ADVENTungdom (AU) er et kristent magasin for unge mennesker i Norge. Vårt mål er å bygge relasjoner mellom hverandre og til Gud ved å informere og engasjere gjennom relevante tekster og viktige temaer.
relevante tekster og viktige temaer.
lom 13 og 30 år og utkommer seks ganger i året. Prisen for et årsabonnement for dem
ADVENTungdom er gratis for alle unge mellom 13 og 30 år og utkommer seks ganger i året. Prisen for et årsabonnement for dem som er over 30, er kr 375 (420 for utlandet).
ADVENTungdom tar gjerne imot, og oppfordrer til bidrag i form av leserbrev, lengre
ADVENTungdom tar gjerne imot, og oppfordrer til bidrag i form av leserbrev, lengre og kortere tekster, samt billedstoff. Signerte artikler står for forfatterens mening og er ikke nødvendigvis i tråd med SDAs offisielle synspunkter. Redaksjonen forbeholder seg retten til å redigere alt innsendt materiale, samt valg av tekster til publisering.
«Frykt ikke,
Ansvarlig redaktør: Gry Beate Marley
Redaktør: Tiani Præstiin
Ansvarlig redaktør: Gry Beate Marley Redaktør: Miriam Sharif Marley
Redaksjonsråd: Charlotte Duun, Elias Fonn Aluwini, Kaia Harral, Tiani Præstiin, Safi Nziwa Kisunzu
Layout og utforming:
Redaksjonsråd: Charlotte Duun, Tiril Kristine Knutsen, Jonatan Kolstad, Leo Moen, Kaia Harral, Ruben Cornelius Stokland, Sarah Emina Andersen
Da jeg i fjor høst flyttet til Bergen for å studere, kjente jeg for første gang ordentlig på hvordan det var å tråkke utenfor «adventistboblen». Oppveksten min var preget av offentlig skole og lang vei til nærmeste adventistkirke, så det å være den eneste kristne i klassen/på skolen var ikke noe ukjent fenomen. Og ikke noe problem – jeg snakket gledelig om troen min og alle visste at jeg feiret sabbat hver lørdag og pratet med Gud på fritiden. Men etter tre år på Røyse (adventistkirkens norske navle?), med et år på TVS og to år i SABU, opplevdes overgangen brå da jeg igjen skulle ut i «storsamfunnet».
Plutselig ble det vanskelig (tross hele min barndom som stolt gladkristen) å fortelle medstudentene mine at jeg skulle i kirken på lørdag eller smågruppe en onsdag kveld. Hvorfor? Sannsynligvis skyldtes det frykten for å bli avvist og en skam over å være annerledes. På Røyse følte jeg meg trygg, omringet av folk som tenkte som meg og delte troen min. I Bergen følte jeg meg alene – og pustet alltid litt lettere på lørdager eller smågruppeonsdager hvor jeg igjen tråkket innenfor adventistfellesskapets trygge vegger.
Det er kanskje dette vi mener med «adventistboblen». Et fellesskap som er trygt og godt, men som også kan gjøre møtet med verden utenfor krevende. Er boblen bra? Utfordrende? Trengs den? Dette er spørsmål vi prøver å belyse i dette nummeret.
Som liten elsket jeg å blåse såpebobler. De var vakre og skinnende, men sprakk fort når de traff virkeligheten. Noen ganger tenker jeg at adventistlivet kan være litt sånn. Boblen er fin, men den varer ikke evig. Vi er faktisk kalt til å gå ut (av boblen?): «Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt!» (Markus 16,15).
Hvordan vi lever med både boblen og verden rundt oss, er en personlig prosess. Enten du kjenner deg igjen i temaene som deles eller ikke, får du kanskje noen nye tanker for ditt eget liv mens du blar igjennom bladet.
God lesing – og Gud velsigne deg.
Klem,
FØLG OSS PÅ INSTAGRAM: @adventungdom
MEG +ADVENTIST +STUDIETIDEN = ??
SKREVET AV TIRIL K. HANVOLD
Hva vil de egentlig tenke når de hører at jeg ikke spiser kjøtt, ikke vil shoppe på sabbaten eller at jeg sier nei takk til alkohol? Kommer de til å tro at jeg er medlem av en semihemmelig sekt? Eller at jeg driver med en ekstrem form for detox? Hva skjer når jeg står på en fest i fadderuken, skal jeg bare stå der med en fanta exotic i hånden og se “dum” ut?
Da jeg begynte å studere i en ny by, var det nettopp slike spørsmål som surret bak i hodet mitt i det jeg flyttet tingene mine inn i et ukjent bygg. Jeg trodde ikke at jeg levde i en “adventistboble”, helt til jeg plutselig stod utenfor den. Jeg hadde jo gått på sekulær grunnskole, men etter tre år på TVS (og et år som ettåring) innså jeg at jeg faktisk hadde vært i en slags «adventistboble». Ikke fordi det nødvendigvis er noe galt med det, men fordi miljøet var trygt, varmt og kjent.
På TVS kunne jeg være meg selv. Jeg trengte ikke å føle meg annerledes eller rar. Jeg trengte ikke i særlig grad å møte spørsmålstegn ved sabbaten, alkoholfri var ikke rart og det å ikke spise gris var ikke en sjokkfaktor. Vennene mine hadde de samme verdiene, og vi kunne møtes på alle arenaer: sosialt, skole, idrett og åndelig. Plutselig bleknet alle bagatellene vi klagde over på kveldene på rommet når vi stod med vitnemålet i hånden. For plutselig var det slutt. Så stod jeg på trappen til universitetet, og måtte plutselig forklare meg igjen. Jeg måtte faktisk finne ut hva jeg selv virkelig stod for og mente. Ikke minst lurte jeg på hvordan i all verden jeg skulle begynne for å finne likesinnede.
Overgangen var større enn jeg kanskje har gitt uttrykk for. Jeg har tatt privilegiene fra TVS litt for gitt, og glemt hvordan miljøet utenfor boblen er. Kanskje litt hvor brutalt det kan være. Jeg var smålig nervøs for hvordan folk kom til å reagere når jeg på idrettslaget eller mellom forelesningene ga uttrykk for en tro som ikke nødvendigvis er overrepresentert. Hva kom de jeg møter til å si når jeg sier nei til å dra på kafe, fordi jeg skal i kirka? Overraskelsen kom: det gikk helt fint.
Når man finner de rette menneskene, blir du ikke sett på som rar eller annerledes. Man blir sett for den man er. Kanskje vi har en tro som ikke alle vil forstå med en gang, men jeg har opplevd at mange er åpne for å høre. Det har bydd på samtaler med alt fra studievenner på forelesning til lagkamerater på idrettslaget. For mange er
åpne for å lytte og forstå. Det at vi står rakrygget i det vi tror på, og tør å ta de litt skumle samtalene om hvem vi er og det vi tror på, kan bety mye mer enn vi tror.
For boblen sprakk, men troen stod støtt. Det er viktig å lage et fundament når man er ute i verden. Det er noe som har gitt deg trygghet, identitet og retning, som du tar med når du går ut i verden. Når det blir vanskelig så kan man huske på det Jesus sier i Johannes 17:14-16: “Jeg har gitt dem ditt ord. Og verden har hatet dem fordi de ikke er av verden, likesom jeg ikke er av verden. Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde. De er ikke av verden, likesom jeg ikke er av verden.” Så om det er vanskelig å være den eneste kristne, eller en som står opp for troen, så vit at du ikke er alene.
For meg ble ungdomslaget i Bergen et slags andre hjem. Smågruppen, kirken, vaffelkvelder og idrett ble en forlengelse av TVSmiljøet. Ikke minst ble jeg også veldig overrasket over hvor mange andre kristne som finnes! Altså, vi er jo virkelig ikke alene! Selv om vi kanskje ikke er overrepresentert som adventister, så glemmer vi noen ganger hvor mange vi er i det store kristne felleskapet. Første gangen jeg dro i en studentkirke kan jeg ikke glemme, det var en fullsatt sal hvor alle var der for å tilbe Gud. Dette var en påminnelse: vi er kanskje en minoritet, men vi er ikke alene.
Mine tips til deg som er ny utenfor boblen
• Bygg et stødig fundament, og stå rakrygget for det. Det er veldig viktig å ikke kompromisse hvem du er for å passe inn.
• Finn et ungdomslag – Adventistkirken har flere på ulike studiesteder (f.eks. Bergen, Kongsberg, Oslo). Meld deg på arrangementer!
• Du “må” ikke finne bestevenner på studiet – Det er helt greit å ha venner utenom studiet! Føler mange legger mye press på å finne studievenner, men det finnes så mange andre arenaer man kan bli kjent med mennesker man trives med
• Sjekk ut KRIK og Laget – Sykt bra organisasjoner for å møte andre kristne.
Solidaritetstur
I sommer reiste 17 unge voksne på Solidaritetstur med SABU og ADRA Norge til Uganda.
SKREVET AV ANN-ELIN HOPE
Vi kjørte ut av Kampala i Uganda, forlot travle gater og høye bygninger, og satte kursen nordover mot Bidibidi, en av verdens største flyktningbosettinger. Jo lenger vi kom, jo tydeligere ble kontrasten: fra storbyliv til et område der alt handler om å klare seg gjennom dagen.
Bidibidi er full av liv og barnelek. Vi var der sammen med ADRA for å delta og lære fra prosjektene deres - skoler, jobbskaping, bakerier og treplanting, og for å høre historiene til menneskene som bor der.
Planting av trær handler ikke bare om miljø, men om livsviktige ressurser. Hvert tre kan bety skygge, ved og mat for en familie. På bakeriet lærte tenåringsmødre å bake kjeks mens babyene hvilte på hoftene deres, og i risåkrene ble vi møtt av jubel. Å jobbe side om side med bøndene i gjørmen, ga et lite glimt av hverdagen deres.
Barnehagen vi besøkte viste utfordringene tydelig: Her var det ingen stoler, lærerne jobbet uten lønn og barna trengte mat og trygghet. Sånt skjer når hjelp fra USA kuttes over natten. Likevel har ADRA klart å uteksaminere over 300 elever dette siste året som nå kan forsørge familiene sine. Det gjorde sterkt inntrykk å se resultater av innsatsen på nært hold.
Kulturdagen var fylt av musikk og dans, men øyeblikket jeg husker best var da en liten jente som hadde fulgt oss hele dagen til slutt tok hånden min.
Etter besøket dro vi videre til Murchison Falls, der vi opplevde Ugandas naturrikdom med elefanter, flodhester som gresset utenfor teltet om natten og løveunger i soloppgangen. Det var igjen et sterkt møte med kontrastene i landet.
I Kampala reiser moderne bygg seg mot himmelen. I Bidibidi kjemper familier for å dekke grunnleggende behov, og lærere jobber frivillig for at barna skal få utdanning. Det minner om hvor mye små bidrag og prosjekter betyr: trær, skoler, yrkesopplæring og det å se og anerkjenne menneskene bak historiene.
Hvis du får muligheten til å reise på en Solidaritetstur, ta den. Lytt til menneskene du møter og bli med inn i deres hverdag. Opplevelsene kan forandre hvordan du ser på verden og minne deg om at innsatsen her hjemme faktisk gjør en forskjell.
INSPIRERT AV INSTAGRAMBRUKEREN @TING_SOM_SER_SYKT_KRISTNE_UT
Mye å lære, MYE Å DELE
Har du noen gang vært på en gudstjeneste utenfor Adventistkirken og følt deg litt fremmed? Lurt på hvor du skal gjøre av hendene når andre løfter dem i været? Kjent på usikkerheten om du er på konsert eller lovsangskveld, eller blitt observant på at det finnes svært forskjellige måter å be på? Da er du ikke alene. Når man stikker hodet utenfor adventistbobla, oppdager man raskt at det finnes mange ulike måter å praktisere troen på.
SKREVET AV KARINA T. DUNSETH
FOTO AV JOHN PRICE/UNSPLASH
Jeg husker første gangen jeg prøvde å løfte hendene i lovsang – mest fordi jeg ville teste det ut. Tankene mine gikk mer til:
“Oi, nå løfter jeg hendene. Gjør jeg det riktig?” enn til sangen. Men, etter hvert har jeg merket at det å vende hendene mot himmelen faktisk kan hjelpe meg å være mer til stede i lovsangen –akkurat som det å knele kan hjelpe meg å fokusere i bønn. Jeg har heller ikke vært vant til å gå til forbønn, men det å bli bedt for personlig har jeg flere ganger opplevd som sterkt. Og da jeg besøkte Den norske kirke i påsken, kjente jeg på kraften i tradisjonene der, og den høytidelige feiringen av Jesu oppstandelse.
Møter med det ukjente minner meg om å stille spørsmålet: “Hvorfor gjør jeg det jeg gjør?” Det gir lite mening å løfte hendene bare for å se kul ut, men det gir heller ikke mening å la være å gjøre noe kun fordi jeg er redd for hva andre måtte tenke. Vi er skapt forskjellige, og jeg tror ikke det finnes bare én “riktig” måte å tilbe Gud autentisk på. Bibelen er full av mennesker som møtte Gud på ulike måter – og Gud møter oss der vi er, når vi med et oppriktig hjerte søker ham.
Jeg tror vi adventister har mye å lære av andre kristne – både i hvordan man kan samles, hvordan man kan praktiserer troen, og hvordan man møter vanskelige spørsmål. Samtidig har vi også mye å dele. Jeg har for eksempel venner som er fascinert av hvordan vi feirer sabbaten, kirkens fokus på helse, og venner som digger at vi alltid har barnefortelling på gudstjenesten.
På samme måte som mine venner kan finne ny inspirasjon ved å besøke meg i min adventistboble, tror jeg det er sunt for oss å bevege oss utenfor Adventistbobla. Det betyr ikke å forlate den, men å åpne opp vinduer og dører – slik at vi både kan lære av andre og samtidig la andre få se rikdommen i vår egen tro og praksis.
Jeg tror Gud ønsker at vi skal være rotfestet i troen vår, men samtidig åpne og nysgjerrige. Speile Jesus, som både var tett knyttet til sin Far og samtidig levde midt blant mennesker.
Så neste gang du møter noe som er annerledes, kan du spørre deg selv: Hvordan kan dette hjelpe meg å vokse i troen – og hvordan kan jeg samtidig være et vitne om det jeg selv tror på?
Ta med adventistbobla UT PÅ GATA!
Å stå ute på gata kan høres både skummelt og skremmende ut. Kanskje har du negative assosiasjoner til andre som har opplevd å bli prakket på troen på torget? Kanskje disse opplevelsene har gjort at du ønsker å holde deg lengst unna misjon på torget? Etter å ha lest denne teksten håper jeg du sitter igjen med andre tanker om det å stå på gata. Her vil jeg kort fortelle om en flott erfaring jeg har gjort sammen med ungdomslaget, ved å dele ut GRATIS VAFLER!
SKREVET AV CHARLOTTE DUUN
Fredag 12. september dro jeg sammen med en gjeng fra Connected ungdomslag til Bergen. Planen var at vi sammen med Bergen ungdomslag skulle gjøre noe hyggelig for andre. Og hva er vel ikke mer hyggelig enn å dele ut varme, ferske vafler til folk på gata! Ut ifra tidligere erfaringer gir dette mange flotte muligheter til å komme i kontakt med mennesker. De fleste venter nemlig gjerne 1-2 minutter om vaffelen fortsatt er i jernet. Hvis ikke rekker man kort å høre hvordan dagen deres har vært mens de smører på syltetøy! Jeg har til og med opplevd at flere har blitt stående etter at de har fått vaffelen, og vi har hatt mulighet til å snakke med dem om alt fra bringebær eller jordbærsyltetøy til samtaler om Gud! Det er helt utrolig hvordan Gud kan lede slike samtaler.
Hver gang vi har satt i gang en slik stand ute på gata oppleves det litt skummelt – det å ta med adventistbobla ut på gata. Likevel sitter jeg aldri igjen med en dårlig følelse i etterkant – heller det stikk motsatte! Å kunne se gleden hos så mange tilfeldige mennesker på gata bare gjennom vafler gir deg automatisk glede tilbake. I tillegg er det en lavterskel måte å komme i kontakt med fremmede på.
Jeg tror vi er nødt til å møte folket ved å se deres “behov”. Det var i alle fall det Jesus gjorde. De fleste der ute ønsker ikke å bli prakket på masse troslære av oss. Derimot er folk der ute søkende etter et varmt fellesskap og kontakt med andre mennesker. Det er flere vi har snakket med på gata, som vi i senere tid har invitert med til å klatre, spille volleyball og andre aktiviteter i ungdomslaget. Der har vi hatt mulighet til å bygge broer med mennesker på en helt unik måte. Vi kommer i kontakt, blir kjent med andre og får dele troen på en måte som ikke føles som noe pressende.
Om du har et ungdomslag, noen venner eller andre i “adventistbobla” rundt deg utfordrer jeg deg til å prøve ut gratis vafler der hvor du er! Det er en så flott velsignelse både for en selv og de rundt deg. Hvis du sitter igjen med spørsmål om hvordan å gjennomføre noe slikt er det bare å sende meg en melding, jeg hjelper mer enn gjerne og heier på dere :)
FOTO: ATLE HAUGEN
FOTO: ATLE HAUGEN
FOTO: ATLE HAUGEN
FOTO: ATLE HAUGEN
Bilder fra sommerstevnet
FOTO: ATLE HAUGEN OG TIANI PRÆSTIIN
Refleksjoner fra adventistboblen
Hva har vi i adventistkirken som gjør det verdt å bli her?
Hva finnes i «boblen» vår som gir oss noe unikt?
SKREVET AV KAIA HARRAL
Jeg er oppvokst i adventistkirken og den har alltid vært en stor del av livet mitt. Jeg har gått alle årene mine på Tyrifjord barne- og ungdomsskole, en av adventistkirkens grunnskoler. Jeg går i kirka hver sabbat. Det meste av aktiviteter jeg er med på er tilknyttet adventistkirken. Hva gjør at jeg blir her? Det er et veldig godt spørsmål. En stor del av det er venner. Det er fint å kunne bli kjent med ungdommer med de samme verdiene som meg. Vaner er jo også en del av det. Det er det jeg er vant til, så det er det jeg liker. Men jeg liker det på grunn av mye mer enn bare vaner, det er jeg helt sikker på! Det gir meg glede og energi å være med på SABU arrangement, nye venner og minner for livet!
Jeg tror at noe av det vi har som er unikt er fellesskapet, troen og en fred og mening med livet. Vi i adventistkirken har et fellesskap i menigheten, men også nasjonalt og til og med globalt. Det gjør at vi kan reise rundt om i verden og likevel føle oss en del av kulturen, troskulturen. Det gjør det så mye større å være del av et globalt fellesskap. Troen vår er også en stor del av adventistkirken.
Vi har fred og en mening med livet.
vi sa JA til Jesus!
MALIN DITMANSEN
VICTORIA BROWN, RANGER KUU TAR-NOE OG ESTER PHAN TUN
TIINA VYYRYLAINEN, TOMINE ELISE LOCHNER, MAY-LINH VU STØTT, JULIAN LYDERSEN
ATLE F. ALUWINI
LIDIA BREDESEN FOTO: ARNE BREDESEN
MIKAEL LEANDER SÆRHEIM
TONY-EMMANUEL JAMES
ADAM BUKOVY FOTO: BERTIL BLOMKVIST
HELENE NICOLAYSEN
DAVID OG JONATAN SUNDGOT
QORIANKA WOLLAN QUISPE
BENEDICTA AGYEMFRA OG FORTUNATE AMBAYO
Bli kjent med pastor
Melissa Wilson
Hvorfor ble du pastor?
Jeg valgte å studere teologi på Newbold mest fordi jeg syns det var interessant, ikke fordi jeg hadde tenkt til å bli pastor. Men da jeg var ferdig med BA, var jeg veldig usikker på hva jeg egentlig ville gjøre. Så da tenkte jeg at jeg kunne prøve meg som pastor. Mens jeg studerte sa jeg alltid at hvis jeg fikk jobbe med barn og unge kunne jeg godt bli pastor, og den muligheten har jeg jo vært så heldig å få. Jeg har jo i mange år gjort det jeg liker best: jobbe med unge folk, gjøre masse gøy, leke og prate om Jesus.
Hva er det beste med jobben din?
Det beste med jobben er alle folkene man møter og får bli kjent med :) (Både dere unge, men det er mange gøye gamle folk i menighetene våre også, som har gjort mye imponerende og crazy.)
Hva er favorittmaten din?
Favorittmaten min er hjemmelaget lasagne, med salat og hvitløksbrød!
Føler du deg noen gang i en «adventistboble»? Er det bra eller utfordrende?
Jeg kan ofte føle at jeg er i en adventistboble, ja. Det kan jo være bra fordi det føles trygt, men jeg syns nok det er mest utfordrende. Det krever at man er litt ekstra bevisst på at man er inkluderende, både måten man snakker om ting på og sosialt. Det kan fort bli internt i adventistbobla, og kanskje man lettere kan gå glipp av nye spennende muligheter fordi man er så vant til å gjøre ting på den samme adventistiske måten hele tiden. Idk.
Har du et eksempel på en gang du lærte noe viktig av noen utenfor «boblen»?
Hadde det ikke vært for hun jeg delte rom med i England da jeg begynte å studere teologi, som ikke var adventist, så er jeg usikker på om jeg hadde vært adventist i dag. Hun lærte meg mer om bønn og om Gud, enn jeg har lært av noen andre. Hun var ikke kristen, men fordi hun spurte og utforsket tro og hva det vil si å be for første gang, så lærte jeg mye om min egen tro og fikk nye perspektiver på bønn og hvem Gud er. Men det er en lang historie, så spør meg gjerne om det neste gang vi treffes ;)
Hva hadde du blitt om du ikke ble pastor?
Hvis jeg ikke skulle blitt pastor, så kunne jeg hatt lyst til å jobbe med ungdommer med funksjonsnedsettelse, eller noe i den retning.
Hjelpeaksjon 2025
– Når vi gjør en forskjell sammen
SKREVET AV GRY HAUGEN, ADRA NORGE
Hver høst skjer det noe helt spesielt. Elever fra Adventistskolene og Tyrifjord videregående tar på seg ADRA-vesten, finner frem regnjakka og går ut for å hjelpe andre. Vi banker på dører, løper sponsorløp og lager kreative innsamlinger – alt for å gi barn og ungdommer i andre deler av verden en ny sjanse.
Pengene vi samler inn går til utdanning og yrkesopplæring for ungdom som har opplevd krig og flukt. I år støtter vi blant annet ungdommer fra Sør-Sudan som bor i en stor flyktningbosetting i Uganda. Med praktisk opplæring og startpakker får de mulighet til å starte egne små bedrifter og bygge en ny fremtid.
Du møter verden – og mennesker du ellers aldri ville ha møtt
Noen ganger føles verden urettferdig og urolig. Da er det godt å vite at vi faktisk kan gjøre noe. Hjelpeaksjonen er vår måte å si: ”Du betyr noe. Jeg bryr meg.»
Gjennom Hjelpeaksjonen lærer vi om hvordan livet er for barn og unge i andre land. Vi snakker om rettferdighet, kulturforskjeller og hvordan vi kan vise nestekjærlighet i praksis. Det er som å få et glimt inn i livene til mennesker vi kanskje aldri får møte ansikt til ansikt – men som vi likevel kan hjelpe.
Sponsorløp og fellesskap
På mange skoler er sponsorløpet et høydepunkt! Du løper eller går runder, og blir sponset av familie, venner eller naboer. Det er gøy, sosialt og gir skikkelig mening. Sammen gjør vi noe viktig –og vi har det fint mens vi gjør det.
Hva betyr det for deg?
Selv om det er skolene som ofte går foran og viser vei, er Hjelpeaksjonen for alle. Du trenger ikke gå på en Adventistskole for å være med! Kirker, ungdomslag og sabbatsskolegrupper kan også engasjere seg – og på den måten komme ut av den vanlige bobla og møte nabolaget. Kanskje dere vil arrangere et sponsorløp, en kafé, en konsert eller noe helt annet?
Når du er med på Hjelpeaksjonen, er du med på noe større. Du gir håp. Du viser omsorg. Og du får være en del av et fellesskap som bryr seg. Kanskje du til og med blir inspirert til å gjøre mer!
Nordic Camporee 2025
SKREVET AV MIRANDA MARLEY
Speiderleiren på Himmerlandsgården hadde temaet Mission Impossible og samlet deltakere fra Norge, Danmark, Sverige, Finland og Island. Vi fikk oppleve fellesskap, spennende aktiviteter, konkurranser, møter og en sterk åndelig opplevelse. Musikken skapte glede og nærhet til Gud, og talerne inspirerte oss med budskapet om at ingenting er umulig med Gud.
TIL
Tro vs. Tradisjon
SKREVET AV ANONYM
Alle mennesker vokser opp med forskjellige tradisjoner eller regler i familien, for eksempel mobilforbud ved middagsbordet eller tacofredag hver uke. Vi lærer også en spesifikk måte å tenke og håndtere ulike situasjoner på. Har du noen slike tradisjoner i familien din?
Jeg tror at det er nyttig å tenke over hvilke verdier og holdninger man har «arvet» fra foreldrene sine. Da kan man være mer bevisst over hva som er dine egne meninger. I dagens sekulære samfunn, virker det som at troen kan ha blitt en tradisjon man har arvet fra familien. Dette viser seg når en hel menighet, som en stor familie, deler en del like livspraksiser – for eksempel å gå i kirka på sabbaten. Da er det viktig å spørre seg selv: Hvorfor lever jeg som jeg gjør?
Har du tenkt på hva det vil si å være en troende adventist? Vi har mange trospunkter, som jeg tror er viktig å sette seg inn i, men det betyr ikke noe for deg personlig dersom du ikke har forstått poenget med troen. Da er det lett å fortsette i sin barnetro, som jeg ville definert som en ureflektert tro.
Å vokse ut fra sin barnetro handler om å vite hva det betyr å tro på Gud. Jeg utfordrer deg til å tenke over hva troen din betyr for deg, og for dem rundt deg. Troen på Gud vil definitivt forme deg og hvordan du forholder deg til situasjoner og mennesker i livet ditt – det er jo hele poenget med Guds godhet – den sprer seg. Husk at det er et aktivt valg som man må ta hver dag. Spør deg selv: Ønsker du å velge å tro på Gud hver dag?
KVERULANT
Vår kjære Adventistkirke kan lett føles ut som bare en stor familie. Du kan dra på leir og kjenne 80% av gjengen allerede, og selvfølgelig de velkjente sangene. Du kan reise til et annet land, og likevel finne folk som snakker din «religiøse dialekt». Det er trygt. Det er kjent. Det er digg å være en del av boblen.
Men… er det alltid bra? Ikke fordi det er galt å «beskytte troen vår» eller skjerme oss fra fristelser, men fordi det er så lett å gjemme seg der. Det er så lett å bli værende på innsiden, henge med våre egne, hvor vi slipper å forholde oss til mennesker som tenker og lever helt annerledes enn oss. Deres problemer er liksom ikke våre.
Jesus gjorde det motsatte. Han gikk ut av himmelen, ut av Nasaret, ut til folket. Han spiste med syndere, ble venn med outsiders, tok på dem som på grunn av sykdom eller synd var utestengt fra menneskelig kontakt. Han provoserte dem som helst ville holde seg i sine egne religiøse kretser, som voktet de teologiske broene, som var mer bekymret for sin ytre renhet enn om hjertet var godt. Han ble faktisk kritisert for å være for mye blant folk på utsiden.
Så hva med oss? Bruker vi boblen som et trygt sted å vokse eller som et skjulested for å slippe å møte verden? Kanskje er det viktigste spørsmålet: Hvordan kan vi være lys og salt, hvis vi bare lyser for hverandre?
HJØRNET
SKREVET AV MICAH DAHLSEIDE
BOBLEN og Bibelen
Jona i fisken (GT) og Peter på taket (NT) lærte noe grunnleggende for følgere av Jesus. Historiene deres er overraskende relevante for oss i dag. Det er ikke overraskende å ende opp i en trygg «boble» når man vokser opp i et kristent miljø. Sangene er kjente, bibelquizene er din tid til å skinne, og de fleste har samme verdier som deg. Et slikt fellesskap er essensielt for mennesker, men det er viktig at vi bruker det til Guds ære og ikke bare for vår egen komfort. Både Peter og Jona måtte forlate sin «boble» for Guds ære, og det påvirket andre positivt. Ved å forlate boblen hjalp de ikke bare andre, men ble også velsignet av Gud og vokste i troen sin.
SKREVET AV LIDIA HILDE BREDESEN
Gå ut fra komfortsonen (boblen) din Jeg tipper at jeg ikke er den eneste som tenker over hvem jeg sosialiserer med. Vennene mine er min «safe space» og det krever mye energi fra meg å snakke med folk jeg ikke kjenner godt. Det er fristende å bli værende i sin «safe space.» Nye ting, som arrangementer utenfor kirken eller å sitte ved et annet bord i skolekantinen uten vennene dine kan virke litt «ork». Det kan til og med føles skummelt. Profeten Jona i Bibelen syntes ikke å dra til Ninive var bare «ork», han var faktisk så redd at han flyktet fra Gud og fra kallet han fikk (se Jona kap. 1). Folket i Ninive hadde et dårlig rykte, og Jona ville helst holde seg langt unna dem. Etter en lang, men nødvendig prosess (Jona 1-2) leser vi hvordan Jona likevel drar og advarer folket i Ninive, og de angrer av hele sitt hjerte (Jona 3). Jona som forlot sin «safe space» fikk folket i Ninive til å endre seg. På samme måte kan vi påvirke andre positivt når vi våger å forlate komfortsonen vår.
Evangeliet gjelder alle
Disippelen Peter var oppe på taket og ba da han så himmelen åpne seg og et laken sveve ned mot han. På lakenet var det dyr som Peter hadde lært var urene. Til Peters store sjokk befalte Gud «Slakt disse dyrene og spis dem!» (Apg
10,9-13). Peter protesterte, men Gud svarte «Det Gud har renset, skal du ikke kalle urent». Kort tid etter ble Peter sendt for å forkynne evangeliet til Kornelius, en romersk offiser. Det var imot Peters normer å snakke med «hedninger», men han forsto nå at evangeliet ikke bare gjaldt for jøder. Ved at Gud endret Peters menneskesyn, ble Kornelius og flere døpt og Den Hellige Ånd kom over dem (Apg 10,45-48). De fleste av oss har ikke sett et laken fullt av dyr fare ned fra himmelen, men vi kommer i situasjoner hvor vi må gå imot våre normer. På samme måte som Peter måtte endre synet sitt, bør vi se på folk slik Gud gjør, og ikke slik verden gjør. På den måten kan vi være i verden, og ikke av den (Rom 12,2).
Vær verden lys
Så jeg oppfordrer deg til å gå ut fra komfortsonen og dele av det du selv har blitt velsignet med. La «adventistboblen» gi deg styrke til å dele evangeliet, i stedet for å stoppe deg. For ingen tenner på et lys for å dekke det, men for å la det lyse opp for alle som er i rommet (Matt 5,14-15). På samme måte jobber Gud med oss for at vi skal dele evangeliet med alle og være verdens lys (Matt 5,16) – «Slik skal dere la lyset dere skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør og prise deres Far i himmelen.»
Bibelsurf
SKREVET AV MANUEL PAECH
FOTO: KARINA T. DUNSETH OG TIANI PRÆSTIIN
For noen uker siden var ungdomslaget i Bergen på surfetur i Stavanger. Målet med turen: Bli kjent med ungdomslaget i Sandnes/Stavanger, bli bedre kjent med bibelen, og ikke mist – surfe. Vi fikk en strålende helg med leker og sosialt samvær på sabbaten, og surfing på søndagen. Det var dritgøy, og jeg anbefaler alle en surfetur.
IMPACT
Har du lyst til å oppleve en sommer fylt med mening, fellesskap og ekte glede? Da er IMPACT noe for deg! Dette er en uke der ungdom samles for å ha det gøy sammen, lære mer om Gud, og oppleve hvor sterkt det er å dele troen sin med andre.
Gjennom uken blir du kjent med ungdom med samme tro og som ønsker å spre Guds kjærlighet gjennom misjon. Samt vil uken bestå av spennende aktiviteter og inspirerende møter både morgen og kveld. For mange er HelseExpo et meningsfullt arbeid i løpet av IMPACT, da du får mulighet til å spre budskapet om helsenøklene og hjelpe mennesker som trenger råd for å leve et godt liv. En deltaker fra IMPACT 2025 uttrykte at «Selv om regnet endret planene ved misjonsaktivitetene, ble det en velsignelse. Vi fikk gode, ekte samtaler.» For andre er aktivitetsdagene til stor glede, fordi du får mulighet til å kombinere kristen tro med bevegelse og konkurranse.
IMPACT er ikke bare enda en leir: det gir deg en mulighet til å få gode venner og få meningsfulle utfordringer som du kan ta med deg videre. IMPACT er en uke for å bli inspirert, styrke troen på Gud og ta del i et fellesskap der du kan knytte bånd og støtte hverandre i troen.
Så - er du klar for en sommer som er annerledes? En sommer som gir mening? Da sees vi på IMPACT!
Her er bilder fra årets IMPACT.
Hjelp oss å bli bedre!
Dette bladet er laget for deg – derfor trenger vi også å høre fra deg!
Hva likte du best ved dette bladet?
Hva kunne vært bedre?
Synes du temaene er relevante/interessante/engasjerende?
Har du forsalg til temaer eller spalter vi bør ta med videre?
Hva synes du om bladets utseende?
Kunne du tenke deg å bidra med noe selv?
Send oss gjerne dine tanker – korte eller lange. Din tilbakemelding gjør bladet bedre for alle.
SEND IN HER:
• E-post: adventungdom@gmail.com
• Instagram: @adventungdom
Bli med!
Relation
SOMMERFRYD
LEIRSTED
17. okt - 19. okt
SABU
Lederkonferanse
HALVORSBØLE
31. okt - 2. nov
Fotballcup MJØNDALEN 22. nov
VELKOMMEN TIL PARWEEKEND
PÅ SUNDVOLLEN HOTELL
MED ANNE-MAY OG THOMAS MÜLLER
6.-8. FEBRUAR 2026
Se sabu.no/arrangementer for mer informasjon om alle kommende arrangementer
