12
– Men vinteren i Lofoten, da det var nettene og ikke dagene som var lange, gjorde meg ensom, og jeg trengte mer enn dikt for å fylle de mørke timene. Jeg trengte prosa. Jeg trengte rett og slett en stor oppgave, noe jeg kunne være opptatt av for ikke å bli gal.
JEG FLYTTET FRA Manhattan til Lofoten i 2009 med skrivestipend fra Yale-universitetet. Jeg skulle skrive dikt – så mye visste jeg, men jeg visste ikke hvor. Jeg hadde bodd i Irland i et par somrer og koste meg veldig der. Jeg likte været: den tynne luften, den tjukke tåken, det rene lyset. Så jeg ga Yale beskjed om at jeg ønsket å reise så langt nord som mulig, og det, sa kartet mitt, var Norge. Før jeg visste ordet av det, var jeg kommet over Vestfjorden og frem til Lofoten. Jeg hadde leid et lite rom i Leknes. Jeg ble umiddelbart overveldet av stedets skjønnhet. Dagene var lange. Jeg hadde god tid til å skrive og til å se ut av vinduene mot de fabelaktige fjellene og enger større enn noen jeg hadde sett i hele mitt liv som byjente. Jeg hadde god tid til å lære om og smake på de mange forskjellige slags brunostene. Jeg likte nok ekte geitost best, gjerne sammen med oppskåret banan på knekkebrød. Jeg forelsket meg i geitramsene som vokste langs veien. Jeg skrev mange dikt, dikt som til slutt ble gitt ut av Aschehoug i en tospråklig utgave som var nydeligere enn jeg noensinne kunne ha forstilt meg.
Rebecca Dinerstein Sol hele natta Oversatt av Ingrid Haug