Kapittel 1
Juni 2017
Den fullstendig uventede og infernalsk, gjennomtrengende lyden sendte en rykning i den sammenkrøkte mannsskikkelsen. Dette førte til at den grove skrutrekkeren skled, trengte gjennom hansken og lagde et dypt kutt gjennom den mest kjøttfulle delen av venstre pekefinger. Ansiktet fortrakk seg i en smertefull grimase som avslørte en jevn tannrekke. Den ene hjørnetannen skilte seg ut fra resten av tanngarden. Den skinte blågrått. Ut fra såret strømmet en smal stripe blod som dryppet ned langs forsiden av skuffeseksjonen han var i ferd med å bryte opp.
Siden han hadde pålitelig informasjon om at det ikke fantes kameraer hverken inne i dette kjellerrommet eller på denne siden av bygget, var han ikke maskert. Nå på dagtid ville det være mistenkelig i dette villastrøket.
«Forbannede amatør,» mumlet mannen mellom sammenbitte tenner mens han lirket skrujernet tilbake i sprekken over skuffen. Tilsynelatende upåvirket av innbruddsalarmens nerveslitende støy, dunket han innsiden av den kraftige håndflaten hardt mot skaftet før han bendte skrujernet mot seg. Det hjalp ikke. Han enset ikke den smale blodstrømmen som rant nedover utsiden av møbelet og dryppet ned på det brune laminatgulvet.
Er nødt til å finne noe å tørke opp blodet med, men det må vente. Må først fullføre letingen etter gjenstandene.
Selvfølgelig burde han tatt med et mer egnet verktøy – et brekkjern, men det var begrenset med plass i den lille ryggsekken. Nå foldet han begge håndflatene om det kraftige skrujernet og rykket det med voldsom kraft mot seg. Denne gangen ga treverket etter. Det lød en overraskende høy og spjærende lyd, samtidig som skuffen nærmest ble skutt ut fra seksjonen og deiset i golvet mer enn en meter unna. Nesten hele innholdet ble slynget utover gulvet. I venstre øyekrok registrerte han en gjenstand som rullet sakte bortover mot veggen til venstre – en nesten kritthvit, smal beinknoke. Den la seg til ro da den traff veggen. I stillheten som fulgte, syntes sirenelyden enda mer påtrengende. Han pustet dypt og tvang seg til å stenge lyden ute enda litt. Det viktigste gjensto.
Kan det virkelig være slik hun hevder – at bestyreren har forsynt seg av samlingen?
Hoderystende falt han ned på kne, samtidig som øynene gransket de andre gjenstandene som hadde blitt slengt ut av den splintrede skuffen. Det neste han la merke til var en egenartet amulett. Dette kunne være et av objektene han hadde blitt beordret å være på utkikk etter. Han hadde ingen detaljert liste – kun en generell beskrivelse av det han skulle se etter. Basert på informasjonen han hadde fått under det skjebnesvangre møtet, var det rimelig å anta at denne amuletten kunne være av samisk opprinnelse. Ved siden av den oppdaget han det lysegrå adgangskortet han hadde fått beskjed om også å forsøke å finne. Selv om han innerst inne visste at kortet neppe ville komme til nytte, var dette en viktig del av oppdragsgiverens instruks. Nå som han først hadde sagt ja til dette påtvungne oppdraget, betydde det at han var forpliktet til å adlyde ordre til punkt og prikke. Nå ønsket han bare å bli ferdig og legge denne forbannede hendelsen bak seg.
Ved siden av adgangskortet lå det en enslig nøkkel som det var festet en metallring til. En mengde gule notatlapper lå spredt rundt den maltrakterte skuffen. Etter et overfladisk blikk på noen av skribleriene, bannet han. Han så ikke noe som lignet på en adgangskode. Det ville ta for lang tid å sjekke både for- og baksiden av lappene. Han kastet et fort blikk på armbåndsuret. Det var nøyaktig åtte minutter siden han hadde brutt opp kjellervinduet. Til tross for at han hadde sjekket rommet nøye fra utsiden og ikke sett det minste tegn til alarmfølere, måtte han likevel ha oversett noe. Dette irriterte ham, men det hadde ingen hensikt å forsøke å finne ut av hva som hadde utløst alarmen. Beviset på brøleren var uomtvistelig – den nerveskjærende sireneulingen. Nå hastet det å komme seg ut herfra. Han feide notatlappene sammen, stakk dem – sammen med adgangskortet og nøkkelen – ned i høyre sidelomme på den mørkegrå allværsjakken. I samme øyeblikk registrerte han en vibrering på venstre håndledd.
Tiden er ute. Må bort øyeblikkelig.
Et hastig blikk på det digitale armbåndsuret viste at det hadde gått nesten to minutter siden sirenen begynte å hyle. Trolig var det lagt inn en forsinkelse på fem minutter fra tidspunktet alarmen ble utløst og til sirenen ble aktivisert.
Syv minutter! Et effektivt alarmselskap vil trolig bruke mer enn femten minutter for å rekke frem. Dette bør gå.
På forhånd hadde han lokalisert det nærmeste aktuelle alarmselskapet – bare en ti minutters biltur unna. Før han snek seg bort til rekkehuset, hadde han tatt seg god tid med å sjekke omgivelsene. Denne boligen lå helt i enden av rekken og var delvis skjult fra veien av en nystusset rekke med lave løvtrær – et fornemt og velstelt boligstrøk.
Han grep beinstumpen og amuletten, og plasserte dem varsomt i hver sin plastpose som han lukket og stakk ned i en lomme utenpå den lille ryggsekken – en slik med vannbeholder og sugerør som langdistanseløpere gjerne bruker. Siden vannbeholderen var tom, var det plass til et begrenset utvalg av verktøy inni den. Han hadde valgt denne sekken, samt tettsittende sportsklær, for å vekke minst mulig oppsikt.
Lyden fra sirenen fortsatte med uforminsket styrke. Ulingen syntes å komme fra et av naborommene. Det var ikke tid – og hadde heller ingen hensikt å søke etter kilden til den infernalske lyden. Han trosset den instinktive trangen til flukt – tok seg tid til å se gjennom resten av det som var spredd utover gulvet enda en gang og oppdaget tre ting til som han plasserte i sekken. Igjen sjekket han tiden. I løpet av de neste minuttene kunne bilen fra alarmselskapet dukke opp.
Den høye og atletiske mannen kastet et siste blikk rundt i rommet, før han styrtet bort til det avlange kjellervinduet der han hadde tatt seg inn. Han hadde allerede forberedt flukten ved å plassere en trestol rett under vinduet.
Ti sekunder senere ålte han seg ut, kom seg på bena og småløp bort til en lett skrånende grusvei. Her saknet han farten til rask gange og tok seg tid til å se seg omkring. Området var fortsatt folketomt.
Utenfor lød lyden fra innbruddsalarmen mer dempet. Likevel forbauset det ham at ingen hadde dukket opp for å se hva som foregikk. Plutselig innså han at han hadde gjort en alvorlig feil. Blodsølet ... Skal jeg gå tilbake?
Avgjørelsen ga seg selv da et kvinneansikt kom til syne over tujahekken ved neste hus i rekken. Hun sa et eller annet som han ikke klarte å tyde. Han lot som ingenting, snudde hodet bort og fortsatte i rask gange til venstre langs en smal asfaltvei. Et flyktig blikk på klokken viste at den så vidt hadde passert 17. Informasjonen om at rekkehuset ville være tomt hadde vist seg å stemme. Det som derimot feilet katastrofalt, var informasjonen om at alarmen ikke ville være aktiv før etter klokken 23. Plutselig slo en annen tanke ham. Det hadde vært en tabbe å stole blindt på informasjonen.
Hva om det var et overvåkningskamera i rommet?
Bak seg hørte han et nytt rop. Han ignorerte skriket og tvang seg til å motstå trangen til å se seg tilbake – fortsatte bare uanfektet i samme fart. Først da han var ute av syne fra de hvite rekkehusene, begynte han å jogge. Det mørke sportsantrekket gjorde at han ikke skilte seg ut fra en hvilken som helst annen sportslig kledd skikkelse – sikkert ikke uvanlig i dette strøket. Dette var et område der det bodde velstående og høyt utdannede mennesker – flere av dem
steinrike. Fra området han hadde forlatt, hørtes en dempet lyd av en bil som bremset.
Alarmselskapet?
Han kastet et hastig blikk bakover. Ingen å se. Rekkehuset var skjult bak svingen. Han begynte å løpe. Et par hundre meter lengre frem dreide han av mot Gaustadjordene. Dette
området var preget av svære eneboliger. I enden av veien la han merke til en skigard. De skråstilte plankene bar preg av elde og mangel på vedlikehold. Han hørte den dempede klukkingen av en bekk. Denne hadde han ikke lagt merke til da han studerte kartet. Dette var
enden på den smale asfaltveien. En gangsti fortsatte inn mellom gran- og bjørketrær. På kartet hadde han sett at denne fortsatte over Gaustadjordene og endte opp ved Sognsvann. Selv om det var overskyet, var det nå, i midten av juni, behagelig varmt. I det fjerne hørte han lyden av en sirene.
En politipatrulje?
Han stoppet opp og så seg tilbake og pustet anstrengt før han sukket av lettelse. Det virket som om lyden kom fra sydøst. Trolig en ambulanse som var på vei mot sykehuset. Noen sekunder senere svant lyden hen. Han snudde seg bort og løp videre – nå litt roligere.
Et par minutter senere dukket en hengslete, høy mann i sekstiårene opp, joggende rolig i motsatt retning.
Er det ikke noe kjent med det smale ansiktet og den fremskutte haken? Selveste Jonas? Bor han i dette området?
Mannen festet blikket på ham, nesten som om han forventet en hilsen. Normalt ville han ha gitt en, men i denne situasjonen følte han seg ukomfortabel. Han la seg godt ut til høyre og stirret rett fremover da de passerte hverandre. Etter å ha løpt et stykke videre, snudde han seg raskt. Ingen å se. Et stykke foran hørte han en hund som gjødde. Femti meter lengre frem gjorde stien en sving. Lyden nærmet seg. Han bestemte seg for å forlate stien litt tidligere enn planlagt. Ønsket om å bli observert av færrest mulig fikk ham til å svinge brått til siden og fortsette inn blant trærne til stien var ute av syne. Her satte han seg på en stein og lyttet. Gjøingen hadde stilnet.
Fra sekken lirket han frem en flaske mineralvann og en bagett. Det var bare vel et kvarter siden han krøp ut av kjellervinduet til bestyrerens bolig
Liker ikke at informasjonen angående alarmanlegget viste seg å være feil. Da er kanskje heller ikke adgangskoden jeg fikk oppgitt riktig?
Selv om personen som hadde gitt ham dette oppdraget, mente at adgangskortet kunne komme til nytte, hadde han allerede satt en endelig strek over dette alternativet. Han hadde for
mye å tape – uendelig mye. Det aktuelle bygget hadde garantert loggføring av samtlige som autentiserte seg med adgangskode etter arbeidstid.
Siden han fortsatt hadde rikelig med tid, sjekket han Post-it-lappene en gang til. Det var ikke noe som umiddelbart kunne tolkes som en adgangskode.
Flengen i pekefingeren var mindre enn han først hadde fryktet. Blodstrømmen hadde så å si stoppet. Fra en sidelomme i ryggsekken hentet han frem et plaster som han satte stramt over såret. Etter å ha gransket omgivelsene nok en gang, strakte han seg ut på ryggen. I det fjerne hørte han dempet trafikkstøy. Han merket en behagelig eim av fuktig jord og blomster.
Noen minutter senere lukket han øynene og reflekterte over hva det egentlig var han hadde latt seg overtale til. Men i realiteten hadde han ikke hatt noe valg. Den opprinnelige planen hadde vært å starte neste fase rett etter klokken ti samme kveld. Basert på informasjonen han hadde fått tidligere på dagen, ville det være cirka 50 minutter før alarmsystemet i bygget ble aktivert. Under normale omstendigheter burde dette vært nok tid, men etter å ha utløst alarmen i rekkehuset, hadde situasjonen endret seg dramatisk.
Gud må vite hva mer som kan gå galt.
Han innså at han måtte endre tidslinjen. Så fremt han kom forbi første hinderet, ville alternativet han nå hadde bestemt seg for – det eneste gjenværende – være forbundet med minst risiko. Han fremskyndet aksjonen med 20 minutter.
Hvorfor lot jeg meg overtale til å gjøre dette? Forbannede kvinnfolk!
Han slet med å få disse tankene ut av hodet. Selvfølgelig visste han svaret. Trusselen hun hadde kommet med, hadde ikke etterlatt noen alternativer. Den hadde effektivt fjernet enhver innvending.
Han hentet frem detaljtegningene av den aktuelle delen av det svære bygningskomplekset.
Avstanden fra der han ville ta seg inn i bygget og frem til bestemmelsesstedet hadde han, sammen med den uberegnelige oppdragsgiveren, beregnet til 65 meter. Siden fremgangsmåten han nå hadde besluttet seg for, ville bli mer komplisert og tidkrevende, valgte han å legge til ytterligere 10 minutter for selve gjennomføringen. Dette betydde at han måtte være fremme ved området foran inngangsdøren klokken 21:40. Dette burde normalt holde.
Ulempen med å fremskynde starten var at dette økte sjansen for at det fortsatt befant seg ansatte i bygget. I verste fall kunne noen komme ut døra på det mest ugunstige tidspunkt. I så fall fantes det kun ett alternativ: flukt
Den aktuelle rommet for dette oppdraget derimot ... Der var han blitt forsikret om at det ville være folketomt etter klokken 21, men etter erfaringen han hadde gjort seg under innbruddet ... Kunne han virkelig sette lit til disse opplysningene? Hva om alarmsystemet ble
aktivert før klokken 23? Et øyeblikk var han fristet til å sette batteriet inn i mobiltelefonen for å varsle om at alarmen var blitt utløst mens han var inne i rekkehuset, men slo nesten umiddelbart tanken fra seg.
Jeg kan ikke risikere at mobildata avslører meg.
