ANDERS SEVALDSEN – ODELSGUTTEN SOM VALGTE DET ÅNDELIGE BRØDET

Av Trygve Andersen

Som nevnt i en tidligere artikkel, økte pastorstaben vår betydelig rundt 1896. Det ble det rom for etter at man hadde hatt en informasjonskampanje om viktigheten av å betale tiende. En av dem som ble pastor da, var Anders Sevaldsen. Han er en av de få som ikke kom over fra Amerika som misjonærer hit, han var «helnorsk». Sevaldsen var fra Nord­Trøndelag. Han var født på gården Stuskin i Verdal i 1863. Han var odelsgutt til gården, men valgte å gi den til sin yngre bror Ole. For i sin ungdom fikk han en religiøs oppvekkelse med baptistkirken og ble med i deres menighet. Han tok deres pastorutdanning, og planla altså å jobbe med sjelevinning i stedet for å bli bonde. Han hadde ikke virket så lenge i baptistkirken før han også ble kjent med adventbudskapet. Han ble adventist i 1894, og altså ganske snart ansatt som pastor hos oss.

Sevaldsen var gift med Anne Marie Pedersdatter fra Solum i Telemark, og de fikk 7 barn sammen. Hele familien reiste med Anders når han ble forflyttet som pastor, og det var ganske ofte på den tiden, man skulle ikke jobbe lenge på ett sted.

Sevaldsen arbeidet mange steder i Norge, og døpte mange mennesker. Han startet sin pastorgjerning som assistent for J. F. Hansen under en møteserie i Oslo vinteren 1895­96. Men allerede høsten etter hadde han egen virksomhet i Holmestrand. Senere finner jeg spor av ham i Fredrikshald (Halden), i Bergen, i Oslo og mange steder i Nord­Norge.

I en rapport om arbeidet i Norge i Review & Herald i 1902, fortelles det at Sevaldsen hadde vært litt for ivrig i sitt arbeid, og måtte sitte i fengsel på vann og brød i 4 dager for å ha døpt ei jente som var under 15 år. Hun hadde nok søkt sognepresten om utmeldelse fra statskirken, men han hadde avslått dette. Det hadde han sikkert rett til å gjøre hvis foreldrene var medlemmer av statskirken. Men Sevaldsen hadde altså døpt henne likevel. Det ble det politianmeldelse av, og Sevaldsen måtte sone i fengsel.

I 1905 er han plassert i Tromsø og arbeider derfra. Han skriver fyldige rapporter i Evangeliets sendebud fra sin virksomhet, og de gir et godt inntrykk av hvordan det var å være pastor i Nord­Norge på denne tiden. Jeg klipper ut et par avsnitt (i et noe modernisert språk):

«Bønneuken tilbrakte jeg sammen med søsken i Tromsø. Derfra dro jeg ut, bestemt på å være borte i ca. 2 mnd. I mørke og snødrev gikk veien med dampskip sydover. Jeg gikk av et sted hvor jeg stoppet noen dager blant folk som gjerne åpner sine hus for sannhetens forkynnelse. Derfra videre med dampskip til Salangsdalen. Så derfra landeveien, først et stykke med hesteskyss, så videre på ski. Etter å ha tilbakelagt 29 km, kom jeg til familien P. hvor jeg tilbrakte 2 dager for avholdelse av to møter. Min vei gikk så videre med bare et par opphold i en dal hvor det bor flere troende dissentersinnede familier. Hos dem fikk jeg holde flere møter og mye privat samtale om Guds ord og vei».

Etter en lang historie, om et besøk hos en tidligere stortingsrepresentant, som er spennende, men for lang til å tas med her, fortsetter han:

«Til en avsidesliggende dal ca. 12 km borte hadde jeg en adresse og svakt håp om å få holde møter. Det ble møte, og en del mennesker kom. Etterpå formante en eldre mann dem som var samlet, og bekreftet det som var sagt, og han kjøpte boken «Jesu herlige aabenbarelse», av meg. Men så var det spørsmål om hus for flere møter. Ingen våget videre å åpne deres dører til den slags, skjønt flere uttalte seg anerkjennende om det som var talt. Slik kan det skje når man fører som bekjennelse «Guds bud og Jesu tro».

Fra 1907 til 1909 var Sevaldsen plassert i Melbu og arbeidet i hele Nord­Norge derfra. I disse årene prøvde man ut en litt spesiell distriktsoppdeling; de tre fylkene i Nord­Norge dannet et eget distrikt sammen med 3 län i Nord­Sverige. Dette distriktet er i SDA­årboka kalt «Northland mission». Her arbeidet han og en svensk pastor, og de to dekket hele dette store området. De var direkte underlagt Den Skandinaviske Union, hvor Sverige også var med på den tiden. Det var for øvrig mindre enn 100 adventister i dette store området i nord.

Dessverre fikk Sevaldsen personlige utfordringer på denne tiden. I 1909 døde hans kone i forbindelse med fødsel. Han giftet seg på nytt ganske fort, med en annen dame fra Telemark. Dette var vel for ham en helt nødvendig løsning, der han satt med flere barn, og et av dem helt nyfødt. Den nye kona hans, Anna Jørgine, var ikke adventist, hun var faktisk baptist, og var en av dem som Sevaldsen hadde døpt i sin korte karriere som baptistpastor tidlig på 1890­tallet. Han kunne nok ikke da fortsette som adventistpastor, og de flyttet til hennes hjemsted utenfor Skien. Han fant seg annet arbeid som «vognmand». Det ser ut til at han også ble utmeldt av menigheten en periode, men han beholdt sin tro, og ble opptatt i menigheten i Skien igjen i 1915. Hans kone fulgte etter og ble opptatt i menigheten året etter.

I 1923, da han fylte 60 år, skrev Sevaldsen et langt stykke i lokalavisen Varden om en hendelse fra stedet han var fra i Verdal. Det hadde vært et fryktelig massemord i 1806 på en nabogård til Sevaldsens oldefar. Nesten en hel familie var drept med kniv. En liten baby i en vugge, og en av sønnene på gården, var de eneste på gården som ikke var tatt av dage. Denne ene sønnen hadde også blitt skadet, men hadde klart å stikke fra stedet mens det pågikk. Da folk kom til huset neste morgen og oppdaget ugjerningen, satt sønnen der like ved det store blodbadet og vugget den lille babyen, som lå og smilte. Babyen skulle bli Sevaldsens bestemor.

To svensker som hadde vært på stedet bjørnen var skutt», som jo ordtaket sier at man ikke skal gjøre, men at han alltid hadde klart å gjøre jobben. er nok bare på invitasjon fra menighetene. Sevaldsen skriver også flere innlegg i avisene, og det gikk mye på å forsvare vår tro og lære, noe han var svært flink til. ble mistenkte for udåden, og Sevaldsens oldefar dro etter morderne. Han klarte å ta dem igjen langt oppe i Nord­Sverige på grensen til Finland, og ved hjelp av svensk politi ble de arrestert. De fant gode bevis for at det var de riktige personene, siden de også hadde stjålet mange ting fra gården der mordene fant sted. De ble brakt tilbake til Norge, og ble dømt til døden i en rettssak i København. Dommen sa, ifølge Anders Sevaldsens historiefortelling, at de skulle stenges inne i huset der mordene hadde blitt begått, og så skulle huset brennes ned. Dommen ble senere omgjort til vanlig halshugging, som ble utført utenfor Trondhjem. (Det finnes andre versjoner av dette i annen litteratur om denne hendelsen.)

Han forteller enda en historie om sin oldefar fra Verdal, om da han var med i krigen mot svenskene. Nordmenn og svensker lå i en stilling ganske nær hverandre et sted, så nær at de kunne rope til hverandre. En svensk offiser ville teste nordmennene litt, og satte en bukseknapp på toppen av en pinne som ble stukket opp i været. Så ropte han og spurte om noen kunne skyte ned knappen. Sevaldsens oldefar skjøt og traff knappen. Da ble det stille i den svenske leiren.

Denne artikkelen til Sevaldsen i Varden vakte oppsikt, og ble gjengitt i mange aviser rundt om i Norge i de påfølgende dagene og ukene, og ble også kommentert i en skandinavisk avis i Amerika.

Sevaldsen skriver ellers i artikkelen at oldefaren også var en velkjent bjørnejeger, som reiste rundt og tok livet av bjørner som ble ansett som farlige. Det ble sagt at han noen ganger hadde «solgt skinnet før

Jeg ser ellers i avisannonser at Anders Sevaldsen igjen er aktiv som taler i menigheten vår etter å ha blitt tatt opp igjen i 1915, mest lokalt i Skien, men han har også møter andre steder. Men han er ikke i listene over pastorer i SDA­årboka, så dette

Jeg vet ikke noe om årsaken, men jeg ser i menighetsprotokollen for Skien, at Anders Sevaldsen og kona dessverre blir utelukket av menigheten igjen høsten 1926. Og de går da tilbake til baptistmenigheten, hvor det ser ut til at han straks får kall til å være evangelist og emissær. Han reiser nå rundt i hele Norge igjen og holder møter i baptistmenighetene de siste årene av sitt liv.

Anders Sevaldsen døde høsten 1930, 67 år gammel. Han bodde da i Oslo­området og ble begravet på Vestre gravlund i Oslo.

Astrid Olga Lauritzen sovnet stille inn den 12. april, bare 59 år gammel. Astrid, som hadde røtter både på Helgeland og i Salten, ble medlem av menigheten i Bodø i 1987.

Som tidvis uføretrygdet alenemor til Arvid og Anne, ble hun aldri rik, men var allikevel alltid et raust og gavmildt menneske. Hun hadde masse humor, kjærlighet og omtanke, og tok opp gjennom livet godt vare på både foreldrene, bestemora si, barna sine, og etter hvert, barnebarnet Eir. Hun var bestandig en trygghet, alltid var hun der for sine. Ja, Astrid tok alltid vare på noen andre, og stilte sine egne behov i bakgrunnen.

I menigheten vil Astrid bli husket for sitt beskjedne, vennlige og milde vesen, sin lune humor, sin gavmildhet og trofasthet, og for sin utrettelige innsats for andre bak kulissene. Hun snakket ærlig om troen, briljerte ikke med store ord, men holdt fast i Guds løfter.

En venn beskrev Astrid som et medmenneske for folk som har vært gjennom et skipbrudd i livet sitt. Og Astrid, som selv hadde gått gjennom tunge ting, laget rom i livet og hjertet sitt for den som sleit.

I takknemlighet for å ha hatt Astrid i livene våre, tok familie og venner avskjed med Astrid fra Adventistkirken i Bodø, der Tom Angelsen talte om at Jesus er oppstandelsen og livet. Undertegnede delte minneordene.

Vi ser med håp frem til å møte Astrid i oppstandelsen når Jesus skal vekke dem som sovnet inn i troen.

Anne­Siri Gustafsson