12

Aldri ensom i bøkenes verden Allerede som barn elsket jeg bøker. Med morsmelken fikk jeg nemlig i meg at skjønnlitteratur er føde for sjelen – ingenting fortjener i like høy grad vår respekt, til og med vår kjærlighet. Tekst Gabi Gleichmann

Jeg ble født i Ungarn, under realsosialismens epoke, da landet ble holdt i et jerngrep av det ufeilbarlige kommunistpartiet, og da man aldri fikk stille spørsmål om maktens sannheter. Mediene ble kontrollert av staten, og journalistene var mestere i å lyve om alt, bortsett fra fotballkampenes resultat, for dem gikk det ikke an å forfalske. Sannhetsssøkere ble henvist til skjønnlitteraturen, som ble strengt overvåket av sensurmyndighetene. For å finne noen korn av sannheten kjøpte mine foreldre alle nye romaner og diktsamlinger som ble gitt ut i landet. Vårt hjem var som et overfylt bibliotek. Kanskje er det derfor jeg blir sjokkert når jeg møter mennesker som ikke har noe forhold til bøker og lesing av skjønnlitteratur. Jeg er også en person som går fram til bokhyllen i fremmede hjem, titter på hva folk leser, og gjerne tar ned et eksemplar, blar i det og trekker inn duften av boken.

Boken som opplevelse Min første store opplevelse i bøkenes verden var en nytelse for sinnet: lukten av papir og trykksverte, omslagets fargesjatteringer. Senere, da jeg lærte meg å lese, reiste jeg med bokstavene som drivstoff i ytre og indre verdener, ned i historiens dyp og iblant inn i framtiden, mot livets uoverskuelige rikdom. Jeg hadde omgang med mennesker som levde for lenge siden, på steder jeg aldri ville kunne besøke, eller steder som kanskje aldri hadde eksistert. Når jeg leste, gjemte jeg meg som oftest i sengen og befant meg i en drømmeverden som var grenseløs, eventyrlig. Jeg fikk gåsehud da jeg fulgte Jules Vernes beskrivelse av den strevsomme ferden ned gjennom den islandske vulkanen Sneffels mot jordens midtpunkt, og jeg siklet over de sjenerøse måltidene François Rabelais serverer sin romanfigur Gargantua.

13

Enkelte romaner tok jeg på eiendommelig alvor: Jeg ville bli som helten i dem, eller jeg brukte dem som lærebøker i fremmede kulturer. Jeg var hele tiden på jakt etter nye åpenbaringer, skjulte skatter, spennende erfaringer, ansikter som jeg en kort stund fulgte gjennom boksidenes vrimmel før de forsvant og ble erstattet av nye ansikter. Eventyr og Kafka Min favorittbok var lenge Tusen og én natt, denne uavlatelig fascinerende blandingen, fylt til kanten med den østerlandske fortellerkunstens mest velsmakende ingredienser, krydret med store doser underfundighet og humor, sensualisme og grusomhet – men egentlig knapt nok egnet som lesestoff for en tiåring. Det gikk mange tiår før jeg forsto hvor mange fordekte hentydninger til sex og vold denne eventyrsamlingen inneholder. For å kunne være i selskap med Aladdin, Ali Baba og Sinbad sjøfareren var jeg ikke fremmed for å skulke skolen. Da dette ble avslørt og min mor tok meg i øret, brast det ut av meg: «Tenk om jeg var voksen og bare kunne lese, lese og lese hele dagen.» Kanskje var det denne episoden som ti år senere fikk meg til å vie mitt liv til bøkenes verden på heltid. Min neste stormende litterære opplevelse kom sent i tenårene, da jeg – allerede bosatt i Stockholm – leste Prosessen. Det var en rystende opplevelse. Etter noen sider innså jeg at jeg elsker Franz Kafka, spenningen mellom det strålende lyset og det ytterste mørket som preger hans prosa. Jeg elsker den måten han fanger inn paradoksene i vår moderne verden på. Mest imponert ble jeg av hans språklige stil, som er kjennetegnet av enkelhet og krystallklar gjennomskinnelighet. Og jeg gjorde hans motto til mitt eget: «Å oppfatte en sak riktig og misforstå samme sak utelukker ikke helt hverandre.» Den strenge moralisten Kafka ble min veiviser, han som anga kjøreretningen, men aldri målet. Denne tvilens profet lærte meg å betrakte verden uten illusjoner, hvor vanskelig og smertefullt dette enn kunne være. Gjennom å lese Kafka forsto jeg noe om meg selv: at jeg er et sammensatt, eklektisk og urbant menneske, som ikke tror på noen gud, men som har åndelige behov og forhåpningsvis besitter moralske dimensjoner, og som aksepterer uvissheten som det eneste konstante, endringen som det eneste sikre. Europas litterære hjerte Neste litterære oppdagelse hadde sammenheng med min bakgrunn i Sentral-Europa, som ikke i første rekke er et geografisk område, men heller en mangefasettert kultur, hvis fremste skikkelser, hevet over all nasjonalistisk lidelse, alltid har tatt på seg rollen med å tolke og formidle dette mangfoldet og den evige ambivalensen: Milan Kundera, György Konrád, Imre Kertész, Arthur Koestler, Mirko Kovacs, Ivan Klima, Pavel Kohout, Miroslav Krzela, Hanna Krall, Ryszard Kapuscinski, Danilo Kis. Danilo Kis – min venn og litterære mentor. En frittvoksende jugoslav, viltert munter og skarpsindig, som alltid drysset aske omkring seg i sitt parisiske hjem. Han skrev

makeløse beretninger om 1900-tallets største ulykker: fascismen og kommunismen. Gjennom disse verkene forsto jeg hvordan dikteren, ved bruk av en suggestiv blanding av fiksjon og fakta, kan skape en eiendommelig, selvfølgelig objektivitet i alt det som blir skrevet. To andre forfattere med hjemstavn i Franz Josephs dobbeltmonarki gjorde senere et varig inntrykk på meg. Bruno Schulz lærte meg at vi må modne til barn for å kunne overgi oss til overspente fantasiutflukter. Hermann Broch, på sin side, åpnet øynene mine for romanen som et kunnskapsinstrument og det beste littærere verktøyet til å utforske verden med. Det drøyde likevel til jeg ble 30 år før jeg oppdaget mine to varige litterære følgesvenner: Marcel Proust og Michel Montaigne. Hos den ene fant jeg sanselighetens og minnets betydning, hos den andre en klok venn som undergraver all falsk visshet. Det går ikke en dag i mitt liv uten at jeg leser minst noen linjer fra deres umistelige verk. Andre som har beriket min verden, er Latin-Amerikas gudedrepere, disse storslåtte forfatterne som har satt seg i Guds sted som skapere og allvitende allmektige. Av Gabriel García Márquez, Carlos Fuentes, Fernando del Paso og Mario Vargas Llosa har jeg lært meg at i et diktverk kan alt eksistere samtidig og på samme plan, utenfor den vanlige kronologien, uten skille mellom realistisk og fantastisk, virkelighet og legende. Det er slik man skaper et altomfattende panorama, der alt framtrer som i skinnet fra et lyn. Med ordene som venner Et helt liv har jeg levd blant bøker, fantasiprodukter og oppdiktede historier. Ja, hvorfor leser og skriver jeg egentlig? For meg tjener lesingen og skrivingen samme sak. Det hjelper meg til å finne ut av meg selv og den verdenen som omgir meg. Jeg leser og skriver for å se klarere, for å fullføre og presisere følelser og tanker. Framfor alt for å oppdage ikke det jeg allerede vet, men slikt som fremdeles er dunkelt, halvt bevisst, mer eller mindre ukjent for meg, for jeg vil trenge inn i en skjult virkelighet og se ting på en ny måte. I denne forbindelsen kan ikke engang avansert psykologisk forskning måle seg med hva diktningen makter å få til. Når jeg leser eller skriver, er jeg aldri ensom, til tross for at det sett utenfra er en ensom beskjeftigelse, en isolert virksomhet. Men på et annet plan skaffer det meg en rik omgangskrets. Når jeg leser, trenger jeg inn i et annet menneskes forestillingsverden, og når jeg skriver, henvender jeg meg til mine medmennesker. Disse aktivitetene holder mitt sinn levende gjennom å utvide fantasiens, følelsens og lekens domener. I litteratur er ingenting hellig. Den er et resultat av drømmer, tanker, følelser og fantasier som aldri stivner til dogmer. Den er en evig samtale mellom mennesker.