Archibo II - Analyse & Verdisetting

Bredekærs Vænge - Analyse og Verdisetting

Innholdsfortegnelse

s. 4-5 - Innledning

s. 6-7 - Problemstilling - Metode

s. 8-11 - Kulturhistorisk analyse

- Opplysningstid og industriell revolusjon

- Vollenes fall

- Enfamiliehuset

s. 12-15 - Politisk Analyse

- Politiske prosseser opp mot krigen

- Fingerplanen 1947

- Lov om Planløgning af Køge-Bugt-området af 17. maj 1961

s. 16-17 - Archibo II

s. 18-19 - Case studies

- Bois-Le-Pretre

- Fittja Peoples Palace

s. 20-21 - Konklusjon

s. 22 - Litteraturliste

Antall tegn: 25 798

Betegnelse: Analyse og verdiseting av Bredekærs Vænge

Bestigelsesdato: 10.09.22-07.11.22

Lokalplan: Lokalplan 6 - Vildtbaneparken, Bredekærs Vænge, Landlyst Vænge (07.08.1969)

Adresse: Bredekærs Vænge, 2635 Ishøj Kommune

Ejerforhold: Private eierboliger

Antall bygninger: 96

Bevaringsstatus: Ikke fredet

Innledning

Archibo-utstillingen som i 1970 ble holdt på det nåværende Bredekærs Vænge, står igjen som et godt eksempel på typehusene Danmark så bygget fra 1960 til oljekrisen i 1973 (Vadstrup 2016, 3)1. Dessuten danner det nedslagsområdet jeg perspektiverer de sosio-økonomiske, og kulturelle tendensene som kommer til uttrykk i denne perioden igjennom.

Herunder ønsker jeg å undersøke hvilke mekanismer som ligger til grunn for velferdsstatens sosiale boligbyggeri, og det hvordan skiftet fra et kollektivistisk til individualistisk samfunn (Cherry 2006, 2)2 spiller inn måten vi bor på.

Typehusene skriver seg typologisk inn enfamiliehusenes bygningstradisjon, og enfamiliehuset var ved inngangen av 60-tallet som sådan ikke noe nytt. (Sheridan 2011, 6)3

Uttryksmessig finner man den største forksjell den sterke inspirasjon fra utlandet . Mange av etterkrigstidens arkitekter var sterkt inspirert av Japan og USA i det de tegnet egne hus, etter andre verdenskrig.

Men selvom parcelhusene, eller typehusene, ikke skilte seg så mye ut typologisk sett, så var tempoet, og prinsippet, i produksjon (Sheridan 2011, 5) vesentlig annerledes.

Den ovenevnte forksjell illustreres effektivt gjennom Ishøj-Thorslunde kommunes enorme vekst, fra to hundre innbyggere til tyve tusen – på bare tyve år. (Trier 2011, 226)4

I en tiårsperiode fra 1960 og frem ble det bygget like mye, i bygningsmasse, i Danmark som det hadde blitt bygget de foregående hundre år. (Riesto og Stenbro 2019, 2)5

Typehusene, og parcelhuskvarterene, er dermed innbegrepet av den økonomiske veksten vi så i siste halvdel av det forrige århundre, godt hjulpet av et skifte mot masseproduksjon (Riesto og Stenbro 2019, 4). Enkelt og greit var typehusene en frigjørelse, og en innfridd utopi for mange.

Gjennom teksten vil jeg verdisette Archibo-utstillingene, og følgelig Bredkærsvænge. Det skal ved tekstens ende fremkomme tydelig hvilken ideologi Archibo er og blir et utrykk for. I tillegg vil jeg drøfte arkitekturens rolle som agent i sosial endring. Avslutningsvis vil det være en sammenfattende betraktning myntet på å sette mekanismenene og ideologiene som lå til grunn for Archibo opp mot de endringen vi har sett forstadsbyene siden deres unnfangelse.

Indeks over befolkningsvekst (Foto: Trier, 2011, s. 226) Bilde illustrerer Ishøj kommunes befolkningsvekst gjennom nesten tre hundre år.

1. Luftfoto fra 1954 (Krak.dk)

2. Luftfoto 2021 (Krak.dk)

Problemstilling & metode

Hvorfor er datidens utopi, nåtidens problembarn?

Mitt første mål for teksten er å fremstille det ideologiske, kulturhistoriske og politiske grunnlaget for Archibo II, som senere skulle bli til Bredekærs Vænge, Thorslunde-Ishøj kommune. Det gjøres for å kartlegge sammenhengen, og forstå hvilke mekanismer som ligger til grunn – konkret destillere tekstmateriale, fenomenologiske registrering og annen empiri ned til stedets imaterielle verdier.

Det andre formål er å forlengelse av dette diskutere Ishøjs utvikling i nyere tid, satt sammenheng med to cases, Fittja og Le Pretre, som også jobber med transformasjon av sosialt boligbyggeri, i henholdsvis Sverige og Frankrike, men på en utradisjonell måte. Dette for å belyse det faktiske handlingsrommet arbeidet med fortidens utopiske drømmer – samtidig som det skal gi innblikk i de forksjellige tilgangsmåtene.

Avslutningsvis vil jeg forsøke å perspektivere analysen av stedet sammen med de casespesifikke undersøkelsene – i håp om å komme litt nærmere en bærekraftig vinkling, eller forståelse, av Bredekærsvænge, og dets bestanddeler.

Problemstilling

Gjennom å sette Archiboutstilling Bredekærsvænge inn en større sammenheng, heri kikke på dets ideologiske forløpere ønsker jeg å belyse arkitekturens agentur - som ledd i en samtale om hvilken rolle arkitekturen har å skape sosial endring.

Metode

Jeg vil verdisette Archiboutstillingene gjennom en kulturhistorisk og politisk analyse. Formålet her vil være å destillere tekstmateriale, fenomenologiske registrering og annen empiri ned til stedets imaterielle verdier.

Avslutningsvis vil jeg forsøke å perspektivere analysen av stedet sammen med de casespesifikke undersøkelsene – i håp om å komme litt nærmere en bærekraftig vinkling, eller forståelse, av Bredekærsvænge, og dets bestanddeler.

Kulturhistorisk analyse

Det kan oppfattes som et paradoks at det moderne mennesket omtales som reflekterende, og individualistisk, samtidig som måten vi bor på aldri har vært mer generisk. (Andersen, Jensen, og Sode, “Parcelhusets arkitektur og historie,” Juni 7, 2019)6 Det vil jeg i følgende avsnitt forklare hvorfor det i og for seg ikke er – og hvordan paradokset kan tilskrives pragmatisme.

Opplysningstid og industriell revolusjon

I takt med modernisering, gjennom renessanse og opplysningstid beveget den vestlige verden seg fra en kollektivistisk tankegang, til individualistisk. (Veenhoven og Ruut 1999, 86-157)7 Dette forårsaket store omveltninger i samfunnstrukturer (Bengtsson 2018, 10)8 – og påvirket naturligvis både tanken om hvordan å være i verden, og i forlengelse av det; hvordan å bo verden.

I opplysningstiden finner vi tenkere som Locke, som argumenterte for at frihet baseres på egen interesse, hvori han samtidig forkastet tanken om at tradisjon er bindende, og ideen om en sosial kontrakt. Mennesker kunne med andre ord, av egen vilje, forme sine omgivelser, i egen levetid (Littlejohn, Foss 2009, 2832)9.

Senere har vi Rosseau, og Kant, som alle argumenterer for menneskers agency i ulik form og fasong, før vi entrer det 19-århundret, og disse ideene om menneskers selvbestemmelse og individualisme igjen blir besøkt av filosofer og tenkere så som Marx, Nietzche, Freud, Wittegenstein med fler (Emirbayer, Mische 1998, 962-1023)10

Generelt kan vi definere agency på følgende måte:

Agency is the capacity of any social actor to act; agents behave according to their internal composition and history, and their external relations. (Garikipati, Olsen 2008, 329)11

Dette er naturligvis en forenkling av betydningen disse har hatt for måten vi beveger oss verden på (Garikipati, Olsen 2008, 331), og dessuten er det et fagområdet med minst like stor dybde som arkitekturen, som jeg kun kan referere til for å forklare at alle disse overveielsene om menneskers agency, evne til å forme verden, skape seg selv og verden – og dialektikken heri – tangerer modernisering og industrialiseringa i den vestlige verden; og danner det sosio-økonomiske (Christiansen 2013, 99)12, filosofiske og ideologiske (Krafta, de Oliveira

Boschetti, Bordini 2003, 33.6)13 grunnlaget for den utvikling vi har sett de siste tre hundre år. Gjennom den franske fenomenologen, Michel Foucault, kan vi argumentere for at et samfunns verdier manifesterer seg i arkitekturen (Lee 1997, 11)14 , og med det følger måten vi bor på.

Opplysningstidens tanker om menneskets påvirkningskraft på omgivelsene ser vi også tydelig i det velferdsstaten skulle bygges etter andre verdenskrig. Her fulgte modernistiske planleggingsprinsipper, tuftet på universelle betraktninger om mennesket og dets generelle behov – men nemlig likefult menneskets mulighetsrom å omformulere byen og omgivelser, gjennom store planer. (Nielsen 2008, 10)15 Velferdsstaten var grunnleggende basert på en kapitalistisk samfunnsmodell, hvor kapitalen til å realisere skulle komme fra privat sektor, selv om utvikling var basert på statlig regulering og subsidiepolitikk. Men med store sosialistisk trekk, og visjoner. Det skulle dog vise seg at den modernistiske byplanlegging i realiteten skulle bli nesten umulig å utføre fullt ut.

Inn kom parcelhusekvarteret, med dens ulmende ny-liberalisme, og en kapitalistisk tankegang som for alvor fikk sitt fotfeste gjennom hele den vestlige verden.

Vollenes fall

Med høykonjuktur fra 1830 og inntil 1870, så Danmark ikke bare økonomiske, men politiske omveltninger på midten av 1800-tallet. Landet gikk fra enevelde til demokrati, og etter grunnloven in 1849 fulgte de liberalistiske lovene som kom til å prege landet og dermed København, i siste halvdel av 1800-tallet.

(Trier 1998, 120)16

Dessuten sørget periodens liberalistiske lover, som bl.a. loven om Næringerfrihed af 1857, for å prege beboelsesmønstrene også utenfor hovedstaden, det den åpnet opp for å etablere kjøpmannsbutikker, eller høkere, i landsbyene – og fra omkring samme periode ser man de første tegn til bydannelse i og omkring dagens Ishøj. (Trier 1998, 122)

Inne i København er borgerskapet samtidig opptatt med å oppføre boliger i dagens Frederiksberg, utenfor vollene, såkalte villaer. (Andersen, Jensen, og Sode, “Parcelhusets arkitektur og historie.”)

Disse villabebyggelsene danner Københavns første forsteder. Og allerede 1858 definerer Danmarks Statestikk forstedene som det liggende utenfor vollene, mens byen er det som ligger innenfor vollene.

Villa kommer fra latin, gjennom italiensk til dansk og betyr i moderne sammenheng simpelthen et større, frittliggende, enfamiliehus.

En kjent villa, nemlig Villa Rotonda, av den italienske arkitekt Andrea Palladio fig. 1

I første omgang var villaene forbeholdt det bedre borgerskap, det var dyrt å bygge bolig. Det alminnelige danske boligbyggeri var av langt ringere arkitektonisk kvalitet enn de tidligere forsteders villabebyggelse, for ikke å nevne overklassens paleer. (Johnsen 2013, 29)17 og mye av bebyggelsen innenfor vollene grenset til slum og tilfeldige skur.

Noen av de tidlige tiløpene til sosialt boligbyggeri finner vi på Østerbro. Lægeforeningens Boliger ble oppført 1853, som privatfilantropisk boligbyggeri og står igjen som et forbilledlig eksempel på sosialt boligbyggeri, myntet på de pest og koleratrøtte storbyborgerne bak vollene.

Også den dag i dag er de svært ettertraktet, og velholdte. (Johnsen 2013, 29) Dessuten finner vi Kartoffelrekkene fra 1873, som opprinnelig var oppført til arbeiderklassefamilier. (Johnsen 2013, 30)

Ovenevnte er et eksempel på noen av de idealistiske tankene som preget de tidligere prosjektene – og som kommer til å fortsette å påvirke de senere tids prosjekter.

På slutten av attenhundrede-tallet ser vi et skifte. Interessen for boligbyggeri beveget seg inn på det allmenne domenet, og var ikke lenger forbeholdt overklassen med sine slott, villaer og paléer, eller industrialisering burgouise middelklasse og deres forsteds-villaer. Dette ble utgangspunktet for bevegelser som «Akademisk Arkitekforenings Tegnehjælp» og «Bedre Byggeskikk», med landets fremste arkitekter i front. Disse foreningene hadde en klar sosial agenda, men var også opptatt av byggeriets, og enfamiliehusenes, estetiske kvaliteter. (Andersen, Jensen, og Sode, “Parcelhusets arkitektur og historie.”)

Den industrielle revolusjon ligger som et klart bakteppe for det sosiale boligprosjektet. Også mange av datidens oppblomstrende ideologier, slik som Marxismen, kommer som en motreaksjon på den nye «arbeiderklassens» elendige kår. Det manifesterer seg dog ulikt – og en av de som nok har hatt riktig stor indirekte innflytelse på parcelhusbevegelsen er Ebenzer Howard, som, i en tid hvor en kjapt stigende 15% av verdens befokning bodde i byer, ble inspirert til å utarbeide sin hagebybevegelse etter en tur til Chicago. (Canniffe, “Ebenezer Howard: Garden Cities of To-Morrow (1902).”)18

Til tross for tendensene ute i Europa var det fremdeles lite å spore på landsbygden i Thorslunde-Ishøj kommune.

Fremdeles er Thorslunde-Ishøj og de andre landbsbyene utenfor København uten store endringer, som Else Trier skriver «Det var ikke de store endringer, der var å spore her på egnen i begynnelsen av 1900-tallet. Litt flere gårder var flyttet ut av landsbyen, og mange hadde fraskjøtet deler av deres jord, så en enkelt gård nå kanskje heller fremstod som 2-3 mindre gårder.» (Trier 1998, 158)

Enfamiliehuset

Før vi beveger oss videre til Fingerplanen, og egnsutvklingen av København, må vi kort danne oss et bilde av enfamiliehuset. Allmannseie-villaen. Med en voksende middelklasse fulgte en voksende interesse for det å bygge – og følgelig en interesse for å bygge forskjelligartet. Det å bygge bolig var plutselig et allment og oppnåelig anliggende. Det frittliggende enfamiliehus var dog det 20. århundrets foretrukne bolig , «om ikke i praksis, så det ideal, som familien så for sig, når de skulle forestille sig de optimale rammer for børn og voksnes dagligliv.”

(Nationalmuseet i København, “Danmarks historie.”)19

Den store velstandsøkning i arbeiderklassen, som snart skulle bli den nye middelklasse, fulgtes av en voksende interesse for det frittliggende hus som bybolig.

Mellom 1910 og 1920 blir typehuset eksportert til hele landet, gjennom Landsforeningen Bedre Byggeskikk. Det var også de første danske typehus i moderne forstand, basert på typeteginger som var fritt tilgjenglig for alle og som enhver byggmester var fortrolig med.

(Mur & Tag Typehuset 1960-79, 99)20

Gjennom 20- og 30-tallet går utviklingen sterkt, både på byggefronten med modernismen og store plangrep, men også det øvrige samfunnet gjennomgår voldsomme omveltninger. (Piketty, 2022, 147)21 I

årene frøm mot Archibo II blir det jobbet frem utallige eksempel på enfamiliehus, ofte arkitektenes egne hus – slik som Bertelsens eget hus.

Brøchner-Nielsen, Eget Hus Ved Furusøen.

Men hvordan kom vi dit? Hvordan ble en «hageby» Thorslunde-Ishøj kommune den nye middelklasses våte drøm?

Politiske prosseser opp mot krigen Med byenes eksplosive vekst, fulgte også trangere og ringere kår. Mange krefter prøvde å finne løsningen på arbeiderklassens kvaler. En av disse er Ebenezer Howard, først med boken «To-morrow: A Paceful Path to Reform» (1898), fulgt av «Garden Cities of To-morrow» (1902)».

Howards var til stor inspirasjon for byutviklere de første fem og tjue år av forrige århundre. Siden blir hagebyens ideer avløst av modernistiske byplanlegging, og selve konseptet blir passé og forbundet med småborgerlighet. (Ravn og Dragsbo 2018, 67)22

Hagebyens prinsipper levde allikevel videre, i bl.a. USA, hvor den i foregangs eksempelet Radburn blir tilpasset bilismen. I Danmark fremhever arkitekt Steen Eiler Rasmussen hagebyen som en god modell for at menneskelig skal kunne forenes med et demokratisk og rationelt samfunn. (Ravn og Dragsbo 2018, 67)

Når arbeidet med egnsplanlegning for Købehavns-området blir igangsatt i 1928 er det med ovenevnte Steen Eiler Rasmussen som formann for Egnplansudvalget. Rasmussen argumenterer for hagebyen som en god modell for at menneskelig skala kunne forenes med et demokratisk og rationelt samfunn – men med usikkerhet i Europa og utbruddet av andre verdenskrig går planene i stå. (Rørbech 2010, 2)23

Arbeidet blir ved krigens slutt gjenopptatt, og kulminerer i den tidligere omtalte Fingerplanen. Følgelig fikk de engelske New Towns stor faglig betydning når Danmark skulle bygge land etter krigen. Til tross for at Rasmussen igjen er formann for utvalget, går modernismen sin seiersgang med planlegging i stor skala og industrialisert massebyggeri.

Selv om hagebyen søkte å skape selvfungerende byer, tuftet på sosialistiske verdier, la den grunnlaget for The New Towns Act of 1947, ved å skrive seg inn engelsk byutviklingshistorie nyere tid, som en tydelig stemme – bl.a planlegging av områdene utenfor storbyene, og etableringen av grønne belter og selvforsynte bysentre. (Gossip 2006, 3)24

Fingerplanen 1947

Fingerplanen er i kortetrekk en utviklingsplan for København. Den betraktet København som sentrum, og i tråd med behovert for å bolig-messig avlaste København foreslo den å bygge boliger til folk som jobbet i København langs de gamle utfallveiene – der Københavns omegn blir mulige forsteder. (Trier 1998, 207)

Fingerplanens «tommelfinger» lå ved Køge Bugt, og nådde kun til Vallensbæk. Torslund-Ishøj kommune lå stadigvekk så langt vekk fra København at den ikke ble omfattet av å planene.

En lov vedtatt i riksdagen i 1948, som vedtok at DSB kunne ekspropiere jord, sørget for at jernbaneselskapet kjøpte opp store mengder jord Køge Bugt, til bygning av S-bane. S-banen lot dog vente på seg, til tross for at banen som «hovedstreng» skulle knytte København til Køge Bugt-byene, fikk høy prioritet.

Else Trier skriver «Ingen, som besøkte kommunen på 50-tallet kunne forestille seg at området nær Køge Bugt midt på sytti-tallet ville bli totalt omformet, og at det ville bli bygget en helt ny by her. At flere av sommerhusene nede ved stranden var blitt ombygget til helårsboliger, var en ting. Men ar arealet vest for Ishøj Strandvej på kort tid ville bli omdannet til en moderne selvfungerende by med ca. 20 000 mennesker kunne ingen, selv deres villeste fantasi, ha forestilt seg. Thorslunde-Ishøj kommune talte nemlig i 19060 kun 2.322 innbyggere» (Trier 1998, 204)

Men utviklingen går så sterkt at allrede mot slutten av 50-tallet hadde forutsetningene for skissen fra 1947 vesentlig endret seg. (Gaarmand 1993, 88)25

Lov om Planløgning af Køge-Bugt-området af 17. maj 1961

Så har vi Køge Bugt loven som forlengelse av utviklingen i hovedstaden, en utvikling av dimensjoner ingen kunne ha forutsett, krevde også statlig inngrep. Overgangen fra knaphetsvilkår til vekstsamfunn stilte i det hele tatt nye krav til byplanlegging, og en ny bølge av disposisjonsplaner og byplansvedtekter gik over landet fra omkring 1960.

(Gaarmand 1993, 89)

Omkring år 1960 var det med andre ord ingen ting veien for utvikling, da både det formelle og faglige lå klart. Når etterkrigstidens økonomiske oppdrift, og anleggsaktiviteten holdt seg gående, begynte det å vrimle av alle slags by-, egns-, og landsplaner. Det kom også som aldri før gang i de store enkeltprosjektene og debatten om deres bybygningsmessige betydning.

Det voldsomme byvekst og og byomdannelse ga dessuten grobrunn for et engasjement planspørsmål, som gikk utenfor de politiske og faglige innerkretser. (Gaarmand 1993, 89)

I 1961 ble Køge Bugt-planen, med ti båndbyer langs Køge Bugt til. Ingen hadde forutsett hadde konjukturen kunne skifte allerede drøyt ti år senere. Allikevel hadde kommunene merket store problemer med utleining av boliger årene opp mot oljekrisen i 1973. S-banen lot vente på seg helt frem til 1974, noe som gjorde Ishøj lite attraktivt hva gjaldt trafikksituasjonen, og dessuten viste det seg å være billigere å kjøpe bolig enn å leie. Alt alt satt kommunen, som hadde vedtatt at halvparten av alle boliger de oppførte skulle være leieboliger, med en kjempe smell. (Trier 1998, 238)

Det gjorde det heller ikke lettere for kommunen å lokke folk til byen, ved at et reelt bysenter var totalt fraværende. Som Trier skriver «Hvem vil flytte ut til et området med dårlige inkjøpsmuligheter?»

Problemene hadde ballet på seg.

«Hvordan skulle en høy husleie, dårlige inkjøpsmuligheter, et svakt utvikler trafikknett og en stor konkurranse med eierboliger kom utleining av boliger til gode? Ishøj sto derfor plutselig i 1971/72 med en rekke store moderne, vel-utstyrte boliger av høy kvalitet, som ikke kunne leies ut.»

Kommunen hadde til slutt ikke noe valg, og valgte å gi tilfyttere en rekke økonomiske insentiver – noe som faktisk fikk tilfytterne til Ishøj i 1972. Men i 1973 kom krakket – og arbeidsledigheten ble høy. Mange av de som hadde flyttet til Ishøj med hjelp av de økonomiske insentivene arbeidet byggesektoren, noe som førte til at Ishøj var en av de aller første til å merke følgende av arbeidsløsheten som gikk ram i byggesektoren, med stigende utgifter til den sosiale sektor.

Dessuten ble kommunen oppmerksom på en annen markant gruppe blant de nye tilfytterene – nemlig gjesterarbeidere, som hadde bestemt seg for å permant bli i Danmark. Sosialstaten skulle i løpet av 70- og 80-tallet bli oppmerksom på at denne demografiske gruppen større grad ble rammet av arbeidsløshet som følge av krisen – noe som ville ramme Ishøj dobbelt, h hvor 8-9% av innnbyggerne var innvandrere. (Trier 1998, 239)

Byplanhistorisk Seminar, Køge Bugt-Planen.31

Parcelhusbevegelsen, og følgelig Archibo II, må settes i sammeneheng med sosialstatens suksess, i den den beveger seg fra opplysningstid, gjennom den industrielle revolusjon og sosialismens fremvekst, E.B Howards hageby, til sosialstatens voldsomme suksess i å minske forskjellene mellom den øvre og nedre klasse i den vestlige verden (Piketty, En kort historie om likhet) – til en kjøpssterk indivdualisitks og bred middelklasse med midler til å realisere den tidligere utopiske drøm om «enfamiliehuset».

Men den faller like fult på samme måte offer for naiviteten i etterkrigstidens højkonjuktur og byggemani. Ofte referer vi til modernismen, og prosjekter som Archibo II, som skriver seg inn den sene del av modernismen, som utopiske drømmer.

Kanskje burde vi også ta utopiet seriøst, og forstå det som noe uoppnåelig. Bredekærs Vænge ble tenkt ut i en tid hvor samfunnet var langt mer homogent, og betraktninger om hvordan å bo kun relaterte seg til alder og sosio-økonomiske forkskjeller. Men allerede fra begynnelsen har

Bredekærs Vænge vært preget av utfordringer i forlengelse av Ishøj kommunes utfordringer. Først fire år etter utstillingen kom S-banen, tre år etter utstillingen kom oljekrakket og en eksploderende arbeidsløshet – og den homogene demografien, «Familien Danmark», området ble tiltenkt, var aldri de faktiske mottakerene. Det er tydelig gjennom intervjuene vi foretok Bredekærs Vænge, som ligger vedlagt i teksten. Derfor er det relevant å perpsektivere Ishøj, med utgangspunkt i prosjekter vi kan trekke paralleler fra.

Archibo, Den Anden Internationale Enfamiliehus-Udstilling.

Bois-Le-Pretre & Fittjas Peoples Palace

Bois-Le-Pretre prosjektet, og dets metode for sosial endring

Le-Pretre prosjektet i det nordøstlige Paris kunne blitt enda et eksempel på å rive ned istedenfor å oppgradere nøysomt. Istedenfor representerer bygningen en ekstraordniær «re-design approach» og en sjelden politisk beslutning om å istandsette en slitt, femti år gammel bygning. Lacaton-Vassal, tegnestuen bak fasadeoppgraderingen av Le-Pretre, er overbevist om at en oppgradering ikke nødvendigvis endrer de sosiale utfordringene for et område, speseielt ikke om det ikke gjøres på beboernes premisser.

Lacaton-Vassal foreslo gjennom en arkitekturkonkurranse i 2005 å modifisere strukturen istedenfor å ødelegge bygningen, gjennom å lage nye og mer motstandsdyktige romlige kvaliteter for beboerne. Den grunnleggende ideen var å bevare strukturen og de opprinnelige leilighetene, samtidig som de renovering la til 1000 kvadratmeter en utvidelse rundt bygningen.

Et av hovedmålene ved å legge til nye områder rundt bygningen var å utvide bygningen med et større antall forskjelligartede leiligheter – for å imøtekomme boligetterspørsel.

Selv om konstruksjonsperioden ikke var uten problemer, og noen av de opprinnelige innbyggerne valgte å permantent flytte i perioden før og under byggeprossesen, oppgir de fleste en positiv holdning til arkitektenes personlige tilgang til beboerne.

Beboerne som ble igjen i leiligheten sine, eller flyttet tilbake etter byggeperioden fikk et økt tilhørighets forhold til Le-Pretre. Og selv om noen av innbyggerne savner enkelte elementer fra sine «gamle» leiligheter, oppgir de fleste å være positive til de arkitektoniske inngrepene som ble foretatt. Navnlig har leiligheten både utad og innad nydt godt av vinterhagen som ble etablert langs sydfasaden – speseielt med tanke på å kunne fritt bevege seg i hele leilighetens areal, uten tildekning eller gardiner, slik enkelte av beboerne tidligere ville ha gjort.

I det hele tatt maler innbyggerne et bilde av et liv inne i de inviduelle hjemmene som organisert rundt vinterhagen. Dette skaper et felles arkitektoniske omdreiningspunkt for innbyggerne – slik sammensettingen i dag er, med forksjellige innflyttede kulturer. (Paadam og Gromark 220, 220-227)26

Fittja prosjektet, og dets metode for sosial endring

Teksten starter med å skisserer et sted, som siden har blitt til en bygningsplass.

Prosjektet ligger i Fittja, i Botkyrka, en bydel i Stockholm.

Katja Gillner skisserer en situasjon hvor kommunenes planleggingskontor vil rive tre sammenhengende blokker fra 60-tallet, for å skape rom til en ny boligblokk med dyre eierleiligheter i et attraktivt område, samt rive en barnehage som huser 90 barnehagebarn, for å anlegge en park i forbindelse med det nye boligkomplekset.

Videre argumenterer Gillner for at kun gjennom en forståelse for stedets ulike scenariorer kan man skape endring på etisk grunnlag. Grillner mener man gjennom å nøye observere hvilke aktører. Artiklen beskjeftiger seg med et case-spesifikt eksempel på byutvikling og gentrifisering i sentrale Stockholm. Gjennom å utbrodere de faktiske forutsetninger, og et makt- og motstandsnarrativ, sett gjennom Donna Haraways tanker om «situated knowledges», Rosi Braidottis «nomadic subjects» og J.K. Gibson-Grahams feministiske «Project og Belonging», forsøker studien å syneligjøre motstridende tanker om hva som blir oppfattet å stå på spill. (Gillner, 2020, 233-239)27

Tour Bois-Le-Prêtre.28

Fittja Peoples Palace.29

Fittja Peoples Palace.

Verdisetting og avsluttende

Bredekærs Vænge er interessant som et bilde av det danske samfunn, i tid. Det rommer både noen helt klare arkitekturhistoriske interessepunkter, bl.a bidrag fra Arne Jacobsens tegnestue, og Moltke Friis.

Videre er Bredekærs Vænge interessant å kikke på gjennom en kulturhistorisk linse, og det er kanskje her den største imaterielle verdien ligger. Den, og parcelhusbevegelsen for øvrig, forteller ikke bare historien om sosialstatens suksess, men illustrerer også noen av områdene det gikk galt de store, optimistiske, byggeplanene fra før oljekrisen, og de påfølgende sosiale problemene noen av egnskommunene opplevde.

Allikavel er ikke Bredekærs Vænge, eller Archibo II, som utgangspunkt noe arkitektonisk særlig, og en tilbakeføring til områdets tenkte karakter – spesielt med henblikk på materialene som opprinnelig ble anvendt – noe å anbefale. Området har skapt seg selv, og dannet en ny og mangefasettert karakter som reflekterer skiftet fra en homogen befolkning til et flerkulturelt samfunn. Det burde heller bygges videre på dette og disse premissene.

Som sosiologen Zygmunt Baumann sier er utopien i vår tid død, og han introduserer begrepet retrotopia for å forklare vår trang til å idealisere fortidens utopier. Det er langt mer spennende å bygge videre på det vibrerende og mangefasetterte, med presise nedslag i Bredekærs Vænge, gjennom solide arkitektoniske og tekniske oppgraderinger – for å øke stoltheten og akksentuere kvalitetene som tilflyttere over tid har ført til stedet – slik som Fittja prosjektet i Sverige og Le-Pretre Frankrike.

Moltke-Friis-tegnede rekkehus i utkanten av Breddekærs Vænge.

Motstående sideTegningsett av Bredekærs Vænge no. 215

Mange av bygningene oppført i forbindelse med Archibo-utstillingen er preget av tidens innovative materialbruk, som inkluderer - men ikke begrenser seg til - f.eks asbest.

Flere av husene rammes også av både nye energikrav forbindelse med opprustning, og behov for etterisolering. På langt de færreste av husene er disse utofrdringene løst av en arkitekt - forståelig nok - og resultatet er varierende.

Fotografi til venstre

Litteraturliste

1 Søren Vadstrup, Byhuset. Historie - Bevaring - Istandsættelse (Lindhardt og Ringhof, 2016).

2 Kandra Cherry, “Individualistic Cultures and Behavior,” Individualistic Cultures and Behavior, 2020, 2, https://www.verywellmind. com/what-are-individualistic-cultures-2795273.

3 Michael Sheridan, Mesterværker: Enfamiliehuset i Dansk Arkitekturs Guldalder, 1. udgave, vol. 1 (Strandberg Publishing, 2011), 6.

4 Else Trier, Ishøj - Den Grønne Port Til København : Før Og Nu (Ishøj Kommune, 1998).

5 Svava Riesto and Rikke Stenbro, “Mesterværkerne, Eliten Og Dem, Der Var Flest Af,” Fabrik & Bolig 37 (December 1, 2019): 2-4.

6 Lisette Lykke Andersen, Mette Jensen, and Tine Sode, “Parcelhusets arkitektur og historie,” Videncentret Bolius, June 7, 2019, https://www.bolius.dk/parcelhusets-arkitektur-og-historie-17537.

7 Ruut Veenhoven, “Quality-of-Life in Individualistic Society: A Comparison of 43 Nations in the Early 1990’s,” Social Indicators Research 48, no. 2 (October 1999): 86–157, https://www.jstor.org/stable/27522408.

8 Jesper Bengtsson, “DEN NORDISKE MODELLEN – HVA KREVES? Forslag Som Kan Møte Utfordringene,” Slide show, samak.info, (n.d.) (n.d.), https://samak.info/wp-content/uploads/2018/01/Den-nordiske-modellen-%E2%80%93-Hva-kreves-norsk.pdf.

9 Littlejohn, Stephen W. & Foss, Karen A. (2009). Agency. In S. Littlejohn, & K. Foss (Eds.), Encyclopedia of Communication Theory. (pp. 28–32). Thousand Oaks, CA: SAGE Publications, Inc

10 Emirbayer, Mustafa; Mische, Ann (January 1998). ”What Is Agency?”. American Journal of Sociology. 103 (4): 962–1023. doi:10.1086/231294. ISSN 0002-9602. S2CID 39562300

11 Supriya Garikipati and Wendy Olsen, “The Role of Agency in Development Planning and the Development Process:            Introduction to the Special Issue on Agency and Development,” International Development Planning Review 30, no. 4 (December 2008): 329, https://doi.org/10.3828/idpr.30.4.1.

12 Jørgen Hegner Christiansen, Vibeke Møller Andersen, and Selskabet for Arkitekturhistorie, “Architectura 35 : Arkitekturhistorisk Årsskrift : Velfærdssamfundets Bygninger.,” Architectura 35, 2013, 99.

13 Romulo Krafta, Denise De Oliviera, and Rafael H. Bordini, “The City as Object of Human Agency,” The City as Object of Human Agency, January 1, 2003, 33.6.

14 Paula Young Lee, “Modern Architecture and the Ideology of Influence,” Assemblage, no. 34 (December 1997): 11, https://doi. org/10.2307/3171251.

15 Tom Nielsen, Gode Intentioner Og Uregerlige Byer, 1. udgave (Arkitektskolens Forlag, 2008), 10.

16 Else Trier, Ishøj - Den Grønne Port Til København : Før Og Nu (Ishøj Kommune, 1998).

17 Michael Sten Johnsen, “Michael Sten Johnsen: Det Almindelige Boligbyggeri i Danmark.,” Architectura 35 : Arkitekturhistorisk Årsskrift : Velfærdssamfundets Bygninger., 2013, 29–30.

18 Eamonn Canniffe, “Ebenezer Howard: Garden Cities of To-Morrow (1902),” December 20, 2022, http://architectureandurbanism. blogspot.com/2010/10/ebenezer-howard-garden-cities-of-to.html.

19 Nationalmuseet i København, “Danmarks historie,” Nationalmuseet, n.d., https://natmus.dk/historisk-viden/danmark/.

20 “Typehuset_1960-79_Ver_II,” Typehuset 1960-79, n.d., 99, https://www.mur-tag.dk/fileadmin/user_upload/Editor/filer/EUDP-I_ Parcel_Materiale/Typehuset_1960-79_Ver_II.pdf.

21 Thomas Piketty, En Kort Historie Om Lighed, 1. udgave, 3. opplag (København, Hovedstaden, Denmark: Informations forlag, 2022), 147.

22 Helle Ravn and Peter Dragsbo, “Danske Havebyer 1898–1925 – Sammenlignet Med England Og Tyskland,” Bebyggelsehistorisk Tidskrift, no. 75 (January 1, 2018): 67.

23 Jens Rørbech, “Fingerplanen  Og Transportkorridorerne  - En Genial Plan for Hovedstadsområdets Struktur,” Fingerplanen  Og Transportkorridorerne  - En Genial Plan for Hovedstadsområdets Struktur, November 2010, 2.

24 Chris Gossip, “From Garden Cities to New Towns – An Integrative Planning Solution?,” From Garden Cities to New Towns, 2006, 3, https://www.isocarp.net/data/case_studies/760.pdf.

25 Arne Gaarmand, Dansk Byplanlægning 1938-1992 (Arkitektens Forlag, 1993).

26 Sten Gromark et al., Architecture in Effect: Volume 1: Rethinking the Social in Architecture: Making Effects and Volume 2: After Effects: Theories and Methodologies in Architectural Research, English (Actar, 2020), 220–27.

27 Sten Gromark et al., Architecture in Effect: Volume 1: Rethinking the Social in Architecture: Making Effects and Volume 2: After Effects: Theories and Methodologies in Architectural Research, English (Actar, 2020), 233–39.

28 Tour Bois-Le-Prêtre, n.d., Www.Dezeen.Com, n.d., https://static.dezeen.com/uploads/2013/04/dezeen_Tour-Bois-le-Pretre-byFrederic-Druot-Anne-Lacaton-and-Jean-Philippe-Vassal_1sqb.jpg.

29 Fittja Peoples Palace, n.d., Https://Www.Spriddarchitecture.Com/, n.d., https://images.squarespace-cdn.com/content/ v1/5373c097e4b0c4a5e90e4f61/1479981741695-EJ3N58CB0MHQLKM5HDO7/FPP_Axo_Spridd.jpg?format=750w.

30 Fingerplanen, n.d., Http://Danishdesignreview.Com/Townscape/2017/9/3/the-Finger-Plan-at-70, n.d.

31 Byplanhistorisk Seminar, Køge Bugt-Planen, n.d., n.d., https://www.slideserve.com/gracie/brudstykker-af-trafikplanl-gningens-udvikling-bilen-og-byen-powerpoint-ppt-presentation.

32 Villa Rotonda, n.d., Www.Metmuseum.Org, n.d., https://www.metmuseum.org/art/collection/search/698054.