LITT OM ADVENTISTENES HISTORIE PÅ HADSELØYA

Tekst og foto: Reidar Olsen

Jeg vokste opp på Hadseløya i Vesterålen, og vedgår gjerne litt historisk stolthet i det faktum at Hadsel menighet var den første adventistmenigheten i Nord­Norge. La meg fortelle litt om menigheten der!

Den ble stiftet i 1889 med 24 medlemmer. Kjell Helgesen har i boken Da Adventismen kom til Norge (Norsk Bokforlag), viet et helt kapittel til Vesterålen og vekkelsen som førte til stiftelsen av menigheten. Der fortelles det om en kolportør, Surten, som hadde vært i Lofoten og solgt bøker og delt ut traktater til fiskere under Lofotfisket.

Anders Olsen fra Udbjørg på Hadseløya var en av dem som tok traktater og bøker med seg hjem. Etter å ha lest, ble både han og kona, Ellen Olsen Udbjørg, overbevist om at de måtte holde sabbat. Sønnen deres, Ole Andersen Udbjørg, bestilte flere bøker fra forlaget, og disse ble lest av flere på Udbjørg. Dette resulterte i at flere begynte å holde sabbaten og tok imot adventtroen. Knud Brorsen ble sendt fra Kristiania til Hadseløya i 1888, og da han et halvt år senere dro derfra, var det mer enn 50 personer som holdt sabbaten. Året etter, i 1889, ble altså den første menigheten i Nord­Norge stiftet.

Med den store interessen som var, var det ingen på bygda som hadde store nok hus til å samle alle som ville komme til møter. Da satte Anders Olsen Udbjørg opp et midlertidig treverk som ble kledd med seilduk, og et provisorisk møtetelt/forsamlingshus var på plass. Her ble det presset inn mer enn 200 mennesker.

I det lange løp var det ikke holdbart å samles slik. Så bare et år senere, bestemte menigheten seg for å bygge et menighetshus. De fikk en tomt på Hokland, nabogården til Udbjørg, og de begynte å samle inn penger. Helgesen skriver at det ble bestilt materialer fra Namsos som ble levert i mai 1891. Allerede i august samme år, ble bygget innviet, selv om det var noe uferdig. Da det var ferdig, kom det til å tjene både som menighetshus og skole, idyllisk beliggende like ved sjøen og rett under det mektige og staselige fjellet Nyken. Huset fikk dåpsbasseng, og etter hvert ble en andreetasje innredet til boligformål for predikant med familie.

Bygget ble et samlingspunkt for den unge menigheten, og mange fikk et forhold til stedet. Da menigheten noen år senere dannet en ungdomsforening, som fikk navnet Bethel ungdomsforening, kan vi lese i rapportboken deres at de hadde møter hver sabbats ettermiddag med opptil 20 medlemmer og 40 besøkende til stede. Tenk å samle 60 unge mennesker en lørdag ettermiddag i ei bygd med spredt bebyggelse!

Huset tjente som menighetshus helt fram til begynnelsen av 1950 tallet. Da ble det kjøpt et hus mer sentralt på Gulstad ved Melbu, Adventheimen, som fungerte som menighetens samlingssted fram til 1971, da den nye Adventistkirken i Melbuskogen stod ferdig. Huset på Hokland ble imidlertid beholdt og brukt til større samlinger. Dåpshandlinger ble også lagt til Hokland da Adventheimen på Melbu ikke hadde dåpsbasseng.

Adventheimen har betydd mye for meg personlig og min tilhørighet i Adventistkirken. Der er røttene til min åndelige tilhørighet fast forankret. Mine foreldre var førstegenerasjonsadventister, og sabbatssamlingene på Adventheimen var en selvfølge. Gudstjenestene var ikke direkte barnevennlige, og kunne fortone seg både lange og traurige. Men minnene derfra er mest positive likevel. Jeg sier gjerne om stedet at det var mitt første teologiske lærested. Barnesabbatsskolen var godt organisert, med solid bibelundervisning av gudfryktige personer. Fru Kvam hadde stor bibelkunnskap, og formidlet fortellinger på en levende måte. Hun var kunstnerisk og kreativ, ogbruk av flanellograf og illustrasjoner gjorde tilsvarende inntrykk som flotte Powerpoint­presentasjoner ville ha gjort i dag. Petter Myrmo og Randulf Eide var andre som gjorde barnesabbatsskolen meningsfull, voksne og normale menn i en virkelig verden, med integritet, humor og trygghet, uten noen form for svermeriske tendenser. I tillegg til kristen oppdragelse hjemmefra, var det nok her det ble sådd en spire som bidro til at det ble naturlig for meg å velge teologi som fagfelt og yrkesvei. Som nevnt var gudstjenestene ofte lite barnevennlige. Timelange prekener, eller opplesninger fra Veiledning for menigheten, opplevdes ikke direkte oppbyggelige. Dog var det lyspunkter når besøkende predikanter kom, ikke minst når konferensformannen kom fra Tromsø. Særlig Th. Gunn Paulsen hadde en egen formidlingsevne. Hans budskap var Kristussentrert med en gjennomgangstone av rettferdiggjørelse ved tro. De er alle lagt til hvile nå, men de minnes med takknemlighet, og som en kuriositet kan det nevnes at det ble mitt privilegium å forrette begravelsen til alle disse.

Huset på Hokland eies i dag av Jan Inge Mathisen. Hans foreldre kjøpte det av Adventistsamfunnet i 1969 og har ominnredet det til et vanlig bolighus. Dåpsbassenget er fortsatt i huset, fylt igjen riktignok, men han sier med en viss stolthet at han har hus med dåpsbasseng, rett under stuegulvet. Da repliserer undertegnede til ham: «…og i det bassenget ble jeg døpt som 15­åring.» For meg som har røtter og tilhørighet på Hadseløya, er det gode og nostalgiske følelser å passere huset på Hokland, og ikke minst å stoppe opp for en god prat med Jan Inge når han er hjemme. Det minner meg om vår historie og min egen identitet som syvendedags adventist.

Tekst: Tiani Præstiin / Foto: Daniel Reiley

Endelig ble det Vinterfestival igjen – for første gang siden 2020. Helgen var preget av mye moro og mange glade gjensyn. Ca. 180 mennesker var påmeldt, men regner man med folk som svippet innom bare for en dag eller noen timer, var nok det faktiske oppmøtetallet større. Besøk av Ruben Gazki, tale av Adam Hazel, spennende workshops, «moteshow» av SABU-gensere i regi av Harald Giesebrecht, svømmemuligheter, gratis vafler og innebandycup, bidro til et variert program for deltakerne. Innsatsen under innebandycupen var virkelig imponerende, og etter mange gode kamper var det til sist laget «Vil publikum reise seg?» som stakk av med seieren i juniorcupen. I seniorcupen var det familielaget «Johanssons» i sine blå og gule drakter som vant gullpokalen. Helgen ble avsluttet i strålende sol i bakken på Hafjell, med lunsj kl. 12, servert av Vidar Hovden og teamet hans. En varm takk sendes til alle som bidro til å gjøre Vinterfestivalen 2023 til et vellykket arrangement!