Tørst 2-2011 norsk

UTELIV: Både polfareren og sangeren vil helst slippe å være inne URFOLK: Samisk prest forener relasjonen til Gud og Moder Jord HAGEMYSTIKK: Martin Lönnebos rekkehushage er ikke som andres

tørst 02 2011 Et magasin utgitt av

Cecilie Skog

måtte til Antarktis for å komme seg videre

Ansvarlig utgiver: Areopagos Pb. 6763 St Olavs plass, N-0130 Oslo Besøksadresse: Bernhard Getz’ gate 3 Tlf. + 47 23 33 17 00 areopagos@areopagos.org Annonser: Tlf. + 47 23 33 17 00 Redaktør: Ann Kristin van Zijp Nilsen akn@areopagos.org Bidragsytere i dette nummeret: Unni Lindell, Margreth Olin, Eldrid Oftestad, Margaret M. de Lange, Tore Laugerud, Anne-Grethe Leine Bientie, Ole Skjerbæk Madsen, Nina Cheng, Pia Matsson, Ester Sorri, Harald Olsen, Tone Leksbø og Merete Riis Jensen Design/grafisk produksjon: Nina Simonnes Forsidebilde: Bjørn Eivind Årtun/Bergans

leder

Jorden er et tynt sted Noen kaller øyA Lindisfarne, også kjent som Holy Island, for «a thin place» – et sted der skillet mellom det jordiske og det himmelske skal være ekstra tynt. Grunnen er at stedet både har en spesiell karakter som landskap og at det er preget av århundrer med åndelig praksis, for eksempel bønn.

For mange urfolk er hele naturen et slikt tynt sted. Deres sårbare levesett har gitt dem stor bevissthet om sammenhengen mellom mennesket og resten av skaperverket. De har en åndelig forståelse av naturen. Den oppfatningen deles neppe av et stort antall moderne mennesker. Verken Lindisfarne eller lignende steder anses som spesielt «tynne» eller åndelige. Men de fleste har likevel fått en forståelse av at jordskorpen vi bor på er et tynt og sårbart sted. En ting er kaos-kreftene kloden rommer både under og over jorden. Men i møte med klimakrisen og de mange miljøutfordringene, føler mange at vi er på sviktende grunn.

Et sted underveis, eller flere steder, forsvant kanskje den gamle innsikten om hvor små vi er i den store sammenhengen.

Opplevelsen av at «mennesket er som et vindpust, dets dager som en flyktende skygge» (Salmenes bok i Bibelen) – den man kan få under stjernehimmelen, ute på havet eller en snødekt vidde – ble kun en sporadisk erfaring. Med industriens framvekst ble stormannsgal utnytting av skaperverket vår arts varemerke. Derfor kan vi kanskje si at økologien, kunnskapen om hvordan alle naturens deler er forbundet og avhengig av hverandre, er vår tids store oppdagelse.

Er tiden er inne for at overlevelsen av vårt lille, tynne sted i universet blir et eksistensielt spørsmål for oss – noe som angår mer enn fornuften? Naturmystikken – det åndelige møtet mellom Skaperens verk og det dypeste i oss selv – dukker opp i flere varianter i denne Tørst-utgaven.

Tørst blir fremdeles lest i både Norge og Danmark, siden Areopagos arbeider begge steder. Men fra og med dette nummeret kommer bladet ut i to versjoner – en helt norsk og en helt dansk.

Trykt av Grøset på Scandia 2000, miljømerket papir

Areopagos er en misjonsorganisasjon som arbeider med religionsdialog, samtidsreligiøsitet og kristen spiritualitet – i Norge, Danmark og Kina.

Les mer på

areopagos.org

2 tørst 02:2011

Ann Kristin van Zijp Nilsen

Hva synes du?

Gi respons på bladet og bli med i trekningen om en valgfri retreat! På retreater.no finner du en mengde tilbud fra kristne retreatsteder over hele landet. Gå inn på torstmag. no og gi oss tilbakemeldinger og idéer innen 1. april 2012.

PREMIE: En retreat når og hvor i Norge du vil – på inntil fire dager (verdi inntil kr 3000). En del retreater passer for alle uansett livssyn.

Foto: Ann Kristin van Zijp Nilsen

stedet: På den hellige øya Lindisfarne har det gått pilegrimer i land i 1500 år.

14

«Vi har en plantesjel, en dyresjel og et slektskap med all natur.»

Biskop emeritus Martin Lönnebo, side 24

tørst 02 : 2011 4 SAMISK KRISTENDOM: Presten Bierna Bientie hører sammen med Moder Jord ..................................................

10 vox populi: Når føler vi oss i ett med naturen? .....................................................................................................................

12 RIKERE LIV: Nytt dialogsenter, åndelige mobil-apper og grønne gaver ...................................................................... 18 VANNHULL: Meditativt møte med Skaperen i friluft ..............................................................................................................

20 AREOPAGOS: Grunnlagt av en sann naturmystiker ................................................................................................................. 28 SØKER UTOVER: Cecilie Skog og Majbritte Ulrikkeholm går sine egne turveier .....................................................

Få gratis abonnement på

torstmag.no

tørst 02:2011 3

Blir dratt ut av solen Tekst ELDRID OFTESTAD/ANN KRISTIN VAN ZIJP NILSEN

Cecilie Skog har hatt sine verste opplevelser på fjellet, likevel vil hun heller være der enn inne. Majbritte Ulrikkeholm pleier gjerne sine kakelaster på kafé, men må ut i naturen etterpå.

FRIHET. Det er skumring, 1. august 2008. Cecilie Skog har akkurat besteget fjellet K2 i Pakistan sammen med klatrekameraten Lars Nessa. Det regnes som verdens farligste fjell. Følelsen av frihet er ekstrem.

På vei ned treffer de to igjen Rolf Bae, Cecilies mann og beste venn siden 2003. Han har gått litt saktere enn henne og velger å avbryte. Sammen klatrer de tre nedover.

Plutselig går et ras. Femten meter unna Cecilie forsvinner Rolf ned i dypet. Hun skal aldri se ham igjen i live.

DETALJER. Når Skog snakker med Tørst er hun akkurat ferdig med innspillingen av TV-programmet «Til toppen av Norge» for TV 2, der hun skal lede 15 deltakere opp til toppen av Galdhøpiggen.

Hun sier hun fikk gåsehud av mange av de fine opplevelsene underveis. Likevel er det ikke lenger først og fremst utsikten hun nyter når hun er ute i naturen.

– I dag tenker jeg på de små detaljene. På 2200 meters høyde kan jeg tenke på hvor sterk og karrig en liten issoleie kan være.

Det har nok noe å gjøre med at jeg er blitt eldre, sier hun.

Det tok tid å komme seg etter den tragiske hendelsen i Himalaya for tre år siden. Cecilie Skog måtte til Antarktis for å komme videre. Turen var planlagt sammen med hennes Rolf, og Skog hadde bestemt seg for å fullføre den.

Sammen med en amerikansk venn krysset hun det enorme kontinentet på ski med en pulk på 135 kilo etter seg. Det tok 70 dager. Skog veide bare 44 kilo da hun kom hjem. Men hun følte hun hadde vært i Arktis sammen med mannen.

– Jeg følte Rolfs nærvær, fortalte hun til avisen VG etter ekspedisjonen.

4 tørst 02:2011

Foto: Bergans/cecilieskog.com

og vinden

SAVN: Cecilie Skog mistet mannen sin på K2. På sin neste ekspedisjon gråt hun ofte under hetta.

tørst 02:2011 5

Foto: BBergans/Bjørn Eivind Årtun

«

Midt i Antarktis med en kjempestor himmel over meg kan jeg føle meg som en bitteliten prikk.

det å være på tur, det å være ute. Det holder motivasjonen oppe.

URFOLK. Skog er fascinert av urfolks forhold til naturen.

– Jeg merker at det er likhetstrekk mellom de forskjellige lokalbefolkningene uavhengig av hvor i verden de bor. Det virker som om alle er opptatt av å ta vare på naturen. Både inkaene, inuittene og sherpaene har et nært og ekte forhold til naturen.

De er helt avhengig av den. Når inuittene på vestkysten av Grønland jakter på rein og hare, skaffer de seg for eksempel ikke mer enn de kan ta med seg hjem.

For henne er jakt utelukket.

– For meg har dyrene aldri vært annet enn en naturopplevelse, sier hun og ser ut av vinduet.

Hun har kontordag i dag.

– Det er tusener av telefoner jeg må ta. Jeg skulle gjerne vært et annet sted. Jeg må komme meg ut hver dag, sier hun.

UT: Cecilie Skog har blitt gladere og må ut hver dag.

CECILIE SKOG (37) Norsk fjellfører, brefører og breinstruktør.

Er utdannet sykepleier.

Er kjent for sine turer til Mount Everest, Sydpolen og Nordpolen.

Opplevde at hennes ektemann ble tatt av isras på K2, verdens nest høyeste fjell, i 2008. Året etter var hun redaktør for boka «Til Rolf – Tusen fine turer og én trist», der turkamerater av ektemannen Rolf Bae forteller om turene med ham.

Er aktuell som programleder for TV2-serien «Til toppen av Norge», der 15 turdeltakerne konkurrerer om å nå målet på Galdhøpiggen. De 11 episodene sendes tidlig i 2012.

6 tørst 02:2011

På vei over isen hadde minnene strømmet på – tanker som ikke hadde vært der siden ulykken.

– Enkelte dager gråt jeg nok en del under hetta.

Men gradvis opplevde jeg at jeg ble gladere og mer takknemlig for mange ting, sier Cecilie og legger til at når vind og snø har trommet mot teltduken, følte hun mannen veldig nært. Det fikk henne til å sove som en stein.

– Det har vært utrolig deilig, sier hun, og bekrefter at turen til Antarktis er mye av grunnen til at hun nå ser fremover og våger å akseptere at livet fortsatt har mye å by på.

LITEN. Skog sier hun føler seg liten når hun møter et storslått landskap.

– Midt i Antarktis, med en kjempestor himmel over meg kan jeg føle meg som en bitteliten prikk.

– Hva er det som driver deg ut på ekspedisjon etter ekspedisjon?

– Det kan være utsikten fra de høye topper. Eller enkle ting som å ligge i teltet når vinden blåser rett utenfor. Himmelen, solen og vinden. Og stillheten.

Men først og fremst er det reisen som er det fine,

PERFEKT LØRDAG. – Det er OK å pleie sine laster på den perfekte lørdag. Jeg elsker veldig, veldig deilige kaker, ler Majbritte Ulrikkeholm.

Hun er som danskene kjenner henne: Varm, entusiastisk og positiv til alt som kan gjøre livet bedre. Som Københavns beste gulrotkake på Foodshop no 55 ved Bjerget i Ørestaden. Kafeen ligger ikke langt unna hjemmet. På en perfekt lørdag stikker hun gjerne innom, forteller hun til Fri – livsstilsmagasinet til Berlingske Tidende.

Men før lørdagen er slutt må Ulrikkeholm ut i naturen. Den populære sangeren, forfatteren og seminarholderen har lært Danmark om åndelighet.

Og den finner hun ute i naturen – som inspirasjon til sangen, musikken og tekstene.

– Jeg gidder ikke ligge og glo på fjernsyn.

Akkurat det ville være dypt forferdelig for meg på en lørdag med sol og vind og ute. Jeg kunne bruke tiden på å gå en deilig tur, legger hun til.

ELSKER JORD. Ulrikkeholm sier til Tørst at hun har et spirituelt forhold til naturen.

– Jeg er opptatt av skjønnheten og blir inspirert av

både stillheten og lydene. Tankene mine faller på plass når jeg er i samklang med naturen, forklarer hun, og legger til at naturen gir henne «en følelse av å komme tilbake til det opprinnelige i mennesket».

– Andre steder kan jeg føle meg fremmedgjort, men i naturen finner jeg også tilbake til naturen i meg selv. Jeg elsker å kjenne jord med føttene mine, og da føler jeg at jeg er en del av verden og eksistensen. Jeg kjenner på en helhet som jeg ikke finner andre steder.

SALIG. Nylig sto Ulrikkeholm under det himmelblå taket i Basilica di San Francesco, kirken som er bygget over stedet der den hellige Frans av Asissi ligger begravet. Kirken ligger omkranset av skog og oliventrær i det sentral-italienske landskapet, og Ulrikkeholm fikk et sterkt møte med omgivelsene.

– Naturen omkring rommet har nærmest en

salig fred som jeg ikke har opplevd noen andre steder. Frans hadde et sterkt forhold til naturen, noe blant annet salmen hans «Cantico delle Creature» (Solsangen) uttrykker. Der hyller han alt levende, som solen, månen, stjernene og vinden, sier Ulrikkeholm.

Mange ganger har hun selv drømt om å bli nonne. Men det har blitt med tanken – og med kursene og de spirituelle retreatene hun arrangerer på Inspirations Center på Maribo.

En gang sto hun sammen med 30 mennesker i en sirkel og sang på et av arrangementene hun leder. Plutselig dukket en fugl opp. Den fløy rundt gruppen.

– Vi følte det alle som en velsignelse, sier Ulrikkeholm. Hun sier hun opplever naturen som noe åndelig, som «en bro mellom den åndelige og fysiske verden». Hun opplever at den bringer

MAJBRITTE ULRIKKEHOLM (47) Dansk sanger, komponist og forfatter. Er foredragsholder og arrangerer kurs.

Begynte som sanger i Etta Camerons gospelkor, platedebuterte i 1991 med sin egen gruppe Ladies First, før hun senere ble soloartist.

Har gitt ut 14 CD-er med egen musikk.

Debuterte som forfatter med erindringsromanen «Ind i min himmel» og har i alt gitt ut ni bøker. Skriver såkalt magisk realisme, der drøm og virkelighet smelter sammen.

Foto: Maiken Ingvordsen

Har nylig gitt ut romanen «Rom, min elskede» og gir i høst ut en CD med ti sanger, inspirert av bokens hovedscener.

SPIRITUELL: I naturen finner Majbritte Ulrikkeholm tilbake til naturen i seg selv. tørst 02:2011 7

Foto: Andreas Bastiansen

FORMIDLER: Når Majbritte Ulrikkeholm lar seg inspirere av naturen, gir hun den menneskestemmer.

« Jeg møter verdens sjel – og fred til å se inn i mitt eget indre

henne i kontakt med «helt andre verdener uten forstyrrelser fra menneskenes verden».

– Jeg møter verdens sjel – og får fred så jeg kan se inn i mitt eget indre, legger hun til.

HAVMÅKE. Når Ulrikkeholm er ute studerer hun former og farger, og lytter til lyder og stillhet.

– Ofte forestiller jeg meg at trærne, bekken eller et dyr kan synge og fortelle. Jeg spør meg selv «Hva ville dette vesenet fortelle, hvis det hadde en menneskestemme?» Det var slik min siste roman, «Rom, min elskede» ble til. Jeg så en veldig søt havmåke som satt og skuet ut over, og så forestilte jeg meg at den hadde et budskap til oss mennesker om kjærlighet. Den kunne se livet fra oven.

VIND. Den anerkjente formidleren sier hun noen ganger heller kunne tenke seg å være en vind enn et menneske.

8 tørst 02:2011

– Menneskene setter så store og klossete spor i naturen. Med alle våre kriger og store naturødeleggelser er vi jo den mest aggressive arten som finnes på jorden. Vi har alltid ønsket å beherske naturen, og det er det dummeste vi har funnet på.

Vi skal heller strebe etter å bli en del av den, sier hun bestemt.

Den danske suksessforfatteren gleder seg imidlertid over at aktsomheten for naturen er blitt større i dag. Samtidig undrer hun seg over at det fortsatt finnes mennesker som ser muligheter til å tjene penger som noe viktigere enn å fremme helheten i verden.

– Jeg kan rett og slett ikke forstå at noen mennesker ennå ikke har innsett at naturen er utgangspunktet og forutsetningen for vår eksistens.

For hvis vår verden opphører, spiller penger og materielle ting uansett ingen rolle, understreker Majbritte Ulrikkeholm.

bildet Fra serien SURROUNDED BY NO ONE • Norge 2010 • Margaret M. de Lange

«Jeg vil hjem til menneskene – som en blind gjennomstråles i mørket av sorgens stjerneskinn.» GUNVOR HOFMO tørst 02:2011 9

Presten som tror på den samiske måten Når Bierna Biente døper barn i friluft presenterer han barnet for fjellområdene. Deretter slår han dåpsvannet ut på bakken for å uttrykke samhørighet med Moder Jord.

Tekst TORE LAUGERUD

BIERNA LEINE BIENTIE (60) er den eneste sørsamiske presten i Den norske kirke.

Fra 1998 har han vært prest spesielt for sørsamer. Han er bosatt i Snåsa.

I 2007 ble Bientie nominert som første bispekandidat i Norge (Nidaros) med minoritetsbakgrunn. Men han trakk seg, for han mente at den sørsamiske befolkningen trenger en prest med deres morsmål.

Bientie har oversatt Markusevangeliet til sørsamisk sammen med Anna Jacobsen (Bibelselskapet 1993). I tillegg har han oversatt liturgi og salmer til sørsamisk.

Biente er også medlem av Samisk kirkeråd.

(Kilde: Wikipedia)

Det sørsamiske området strekker seg fra Mo i Rana til Elgå ved Femunden.

10 tørst 02:2011

:

foto ANNE-GRETHE LEINE BIENTIE

– DE ALLER FLESTE sørsamer som har fått anledning til å vokse opp i nærheten av naturen har et nært og sterkt forhold til den, sier Bierna Biente. Norges eneste sørsamiske prest mener at det ligger i den kulturelle overleveringen.

HELLIGPLASSER. Sørsamer presenterer seg både med navn, alder og område.

– Å høre til et område er en del av det å være same. Man opplever et jeg-du forhold til naturen og landområdet. Når vi vandrer inn i et område, tiltaler vi det. Ikke minst gjelder dette spesielle fjell eller sjøer, det som i gamle dager var «helligplassene», forteller Biente.

– Hva er det med disse plassene?

– Det er bestemte steder i naturen som inngir respekt. De gir en umiddelbar opplevelse av at her er det noe spesielt. På den måten kan området bli en representant for det mektige. Vi kan sammenlikne det med alteret i kirka. Det er senter for husets hellighet.

Presten forteller at sørsamer som kom flyttende inn i området, oppsøkte disse plassene. – Det spesielle formasjonene gir en umiddelbar opplevelse av at «du verden, når det ser sånn ut, må det være store krefter bak – en guddommelig makt.»

IKKE STATISTER. Denne makten virker både skremmende og tiltrekkende, mener Bientie.

– Når man er ute, har man ikke noe annet valg enn å forholde seg til den. Det er jo ens leveområde. Den åndelige dimensjonen er med hele tiden. Fjellene er ikke statister, objekter som står der, men handlende subjekt. Presten ser samme tendens i Bibelen.

– Fjellene tiltales som om de har ører og vilje.

Jesus tiltalte et tre. Naturen og mennesket står på samme linje overfor en større makt. Jeg og naturen forholder oss sammen til den åndelige verden.

STØRRE DIMENSJON. Bierna Bientie tror på den treenige Gud som både skaper, opprettholder og livgiver. Det betyr ikke at han avviser en større dimensjon av åndelighet, som naturen er en del av.

– I naturrommet forholder vi oss særlig til de hellige stedene, fedregravene og boplassene, som åndelige størrelser, sier den sørsamiske presten.

Han har vokst i dette, «med gode tradisjonsbærere» og senere gjort egne erfaringer som føyer seg til tradisjonen. Bientie mener at man må ha tid til å være i naturen og være sammen med tradisjonsbærere som kan formidle varhet og respekt.

FORFEDRENES LANDSKAP. – For meg som kristen og teolog har det vært godt å bli fridd fra den tradisjonelle skoleringen som var veldig redd for det som ikke hadde rom i den vestlige tradisjonen.

For sørsamen har det vært en befrielse å gå til sin egen bakgrunn og tenke at også forfedrene har sett mye av storheten i skaperverket og sanset mye av Gud. Han mener det er en viktig oppgave som prest å gi folk frimodighet til å tenke stort om denne måten å nærme seg naturen på.

– Hvordan gjør du det?

– Når jeg forretter gudstjeneste, både i kirken og ute, gjør jeg de som er tilstede bevisste på at dette er våre forfedres landskap og rom. Til dåpen tar folk med seg vann fra sine egne kilder. Etter handlingen slår jeg vannet ut på bakken. Det uttrykker samhørigheten med Moder Jord. Ved en dåp i friluft, løftet jeg barnet opp og presenterte det

først for menigheten, deretter for fjellområdene rundt. Til barnet sa jeg: «Her er dine forfedres og ditt landområde». Til landområdet sa jeg: «Her er NN» (barnets navn). Barnet ble døpt inn i menigheten og inn i sitt landområde i samme handling, forteller Biente.

TILHØRIGHET. Han sier at tanken om at man tilhører et område også kommer til uttrykk i de gamle gravskikkene.

– Det er ikke markert hvem som ligger akkurat her. Poenget er at her er det en gravplass, og at avdøde ligger i dette området. I bondekulturen gjerder man inn sine områder. Det er en annen tenkning. Da eier du landområdet. I den samiske tenkningen er du en del av området. Presten mener naturen også var svært viktig i Jesu liv.

– Det står at han stadig gikk ned til sjøen, eller opp til fjellet. Å besøke Genesaretsjøen var en stor opplevelse for meg. Bientie opplevde at det å komme til Jesu landområde ga en spesiell tilhørighet med Jesus.

– Jeg kjente den igjen fra opplevelsen av tilhørighet når en går i egne områder.

HELBREDELSESPROSESS. – Min rolle som prest er å være med på en helbredelsesprosess av det som ble ødelagt gjennom misjonering. Det handler om å anerkjenne at det som er vårt er godt.

– Møter du motstand?

– På Samiske kirkedager slo jeg nattverdvinen ut ved ildstedet. Her møtes det sterkeste og helligste i de to tradisjonene, nattverden og forholdet til Moder Jord, i en og samme handling.

Det var en meget sterk opplevelse. Jeg så gleden og fryden i menigheten, men også redselen. En eldre kvinne kom til meg etterpå og var bekymret over det jeg hadde gjort. Jeg minnet henne om at Moder Jord var den første til å ta imot Jesu blod ved korset.

– Er dette «kirkekristendom»?

– Det er kristendom, ja. Men ikke av typen der det ikke gis rom for forhold til Gud utenfor de rammene den tradisjonelle skoleringen gir. I dag har ikke misjonærene lenger redselen for å bekrefte noe «hedensk». Det opplever jeg veldig befriende i forhold til min samiske kulturbakgrunn.

STORSAMFUNNET. Bierna Bientie er også opptatt av å lære bort respekt for naturen til et storsamfunn preget av profittjag og overforbruk. – Vi må bevare langsomheten og leve i naturrommet, sier han.

– Hvis du ikke har tid eller mulighet til å gå i dette rommet, får du heller ikke nærhet til det.

Tiden er vår største fiende.

BARNEDÅP: – Her er dine forfedres og ditt landområde, sier Bierna Bientie til barnet.

Så slår han dåpsvannet ut på bakken

Moder Jord var den første til å ta imot Jesu blod ved korset. tørst 02:2011 11

vox populi

I ett med naturen Uansett om man bor i byen eller midt inni skogen, opplever mange et slektskap til naturen – i hvertfall i noen spesielle øyeblikk. Fire dansker og fem nordmenn svarer på: «Når føler du deg i ett med naturen?».

Foto: Erik Aavatsmark/Friland

– Når jeg hopper i fallskjerm! Det er en følelse av total frihet.

Aksel Hennie (36), skuespiller

Elisabeth Lidell (61), pilgrimsprest i Danmark: Foto: Andreas Blinkenberg

Om høsten når jeg går ut på altanen om morgenen og ser solen stå opp over bukten, snuser inn havluften og ser skipene seile inn og ut av Århus havn. Om vinteren når jeg sykler til vinterbadeklubben og gyser kaldt i kilende isgrøt, så blodet suser rundt i kroppen. Om våren når jeg ligger i gresset ved sommerhuset vårt på Mols og hører bøketreet springe ut, mens lerkene synger og solen varmer ansiktet. Om sommeren når jeg er på pilgrimsvandring på Hærveien sammen med en deilig gruppe mennesker og sanser skaperverket i stillheten.

12 tørst 02:2011

Signe Wenneberg (43), dansk journalist og forfatter:

Foto: Søren Malmose

Therese Sandtorp Eikemo (33), frisør

Når jeg står på moloen i Bodø i storm. Det er det nærmeste man kommer ekstremvær som ikke utgjør noen fare. Urmennesket i meg kjenner at det er godt, at det finnes en helbred i bølgene, i saltvannet og den piskende vinden. Man må kjenne ekstremværet for å kunne sette pris på finværet. Livet leves i ytterpunktene, ikke midt på.

Når jeg er ute og løper.

Jeg er alltid ute på fridager.

Da kan jeg være stille uten at det er kjedelig. Faktisk synes jeg det er like tilfredsstillende med en tur i boligfeltet, som i skogen. På tur slapper jeg alltid av, slipper å ta stilling til noe som helst og kjenner meg i slekt med naturen.

Ida Auken (33), miljøminister i Danmark

Knut Jørgen Røed Ødegaard (45), astrofysiker

Jeg føler meg i ett med naturen, når jeg tar en lengre tur på racersykkelen. Farten, vinden og det skiftende landskapet med sjøer, skoger og grønne områder gir en helt egen lykkefølelse.

Når jeg er på hytta på fjellet uten telefon, vann eller strøm. Akkurat nå sitter jeg på en flyplass i Florida og er ikke i ett med naturen.

Foto: Carsten Aniksdal

Det gjør jeg når solen skinner, kyrne gumler, kornet bølger på markene, fuglene synger, og vannet er blått. Når det er så stille omkring en, at man kan høre alle lydene fra dyrene og fra naturen. Når man er vant til å bo i byen, er det nesten eksotisk å oppleve naturen på den måten.

Per Sundnes (45), programleder og Eurovision-general

Erik Poppe (51), filmregissør Akkurat nå. Nå er jeg på en fjelltopp, og kom opp for tyve minutter siden. Det å være ute i naturen, ikke minst å mestre små øyeblikk, som å krysse et hav, komme til en topp og se utover.

Da er det naturen og meg.

Foto: privat

Christian Arffmann (27) dansk fagredaktør og formann for Økumenisk Ungdom

Foto: June Witzøe

Foto: privat

Foto: Ole Kaland, NRK

Foto: privat

Den opplevelsen har jeg alltid når jeg er utendørs. Det er utrolig viktig for meg å være ute. Hvis jeg har en lang arbeidsdag, sørger jeg alltid for å legge inn en utepause. Det er ganske smart å ha hund, for hvis jeg selv synes at det er for travelt for en pause, synes i hvert fall ikke hunden det! Jeg blir mye mer inspirert i arbeidet også, hvis jeg har vært ute, selv om det bare er et kvarters tid. Naturen, særlig trær, er enormt viktige for meg. De er så livsbekreftende.

Jeg synes det burde vært mange flere trær i bymiljøet, både frukttrær og alléer.

tørst 02:2011 13

stedet

Tynne vegger mot

St. Cuthberts vei (St. Cuthberts Way) strekker seg fra Melrose i Skottland, der hellige Cuthbert begynte sitt liv som munk og ender på den engelske øya Lindisfarne hvor han hadde sine siste år. Pilegrimsleden er 100 km lang og og tar fire-fem dager for alle som er i normalt god form.

Lindisfarne (Holy Island) er en tidevannsøy på nordøstkysten av England. Den har 162 fastboende (2004) og store deler av øya er fredet som naturreservat. Klosteret der ble grunnlagt av St. Aidan i ca 635, og St. Cuthbert ble senere abbed der. I 793 ble det angrepet av vikinger.

Aidan og Hilda-fellesskapet har base på Lindisfarne og er et spredt økumenisk fellesskap med medlemmer over hele verden. Disse prøver å leve et slags moderne klosterliv. Grunnleggeren Ray Simpson, en anglikansk prest, har skrevet mange bøker om keltisk spiritualitet . Denne naturspiritualiteten preger fellesskapet sterkt. Les om kommuniteten på aidanandhilda.org 14 tørst 02:2011

himmelen – Jeg opplever at naturopplevelsen som pilegrim blir enda sterkere enn på en vanlig fottur, sier Liv Hegle Sjøflot.

Tekst og foto ANN KRISTIN VAN ZIJP NILSEN

et er den siste dagen rmed pilegrimsvandring langs St. Cuthberts vei. Sammen med tre kolleger fra det norske Areopagos-kontoret har hun gått i to dager fra den lille landsbyen Kirk Yetholm like over grensen til Skottland. Nå har de bare en kort dag igjen før målet er nådd: den hellige øya Lindisfarne.

YTRE OG INDRE VANDRING. Hegle Sjøflot tror det skotske og nordengelske landskapet er vakkert for enhver fotturist, men at det å gå i stillhet tilfører en ekstra dimensjon. Pilgrimsvandringen er lagt opp med morgen- og middagbønner underveis, som alltid er etterfulgt av minst en halvtimes taushet.

– På den måten kan det bli en ytre og indre vandring som støtter hverandre, tilføyer kollega Tore Laugerud.

Laugerud opplever at han blir mer åpen for Guds nærvær gjennom naturen og kulturlandskapet han vandrer i.

– Her langs St. Cuthberts vei har jeg hatt en sterk følelse av at Gud er nær og taler gjennom landskapet. Gud er jo nær over alt, men på pilegrimstur får jeg en indre ro og blir mer oppmerksom på dette nærværet, sier han.

– Hva sier naturen, eller Gud? – Naturen manifesterer Guds nærvær og uendelige storhet, og jeg opplever at det er en en åndelig virkelighet, en kjærlig Gud, som vil ha kontakt.

ST. CUTHBERTS VEI: Liv Hegle Sjøflots (t.h.) pilegrimstur har også blitt en indre vandring.

MR. DARCYS LYNGHEIER. Veien går over åser og lyngheier i høylandet, på hedene som er kjente fra klassiske britiske drama med karakterer som Mr. Darcy.

Noen sauer, et par fasaner og skoghøns, grouses, er blant de få skapningene det vesle følget har møtt. Luften er kjølig og himmelen grå, men av og til dukker en strålende sol fram.

Nedover mot kysten går veien gjennom kulturlandskaper og et mykere terreng. Den passerer små landsbyer som nordmenn gjerne forbinder med tv-serier som Med hjartet på rette staden.

De tar inn på Bed & Breakfast-steder underveis.

– Jeg har virkelig blitt overrasket over B&B-kvaliteten , sier Liv Hegle Sjøflot. Hun har aldri overnattet på slike steder før og syns

tørst 02:2011 15

LANGT Å GÅ: Den siste delen av vandringen fra høylandet går over surklende sandbanker til Lindisfarne.

Pausene underveis med tidebønner og rast har vært kjærkomne for Tore Laugerud og kollegene.

Praktisk informasjon: Man kan enkelt reise fra Edinburgh til Melrose og tilbake fra Lindisfarne med buss eller taxi.

Overnatting og bagasjefrakt langs ruten kan ordnes av Walking support og lignende turselskaper.

16 tørst 02:2011

romstandarden og servicen er over all forventning.

– Frokosten og de velutstyrte nistepakkene vi har fått ved avreise om morgenen har satt en ekstra spiss på turen, forteller hun. Et lite turselskap frakter bagasjen til hvert overnattingssted, slik at vandrerne kan gå med en lett dagstursekk.

kommet til at det er en pilegrimsvandring.

– Men jeg har ingen forventninger til noen religiøse opplevelser, verken underveis eller på øya. Jeg har hørt folk snakke om Lindisfarne som “a thin place”, der grensen mellom jord og himmel er tynnere enn vanlig, så vi får jo se, da.

IRRITERENDE PILEGRIMER. Hos Katherine Moores Bed & Breakfast i Wooler, noen kilometer fra stranden som vender mot Lindisfarne, forteller vertinnen at bare en svært liten andel av gjestene ser ut til å være pilegrimer.

– Uff ja, stønner ektemannen Michael Moore.

– De der irriterende bibelbrigadene som bærer svære kors…

Plutselig blir han usikker hvem de norske gjestene er, og får de bange anelsene bekreftet når han hører at de jobber i en religiøs organisasjon og både Laugerud og Hegle Sjøflot er prester.

– Ja, jeg har egentlig ikke noe i mot troende, men noen ganger går det over alle grenser. En gruppe med slike gjester fant til og med på å ha et religiøst møte i hagen vår, brummer han.

Ved frokostbordet sitter også Ruth Hamborg og mannen. Underveis på fotturen til Lindisfarne har de

KATOLSK FAMILIEVANDRING. Katolikken Elizabeth Bell fra Berwick møter tilfeldigvis Areopagos-kollegene ved St. Cuthberts hule. Da er hun på en vanlig søndagstur med familien, men hun har gått mange pilegrimsturer til Lindisfarne.

– Vi går dit hvert år i. Vi er en stor familie og stemningen er både jovial og høytidelig på en gang.

Småbarnsmoren forteller at de ber en dekal (ti perler) av rosenkransen for hver påle de passerer mens de går over til øya.

– Jeg vet ikke om dette er vanlig, men det er lang tradisjon i min familie, sier hun.

TIDEVANN. Lindisfarne er en tidevannsøy i Northumberland, like sør for den skotske grensen.

Både fastboende og besøkende må kjenne tidevannstabellen for å unngå at det stigende havet overrasker

dem. Fremme ved stranden konstaterer Hegle Sjøflot og Laugerud at nordsjøvannet er like kaldt som man skulle tro på denne årstiden.

Endelig kan Laugerud sette seg på benken utenfor retreatstedet The Open Gate med et fornøyd sukk.

Han knyter sakte opp støvlene. Stedet drives av Aidan og Hilda-fellesskapet som ble grunnlagt av Ray Simpson. Kommuniteten forsøker å bruke den keltiske spiritualitets-arven slik at mennesker kan gå dypere inn i sin kristne tro. De prøver også å åpne disse kildene for mennesker som ikke opplever at kristendommen er relevant for dem.

SKEPSIS. – Lenge var lokalbefolkningen skeptisk til oss, forteller Graham Booth, en av de nåværende lederne for fellesskapet. – De lurte på hva slags sekt vi er, ja, noen lurer nok ennå. Men gradvis har vi vunnet innpass, og jeg opplever at folket her har begynt å sette pris på oss og det vi betyr for lokalmiljøet.

HELENDE ENERGI. En av gjestene på øya, Sharon Aitken, har kommet hit med to venninner. Alle tre har gått St. Cuthberts vei hit.

– Det har vært en fantastisk tur, sier hun, vi har følt oss så forbundet med Moder Jord.

Hun var opprinnelig katolikk, men sier at hun har gått mer i retning New Age som voksen.

– Jeg er veldig åndelig, men jeg trenger ikke å gå i kirken for å snakke med Gud. Og jeg har evner som jeg ikke opplever at prestene setter pris på.

Alle tre har hørt om «thin places» og er enige om at Lindisfarne er et slikt sted.

– Øya har en spesiell helende energi, mener Aitken.

– Det er en egen ro her, som jeg tror handler om sjøen og at det er en tidevannsøy hvor fastlandsforbindelsen kommer og går.

THIN PLACE. Liv Hegle Sjøflot og Tore Laugerud mener også at Lindisfarne er et «tynt sted».

– Jeg syns det er et spennende begrep, som er nytt for meg, sier Hegle Sjøflot.

– Men jeg tror jeg må si at øya er nettopp det. Dette er en plass der folk har bedt mye og vært veldig avhengige av Gud. Naturelementene er så sterkt til stede. Jeg føler at himmelen kommer nærmere her.

– Landskapet er selvfølgelig viktig, det er spesielt og åpner oss opp for en større dimensjon, sier Laugerud.

– Det er ikke tilfeldig at en kommunitet har slått seg ned her. I tillegg har det uavbrutte og levende tidebønnslivet gjennom årtusener betydning. Jeg har vært i mange ruiner, men det er en annen opplevelse, sier Laugerud, som mener Gud har vært her gjennom feiringen av dåp og nattverd gjennom 1500 år.

– Her har han handlet i menneskers liv uansett hva de har erfart, og det har satt preg på stedet, fastslår han.

PILEGRIMSMÅLET: Elizabeth Bell går pilegrimstur til den hellige øya hvert år.

Retreatstedet “The Open Gate” tilbyr pilegrimer og andre gjester enkle rom, og på postkontoret kan de sende kort hjem med Holy Islandstempel.

tørst 02:2011 17

rikere liv

KIRKELIG DIALOGSENTER KIRKELIG DIALOGSENTER i Oslo (tidligere Kirkelig senter for religionsmøte og dialog) har fått en søster: Kirkelig dialogsenter Bergen. Det nye senteret er også et samarbeid mellom Areopagos og det lokale bispedømmet (Bjørgvin).

Dialogprest Hildegunn Isaksen (bildet) leder arbeidet.

Senteret skal hjelpe menigheter til å både drive dialog mellom kirken og andre trossamfunn – og dialog med søkende mennesker som ikke føler seg hjemme i kirkens tro og praksis.

Vil du gi noen en gave som ikke belaster miljøet?

Gi bort opplevelser eller tjenester, som teater med meg, datahjelp, vindusvask, hjemmebakt kake eller en times lytting uten avbrytelse. Du kan laste ned «grønt gavekort» med morsomme gavetips gratis på framtiden.no/ gronne-tips/forbruk eller lage ditt eget. Hvis du vil kjøpe noe som er minst mulig miljøskadelig, finner du gode råd på grønnhverdag.no.

Foto: Dag Bjørndal

MEDITASJONS-APPER

SALAT FOR MØRKE KVELDER

Nå kan du laste ned en splitter ny Kristuskransen-app til smarttelefonen. Da har du alltid perlene med deg, også når du ikke har selve bønnekransen i lommen eller på håndleddet. I appen kan du se og høre Martin Lönnebo fortelle om bakgrunnen for Kristuskransen (også kalt Livets perler), du får informasjon om hver perles betydning og kan høre hver perles bønn.

Du kan også gjøre bønnekransen din personlig ved å kople foto til hver perle og skrive ned dine egne tanker.

Foreløpig finnes appen på svensk og engelsk.

Appstore: Frälsarkransen TM/Pearls of Life TM (7 kr) og i-Qi singing bowl timer (gratis)

Foto: Arla

Stadig flere setter pris på lyden av en asiatisk syngebolle som begynnelse og avslutning på en meditasjons- eller bønneøkt. Gratis-appen i-Qi timer lar deg høre lyden uten å ha en ekte syngebolle. I tillegg kan du bruke den som vekkerklokke. Den ukomprimerte og akustiske lyden fra de seks syngebolle-typene varer i 20 sekunder og kommer særlig til sin rett om man bruker høretelefoner eller kopler telefonen til høytalere.

Smårett til 4 personer Ingredienser 10 friske dadler 150 g mellomlagret ost 2 epler ½ rødløk 150 g blandet salat, f.eks. isberg og lollo rosso ½ dl valnøttkjerner 2 ts dijonsennep 1 dl matfløte Ta ut steinene fra dadlene og skjær dem i strimler.

Skjær eplene i tynne båter, osten i terninger og rødløken i tynne skiver. Riv salaten fint og bland den med løken i en skål. Hakk 2/3 av valnøttene og bland dem med sennep og fløte. Bland dressingen i salaten og dryss dadler, ost, epler og hele valnøttkjerner over.

«Åndelig liv dreier seg først av alt om å holde seg våken.» Thomas Merton 18 tørst 02:2011

Foto: Ann Kristin v. Z. Nilsen

«Meat free monday» har blitt en suksess i mange land etter at Rajendra Pachauri, leder av FNs klimapanel, uttalte at en person som går over til å spise en vegetarrett i uka, reduserer sine CO2-utslipp med 170 kilo i året. Hvis alle nordmenn og dansker gjør det, tilsvarer det utslippene til nesten 800 000 biler.

Nå har kjottfrimandag.no fått økomatveteranen Bente Westergaard til å levere oppskrifter. Hun vil vise de fantastiske smaksmulighetene vegetarmat har. Ved å bli med facebookgruppen «Kjøttfri mandag» eller oppgi mailadresse på kjottfri-mandag.no får du en ny vegetaroppskrift hver mandag.

Foto: Mark H. Anbinder, Flickr

Allerede nå kan du plotte inn datoen for Areopagos’ neste sommerstevne: 5.–8. juli 2012.

Tema og foredragsholdere er ikke på plass ennå, men arrangørene lover at det er verdt å glede seg til. Stedet blir Klækken hotell ved Hønefoss i Norge, med badebasseng og vakre omgivelser. Følg med på annonse i neste Tørst og på areopagos.no.

Foto: Val Buzeta, Flickr

GLED DEG TIL SOMMEREN

«Hvilke altere kan du sette opp? Det er bare du som trenger å skjønne at de er altere,» skriver Anne Heppenstall-West i boken Selskinnet. Meditasjoner i keltisk tradisjon (Verbum 2004). Et alter er vanligvis laget av stein eller treverk – og ofte med stearinlys eller andre symboler for åndelig nærvær plassert oppå. Men forfatteren fra den keltisk-inspirerte kommuniteten på Iona foreslår å lage et annerledes og personlig alter: «Hvis vi kaster blomsterblader på sjøen for å vise vår tiltro til Gud, eller spiller en melodi i vinden slik at Gud kan høre hvor triste vi er, om vi reiser en stein et sted hvor vi møtte dyp kjærlighet eller var vitne til et nydelig syn, om vi setter en fjær på bokhyllen for å minne oss om åndelig frihet, så er alt dette altere.»

Grunnen er, mener forfatteren, at det er steder som er skapt for å kommunisere med Gud, til å takke, dele følelser, gi slipp på skyld, søke trøst, slappe av og hente hjelp.

«Også sjelen har innimellom behov for å gå i slåbrok og tøfler og slepe foten etter seg.»

Tomas Sjödin

Tarotkort har i de senere årene blitt stadig mer utbredt innenfor nyåndelig personlig spiritualitet. I Mesterens Lys, en del av Areopagos, har produsert små meditasjonsvideoer over tarotkort som nå kan fås på dvd.

Utgangspunktet for meditasjonene er kortenes røtter i kristen-jødisk mystikk, og teksten i meditasjonene uttrykker en kristen tolkning av dem.

Dvd-en Tarotmeditation inneholder 22 enkle meditasjoner i bilder, musikk og tekst – i dansk og engelsk versjon, og den kan kjøpes ved henvendelse til Torsten Borbye Nielsen på e-post. (kr 150, torstenborbye@gmail.com) tørst nummer 2:2010 19

vannhull

Ole Skjerbæk Madsen er misjonsprest i Areopagos

Naturens store kirke Tekst Ole Skjerbæk Madsen

: illustrasjon nina cheng

Mange mennesker søKer ut i naturen for å finne stillhet, og for å konsentrere seg om kjernen inni seg. Mange har sine spesielle hellige steder. Det er som om naturen er en stor kirke hvor vi blir fylt av ærefrykt for livet og finner en dyp mening i tilværelsen.

Også for meg er naturen et slikt hellig sted hvor jeg opplever å være nær Gud. Det henger sammen med at jeg opplever naturen som en slags åpenbaringsbok.

Jeg opplever det på samme måte som forfatteren til Salmenes bok i Det gamle testamente, at skaperverket forkynner Guds ære eller herlighet. På samme måte forteller profeten Jesaja at englene foran Guds trone synger: «Hellig, hellig, hellig er Herren…

Hele jorden er full av hans herlighet.»

Guds herlighet er stråleglansen, eller tyngden, av Guds nærvær. Dette nærværet viser seg i naturen fordi naturen er skapt.

Alt skapt er preget av den som skapte det.

Når jeg søker ut i naturen har jeg ofte en

20 tørst 02:2011

tanke eller et vers fra Bibelen med meg.

Det hadde jeg også da jeg syklet ut på Arrenæs, en liten skogkledd halvøy i Arresø på Nord-Sjælland. Verset jeg tenkte på var fra Jesajas bok. «Med glede skal dere øse vann fra frelsens kilder.» Bildet i verset grep meg og fylte meg der jeg satt på bryggen ytterst på neset. Jeg tenkte på naturens skjønnhet, og på Guds skjønnhet og godhet. Jeg tenkte på at vi i Guds tanke har ansvar for jorden og våre medskapninger. Og jeg tenkte på den overveldende gleden jeg opplevde. Samtidig minnet ordet «frelse» meg om at naturens og vår egen godhet er brutt. Vi har behov for frelse – en ny frihet og helbredelse av brutte relasjoner i forhold til både Gud og Guds skaperverk.

Det var da jeg opplevde at Gud tok over og talte til meg, midt i naturen: Du sitter ved sjøens bredde og føler solen og vinden. Du hører fuglesangen, bølgene mot

stenene på stranden og vinden i sivet. Du ser ut over vannet, til den motsatte bredden, ser fuglene og skogens trær. En slik dag ønsker du at alt bare er slik det er akkurat nå – alltid – en indre hvile og fred i deg selv og naturen.

Men du vet at hverdagens bekymringer, smerte, sorg, tap og død lurer. Du vet at også naturens orden er forstyrret.

Men du søker Gud, for Gud er livets og

«Du ser ut over vannet, til den motsatte bredden, ser fuglene og skogens trær.»

gledens kilde. Gud er den understrømmen av godhet som gir deg medfølelse og inspirerer til handling når livet og freden trues. Gud er den understrømmen av kjærlighet som inspirerer til selvoppofrende tjeneste for jorden og menneskeheten. Gud er den understrømmen av sannhet som får deg til å stille spørsmål og lete etter den indre orden og mening i alle ting.

Gud er den understrømmen av skjønnhet som skaper forundring over skapningen og lar deg

se hver skapning og hvert menneske som verdifullt, med egenskaper og lys som ennå ikke har foldet seg ut.

Gud lar deg nyte naturens skjønnhet og fred. Ikke som en flukt fra verden, men som en inspirasjon til å finne og elske fram det som er sant, skjønt og godt i verden. Da fylles du av glede. Gleden er som en kilde av friskt vann og kommer fra Guds ånd og fra Guds

skapende ord som ble menneske.

Han som ble menneske, korsfestet inn i menneskenes og naturens lidelse, er den samme som er oppstått fra de døde. Han tar deg og hele skapningen med seg inn i lyset.

Han som heter «Jeg er» har en vibrerende energi av glede og fred. Det er da du møter Gud – midt i naturen, i hver skapning og i ditt eget hjerte.

tørst 02:2011 21

anbefalt Hva med kinesisk folkemusikk som skaper vakre indre landskap eller en kriminalroman fra uhyggelige svenske skoger? Her får du anbefalt litteratur, foto, musikk og film som kan gi deg naturopplevelser mens du er på kontoret, hjemme eller i en kinosal – og impulser til å kjempe på naturens side. ØR DE FORSVINNER. For to år siden opplevde jeg fotoutstillingen «100 steder at huske, før de forsvinder». Den viser de mest storslåtte landskapene og samtidig beskriver den hvordan vi er i gang med å ødelegge nettopp disse stedene på grunn av klimaforandringer.

Utstillingen var en øyeåpner for meg.

På www.100- places.com kan man se bildene og kjøpe bok og plakater.

diktet

MERETE RIIS JENSEN, kommunikasjonsmedarbeider i Areopagos Danmark

TE AV BALANSE. Boken A moral climate (Orbis 2007) av Michael Northcott er riktig god, fordi den taler inn i vår tids største problematikk, klimakrisen, og setter den inn i en hverdagssammenheng. Den beskriver hvordan klimaproblematikken er uttrykk for at vi reelt er ute av balanse i vårt forhold til Gud.

ELTISK. Ray Simpson har kommet med flere gode og lettleste bøker som er oversatt til norsk. Keltiske veimerker (Verbum 2008), er en av de første jeg leste. Den er en veldig god innføring i den keltiske kristendommen. De gamle kelterne så på Bibelen og naturen som likeverdige veier til Gud. Arven fra dem kan lære oss ærefrykt for naturen og hvordan vi er en del av den store livsveven.

MADS CHRISTOFFERSEN, generalsekretær for Danske Kirkers Råd

LARS VERKET, kajakkinstruktør og foredragsholder

men Jorda er en barnløs enke som sanker drivved langs øde strender og gir nattely til omstreifere Per Jonassen, fra «Alt som ikke finnes», Kolon forlag 2011

TÅ I MOT PRESSET. Kinesisk musikk med instrumentet guqin (qin) er sterkt forbundet med naturen. Ved å lytte til den får du en opplevelse av fjellet, vannet og skogen – til og med når du jobber på kontoret. Bylivet gjør oss så stresset, at vi må utvikle en liten verden på innsiden av oss selv, for å stå i mot presset fra utsiden. Guqin-musikk hjelper deg å slappe av, meditere og er godt for helsa.

Finn den på nettet (iTunes, Spotify, Myspace osv.) og gi livet ditt næring.

Et sted å begynne kan være musikeren Zeng Xiaogangs (bildet) hjemmeside zengxiaogang.blogspot.com. Der finner du både musikk og lesestoff om (gu)qin.

ABRAHAM CHAN, direktør for Tao Fong Shan Christian Centre

22 tørst 02:2011

Romanen Hendelser ved vann (Aschehoug 2008, norsk utgave) av Kerstin Ekman, som også fikk Nordisk råds Litteraturpris i 1994, er den boken jeg vet som beskriver naturen nærmest på en skjønnlitterær måte. Naturen er en stor del av historien, som åpner med at det skjer et fryktelig dobbeltmord i et telt ved Svartvattenet i Nord-Sverige. En ung kvinne får se et glimt av han hun tror kan være morderen. Atten år senere ser hun ham igjen. Historien, der Annie, Mia, Jukka og mange andre søker svar på mange gåter, foregår for det meste ute i naturen.

Menneskenes dyp blir mesterlig blottlagt og trusselen fra verden utenfor og gamle verdier kan gå tapt. Derfor blir landskapet så viktig, myren, skogene, trærne, dyrene og himmelen, alt får et eget liv. Alt sammen skildres mesterlig, også med en uhygge og nærhet som gjør at vi kjenner at vi er der ute i naturen selv.

Selv er jeg dessverre ikke glad i natur. Ja, jeg vet at jeg er norsk og at alle går på tur i Norge.

Men IKKE jeg. Jeg sitter inne og skriver og drikker kaffe og vin og har det veldig fint. Om jeg må gå tur, gjør jeg det gjerne inne i byen. I selve naturen kjenner jeg meg liten, disharmonisk og blir deprimert. Alt blir for stort for meg. Jeg synes absolutt ikke Norge er verdens vakreste land.

Jeg avskyr grantrær, og fjellet er jo bare gråstein.

Derimot liker jeg naturen i Provence. Den er vennligere og gjør meg bedre til mote. Men selv der nede liker jeg best å sitte i en fin hage og drikke vin og sole meg. Pene hager med blomster er nok den naturen jeg liker best. Og jeg vil gjerne ha en katt i hagen. Jeg elsker katter.

Livets tre Akkurat nå går Terrence Malicks film The Tree of Life (2011) på kino.

Malick er en av mine favorittregissører, og han har alltid inngående beskrivelser av naturens nærvær i menneskelivet.

Denne filmen overgår alt han har gjort tidligere når det gjelder å plassere mennesket i naturen. Både Sean Penn og Brad Pitt spiller i den, og Pitt gjør en utrolig rolle. Den har også fantastiske barneroller.

Det er en nydelig film, og jeg har bestemt meg for å se den en gang til før den blir tatt av plakaten.

Margreth Olin, ffilmregissør og manusforfatter

UNNI LINDELL, forfatter

ORDENS BARN. Boken Jordens barn, solens barn, vindens barn (Verbum 2007) av Tore Johnsen er tenkt som en samisk katekisme, men er like fullt et viktig bidrag inn i klimadebatten og økoteologien. I den samiske spiritualiteten er nærheten til naturen sentral. Denne boken viser noe mer enn et etisk perspektiv på det å ta vare på skaperverket. Den åpner øynene våre for Guds skjulte spor i naturen rundt oss og hvordan menneskelivet er tett vevd sammen med skaperverket. Teksten er lettlest og interessant for et mye videre publikum enn de som definerer seg som samiske og/eller kristne.

Line Merethe Skum, universitetslektor ved Kirkelig utdanningssenter i Nord

«Å gi opp er vår tids overveldende fristelse.»

Foto: Agnete Brun

Foto: Peter Knutson, Aschehoug

Dobbeltmord

Martin Lönnebo

tørst 02:2011 23

profil

MARTIN LöNNEBO (81) Svensk biskop emeritus og forfatter Har skapt bønnekransen Kristuskransen (også kalt Livets perler), et lite armbånd med perler i ulike farger, som hjelp til personlig bønn og meditasjon Har skrevet flere titalls bøker, og mange er oversatt til andre språk Var luthersk prest fra 1959 og biskop fra 1980 til 1995, da han gikk av med pensjon Tok doktorgrad i teologi i 1964 og ble æresdoktor i filosofi i 1995

Martins jordiske univers For å få hagen som han ville, slepte Martin Lönnebo hjem 488 brostener og sju granittsøyler fra Mjölby.

Tekst Pia Matsson

:

Foto Ester Sorri

Martin har hatt flere hager i sitt liv. Hvor mange, vet han ikke. Med de ulike prestegårdene som har vært hans og familiens hjem gjennom årene, har hagene skiftet like ofte. Men ingen av de tidligere hagene har lignet denne.

– Bor man i en tjenestebolig, kan man ikke herje som man vil i blomsterbedene, sier Martin. Men da han og konen flyttet til et eget rekkehus på midten av 1990-tallet, åpnet det seg en mulighet til å bygge opp en egen hage.

Martin tar på seg baskerluen sin og går ut i høstens fuktige luft. Ute er det helt vindstille og trærne kan hvile. Ingen vind røsker tak i grenene deres, noen allerede nakne, andre smykket med gulnede blader.

I hagen har kristtornen fått blå bær, barlindens tette og grønne drakt lyses opp av røde bær, og i det gamle epletreet klamrer det seg fremdeles fast noen epler, mens noen frukter har ramlet ned i det bløte gresset. Fuglekassen gaper tomt. Den får ikke nye leieboere før til våren, da hagen kommer til å våkne

til liv på nytt etter vintersøvnen. Men nå er bedene trøtte og vil sove. Noen roser, et par storkenebb og lilla høstasters bærer fremdeles blomster i favnen sin, men snart kommer de til å bres over med et mykt dekke av løv, fuktig jord og senere kanskje snø.

For Martin er hagen lenken til naturen han elsker dypt og kjenner seg besjelet med.

– Det er rart at vi i vår samtidskultur prater om vår relasjon til naturen, vi er jo av naturen, sier Martin. – Å ikke ha en relasjon til naturen ville innebære at vi fjerner oss fra en del av oss selv.

Mange omgås bare med det mennesket selv har skapt og har avskjermet seg fra naturen og nesten blitt redde for det store som finnes der. Andre mener at naturen vår er til for oss og for vår nytte.

Men det er å forringe naturens storhet. Vi har en plantesjel, en dyresjel og et slektskap med all natur.

Vi er vann, vi er kull og vi er en del av det store kretsløpet. Dessuten er vi helt og holdent åndelige mennesker i relasjon med det guddommelige.

ENDELIG HJEMME: Etter utallige prestegårdshjem er Martin Lönnebo endelig hjemme i egen hage. Vi kommer ikke unna at vi er av naturen, sier 81-åringen.

24 tørst 02:2011

FANdT GUD GENNeM MEDITAtiON: En af overskrifterne i Else Marie Kjerkegaards liv er «en opdagelsesrejse med Buddha og Jesus».

tørst 02:2011 25

26 tørst 02:2011

Paradiset var en hage, himmelen er en hageby og mellom dem ligger vår hage. Martin Lönnebo

Selv opplever jeg en stor fred når jeg er i naturen, jeg kjenner meg helt enkelt hjemme.

Den første sommeren i rekkehushagen forberedte Martin seg. Deretter satte han i gang med å skape et univers med rommet, tiden, livet og ånden. En installasjon for skapelsens seks dager i selskap med hvilens sjuende dag og evighetens åttende.

Ingen trær eller busker som skygger for utsikten opp mot himmelen, snarere en følelse av stort rom rundt skapelsen.

– Det var viktig å kunne se nattehimmelens stjerner herfra, forklarer Martin.

– Kan man ikke se stjernene, risikerer man å bli et moderne menneske med fokus på betydningsløse bagateller og sinne over meningsløse småsaker.

For å få sitt univers som han ville, hentet Martin skifer fra Jämtland og slepte hjem 488 brostener og sju granittsøyler fra Mjölby. Han fikk sju glasskupler blåste på Rosdala og plater preget på et gravørverksted i Linköping. De firkantede granittsøylene skulle bære universets tall, og glasskuplenes fester skulle være tolvkantede for å hedre solens gang over stjernehimmelen.

Det tok noen år med fysisk arbeid, grubling og hjelp fra naboen Bernt før Martins lille meditasjonshage av sten og glass stod klar. Et eget univers innenfor hagens hvite tregrind med erkeengelen Uriel malt på. Erkeengelen sies å være fungerende sjef for planeter og stjerner i universet. Derfor syntes Martin at det passet at Uriel også vokter over hagen fra sin plass på grinden.

– Installasjonen minner meg om det store, sier Martin. At jeg er borger av et univers. Hagen er samtidig en sammenfatning av livet mitt og en speiling av meg selv. De viktige lærdommene livet har gitt meg finnes på ett eller annet vis i installasjonen.

I en annen del av hagen, der man ikke ser Martins univers, står et gammelt forfallent tre. Der har han gjort nok en installasjon. Den er betydelig mindre, men like viktig. I stedet for å felle treet, har Martin beskåret det og utstyrt det med håpets og oppstandelsens sol, sammen med tre blå glassfugler som symboliserer menneskets ulike sider: kroppen, sinnet og ånden. Kroppens fugl titter bakover, sinnets fugl ser ut til å fundere, mens åndens fugl er på veg til å lette.

Martin liker å være i hagen sin. Det er ikke de store flaters hage, men en hage til et menneske som elsker naturen og rommet. Martin følger årtidenes skiftninger og nyter stillheten som finnes naturlig der.

– Flere burde våge å lytte til stillheten, den er vidunderlig, sier han.

For noen år siden gravde Martin og kona ned mange blomsterløker i hagejorden. Datteren hadde vært i Holland og kom tilbake med favnen full. Nå skal det bli spennende å se hva som kommer opp til våren. Kanskje er det da og om forsommeren at hagen er på det mest strålende. Men årstid spiller egentlig ingen rolle. Hagens dyp, åndeligheten, finnes alltid der. Som en påminnelse om at det finnes noe annet, den store strømmen av liv som vi er delaktige i.

– Alt kan lære oss noe om livet. Det skjer ofte spontant og uten intellektuell innblanding, sier Martin. Naturen kan lære oss livsmot ved at den selv alltid forsøker å leve, selv under de verste forutsetninger. I naturen tenker dyr og planter verken på død eller skyld, man lever i nået, i altet.

Det kan vi også lære oss å gjøre. Det er også nyttig å søke en blomst sitt selskap, sitte og betrakte den, kjenne duften uten å gjøre noe merkverdig ut av det.

Det gir en følelse av hva livet er. Livet er ikke i første rekke en prestasjon. Livet er kort sagt naturlig.

Intervjuet er et utdrag fra boken Gröna själar og andliga trädgårdar av Pia Matsson og Ester Sorri (Cordia/Verbum 2009) hvor elleve hageeiere forteller om planters og hagens betydning for dem.

Teksten gjengir kapitlet Martins jordiska universum i sin helhet og er oversatt av redaksjonen.

GRØNN SJEL: Martin Lönnebos eget univers gjenspeiler Universet. Erkeengelen Uriel vokter Martins hage, slik han har ansvar for planeter og stjerner. tørst 02:2011 27

areopagos

Naturmystikeren KARL LUDVIG REICHELT (1877–1952).

Norsk religionsviter, misjonsprest og en av samtidens største sinologer (Kina-vitere).

Grunnla Den Nordiske Kristne Buddhistmisjon i 1926, som fra 1995 ble Areopagos.

Hans åpne og dialog-orienterte arbeidsform var forut for sin tid.

«TABOROPPLEVELSE».

Uttrykket stammer fra opplevelsen tre av Jesu disipler hadde under en fottur sammen med Jesus til fjellet Tabor: Der ser de utseendet hans bli forvandlet. På fjelltoppen begynner ansiktet å skinne som solen, og klærne blir lysende hvite. I tillegg viser Moses og Elia seg (to gamle profeter) plutselig sammen med ham.

Denne dagen, da Jesu guddommelighet ble åpenbart, ble senere kalt «Kristi forklarelse».

Hendelsen er beskrevet i tre av evangeliene: Matteus (kap. 17), Markus (kap. 9) og Lukas (kap. 9).

28 tørst 02:2011

Tekst HARALD OLSEN : Foto AREOPAGOS ARKIV/TONE LEKSBØ

«Deroppe opplevet jeg den mest usigelige grebenhet under allnaturens levende åndepust.»

Karl Ludvig Reichelt om barndommens paradis Kirkefjell

e mektige sider ved gudstanken kom ikke frem under bedehusets tak, konstaterte Areopagos’ grunnlegger Karl Ludvig Reichelt. Han er kalt «en av Norges få virkelige mystikere», og forteller at det ikke var oppvekstens pietistiske bedehusmiljø i Arendal, men derimot ute i skog og fjell, at gudsdimensjonen ble utviklet.

«Det er umulig med ord å beskrive den mektige innflytelse som denne natur øvet på mitt barnesinn.

Det kristelige grunnsyn, som jeg fikk innplantet i hjem og skole, i kirke og bedehus fikk her sin vigsel og det hele blev litt efter litt løftet op til et høiere plan,» skriver han senere.

Den unge guttens kjæreste sted var Kirkefjell, i nærheten av barndomshjemmet Fredlund. Her fikk han en sterk opplevelse av «den mest usigelige grebenhet under allnaturens levende åndepust».

ELSKET FJELLTOPPER. Reichelts opplevelser på Kirkefjell var en slags Tabor-opplevelse. For ham ble fjellet et sted for klarsyn, visjoner og åpenbaring.

Også senere i livet hadde han en forkjærlighet for fjelltopper – ikke minst i Kina, hvor også de største buddhistiske klostre og lærdomssentra lå. Til sist fikk han også realisert sin livs drøm på en fjelltopp utenfor Hongkong – dialogsenteret Tao Fong Shan, på «Østens kirkefjell».

GUDS LYS. Da Reichelt var ung misjonær i Kina ble naturopplevelsene avgjørende. I det berømte buddhistiske Weishan-klosteret opplevde den unge misjonæren i 1905 en krise, da han måtte erkjenne at hans ord ikke hadde noen mening for de vennlige og dypt religiøse munkene som han følte slikt slektskap med.

Etter en våkenatt i fortvilelse og bønn gikk han opp i fjellet, der soloppgangen ble vendepunktet:

«Alt åndet av morgenfriskhet og oppstandelseskraft. Fuglene begynte å synge og livets rytme slo meg kvegende i møte….Det ble en av disse hellige stunder… da ’Guds Ånd vitner med vår ånd’, da liv og livsgjerning og hele tilværet kommer inn under Guds lys, og fred og klarhet fyller sjel og sinn.

Det var som jeg hørte Herrens stemme… hele Johannes-evangeliets underbare universalisme og storsyn begynte å demre for min sjel”.

Opplevelsen ble skjellsettende for hele hans liv og alt han gjorde.

DEN STORE STILLHETEN. Da Reichelt etablerte sitt første senter i Kina, Ching Fong Shan i Nanjing i 1923, valgte han også et fjell som sted for retreat, meditasjon og bønn.

Her bød «hele fjellet med sine lier og grotter, skråninger og kammer den mest henrivende ytre ramme for tilbedelse og andakt. Det var som om Gud selv hadde reist seg en domkirke der ute i den store stillheten. Mange var det også som just på dette berg for første gang ble omsust av Kristi lyse ånd».

NY INNSIKT. For Reichelt var naturopplevelsen kilde til ny erkjennelse og innsikt. Opplevelsen av Guds nærvær i natur og skaperverk utløste den forståelsen av helhet som ble grunnlaget for hans dialogorienterte misjonstenkning.

Det er denne typen naturspiritualitet som i dag kan gi impulser til å endre inngrodde holdninger og innarbeidede atferds- og forbruksmønstre som kan bidra til å berge en truet jord.

Det er en spiritualitet som stikker dypere og favner videre enn bare fornuftens overbevisninger.

Klodens overlevelse blir et eksistensielt anliggende for hele mennesket, med kropp, sjel og ånd – noe som angår oss i det dypeste av oss selv.

FJELL: Da Karl Ludvig Reichelt etablerte sitt senter for meditasjon, retreat og dialog med buddhister, valgte han et fjell – både i Nanjing og senere Hongkong

Klodens overlevelse blir et eksistensielt anliggende for hele mennesket tørst 02:2011 29

Uavhengige r책d

Kjøp bøkene i vår nettbokhandel www.bibel.no eller i din lokale bokhandel.

Bibelsk Bibelsk er et møte mellom noen av de mest spennende stemmene i norsk samtidslitteratur og den gamle, hellige teksten – Bibelen. Tolv forfattere har vært med i et intenst språklig arbeid med Bibelselskapets nye oversettelse, Bibel 2011. I denne boka nærmer de seg Bibelen på hver sin måte. Her er dikt og kortprosatekster med ankerfeste i bibelsk materiale, refleksjoner over fenomenet oversettelse og drøfting av konkrete utfordringer i arbeidet med bibelteksten.

Disse har bidratt til boka: Hanne Ørstavik, Håvard Rem, Inger Bråtveit, Inger Elisabeth Hansen, Jan Erik Rekdal, Jan Ove Ulstein, Jon Fosse, Jørgen Nordheim, Karl Ove Knausgård, Odveig Klyve, Oskar Stein Bjørlykke, Pål Helge Haugen.

Tom Egil Hverven har skrevet innledningen.

Kr 298,-

Blir du medlem i Leserforum i vår nettbokhandel får du bøker med rabatt.

www.bibel.no

Returadresse: Areopagos Postboks 6763 St. Olavs plass 0130 OSLO

Ønsker du deg et

Areopagos-fellesskap?

Ikke medlem?

Meld deg inn i dag på areopagos.no!

Det gjør vi!

I fjor høst startet et lokalt Areopagos fellesskap i Bergen. Vi opplever en stadig større interesse for arbeidet vårt og tror flere har lyst til å engasjere seg på denne måten.

I Areopagos finnes det medlemmer som kan mye om dialog mellom mennesker med ulik tro og livssyn – både her i Skandinavia og i Østen. Andre vet mye om meditasjon og rikdommen i gamle kristne tradisjoner. Mange er opptatt av åndelig fordypning – og av å vise at troens rom er åpnere og friere enn mange opplever.

Vi ønsker å bli en sterkere og mer samlet bevegelse av mennesker som er opptatt av spiritualitetens rikdommer, av dialog på tvers av trosgrenser og som ser verdien av å lære mer og fordype seg i dette.

Snakk med en av oss om hva du kan gjøre der du bor!

Hilsen direktør Raag Rolfsen (rr@areopagos.org/23 33 17 01) og programskaper Tone Leksbø (tle@areopagos.org/23 33 17 08)