FORSKJELLENES KONGE Del 1

Av Anne-Siri Gustafsson

Jeg kan vel ha vært rundt 13­14 år da Dr. Fossen konstaterte at jeg hadde astma og gav meg min første inhalator. Pustevanskene medførte at jeg ikke kunne ha sløyd på grunn av sagspon og støv i sløydsalen. Derfor fikk jeg dobbel dose med håndarbeid. For en jente som ikke likte strikking eller brodering, var ikke dette så lystig. Men symaskiner var gøy. De opplevdes som det litt feminine svaret på trykkluftbor og motorsag, og var det nærmeste du kom en gasspedal som 14­åring.

Astmaen min gjorde også at jeg ble andpusten ved anstrengelse. Det gjør at jeg syns det er skikkelig flaut å gå fjelltur, eller en hvilken som helst tur i oppoverbakke sammen med andre mennesker, fordi jeg så fort begynner å puste tungt.

Nå har det seg sånn at noen av mine beste venner er veritable atleter. De vil gjerne ha meg med på skiturer og opp på fjelltopper! Men jeg har virkelig ikke lyst til det, og tanken fyller meg med gru. Vi har så mye til felles, men så er vi så forskjellige. Jeg hater noen av de tingene de elsker. Men når man ønsker å tilbringe tid sammen med mennesker, må man finne felles grunn og tilpasse seg. I vårt tilfelle ender det gjerne med et kompromiss; rolig tur på flatmark.

Det der med tilpasning er ikke helt lett, for folk er så forskjellige. Du vet sangen «alle er forskjellig, men det er utenpå»? Den medfører ikke riktighet, for vi er ganske varierende inni også. Vi har ulike fysiske og økonomiske forutsetninger, og barndom, opplevelser, sosial bakgrunn og ulike kulturer former hvordan vi oppfatter ting.

Så har vi forskjellige måter å uttrykke kjærlighet på, forskjellige kjærlighetsspråk. Vi har forskjellige personligheter. Noen er utrolig avslappa folk, andre er grublere, noen er eksplosjoner av solskinn og konfetti, noen raser, og enkelte bare imploderer. I tillegg har vi forskjellige evner, og psykologen Howard Gardner1 åpner til og med for at vi har flere forskjellige typer intelligenser. Derfor kan samhandling med

Peter, Jakob og Johannes var det fart i, det skjedde alltid noe rundt dem. Det kan virke som om alle tre var sterkt følelsesstyrt med lav impulskontroll, og i Mark 3,17 kan du faktisk lese at Jesus kalte Jakob og Johannes for «tordensønnene.» folk by på utfordringer. Våre forventninger blir ikke alltid møtt, og vi mistolker hverandre rett som det er. Konflikter oppstår.

Peter snakket og handlet ofte uten å tenke på konsekvensene. Det kunne bli utrolig bra, som da han turte å gå på vannet med Jesus, når han bekjente at Jesus var Messias, den levende Guds sønn. Men det kunne også gå skikkelig dårlig, som da han kuttet øret av yppersteprestens tjener, eller fornektet Jesus tre ganger.

Men det er ikke bare i vår tid at forskjeller skaper utfordringer. Når du leser om disiplene og de første kristne, tenker du noen gang over hvor forskjellige de var? Det var ikke sånn at alle lignet på hverandre og tenkte på samme måte. Jesu etterfølgere hadde ulik bakgrunn og bagasje med seg i livet. Og han møtte dem alle der de var. Jesus drev tilpasset opplæring. La meg gi deg et eksempel på dette:

Peter og «tordensønnene» var glade i action, og jeg kan tenke meg at de hadde fått mye kjeft i oppveksten. Derfor er det så nydelig at Johannes i sitt evangelium omtaler seg selv som den disippelen Jesus elsket, at han så seg selv som favoritten. For denne «tordensønnen» hadde nok vært verstingen i mange sammenhenger.

Hadde Peter, Jakob og Johannes vært elever i norsk skole, så hadde de kanskje vært urokråkene i klasserommet, de som havnet i slåsskamp, som ikke tenkte seg om før ting datt ut av munnen deres, de som kanskje ikke hørte så godt etter når læreren snakka. Men de ville kanskje også vært de første som sa «trenger du hjelp» når noen bar på noe tungt, og som forsvarte vennene sine. De ville ha vært de verste og de beste gutta i klassen. Jesus visste at disse karene trengte å oppleve bra ting, å ikke bare bli intellektuelt, men også emosjonelt og visuelt inspirert. Han møtte dem der de var. De fikk fisk i garnet når det ikke var fisk å få! De fikk oppleve så mye. Samtidig var han svært tydelig når han henvendte seg til dem, noe som vi særlig ser i hvordan han snakket til Peter:

Matteus 16, 21-23: Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.» Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.»

Jeg tror ikke Jesus kunne ha snakket sånn til hvem som helst. Men det virker ikke som Peter hadde så mye filter, og selv trengte han tydelige beskjeder.

Hvis du lurer på om Matt 16,21­23 er Jesu fordømmelse av Peter, så tar du allikevel feil. For se hva som skjer videre i Matteus evangelium:

Matt 17,1-9:

Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Da ble han forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. Og se, Moses og Elia viste seg for dem og snakket med ham. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» Mens han ennå talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa:

«Reis dere, og vær ikke redde!» Og da de løftet blikket, så de ingen andre enn ham, bare Jesus.

På veien ned fra fjellet ga Jesus dem dette påbudet: «Fortell ikke noen om dette synet før Menneskesønnen har stått opp fra de døde.»

Jeg kan tenke meg at denne opplevelsen er krutt for action­gutta! Jesus ba dem vente med å fortelle det til han hadde stått opp igjen, men det ligger et innforstått løfte i dette: «Dere som er så forferdet over at jeg skal dø, jeg lover at det er noe mer. Det dere har opplevd er utrolig. Og når jeg har stått opp, skal dere få lov til å snakke om det.»

Jesus møter deres behov for å være elsket, for å få tydelige beskjeder, for å oppleve voldsomme ting, for å få betryggelse. Jesus er konge over de kjempeglade, kjempesinte, kjempegira action­gutta og action­jentene. Han tar dem med og går med dem der de trenger å gå, sprette eller løpe. Jeg tenker vi har noe å lære her, både om oss selv, og hvordan vi forholder oss til andre.

For det første: Ingen er A4. Gud vet det. Det er plass for deg i hans rike. For det andre: Vi som troende og menigheter kan gjøre mye for å legge til rette for at mange forskjellige mennesker skal oppleve at det er fint å være sammen i kirka vår. Jesu eksempel der han møter mennesker med velvilje, viser at vi kan lære oss å virkelig se hverandre, og å anerkjenne likheter og forskjeller. Vi må bare tenke litt kreativt.

1 https://snl.no/intelligens