bryter og gjør motstand, bobler opp, som faenskapet gjør i Ramona iblant. Too much. Hun strammer stroppene på de høyhælte skoene, husker terpingen, fregatten skulle ha to lag skyts, et våpendekk, seksten kanoner på dekk. Hælene synker gjennom is og gjørme, hun stiger over grøtete hjulspor. Grøftene er svarte av vann og tida på året, på hver side av veien ligger strå og stengler av tistler slått flatt til side, som hår, det ligger noe brutalt og grådig i hjulsporets løp, et råttent søkk, en kropp pløyet over og inn i.

Hun følger sporene et stykke.

Så lysner det.

Far kalte brakka Fregatten, det var her han planla sine kryssertokt. Hvordan han skulle navigere seg over kjøkkengulvet, en kanossagang i skytsilden fra mors mørke øyne.

Jeg kom meg over Brennerpasset, sa far, besteg Jurafjellene, krysset Alpene, barføtt og i en skjorte av hestehår. Men for meg finnes ingen tilgivelse. Ramona stanser og ser lyset som kommer gjennom mørket, gult lys faller ut av et vindu som stikker rett ut av svarte natta, faller skrått mot bakken, og vinkelen tar med seg et skinn av blanklakkerte flater. Skjermer, spoilere, nå støter hun på en skinnende blank firehjulstrekker. Hun beveger seg rundt og langs siden av bilen, hjulene har drevet dype groper av svart torvjord gjennom isen. Bortenfor brakka er en flatere skråning mot skogkanten, en gapende tanngard med bare stubber igjen, flere 10

T YPE-IT AS, 13.05.2013 ORDRE: 29566 (s . 11 av 287)

snødekte hauger, kvist og grein stikker ut. Ramona går inn på plassen. Brakka er dekket av stående gråslitt kledning, skarpe kanter av nytt materiale histen og pisten. Et lite vindu er satt inn, gul glava tyter ut rundt kanten, røyken stiger fra et blikkrør. I snøen rundt brakka står dype pisshull omkranset av bikkjespor.

Ramona hører latter og stemmer innenfra, kjenner lukta av stekt kjøtt. Under armene prikker det av svette. Oppetter veggen ligger snøen hvitere, som ei dundyne. En gang krøp Roar opp i senga og gjemte seg bak ryggen hennes, der, i ly mot stemmene fra stua, lærte hun broren å plystre mellom de nye fortennene. De sovnet med hverandres pust mot kinnet, hva var sangen igjen, så skjære enkel mot gnelderet i bakgrunnen, minstebrorens skrik. Shaking, like jelly on a plate.

Hun skotter ned for å finne trinnet. Til høyre for trappa er et hull smeltet helt ned til den frosne bakken, over den svarte jorda er kantene av snø frosset i gule urinkrystaller, gropa gjort av mennesker denne gangen. Lukta stikker i nesa, selv i fire kuldegrader. Må inn her, tenker hun, må få snakket med Roar. Hun løfter hånda, men du banker ikke, tenker hun og lar armen falle. Døra er most med hammerslag i hjørnene, trykt inn i rammen med voldsom kraft. En meter fra trammen og oppover er dørbladet merket av klør, lange riper gjennom flere lag maling og inn til treverket som er fliset opp. Hun hører et dyr tasse like innenfor, en lav knurrelyd. Du går rett inn, Ramona, formaner hun, men dyret der inne har satt i å gjø.

– Ti! er det noen som roper, hun kjenner stemmen til Roar.

Døra henger seigt i karmen, hun rykker til. Varmen slår mot henne, røyken og lukta av våte ullklær som langsomt blir tørre.

– Hei, sier hun og smiler. Hun ser på Roar, blikket hans 11

T YPE-I T AS, 13.05.2013 ORDRE: 29566 (s . 12 av 287)

like blått som hun husker, som fargen på pionerjakka han har på seg.

Han svarer med noe spørrende i tonefallet. – Hei, sier han, som om det var et spørsmål. Utenfra hadde hun hørt latter og stemmer, nå ser Roar muggen ut.

Det er han og to andre. Varmen er stinn av pusten fra store kropper. Ei svartsotet panne står midt på bordet, rester av mårpølse, fettet i panna en stivnet rand. Huket fast over kanten på panna står tre blikkgafler. Mellom nevene på bordet står glass med melkeskvetter, hvit mot de riflete håndflatene. Et øyeblikk er det stille, hun hadde ikke ventet at Roar skulle kaste seg om halsen hennes, men han kan vel hilse ordentlig? Trappa er to ustø lecablokker oppå hverandre. Hun må se ned før hun stiger opp, og med bøyd nakke trø over karmen. Eimen fra hullet bak henne slår opp i det samme.

Skal han ikke si noe? Bare bikkja høres, tunga glir i seige tak over linoleumen under bordet.

– Er det ei russisk? spør gutten som sitter på krakken ved døra.

Hun kjenner lukta av pusten hans, noe skarpt og sykehusaktig, han er grøtet i stemmen og sitter med ei gjennomsiktig plastflaske på kneet. Han har ei gul metallstjerne festet på brystet, noe westernaktig. Han stirrer på henne, skotter spørrende på de andre, drar armen under nesa, ermet på kjeledressen ser stivt og blankt ut av størknet snørr.

– Å komme hit på høye hæler, sier Roar og rister på hodet. – Det er du og de russiske.

– Jeg har ringt og ringt, sier hun, fremdeles med et smil, men ansiktet blir stivt, – om du tok telefonen, hadde jeg ikke trengt å komme ut hit.

– Ute av drift, han har noe likegyldig i blikket, men stemmen røper ham. Det er da hun som skal være irritert, tenker hun, skuffet, såret, til og med?

– Ramooona, sier gutten. Han har reist seg, har kjent 12

T YPE-IT AS, 13.05.2013 ORDRE: 29566 (s . 13 av 287)

henne igjen, nå. Munnen er bløt og åpen, han skyver en lodden strikkelue høyt opp i panna, håret kleber seg til huden.

Det er stemmen, det blå blikket, som forteller henne at det er barn til stede. Hun må se på fjeset hans. Han har åpne øyne, klare, på tross av plastflaska som må være fylt av sprit.

– Dinglen, sier hun. Men han møter ikke blikket, han glor på skoene.

– Røde sko, høye hæler, han blunker og skyver lua høyere opp i panna.

En eldre kall sitter på den andre siden av bordet, overfor Roar. Han er svær og kraftig og har veggen bak seg og helt inntil kroppen. Håret hans er bølget og blankt, strøket bakover med en fintannet kam. Fra et lite vindu bak ham klynger tynne syntetiske fluegardiner seg tett om bakhodet, hvit fluenetting kleber seg til nakken og skuldrene, jakka av kraftig bevernylon. Hun kjenner ham med en gang, onkel Dooley, hun har bare ikke lyst å si navnet hans høyt.

– Du gikk gjennom skogen på høye hæler, sier Dinglen, han er lys i stemmen, altfor lys til å være en gutt på femogtjue. Han glor enda en gang på de høyhælte skoene, så faller begge knærne hans rett ut til side. – Dinglen kan kjøre.

– Klart du kan, sier hun muntert, for å trosse Roars sure fjes. Hun ser på Dinglen. – Du er jo lillebroren min.

Dinglen rykker flaska opp på låret. – Men Frank har tatt lappen fra Dinglen. Frank er politimann.

Dooley gnisser kjaken mot kragen i jakka som er foret med teddystoff, det lodne glir rett over i kinnskjegg og ansiktshår, knusprete og ekkelt, hun fryser. Håret hans er ennå svart, men rundt munnen og haka er skjeggstubbene blitt grå.

– Men Dinglen kom ikke i fengsel, gutten smiler med åpen munn.

– I fengsel? Hun ser på Roar, et øyeblikk ser han spak ut.

Dinglen drar ermet under nesa, klapper seg på låret, har 13

T YPE-I T AS, 13.05.2013 ORDRE: 29566 (s . 14 av 287)

sørgerender under neglene. – Vi har ikke flere stoler, vil du sitte på kneet?

Roar har neven på bordet, han løfter tommelen fra knyttneven, peker uten å bevege neven ellers på en smal foldedør bygget inn i veggen. – Det er et ledig sete der inne.

Hun skotter mot døra, kjenner stram lukt fra dassen.

Dooley bøyer seg over, setter kroken av albuen for kjeften. Det raller i brystet, river stygt, ler han?

Hun trekker kåpa sammen, han skal i hvert fall ikke få se henne bli flammete over brystet og halsen, de skal ikke få se henne slagen. Ramona tar et skritt inn på gulvet, skal jage kaldsvetten tilbake til armhulene, presse de seige dråpene gjennom porene. Hun ser på Roar. – Hvorfor ringte du ikke med en gang da far døde?

Roar har fått linjer om munnen, høyere hårfeste, han ser plutselig sliten ut.

– Du måtte jo ringt? sier hun.

– Nå er du her.

– Jeg rakk ikke begravelsen!

– Du var ikke her da han var syk heller.

Hun hører at han har ventet lenge på å få si det, selv om han prøver seg på et kjølig blikk. Hun ser på Dooley, vet at han ikke kommer til å se opp nå. Dooley ruller konsentrert, knitrer med papiret, slikker sakte og nøyaktig over kanten av rizlaen. Tunga er grå og rund og fet, han har hatt et helt liv allerede med denne bevegelsen. Han må være noenogfemti nå, ser eldre ut. Frosten har bitt fjeset hans, kinnene og huden over nesa er rød. Han triller en røyk over bordet og bort til Roar.

Roar kniper av tobakk i enden. – Du driver og rydder der borte?

– Vi må jo pakke sammen etter far, sier hun, lar ham gå over til det praktiske.

– Vi skal vel selge huset, du har jo gården. Hun retter seg opp og ser på ham. – Ligger de ved siden av hverandre?

14

T YPE-IT AS, 13.05.2013 ORDRE: 29566 (s . 15 av 287)

– Skal hun aldri få fred?

– De skal ligge ved siden av hverandre, navnene deres skal stå på den samme steinen.

Nå har han det flate og kjølige i blikket igjen. – Med frosten trengs det kraftige maskiner, det er ikke småtteri å grave en grav midtvinters.

– Men far kom på plass?

Roar nikker. – På plass, ja. Han ler når bikkja i det samme setter seg pent ved kneet hans, skotter opp med fuktige øyne.

– Pølsebit! roper Dinglen. Roar belønner bikkja.

– Har du tenkt på skriften? sier hun, ergrer seg over at han ser ut til å være ferdig med å sørge, enda det bare er et par uker siden far døde. Roar skyver noe over bordet, skraper med neglen i respatexen. Han gir visst blaffen. Men hun vil i hvert fall kjenne sorg, gjøre noe ut av det, en slags høytid. – Navnet hans skal ha løkker og bølger, han skal ha en spesiell skrift på steinen, navnet og tallene skal settes med gull. Kanskje et vers eller noe fra svarteboka, noe av det han brukte å lese høyt. Du stumme ånd, begynner hun.

Roar sitter med røyken i kjeften, tegner svære løkker i lufta med en finger. Han er ironisk. Hun ser på ham, kjenner ikke igjen blikket hans, formen på øynene. Han liknet på mors folk, men nå er det fars trekk som er meislet fram, det runde og kjøttfylte i ansiktet hans er borte. Han har fått et langt drag over kjakene, men han har ikke noe annet av far. Det var alltid mor og Roar som var på lag. Men de var ikke morsomme eller ironiske. Mor visste ikke hva det var.

Et stykke innover i skogen høres hvisling, av et dyr eller flak av hvit plast revet løs fra siloballer. Flak som flagrer mellom trærne som små spøkelser, de plystrer melodien hun lærte ham som liten. Hun fryser, har bare en tynn bluse under frakken, det er ingen varme i chiffong. Hun vil ikke være her, skal være smidig og ordne opp i alt så hun kan dra herfra. – Jeg gikk forbi gården på veien, sier hun med blidere stemme. – Dere har hengt opp all den fine julepynten til Kiss.

15

T YPE-I T AS, 13.05.2013 ORDRE: 29566 (s . 16 av 287)

Det ble jeg glad for, at dere har de gamle tingene hennes.

Den flamingoen som står i snøen husker jeg godt.

– Juggelet skal ned i løpet av neste uke. Roar peker på Dinglen. – Hører du? Jula er over. Han ser på Ramona. – Du likner på farmor.

Hun borer stiletten i gulvet, tapper med foten. – Kiss var en staselig dame. Bikkja ser på foten hennes, ser ut til å bli fanget av den tappende lyden.

Roar rister på hodet.

– Han er en liten kødd fremdeles, sier hun til Dinglen og peker på Roar. – Alle kalte farmor for Kiss. Du skal kalle folk for det de vil bli kalt.

– Kiss! roper Dinglen.

– Akkurat. Hun lar den hese latteren komme opp fra magen, Ramona kan det, hun lander alltid på beina, har lært en del gjennom fireogtredve år. Gjennom jobben på salongen har hun lært seg kundebehandling, vet å gjøre stemmen myk og smidig. Lyden ruller gjennom halsen, hun har i hvert fall Dinglen med seg. Hun skakker på hodet.

– Jeg vet ikke hvorfor Roar gjør seg vrang, han ser meg jo sjelden. Hun ser på Dinglen.

– Svarer ikke på telefonen. Jeg måtte komme helt ut hit for å få tak i ham, på disse høye hælene.

– Det er du og de russiske, sier Roar igjen. – Jeg hørte på bygda at du var kommet, her er ikke mange som stolprer over isen på stiletter. Da du steg av bussen, trodde folk at noen hadde importert enda ei. En fyr her har fått seg en sovjet-laila med to halvvoksne døtre, de driver karene på bygda til vanvidd.

Dinglen svinger med flaska. – De russiske jentene har langt svart silkehår. De har stramme bukser. De liker å kjøre bil. Spasiba thank you please.

– Du kunne kommet bort om du visste at jeg var her, jeg skulle ikke trenge å stavre meg helt ut hit for å få snakke med deg.

16

T YPE-IT AS, 13.05.2013 ORDRE: 29566 (s . 17 av 287)

Nå skråles det på krakken. – Neste gang kan Dinglen kjøre! Når Dinglen får lappen tilbake. Han reiser seg, er lang og hengslete i kroppen. – Roar sa nei, men Dinglen drakk fra flaska. Dinglen kjørte de russiske jentene. Og så kom Frank og kjørte Dinglen hjem i politibilen. Bilen kan ha blinkende lys på taket. Dinglen spurte, kan vi ha full sirene? ÆÆÆÆUÆÆUUU, men Frank sa at da vil Roar bli veldig lei seg. Så Frank hadde ikke sirenen på. Frank kom inn på kjøkkenet og fikk et kakestykke av kjæresten til Roar. Han skotter på Ramona. – Dinglen liker kake.

Hun klapper ham på hodet, den lodne lua, før hun snur seg mot Roar. – Vi må snakke om salget av huset, jeg har noen uker på meg til å pakke, mannen min er enda ikke frisk. Noe med hjertet. Han har permisjon fra cruiseskipet.

– Et cruiseskip går ikke i skyttel fra Stavanger til Newcastle, sier Roar.

– Vi har deluxe-tilbud, ensuite-lugarer. Levende musikk og underholdning, et eget ensemble, og en salong for skjønnhet og velvære, hun smiler, – der er jeg.

Broren løfter neven fra bordet, resten av kroppen lener han tungt bakover mot rygglenet, svinger armen ut til side som om hun var en celeber gjest, en Gloria Graham som har forvillet seg ut på hogstfeltet. – Du var aldri her. Nå lurer du på hvor mye du kan grabbe til deg.

– Mannen min har vært syk, sier hun. – Og hvem kan stille i begravelse på bare noen timers varsel? Hvorfor ringte du ikke da han døde? Ramona blunker, men før hun får sagt noe mer, er Dinglen i gang.

– Frank spiste opp kaka og så kjørte han hjem i politibilen. Da ga Roar Dinglen en på fleisen. Dinglen blødde. Roar limte plaster på nesa. Dinglen gråt. Roar klappet på hodet.

Krokodilletårer. Så dum er du ikke neste gang. Har du lært nå? Dinglen skyver lua opp i panna.

Ramona ser på Roar som flytter litt urolig på seg. – Driver du og slår ham?

17

T YPE-I T AS, 13.05.2013 ORDRE: 29566 (s . 18 av 287)

Dinglen stiller seg helt inntil henne. – Noen ganger gjør Dinglen noe galt. Så av og til må Roar klappe til Dinglen.

Roar må det, sier Dinglen og gjør et søkk med knærne.

– Men nå skal Dinglen få lappen tilbake. Frank tok den dagen før nyttårsaften. På nyttårsaften fikk Frank en rakett i øyet. Når Dinglen får lappen så kan vi kjøre et sted, Ramona.

Hun trekker kåpa stramt om seg. – Jeg har bare kommet for å rydde og pakke i huset. Jeg skal jobbe på motellet mens jeg er her. Har to måneder fri fra Seaviews. Hun skyver bort bikkja, den har luntet over gulvet, snuser oppover beinet.

– Ramona kan være med og kjøre hundene på lufting, sier Dinglen.

Hun skyver bort snuten, men bikkja gir seg ikke.

Dinglen stirrer på bikkja som snuser på skrittet hennes.

– Roar! Få bort bikkja. Ramona dasker etter snuten.

Dinglen stirrer, øyet er et rovdyr.

Dooley knipser tobakk av tunga. – Dinglen, kontroll på bikkja!

Hun vil ikke se på ham, men stemmen sleper med seg et rep inn i fortida, en ørliten glipe, og så trekkes hun rett ut på hogstfeltet, mot skogen, berghulene med skarpe stalaktitter. Sur røyk blåses rett over bordet, en grå sky som svir i øynene, alt hun har lært seg om kundebehandling forsvinner, smilet, den myke stemmen hun bruker i salongen. Nå ser hun never som buer seg naturlig, et redskap sitter til enhver tid som støpt mot kroppen, virvlene i håndflatene kan knapt skilles fra treverk og røtter. Og i lyden som kommer ut av brystet på dem, ligger skogsarbeidet de har radbrukket seg på opp igjennom, øksehugg, stein og tre og solide materialer, en kjennskap til torv og jord som skremmer henne.

Bikkja jukker mot leggen.

– Roar! Hun rister på beinet, forsøker å sparke.

Dooley skotter bort, brydd i blikket. – Dinglen, ta kontrollen, nå.

18

T YPE-IT AS, 13.05.2013 ORDRE: 29566 (s . 19 av 287)

Dinglen har en rød ring etter flasketuten om munnen, roper oppspilt.

– PEEP SHOW SEXY GIRL! Roar flirer, knipser en bit mårpølse gjennom rommet. Bikkja bykser opp, snapper kjøttbiten i lufta, sikkel flyr fra kjeften, forlabben slår mot brystet. Ramona glir på de høye hælene, faller halvveis mot veggen, skyver seg opp med vekta på den ene foten, er sleip av sikkel over halsen og hånda, trekker frakken sammen over brystet, kommer seg over gulvet.

Dinglen står foran døra. – Sheriff for alle hundene i bygda. Han dunker seg i brystet, over stjerna i blank metall. – Dinglen lufter hundene for jaktlaget. Alle bikkjene i bilen. Kjøre en mil inn i Melandsskogen. Ut med hundene.

Snu bilen. Blåse i fløyta. Dinglen henger tunga ut av kjeften og lager peselyder.

– Kjøre i hundre, hundene etter!

Hun lener seg mot døra, dytter hardt med skulderen.

– God tur, Ramona, roper Roar, i et tonefall fra en sang som far brukte å synge. Ramona, Ramona, Ramona, en gammel sjømannsvise. Hun skotter ned på flengen i blusen, tynn chiffong som det ikke går an å reparere. Bak seg hører hun lydene fra Dinglen, en pesende kjøter. Og suset i trærne, i en brå vind kan de bøye seg og svaie så de nesten knekker.

Ramona blunker mot den svarte himmelen. Passer på å ikke snuble i pissegropene.

T YPE-I T AS, 13.05.2013 ORDRE: 29566 (s . 20 av 287)

Stalaktitter

I huset er nesten alle lysene slått av, gjennom det tette januarmørket lyser lampa over trappa bleikt. Hun er stiv av frost, veien fra brakka og hjem er isete og glatt, og på de høyhælte skoene blir veien lengre. I mørket går den steile fjellveggen bak huset i ett med himmelen, men hun kjenner dette stedet, huset der hun vokste opp med mor og far, Roar og Dinglen. Hun ser for seg de flate tuene med syreblader som kryper opp av grusen i veien, moseflekkene på taket, mors tistler ligger i dvale, men vil skyte opp med sterke stengler, metallblå hoder. Nå er alt dekket av rein, hvit snø.

Det er seint men hun slår på lyset i stua, vil riste av seg kulda, den gufne følelsen fra brakka. Inne på soverommet løfter dyna seg opp og ned, og hun lukker døra og går inn på kjøkkenet. En lukt av noe muggent og rått, og noe annet, sykdom eller råtnende søtlig frukt. Huset har bare stått tomt et par uker siden far døde, han trakk sitt siste sukk rundt nyttår. Bananfluene surrer i en svart sky over oppvaskkummen. Hun tipper at det står en dunk med nypesprit i skapet under vasken, bøyer seg og åpner døra og kikker inn. Alt er som før. Inne i stua står de broderte putene balansert på divanen. På veggen henger kornete svart-og hvitt-bilder, det største fotografiet er et flybilde av huset og skogen. Bildene viser bryllup, dåp, konfirmasjoner. De døpte er retusjert i 20

T YPE-IT AS, 13.05.2013 ORDRE: 29566 (s . 21 av 287)

lyse pastellfarger, kroppene nakne og barhodet på bløte tepper. Ramona på lyserødt, Roar lyseblått. Dinglens bilde har en annen vinkel. Et bilde fra tidlig femtitall: Kiss og sønnene under et gateskilt i Brooklyn, far og Dooley i kortbukser, technicolorsmil. Julebildene har hvite hull der blitsen treffer pynten på treet. På seinere fotografier, der ansiktene begynner å få furer og linjer, er sterkere farger etset inn i huden, klærne har vidde og mønstre i lilla og brunt. Hun ser på bildet fra en av de siste dagene før hun flyttet hjemmefra, seint sommeren nittensyttini. Familien er avbildet foran solveggen før huset ble kledd med panel og ennå hadde tjærebredde tømmervegger. Blikket søker det hvite i bildet, en kjole i hvit batist som mor har sydd på den grønne Husqvarna-maskinen. Ramona sitter på kne i midten, seksten år, kjolen bøyer seg svakt over brystet, frisyren er ikke typisk syttitalls, men bleket og stivet av sukkervann. Bort, bort, roper armene som klemmer seg inntil kroppen, holder den flaksende fuglen i brystet rolig. Far står ved siden av, han har sola i fjeset, overeksponert, foldene er glattet ut, og du kan ikke se om han smiler, om halsen har han et tvunnet tørkle. Det er ennå en stund til han sender mor det siste bildet, et hav med en rød og gyllen solnedgang, men sola har han klippet ut, sola er et hull, bare gløden og det røde gjenskinnet over vannet er igjen. Håret til Dooley Wilson krøller seg i en lokk på panna, sola skinner i den blanke beltespenna som Ramona beundret som liten, lot fingrene løpe over det uthevede mønsteret, to hester som bykser opp foran flagget med striper og stjerner. Kiss står mellom dem, hun har den eplegrønne kjolen på, og armene hviler på sønnenes skuldre. Dooley og Rolf er et hode høyere, men hun løfter haka, jekker skuldrene opp, hånda ligger rede om Rolfemanns nakke. Roar er tretten år, rund i kinnene. Dinglens fjes er nesten utvisket, han sitter på bakken, har så lyse øyenvipper, hvite bryn, ser ut som et hittebarn, en mager skrott i Roars avlagte klær. Mors kropp er en stram bue, kledd i en mørkeblå bomullskjole, armen slyn21

T YPE-I T AS, 13.05.2013 ORDRE: 29566 (s . 22 av 287)

get om halsen på Ramona i en tvungen vinkel. Mors fjes er rynket sammen mellom brynene, trukket av en streng som spenner seg fra blikket til munnen, en grimase som skyldes sola, eller noe som hugger i henne, en kile som presser og gjør vondt. Et byks i brystet, som fra en liten svart fugl som vagler seg der inne, nei, tenker Ramona, tvinger fuglen rolig.

Kreket åpner ikke nebbet, flytter bare forsiktig på føttene, griper med små skarpe klør om stalaktittene som disse dryppene fra gamle tider har stivnet til, istappliknende søyler i kapellet av ribbeina. Hun ser på fotografiet, lar det hvite i kjolen skinne mot henne, og det lyse blikket til Kiss, før hun til sist må snu seg og lukke øynene. I øyenhulenes mørke danser røde og grønne skygger. Hun kjenner lukta av søt tobakk, hører dansetrinnene, lyden av hæler over skinnende linoleum.