I 11 år har hun vært kreftpasientenes fremste representant i samfunnet. Hun stiller alltid opp i media til intervjuer eller debatter, hun deler egen krefthistorie, hun snakker med politikere, byråkrater - og ikke minst med vanlige mennesker. Alltid som en varm forsvarer for pasientenes beste. – Den røde tråden i mitt arbeidsliv handler om menneskers rettigheter, og at alle skal ha like muligheter uansett bosted, kjønn og etnisitet. Min bakgrunn innen juss kan jeg bruke til det meste som handler om mennesker, sier Anne Lise Ryel.
men det var det. Ingen snakket om sykdommen, som var forbundet med skam, sier Ryel. Det var kanskje ikke så merkelig at ingen snakket om kreft for 50 år siden hvis man tenker på datidens oppfatning av sykdommen. Lenge rådet forestillingen om at man selv i stor grad var skyld i at man fikk kreft.
Stille i Tromsø De fleste som kjenner Ryel vil nok trekke frem engasjement som hennes fremste egenskap. Selv mener hun det tok litt tid før hun engasjerte seg i samfunnsdebatten. Hun vokste opp i Tromsø, og var som barn rolig og sjenert i mange år. – Jeg var en typisk flink pike som var faglig sterk og god til å tegne, men heller dårlig i idrett. Jeg tror det å ikke være flink i de tingene som er populære, gir en ydmykhet i forhold til hva man kan, sier Ryel. Hun har hatt en rekke tunge stillinger som likestillingsombud og statssekretær i Justisdepartementet, samt flere advokatstillinger. Listen over styreverv, spesielt innen helse, er lang.
løsningen, og man kunne unngå kreft ved mye rå naturlig kost og et sunt levesett. Kreftforskeren Sir Arbuthnot Lane uttalte at ‹‹ingen trenger å få kreft som gidder å undgå den››. NFKB fungerte mest som et propagandakontor for riktig kosthold med budskap som ‹‹styrk din helse, spis litt råkost hver dag›› eller ‹‹mennesket dør ikke – det dreper seg››. Senere ble vitenskapelig forskningsarbeid foreningens hovedmål, og det ble mer fokus på tidlig diagnose og rask behandling. Men lenge var ernæring, opplysning og hygiene tre nøkkelord i norsk sosialpolitikk.
Folkesykdom nummer én Kreft har blitt vår folkesykdom nummer én. Én av tre nordmenn får kreft i løpet av livet. I år feirer Kreftforeningen 75 år. Organisasjonen kan se tilbake på en voldsom medisinsk utvikling, og ikke minst stor forandring i synet på pasientens rolle og velferd. – Da jeg vokste opp snakket man ikke om kreft i det hele tatt. Kanskje døde naboen, og det gikk noen rykter om at personen hadde hatt parykk, 16
Råkost som medisin Da Norsk Forening til kreftens bekjempelse (NFKB) ble stiftet i 1938 var et helhetlig helseideal utgangspunktet. Omkvedet var at kreft kunne bekjempes med kunnskap. Forebygging var
som er vanskelig å dele med andre. Vi må ivareta og se hele mennesket. Vi er ikke A4-mennesker, selv om det står i glamourbladene. Å få kreft gjør noe med deg, sier Ryel. Ryel vet hva hun snakker om. I 2005 opplevde hun selv å få brystkreft. Hun mener det har gitt henne en ekstra dimensjon i arbeidet. – Min historie er bare en av mange, men det er nok en del likhetspunkter med mange andres opplevelser. Det er lett å miste fotfestet når man får en kreftdiagnose. Selv om fornuften sier noe annet, tenker man på hva som kommer til å skje. Det er lett å tenke
Ikke lenger tabu I dag er det en helt annen åpenhet omkring kreft. Det er ikke lenger tabu å snakke om sykdommen, og mange legger ut bilder i sosiale medier av både seg selv og barn som er rammet. Ryel mener det likevel er langt igjen til full åpenhet om sykdommen. – Det er mange elementer ved kreft vi fortsatt ikke snakker om. Mange opplever fysiske plager, for eksempel at de må bruke bleie, får arr på kroppen eller begynner å lukte rart. Sexlivet kan også bli annerledes. Det kan være ting som ikke er synlige,
Avgjørende med rask diagnose Nettopp tidlig diagnostisering er en av Ryels kjernesaker. I 2010 kom en rapport fra Helsetilsynet som slo fast at den aller viktigste risikofaktoren og flaskehalsen for kreftpasienter er forsinkelser i diagnostikk på ulike nivåer. – Det folk er aller mest opptatt av er å få diagnose og behandling raskest mulig. Venter man for lenge påvirker det hele prosessen, men det er også en voldsom psykisk påkjenning å vente på behandling, sier hun. Hvordan kan Aleris og andre private aktører best mulig bidra til å forbedre kreftdiagnostikken? – Først og fremst ved at de eksisterer og tar unna køene. Kapasiteten i det offentlige er ikke alltid tilstrekkelig. Det offentlige burde i langt større grad kjøpe tjenester av private, så lenge det er behov for det. Som pasient bør jeg vite at jeg får den beste behandlingen fortest mulig, uavhengig av om det er offentlig eller privat, sier Ryel. Hun er opptatt av at det er det offentliges ansvar å sørge for best mulig
det verste. Hva vil skje med barnet mitt hvis jeg dør, for eksempel. Hver time man venter på behandling er én time for lenge, mener Ryel.