49
Afrikansk litteratur og en forfatter fra Somalia
TEKST Helge Rønning
Håpets generasjon forvandlet seg til des illusjonens forfattere.
Fra 2001 til 2002 var jeg som én av tre europeere medlem av en afrikansk jury som skulle kåre Afrikas beste bøker i det tjuende århundre. Listen ble offentliggjort etter at vi hadde hatt vårt siste møte i Accra i Ghana 19. februar 2002. Å arbeide seg gjennom den rike afrikanske litterære arven var en opplevelse. Bøkene omfattet alle genre – dikt, noveller, romaner, sakprosa, barnelitteratur. Selv om de fleste bøkene på listen var på de store kolonispråkene – engelsk, fransk, portugisisk, som fungerer som felles språk på kontinentet – var også bøker på afrikanske språk representert, bl.a. arabisk, yoruba, swahili, kikuyu, sotho, afrikaans, zulu, acholi. Bøkene spente over hele det tjuende århundre. Tre generasjoners forfattere De fleste av forfatterne hadde debutert på femti- og sekstitallet. De tilhørte den generasjonen som vokste opp under kolonitida og opplevde at de afrikanske landene i vest og øst ble selvstendige. Temaene som den første store generasjonen forfattere tar opp i sine tidlige verk, kan enkelt karakteriseres som en re- og oppvurdering av afrikansk kultur og arv, kamp mot rasisme og undertrykkelse, og et håp om en lysende framtid i et selvstendig Afrika. Dette håpet snudde seg snart til desillusjon ikke så lenge etter selvstendigheten. Og noen av de viktigste bøkene fra afrikansk sytti-, åtti- og nittitall uttrykker en skuffelse over utviklingen i samfunn preget av korrupsjon, undertrykkelse, økende sosial ulikhet, krig og manglende utvikling. Håpets generasjon forvandlet seg til desillusjonens forfattere. En representant for de nye dikterne som stod fram som en slags annen generasjon etter selvstendigheten, er Ben Okri (f.1959) fra Nigeria. Han fikk Bookerprisen i 1991 for romanen The Famished Road (på norsk Den sultne veien, 1993), som bygger på gammelt nigeriansk mytestoff. I en nylig utkommet antologi over afrikanske noveller (The Granta Book of the African Short Story, 2011) trekker redaktøren, den nigerianske forfatteren Helon Habila (f. 1967), fram at han tilhører det han kaller den tredje generasjon av afrikanske forfattere, de som stort sett debuterte på slutten av det tjuende århundre. Han viser til at deres verk er preget av en mer mangefasettert
holdning til en postkolonial og postnasjonalistisk situasjon, der ofte de store spørsmålene om kjønn, klasse, seksualitet og identitet behandles i et kosmopolitisk perspektiv. Situasjonen i Afrika er en del av en videre kontekst. Habila peker på at dette delvis skyldes at mange av forfatterne lever og virker i to sammenhenger – en afrikansk og en diasporisk. Flere av dem deler sin tid mellom Europa og Amerika på den ene siden, og Afrika på den annen. En forfatter som representerer denne generasjonen, er Chimamanda Ngozi Adichie (f. 1977) fra Nigeria. I 2006 gav hun ut sin annen roman, Half of a Yellow Sun, som på en svært intens måte skildrer hvordan krig griper inn og endrer enkeltmenneskers liv. Et ulikartet litterært landskap Den litterære, politiske, historiske og sosiale utvikling i et så stort kontinent som Afrika er selvfølgelig svært forskjellig fra region til region. I det følgende trekker jeg fram noen forfattere som er representative for de ulike delene av kontinentet så vel som for de tre generasjonene nevnt ovenfor. Blant den første generasjonen forfattere er det særlig to nigerianere som er uomgjengelige. I 1958 debuterte Chinua Achebe (f. 1930) med romanen Things Fall Apart – en av det tjuende århundres beste romaner, uansett kontinent og språk. Wole Soyinka (f. 1934), som fikk nobelprisen i 1986, er etter min mening den mest betydelige forfatteren på kontinentet. Han har skrevet i alle genre og har vært en konsekvent kritiker av diktaturer og forkjemper for menneskerettighetene. Lyrikeren Léopold Sédar Senghor (1906–2001) var Senegals første president og var med og utmyntet begrepet negritude som var svært viktig på førti- og femtitallet. Ellers har den kenyanske Ngugi wa Thiong’o (f. 1938) betydd mye ved å framstille det tradisjonelle Kikuyu-samfunnet, skildre den væpnete motstanden mot den britiske kolonimakten under det såkalte Mau Mau-opprøret, og i noen magisk realistiske romaner kritisere undertrykkelse og korrupsjon i det selvstendige Kenya. Han har vært sterkt engasjert for at afrikanske forfattere skal skrive på sine morsmål. I Nord-Afrika innebar den litterære utviklingen fra femtitallet og framover at Egypt har vært et sentrum for møtet mellom arabisk og afrikansk litteratur. Ikke minst betydde Nobelprisen i 1988 til Naguib Mahfouz (1911– 2006) svært mye. Han er den arabiske litteraturens store