JESUS OG PROBLEMET MED «SNART»!

Av Harald Giesebrecht

Jeg hadde fått i oppdrag å holde en advents­tale om Jesu gjenkomst, og stod litt fast. Så jeg utfordret den kunstige intelligens­roboten Chat GPT med at 2000 år neppe kunne kalles «snart» slik Jesus hadde lovet.

Den svarte:

Det er sant at Jesus sa at han snart ville komme tilbake, men det er viktig å huske at vår forståelse av tid kan være veldig forskjellig fra Guds forståelse av tid. I Bibelen står det at en dag er som tusen år for Gud, og tusen år er som en dag. Dette betyr at Guds perspektiv på tid er svært annerledes enn vårt, og det som for oss virker som lang tid, er kanskje ikke det samme for Gud.

Ganske bra til KI å være, tenkte jeg før jeg grublet videre. Den ene tanken tok den andre. Jeg kom på en artig Tik­Tok video: Dersom jeg sier: «Møtet neste onsdag er flyttet to dager frem», er det da på mandag eller fredag? Svaret avhenger av ditt perspektiv på tiden.

I dette perspektivet er det vi som beveger oss forover gjennom tiden ­ mot tidens ende. Vi sier for eksempel:

«Vi må bare komme oss gjennom denne uka nå.»

«Når vi kommer til jul, skal vi ha fri.»

«Jeg kan ikke la fortiden holde meg tilbake.»

«Nå har vi den hardaste ria, vi slit med å karre oss frem/Mot lyset og adventstida …»

Dette kalles på engelsk «The Ego­moving time perspective» siden det zoomer inn på VÅR reise forover gjennom tiden. To dager fremover fra onsdag blir dermed på fredag.

I dette perspektivet blir 2000 år en veldig lang reise. Det er nærliggende å spørre om vi er fremme snart, eller hvor vi eventuelt gikk feil siden vi ikke har kommet til målstreken vi tenker ligger et eller annet sted foran oss. Vi spør gjerne: Når skal vi få komme til himmelen? Ett av svarene kan da være at for enkeltmennesker er det siste skrittet mot målstreken og evigheten aldri veldig mange år unna.

Men det det finnes også et annet tidsperspektiv: Tiden som kommer til oss. Vi sier ting som: Vinter kommer før vår.

Førstkommende fredag.

Jeg er spent på hva fremtiden vil bringe

Når juleferien endelig kommer, får jeg fri.

«Sommer kommer, sommer kommer, sol og regn og latter og sang.»

Her er det tiden som beveger seg … en gave som stadig kommer til oss forfra. To dager «fremover» fra onsdag blir dermed mandag. Her kan vi spørre: Er denne gaven stor nok allerede, eller skal den bli enda større? Har Gud gitt oss nok tid? Har hveten fått nok tid til å vokse seg vakker og fullmoden? Har surdeigen fått nok tid til å gjennomsyre ALT? Har menneskeheten fått nok tid til å velge Jesus? I dette perspektivet ligger kristendommens beste dager fremdeles foran oss. Og vi spør kanskje mindre «Når skal jeg få komme til himmelen/evigheten?» og mer «Når kommer Det nye Jerusalem/evigheten endelig til oss?»

Også måten vi håper på kan ha to retninger samtidig. Når vi står ved en kisten til en vi elsker, eller går gjennom andre kriser, depresjoner, tap, kaos… så blir håpet ekstra viktig. Inni oss reiser vi frem i tid til helbredelsen, gjensynet og hvilen! Vi kan spørre: «Hvordan håper en troende som har det slik i livet?». Vi kan bekjenne med andre Peters brev: «Men etter hans løfte venter vi på en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor» (2 Pet 3,13).

Men tro det eller ei! Også her kan vi snu perspektivet på hodet og i stedet spørre: Hvordan lever en troende som har et slikt håp?

Hva tenker vi om en som lengter etter rettferdighet der fremme, men ikke vil løfte en finger for å avvikle urettferdigheten her hjemme? Som drømmer om at alle språk og raser skal samles foran tronen en gang, men som fryser ut nye landsmenn fra fellesskapet her og nå?

Når Jesus snakker om himmelriket, handler det alltid om hvor hjertet vårt egentlig er. Om det banker og slår i Guds gode verden, vil handlingene våre begynne å bli kjærlige Gudsrike­handlinger. «Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten … Salige er de barmhjertige, Salige er de som skaper fred… Dere er verdens lys! … Hvor din skatt er vil ditt hjerte være. … Søk først . . . hans rettferdighet »

DEN HELLIGE FEILTAKELSE

Å leve i denne toveis forventningen er Bibelsk. Da Eva fødte Kain sa hun: «Jeg har fått en mann ved Herren» (1 Mos 4,1 NO30). En av tolkningene av denne rare setningen, er at hun trodde Kain var ætlingen som skulle knuse slangens hode og gjøre alt bra igjen (1 Mos 3,15). Hun tok veldig feil, men hun levde og handlet i tro. Gud lovet Abraham landet han stod i (1 Mos 13,14­17), men det skulle ta over 1000 år før Gud under Salomo virkeliggjorde hele omfanget av løftet. Likevel levde Abraham i troen. Daniel trodde elendigheten skulle være over for Juda etter 70 år i Babylon (Dan 9,1­3), men fikk kontrabeskjeden om at det i hvert fall skulle gå 70 x 7 år (Dan 9,24). Og etter at denne tidsperioden var slutt, spurte disiplene om tiden endelig var kommet for å gjenreise riket for Israel, og Jesus svarte med et kryptisk utsagn som åpnet for at det ville ta enda mer tid (Apg 1,11).

«Alle disse fikk godt vitnesbyrd for sin tro,» sier Hebreerbrevet om trosheltene, «men de oppnådde ikke å få det som var lovet. Gud så for seg noe som er bedre for oss: at DE ikke skulle nå fram til fullendelsen uten oss» (Hebr 11,39­40).

Et tankeeksperiment: Om du skulle følge følelsene dine, ville du da valgt at Jesus kom tilbake før du ble født, eller nå som du vet hva det vil si å være til? Hva med dine ennå ufødte oldebarn, om tiden blir gitt oss. Vil de være lei seg for at din definisjon av «snart» var feil?

Grunnen til at trosheltene ikke fikk drømmen oppfylt, var at Gud også elsket deg og meg… lenge før vi ble født. Han ville ikke avslutte historien uten oss. I Guds plan var dette et «bedre» scenario, sier Hebreerbrevet og følges opp av Peter (2 Pet 3,9). Dette gir livet vårt både en umistelig verdi og et fantastisk kall. Viktigere enn «å få det som er lovet» nå, er det å få «godt vitnesbyrd for sin tro». Jeg tenker at neste generasjon vil gi livet vårt et slikt vitnesbyrd, dersom vi lar fremtidshåpet inspirere hvordan vi lever med Gud. Som vi synger i salmen:

Dette riket invaderer, men ei gjennom makt og tvang. Ved de folk som lever Riket skapes det en vakker sang. Sangen tiltar over jorden, inviterer alle med til å synge med sitt liv: him’len er på vei hit ned!

La oss fylle vår jord med litt himmel, la folk merke hva Gudsriket er!

La oss angripe ondskap med godhet, leve himmelens livsstil alt her.

(Vidar Hovden, Sangen om Guds rike)

Har Gud elsket nok mennesker? Har verden fått nok tid i gave? Har Guds rike, du og jeg, fått nok mulighet til å demonstrere Jesu overlegne verdier? Om det skulle drøye enda noen år, er det ingen krise, så lenge vi klarer å se ventetiden som et uttrykk for Guds uendelige kjærlighetsgave og trofasthet!

Av Einar Holm, Gjøvik

Det var lille julaften, om kvelden, og vi var på vei mot Kristiansand. Juletrafikken gjennom Oslo hadde forsinket oss atskillig, og det var begynt å mørkne. Det var tre kjørefelt, to i motsatt retning, midtdeler til venstre, og autovern på vår høyre side. Vi kjørte i 90 km/t (som var fartsgrensen der hvis noen lurer). Det var masse lysende trafikk imot, våt asfalt, og jeg begynte å bli litt trøtt etter å ha kjørt 40 mil.

Da, plutselig, hoppet et rådyr over autovernet 20-25 meter foran bilen!

Jeg tenkte i et lynglimt at «hopper det videre, har vi ikke en sjanse til å unngå kollisjon!» Det var en skikkelig guffen følelse! Vi var helt avhengig av at rådyret ikke hoppet videre!

Men i det samme snudde rådyret hodet, og så på oss som om det sa: «Jeg har sett dere, jeg skal ikke hoppe videre!»

«Så du det rådyret» ropte jeg til Lene i det vi føyk forbi! Hun så i speilet, og jeg så for meg den katastrofen rådyret kunne ha forårsaket hvis det hoppet videre og kanskje også kom over i motgående kjørefelt! Jeg svimlet nesten ved tanken!

«Det der var ikke nødvendig, Gud» tenkte jeg intenst! «Du vet at jeg vet at vi er helt avhengig av din beskyttelse hele tiden! Du behøvde ikke å demonstrere det så tydelig!» Jeg var ganske opprørt, og det gikk lang tid før jeg klarte å roe meg ned.

Da jeg endelig klarte det, begynte jeg å tenke på en litt annen måte. Du verden for et flott rådyr, tenkte jeg. Og så elegant som det hoppet over autovernet og landet på veien. Og så, det nydelige blikket da det snudde hodet og så på oss, som om det sa:

«Jeg har sett dere, jeg skal stå helt rolig, jeg skal ikke hoppe videre!»

Jeg ble rørt bare ved tanken! «Det flotte dyret», tenkte jeg, og takket Gud for at han hadde gitt dyrene bedre forstand enn menneskene enkelte ganger!

Jeg har tenkt mye over denne opplevelsen siden, og hvilke lærdommer jeg kan trekke av den. Jeg kan i ettertid si, etter å ha fått lov å bli 80 år: «Hittil har Herren hjulpet!» Jeg har opplevd at for meg har det vært sant det som står i Sal 91,11:

«Han skal gi sine engler befaling om at de skal bevare deg på alle dine veier».

Men jeg utfordrer ikke Gud. Jeg skjønner at jeg må være forsiktig, – mer forsiktig enn jeg har vært til nå. Livet og helsen er en dyrebar gave som vi skal ta godt vare på. Men enda en gang skal jeg takke ham, min Herre og min Gud, for hans trofasthet!

Av Rudy Micelli