Issuu on Google+


Bruce Springsteen_Layout 1 09.10.12 07.53 Side 1

Bruce Springsteen – Den siste amerikaner


Bruce Springsteen_Layout 1 09.10.12 07.53 Side 2


Bruce Springsteen_Layout 1 09.10.12 07.53 Side 3

HANS OLAV THYVOLD

Bruce Springsteen – Den siste amerikaner


Bruce Springsteen_Layout 1 09.10.12 07.53 Side 4

Š 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Omslagsdesign: Satt med 11/16 pkt. Minion hos Valdres Trykk AS, Fagernes Papir: Printed in 2012

ISBN 978-82-03-


Bruce Springsteen_Layout 1 09.10.12 07.53 Side 5

I NNHOLD

Gå som en mann Venter på Columbus My father’s house Journalistene kommer! Born in the U.S.A. Etter opprøret Ramrod High Noon i Halden Blood Brothers Radiodager Et mirakel Sint, hvit fyr Dette landet En «gubbe» 22.07.

11 19 46 66 84 105 133 164 192 215 258 270 287 302 320

Litteraturliste Diskografi

340 344


Bruce Springsteen_Layout 1 09.10.12 07.53 Side 6


Bruce Springsteen_Layout 1 09.10.12 07.53 Side 7

Gud hjelpe Bruce Springsteen når de bestemmer seg for at han ikke lenger er Gud, når han står ansikt til ansikt med sin egen suksess og det å bli eldre og måtte levere igjen og igjen. De kommer til snu seg mot ham, og jeg håper han overlever det. J OHN L ENNON


Bruce Springsteen_Layout 1 09.10.12 07.53 Side 8


Bruce Springsteen_Layout 1 09.10.12 07.53 Side 9

The Boss har vært på dass. Bruce Springsteen kommer ut fra toalettet nede i gangen mens han fortsatt fikler med beltespennen. Han får øye på meg akkurat idet han er på vei inn i garderoben sin, og roper til meg: «Hey Hææns! Come on over!» Den formelle invitasjonen lød på øl. «Har du tid til å ta en øl med Bruce Springsteen etter konserten?» «Hmm. La meg sjekke. Jo, jeg tror kanskje jeg skal klare å få klemt inn en øl med Bruce Springsteen. Kan du be ham kjøpe Frydenlund?»


Bruce Springsteen_Layout 1 09.10.12 07.53 Side 10


Bruce Springsteen_Layout 1 09.10.12 07.53 Side 11

SOM EN MANN

Enda en av de gamle klassekameratene mine rusler, rakk så vidt å runde femti. Og så er vi her, tilbake i kirken der vi ble konfirmert. De sier det er best å dø ung hvis du vil ha en noenlunde stinn brakke til avskjedsshowet. Denne kirken er stappfull, Torgeir hadde åpenbart fortsatt å være et godt likt menneske også etter at vi var ferdige i skoleverket. I tillegg lot talerne meg forstå at han hadde vært en dyktig forretningsmann og en god, varm pappa. Om han tok vare på seg selv, vet jeg ikke. Tror ikke det hadde så mye å si når det kom til stykket. Han ble omtrent like gammel som sin far, og døde av den samme produksjonsfeilen. Nest etter rockekonserter og kinobesøk er nok bisettelser den kulturopplevelsen jeg oftest har vært eksponert for de siste tjue åra. Død i alle varianter: mett av dage, revet bort ung, den lange, urettferdige sykdommen. Vidt forskjellige liv og skjebner, men likevel stort sett det samme showet til slutt: en prest, blomster og orgeltoner. Noen ord på vegne av familien. Noen ord på vegne av kollegene. Noen håndfuller jord på en kiste. Musikk er det som gir bisettelser et snev av personlig iden11


Bruce Springsteen_Layout 1 09.10.12 07.53 Side 12

BRUCE SPRINGSTEEN

DEN SISTE AMERIKANER

titet. Jeg vanker riktignok lite i kristne miljøer, men jeg har til gode å høre folk snakke om hvilke taler de vil ha i begravelsen. Hvilken musikk de vil ha, er derimot gjenstand for diskusjoner i selskapslivet og kose-enqueter i lørdagsavisa. Mitt svar, bare så det er unnagjort: 1. Blind Willie Johnson: Dark was the night, cold was the ground 2. Blind Willie Johnson: God don’t never change 3. Blind Willie Johnson: You’re gonna need somebody on your bond Blues- og gospelmusikeren Blind Willie Johnson døde fattig og elendig av en lungebetennelse han pådro seg da han sov under våte aviser i ruinene av sitt nedbrente hus. Alene med en gitar laget han noe av den mest sakrale musikken jeg kjenner, men hvorfor skulle jeg gi fyren carte blanche til å stjele showet i min egen avskjedsforestilling? Jeg har mine tungt ervervede grunner. Showbusiness-triks jeg har plukket opp fra flinke lærere. For eksempel: «Folk husker deg bedre hvis du alltid kler deg likt.» Og kanskje aller viktigst: «Legg aldri igjen lommeboka i garderoben når du går på scenen.» Spenning er kanskje ikke ordet, men de fleste begravelser tjener på at man ikke kjenner kjøreplanen. At du ikke kikker på programmet du får utdelt av den profesjonelt triste begravelsesbyråmannen innenfor kirkedøra, men stapper det rett ned i lomma. Salmene kan man fake hvis man ikke kan dem, det er heldigvis blitt fullt ut akseptert å mime. Eller man kan sitte taus med et 12


Bruce Springsteen_Layout 1 09.10.12 07.53 Side 13

GÅ SOM EN MANN

tolerant, humanistisk ansiktsuttrykk og føle seg prektig i sin vantro. Ingen lar seg krenke av min ateisme, og jeg får ha den i fred. Et norsk privilegium. Jeg sitter ved siden av gamle lærer Jensen – sannsynligvis mannen med legmannsrekord i begravelser i dette distriktet. Jensen går ikke bare i begravelsene til tidligere elever, han møter også opp når foreldrene deres skal av gårde. En slags anstendighet som kanskje var vanlig en gang, men som er bemerkelsesverdig i dag. Hvorfor ble det slik? Når skjedde det? Hvorfor? Som alltid når avdøde er på min egen alder, har jeg krysset fingrene for at det ikke blir «Tears in Heaven» i dag. Muligens burde jeg heller foldet hendene. Men «Tears in Heaven» blir det, sikkert som amen i kjerka, fremført av en usynlig operasanger på galleriet som spiller eller blir kompet på gitar med nylonstrenger. Jeg kan ikke se det fra her jeg sitter. Det er i Bekkelaget kirke som på Rockefeller. Kommer du seint er det håpløst å finne en plass der du får med deg alt. Problemet mitt med «Tears in Heaven» er en ettervirkning av at jeg lenge slet med en overdreven interesse for rock and roll. «Hei, jeg heter Hans-Olav, og jeg er rockmisbruker.» Tanta til Torgeir der fremme, hun som så smått begynner å bli bisettelsesmoden selv, klarer sikkert å nyte den vakre låta uten å se for seg en fire år gammel guttunge som faller et tredvetalls etasjer mot asfalten i New York City. Conor Clapton, sønnen til låtas opphavsmann Eric Clapton. Hadde noen sagt til oss da vi var tenåringer: Ser du den langhåra junkien med siggen festet til gitaren – det er mannen som skal stå for musikken når dere skal begrave klassekamerater om 40 år, ville jeg ledd. Rock var her og nå. I rocken handlet døden om raske biler, dårlig vedlikeholdte flymaskiner, sterkt dop og 13


Bruce Springsteen_Layout 1 09.10.12 07.53 Side 14

BRUCE SPRINGSTEEN

DEN SISTE AMERIKANER

svømmebassenger. Rock handlet ikke om å dø av å være voksen. Det var derfor den måtte nytes før det ble for sent. Livet derimot, var evig. Jeg husker plutselig noe om Torgeir som får meg til å glise bredt og upassende. Jeg må stogge meg for ikke å le. Sist jeg så Torgeir var på klassegjenforeningen for et års tid siden, og da så han ut slik vi alle så ut. Tynnere i håret, tjukkere om livet, men penere i tøyet enn noensinne. Men denne forretningsmannen i skreddersydd dress var det som i sin tid introduserte meg for tungrock. Vi var 11–12 år gamle, og Jensen lot oss spille plater i tegnetimen mot at vi holdt kjeft. Terrorbalanse. Øystein Sunde, for eksempel, var bannlyst etter at han sang et rungende «svenskefaen», noe som fikk Jensen til å røske stifta av skiva – old school scratching – og holde en flammende appell mot tidens tarveligheter. Jeg hadde med Beatles til tegnetimen. Ingen var overrasket. Månelandingen og The Beatles, det var stort sett alt jeg ville prate om. Jeg hadde sittet oppe hele natta og sett sendingen sammen med farmor mens resten av huset lå og sov. Da det var over, sa hun: «Ja, nu har jeg altså i løpet av mitt liv sett både det første menneske på månen, og den første bilen i Trondhjem.» Hun ble stille en liten stund. «Men jeg holder nå fortsatt en knapp på den første bilen i Trondhjem, ja.» Jeg tenkte at kanskje er det slik at man liker ting bedre når man er ung. Jeg skulle bare ha visst. Torgeir, derimot, den flinkeste, peneste, høfligste gutten i klassen, han overrasket. 14


Bruce Springsteen_Layout 1 09.10.12 07.53 Side 15

GÅ SOM EN MANN

Ut av høyttalerne veltet rasende trommer som fikk meg til å tro at platespilleren sto på feil hastighet, men straks vokalen kom inn skjønte jeg at det var riktig. Det var så jævlig riktig, riktig på en helt annen måte enn The Beatles. Beatles var vakkert, Beatles var perfekt. Jeg var ikke vakker, jeg var ikke perfekt. Jeg var stygg, hyper og høyrøstet – akkurat som denne musikken. Showtime again. Nylonstrengene dirrer i e-moll og jeg forsøker å gjette hva som kommer. Ville satt pengene på Bjørn Eidsvågs «Eg ser», men i stedet overrasker Torgeir, en siste gang: I come from down in the valley Where mister when you’re young They bring you up to do Like your daddy done «The River» hva faen? Bruce Springsteen, selvbestaltet «frafallen katolikk med tre små hedninger hjemme», hvordan har han forvillet seg inn i en protestantisk kirke i et pent villastrøk i Norge? Det er naturligvis ingen grunn for meg til å bli overrasket over at Bruce Springsteen har tatt jobb i samme begravelse som Eric Clapton, men i «The River» har ikke Gud engang en taus statistrolle, og himmelen er bare et sted å oppbevare mørke skyer. Den ansiktsløse sangeren oppe på galleriet gjør heldigvis ikke noe forsøk på å imitere Springsteens dialekt eller fremføring, og dermed er ikke «The River» lenger en rapport fra et desillusjonert USA på vei inn i reaganismens tidsalder. Den klinger som var den fra Wales, med det samme gamle budskapet til Danny Boy: Leken varer ikke evig, gutt. Gruva kaller på deg som den kalte på far din. Gruva skal knekke deg, som den knekte far din. 15


Bruce Springsteen_Layout 1 09.10.12 07.53 Side 16

BRUCE SPRINGSTEEN

DEN SISTE AMERIKANER

Rock and roll var ungdommens musikk. Den britiske sosiologen Simon Frith ga ut boka Sound Effects – The Sociology of Rock and Roll i 1982. Der skrev han blant annet at han «først og sist definerte pop som musikk for og fortrinnsvis av unge mennesker». Da jeg skrev til ham tredve år senere og spurte om han fortsatt så det slik, svarte Simon Frith: – Nei. Så gammel er rocken blitt, at de eldste artistene har slitt ut betegnelsen «Classic Rock», og for lengst er over i kategorien «Heritage». Når kommer dagen da liket skal bæres ut? Eller har bisettelsen for lengst funnet sted i stillhet? I sitt hjemland er Bruce Springsteen foruten «Born in the U.S.A.», best kjent for «Born to Run», en hyllest til den mytiske, amerikanske friheten, et ikon som nevnes sammen med romanen On The Road og filmen Easy Rider. I Norge er signaturlåta hans derimot «The River», en resignert aksept av ansvar og alvor, med referanser til fagforeningsarbeid så vel som fysisk og åndelig renselse, en tekst som henter noe av melankolien sin fra det faktum at den amerikanske økonomien ikke går så godt for tiden. Man kan sikkert si noe dypsindig om kulturforskjeller på basis av dette, noe om den skandinaviske drøm kontra den amerikanske, men når det kommer til stykket, er det kanskje ikke mer mystisk enn at «The River» er den av låtene til Bruce Springsteen som ligner mest på noe Smokie kunne ha gjort, dette bandet som gjennom snart 40 år har vært selve symbolet på «Norgesvenner», som har spilt på puber i England, men i idrettshaller i Norge. Et eller annet sted der inne, mellom akustiske gitarer og mer eller mindre hverdagslige tekster fremført med 16


Bruce Springsteen_Layout 1 09.10.12 07.53 Side 17

GÅ SOM EN MANN

sterk innlevelse – se der har vi kanskje knekket selveste Norgesvenn-koden. Veien til de evige Momarker. Bruce Springsteen har ikke bare solgt mange skiver i Norge, han har solgt mer her enn i noe annet land. Born in the U.S.A. er en av de største albumsuksessene i amerikansk historie, den største utgivelsen til USAs største plateselskap noensinne, men markedsandelen var langt høyere i Norge. We Shall Overcome – The Seeger Sessions (2006) hadde ti prosent av sitt samlede verdenssalg i Norge. Med samme appell over hele kloden ville skiva ha solgt 600 millioner eksemplarer. Men det gjorde den ikke, for verken Pete Seeger eller Bruce Springsteen har noe navn i Afrika, for eksempel. Oftere enn noen annen artist jeg kan komme på, blir Bruce Springsteen omtalt som et speilbilde av sitt publikum: hvit, vestlig og – med åra – voksen. For ikke å glemme: streit som en gymlærer. At han blir ytterst populær i det hviteste landet i den vestlige verden, attpåtil et land med høy gymlærertetthet, er med andre ord knapt noen gåte. Men hva slags bånd er det som har knyttet Springsteen og hans norske publikum sammen gjennom en mannsalder? Ingen amerikansk rockestjerne kler den sosialdemokratiske ideen bedre enn Bruce Springsteen. I likhet med sin fan Jens Stoltenberg står han på skuldrene til giganter, med et budskap om de klassiske disiplinene frihet, likhet og brorskap. Men bare en av dem har kjent arbeiderklassens smerte på kroppen. Jens ble spådd en fremtid som statsminister da han var 18, Bruce ble ikke spådd noen fremtid i det hele tatt. Den ene måtte jukse og lyve for å slippe å delta i en meningsløs krig under fjerne himmelstrøk, den andre sender unge gutter til en meningsløs krig under fjerne himmelstrøk. 17


Bruce Springsteen_Layout 1 09.10.12 07.53 Side 18

BRUCE SPRINGSTEEN

DEN SISTE AMERIKANER

Den dempede orgelmusikken er på plass igjen når kisten bæres ut. Bak kisten går moren til Torgeir og barna hans. De er i den alderen jeg var i da rock and roll føltes som det eneste sanne og rettferdige i verden. En identitet. I likhet med hvite middelklassegutter over hele Vesten fikk rock and roll meg til å føle meg unik. Rock and roll var det som fikk oss til å tro at vi ikke ville ende opp som fedrene våre.


Bruce Springsteen_Layout 1 09.10.12 07.53 Side 19

V ENTER

C OLUMBUS

Hvordan skal vi bekjempe noe vi liker? I begynnelsen var han bare en sak i avisa, og knapt nok det. I 1973 er det ingen som på våre trakter legger merke til et debutalbum som flopper i USA. Bruce Springsteen er en ikke-artist i Norge. Men for de få norske journalistene som skriver om rock og pop-musikk, blir Bruce Springsteen så smått et navn som dukker opp her og der i de utenlandske musikkbladene, en artist som later til å ha «lovende» som sitt varemerke. Det er egentlig slike artister journalister elsker. Å skrive varmt om en ukjent outsider som fortjener større oppmerksomhet, føles adskillig mer givende enn å bare være en stemme til i jubelbruset som omgir store artisters lanseringer. I et søk i Nasjonalbibliotekets database finner jeg: «Springsteen har aldri hatt noen singlesuksesser, og siden NRK sjelden blar dypt i platebunkene, er sjansene små for at Springsteen skal slå an her til lands.» «GS», Adresseavisa, 19. februar 1975.

19


Bruce Springsteen_Layout 1 09.10.12 07.53 Side 20

BRUCE SPRINGSTEEN

DEN SISTE AMERIKANER

Og: Gerd Engelsrud: Styring og vern – arbeidsrett for kommuner og fylkeskommuner. Cappelen Akademisk Forlag Oslo 2003 Det er nesten litt vakkert hvordan disse små linjene til sammen forteller en diger historie. Hvis Adresseavisas journalist, «GS» (Gunnar Sand) i 1975 kunne ha skuet inn i fremtiden og sett Gerd Engelsruds sikkert utmerkede bok, ville erkjennelsene hans sannsynligvis vært at a) Bruce Springsteen har på ett eller annet tidspunkt klart å slå igjennom i Norge likevel, hvilken ifølge «GS»s hypotese fra ’75 kunne tyde på at b) NRK-monopolet var brutt. Mest overrasket tror jeg kanskje den gode «GS» hadde blitt over at c) en amerikansk rocker hadde funnet veien til en bok om norsk arbeidsrett.

Seier’n er vår 1. mai 1975 opplever den ytterste norske venstresiden i Chateau Neuf i Oslo et symbolsk høydepunkt. Det er Hoola Bandoola Band som spiller, bandet til Mikael Wiehe og Bjørn Afzelius som er flaggskipet for den alternative musikkbevegelsen i Skandinavia. Like sterkt som ABBA det siste året har symbolisert alt som er galt med pop og rock i venstreideologenes øyne, har Hoola Bandoola Band representert den politisk korrekte vei, 20


Bruce Springsteen_Layout 1 09.10.12 07.53 Side 21

VENTER PÅ COLUMBUS

med svenskspråklige, tydelig bevisstgjorte tekster og en bred musikalsk forankring i folkelig musikk, enten du kalte den jazz, visesang eller rock. Det hele hadde vært til å flire av hvis det ikke hadde vært for at Hoola Bandoola Band var et glimrende band som fremførte glimrende låter. I Chateu Neuf er de kommet til sine egne, og det på selveste arbeidernes dag. De fleste i salen er riktignok ikke arbeidere, men studenter som har mer eller mindre dårlig samvittighet for at de studerer i stedet for å selvproletarisere seg, samt en og annen selvproletarisert som angrer på at han hoppet av studiene. Alle som én er de barn av foreldre som opplevde den tyske okkupasjonen. Fortellingen om krigsårene møter deg overalt i samfunnet, og krigens seierherrer styrer Norge, etter venstresidens mening som en husmannsstat underlagt storgården USA. Den radikale venstresiden springer faktisk ut av Norges forhold til USA, med NATO-medlemskapet i 1949 som ground zero, og der går den store skillelinja 30 år etter at krigen er over, både politisk og generasjonsmessig. Høyresiden, også den delen av den som befinner seg i Arbeiderpartiet, mener vi har USA å takke for at vi i det hele tatt er en fri nasjon, så når studentaktivistene på 60- og 70-tallet gjør USA til sin hovedfiende, vekker det brede og sterke følelser i det norske folkedypet. Hoola Bandoola Band leverer så det suser. Til denne typen musikk, hvor det er like greit å sitte, er storsalen i Chateau Neuf perfekt. Alternativet på 70-tallet var å danse så det så ut som om du hadde spist noe narkotika du ikke tålte. Når artistene vet å utnytte amfiet, kan det oppstå en helt egen enhet mellom sal og scene, og Hoola Bandoola Band har spilt i auditorier før. Det blir enda mer perfekt. 21


Bruce Springsteen_Layout 1 09.10.12 07.53 Side 22

BRUCE SPRINGSTEEN

DEN SISTE AMERIKANER

En kar som åpenbart ikke hører hjemme i bandet, går inn på scenen, griper mikrofonen og roper: – Saigon har falt! Jubelen står i taket. Folk omfavner hverandre. Noen gråter, mens andre, som betrakter gledestårer som småborgerlig føleri, holder på den revolusjonært korrekte avmåltheten. Vietnamkrigsmotstanderne har fått sin frigjøringsdag å feire, de også. Saken er vunnet. Amerikanerne er ute av Vietnam, og i kveld føles det som om kampen mot imperialistene ikke bare ble vunnet i Indokinas jungler, men i fakkeltog til Den amerikanske ambassade på Drammensveien. Krigen hadde engasjert bredt i Norge, om enn ikke så bredt som i Sverige, der statsminister Palme selv gikk i demonstrasjonstog til den amerikanske ambassaden, og amerikanske desertører fikk innvilget politisk asyl. Demonstrasjoner mot «USAs imperialisme» endte tidvis i håndgemeng, og selv dannede Høyre-folk kunne te seg som pøbler i møtet med politisk norsk kunst som støttet det nordvietnamesiske folk, til dels av oppriktig engasjement, til dels på pur antiamerikansk faen. Nå var det ikke lenger mer å krangle om. Tre år etter at den norske venstresiden innkasserte seieren i folkeavstemningen om EF-medlemskap i 1972, var også den største utenrikspolitiske fanesaken vunnet. Jeg har hørt folk som var der, mimre om denne kvelden. «Uvirkelig», sier de. Det var en aften som i seg selv kunne få deg til å tro at musikk kan stanse kriger – og så kommer det inn en fyr og sier at krigen er over. Kanskje var det noen i salen som spurte seg hva som skjer etter at et høydepunkt er nådd. Som Oscar Wilde sa: Når Herren vil straffe oss, hører han våre bønner.

22


Bruce Springsteen_Layout 1 09.10.12 07.53 Side 23

I skyggen av Svensson Da jeg vokste opp, var det et vanlig munnhell å si at Norge lå fem år bak Sverige. Når det gjaldt platemarkedet, virket avstanden enda større. Alle de store internasjonale plateselskapene etablerte seg i Stockholm før de slo rot i Oslo. Utgivelsespolitikken skulle i utgangspunktet være den samme, en kombinasjon av moderselskapets utenlandske suksesser, og en katalog av nasjonale artister, men forskjellen i størrelse på de to markedene gjorde at det var forbundet med omtrent dobbelt så stor risiko å satse på nasjonale utgivelser i Norge. Det var da heller ikke stort å satse på. I de fleste markeder diskuteres det jevnlig om rocken er død. Slik har det alltid vært, siden før Elvis slo gjennom, faktisk. Allerede høsten 1955 kunne det amerikanske underholdningsbransjebladet Variety melde at rock and roll, denne farsotten som hørte hjemme på bondelandet sydpå, nå endelig var over, og slik har det fortsatt. Norge, derimot, er det eneste landet jeg vet om hvor man krangler om når rocken begynte. Sist den debatten raste, var da Håkon Moslet, daværende musikksjef i NRK P3, friskt hevdet at det ikke fantes god norsk popmusikk før 1985. Moslet henla begivenheten til a-has gjennombrudd, som riktignok er det viktigste vannskillet i norsk populærmusikks historie, men påstanden tjener egentlig ingen annen hensikt enn å røpe hvor gammel Håkon Moslet er, sånn omtrent. Det er det samme med påstandene om rockens død: Si meg når du eventuelt mener den inntraff, og jeg skal si deg omtrent hvor gammel du er.

23


Bruce Springsteen_Layout 1 09.10.12 07.53 Side 24

BRUCE SPRINGSTEEN

DEN SISTE AMERIKANER

«‘The Golden Age of Rock and Roll’ er alltid her og nå.» Dette er en slik påstand rockejournalister diskuterer. Grovt sett finnes det bare to skoler. De som er enige i påstanden på den ene side, og på den andre de gjerne litt tilårskomne journalistene som mener det ikke har skjedd noe som helst innen rocken siden 1969, 1971, 1973, eller hvilket år de nå velger seg. Selv sverger jeg til at den dårligste rocken er her og nå – det er først i ettertid den skinner. I dag er 70-tallet regnet som selve gullalderen for rocken, men sannheten er at på 70-tallet, i alle fall frem til punk-bølgen kom, var det opplest og vedtatt at alt var så mye bedre på 60-tallet. Norge var unntaket. Intet menneske med hørselen inntakt kunne hevde annet enn at norsk 60-tallsrock var uegnet til å vekke nostalgi på 70-tallet. Svenskene hadde drøssevis med band, men de hadde også en infrastruktur det var mulig å bygge et marked på. Norske musikere snakket med sjalusi og lengsel om de svenske folkparkarna, utendørsscener spredd over hele landet, der alt fra Povel Ramel til The Who ble presentert for et bredt publikum. Svenske rockeband som maktet å klore seg opp på et minimum av nivå – det besto gjerne i å ha utgitt en singel – fikk tilgang til et profesjonelt styrt marked, og et publikum deres norske kolleger ikke ante hvor de skulle lete etter. Et publikum som var halvparten så stort som det svenske. De viktigste artistene i Norge ved overgangen mellom 60- og 70-tallet, var visesangere. Enslige menn med gitar og tekster som fortrinnsvis måtte holde mål som poesi. Nesten alle hadde de vært innom et band på veien, men både Ole Paus, Øystein Sunde og Knutsen og Ludvigsen, for å nevne noen, hadde delvis på grunn av trender, men også fordi det simpelthen var for dyrt å turnere med fullt band i Norge, valgte å slå seg frem som selvakkompagnerende soloartister. 24


Bruce Springsteen_Layout 1 09.10.12 07.53 Side 25

Rikets tilstand Så la oss ta en kjapp titt på hvordan det sto til på de norske hitlistene omtrent på den tiden Bruce Springsteen ble etterlyst i Adresseavisa. På toppen av VG-lista for uke 7 1975 troner foruten den greske fettsjarmøren Demis Roussos, Bob Dylan, Deep Purple, Queen, Elvis Presley, Eric Clapton og Elton John, skiver som selger godt i alle internasjonale markeder denne vinteren. Av de 20 bestselgende platene er kun fire norske, og ingen av dem kan med den beste vilje karakteriseres som rockeskiver: Inger Lise Rypdal, Hans Petter Hansen, og ikke minst den første skiva i Frem fra Glemselen-serien, gamle norske skillingsviser som viste seg å ha et enormt publikum resten av tiåret og vel så det. Først på begynnelsen av 70-tallet kom det så smått norske rockeband som holdt høy, internasjonal kvalitet, som Prudence, Junipher Greene og Popol Vuh/Ace, men det var liten eller ingen norsk identitet i musikken. Uttrykket «bra til å være norsk» var stående, og snarere enn å etterspørre en rockemusikk med en norsk identitet, var det om å gjøre å sammenligne alt med det som kom utenfra. Uten å etablere seg i hjemlandet først ville norsk rock straks ut og fly til utlandet. Det var en fornuftig taktikk for det enkelte band – noe a-ha er beviset på – men som uttrykk for en norsk virkelighetsforståelse var den norske rocken anno 1972 stort sett ubrukelig. Men noe var i ferd med å skje. I 1973 kom festivalkulturen til Norge i form av Ragnarock-festivalen i Holmenkollen, og en legendarisk konsert med Frank Zappa and The Mothers of Invention på Kalvøya. Zappa var akseptert blant raddisen på grunn av sine ironiske, samfunnsrefsende tekster. 25


Bruce Springsteen_Layout 1 09.10.12 07.53 Side 26

BRUCE SPRINGSTEEN

DEN SISTE AMERIKANER

Han ble holdt for å være litt «alternativ», og hans store publikum i Europa så på ham som en kritiker av det amerikanske samfunnet, uten å se at Zappa gjorde narr av alle, inklusive sitt eget publikum. Svenskene hadde en vital rockescene med store suksesser som ofte ble suksesser i Norge også, men hos oss var det magert både på plate og på scene i forhold. Og ettersom svenskene faktisk hadde en kommersiell plateindustri å gjøre opprør mot, fikk svenskene også på beina en sterk alternativ musikkbevegelse som på den ene siden var politisert og radikalisert, men som samtidig håndterte og kjente bransjen den opererte i. Men som kjent, «allt är politik i Norge», som den svenske sosialdemokraten Bjørn Rosengren gjorde skandale ved helt korrekt å påpeke. Allerede før det alternative norske musikkmiljøet hadde etablert seg, var det splittet etter politiske skillelinjer. Rock var først og fremst et politisk våpen, mente den ene siden, mens den andre hevdet at rock først og fremst var musikk. Og så var det selvfølgelig de som mente at rock var opium for unge folk og burde bekjempes. En konsert etter svensk forbilde skulle gjøre den allerede raknende bevegelsen i Norge kjent, men i motsetning til naboene sørget man for eksempel ikke for å ta opp begivenheten (forklart med at leie av mobilt opptaksutstyr i Norge sant nok var uhorvelig dyrt), eller dokumentere den på film. Den svenske innspillingen fra Fästen på gjärdet var i likhet med Woodstock-soundtracket en skive som fikk deg til å føle at du var gått glipp av noe stort, og at det ikke måtte skje igjen. Den norske konserten ble derimot bare en hyggelig stund for den fremmøtte menigheten. Som en kilde sa til meg: «Det var som å skyte porno uten å ha film i kameraet.» 26


Bruce Springsteen_Layout 1 09.10.12 07.53 Side 27

Marx goes showbiz Den marxist-leninistiske rørsla hadde med stort hell startet sitt eget bokforlag, Oktober, så det å gå videre inn i kulturindustrien virket logisk. Behovet var der, utgivelsespolitikken til de ledende norske plateselskapene begunstiget ikke artister med noe på hjertet, det var en konklusjon som ble trukket ikke bare av venstresiden, men også blant unge kristne musikkinteresserte, som så seg nødt til å starte sitt eget plateselskap, Kirkelig Kulturverksted, i 1974. Plateselskapet MAI så dagens lys året før. På denne tiden dukket det stadig opp nye, uavhengige plateselskaper i hele den frie verden. I England utvidet platebutikkeieren Richard Branson geskjeften med å starte Virgin Records, som straks ble en vanvittig suksess takket være en eneste utgivelse: Mike Oldfields Tubular Bells. Her hjemme var det MAI som straks gjorde storeslem, med et band som hadde opptrådt på diverse mlarrangementer: Vømmøl Spellemanslag. Debutskiva Vømlingen ble en megasuksess som tok alle – ikke minst det nystartede plateselskapet – på senga. Historiene om de ideologiske motsetningene og diskusjonene i Plateselskapet MAI er et kapittel for seg, men det får bli en annen bok. Såpass galt var det at man for eksempel slet med en evig diskusjon om hvordan man politisk korrekt burde forholde seg til instrumentalmusikk med innslag av jazz. Et problem for de som ønsket seg en alternativ musikkbevegelse, var mangelen på et talerør. Det ble gjort flere forsøk på å etablere et blad om norsk musikk, men når diskusjonene handlet om noe så konkret som en trykksak, ble de enda mer opprivende. «Borgerpressa» kunne man ikke regne med når det gjaldt å presentere alternativ norsk rock, i den grad den i det hele 27


Bruce Springsteen_Layout 1 09.10.12 07.53 Side 28

BRUCE SPRINGSTEEN

DEN SISTE AMERIKANER

tatt skrev om rock, ettersom den jo bare gikk storkapitalen – herunder de internasjonale plateselskapene – sitt ærend. Jazz hadde langt bedre kår enn rock både i NRK, i avisene og hos plateselskapene. Mange av aktørene i musikkbransjen var kommet inn i den via jazzen, og som jazz-entusiasten Harald Heide-Steen jr. så glimrende beskrev i sin selvbiografi, kunne de ikke for sitt bare liv fatte vitsen med rock and roll. «Heartbeak Hotel» med Elvis Presley? Nei, ikke interessant for det norske markedet, mente jazz-folkene som vurderte spørsmålet. HeideSteen skrev at om han noen gang kom til Memphis, ville ha ta drosje til Graceland bare for å kunne be sjåføren sette opp farten når de kjørte forbi.

Debatten som aldri tok slutt I 1974 fikk Norge etter noen famlende forsøk tidsskriftet Vår Musikk, «et forum for, og et redskap for den ikke-kommersielle musikkbevegelsen i Norge og andre land». Vår Musikk var et blad der oppriktige musikknerder og revolusjonære drømmere møttes til redaksjonelle krangler under redaktør Tor Marcussen, en mann som kledde begge hattene, og dessuten hadde vist at han kunne skrive om musikk, blant annet i Profil og i Dagbladet når han ikke sto bak disken hos Vinmonopolet. Uenighetene satte sitt preg på spaltene også. For hva skulle Vår Musikk egentlig være? Akkurat dét var en debatt som aldri tok slutt i løpet av bladets relativt korte levetid. En leser går for eksempel i strupen på redaktøren fordi det skrives for mye i Vår Musikk om de samme kommersielle artistene som borgerpressa skriver om. Og hvilke kommersielle artister er det han ergrer seg 28


Bruce Springsteen. Den siste amerikaner