Page 1

hjerteROM: ­Vil være god vert for romfolk HERJET AV VIKINGER: ­På Iona møter pilegrimene fremdeles åpne armer VIL OFTE PÅ BESØK: På Fjell bygges det sti mellom moskeen og kirken

tørst høst 2013 Et magasin utgitt av

TEMA: Gjestfrihet

Thea Stabell

skrumper inn så snart hun kommer hjem


Ansvarlig utgiver: Areopagos Pb. 6763 St Olavs plass, 0130 Oslo Besøksadresse: Bernhard Getz’ gate 3 Tlf. + 47 23 33 17 00 areopagos@areopagos.no Annonser: Tlf. + 47 23 33 17 00 Redaktør: Ann Kristin van Zijp Nilsen akn@areopagos.no Bidragsytere i dette nummeret: Alf van der Hagen, Åse Fredrikke Ree Aadland, Tone Leksbø Walgermo, Erlend Berge, Hildegunn Marie Schuff, Tom Andre Håland, Thomas Reinertsen Berg og Merete Riis Jensen Grafisk produksjon: Nina Simonnes Forsidebilde: Tine Poppe Trykt av Grøset på Scandia 2000, miljømerket papir

Areopagos er en kristen dialog­ organisasjon som driver arbeid i Norge, Danmark og Kina. Våre arbeidsområder er religionsdialog og -studier, kristen spiritualitet og bistand. Les mer på

areopagos.no

2 tørst HØST 2013

leder

Gjesterom Eg kjenner folk som drøymer om treningsrom eller heimekinosal. Om bibliotek. Hobbyrom. Men eg har ikkje høyrt dei fortelja om gjesteromsdraumar. Skulle dei ha eit eige rom som berre står der og ventar på besøk, er det sjeldan den mest prioriterte staden i huset.

Men interiørblada – kartet over bustaddraumane våre – fortel framleis om gjester. Dei viser pådekka langbord og lure løysingar for gjeste-soveplasser i trange byleilegheiter. Me drøymer om fest, om lange kveldar med lått og varme smil rundt bordet. Me drøymer om meir tid med venner og slekt. Det passar berre så dårleg. Den tidsklemte kvardagskabalen gir lite rom, både både for gamle og ferske venner. I helgene må oppussinga prioriterast, viss ein skal kunna ta i mot folk utan å skjemmast. Me må ta ærenda me ikkje fekk gjort i veka. Fotballcupen for ungane. Og når me kunne hatt besøk, reiser me vekk for å pusta ut i staden. For nokre år sidan studerte eg saman med tanzanianske Tahona. Han meinte nordmenn ofte er som ein klikk som står i lukka sirkel med ryggane utover. Venneflokkane har ikkje behov for fleire, trudde han. «I Tanzania har me lausare sirklar, me står kanskje litt på skrå og kikkar utover. Me vil gjerne at fleire kjem til, for då blir det endå kjekkare.» Der Tahona kjem frå kan det vera dyrt å ha gjester. Kanskje må du spandera ei av dei to hønene. Eller drikkevatnet du bar på hovudet frå elva ein halvtime unna. Men det er ikkje gratis her heller. Gjester har kosta forsaking til alle tider og alle stader. Prisen kan vere treningsøkta den ettermiddagen. Eller kosekvelden. Likevel er dei fleste kulturar enige i at gjester har ein stor verdi, og alle dei store religionane oppskattar gjestfridom. Å skapa rom for gjester er like positivt for verten som for gjesten. NB: Du kan tolka deler av denne leiaren politisk óg, om du vil. Ann Kristin van Zijp Nilsen

Se hva som skjer Mer Areopagos? Bli medlem på areopagos.no og bli del av en spennende bevegelse. Du kan engasjere deg i lokallag og meditasjonsgrupper, og får medlemsrabatt på arrangementer. Vil du ha de viktigste Areopagos-nyhetene på e-post annenhver måned? Bestill nyhetsbrevet A-posten fra post@areopagos.no. Eller følg oss på Facebook (AreopagosNorge), Twitter (@AreopagosN) eller Instagram (areopagosn). Magasinet er klimanøytralt.


Foto: Tone Leksbø Walgermo

STEDET: På Iona bor det 177 mennesker. Hvert år kommer 250 000 på besøk.

12

«I stedet for å synke ned i miseren, spurte vi oss selv: Unni Helland, lærer på Fjell skole og humanetiker, side 24 Har vi da ingenting å være stolte av?»

tørst høst 2013 4 VOX POPULI: Hvem er drømmegjesten din? ............................................................................................................................... 8 VANNHULL: Himmelen lukter nybakt brød ................................................................................................................................. 20 ANBEFALT: Gjestfri musikk, bøker og filmer ............................................................................................................................... 22 AREOPAGOS: Backpackernes hemmelighet åpnes for flere ............................................................................................... 28 BABETTES GJESTEBUD: Thea Stabell skaper øyblikk av nåde på scenen ...................................................................

Få gratis abonnement på

torstmag.no

tørst HØST 2013 3


Kokekunstneren I 70 minutter står Thea Stabell alene på scenen med en av verdenslitteraturens største klassikere om gjestfrihet.

Tekst ALF VAN DER HAGEN

: Foto GISLE BJØRNEBY/NATIONALTHEATRET

«Det eneste vi får lov å ta med oss fra vårt jordiske liv, er det vi har gitt bort,» skriver Karen Blixen i Babettes gjestebud. I over tre år har skuespilleren Thea Stabell fremført historien om Babette, den franske flyktningen som bruker hele sin formue på å lage et festmåltid for fattige fiskerbønder i Finnmark på 1800-tallet. I november og desember står Stabell igjen på alene på Nationaltheatrets scene med en forestilling om hvor vanskelig det er å gi og ta i mot gjestfrihet. MATKUNSTNER. Et fortvilet menneske banker på døren til to eldre søstre i Berlevåg. Hun ber om å få bo hos disse gode menneskene og arbeide for mat og husly. For hun kan lage mat! Men mat betyr ikke noe for søstrene. De lever i et strengt kristent miljø der all nytelse forsakes. Den eneste maten som betyr noe er den de gir i suppespannene til de fattige. – Babette er en kunstner, sier Thea Stabell. – En matkunstner. Hun har flyktet fra den blodige Pariserkommunen i 1871 og har lagt bak seg sin identitet som kjøkkensjef ved en av de fineste restaurantene i Paris. SKILPADDESUPPE. Hos søstrene tilbereder Babette havregrøt og tørket fisk i 14 år. Så vinner Babette en formue i et fransk lotteri. Hun ber om å få lage en ekte fransk middag på dagen menigheten skal feire 100-årsdagen til sin avdøde pastor, søstrenes far. Babette skaffer varer brakt med båt fra Paris: levende fugler, en levende skilpadde, kostbare viner. Menigheten frykter at de har den reneste heksesabbat i vente, og lover hverandre at de verken skal kjenne etter hvordan maten smaker eller kommentere den. – Men amontillado-sherry til skilpaddesuppen og 25 år gammel Veuve Clicquot-champagne til kaviaren gjør sin virkning, mener Stabell. – Måltidet forløser noe i de tolv rundt bordet. Mennesker som før har vært i konflikt blir myke og varme og snakker vennlig med hverandre.

4 tørst HØST 2013


«

Dette er ikke en fortelling om at det er hyggelig å spise god mat sammen

MATKUNST: Thea Stabell mener at Babette laget det fantastiske gjestebudet for sin egen skyld, «ene og alene for å uttrykke seg».

tørst HØST 2013 5


LIGNER BABETTE: Etter femti år i Norge, føler skuespilleren seg fortsatt som en fremmed fugl.

THEA STABELL (74) norsk skuespiller og regissør • pedagog ved Statens teaterhøgskole 1970-2009 • ble Norges første professor i skuespillerfag i 2006 • er ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for sin innsats for norsk teater»

BABETTES GJESTEBUD langnovelle skrevet av Karen Blixen • ble første gang publisert i 1950 i Ladies Home Journal • handler om en fransk flyktnings skjebne i Berlevåg (Finnmark) i 1870-årene • ble filmatisert i 1987 og vant Oscar som første danske film

6 tørst HØST 2013

USYNLIG. Men ingen tenker på den som har laget maten. – Bare en general som kommer utenfra – han har tidligere beilet til en av søstrene – gjenkjenner kvaliteten på maten og vinen. Først når gjestene har gått, husker søstrene på Babette, forteller Stabell. – Hun sitter på kjøkkenet og nipper til restene av burgunderen, en Clos Vougeut 1846, helt utmattet – og er med ett forandret? – Og vi forstår at hun ikke har laget dette måltidet for de andres skyld, men for sin egen skyld! – ”Jeg er en stor kunstner,” sier hun. Hun har brukt alt hun eier på å yte sitt ypperste, men ”en stor kunstner er aldri fattig”? – Og det er poenget i novellen, sier Stabell. – Det er mange tråder her: ungdomsforelskelsen som ble sviktet, fremmede og innvandrere. Men poenget er at Babette gjør dette fordi hun er kunstner. – Ikke som en takk for søstrenes gjestfrihet? – Nei, hun gjør det ene og alene for å uttrykke seg. Hun har vært stum i 14 år. Hun ville skape det hun kunne best. Gjøre sitt ypperste. Det er ikke generøsitet som driver henne, men muligheten til å skape kunst. Men dette blir til en generøs handling. Hun skaper et nådens øyeblikk. Du kan godt kalle det et gjestfrihetens øyeblikk. – Men fortsatt er Babette like usynlig for de andre? – «I Paradis vil du henrykke englene», sier den ene søsteren helt til slutt. Men er det noen trøst, da? tenker jeg. Det er vel derfor denne historien har sånn kraft. Dette er ikke en fortelling om at det

er hyggelig å spise god mat sammen. Eller om en dame som er så generøs at hun bruker en formue på ett måltid. Nei, det er veldig komplekse krefter som kommer sammen for at et slikt nådens øyeblikk finner sted. PÅ FELGEN. Da Karen Blixen skrev Babettes gjestebud, hadde hun mistet alt hun eide som baronesse i Afrika. – Forfatteren var selv på felgen og skrev for et amerikansk magasin for å overleve? – Ja, dette er også Karen Blixens egen historie etter at hun kom tilbake til Danmark. Det å være usynlig i sitt eget miljø, det å ikke bli sett, ligger som en elv under det hele. – Kjenner du igjen noe hos deg selv i Babette? – Jeg kjenner følelsen av å være utlending. Være i en kultur som jeg ikke helt tilhører eller forstår. Jeg har amerikansk mor og bodde hele barndommen i utlandet. I USA i tre omganger, i Brussel og i Paris. Som voksen har jeg bodd i Norge i femti år, men jeg føler meg fortsatt som en fremmed fugl. NOE UVENTET. – Hva liker du selv best ved å ha gjester? – Å lage maten. Planlegge innkjøpene. Dekke et vakkert bord. Og det beste er hvis vi begynner å snakke om ting som er litt overraskende. Ikke om maten, men om noe annet. – Hva liker du minst ved å ha gjester? – Jeg klarer ikke å forstå den norske selskapsformen, som handler om å kunne si dagen etterpå: Jeg gikk hjem klokken halv fem om morgenen! En slik omgangsform finnes ikke i noe annet land jeg


«

Min kroppsrytme er ikke egnet for norsk selskapelighet

har vært i. Min kroppsrytme er ikke egnet for norsk selskapelighet! – Har du erfaring med gjester som ikke vil gå? – Da går jeg bare og legger meg, jeg. – Hva liker du minst med Norge? – Vi hilser ikke på folk! I USA går du ikke inn i en heis uten å si «hi, how are you?» Jeg merker det, nå som jeg nettopp er tilbake i Norge etter tre uker i Australia. Og jeg skrumper inn så snart jeg kommer hjem, og blir likedan selv. IKKE KRISTEN. Thea Stabell opptrer også i kirkelige sammenhenger, hun satt blant annet i komiteen som utarbeidet Den norske kirkes kulturmelding: «Kunsten å være kirke». – Jeg pleier å si at jeg troende, men jeg er ikke kristen. Jeg har vært veldig sint på kirken, og jeg har problemer med måten den forvalter den åndelige dimensjonen på. For ikke å snakke om kvinnesynet i Bibelen og ideen om den patriarkalske guden. Religion representerer maktstrukturer som forvalter ideologi. For meg er religiøsitet noe helt annet. Det er en åndelig søken, en henvendelse, som kan møtes i kirken, men ikke nødvendigvis bare der. Men når det er sagt, er jeg lei av alt snakket om at kirkene står tomme! For det gjør de ikke. Jeg går i kirken, jeg, så jeg vet hvor mange som går der.

– Går du i kirken? – Jeg går for å høre de prestene jeg interesserer meg for. Jeg leser i avisen lørdag hvem som skal forrette hvor og når, på samme måte som jeg leser kinoannonsene. – Teatret handler ikke bare om det som sies, men om det som er over og under ordene, det usagte. Der kan vel kirken lære noe av teateret? – Hvis ikke kirken er et sted hvor de uløselige spørsmål blir diskutert, hvor konfliktene er velkomne, hvor det ubesvarlige har et sterkt nærvær, så er den jo ikke relevant for andre enn dem som trenger bekreftelse på noe de allerede kjenner. VANNGLASS. – Hva er tro for deg? – Å tro på noe er å stille seg til disposisjon for noe. Å tro på kjærligheten er å stille seg til disposisjon for det mennesket som trenger meg. Første gang jeg var i Hellas, på en liten øy før masseturismens tid, ble vi en varm dag invitert hjem til en gresk sjåfør. Søsteren hans, en ruvende matrone, kom ut med et brett med vannglass. Bød oss å drikke. Jeg skjønte jo at det var helt logisk i varmen. Men det var det mest vakre og gjestfrie jeg har opplevd i mitt liv. Det var verdigheten. Blikket. Jeg ser deg. Og du ser meg. Vi kunne jo ikke snakke sammen. Og der satt vi og drakk vannet, og så takket vi og dro.

TROENDE: Thea Stabell kaller seg ikke kristen, men er lei av alt snakket om at kirkene står tomme: – Jeg går i kirken, jeg, så jeg vet hvor mange som går der.

tørst HØST 2013 7


vox populi

Drøymegjesten Kva er det beste ved å ha gjester? Og kven ville du aller helst hatt på besøk? Tom Victor Gausdal, kokk og deltakar i «Kokkenes kamp» på TV2

Foto: Mari Svenningsen/TV2

Foto: NRK

Det sosiale er det beste ved å ha gjester. Det er så hyggjeleg med masse folk i huset, skravling og tøysing. Kanskje dela eit godt måltid og noko godt å drikka. Det er jo fantastisk! Drøymegjesten måtte vore Jesus. Han var ein svært sosial og hyggjeleg fyr, med mykje på hjartet. Han elska sånne sosiale middagar, og så gjorde han aldri forskjell på folk. Han inviterte alle til bords: venner og fiendar, uteliggjarar og dei på toppen av næringskjeden. Eit slikt måltid skulle eg gjerne vore ein del av.

Ingvild Edvardsen, nyhetsanker i NRKs Morgennytt Eg likar aller best å samla mange på ein gong: unge og gamle venner, naboar, folk frå barnehagen, familie – slik at dei får møta folk me snakkar om. Eg har begynt å gjera det i barnebursdagar. Det ser ut til at folk likar det. Nyleg gjorde me det slik, då dotter mi på fire år laga kafé for Redd Barna i stova. Me bakte kaker, sette fram bord og skreiv plakat. Det var skikkeleg gøy! Eg skulle gjerne hatt mormor der. Ho døydde for femten år sidan. Eg ville vist henne barna mine og korleis deira mormor er. Eg ville snakka om livet mitt. Kanskje fått nokre gode råd.

8 tørst HØST 2013


Det beste med gjester er at dei gjer oss betre. Eg ryddar huset og lagar betre mat når me får gjester. I det minste ryddar eg vekk dårleg humør og kjipe uvanar. Sånn er det heime, og sånn er det på Litteraturhuset. Det er på mange måtar eit gjestehus i drift heile døgeret, så der har me ikkje plass til verken dårleg humør eller uvanar. Men heime har eg det, bortsett frå når me har besøk. Og får eg velja besøket, velgjer eg nokon eg kjenner godt – berre det er nokon eg kan slappa av med. Då er ryddinga og matlaginga noko eg gjer av glede og ikkje for fasaden si skuld.

Drøymesituasjonen er slik: Alt er planlagt, festen flyt perfekt, og maten serverer nesten seg sjølv. Om det motsette skjer, er det inga katastrofe. Komfortsona er alltid stor når gjestene er gode venner. Me forsvinn inn i kvarandre sine gleder og sorger. Då kan det bli for mykje vin. Eg angrar neste dag, men eigentlig ikkje. Drøymegjesten? Keith Richards! Rolling Stones-gitaristen er den kulaste fyren på planeten si overflate. Så ekte og så fandenivoldsk på same tid. Han kunne gjerne hatt med kassegitaren og spelt «You Got the Silver» frå «Let it Bleed».

Jens Brun-Pedersen, pressesjef i Human-Etisk Forbund Jo, ein får jo rydda litt og lagt litt flid i matlaginga når det kjem gjester. Men det er vel samtalen rundt måltidet og vinen som kjem på førsteplass. Drøymegjest… tja. Ein stjernekokk, kanskje, det måtte vore ein fransk ein. Paul Bocuse. Nei, det høyrest jålete ut. Og overambisiøst og urealistisk å laga mat til han. Nei, eg velgjer heller min beste venn. Fordi me kjenner kvarandre godt. Då er der ikkje grenser for kva me kan snakka om. Ærlegdom ligg i botn, både for rosen og kritikken. Då blir samtalen betre.

Eg tykkjer det er flott å vera saman med folk, når både dei og eg har god tid. Eg likar menneske som deler av seg sjølv, og som snakkar like mykje som dei høyrer. Nokon snakkar mykje meir enn de høyrer, andre snakkar lite og byr ikkje på seg sjølv. Eg likar å diskutera. Ingen spesiell person er drøymegjesten min, og det treng ikke vera ein som er berømt. For meg er det viktigaste samtalar som utviklar oss. Ein lærer eller lærer bort noko. Begge deler er like spennande.

Foto: Sunniva Lind Høverstad/Miljøpartiet De Grønne

RAAG ROLFSEN, direktør i Areopagos

Foto: Human-Etisk Forbund

Foto: Tone Leksbø Walgermo

Foto: Litteraturhuset

Anne Sender, samfunnsdebattant og tidlegare synagogeforstandar Det beste er tre like viktige deler: Forventninga og førebuinga, det ein deler undervegs og at ein så blir endra av besøket. Eg tenkjer stadig at det å ha gjester er å utsetja seg for endring. Dei lærer meg nye måtar å sjå ting på. Til sabbatsfeiringa kvar fredag kveld kjem det alltid nokon ekstra i tillegg til familien. Men drøymegjest…. Det er jo kul i havet å velgja! Kanskje dronning Victoria. Eg skulle gjerne forstått kva som eigentleg låg bak ønskjet om å kolonisera så store deler av verda. Kvifor ho ville at ein kultur skulle dominera så sterkt. Lavleen Kaur, skodespelar, dansar og doktorgradsstipendiat i kriminologi Eg får overskot av å samla nære og kjære, og det gir jo ei god sjølvkjensle å vera ein god vert. Så jamnleg besøk er eit must! Med skrekkblanda fryd inviterer eg i blant gjester eg ikke kjenner så godt fra før. Det har ofte blitt dei hyggjelegaste kveldane og gitt venner for livet. Då eg var ni år, var den fantastiske forfattaren Khushwant Singh på besøk. Eg var mest opptatt av å leika. I dag har eg så mange spørsmål rundt verka hans og mi forsking, som eg gjerne skulle ha stilt han over ein middag. Men han er for sjuk, så eg prøver å finna svar mellom linjene i bøkene hans.

Foto: Lars Opstad

Foto: Fredrik Arff/Cappelen Damm

Aslak Sira Myhre, leiar for Litteraturhuset

Shoaib Sultan, spesialrådgivar hjå Antirasistisk Senter og politikar

tørst HØST 2013 9


Vil gjøre gjesten fri Da Hilde Kirkebøen inviterte en fattig tilreisende til kirken, fikk hun en aha-opplevelse. Tekst Åse Fredrikke Ree Aadland

: foto Torstein Ihle/Kirkens Bymisjon

UTELIV: Tirsdager og torsdager oppsøker Hilde Kirkebøen mennesker som lever på gata i Oslo. Her er hun og tolk Alexandru Vaile i samtale med Simona og Lydia Vaduva.

– Å møte en tigger uten å gi penger er ubehagelig, innrømmer Hilde Kirkebøen. Å kaste noen mynter i et pappkrus kan også føles nedlatende. Men i kirken opplever hun at begge blir likeverdige. – Der står vi sammen, ansikt til ansikt, foran Gud, sier diakonen og leder for Kirkens Bymisjons prosjekt «Rom for fattige tilreisende».

10 tørst HØST 2013

MISFORSTÅTT GJESTFRIHET. En dag hun møtte en romkvinne ved Haugerud t-bane, slo hun av en prat og inviterte henne på en kopp kaffe i kirken der. – I kirken takket hun veldig tydelig nei til kaffe, mat og varme klær, som vi ville gi henne, forteller Kirkebøen. Maria Lazar, som kvinnen heter, ville bare ha en jobb for å tjene penger til barna, ikke noe annet.


« Hvert menneske bærer med seg noe av Gud – Situasjonen handlet om misforstått gjestfrihet. Det jeg trodde var best for gjesten, var ikke nødvendigvis det. Åpner vi opp for det ukjente ved gjesten, det som er annerledes enn våre antakelser og forestillinger, skaper vi større frihet for den andre, mener Kirkebøen og forteller at Lazar og ektemannen har vært med å bygge opp et bruktmarked i Haugerud kirke. – Gjestfrihet er en grunnleggende kristen verdi, mener diakonen. Hun tror at Gud gir mennesket et uendelig overskudd av gaver. Å dele det videre er en forutsetning for det kristne livet. – Ordet frihet er jeg veldig glad i. Gi gjesten en faktisk frihet, som merkes. Inviter hele mennesket. Gjestfrihet betyr å åpne for alle muligheter som ligger i et menneske. Hvert menneske bærer med seg noe av Gud. LIKEVERDIG. Tirsdager og torsdager går Kirkebøen rundt i Oslo sentrum for å møte mennesker som lever på gata. Hun kjenner behov for å komme forbi det faglige skillet mellom seg og mennesker hun møter gjennom jobben. – Jeg ser menneskers sårhet over at de kun blir invitert inn i profesjonelle liv. Mens de selv inviterer meg inn i hele sitt liv, skal ikke jeg, som er på jobb, bli for berørt. Det er viktig å følge sitt fag, men det brukes for mye energi på å beskytte profesjonaliteten i relasjonene, mener hun. – Vi bør kunne møte hverandre med mer likeverdig gjestfrihet. FIN FASADE. – Kirken har en del å gå på når det gjelder gjestfrihet. I kirken er det visse koder. Man ønsker å vise fram enkelte sider ved livet og visse typer mennesker. Vi som jobber i kirken må være mye mer ærlig om dette enn det vi er i dag. Hun etterlyser mer selvransakelse. – Vi sliter med flere ting. Blant annet viser vi gjerne frem en fin fasade. Vi ønsker å gi uttrykk for gjestfrihet. Men viser vi gjestfrihet? Min erfaring er at det ikke er så lett å få kirker til å åpne opp for arrangement for romfolk. –Hva bør gjestfrihet bety for kirken i praksis? – At den er åpen for absolutt alle mennesker i alle livssituasjoner og alle slags tilstander. Det blir sagt mange fine ord. Likevel opplever jeg ikke at gjestfriheten er selvsagt i mange kirker. – Hvor ligger forbedringspotensialet? – På forskjellige nivå. Alt fra hvordan det ser ut i inngangspartiet og selve kirkerommet til hvordan gjesten blir tatt imot før et kirkelig

arrangement. Hva gjør at du føler deg velkommen? Det kan være det at noen faktisk har forberedt noe til du kommer. Det kan være et tent lys. Hvordan en gudstjeneste utføres. Håndtrykk og blikk. At noen ser deg og lytter til deg. Når du blir invitert til å sitte ved et bord. UGLESETT. I Johannesevangeliet i Bibelen finner Kirkebøen et inspirerende eksempel på hva gjestfrihet kan bety for et menneske. Der møter Jesus en ukjent kvinne ved en brønn. Kvinnen var uglesett av resten av samfunnet på grunn av livsstilen sin. Likevel snakket han med henne og anerkjente henne. – Jesus viser en enorm respekt for henne. I samtalen inviterer han henne inn i livet sitt. Han gjør henne fri og gir henne et nytt rom – et rom der hun kan få være noe annet enn det omgivelsene gjør henne til. – Finnes det grenser for gjestfrihet? – Absolutt. De grensene handler ikke om hvilke mennesker, men om atferd. Gjestfrihet betyr at alle er velkomne, men det må settes grenser for handlinger og holdninger. Kirkebøen mener at vi må definere helt absolutte regler, som å ha nulltoleranse for brudd på menneskerettigheter, trusler, vold og mangel på respekt av andres grenser. Hun bruker romfolket som eksempel og sier at det er grunn til å reagere på enkelte romfolks oppførsel. – Men å definere alle slik blir helt feil.

HILDE KIRKEBØEN (40) Leder for Kirkens Bymisjons prosjekt «Rom for fattige tilreisende», som blant annet arrangerer sykurs for romkvinner Med i Oslo Bispedømmes prosjekt HjerteRom Utdannet diakon og musiker, med hovedinstrument hardingfele

KVELENDE. – Om ikke gjesten får komme med hele seg, kan gjestfriheten bli kvelende, advarer Kirkebøen og minner om at det i en tiggersituasjon kan ligge mye mer enn vi er klar over. – Kanskje har de ikke dusjet på lenge. Kanskje føler de det uverdig å sitte her eller der. En tigger må få lov til å definere hvordan samhandlingen skal være, uten at vi blir fornærmet. At noen setter grenser, betyr ikke at vi skal tolke dem som frekke eller utakknemlige. I Domkirken i Oslo arrangerte vi en konsert i oktober, der overskuddet gikk til et prosjekt i Romania. – Den kvelden var romfolk både hedersgjester og vertskap. De laget mat, sang og danset – og delte av sine rike gjestfrihetstradisjoner. Et viktig mål var å vise noe av det som er veldig rikt ved romfolkets kultur. Hva er det de kan dele med oss? spør Kirkebøen og foreslår selv: – Musikken. Mattradisjonen. Fellesskapet. Og, ikke minst: gjestfriheten. tørst HØST 2013 11


stedet

Pilegrimsøya For få hundreår sidan var det dorske sundet ved den vesle øya Iona dåtidas M6, Storbritannias travlaste motorveg. Tekst Ann Kristin van Zijp Nilsen : Foto Tone Leksbø Walgermo og Ann Kristin van Zijp Nilsen

P

å 800-talet hadde vikingane lagt øya nesten aude, etter å ha slakta munkar og brent ned klosteret som var grunnlagt av heilage Columba. Men vikingane blei kristne og pilegrimane stadig fleire.

NATURLEG KRAFT. – Det er noko heilt spesielt ved Iona. Kvifor ville elles alle dei skotske kongane bli gravlagde her? Nokre av dei norske kongane også, sier David Kirkpatrick. Skipperen på Iolaire of Iona driv turistskyss til den ubebudde naboøya Staffa, kjend for lundefuglar og spektakulære grotter med sekskanta basalt-søyler. – Eg ser byfolk komma hit, stressa og forknytte. Etter eit par dagar på Iona ser dei heilt forandra ut. Kirkpatrick meiner øya har ei naturleg kraft og kallar ho «sentrum i universet» utan ironi i stemma. Han tar opp noko frå lomma, legg det i handa mi, lukkar ho hardt og seier: – Kjenn på dette! Kva kjenner du? Ingenting, men skipperen fortel at det er ein såkalla «iona stone», gjennomsiktig og mosegrønn marmor, som er glattslipt etter tjue år i lomma hans. – Legenda seier at ein slik stein reddar deg frå forlis og drukning. Så langt har han redda meg. DEPRESJONSTIDA. Far hans døydde i ei arbeidsulykke under gjenoppbyggjinga av klosteret på øya.

12 tørst HØST 2013

MARTYRS’ BAY: På desse strendene ønskte 68 munkar vikingane velkomne ein dag i år 806. Alle blei slakta ned.


«

Det er noko heilt spesielt ved Iona

Iona • Lita øy i Dei Indre Hebridane på den skotske vestkysten • Spelte ei viktig rolle i kristninga av dei britiske øyene • Heilage Columba frå Irland grunnla kloster der i 563, og etterkommarane skreiv og illustrerte Book of Kells på 800-talet • Klostersamfunnet blei nesten utsletta av vikingar

tørst HØST 2013 13


PILEGRIMAR: – Om me er her ei veke eller på treårskontrakt, er Iona er ein stopp på vegen vidare – eller heim, seier presten Sharon Kyle (f.v.). Hilda Findlay og Liz Norton er gjester seks dagar, Artis Jansky er friviljug sju veker.

ÅNDELEG: Liv Hegle (i forgrunnen) og Sarah Dickinson (med svarte briller) prøver gåande meditasjon i labyrinten. Klosterkyrkja frå mellomalderen er stappfull av tilreisande kvar veke, og øybuarane har Iona-stein i lomma mot drukning.

Gjenreisinga var idéen til den velståande lorden og presten George MacLeod, som grunnla eit arbeids- og bønnefellesskap saman med prestestudentar og arbeidslause handverkarar frå Glasgow i dei harde 1930-åra . I dag er Iona-fellesskapet eit levande samfunn med hovudkvarter i Glasgow, medlemmar over heile verda, gjestehus på Iona og Mull, stab og 130 volontørar i året. Skipper Kirkpatrick er ingen kyrkjemann, han tykkjer kyrkja er grei å ha for gravferder og bryllaup. – Men Iona-fellesskapet er relevant, meiner han. – Dei følgjer med, dei forandrar seg og dei er opne for alle. INN TIL SENTRUM. Utanfor MacLeod-senteret, det nyaste gjestehuset ovanfor klosteret, vandrar eit tjuetals menneske i ein enkel labyrint av kritstreker, skjell og målte steinar. Dei seier ting som «eg har aldri vore så djupt inni meditasjonen» og «eit sterkt møte med Gud» etter runden. – Det er ei reise inn til sentrum som forandrar deg. Du går langsamt og kan ikkje gå deg vill, seier omsorgsarbeidaren Sarah Dickinson. Ho kjem til senteret på Iona kvart år, her kan ho alltid «vera seg sjølv».

14 tørst HØST 2013

For henne er liturgien i tidebønnene og gudstenestene det aller beste ved opphaldet. – Kvart einaste ord er som ein polert stein på stranda her. RETTFERD. Presten og nestleiaren på senteret, Sharon Kyle, fortel at dei ønskjer at gudstenestene skal vera gjestfrie. – Språket skal vera tilgjengeleg, og måten me tilber Gud på skal vera forståeleg og relevant. Folk som kjem skal «be loved and nurtured», få kjærleik og næring, men gjestfridomen me tilbyr er svært enkel. Gjestene blir også vertar, ved at dei sjølve bidrar med praktisk arbeid. Når dei hentar smør i kjøleskapet og dekkjer bord, kjenner dei seg heime. Dei går ikkje inn i eit eksisterande fellesskap, men er med og byggjer eit nytt fellesskap den veka, seier ho. Dei som vil kan delta i pilegrimsvandringar på øya, tidebønner, gudstenester, sosiale aktiviteter og seminar om alt frå labyrintar til kjønnsspørsmål. Alt handlar om Iona Community sin kjerne: Kombinasjonen av indre fornying gjennom bønn og bibellesing på eine sida og eit sterkt samfunnsengasjement for sosial rettferd, miljøvern og fredsarbeid på den andre. – Folk kjem hit på leiting etter fred og ro. Me prøver


å senda dei heim, leitande etter fred og rettferd, smiler Kyle. BUDDHA OG JESUS. Mange av gjestene er der saman med grupper frå kyrkjelydar. Hilda Finlay også. – Men eg er ein svindlar, seier ho lågt og gliser. Ho er eigentleg ikkje ein del av gjengen. Gruppereisa var ein grei måte å komma hit på, men den 87-årige psykologen identifiserer seg ikkje med den kristne profilen. – På veg til kyrkja gjekk eg forbi ein hage med ein buddhafigur i. Det likte eg. Eg kjem til å søkja heile livet, i alle fall det som er igjen av det. Finley skal definitivt tilbake til det vakre landskapet igjen, men då skal ho ta inn på bed and breakfast. – Det er øya sjølv som er spiritualiteten. Ikkje alle lar seg imponera av øya heller. – Alle seier her er så fantastisk vakkert, seier Liz Norton, skotte med karibiske røter. – Men dette er ingenting mot strendene på Jamaica, ler ho rått. Ho kom hit for å finna ro, få tid til litt stille kontemplasjon og ettertanke bak ein sandhaug. – Eg trudde ikkje det ville bli så travelt og masete, dette fellesskapsopplegget. Men eg trur eg har møtt Jesus denne veka. HIGH-SPEED. På kjøkkenet er farten høg like før

servering. Ut til matsalen høyrest låtten til kokken Susan Lindsay. Ho «elskar alt» ved å bu og arbeida på MacLeod-senteret – også tempoet. – Det kan vera litt av ei utfordring å laga ein meny som kanskje skal fungera for fem ulike diettbehov, frå vegansk til glutenfritt – innan klokka seks. Det blir mykje kreativitet og improvisering. Orda kjem med mitraljøsefart på tjukk glasgow-dialekt før ho spring til komfyren. – «High-speed English», sukkar austerrikaren Artis. Han er midt i den første veka av sju som friviljug på kjøkkenet og slit med den skotske aksenten. Artis drøymer om å byggja opp eit liknande senter sjølv, med alternativ profil. Sjølv om han gjekk ut av kyrkja for førti år sidan, og fellesskapet er uttalt kristent, tykkjer han «det er fantastisk å vera her». – Viss Iona-fellesskapet hadde vore i livet mitt då, ville eg aldri forlete kyrkja. Eg trur det er fordi kvinner leier denne staden. Eg har lang erfaring med åndeleg utvikling. Tru meg, av alle tilboda der ute, er nitti prosent søppel. Men dette er ein del av dei ti prosenta som verkeleg er verdt det.

«Viss Iona-fellesskapet hadde vore i livet mitt då, ville eg aldri forlete kyrkja»

Iona Community • Grunnlagt av George MacLeod i 1938 • Tverrkyrkjeleg fellesskap med medlemmar i hele verda • Har gjenreist det benediktinske klosteret på Iona, som opprinneleg blei bygt på 1200talet og rive under reformasjonen • Driv tre gjestesenter, to på Iona og eitt på Mull • Er ei drivkraft for dagens keltiske spiritualitet, ikkje minst gjennom forlaget Wild Goose Publications og John Bell sine salmar • iona.org.uk

VELKOMMEN: – Ein blir fort venner med folk her, seier Susan Lindsay, kokk på MacLeodsenteret (t.v.). Både pilegrimsvandringane til Iona-fellesskapet og båtturane til lundefugløya Staffa er opne for vanlege turistar. tørst HØST 2013 15


Hel høyde: 180h x 225br Hel høyde utfallende: 210h x 265br + 5 mm bleed Halv høyde: 88h x 225br Halv høyde utfallende: 103h x 265br + 5 mm bleed Halv bredde: 180h x 110,5br Halv bredde utfallende: 130,5h x 210br + 5 mm bleed Kvart: 88h x 110,5br Logoannonse: 26,5h x 88br


CORNFLAKES-BORDBØNN Herre, gjør at vi ikke er som cornflakes: lette, tomme og kalde, men som grøt: varme og trøstende og full av naturlig godhet.

Fra bønneboka Blessed Be Our Table, Wild Goose Publications 2003

Et magasin utgitt av

Mulu Kabeta Feyissa åpner kantina på Oslo voksenopplæringssenter. Foto: Erlend Berge


rikere liv

Sju kinesiske musikarar og dansarar frå Chinese Christian Artists Ministry (CCAM) kjem til Skandinavia i vinter for å halda førestellinga «The Body». Gruppa spring ut frå TCG Nordica i Kunming, eit Areopagos-støtta kultursenter for ungdom, og tidlegare besøk har vekt stor begeistring.

Gruppa kjem truleg til Kristiansand 23. januar, Tønsberg 24., Oslo 25. og Fredrikstad 26. januar. Oppdatering kjem på areopagos.no og facebook. com/Areopagos i januar.

BERNARD DUREL – Dominikanarmunken frå Strasbourg, som også er er økosof og vegleiar i zen-meditasjon, Bernard Durel (bildet), blir hovudføredragshaldar på neste års sommarstemne, fortel programskapar Tone Leksbø Walgermo i Areopagos. – Ein finn interessante intervju med han om zen på Youtube og Vimeo. På stemnet lovar ho også andre spennande føredrag, kreative og lærerike verkstader, åndeleg påfyll, kulturopplevingar, hyggjelege folk, badebasseng og turar i vakre omgjevnader. Sommarstemnet føregår på Klækken hotell ved Hønefoss 3.-6. juli 2014. Meir informasjon på areopagos.no og facebook.com/ Areopagos i vår.

EL CAMINO

Foto: Yang Xi

Foto: Michael LindebjergDanmarks Radio

Førestellinga byr på tradisjonell dans frå sju etniske grupper i Kina, dokumentarfilm frå minoritetslandsbyar og sju kinesiske instrument, mellom anna «pi pa» spelt av Sun Yuming (bildet), tostrengs-fiolinen «er hu» og bordharpa «gu zheng».

Foto: E. de Kerautem, castelmen.org

KROPPEN

I den danske dokumentarserien «Bertelsen på Caminoen» går programleiar Mikael Bertelsen den legendariske pilegrimsruta til Santiago de Compostela. Den ikkjetruande Bertelsen seier at han vil på jakt etter sanninga, og kjem ut for mange dramatiske og underlege hendingar.

INDRE HAGE

– Me ville visa kva som skjer når ein ganske allminneleg danske tillet seg sjølv ro og fordjuping, sa programredaktør Rikke Lauridsen, då serien blei ein dansk sjåarsuksess i desember 2010. I haust var serien ettermiddags-tv på NRK, men på Danmarks Radio sine nettsider kan du sjå alle dei 24 avsnitta når du vil. dr.dk/DR2/Camino

I den ferske boka «Trøstens hage» frå Verbum forlag inviterer den svenske forfattaren Martin Lönnebo dei som sørger og saknar inn i ein «usynleg indre hage» med sju rom – ein for kvar vekedag. – Det er ikke bare døden som skaper sorg. Det kan også livet gi i overflod, skriv Martin Lönnebo. Den pensjonerte biskopen tar lesaren med til ulike deler av den store hagen av trøyst – til rosehagen, liljemarker og olivenlunden – for å visa at der inne «finnes en Venn som venter». verbumforlag.no

«Gløym ikkje å vera gjestfrie, for på den måten har somme hatt englar til gjester utan å vita det.» Hebrearbrevet i Bibelen 18 tørst HØST 2013


Foto: Gunnar Grøsland

STILLE ROM

TYTEBÆRGLØGG Foto: Randi Hausken, Flickr Creative Commons

Halvmørkret og freskene på vegger og tak skaper ei middelaldersk stemning. I Majorstuen kirke i Oslo finst ein av byen sine skjulte skattar: vesle Capella Johannea. Her arrangerer Areopagos meditative kveldsmesser med klassisk gitarist siste måndag i kvar månad. Messa har rom for stilla og ettertanken. Etterpå er det eit enkelt måltid og ei kort innleiing til samtale om meining, identitet, spiritualitet og mystikk. Siste messe i haust blir klokka 19 den 25. november. Til våren held dei fram 27. januar, 24. februar, 31. mars, 28. april og 26. mai. Adresse: Kirkeveien 84

«Eld han treng som inn er komen og om kne kulsar. Til mat og klede den mann har trong som har i fjell fari.» Håvamål Foto: Hanne Nilsen Nygård

VOLONTØR I KINA Kultursenteret TCG Nordica i den sjarmerande storbyen Kunming treng friviljuge med jamne mellomrom: folk som vil bidra nokre månader i eit meiningsfullt dialog- og kulturarbeid for ungdom og studentar. Volontørane får høve til å delta på eit kinesisk kulturkurs for skandinavar. Nå er Hanne Nilsen Nygård, Knut Nygård, Eli Grete Goa og Miriam Fotland (bildet) ferske utsendingar der. Judy Osborne-Egeland og Truls E. Thonhaugen har vore seniorvolontørar sidan januar 2013. Interesserte finn informasjon på areopagos.no eller kan kontakta Grethe Raddum, leiar for Areopagos sin Asia-seksjon (23 33 17 05/gr@areopagos.no)

(2 koppar) 4 dl utblanda tytebærsaft, ikkje for tynn 1 kanelstang 5 nellikspiker ½ dl lys sirup Bland alt i ei gryte og la syda på svak varme i eit par minutt. Sil og servér. Kjelde: husmorsskolan.blogspot.se

TIPS: Tytebærsaft kan kjøpast ferdig på helsekostbutikkar og IKEA. Gløggen kan også kokast av frosne tytebær, sjå oppskrift hjå kirstenwinge.wordpress.com.

Foto: Ann Kristin van Zijp Nilsen

TIL KINA I PÅSKA? Den kinesiske muren, tradisjonell teseremoni, møte med kunstnarar, eldsjeler og etniske minoritetar, tempelbesøk, kalligrafi-kurs og kinesisk spa er noko av det som står på programmet 12.–22. april 2014 når Areopagos og Sabra Fokusreiser arrangerer temareise til Beijing og Kunming. Bildet viser Wu Yuerong, leiar for TCG Nordica, med den klassiske retten «å kryssa brua-nudler» frå Kunming. Meir om turen finst på fokusreiser.no. Du kan også kontakta reiseleiar Truls E. Thonhaugen (900 53 181/tthonhau@gmail.com) direkte. tørst HØST 2013 19


vannhull

Hildegunn Marie Schuff er høyskolelektor i psykologi og interkulturelle studier, redaktør, småbruker, danser, kreftpårørende, ortodoks kristen og mor til tre.

Himmelen dufter av nybakt brød Tekst Hildegunn Marie Schuff

: Illustrasjon Tom Andre Håland/bontomme.com

En ferdig oppredd seng, det hvite lakenet som lyser mot det gylne treverket. Å sette seg til bords og få servert rykende havregrøt til frokost. Og til kvelds: nybakte, hjerteformede rundstykker. Noen ganger er det akkurat disse små tingene som virkelig treffer meg når jeg er gjest på et retreatsted. Å falle til ro i stillheten, hvile og finne en rytme i tidebønnene er også fint. Jeg kan søke Gud og oppleve å bli funnet av ham. Men det er noe vesentlig med disse praktiske rammene også: Maten er enkel. Estetikken er jordnær og ikke avhengig av siste oppussingstrend. Slik skapes åpne rom det er godt å komme inn i, hvor man kan være seg selv. Retreatstedet er verken spa eller gourmetrestaurant, men det er heller ikke det jeg trenger. Jeg trenger den varme gjestfriheten som med enkle midler sier:

20 tørst HØST 2013

Du er velkommen. Å BLI TATT I MOT. Vår grunnleggende lengsel som voksne er kanskje den samme som spebarnets rop: Ta imot meg. Vi trenger stadig å høre til og bekreftes av et vennlig blikk. For meg speiler gjestfriheten den Gud som ønsker oss alle velkommen. Guds grenseløse kjærlighet hjelper oss til å kunne ta imot hverandre. Å være gjestfri er ganske enkelt å gjøre plass til andre i livet mitt. Som kristen tror jeg at det også kan gi Gud mer plass i livet mitt samtidig. For ved å åpne meg for en annen, går jeg selv et skritt til siden – og blir litt mindre

navlebeskuende, litt mer fri. Slik kan jeg slippe til både andre mennesker og krefter større enn meg selv, og kjenne at livet mitt ikke bare handler om meg. OVERBOOKET. Å stikke innom for en kopp kaffe, uten å avtale det på Facebook eller telefon først, er blitt sjelden vare. Men i en overbooket tid trenger vi kanskje spontanbesøk mer enn noen gang før? Man kan naturligvis ikke forvente at det skal være ryddig eller at man blir budt på noe, og det er lurt å ha med seg en kjekspakke. Og gjesten må selvfølgelig være lydhør for om det passer å komme.


» I valget mellom plettfrihet og gjestfrihet, har jeg gått for gjestfrihet

Hvis ikke, kan man heller rusle videre til neste venn. MIDT I ROTET. Det er ikke alltid man orker å åpne døra. Sykdom, arbeidspress og andre utfordringer kan gjøre at overskuddet mangler, og at det virker uoverkommelig å invitere noen inn. Det finnes en tid for å invitere, og en tid for å la seg varte opp. Vi kan øve oss i å være både vertskap og gjest. Uansett utgangspunkt er det kanskje et lite rom vi kan invitere inn i eller en kafé hvor vi kan møtes over tekoppen. Jeg tror ofte gjestfrihet handler om å våge å slippe folk inn i livet selv om ikke alt er på stell, verken i huset eller i livet generelt. Noen ganger har gjestene våre takket for at vi inviterer folk inn også når det ikke er

så ryddig. Det kunne ses som et lite nederlag: De så rotet vårt. Men jeg vil ta det som et kompliment. Det er i grunnen et verdivalg: Gjestfrihet er viktigere enn rengjørings-perfeksjonisme, menneskene som kommer viktigere enn om alle lister er på plass og om alle potteplanter blomstrer. KALDE NORDMENN? Man kan lett la seg tynge av ’den norske drømmen’ om det perfekte hjem, som sett i interiørbladene. En venninne av meg sier at «i valget mellom plettfrihet og gjestfrihet, har jeg gått for gjestfrihet». Kanskje har hun latt seg inspirere av sine internasjonale venner, mennesker med frodige gjestfrihetstradisjoner som beriker Norge. Det er lett å snakke varmt om gjestfriheten i andre kulturer. En søreuropeisk venninne sukket over nordmenn som

stadig sier at vi er så kalde og lite gjestfrie. «Hvis dere virkelig synes det,» sa hun, «hvorfor gjør dere ikke noe med det da?» IKKE SMÅTING. Kanskje er det ikke så vanskelig som vi tror. Å dele en enkel hverdagsmiddag, å stikke bort til de nye i nabolaget med noen boller, å møte andre med et smil. Og samtidig er ikke disse små tingene så små som vi tror: «Gjestfrihet er dypest sett å undergrave inndelingen av verden i venner og fiender» sier forfatteren Patrik Hagman. Det åpner horisontene og himmelen over møtet, uansett rammer. Jeg vet ikke hvordan det vil se ut når vi en gang kommer hjem til Gud. Men jeg har en følelse av at himmelen dufter av nybakt brød. Og at alt smaker av «velkommen». tørst HØST 2013 21


anbefalt

Velkommen inn! Opplev gjestfridom i bøker, musikk og film.

D

ET VIKTIGASTE. Den vakre og litt sørgelege romanen Ned til elva (Press 2012) av Leif Enger er ei slik bok du vil at skal vara lenge. Ei slik bok som minner oss om kvifor me eigentleg les skjønnlitteratur. Når me følgjer familien Land si reise gjennom Midtvesten på 1960-talet og ser kva gjestfridom kan føra til, er det dei store temaa me forheld oss til: lojalitet og kjærleik, makter og mirakel, håp og forsoning. Og trua på ein Gud som vil oss godt. Boka fekk meg nok ein gong til å tenkja over kva som er det viktigaste i livet. Liv Hegle, prest i Areopagos

S

ÅRBART. Personleg er eg ikkje glad i bakgrunnsmusikk når eg har gjester. Eg blir sitjande og lytte til musikken, og då får eg ikkje med meg samtalen rundt bordet! Derimot hender det ofte eg spelar musikk eg er opptatt av for tida, som eg ber gjestene mine lytte til, for å invitere dei inn i mi lytte-verd. Eg er glad i menneskestemmen – det finaste og mest sårbare av alle instrument. Difor vil eg anbefale albumet Syng du mi røyst med Kirsten Bråten Berg produsert av Bugge Wesseltoft (2001). Ei plate eg stadig vender tilbake til. Velkommen inn i mi lytte-verd!

D

E FATTIGE. En bok om gjestfrihet, det må bli Salige er de saktmodige. En roman om Frans av Assisi av Zofia Kossak (Gyldendal 1948). Jeg leste den gamle boken som sykepleiestudent og ble veldig grepet av den. Kanskje fordi den beskriver så sterkt livet hans blant de fattige, og det er der jeg selv har hjertet mitt. Beretningen om Frans av Assisi er langt borte fra fra våre liv, i en helt annen tid. Samtidig er den nær. Den handler om å ta et kall på alvor og leve det ut, og det kan vi gjøre, alle sammen.

Elisabeth Holte, dirigent

Foto: [Duncan], Flickr CC

velkomen klare måne du får stige på og ta det som det er

Knut Haugsvær, frelsesarmémajor

diktet

Kobayashi Issa (1763-1827) gjendikta av Paal Helge Haugen i «Haiku. 200 norske versjonar» (1992)

Grenseløs Foto: Scandinavian Locations/Montag

Det er vanskelig å anbefale en film som handler om gjestfrihet uten å snakke om grenseløshet og misbruk. Jeg tenker at dette ofte opptrer sammen. Monsoon wedding (Mirabai/USA Films 2001) er en vakker og fargerik film av Mira Nair, hvor man ser slekt og venner samles. Gjennom filmen får vi være med på deres gleder, sorg, skuffelser og misbruk som oppstår gjennom tillit, kjærlighet og gjestfrihet. Iram Haq, filmskapar og skodespelar

22 tørst HØST 2013


Pinlig fest

Foto: Cappelen Damm

Romanen En reise til India (Gyldendal 1985, original: A Passage to India, Penguin Classics 2005) av E. M. Forster berører gjestfrihet på flere måter. Den er skrevet i 1924 og handler om det kompliserte forholdet mellom engelskmenn og indere i kolonitiden. Byråkraten Turton arrangerer en fest med både indere og engelskmenn som ender ganske pinlig, fordi han ikke klarer å skape en naturlig stemning mellom gjestene, mens vår hovedperson Fielding arrangerer et mindre selskap som er langt mer vellykket. Det skyldes at gjestene er genuint interessert i hverandre, og at verten både er villig til å gi og ta imot. En god vert er nemlig ikke bare interessert i å vise sin gavmildhet, men er også i stand til å vise takknemlighet for gjestenes gavmildhet. Den utakknemlige gjest er den som ikke respekterer verten, mens den utakknemlige vert er den som ikke vil ha noe igjen fra gjestene. Thomas Hylland Eriksen, professor i sosialantropologi

«I Telemark spør me: Vert du vinteren over?» 

Tarjei Vesaas

B

Poetisk tæl – Vil du anbefala ei gjestfri plate, Ole Paus? Stemmen til songaren og låtskrivaren høyrest berre smårusten ut i telefonen: – Jo, det er ei som blei gitt ut i dag, faktisk, ho ligg i bilen min, men eg hugsar ikkje kva ho heiter i farten. Bilen står ti minutt unna, er det greitt at eg hentar plata og ringer opp igjen?[…] Her er ho. Det er nokon som heiter Christianssand Ensemble som har gitt henne ut. Ho heiter Etterskjelv (CSSE Records 2013) og har fått vanvittig flotte kritikkar. Musikken er så vakker, poetisk og imøtekommande – og har sånn tæl. Verkeleg noko å gle seg over. I den grad musikk er gjestfri, er denne det. Så inkluderande. Han tar i mot deg.

AROKKPOET. ’Gjestfridom’ i ein litterær tekst kan vere så mykje. Det kan også tyde å sleppe lesaren inn i alle område av eit litterært univers, opne alle dører på vid vegg og be oss stige inn. Ingen annan i norsk litteratur oppfyller betre denne definisjonen enn det Petter Dass gjer. Raust deler han med oss alle sider av det liv han kjenner. Tekstane til vår største barokkpoet spenner frå det nære og kvardagslege til dei ytterste ting. I alle tekstane er den kristne trua hans til stades, raus og altfemnande, sjølv om den ikkje alltid ligg i forgrunnen. Foto: Nina Djærff

Paal Helge Haugen, lyrikar og forfattar

tørst HØST 2013 23


samtalen

Unni Helland (64) Lærer ved Fjell skole i Drammen siden 1972 Har skrevet to bøker, den siste heter «Fra det flerkulturelle klasserommet. En lærers dagbok.» (2007) Foreleser om den flerkulturelle skolen på høyskoler og konferanser

Ivar Flaten (58) Prest på Fjell i Drammen siden 2006 Tidligere lærer og departementsrådgiver. Har hatt ulike stillinger i IT-bransjen Aktiv i etablering og utvikling av dialogtiltak som bl.a. Drammen og omegn tros- og livssynsforum (DOTL) og Gjestebud Styreleder i Drammen Sacred Music Festival

24 tørst HØST 2013

Innvandrerbydelen som ikke ble ghetto På Fjell i Drammen bygges det sti mellom moskeen og kirken. TEKST THOMAS REINERTSEN BERG

:

FOTO FOTO TONE LEKSBØ WALGERMO

– Gjestfrihet er et tradisjonsrikt og sentralt begrep her i kirken. Vi har en visjon om å være et møtested for alle. Ivar Flaten er prest i Fjell menighet i Drammen. Kristne er i mindretall i denne drabantbyen der det bor folk fra hele verden. På barneskolen har nitti prosent av de 600 elevene minoritetsbakgrunn. En av skolens yttervegger er dekorert med 52 flagg fra landene de kommer fra, og røper at her møtes barn fra Libanon, Togo, Sverige, Makedonia og en lang rekke andre land. Humanetikeren Unni Helland har vært lærer på Fjell barneskole i førti år. Hun sier at en typisk klasse er som en av dem hun tok avskjed med i vår: – Den besto av tyve elever med fjorten ulike etniske bakgrunner, tolv morsmål og syv religioner eller livssyn. Muslimene er i flertall. Disse får snart en nybygd moské å møtes i. – Og vi gleder oss til å kunne invitere folk inn i moskeen. Ahmad Noor er imam i menigheten Minhaj-ulQurah som holder til i et lokale med lite plass inne på det lokale kjøpesenteret. De ser frem til å kunne åpne dørene for flere. – Skolen gleder seg til å komme. Vil det gå an å besøke dere under id, spør Helland. – Jada, og under ramadan og alle andre høytider, svarer Noor. VAFLER I STOREFRI. Helland, Noor og Flaten har samarbeidet i flere år oppe på Fjell. De har gått på besøk til hverandres kirke, skole og moské, og latt dørene stå åpne. Kontrasten til tv-bildene fra opptøyer i Malmø og andre byer er enorm. Kirken, som ligger like ved siden av Galterud ungdomsskole, inviterer til suppe og vafler hver torsdag i storefri, og det er ikke uvanlig at hundre elever, både kristne og ikke-kristne, tar turen innom.

– Det er en interessant utfordring å være tre personer med lederansvar i en bydel der folk er så vidt forskjellige fra hverandre. Andre steder kan barn bli mobbet fordi de har briller, feil klær og jeg vet ikke hva. Her kan konflikter oppstå fordi folk har veldig forskjellige syn på hva som er riktig og galt. Barn kan tenke at om vi har rett, så tar de andre feil. Vi må prøve så godt vi kan å forklare dem at det ikke er slik, sier Flaten. – Vi har et mantra i store bokstaver og med utropstegn på skolen: Normen er ulikhet. Jeg tror det er mulig å bygge broer overalt, men da må vi være klar over både det som forener og det som skiller ad. Om vi synliggjør ulikheten, blir den ikke så farlig, derfor er samarbeidet med kirken så viktig, sier Helland. JULEGUDSTJENESTE. Hun har terget på seg en god del andre humanetikere opp gjennom årene ved å insistere på julegudstjenestens samlende betydning. – Det er fordi jeg mener at i et multireligiøst samfunn er det viktig å føre tradisjonene videre. Når vi markerer andre religioners høytider, må vi også markere de kristne. Noe annet ville vært diskriminerende. Det er frivillig om man vil være med i kirken eller ikke. Derfor er det mildt oppsiktsvekkende at halvparten av elevene velger å være med. Noor har også vært til stede ved flere av julegudstjenestene, og tatt med seg folk fra moskeen. – I Pakistan, der jeg kommer fra, feirer Minhajul-Qurah jul sammen med prester og biskoper. På samme måte pleier Ivar å komme på besøk til oss når vi feirer Pakistans nasjonaldag og ved andre anledninger. Nå skal vi snart i gang med klasser der vi underviser i hva islam og kristendom har felles. Vi bygger et samfunn der barna lærer om og blir kjent med hverandre, sier Noor. – Å holde kirkedøren åpen er et signal om at det


UFARLIG: – Normen er ulikhet. Om vi synliggjør ulikheten, blir den ikke så farlig, mener human-etiker Unni Helland. Imam Ahmad Noors (t.h.) nye moské bygges et steinkast fra både skolen og Ivar Flatens kirke (i bakgrunnen).

tørst HØST 2013 25


GAVE: Fjell huser nesten 4000 mennesker på et lite område, og skolen har elever fra 52 land. – Den forrige rektoren, som også var humanetiker, kalte Ivar Flaten (t.v.) for Guds gave til Fjell skole, sier lærer Unni Helland, her mellom presten og imam Ahmad Noor.

26 tørst HØST 2013

I Pakistan, der jeg kommer fra, feirer den muslimske menigheten jul sammen med prester og biskoper Ahmad Noor ikke er farlig å være i kirken. Dette kan være vanskelig for enkelte kristne, for har vi ikke en misjonsparagraf, skal vi ikke misjonere? Er det ikke min oppgave å få Noor til å konvertere? Nei, vi respekterer hverandres tro, men for andre kan det være vanskeligere å ha et uanstrengt forhold til dette. Noen, både i kirken og moskeen, vil sikkert si at vi må holde på vårt. Vi må ikke blande oss, så vi ikke støtter den andre, sier Flaten. – Der har jeg det mye enklere, for jeg skal ikke drive misjonering, sier Helland, og legger til: – En flott effekt av det å gå i kirken er at muslimske barn ser at foreldre velger ulikt – at det både er riktig å delta i gudstjenesten og å la være. Det gjør at de lettere godtar forskjeller. Barna kan velge om de vil delta aktivt eller bare observere i gudstjenesten. Presten er klar over dette, og sier blant annet: «De som ønsker det, kan be nå.» – Vi leser bønner der forkynnelsen har et åpent preg, og Kristi nærvær forkynnes som et medmenneskelig nærvær, forteller Flaten. På skolens egen juleavslutning leser barna både juleevangeliet og historien om Jesu fødsel slik den skildres i Koranen. – I tillegg synger vi både religiøse og ikke-religiøse sanger, og elevene velger selv hvilke strofer de vil synge. Om noe for eksempel handler om Jesus som

himmelkonge, kan muslimer, humanetikere og andre velge å ikke synge akkurat da. Men de står oppreist og i ro i respekt for de som synger, forteller Helland. GUDS GAVE. Helland forteller at det var Flatens forgjenger som bygget opp samarbeidet med skolen. – Og det har Ivar videreutviklet på en glimrende måte. Den forrige rektoren, som også var humanetiker, kalte Ivar for Guds gave til Fjell skole, sier hun. – Vi snakker om gjestfrihet som om det var noe som kom av seg selv, men det er ikke gitt. På 1980tallet var Fjell en verstingskole. Alt var begredelig da vi hadde mange elever som ikke kunne snakke med hverandre på grunn av mangel på felles språk. Men i stedet for å synke ned i miseren, spurte vi oss selv: Har vi da ingenting å være stolte av? Jovisst, vi er en internasjonal skole, og det skal vi flagge – bokstavelig talt, forteller Helland. – I fjor reiste syvendeklassen min rundt med et dramaprogram som førte dem til både moskeen i Åkebergveien, synagogen på St. Hanshaugen, det buddhistiske tempelet på Løvenstad og Det kongelige slott, sier hun stolt. Det var tilfeldig at Flaten havnet på Fjell da han begynte som prest. – Jeg hadde erfaring fra internasjonalt arbeid, men ikke religionsdialog, så møtet med det


Vi har et ansvar for å gå i en retning der vi forstår mer av hverandre Ivar Flaten flerkulturelle miljøet og det muslimske lederskapet ble en aha-opplevelse. Litt tilfeldig sa jeg til imamene at jeg gledet meg til å gå på besøk i en ferdigbygd moské. Dette var ikke beregnende ment fra min side, men viste seg å være en nøkkel til vennskap. FELLES STI. Den nye moskeen bygges ikke mange hundre meterne fra kirken. Det symbolske samarbeidet mellom de to menighetene understrekes ved at det anlegges en sti mellom byggene. – Stien skal vise den korte veien mellom oss, både praktisk og symbolsk, og at vi gjerne og ofte besøker hverandre, sier Flaten, som har gitt penger til byggingen av moskeen. – Noen vil kanskje si at jeg er klin gæren – «vet du ikke at de brenner kirker i muslimske land?» Men vi har et ansvar for å gå i en retning der vi forstår mer av hverandre. Det går langsomt, for tradisjoner og forskjeller gjør at det ikke er bare enkelt. Jeg er heller ikke alltid imponert over vår egen innsats. Vi går mye på besøk til hverandre, men kunne gjerne hatt flere konkrete samarbeidsprosjekter. – Vi har Drammen og omegn tros- og livssynsforum, der alle sitter rundt et bord og lærer å forstå hverandre, sier Noor. Forumet ble opprettet i 2008, og har blant annet som formål å «bidra til et samfunn hvor alle kan leve sammen i fred, med

forståelse og respekt for hverandre». Med i forumet er sikher, metodister, katolikker, folkekirkelige, baha’ier, muslimer, baptister og holister. FELLES MUSIKK. I tillegg er forumet involvert i den årlige Drammen Sacred Music Festival, der hellig musikk fra mange trosretninger møtes, og debatter, foredrag og filmvisninger arrangeres. I år blant annet med fullmåneseremoni, persiske sufidikt, religiøse folketoner, jazz og bengalske mystikere. – Et annet samarbeid var «Å, så vakkert». Det er en musikal om ansvaret vi har for å ta vare på miljøet vårt, med et kristent syn på skapelsen, forteller Flaten. – Vi bestemte oss for å utfordre moskeen til å være med, ettersom vi har samme syn på skapelsen. Moskérådet gikk gjennom teksten, og sa: «Greit, dette kan vi være med på. Vi har lært fra Fjell skole at vi ikke behøver å synge alt, men bare stå sammen når vi vil.» Dermed var tyve barn fra Minhaj-ul-Qurah med da musikalen ble fremført i en fullsatt Strømsø kirke. – Vi har mange forskjeller, men skolen, moskeen og kirken står sammen om det vi kan stå sammen om, bifaller ulikhet og ser det som en styrke. Vi har en sterk kjerne i et felles ansvar for å ta vare på samfunnet, naturen og menneskene, avslutter Flaten.

Noor Ahmad Noor (50) Direktør i det muslimske trossamfunnet Minhajul-Quran International Drammen og imam i Minhaj Moské i Drammen siden 2009 Har mastergrader i litteratur, språk og islam Tidligere rektor ved ungdomsskole i Pakistan, direktør ved MQI i Oman og i Oslo Aktiv natteravn og medlem av frivillighetssentral i Drammen

tørst HØST 2013 27


areopagos

Åndelig bofellesskap Ascension House ligger på området til det kristne dialog-, spiritualitets- og studiesenteret Tao Fong Shan i Hongkong fikk navnet Himmelfartshuset fordi det opprinnelig lå høyest oppe på området var et populært gjestehus for ryggsekkturister i perioden 1988-2008 inviterer i dag gjester og volontører til et bofellesskap med tidebønner, studier og fordypning

Før var Ascension House i Hongkong ryggsekkturistenes overnattingssted. Tekst MERETE RIIS JENSEn : FOTO ANN KRISTIN VAN ZIJP NILSEN

H

ongkong koker. Der er alltid full fart i den hektiske storbyen, hvor syv millioner mennesker haster rundt i en spennende blanding av kinesisk og vestlig kultur. Blant tusenvis av biler, markeder og gigantiske høyhus kan stillhet være en mangelvare. Men hvis man beveger seg litt vekk fra de buldrende boulevardene, er det faktisk mulighet for å finne et virkelig fredfylt sted. På toppen av et lite fjell (eller ås i norsk målestokk) like i utkanten av Hongkong ligger det kristne dialog-, spiritualitets- og studiesenteret Tao Fong Shan. Senteret ble grunnlagt i 1930 av Areopagos sin grunnlegger, Karl Ludvig Reichelt, for å være i dialog med buddhistiske pilegrimer. Et av senterets bygninger, Ascension House (Himmelfartshuset), har i flere tiår tatt i mot vestlige turister og søkende. HJEM FOR RYGGSEKKTURISTER. Siden midten av 1980-årene var Ascension House et gjestehus for unge backpackere på reise i Asia. De brukte

28 tørst HØST 2013

huset som et slags ungdomsherberge. – Vi ville skape et midlertidig hjem hvor unge reisende kunne bo billig, forteller Lars MollerupDegn, som leder Areopagos Danmark og selv var volontør i Ascension House i 1989. – Det skulle være åpent, inkluderende og et tydelig kristent sted – hvor de også fikk stifte bekjentskap med østlig spiritualitet. Der var morgen- og kveldsbønn, vi sang bordvers og brukte røkelse og meditasjon. Det var frivillig for gjestene å delta, men mange spurte om tro og spiritualitet. Når man er ute på reise, er man ofte mer nysgjerrig og åpen. Så det var et godt sted å snakke om tro, forteller Mollerup-Degn. LONELY PLANET. Selv om Ascension House ikke gjorde noe spesielt for å reklamere for tilbudet, var ofte alle de tolv madrassene på sovesalen opptatt. – Ryktet gikk fra munn til munn blant ryggsekkturister i Hongkong. Den eneste formen for reklame vi laget, var et visittkort de kunne gi videre til andre,


HENGEKØYE: Hagen utenfor Ascension House er en oase over det pulserende bylivet (s. 28). Tao Fong Shans vakre omgivelser inspirerer til bønn og meditasjon (s. 29).

«Vi håper at det også fremover kan skape et miljø, som oppfordrer mennesker til dialog» John LeMond sier Mollerup-Degn. Likevel ble Ascension House etter hvert så kjent, at det kom med i backpackernes «bibel», guideboken Lonely Planet. Den beskrev gjestehuset som et ideelt og fredfylt sted å overnatte i Hongkong. NYTT BOFELLESSKAP. Ascension House fungerte som et hjem for unge turister i 20 år, helt frem til 2008. Til tross for stor pågang av gjester, ble det stadig vanskeligere å skaffe volontører til å drive stedet. Den gangen skulle de være minst 22 år gamle. Nå er profilen endret, og gjestehuset er bygget om. I stedet for sovesal har det fått seks gjesterom, kjøkken med spiseplass og stue. I dag fungerer Ascension House som et slags åndelig bofellesskap for både kinesere og vestlige, som kan bo i huset i kortere eller lengre tid. – Mens man bor der, forventes det at man er en del av det åndelige livet på Tao Fong Shan, altså at man deltar i tidebønner, meditasjon, gudstjenester og slike ting, forteller Grethe

Raddum, som er Asia-leder i Areopagos. – Man kan fremdeles være volontør der. Alderskravet er fjernet, og man trenger ikke å være der et helt år om gangen. To unge svensker, Linus Bergqvist og David Larsson, er nettopp kommet dit som frivillige. Det kommende året skal de bo der og arbeide praktisk, organisere arrangementer og ta i mot gjester. ENKELT LIV. Det forpliktende bofellesskapet har fokus på bønn, spiritualitet, bærekraft og ’det enkle livet. – I mer enn 20 år har mennesker fra hele verden – både religiøse, søkende, agnostikere og ateister – kunnet diskutere det som gleder dem, og det som tynger hjertene deres her på Ascension House. Vi håper at det også fremover kan skape et miljø, som oppfordrer mennesker til dialog og til å gå på oppdagelseferd i deres spirituelle reise, sier John LeMond, som er leder for Ascension House og bor på fjellet i Hongkong.

Vil du bli volontør eller en del av bofellesskapet i Ascension House? Kontakt Grethe Raddum, asialeder i Areopagos. gr@areopagos.org

tørst HØST 2013 29


Mer kompetanse? Ta videreutdanning på deltid på MF. Kan kombineres med jobb: RLE/religion, livssyn og etikk - bachelor- og masternivå - for lærere og andre interesserte - lørdagsundervisning - hovedlærere er univ. lektor Ann Midttun og prof. Sverre Dag Mogstad. Oppstart to nye kurs lørdag 11. januar 2014 Undervisning 8 lørdager i semesteret over 2 semester RLE1 og RLE2 (15+15 stp) Pris: 3500 pr.semester inkl. SiO avgift Søknadsfrister: 15. desember

Nærmere opplysninger: epost: deltid@mf.no studieveileder Mona Gulbrandsen Bø tlf. 22 59 05 00

www.mf.no

Avkastning med ansvar! Nordea Emerging Stars - et globalt aksjefond som investerer i ledende, ansvarlige selskaper i spennende fremvoksende markeder. Vil du ta del i hvordan verden skal se ut i morgen?

Tlf.: 06001 nordea.no Historisk avkastning er ingen garanti for fremtidig avkastning. Fremtidig avkastning vil bl.a. avhenge av markedsutviklingen, forvalters dyktighet, fondets risiko, samt kostnader ved tegning, forvaltning og innløsning. Avkastningen kan bli negativ som følge av kurstap.

Gjør det mulig


Uavhengige r책d


Lørdag 22. mars 2014 Filadelfia Oslo/Centralkirken

Salig er tørsten

– en praksisdag for det indre livet

Bønn. Ærlig talt Hovedforedrag: Magnus Malm, retreatleder og forfatter

Christfulness: Ole Skjerbæk Madsen fra Areopagos/I Mesterens Lys, Danmark (se fyldig omtale i STREK nr. 2/2013)

En rekke verksteder: Meditativ bønn for unge. Sentrerende bønn. Tidebønn. Kroppslig nærvær i bønnen. Kristen meditasjon. Substans: «Høre og gjøre».

Fullstendig program legges ut på areopagos.org fra og med 1. desember. Påmelding starter samme dato.

«Det vi kaller «bønn» er i grunnen intet mindre enn et mirakel. Ikke noe annet kan forandre menneskers liv så dypt og knytte dem til kilder bortenfor alt vi ser. Og samtidig dette paradokset: at mirakelet sitter fast i køen av alt annet vi skal gjøre i løpet av en dag.» Magnus Malm i sin nye bok Kjennetegn (Luther forlag)

Tørst høst 2013 norsk  

Gratismagasinet Tørst - for de litt større spørsmålene

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you