12
Aldri ensom i bøkenes verden Allerede som barn elsket jeg bøker. Med morsmelken fikk jeg nemlig i meg at skjønnlitteratur er føde for sjelen – ingenting fortjener i like høy grad vår respekt, til og med vår kjærlighet. Tekst Gabi Gleichmann
Jeg ble født i Ungarn, under realsosialismens epoke, da landet ble holdt i et jerngrep av det ufeilbarlige kommunistpartiet, og da man aldri fikk stille spørsmål om maktens sannheter. Mediene ble kontrollert av staten, og journalistene var mestere i å lyve om alt, bortsett fra fotballkampenes resultat, for dem gikk det ikke an å forfalske. Sannhetsssøkere ble henvist til skjønnlitteraturen, som ble strengt overvåket av sensurmyndighetene. For å finne noen korn av sannheten kjøpte mine foreldre alle nye romaner og diktsamlinger som ble gitt ut i landet. Vårt hjem var som et overfylt bibliotek. Kanskje er det derfor jeg blir sjokkert når jeg møter mennesker som ikke har noe forhold til bøker og lesing av skjønnlitteratur. Jeg er også en person som går fram til bokhyllen i fremmede hjem, titter på hva folk leser, og gjerne tar ned et eksemplar, blar i det og trekker inn duften av boken.
Boken som opplevelse Min første store opplevelse i bøkenes verden var en nytelse for sinnet: lukten av papir og trykksverte, omslagets fargesjatteringer. Senere, da jeg lærte meg å lese, reiste jeg med bokstavene som drivstoff i ytre og indre verdener, ned i historiens dyp og iblant inn i framtiden, mot livets uoverskuelige rikdom. Jeg hadde omgang med mennesker som levde for lenge siden, på steder jeg aldri ville kunne besøke, eller steder som kanskje aldri hadde eksistert. Når jeg leste, gjemte jeg meg som oftest i sengen og befant meg i en drømmeverden som var grenseløs, eventyrlig. Jeg fikk gåsehud da jeg fulgte Jules Vernes beskrivelse av den strevsomme ferden ned gjennom den islandske vulkanen Sneffels mot jordens midtpunkt, og jeg siklet over de sjenerøse måltidene François Rabelais serverer sin romanfigur Gargantua.