Jubileum i Tønsberg
Menigheten markerte at det var 120 år siden menigheten ble stiftet og 50 år siden kirken ble innviet. Side 9
Hvorfor måtte Jesus lide?
Hvorfor måtte han lide? Hvorfor all lidelsen før døden? Hvorfor underga han seg lidelse? Side 22
Syvendedags Adventistkirkens offisielle organ i Norge. Adventnytt kommer ut med 11 nummer per år.
ANSVARLIG REDAKTØR
Victor Marley
E-post: victor.marley@adventist.no
REDAKTØR
Atle Haugen
E-post: post@adventnytt.no
FASTE MEDARBEIDERE
Tom Angelsen
Marianne Dyrud
Jóhann E. Jóhannsson
Claes Lundström
Patrick Johnson
Andrew Campbell
PRODUKSJON
Layout: Norsk Bokforlag
Trykk og innbinding: Aksell
KONTAKT
Postboks 103, 3529 Røyse
Tlf.: 32 16 15 60 ordre@norskbokforlag.no www.adventnytt.no
ABONNEMENT
Bladet sendes kostnadsfritt til medlemmer av norske adventistmenigheter bosatt i Norge.
Andre kan bestille bladet fra Norsk Bokforlag (e-post: ordre@norskbokforlag.no eller telefon: +47 32 16 15 50) til kr. 440 pr. år innenfor Norge og kr. 540 pr. år til utlandet (inkl. forsendelse).
STOFF TIL BLADET
Stoff til bladet må være innlevert senest den 25. to måneder før aktuelt nummer kommer ut
FORSIDEN
Graven er fremdeles tom! Dette er Gravhagen i Jerusalem som noen mener kan ha vært Jesu grav. Det er lite sannsynlig. Men den gir oss likevel et bilde av hvordan graven kan ha vært. Uansett er den tom! Foto: Atle Haugen
Adventnytt på nett En elektronisk utgave av Adventnytt finner du på Adventistkirkens nettsider, www.adventist.no
Følg oss på Facebook facebook.com/adventist.no
AdventistInfo nyhetsbrev Adventistkirken sender ut et nyhetsbrev hver uke. Er du interessert i ferske nyheter gratis til din e-postadresse, bruk feltet nederst på www.adventist.no
Månedens tekst
Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. Da er også de fortapt som har sovnet inn i Kristus. Hvis vårt håp til Kristus gjelder bare for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker. Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? (1 Kor 15,17–20;55.)
Jesus så alltid noe mer i et menneske.
Her på Vik arbeides det med å innrede nye kontorer for Forlaget. For å få plass måtte vi rydde et stort lagerrom. Da rommet var tomt, dukket en velkjent følelse opp i meg: forventning og inspirasjon til hva rommet kan fylles med. Kort sagt: potensialet i rommet. Det er noe forventningsfullt med tomme rom.
Slik tenkte 1600-tallets filosof John Locke om barn også. At de kom til verden som blanke ark, tabula rasa, og at undervisning og oppdragelse skulle fylle dem med innhold og gjøre dem til «gagns menneskje», som det sto i den norske skolens formålsparagraf inntil for noen få år siden.
Pedagogikken har utviklet seg siden Locke, og vi vet at barn ikke kommer som tomme ark vi kan fylle. Likevel ligger det mange uskrevne kapitler foran hvert nye liv. Kapitler som alle som kommer til å ha noe med dette barnet å gjøre, vil være med på å fylle. Det er et stort ansvar. Men det understreker hvor stort det er å være foreldre, familie og samfunn rundt hvert nye barn som kommer til verden. Det er også derfor Adventistkirken igjen satser store ressurser på nytt barnesabbatsskolemateriell og hjelp til foreldre med den åndelige opplæringen av barn.
Men du verden for et potensial et barn har!
Da jeg begynte i 6. klasse på barneskolen, holdt lærer Moripen en «tale» for oss. Han snakket om sin respekt for oss og det potensialet vi hadde. Respekt, som vi også burde ha for hverandre. – En av dere kan en dag forandre verden eller redde livet mitt – eller ditt. Derfor skylder vi hverandre respekt og anerkjennelse allerede i dag, sa han. Det festet seg hos meg. Denne uken fikk jeg en melding på Helsenorge. Fastlegen min har permisjon, og jeg får en vikarlege. Og hvem er det? Jo, en tidligere elev jeg hadde for bare 12–15 år siden. Plutselig står jeg i den situasjonen som læreren min snakket om. I min tidligere elev vil jeg vil få se potensialet utløst.
På den motsatte enden av skalaen står rettssaken mot Marius Borg Høiby. Da den åpnet, beskrev han seg selv med et sitat som senere har gått verden rundt: «Jeg er kjent for å være min mors sønn. Ingenting annet.» Det oppga han som grunn til et «ekstremt behov for bekreftelse.» Det gjør vondt å se at han tydeligvis ikke har sett hvilket potensial han har hatt.
For dessverre går det ikke alltid bra. Både Putin og Trump, ja, selv Jeffrey Epstein, var en gang et lite barn med potensial. Men valgene de tok har ikke tjent verden eller dem selv godt.
Han så fremdeles sønnens verdi og potensial.
Jesus hadde et spesielt øye for dem som hadde falt av en eller annen grunn. De flokket seg rundt ham fordi han så dem og potensialet deres, og ga dem håp og nye sjanser. I Luk 15 forteller Jesus tre små fortellinger som sier noe om både verdi og potensial i et menneske.
Den mest kjente av dem virker underlig treffende i den situasjonen vi er vitne til akkurat nå.
En rikmannssønn ville bryte med familien og finne sin egen vei. Men han trengte penger til prosjektet sitt, så han forlangte å få arven på forskudd. Det var nærmest som å si rett ut at du ønsket foreldrene dine døde, eller at de var døde for deg. Tenk hva det gjorde for foreldrene å høre noe slikt fra sin yngste sønn! For han hadde en bror også – hva gjorde brorens krav med ham?
Vel, yngstemannen fikk viljen sin, tok pengene og dro ut. Men han var ikke særlig smart. Han levde det såkalt «gode liv» til fulle og var festens midtpunkt med sin rikdom og sin status til han ikke var det lenger. Hverken rik eller populær.
Til slutt måtte han ta seg en jobb, og
i trange tider endte han i grisebingen. Lenger ned enn til grisene kunne en jøde ikke komme. Hva ville ha vært tilsvarende lavt i Norge? For alle kulturer har sine lavmål.
Da han omsider kom til seg selv, begynte han den tunge vandringen hjem. Men før han hadde fått sagt unnskyldningstalen, lå han i sin fars armer. Faren trosset status og bitterhet og gjorde alt som kunne gjøres for å vise sønnen og verden at han anerkjente og elsket sin tidligere fortapte sønn. Han anerkjente sønnens verdi og så fortsatt potensial i ham.
Denne fortellingen slutter aldri å berøre. Jesu oppdrag og gjerning da han var her, var å gjøre Gud kjent som den han er. Hvis Gud er som faren i den fortellingen – hvem vil da være redd for å vende hjem igjen, selv etter det dypeste fall?
Epstein kjente tydeligvis ikke en slik Gud og ga opp da han nådde bunnen. Men vennene og ofrene hans har fremdeles potensial til nytt liv dersom de vender hjem til sin himmelske far.
Utfordringen for oss er om vi er troverdige disipler av Ham som talte om en kjærlig Gud. Og om vi, som Ham, med våre gjerninger kan vitne om en slik far som trosser alt for å anerkjenne verdien og vise potensialet som fortsatt er i et menneske, på tross av fallet.
Dette er tanker som utfordrer meg når jeg følger nyhetsbildet i disse dager. For kanskje møter vi ikke disse kjendisene personlig. Men de er ikke de eneste som har tråkket feil i løypa. Åpner vi våre armer for dem?
i Adventnytt og leder for Norsk Bokforlag.
ATLE HAUGEN
APRIL
9. Nettsending fra NBI
28. Forstandertreff ØND (Teams)
MAI
1.–3. Digital vår-inspirasjonshelg Matteson misjonsskole
7. 19:00 – 20:30 Nettsending NBI
8.–9. Årsmøte NND
14.–17. Matteson misjonsskole – 40 årsjubileum
23.–25. ACTS church planting (arrangement i samarbeid med TED)
31. Styremøte ØND (Vik)
APRIL
4. Menighetsmisjonens dag
4. Kollekt: Distriktenes evangelisering (D)
11. Litteraturdagen
18. Kollekt: Sommerfryd (D)
MAI
2. Kollekt: Unionens og Divisjonens katastrofefond (B)
16. Barnas dag
A: TED
B: 50% TED 50% DNU
C: DNU
D: Distrikt
E: GC
Hver måned får vi i retur blader som ikke har nådd fram til mottakeren. Gi oss beskjed når du skifter adresse slik at du ikke går glipp av et viktig, månedlig lyspunkt, Adventnytt! E-post: ordre@norskbokforlag.no, Telefon: 32 16 15 60.
To veier
I teologi og i politikk skilles det mellom å skremme og å advare.
Det er et avgjørende skille.
Å skremme bruker frykt som makt.
Å advare er å opplyse om en reell fare
– som en kjærlighetshandling.
Å rope «det brenner!» i et hus er ikke manipulasjon. Det er omsorg.
Jesu sterke ord må forstås i dette lyset.
Han brukte ikke frykt for å kontrollere mennesker, men var direkte og klar, i ord og gjerning, for å vekke dem fra likegyldighet – særlig de som trodde de allerede var trygge.
Samtidig er han tydelig:
Troens grunn er ikke frykt.
Den er relasjon og tillit.
«Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut.»
Det gjelder ikke bare tro, men også våre livsvalg og i vårt politiske landskap.
Når ledere – religiøse eller politiske – spiller på frykt for tap, kaos eller fiender, slik vi tydelig har sett i Trump-retorikk, mobiliseres mennesker.
Ikke gjennom tillit, men gjennom alarm.
Det gir makt – men på bekostning av relasjon, nyanser og menneskelig verdighet. Det er drenerende, det fører til gradvis utmattelse, for ingen sunn forløsning kan skje på en slik arena.
Også her står vi mellom to veier: fryktbasert kontroll eller tillitsbasert ansvar.
Når frykt tar over, skjer det noe gjenkjennelig i oss alle: Språket endrer seg.
Vi vil sikre oss.
Lage regler.
Holde farer ute.
Lete etter feil hos de andre.
Trekke grenser rundt det levende.
Også i kristne sammenhenger kan frykt få navn: djevel, villfarelse, synd –ikke alltid fordi ondskap faktisk er til stede, men fordi kontroll ofte kjennes tryggere enn tillit.
Når det skjer, lukkes rommet der skaperkraften pulserer.
Jekke Liby
Av Andrew Campbell
Gud ønsker å gjøre helt vanlige folk til disipler.
lytiden fra Cayman Islands til NordNorge havner på 15-20 timer med mellomlandinger. Det er ikke en snartur. Jeg har lyst til å dele litt av det jeg tror er grunnen til at vi er her i Norge akkurat nå. Og da vil jeg starte med Senja menighet. For ikke så veldig lenge siden var det ingen aktive medlemmer igjen, og kirkebygget på Silsand stod tomt og ubrukt lenge og skulle til sist selges. Men før Til Salgs-skiltet ble spikra opp på kirkedøra, hadde Gud en plan. Han la et kall på hjertet til Benjamin og Ana Norheim som for tiden oppholdt seg i Hong Kong. Og han sendte et kall til meg og familien min på Cayman Islands i Karibien. Det kom ikke helt uventet på. Fem måneder i forveien hadde Gud en dag spurt om jeg var villig til å gi opp hjemmet vårt. Jeg ante ikke hva det betydde, men etter å ha drøftet det med Anneli, sa vi ja til Gud. Da kallet kom i fjor, visste vi med en gang hva svaret måtte bli. Og slik havnet vi tilbake i Nord-Norge med pastoralt ansvar for Senja menighet. Vi er overbevist om at Gud har store planer. Det at menigheten døde ut, kan se ut til å bli en gyllen anledning til å starte noe nytt. Benjamin og Ana er godt i gang med å bli kjent i nærmiljøet, utvikle vennskap og holde døra til kirka åpen hver sabbat. Men både de og vi er klar over at bare det å fylle kirkesalen en formiddag i uka ikke er definisjonen på suksess. Den hellige ånd har jobbet i oss alle fire og åpnet øynene våre for hva sann omvendelse er. Og at det kun er Den hellige ånd som kan få til ekte omvendelse og nye disipler.
Da jeg takket ja til å komme tilbake til Norge, visste jeg at mine dager på Cayman var talte. Vi hadde mye bra på gang, og ingen skjønte hvorfor vi skulle dra. Menighetsstyret ønsket mer av det som allerede foregikk. Men den stille stemmen hvisket i
mitt indre at det menigheten trengte, ikke var flere gode programmer, men å lære å bli disipler. Så jeg inviterte alle til å bli med på en intensiv disippeltrening. De som gikk «all in», fikk erfare en personlig oppvåkning og ny mening med menighet som de ikke visste de trengte. Og jeg var en av dem. Den hellige ånd gjorde noe i meg de siste månedene på Cayman som forandret mitt personlige forhold til Gud. Men ikke bare det: Jeg fikk også en visjon om hva Gud ønsker å gjøre i alles hjerter. Det var ikke ny informasjon som gjorde forskjellen, men det å ta Gud på ordet, og faktisk gjøre det Han har bedt oss om å gjøre. Han sa vi skulle be om å bli fylt med Den hellige ånd, hver dag (Ef 5,18; Luk 11,1-13). Han sa at den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike (Joh 3,3). Han krever full overgivelse (Luk 9,23), ikke fordi Han ønsker å gjøre livet strevsomt, men fordi det er helt nødvendig for å redde oss fra dette dødelige viruset kalt synd og forvandle oss til å bli mer og mer lik Jesus. Jeg erfarte at jo mer jeg overga til Gud, jo lettere ble åket, akkurat slik Jesus sa (Matt 11,28-30). Den hellige ånd ga meg lyst til å gi slipp på dårlige vaner, lyst til å studere Hans Ord, lyst til å be, lyst til å tjene. Jeg fikk mot til å følge Hans instruksjoner og bevege meg utenfor komfortsonen, noe som har ført til frukt jeg aldri ville ha fått oppleve i egen kraft. Å være fylt med Den hellige ånd er så avgjørende at det kan ikke snakkes, skrives og tales for mye om. Jeg er overbevist om at å starte og drive menigheter uten å være fylt av Den hellige ånd er ekstremt vanskelig og meget ineffektivt.
Vi har ikke alle detaljene klart for oss, men vi vet at Gud ønsker å gjenopplive menigheten på Senja. Ikke for å redde kirkebygget, fylle benkeradene med tilskuere eller øke tienden. Han ønsker å gjøre helt vanlige folk til disipler som er fylt av Den hellige ånd, fullstendig overgitt
til Gud, og opplært og utrustet til å følge Jesus og leve slik Han gjorde. Jesus ga oss klare instruksjoner: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Matt 28,18-20). Men det er ikke alt. Vårt kirkesamfunn er en profetisk bevegelse som har fått en spesiell oppgave av Gud: Å lage disipler som deler de tre englers budskap med verden (Åp 14,6-12). Shane Anderson, i taleserien «Why We Are Here», oppsummerer de slik:
1. Tilbe og gi ære til Skaperen, for rettferd kommer, og tiden er i ferd med å renne ut.
2. Å prøve å fortjene frelsen, eller å sette til side Guds lov, vil ikke fungere.
3. Jeg kan velge min egen fortapelse –men Gud i sin kjærlighet vil gjøre alt Han overhodet kan for å få meg til å forandre mening.
Dette er misjonen vår: Å samarbeide med Den hellige ånd så vi får en bevegelse av disipler som lever for det Jesus døde for. Dette er hele grunnen til å drive menighet. Og dette er det vi drømmer om for Senja, og for hele Norge. Og når Gud får hele hjertet vårt, blir denne misjonen det mest spennende, givende og meningsfylte du noen gang vil være med på.
Andrew er distrikstleder i Nord-Norge.
Av Dana Laura Marinescu
Høsten 2024 kom en tanke til meg: «Finnes det mon arrangementer av kjente salmer for 4-hendig klaver?» Et kjapt googlesøk ga svar: Det gjør det! Masse!
Jeg er så heldig å ha en mor som er pianist – og som har lært meg å spille piano, og det var ikke vanskelig å få henne med på et prosjekt: Musikkgudstjenester med disse vakre arrangementene! I forberedelsene leste jeg om hvordan salmene hadde blitt til. Det ble en så stor velsignelse og oppmuntring for meg at det ble selvsagt og naturlig å ta noen av disse historiene med i programmet. Og til slutt kom tanken: ”Hvorfor kun fortelle om andre sine opplevelser med naturen og Gud – og ikke dele fra egne erfaringer med Gud?”
Salmearrangementene, fortellingene og en egen erfaring ble til slutt musikkgudstjenesten, som vi har kalt «Ode til gleden». Siden min mor bor i Danmark, hadde vi høsten 2025 fem slike musikkgudstjenester i der. Denne våren kommer vi med programmet til Norge.
Det er en stor glede for oss å få dele dette med mange! Takk til alle som har åpnet kirker, institusjoner og husrom for oss! Be gjerne for oss – at Guds Ånd må være med, styrke troen hos mange, og la det bli til velsignelse! Og inviter gjerne familie, venner og kjente!
På kveldstid noen steder har vi i stedet for gudstjeneste en Musikkandakt eller en Konsert, hvor vi i sistnevnte blander litt salmer, og vakker, iørefallende klassisk musikk.
Velkommen til ”Ode til gleden”!
Tekst: Pastor Anne-Siri Gustafsson / Foto: Daniel Riley
Zaharia Marinescu og datteren Dana Laura Marinescu, er begge utdannede pianister. Dana er bosatt i Bergen mens moren Angela bor i Danmark.
25. april kl. 11:45 Fredrikstad Adventistkirke
29. april kl. 19:00 Mysen Adventistkirke – Musikkandakt
2. mai kl. 11:45 Ulsrud Adventistkirke
4. mai kl. 19:30 Skogli Helse- og Rehabiliteringssenter, i salongen – Konsert
9. mai kl. 11:45 Tyrifjord Adventistkirke
15. mai kl. 18:00 Sandefjord Adventistkirke –Konsert
16. mai kl. 11:45 Grenland Adventistkirke, Skien
16. mai kl. 19:00 Fredheim Livsstilssenter –Kombinert program
23. mai kl. 11:30 Bergen Adventistkirke
I februar arrangerte SABU og NND treff for unge voksne (18+) på Ekrehagen skole i Tromsø. SPARKS-teamet, med blant annet unge pastorer og teologistudenter fra England og Sverige, ledet ut i inspirerende møter med lovsang, vitnesbyrd, aktiviteter og andakter. Det store temaet var hvordan Jesus har gjort forskjellen både nå og i bibelsk tid. Kjærlighet og forhold fikk også sin plass i en spennende paneldebatt om «røde og grønne flagg» i relasjoner.
Det er fint både for trosliv og fellesskapsopplevelse å få delta på slike arrangementer, og vi er takknemlige til SABU og de frivillige, samt ansatte i NND som gjør dette mulig.
«Takk for at dere forteller oss at vi kan komme i kirken»
Av Hanne Lise Eidsvig
Strømmen adventistkirke ligger sentralt i Strømmen sentrum, i Lillestrøm kommune. Vi er en liten menighet, men vi ligger i et av de raskest voksende befolkningsområdene i Norge. Som menighet ønsker vi å være et lys for menneskene her, men opplever ofte at folk aldri har hørt om Adventistkirken. Etter at menigheten kjørte møteserien «Det gode liv» høsten 2022, fikk vi smake på det å vitne for andre, og det ville vi gjerne ha mer av.
Vi så et behov for å gjøre noe sammen for å vitne om troen vår, på en mer systematisk måte. Derfor lanserte vi det vi kaller misjonssabbater i november 2024. De som føler seg kalt til å være med på dette, møtes etter gudstjenesten og ber sammen før vi går ut i byen. Vi er forskjellige mennesker som føler oss komfortable med forskjellige ting, derfor gjør vi litt ulike ting disse ettermiddagene. Det viktige er at vi går ut og sprer frø som Gud kan gjøre noe med videre. Noen deler ut boka «Den store striden» i postkasser, andre stiller seg opp på et gatehjørne og deler ut boka til forbipasserende, mens andre tar med seg de små «Glow heftene», og går rundt i byen og deler dem ut til mennesker vi møter.
Personlig har jeg opplevd at når jeg først har hoppet i det og turt å henvende meg til fremmede på gata, så er disse misjonssabbatene noe av det mest givende jeg er med på. Jeg liker godt å dele ut «Glow hefter», for da er det så mange muligheter til å snakke med mennesker. Da spør jeg gjerne; «Kan jeg få dele denne med deg?» idet jeg gir dem «Glow heftet». Det er utrolig mange som svarer «Ja, det kan du,» og takker. Og så er det alltid noen som spør hva dette er, og da får jeg anledning til å fortelle om Adventistkirken, peke i retning av kirken, spørre om de har hørt om kirken vår før, og kanskje fortelle at vi tror at Jesus kommer igjen snart eller noe annet som passer. En gang var det en stor guttegjeng som stod utenfor storsenteret. Jeg gikk bort og spurte om jeg kunne få gi dem et hefte, og vi endte opp med å ha en lang samtale om alt fra å tro
på Jesus, holde sabbat, til at Jesus har lovet å komme igjen snart. En annen gang traff jeg en taxisjåfør som nettopp hadde fått et eksemplar av «Den store striden». Jeg gikk bort og hilste på ham, og fortalte at en av vennene mine hadde delt ut boka, og at jeg kunne anbefale den på det varmeste. Han var kristen, og da jeg kommenterte at vi som kristne tror at Jesus kommer igjen snart, og at boka kunne fortelle ham mye om ting som kommer til å skje før den tid, ble han veldig interessert. Jeg ber om at han vil bruke noe av tiden han har mens han venter på kunder, til å lese boka han fikk.
Etter å ha hatt noen misjonssabbater hvor vi delte ut litteratur, fikk vi ideen om å ha besøkssabbater, for å invitere menneskene vi møter til kirken. Etter en svært vellykket besøkssabbat 31. mai i fjor, har vi nå begynt å ha dette to ganger i halvåret. Da deler vi informasjon på Facebook, med våre venner, og vi deler også ut invitasjoner på gata uka før. Vi oppdaget til vår overraskelse at det faktisk kommer mennesker når de har fått en invitasjon på gata.
En morsom erfaring var den gangen vi var blitt veldig forsinket og ikke delte ut invitasjoner før kl. 19 fredag kveld. En mann fikk invitasjonen, så kirkens logo, og fortalte at han egentlig er adventist, men ikke hadde vært i kirken siden han kom til Norge. Han kom med kone og fire barn dagen etter. Noen ganger kan til og med en forsinkelse ende opp med å være en ledelse.
Forrige gang vi var ute og inviterte til besøkssabbat, traff jeg en ung gutt som takket for at vi kom og inviterte, og for at vi forteller folk at de kan få komme til kirken. Det fikk meg til å tenke på at det finnes mennesker som aldri har tenkt at å gå i kirken og bli kjent med Gud, er noe de kan gjøre, og at en invitasjon kan få dem til å tenke i de baner.
Det er inspirerende å oppleve at Guds ånd virker på menneskehjerter. Han gir oss mot til å gå ut, og menneskene som kommer på besøkssabbater, har fått mot og lyst til å besøke et nytt sted. Vi vet også at den Hellige
Ånd virker sammen med litteraturen vi deler ut. De fleste vil kanskje ikke bry seg, og mottar fordi de er høflige, men det er alltid noen som er søkende, og det er jo for dem vi går ut. Vi ber om at Gud vil bruke frøene vi sår til å nå mennesker som ellers ikke ville funnet ham.
Despoter og terrorister opplever ofte problem med sangere og musikere som støtter de undertrykte og de forfulgte. Paulus og Silas krysset fjorden ved Dardanellene, fra Lilleasia til Hellas, etter et kall i en drøm: «Kom over til Makedonia og hjelp oss!» Men det tok ikke mange dager før de ble tatt til fange, pisket og satt i fengsel med føttene fast i blokken. Imidlertid fant de en god løsning: «Ved midnattstid holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud, mens fangene lyttet til dem.» Resultatet ble løslatte fanger og en omvendt fangevokter. Sang og musikk med tro, håp og kjærlighet kan hjelpe selv i dype kriser.
Tekst og foto: Av May Anette Tallini
Fra den 9.-14. februar var det bønneuke på Tyrifjord. Bønneuka har blitt et stort høydepunkt for både TVS-elever og hele menigheten med ca. 150 personer på hvert møte! Vanligvis skrives det om bønneukene i TVS-kontakten i AdventNytt, men der med et fokus på TVS-elevene. Her har jeg lyst til å spesielt ta dere med til barnemøtene i bønneuka og bønneukekor. På Tyrifjord har man i mange år flyttet bønneuka fra den globale uka, til et tidspunkt som passer bedre for TVS. I tillegg har man til og med to bønneuker, en i oktober og en i februar. Vi har ikke kapasitet til å ha barnemøter begge av disse ukene, men vi har det i bønneuka i februar.
BARNA DROPPER FRITIDSAKTIVITETER FOR Å VÆRE MED PÅ BØNNEUKA
Barnemøtene har, de siste årene, blitt planlagt i flere måneder i forveien. Disse møtene har blitt enormt populære og antall barn har økt hvert år. I år kom det over 30
barn på hvert møte og vi var nok oppi 40 barn på det meste en av kveldene. Både foreldre og barn ga uttrykk for viktigheten for dem av å delta på disse møtene. Noen av foreldrene sa at barna deres dro med foreldrene på møtene, og at alle fritidsaktiviteter hadde blitt satt på pause den uka for å kunne være med hele uka. Noen av barna inviterte også med seg venner. Nå lurer du kanskje på hvorfor barnemøtene er så populære, men før jeg kommer til det, vil jeg ta et lite tilbakeblikk.
I undertegnedes oppvekst, var bønneuka alltid et stort høydepunkt. Selv i vår forholdsvis lille menighet i Hokksund, hadde vi barnemøter hver kveld i bønneuka. Det var et enkelt program der bønneukelesningene for barna ble lest etterfulgt av mørkegjemsel, der vi til og med klarte å gjemme oss i vinduene i den gamle peisestua i kjelleren og lukke igjen gardinene. Det var en uke vi så frem til og som ble prioritert. De voksne brukte god tid i bønnegrupper etter bønneukelesningene i kirkesalen oppe. Da jeg ble voksen selv, merket jeg at bønneuka var blitt til noe for de eldre i menigheten som, i de beste tilfellene, klarte å møtes i hjemmene de ulike kveldene i bønneuka. Tanken slo meg da at hvis vi ikke gjør noe for barna, vil bønneuka til slutt dø ut. Barna vil ikke ha noe forhold til bønneuka i det hele tatt, unntatt de som går på menighetsskolene, og mange vil kanskje så vidt bare ha hørt om at det finnes en bønneuke.
Hvis vi nå spoler fremover i tid, begynte vi for noen få år siden med barnemøter i bønneuka. Det betydde også at vi måtte endre på tidspunktene for møtene for å
gjøre det mer familievennlig. Møtene har derfor, de siste årene, vært fra kl 17.30-18.30. Etter en fellesåpning i aulaen har barna gått til sine barnemøter. I år var alle barna fra ca 0-13 samlet til felles barnemøte, men tidligere har vi også delt gruppa i to. Temaet for barnemøtene i år var: Hva ville Jesus ha gjort? Inspirasjonen til møtene kom i år fra boka My Bedtime Anytime Storybook, skrevet av den kristne barnebokforfatteren V. Gilbert Beers. Boka følger 6 dyrevenner som bor i en skog. Det er flodhesten Puddles, bjørnen Bru, sebraen PJ, koalabjørnen KaWally, pingvinen Tux og den lille musa McWhiskers som er hovedpersonene i boka. Fortellingene tar opp viktige kristne verdier og historiene er skrevet som eventyr som får frem disse verdiene på fantastiske og morsomme måter. Noen TVS-elever og et par barn kledde seg ut som disse dyrene for anledningen og gjorde historiene til skuespill for barna. Etter det lærte barna seg bibelvers som tok opp de ulike verdiene hver dag igjennom en bibelvers-sang laget for anledningen. På det første møtet fikk barna hvert sitt silikonarmbånd med teksten: Hva ville Jesus ha gjort? Den siste delen av hvert møte ble brukt til aktiviteter der barna lagde alt fra kroner og speil til luer som kunne lyse i mørket, broer av ispinner og sjokoladehjerter og valentinskort. Det er utrolig givende og inspirerende å se barna så engasjerte og begeistra for møtene i bønneuka, og vår bønn er at deres generasjoner må kunne la bønneuka leve videre i beste velgående.
BØNNEUKEKORET
Mange av oss kunne kanskje tenke oss å synge i kor, men har ikke kapasitet til å delta i kor på regelmessig basis. Derfor starter vi for halvannet år siden, et bønneukekor. Bønneukekoret skulle være et prosjektkor som kun skulle øve på et par sanger to av dagene i bønneuka. Øvelsene ble holdt etter bønnemøtet, og sangene skulle fremføres på gudstjenesten. Det ble en stor suksess, og i år gjentok vi suksessen og fikk til et kor på 32 personer! Vi fremførte sangene «Confitemini Domino» og «One Day When We All Get to Heaven» henholdsvis som preludium og postludium på gudstjenesten. Det ble en mektig sangopplevelse og mange tårer i øynene både blant korsangerne og blant forsamlingen. Prosjektkor kan være noe fint å prøve for menigheter som ikke har kapasitet til å ha et eget menighetskor og for ellers travle medlemmer, og det er absolutt noe Tyrifjord menighet ønsker å fortsette med fremover.
Av Geir Dunseth
Tønsberg menighet markerte den 29. november 2025 at det var 120 år siden menigheten ble stiftet, og på dagen 50 år siden kirken vi nå har, ble innviet.
Arrangementet knyttet hele tiden linjer mellom vår egen lokale historie og det bibelske fundamentet for menigheten. Hva var Guds opprinnelige ide for menighet og fellesskap, og hvordan gjenspeiles det i det fellesskapet vi har i dag? Hvilke praktiske utfordringer og oppmuntringer trekkes fram når man
plantet trosfellesskap på bibelsk tid, og hvordan utspilte det seg her i Tønsberg?
Bibelen presenterer mange ildsjeler og stor dugnadsinnsats, og det var ikke vanskelig å finne dette igjen også i vår nære historie. Til slutt ble vi minnet om hvordan håpet har vært en drivkraft for menigheten gjennom alle tider, og hvordan det også har preget det lokale menighetslivet her i Tønsberg. Det var godt å samles 120 personer som på en eller annen måte, har eller
har hatt, en relasjon til menigheten vår. Det opplevdes også riktig å anerkjenne at menigheten ikke alltid har klart å omfavne alle mennesker slik vi skulle ønske. Vi håper og tror at vi har lært av slike erfaringer.
Selv om et jubileum naturlig nok trakk frem mye historie, satt man igjen med en takknemlighet over hvordan dagens menighet forvalter ideen med fellesskapet. Ildsjeler og dugnadsinnsatsen lever videre. Stor takk også til Roger Robertsen, Victor Marley, Trygve Andersen, Gjermund Kittilsland og Arild Viksand som store bidragsytere til program og innhold.
Av Silja Leknes
Det er få ting som samler oss så sterkt som sang. Gjennom generasjoner har vi i kirken sunget troen vår, delt gleden og båret hverandre i musikken. Nå åpnes nye muligheter for å ta i bruk hele bredden i sangboken Salmer og sanger på veien hjem. Hanne Berntsen har spilt inn melodiene til hele sangboken – én etter én. Resultatet er et unikt ressursbibliotek som nå er tilgjengelig på YouTube-kanalen «Salmer og sanger på veien hjem». Her finner du både kjente klassikere og vakre sanger som altfor sjelden blir brukt.
– Det er så mange melodier og dype tekster vi ikke synger ofte nok. Jeg ønsker at vi skal ta i bruk mer av rikdommen i sangboken. Derfor har jeg spilt inn melodiene slik at de kan brukes overalt – i menigheten, i små grupper eller hjemme, forteller Hanne.
TIL BRUK I MENIGHET OG HJEMME
Melodiene kan brukes som akkompagne-
ment i gudstjenester dersom man mangler pianist, til øvelse for musikere, i små grupper eller ganske enkelt for å lære seg en ny sang. Mange har allerede oppdaget at dette også er en fin måte å bli bedre kjent med tekster og melodier de ellers ikke ville ha sunget.
Den komplette innspillingen tilbys menighetene i en minnepinne med alle melodiene, slik at de kan tas i bruk lokalt (Én per menighet, kontakt Silja Leknes for mer informasjon). For menighetsmedlemmer finner du nå de av sangene som vi har rettigheter til å publisere, på YouTube-kanalen «Salmer og sanger på veien hjem».
– Sangene i denne boken er et skattkammer. Det er min bønn at vi kan oppdage og bruke enda mer av det som allerede er gitt oss, sier Hanne.
TILGJENGELIG FOR ALLE
Du finner melodiene gratis på YouTube-kanalen «Salmer og sanger på veien hjem». Og ønsker du å kjøpe selve sangboken – i
stor notebok-utgave eller i en mindre forenklet utgave – kan den bestilles gjennom Norsk Bokforlag.
Som salmisten skriver: «Rop av fryd for Herren, all jorden! Bryt ut i jubel og lovsang» (Salme 98,4).
La oss bruke sangen til å løfte fellesskapet, til å glede oss – og til å prise Gud sammen.
Kjære leser.
Vi er så glade for historier som er med på å styrke troen vår. Det er fantastisk å høre og lese om bønnesvar. Og her får dere lese en historie vi fikk fra Stian Landsverk.
Melanie Davidsdottir og Irene Rognlie Størkersen
Av Stian Landsverk
Jeg har en gammel traktor som har vært både til stor hjelp og stor frustrasjon. Når man bor på en gård med halvannen kilometer privat vei, er man helt avhengig av at traktoren starter når snøen laver ned. Men gjennom årene har jeg lært én ting: Selv når traktoren svikter, gjør ikke Gud det. Under 10 dager i bønn 2026 kom vinterens første snøfall. Jeg brøytet veien uten problemer, men to dager senere var traktoren plutselig helt død. Selv med fulladet batteri var det ikke lys i displayet engang. Jeg ba, skrudde, justerte og prøvde igjen og igjen – uten resultat. Til slutt overga jeg alt i Guds hender og sa:
«Gud, jeg forstår ikke, men jeg stoler på at du har en plan.»
Akkurat idet jeg skulle gå ut av traktoren, fikk jeg en tanke om å sjekke batterikablene én gang til. Jeg strammet dem litt – og da jeg vred om nøkkelen, startet traktoren momentant. Jeg satt der og gråt av takknemlighet. Igjen fikk jeg et bønnesvar akkurat da jeg trengte det.
Det var ikke første gang Gud hadde hjulpet meg med traktoren. En annen vinter nektet motoren å starte, selv etter at en lokal ekspert hadde jobbet med den en hel dag. Neste morgen, etter mye bønn og enda mer snø, satte jeg meg i setet og sa:
«Gud, du ser behovet. Jeg trenger at traktoren starter.»
På første forsøk startet den – og jeg kunne brøyte all snøen som var kommet.
Noen år senere skjedde noe enda mer uventet. Traktoren var igjen død, og det var meldt 20 cm snø. Kjentmannen lo litt og sa:
«Du trenger vel ikke meg – du kan jo bare be Gud. Han kan jo like godt fjerne snøen for deg!»
Neste dag hadde jeg forberedt meg på å parkere i bunnen av veien og gå hjem gjennom dyp snø. Men da jeg kom hjem, var veien min helt ren. Ikke brøytekanter engang. Senere fikk jeg høre at en mann jeg aldri har møtt, hadde vært ute og ville teste sin helt nye snøfreser. Han valgte tilfeldigvis å gjøre det på akkurat min vei, akkurat den dagen jeg trengte det. Tilfeldig? Ikke for meg.
Gjennom alle disse hendelsene – store som små – har Gud styrket troen min. Traktoren har sviktet mange ganger, men Gud har aldri gjort det. Noen ganger har han gitt en direkte løsning, andre ganger har han sendt mennesker. Noen ganger har han til og med fjernet hele problemet.
For meg har dette blitt et bilde på «traktroen»: En tro som vokser når Gud møter hverdagsutfordringer med hverdagsmirakler.
Gud er god – og han svarer på bønn. Alltid.
Av Ove S. Berntsen
Hva sa vitnene, ifølge Nikodemus-evangeliet, om Jesus under forhøret hos Pontius Pilatus? Hvordan tilbakeviste de anklagene mot ham?
Matteus-, Markus-, Lukas- og Johannes-evangeliene er med i den bibelske kanon. Men det er også andre som har sagt noe om hva Jesus er og hva han gjør for oss. Deres skrifter var også evangelier, gode nyheter. Et av dem blir tilskrevet Nikodemus, selv om forfatteren er av senere dato. Han tar for seg anklagene mot Jesus og hans nedfart til dødsriket; det siste er jo et tema som er tatt med i den såkalte apostoliske trosbekjennelsen.
Anklagene mot Jesus er, ifølge Nikodemusevangeliet, for det første at han er av illegitim herkomst, og for det andre at han er en trollmann. Men under Pilatus’ forhør er det tolv menn som går imot påstanden om at Jesus er unnfanget utenfor ekteskap, for de var til stede da Josef og Maria ble forlovet. Mennene er nevnt ved navn.
Det er også en av dem som står fram og protesterer mot at Jesus står i ledtog med djevelen når han helbreder mennesker: Kvinnen som hadde hatt en blødning i tolv år, blir identifisert som Veronika, hun som ifølge legenden tørket Jesu panne med en svetteduk da han ble pisket og plaget. Hun sier at da hun rørte ved kanten av kappen hans, stanset blødningen. Derfor er hun så takknemlig og frimodig.
En annen kommer fram og sier: «Jeg var tvekroket, og han rettet meg opp med et ord!» Enda én bidrar med sitt vitnesbyrd: «Jeg var spedalsk, og han renset meg med et ord!»
Flere fortalte Pilatus hvordan Jesus hadde gjenoppvekket den døde Lasarus etter fire dager i graven.
Da han hører dette, begynner stattholderen å skjelve, og sier til morderslekten: «Hva gagner det dere å utgyte uskyldig blod?»
Uten ord spurte Jesus også den romerske landshøvdingen, slik han hadde spurt så mange før ham, for eksempel den blinde mannen ved Jeriko: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» (Luk 18,41).
Så hva svarer du hvis du måtte bli spurt om hva han har gjort for deg? Står vi fram, ærlige og modige, og forteller at vi trenger Jesus? Stemmer vårt vitnesbyrd overens med de mennesker som han helbredet og gav liv den gang?
Stian Landsverk
Av Vidar Hovden
Iartikkelen «Kan vi ikke forestille oss noe bedre?» på www.nrk.no (3. okt. 2025) diskuteres hvilke fortellinger vi har om framtiden. Den peker bl.a. på at populærkulturen gir oss dystre framtidsvisjoner. Serier som Fallout, The Last of Us og The Walking Dead, viser en framtid hvor sivilisasjonen har kollapset.
Tre personer intervjues i artikkelen. Sander Gabrielsen Isdal, 31 år og helsefagarbeider, opplever at alt har blitt verre i hans levetid, og han mener politikerne gjør for lite for fremtiden. Forfatter Maja Lunde, kjent for sine dystopiske bøker som Bienes historie, mener tiden er inne for utopier. Hun sier:
«Nå gjelder det å bruke historiefortellingsevnen vår til å visualisere og skape noe å styre mot …»
Nils August Andresen, leder for Minerva, sier:
«Vi lever i en pessimistisk tid. Og ingenting er farligere enn pessimismen. Optimisme er farlig nok, men pessimisme gir opp. Den sier at vi ikke får gjort noe med problemene, så da må vi bare kjøpe hermetikk og grave oss ned. Prepping og bunkere har blitt big business.»
«Noe å styre mot». «Ingenting er farligere enn pessimisme».
I det siste kurset fra NBI, tar vi til orde for at Bibelen kan være den fortellingen å styre mot som Maja Lunde, og vår tid, etterlyser. Bibelen kan være med til å gi optimisme og håp i en tid der pessimismen rår, fordi det er en fortelling som sier noe om veien ut av verdens og menneskehetens uføre. Det er en fortelling om at Skaperen av verden tar dette ansvaret. Akkurat nå er hans helbredende Ånd i sving med å røre ved menneskehjerter. Ånden kaller på oss mennesker til å ta til fornuft og gå på bedre veier – og gjøre en forskjell i verden allerede nå. Men en dag vil Skaperen fullstendig
Tekst og foto: Grete Aaserud
Det nye året startet med dåp allerede 17/1. Peace ønsket å ta dåp og startet året med denne gode beslutningen. Mamma Hope var sammen med Peace og det ble en gledens dag for dem og for menigheten. Pastor Arne Bredesen talte over Peace sin favoritt fortelling fra Bibelen, Jakob og Esau. At Stavanger er en internasjonal menighet er det ingen tvil om. En gang i kvartalet har den internasjonale gruppen gudstjenesten og 7/2 stilte de jammen opp
gjenreise, gjenskape og helbrede alt som gikk i stykker og sporet av. Som Adam og Eva i begynnelsen fikk i oppgave å «råde over jorden» (1 Mos 1,26-28) og «dyrke og passe hagen» (1 Mos 3,15), kalles vi i dag til å slutte oss til Guds arbeid på jorden med å reise opp og helbrede.
Bibelfortellingen er en invitasjon til å bli med i bevegelsen av slike «hagemennesker». Den er en invitasjon til å være et velsignelsesredskap i verden slik Abraham ble kalt til å være det (1 Mos 12,1-3). Det er en god fortelling å styre mot! En meningsfull fortelling å leve i. Å kople sitt eget liv, sin egen fortelling, på den, er å leve som en del av en «helbredelsesfortelling». Å gjøre den til sin fortelling, er å knytte sine røtter til Bibelens røtter, slik vi ser det i skapelsesfortellingene.
Bibelfortellingen gir oss håp og forvissningen om at lyset skal overvinne mørket, at livet skal overvinne døden. En slik tro og et slikt perspektiv på livet og verden, har gitt mange mennesker mening i livet.
med eget kor, som er ledet av Michel Ofei. Koret hadde fått fine fargerike drakter og skuffet ikke med sangene de fremførte. Michel sin søster Dora talte og det var flere innslag av grupper og barn som deltok både med sang og skuespill. Vi gleder oss til neste gudstjeneste.
Det ble ny dåp 14/2. Olive fra Jørpeland og Angelic fra Stavanger ble døpt av pastor Arne som talte over Guds glede. Ja det ble en gledens dag denne sabbaten også. Det var så fint når disse unge familiene kom frem og knelte ned mens pastor Arne ba for dem alle.
Vi har mye å være takknemlige for og måtte Guds velsigne oss alle i menighetene våre.
Foreldregruppa er med rette stolt av resultatet fra skolehagen der de dyrker mat både til familiene og for salg.
ADRA finnes fordi mennesker betyr noe – uansett hvor de bor, hvem de er eller hvilken livssituasjon de lever i. ADRAs arbeid handler om mer enn prosjekter og programplaner. Det handler om å leve ut nestekjærlighet i praksis slik Jesus lærte oss.
Verden er i stadig endring. Krig og konflikter, naturkatastrofer og økende sårbarhet preger livet til millioner av mennesker. Midt i dette finnes det krefter som ikke lar seg stoppe: menneskers vilje til å hjelpe. Det er denne viljen, denne omsorgen og medmenneskeligheten, som driver ADRA.
GLOBALT NÆRVÆR – LOKALT
FELLESSKAP
ADRA arbeider i ca. 120 land i verden. Vi er en del av hverdagen til mennesker over hele kloden. Innsatsen begynner i landsbyer, på skoler og i små lokalsamfunn der familier lever sine liv. I noen land, som Norge, får vi lov til å støtte dette arbeidet med å gi og spre informasjon og fortelle om arbeidet.
Det lokale nærværet og lokalt ledet utvikling er en styrke for ADRA. Våre partnere og medarbeidere kjenner kulturen, utfordringene og drømmene i sine egne lokalsamfunn. Humanitært arbeid handler derfor aldri om å komme ovenfra med ferdige løsninger. Det handler om samarbeid, tillit og langsiktige relasjoner.
Når kriser rammer, er det ikke snakk om «bare en organisasjon» som trår til. Det er et globalt nettverk av lokale ADRA-kontorer, kirker, frivillige og fagfolk som kjenner terrenget. De er ofte på plass før overskriftene kommer – og de blir igjen lenge etter at medieoppmerksomheten har gått videre.
Elevene ved skolen i Etiopia vet å sette pris på og ta vare på mulighetene de har fått.
KJÆRLIGHET UTEN GRENSER
Kjærlighet og omsorg er noe som forstås uansett hvor vi bor eller hva vi har opplevd i livene våre. ADRA-ansatte og frivillige reiser ikke ut i verden for å være helter. De reiser for å være til stede. De lytter. De lærer navn. De deler måltider og små og store seire. De bygger håp sammen med mennesker som trenger det.
For oss handler det om å være nær og om å se mennesker slik Gud ser dem – som naboer, skapt i Hans bilde, med iboende verdi og verdighet.
ADVENTISTKIRKENS HUMANITÆRE ARM
Som en del av Adventistkirkens globale fellesskap, står ADRA midt i kirkens oppdrag om å gjøre godt i verden. I mange land er lokale menigheter blant våre viktigste samarbeidspartnere. Sammen deler vi ønsket om å bringe håp og trygghet dit det trengs aller mest.
Gjennom ADRA får vår kirke være til stede - også dit vi selv ikke kan reise. Vi får leve ut troen i handling. Vi får være Jesu hender og føtter — i praksis, i hverdagen, i det stille.
En tydelig retning for fremtiden
Når ADRA ser fremover, handler det ikke om å starte helt nye retninger, men om å styrke det som alltid har vært vårt kall:
• Å bygge lokal beredskap og forebygging slik at mennesker står sterkere når kriser rammer.
• Å investere i unge mennesker, så de får verktøy, ferdigheter og mot til å forme framtiden sin.
• Å arbeide for rettferdighet og verdige liv – der alle har tilgang til utdanning, trygghet og muligheter.
• Å la kjærlighet i handling være drivkraften. Selv om grenser og konflikter skiller oss, kan omsorg og nestekjærlighet binde oss sammen igjen.
Enten det handler om nødhjelp etter en katastrofe eller langvarig utviklingsarbeid over mange år, er ADRA en del av en større global vev av håp. Denne veven holdes oppe av givere, frivillige, menigheter og partnere — også i Norge.
ET KALL SOM BESTÅR
Bak hver brønn som bores, hver skolevei som sikres og hver utdanningsmulighet som åpnes, ligger en enkel, men kraftfull sannhet:
ADRA er til for mennesker
- For mennesker i krise, fattigdom og nød
- For barn som drømmer og håper
- For mennesker som trenger å bli sett
I en verden som forandrer seg raskt, tror vi fortsatt at kjærlighet i handling er en av de sterkeste kreftene vi har for å skape en bedre verden.
«Han har kunngjort for deg, menneske, hva godt er.
Og hva krever Herren av deg annet enn å gjøre rett, elske miskunn og vandre ydmykt med din Gud?»
Mika 6,8
ADRA har dette siste året nådd om lag 120 000 skoleelever.
ADRA Norges femårige utdanningsprogram ASPIRE fortsetter å gjøre en tydelig og målbar forskjell for barn, unge og lærere i noen av verdens mest sårbare områder der målet er at flere barn skal få trygg og god skolegang – også der kriser, konflikter og fattigdom truer.
En statusrapport fra februar 2026 viser et arbeid med stor bredde, tydelig lokal forankring og god framdrift. Samtidig preges
flere land av utfordrende forhold. Likevel er hovedbudskapet klart: Innsatsen virker – og den når fram.
120 000 ELEVER NÅDD
I løpet av 2025 og inn i 2026 har ADRAs utdanningsprogram ASPIRE:
- nådd rundt 120 000 elever
- Utdannet 2001 lærere
- Støttet 252 skoler
- Samarbeidet med over 35 lokale organisasjoner
- totalt nådd om lag 130 000 mennesker, inkludert foreldre, foreldreråd og lokalsamfunn.
I løpet av 2026 gjennomføres også fire forskningsprosjekter i flere land. De ser blant annet på skoleframmøte, læringsutbytte, lærerutdanning, trygghet på skolen og skolematordninger. Resultatene skal danne et kunnskapssterkt grunnlag for neste fase av programmet, og publiseres i fagfellevurderte tidsskrift der det er mulig.
Paulo Lopes, president i ADRA International, har 40 års erfaring i humanitært arbeid. Siden 1986 har han tjenestegjort både i felt og som leder i ADRAnettverket. Paulo er kjent for sitt sterke engasjement for rettferdighet, medmenneskelighet og bærekraftig utvikling — og for å løfte fram ADRA som et fellesskap bygget på kjærlighet, nærvær og tillit.
Et av prosjektene handler om skoleframmøte i Etiopia. Her deltar Anine Lauterer og Øystein Kolstad aktivt i undervisningen. Foto | ADRA
ØKENDE SIKKERHETSUTFORDRINGER
Flere av landene der ASPIRE arbeider, preges av økende konflikt og ustabilitet. Dette påvirker både gjennomføring og planlegging. Likevel viser ADRA-teamene stor fleksibilitet og evne til å finne løsninger. Noen ganger må det tenkes fleksibelt, og aktiviteter flyttes til tryggere områder. Aktivitetsgraden er høy, og det er god økonomisk kontroll i programmet selv i utfordrende situasjoner.
Et kristent menneskesyn gir ingen grunn til naivitet.
Av Bjørn Are Davidsen
Det er sjelden vanskelig å bli tabloid om synd, men i 2026 er det enda lettere enn vanlig. Og denne gangen er det ikke lite som står på spill. Vi snakker om samfunnstilliten.
Innbyggerundersøkelsen fra Direktoratet for forvaltning og økonomistyring i 2026 ble tatt opp før seneste avsløringer. Likevel er endringen tydelig. I 2021 svarte 78 prosent at folk flest er til å stole på, nå er det 72.
Det som er offentliggjort av Epstein-papirene, er et festmåltid for konspirasjonsteoretikere. Selv med lønn på mangfoldige millioner, takker ikke samfunnstopper nei til store gaver og tjenester. For mange finner sammen for å mele sine egne kaker i jakten på status og spenning, personlige eller politiske mål.
Papirene bekrefter likevel ikke en eneste kjent konspirasjonsteori. Avsløringene er rystende, men støtter verken påstander om nettverk som spiser spedbarn, at verden styres av en dyp stat bak valgte regjeringer, at 9/11, Covid eller annet var sammensvergelser med forgreninger langt inn i FBI, Vatikanet eller Mossad.
I stedet bekrefter papirene noe helt annet: Bibelen.
Jeg skal ikke ha lest mye i Bibelen for å innse farer og fallgruver i samspill med rike og mektige. Profetene i Det gamle testamentet nøler ikke med krass kritikk av eliten. Av konger, embetsmenn og dommere som bruker makt til egen vinning. Som kjøper dommer og gjør rett til handelsvare. Som forklér politisk kynisme som realpolitikk.
Et kristent menneskesyn gir ingen grunn til naivitet. Ingen er skuddfrie, heller ikke jeg selv eller kristne miljøer. Det gir heller ingen grunn til å skjære all synd over én kam selv om vi alle er syndere. Noe er opplagt mer alvorlig, slik Dantes guddommelige komedie fremstiller ganske så malende. Inferno nøler ikke med å kritisere seksuelle utskeielser, men langt fra like mye som grådighet, hovmod, vold, bedrageri og forræderi.
Avsløringene bekrefter ikke en eneste kjent konspirasjonsteori.
Dante reflekterer klassisk teologi i dyp kontinuitet med Bibelens etiske tyngdepunkt. Etikken er ikke begrunnet i konsekvenser som samfunnstillit, men i at noe er rett, annet galt.
At synd ødelegger liv, relasjoner, samfunn og tillit er likevel opplagt.
Samtidig er det helt banalt og bør være unødvendig å gjenta: Tillit bygges ved redelighet. Likevel er vi ved en klassisk Catch 22 for flere enn politikere: Vedgår de ikke juks, er de avslørt fordi de opplagt har noe å skjule. Kritiserer de seg selv, er de avslørt fordi de lurte oss.
Ja, selvkritikk kan slå tilbake. Men det
er verre med billige unnskyldninger eller øredøvende taushet.
Det aller beste er uansett å være ærlig, enten jeg er politiker eller hattemaker. Nettopp fordi ingen av oss er uten synd, trenger vi både tillit og kontroll, bekjennelse og tilgivelse. Vi har en ukrenkelig verdi, og er samtidig grunnleggende feilbarlige, innkrøkt i oss selv, slik Augustin formulerte det.
Oppførselen i Epsteins nettverk understreker et kristent menneskesyn, for ikke å si fraværet av det. Det bør ikke være et sjokk at så mange lar seg forføre av nettverk, sex, penger og prestisje, enten man gradvis har glidd inn i det eller hoppet med åpne øyne. For moralsk dømmekraft forsvinner fort i en damp av lyster og egennytte. Det er lett å bli med på noe gøy når jeg kjeder meg.
Et samfunn som løfter frem et realistisk menneskesyn i full offentlighet, kan styrke motet til å ta avstand fra slike nettverk fra starten, også når det koster. Til å sette samvittighet og sannhet over karriere og adgang til lukkede rom som kan ordne, trikse og fikse i min favør, enten jeg er mest opptatt av meg selv eller smykker meg med høyere mål.
Bjørn Are Davidsen er rådgiver i tenketanken Skaperkraft. Han er utdannet sivilingeniør og arbeidet i mange år med innovasjon i Telenor. Davidsen har skrevet en rekke artikler, notater og bøker om trosforsvar og er en kjent stemme i samfunnsdebatten. Artikkelen ble først publisert på www.skaperkraft.no og er gjengitt med tillatelse.
Vi kaller den «bønneuke», men den var så mye mer enn det. Kveldsmøtene sto i sentrum, med morsomme igangsettingsaktiviteter («icebreakers») i regi av elever, det var sang og, best av alt, viktige temataler. For barn var det egne kveldsmøter hvor TVS-elever var med og hjalp til.
Dagelevene var invitert til å delta på kveldsmøtene og oppleve internatlivet ved å bo og spise på skolen. To kvelder i løpet av uken øvde et for anledningen sammensatt kor for fremføring på gudstjenesten på sabbaten. Det var snacks etter møtene, bålbrenning utenfor vestibylen, brettspill, filmkveld og mye annet. Mye planlegging og arbeid lå bak alt sammen!
May Anette og Damiano er flinke til å invitere gode, inspirerende gjestetalere som gir oss alle mye å tenke på, og denne gangen var det Arne-Kristian Andersen som var invitert. Ukens tittel; «Boss fight», var hentet fra populærkulturen hvor den største kampen er den avgjørende for om du vinner eller ikke. Vi ble loset gjennom Esters bok, hvor historien samtidig ble vevd inn i et nåtidsteppe, og Esters og våre egne «boss fights» ble belyst.
Navnet Ester betyr på persisk; «stjerne», og på hebraisk: «jeg vil gjemme meg». Det var nettopp dette Ester gjorde. Ut fra hennes eksempel, hvor hun skjulte sin bakgrunn og tro og inngikk kompromisser på tvers av dette, ble vi rådet til å ikke utsette eller vente på en passende anledning til å stå frem med vår egen tro og våre valg. En «Boss fight» kan være nettopp å uttrykke sin tro. Det er aldri helt risikofritt å følge Jesus, men det er heller aldri uten mening. Ester, som eksempel, fikk ikke oppleve frihet før hun ikke lenger gjemte seg, men bestemte seg for å leve sant.
Du er stjernen som ikke må gjemmes! Ikke vent eller skjul for venner/andre at du er kristen, du er ment til å skinne! Vi kan føle oss alene med vår tro, men vi er ikke det! Er du åpen om din tro, vil du snart oppdage de troende rundt deg. Så lenge du er i TVS-boblen og har samvær med dine trosvenner, kjenner du ikke på dette. Men det kommer en tid etter TVS, og da er det godt å være trygg i sin tro og sitt ståsted.
Vårt oppdrag er noe godt, vi er ment for å ha et moralsk kompass, ment for å følge Gud. Bli derfor den beste versjonen av deg selv, ikke gå på tvers eller velg ditt «skyggeoppdrag», som fører deg bort fra den gode delen der du var ment å være!
En inspirerende uke, både for unge og oss bittelitt eldre. Takk, Arne-Kristian.
Kirsten Robertsen
Årets tur gikk til Norefjell for slalåm/brettkjøring og til elektrolærer Per Christians gård i Åsbygda for aking.
Det ble sånn at til da vinterens kaldeste dag slo til nettopp på skidagen. Ikke nødvendigvis temperaturmessig, men med vind fikk man kjenne på 22 effektive kuldegrader. Men solen skinte, og med slalåmbriller og buff kommer man langt i slike situasjoner.
Noen holdt seg til bakkene med hopp og andre snowboardutfordringer, andre fordelte seg i de forskjellig kulørte slalåmløypene. Restauranten ble et møtepunkt midt på dagen, med pizza, boller og annet godt på menyen. Elevene og lærerne fikk noen glade timer i bakkene før hjemturen. Imens hadde Åsbygdafarerne hatt en herlig formiddag med å hilse på Per Christians sauer som var ute og luftet seg, og ved bålet han hadde gjort klart. Alle som har vært i Åsbygda, vet at der er det ikke mangel på (ake)bakker, og det fikk alle som orket turene opp de bratte bakkene, prøve ut. Det ble mye latter, fart og snøføyke i akebakken! Hva gjør en dag som denne med oss? Kaldt, ja, men lys, glede, lek, moro, frisk luft, fellesskap og annerledesdag ute i Guds skaperverk – kort sagt; beste ingredienser man kan ønske seg for en god dag. Et ordentlig vintereventyr.
Kirsten Robertsen
30. januar til 1. februar dro vi på fotballcup på Vejlefjord. Vi tok fergen ned sammen med hele gjengen, og turen startet med buffet på båten – noe som alle satte pris på. Vi spilte på Tyrifjords tidligere søsterskole, og det var både spennende og hyggelig å møte nye folk og nye lag.
På lørdagen var det gudstjeneste, og etterpå samlet vi oss i Oasen for pannekaker. Det ble en rolig og koselig pause,
og en fin måte å være sammen på utenfor banen før det hele brakte løs. Resten av helgen gikk med til kamper, konkurranseinstinkt, fotballglede og mange gode samtaler.
Vi stilte med to guttelag og ett jentelag. Det ene guttelaget gikk helt til topps og tok seieren, mens det andre guttelaget vant fair play prisen. I tillegg ble Christoffer kåret til “best player”. Jentelaget vårt spilte også
utrolig bra: de endte på en sterk andreplass og tok sølvet. Det var mye lagånd, heiarop og ekte samhold gjennom hele cupen.
Alt i alt var det en veldig hyggelig tur hvor vi fikk oppleve mye fint sammen – både som lag og som venner. Vi dro hjem ganske slitne, men glade, og med mange minner vi kommer til å ta med oss videre.
Helene Nicolaysen
Foreldrehelgen 6.-8. februar var godt besøkt, med nyttige møter både sosialt og praktisk/informativt.
Det viktigste med foreldrehelgene er nok ved selvsyn å få en bekreftelse på at «ungene» har det bra. Men møtene i foreldreforeningen og med lærerne og skolens ansatte er verdifulle; ved fysisk å møtes er det mye enklere å utveksle erfaringer, meninger, tanker, ønsker og synspunkter. Foreldrehelgene er dermed et viktig forum på så mange måter, det hviler et ansvar både på foreldrenes og skolens skuldre, og det er flott at så mange engasjerer seg. Det er også viktig å fremheve at foresatte til dagelevene representerer en viktig stemme for skolemiljøet. De utgjør jo nær halvparten av elevmassen, så at vi ser en økning i deltakelsen fra dagelevenes foresatte, er gledelig! I løpet av lørdagskvelden benyttet russen seg av anledningen til å arrangere basar, hvor inntekten gikk til ADRA’s hjelpeaksjon 2026.
Bli med som giver i et team som støtter skolen i det viktige arbeidet vi gjør! Med din støtte kan vi gjennomføre prosjekter og fornyelser som kan gjøre skolehverdagen enda bedre – for dagens elever og kommende generasjoner.
Her kom det inn kr. 12.100,- ! Dermed har TVS fått en tidlig og god start på årets hjelpeaksjon!
Så fikk menigheten også glede av foreldrehelgen, i den forstand at talerne både på Friship-møtet fredag kveld og gudstjenesten var foresatte og deltakere; Reimar Vetne talte fredagskvelden og Tom Angelsen på gudstjenesten.
Denne helgen fikk vi i tillegg være vitne til Martinius Angelsen’s dåp. Martinius’ valg om å ta dåp i en så stor forsamling, var et vitnesbyrd om en herlig frimodighet og trygghet i troen. En dåpshandling er alltid vakker; å fremfor menigheten og Gud å vise at man har valgt å legge av hele seg selv og står opp til et nytt liv for, i og med Ham, er like fantastisk hver gang. En stor takk til deg, Martinius, for at du ville dele denne viktige begivenheten med oss!
Kirsten Robertsen
Skann QR-koden med Vipps-appen for å starte fast månedlig Vipps-gave.
Andre måter å gi på:
Bankkonto 3000.30.33003, merkes ”Gave til skolen”
Enkeltgave på Vipps: #72935
Mer informasjon kan du finne på hjemmesiden vår, www.tyrifjord.vgs.no, under menypunktet «Gi en gave».
Vi takker for all støtte vi kan få!
Hilsen oss på TVS
Turen til Newbold college var en veldig spennende og opplevelsesrik reise. Jeg fikk lære mye om skolen, hvilke fag de tilbyr, hvordan en vanlig skoledag ser ut, og hvilke rutiner elevene har. Det var veldig interessant å få se hvordan hverdagen på skolen fungerer, og hvordan undervisningen er lagt opp. Siden skolen ligger nær London, fikk vi også muligheten til å besøke byen og se kjente turistattraksjoner som Big Ben, Chinatown og London Eye.
Jeg ble også kjent med mange nye folk. Både elevene på skolen, lærere og andre mennesker som enten var en del av adventistmenigheten eller hadde tilknytning til skolen på andre måter. Alle var veldig hyggelige, åpne og imøtekommende, noe som gjorde opplevelsen enda bedre. Selve skolen var helt fantastisk. Det var et veldig, veldig fint og rolig område. Skolen i seg selv var helt nydelig med vakre bygninger og fantastiske hager.
Jeg lærte også ganske mye om hva det vil si å være adventist, og hvilke verdier og moraler adventister står for. Alt i alt var det en kjempegøy tur, og jeg sitter igjen med mange fine minner.
Bienveillance Simakala
April er en måned preget av vurderinger og tentamener på TVS, en intens innspurt før eksamensperioden i mai.
Skolemyndighetenes beslutning om å flytte skriftlig eksamen tidligere for å dempe russefeiringen, gjør at særlig tredjeklassingene møter et mer konsentrert og krevende løp enn før.
Som tidligere elev ved Tyrifjord videregående, husker jeg godt de siste månedene på skolen. Det var mange prøver og eksamener, og jeg kjente på presset om å prestere for å holde åpen mulighetene videre. Samtidig var det en tid preget av overgang: slutten på noe kjent og begynnelsen på noe nytt. Spennende, men også vemodig.
I august vil mange av dere få tidligere TVS elever som flytter til nærheten av menighetene deres. Det kan kjennes litt tidlig å nevne dette nå i april, men jeg håper dere har en plan for hvordan dere kan ta imot dem. Hvis ikke, er det fremdeles tid å lage en! Enten de skal begynne å studere eller ta et pauseår, står de i en viktig overgangsfase. Da betyr det mye å bli sett, kontaktet og inkludert, slik at menigheten kan bli en naturlig og trygg del av livet deres framover.
Til slutt vil jeg oppfordre alle menigheter med elever på TVS til å sende dem en oppmuntrende hilsen nå i april. Det er en krevende måned, og det gjør godt å bli minnet om at noen tenker på dem.
Nina Myrdal, rektor
For bestilling av disse engelske titlene, kontakt oss
Besøk vår hjemmeside for informasjon om og bestilling av våre produkter, www.norbok.no, ta kontakt på ordre@norskbokforlag.no eller ring oss på 32 16 15 60 (ordretelefon).
Besøksadresse: Røyseveien 41, 3530 Røyse
Det er det mest gjenkjennelige symbolet på jorden, og likevel innrømmet en tidlig kristen leder at det ikke gir mening å følge den korsfestede Jesus – uten det som skjedde etterpå.
Av Lyndelle Peterson
Den kalles «den uflyttbare stigen».
Den er liten, gammel og laget av tre, og står under et kirkevindu, av den typen en håndverker kan bruke for å komme til taket. I mer enn tre hundre år har den ikke blitt flyttet, fordi ingen har kunnet bli enige om hva de skal gjøre med den. Hvorfor? Dette er ingen vanlig stige utenfor en vanlig kirke. Denne stigen har stått utenfor et vindu i Den hellige gravs kirke i Jerusalem siden 1750-årene.
Seks av kristendommens eldste sekter forvalter bygningen sammen, under en kompleks avtale kalt Status Quo. Siden ingen blir enige om stigen, har den blitt stående. Avtalen tas så alvorlig at det i 2002 oppsto en fysisk krangel om en stol som krysset en grense mellom sektene, og nøklene til kirken har tradisjonelt vært oppbevart av en muslimsk familie for å unngå konflikter.
Så hva er det med denne kirkebygningen som skaper så mye spenning, gjør at kirkens ledere står maktesløse til å ta beslutninger og krever at medlemmer av en utenforstående tro må gripe inn? Svaret er enkelt: Denne kirken hevdes å være det historiske stedet for Jesu død og begravelse, Golgata. Stedet ble utgravd av keiser Konstantin etter at han konverterte til kristendommen, og har blitt et hellig sted for kristne av alle trosretninger og sekter – både protestanter, ortodokse og katolikker. Hvert år går millioner av pilegrimer gjennom dørene til Den hellige gravs kirke for å få et glimt av stedet. Pilegrimer fra alle samfunnslag og fra hele verden kommer for å tenne et lys, be en bønn, stoppe opp og reflektere over den hendelsen som er mest avgjørende for alle former og varianter av kristendommen.
ET KRAFTFULLT SYMBOL
Det kristne korset er det mest gjenkjennelige religiøse symbolet i verden, og det med god grunn. Symbolet er ikke bare synlig på toppen av kirker og katedraler eller i kristen
kunst, men også i hjem, på nasjonale flagg, på arbeidsplasser, i popkulturen og til og med på kropper som tatoveringer, anheng og øreringer. Uansett om det er det greske korset, eller det latinske korset, har korset vært et fremtredende symbol i århundrer –fra de første kristnes dager til i dag. Hvilket annet symbol er så kjent og så allestedsnærværende som korset?
Men hva betyr korssymbolet? På sitt mest grunnleggende nivå er korset en påminnelse om historien om Jesus. Korset er et kraftfullt kristent symbol fordi det er det sentrale elementet i frelseshistorien; det representerer Jesu korsfestelse for menneskehetens frelse. Det finnes bevis på at kristne tok symbolet i bruk allerede i det andre århundret.
Men det er en annen del av frelseshistorien som gir korset sin kraft. Uten oppstandelsen betyr korset ingenting. Da er det bare et torturinstrument. Guds plan for å frelse menneskeheten nådde sitt høydepunkt med Jesu død, men ble til slutt oppfylt da han gikk ut av graven på søndag. Planen gikk ikke bare ut på at Jesus skulle dø og beseire synden, men også at han skulle overvinne døden.
ALLTID EN DEL AV PLANEN
Oppstandelsen var en viktig del av frelsesplanen helt fra begynnelsen. Profeten Jesaja erklærte: «… Han skal sluke døden i seier» (Jes 25,8), og Jesus prøvde ved
Wikipedia/Seetheholyland.net
mange anledninger å forklare disiplene at hans død ikke ville være det endelige sluttpunktet. Han erklærte: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» (Joh 11,25-26)
Den første århundrets teolog, misjonær og kirkeplanter, Paulus, gikk enda lenger og sa at «Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. (1 Kor 15,17). Uten oppstandelsen har korset ingen kraft.
Jesus brukte et hvetekorn som bilde: Først når det blir lagt i jorden, får det nytt liv og bærer frukt. På samme måte fikk korset sin sanne mening etter oppstandelsen. Disiplene, som først var forvirret og redde, ble forvandlet til en kraftfull bevegelse som forandret historien. Oppstandelsen beviste at Jesus var Messias.
NYTT LIV, NY MENING
Den kristne forfatteren Tim Keller skrev i King’s Cross (2011) at «det må finnes en forklaring på hvordan den feige gruppen av disipler ble forvandlet til en gruppe ledere». Oppstandelsen var det ufattelige, men ubestridelige beviset på at Jesus Kristus var den virkelige Messias. Jesus var oppstått, og derfor var alt han hadde sagt til sine tilhengere sant.
Oppstandelsen var heller ikke bare én hendelse: Paulus sier at Kristus er den første av en stor høst, og at alle som tilhører ham får nytt liv (1 Kor 15,20–22).
Akkurat som kornet, gir Jesu død og oppstandelse mulighet for nytt liv til alle som tar imot ham. Døden gjelder oss alle, men gjennom Jesus er oppstandelsen og frelsen tilgjengelig for enhver som tar imot ham.
Lyndelle Peterson er adventistpastor og kirkeleder i Melbourne, Australia, hvor hun bor sammen med sin unge og voksende familie. Artikkelen er hentet fra Signs Magazine og noe forkortet.
Jeg har tenkt mye på Jesu ord: «Ingen kommer til Faderen uten ved meg.»
Det kan høres ut som noe som lukker mer enn det åpner, det kan høres strengt ut. Er det det?
Jeg opplever det mer som en beskrivelse av en vei.
For hvem er denne «meg»?
Jesus peker ikke bare på et navn. Han peker på en måte å være menneske på.
Den kvelden han forundret disiplene mest, holdt han ingen tale. Han bøyde seg ned og vasket føttene deres. Det var en ordløs handling, og desto mer skjellsettende.
Gud på kne foran mennesket.
Her skjer det noe som trenger et stille rom.
Det kristne utsagnet om at veien går gjennom Kristus, har ofte blitt forstått som en grense. Men dypere sett beskriver det heller en bevegelse: hvordan Gud velger å møte mennesket. Ikke gjennom dominans, ikke gjennom triumf, ikke gjennom krav, men gjennom kropp, sårbarhet og tjenende kjærlighet.
Hvis Kristus er Guds levende forbindelse med verden, betyr det at all sann forening mellom menneske og Gud bærer dette mønsteret i seg: kjærlighet uten vold, sannhet uten skrik, styrke som bøyer seg ned i stedet for å heve seg. Nærvær uten støy, stillhet uten krav. Tilstedeværelse i situasjonen. Autentiske meg i livet.
Jesus var ingen streber. Han var ingen maktfigur. Han var hel og levende. Fullt ut til stede. Fullt ut i tillit.
Midt i uforstand, råskap, hat, sorg, smerte og død, forlot han ikke bevegelsen. Han fortsatte å gå veien, uten å skremme, true eller forlate. Og det er denne veien han kaller «meg».
Jesus sier: «Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg.»
Og vi står der med ordene i hånden som om de var en port.
Men hva om han ikke peker på navnet sitt, men på veien han går?
Kroppen som våger kjærlighet. Sannheten som ikke skriker.
Smerten som ikke lukker seg. Tilliten som går gjennom mørket.
Tilstedeværelsen som er der og blir der.
Tålmodigheten som viser oss at alt kommer frem og samles til sist.
Hvis dette er veien, da er den bredere enn språket.
Da kan et menneske gå den i andre klær, med andre ord, og likevel møte den samme kilden.
Ikke en annen Gud. Ikke en annen frelse.
Men samme pust i en annen toneart.
Kristus er ikke en grense.
Han er en vid åpning.
Det kan være krevende å stole på at noe så rent kan være sterkere enn alt.
Jeg tror kilden er større enn språket vårt.
Mennesker kan møte det guddommelige gjennom ulike uttrykk
– men det som virkelig frelser, ligner alltid på det Jesus levde.
Å bøye seg rolig ned.
Å bære sannhet uten vold.
Å holde kjærligheten åpen når verden lukker seg.
Det gjør ikke Jesus mindre.
Det gjør ham dypere, rikere og tydeligere.
For da handler det ikke bare om hva vi kaller veien, men om hvordan vi går den.
Kristus er ikke en grense rundt Gud. Kristus er Guds åpning mot mennesket. Og gjennom den åpningen strømmer livet.
Vi tror kanskje det er så vanskelig, men nei, den veien gjør skrittene lette, og veien enkel å finne.
Av Reed Richardi
KRISTUS MED OSS – OG FOR OSS
Jeg har aldri grått så mye i hele mitt liv.
Det var en vanlig morgen i mitt tredje studieår. Jeg satt med frokosten før forelesning da telefonen ringte. Hjertet sank da jeg så at det var mamma. Det føltes som om hun bare hadde hatt dårlige nyheter i det siste – og nå kom enda en:
Kvelden før hadde min 17 år gamle stebror, «John», ventet til kollegene var gått fra restauranten. Deretter hadde han stukket sjefen sin i hjel. Nå satt han i varetekt, siktet for overlagt drap.
Jeg gråt ikke der og da. Jeg var i sjokk – og hadde en prøve som måtte tas. Men senere, alene i sofaen, falt alt sammen. Først gråt jeg for John og for den drepte sjefens familie. Så for min egen familie. Til slutt for meg selv.
For første gang spurte jeg: Hvorfor meg? Jeg så tilbake på en rekke vanskelige år, og selvmedlidenheten visket: Dette er ikke rettferdig. Dette fortjener jeg ikke. Hvorfor hadde romkameraten min det så bra? Hvorfor måtte alt ramme meg?
ET BEDRE SPØRSMÅL
I dag skjønner jeg at jeg stilte feil spørsmål. Når livet gjør vondt, fristes vi til å rope: Hvorfor meg? Men det spørsmålet fører oss ofte bare dypere inn i tvil og bitterhet.
Jeg vil utfordre oss til å stille et bedre spørsmål – et som kan endre måten vi tenker om lidelse på: Hvorfor Jesus?
Hvorfor måtte han lide?
Jeg snakker ikke om døden hans – jeg vet at han døde for å bære min synd. Men hvorfor all lidelsen før døden? Hvorfor kunne ikke Jesus levd et trygt, godt liv og dødd fredelig i søvne?
FATTIG OG HJEMLØS
Hvorfor kom han som fattig? Hvorfor forlot han himmelens rikdom for å bli en
mann uten hjem – uten engang de privilegiene som rever og fugler har? Hvorfor måtte han leve av andres barmhjertighet?
– Var det for de 700 millioner menneskene som i dag lever i ekstrem fattigdom?
– For de 108 millioner som er drevet på flukt – inkludert 43 millioner barn?
HJERTESKÅRET OG ALENE
Hvorfor måtte Jesus også oppleve ensomhet? Da hjertet hans var nær ved å briste, og han ba vennene sine våke med ham – hvorfor sov de? Hvorfor sto han alene i den mørkeste timen sin?
– Var det for alle dem som kjenner på den tause, gnagende ensomheten?
– For dem som lengter etter én som virkelig forstår?
– For alle de skjulte tårene som ingen ser?
FORRÅDT
Hvorfor ble Jesus forrådt av en av sine nærmeste? Solgt for tretti sølvpenger –som om årene sammen ikke var verdt mer. Hvorfor måtte Judas signere sviket sitt med et kyss? Hvorfor flyktet disiplene? Hvorfor ble Jesus stående helt alene foran hatet som raste mot ham?
– Var det for alle som kjenner den sviende sannheten: Jo nærmere noen står deg, desto dypere kan de såre?
– For dem som har fått hjertet knust og sliter med å stole på noen igjen? For dem som holder mennesker på avstand fordi de ikke orker enda et svik?
MISHANDLET
Hvorfor måtte Jesus tåle mishandling fra religiøse ledere? Var det for de titusener som har blitt utnyttet eller krenket av en prest, pastor eller annen trosleder? Hvorfor ble ordene deres kastet som våpen: demon, løgner? Hvorfor lo de mens de spyttet på ham? Hvorfor bind for øynene, slagene,
kappen, tornekronen – den hånlige tilbedelsen? Hvorfor ropene om at han skulle stige ned fra korset? Hvorfor den hånende røveren ved siden av?
– Var det for de utstøtte?
– For dem som blir gjort til poenger i vitser?
– For alle kvinner og menn som lever med psykologisk vold?
– For dem som daglig blir gjort små, forvrengt, avvist, utnyttet – ofte av dem som burde elske dem?
– Var det for disse at Jesus bar hånen?
TORTURERT
Hvorfor ble Jesus torturert? Hvorfor ble han fratatt søvn, mat og vann i sin mest avgjørende time? Hvorfor så mange slag at ansiktet ikke lenger var til å kjenne igjen? Hvorfor tornene så hardt presset inn? Hvorfor piskens metallkroker som rev opp kjøttet? Hvorfor fortsatte romeren selv etter at ryggen var flenget til filler? Hvorfor korsfestelse – spiker gjennom nerver, hvert åndedrag en ny bølge av smerte?
– Var kroppen hans gjennomrystet av smerte for dem som lever med leddgikt, beinkreft og kroniske smerter?
– For dem som hver dag minnes en ulykke eller sykdom?
– For dem som ikke engang i søvne slipper unna smerten?
– Var det for dem Jesus kjente spikrene?
FRISTET
Hvorfor ble Jesus, midt i all smerte, fristet til å døve den med rus?
– Var det for dem som ikke orker virkeligheten lenger og griper etter hva som helst for et øyeblikks lindring?
– For alkoholikere, rusavhengige, for dem som flykter inn i sex, mat eller arbeid?
– For dem som søker trøst, men ender som slaver?
– Var det for disse Jesus møtte fristelsen?
YDMYKET
Hvorfor ble Gud som ble menneske, ydmyket så totalt? Hvorfor avkledd naken, blottlagt og sårbar foran kalde og hånlige blikk?
– Var det for én av tre kvinner og én av seks menn som bærer den forvirrede blandingen av skam, skyld og svik etter seksuelle overgrep?
– For over én milliard overlevende som kjenner på en lammede hjelpeløshet?
– Var det for disse at Jesus hang naken?
AVSKÅRET
«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Matt 27,46). Hvorfor møtte Jesus stillhet akkurat da han trengte Faderen mest? Hvorfor ble han avskåret fra den han elsket høyest?
– Var det for alle som ber, men bare hører ekkoet av sin egen stemme?
– For synderen som er redd han har gått for langt?
– For den som lengter etter Gud, men bare kjenner kulde og avstand?
I SORG
Hvorfor måtte Gud kjenne på den brutale adskillelsen som døden bringer?
– Var det for alle som har mistet noen i kreft?
– For dem som har sett styrke og liv ebbe ut av en de elsker?
– For familiene som aldri rakk fram i tide, eller for foreldrene som må leve videre etter sitt eget barn?
– For dem som selv står ved terskelen til døden, redde for å slippe taket?
– Var det for dem Jesus kjente adskillelsen?
HVORFOR LED JESUS SLIK?
«Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik» (Hebr 2,17). «… en som i alle ting er blitt fristet slik som vi» (Hebr 4,15). I alle ting lik oss. I alle ting fristet. I begeret som fikk Kristus til å skjelve, manglet det ikke
én eneste dråpe av menneskelig smerte. Ikke én type lidelse. Ikke én byrde. Ikke én angst som noen gang har knust et menneskehjerte. Han smakte alt. Vi får bare vår egen smerte å bære – én dråpe i et stort hav. Kristus drakk hele begeret. «For at han skulle bli en barmhjertig og trofast yppersteprest …» (Hebr 2,17). Han måtte bli som oss.
JESUS VALGTE Å LIDE MED – OG FOR – OSS
Vi lider fordi vi må. Jesus led fordi han ville. Ingen tvang ham.
Det var kjærligheten som drev ham. Kristus led frivillig.
Han var uskyldig.
Han fortjente ingenting av dette. Likevel tier han som et lam for slakteren.
Og vi – skyldige syndere – roper: «Hvorfor meg?»
Kristus kunne hele tiden valgt å slippe unna: Han kunne gjort steiner til brød – men valgte sult.
Kunne kalt ned engler – men valgte å bli overlatt til pøbelen.
Kunne steget ned fra korset – men valgte spiker og smerte.
HVORFOR UNDERGA HAN SEG LIDELSE?
Hvorfor? «For i det han selv har lidd og er blitt fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet» (Hebr 2,18).
Han kan lide sammen med oss. Det ligger i ordet «sympatheō». Gud har valgt å stige inn i vår smerte – derfor finner vi hos ham barmhjertighet, helbredelse og styrke til å stå imot fristelsen. For lidelse og fristelse henger tett sammen. Når lidelsen øker, gjør fristelsen det også:
– til selvmedlidenhet
– til bitterhet
– til å mistro Gud
PÅ GRUNN AV HAM
Fordi Gud har lidd sammen med oss, kan vi slippe spørsmålet: Hvorfor meg?
Vi kan begynne å spørre: Hvorfor Jesus?
Fordi Gud har lidd med oss, kan vi bli fri fra den tause bitterheten. Ingen har blitt behandlet mer urettferdig enn Gud selv.
Fordi Gud har lidd med oss, kan vi lære å stole på ham.
Ikke holde ham ansvarlig for vår smerte – men prise ham for at han valgte å bære den sammen med oss.
Fordi Gud har lidd med oss, kan vi vite at han ikke støter bort den som kommer med et knust hjerte.
I hans sår finnes det legedom. «La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone …» (Hebr 4,16).
KOM FRIMODIG TIL NÅDENS TRONE
Når smerte river i kropp og sjel, lengter vi etter noen som forstår. Ikke bare noen som har lest om lidelse, men som har kjent den på kroppen. Jesus har kjent vår smerte. Derfor kaller Skriften oss til å komme frimodig – midt i mørket, midt i sorgen, midt i alt som gjør vondt.
Og neste gang noen lyver om deg, ler av deg, sårer deg – neste gang tårene presser, eller smerten ikke vil gi slipp – gå til nådens trone.
Fortell Gud hva du føler.
Spør ham: Har du kjent dette, Jesus? Og lytt.
I rette tid kommer nåden.
Reed Richardi er pastor og menighetsplanter, og er hovedpastor for New Market Seventhday Adventist Church på campus til Shenandoah Valley Academy. Artikkelen ble først trykket i Adventist Review, men er oversatt og noe forkortet ved hjelp av KI.
Av Sarah Kisokoro
Jeg ble inspirert av visjonen for bønnearbeidet som sto i Adventnytts februarnummer og var skrevet av Melanie Davidsdottir og Irene Rognlie Størkersen. Jeg fikk lyst til å skrive noen av mine refleksjoner og tanker om åndelig krigføring som ble nevnt der.
De sier at «[vi] ønsker at menigheten tar på seg Guds fulle rustning» (Ef 6,10–18). Det handler om åndelig krigføring. Når jeg tenker på åndelig krigføring, så dukker noen spørsmål opp i hodet mitt. For hva handler dette egentlig om? Hvor utkjempes denne krigen? Og hvorfor er det viktig å ta på seg Guds fulle rustning?
Efeserne 6,10-18: - (AI) «Tar derfor Guds fulle rustning på, […]»
• Sannhetens belte: Å kjenne og leve i samsvar med Guds ord for å motvirke løgner.
• Rettferdighetens brynje: Å beskytte ens hjerte/karakter gjennom Kristi rettferdighet.
• Fredens evangeliums sko: Beredskap og stabilitet som finnes i evangeliet.
• Troens skjold: Å stole på at Gud vil avverge fristelser og tvil.
• Frelsens hjelm: Å vokte sinnet med forsikringen om trygghet i Kristus.
• Åndens sverd: Guds ord, brukt til forsvar og angrep.
• Bønn: Konstant kommunikasjon med Gud, avgjørende for å opprettholde rustningen.
«Å ta på seg rustningen betyr å aktivt anvende disse åndelige sannhetene daglig for å forbli fast i troen, og stole på Kristi seier.»
HVA HANDLER DET OM?
Ifølge Paulus er vår kamp «… mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet», så han formaner «Vær nøkterne og våk!» Og så sier han hva vi bør gjøre, nemlig – «Ta på Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens lumske angrep» (Ef 6,10–13).
Ellen White minner oss om at «Ingen kan uten fare være uvitende om disse ondskapens makter eller stille seg likegyldig til dem» (MHK s. 425).
I Joh 8,4 beskriver Jesus djevelen slik; «Han … står ikke i sannheten. For det er ikke sannhet i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget …». Jesus sier deretter at det som frigjør oss, er sannheten (8,32).
HVOR UTKJEMPES DENNE KRIGEN?
I Paulus’ andre brev til korinterne, sier han «For vel går vi fram på menneskelig vis, men vi kjemper ikke med menneskelige midler. Våre våpen er ikke fra mennesker, men har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud. Vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus» (2 Kor 10,3–5).
Jennings (2012) argumenterer på basis av det Paulus sier, og vil vise koblingen mellom måten vi kjemper og hvor krigen egentlig foregår. Han presiserer at «Hvis du kjemper en krig om argumenter, … kunnskap og tanker», er det åpenbart at den foregår i sinnet. Han påpeker at våpenet vi bruker er «Åndens sverd», som er Guds ord, og har «guddommelig kraft [til å] ødelegge løgner, feilaktige fremstillinger og forvrengninger». I tillegg til å «gjenopprette orden og bringer helbredelse» (s. 98).
Ifølge Jennings er «Sinnet som en hage.» Hvis vi ikke luker ugress eller passer på hagen vår, vil ugresset til slutt ødelegge den. Han sammenligner ugress med «egoistiske tanker, ideer og forestillinger. Og sier at «Det er Kristus som virker gjennom Den hellige ånd for å plante sannhetens frø i sinnet vårt. Han pleier og beskytter deretter frøene, slik at de kan
vokse til fruktene av en Kristus-lignende karakter» (s. 99-100).
Ellen White peker på det samme når hun sier at «[gjennom skriften taler Den hellige ånd til sinnet og innprenter sannheten i hjertet. Slik avslører han feil og utstøter den fra sjelen. […]» (Henvist i Jennings s.100).
HVORFOR ER DET VIKTIG Å TA PÅ SEG GUDS FULLE RUSTNING?
Ellen G. White advarer kristne at «Ingen er i større fare for innflytelsen fra onde ånder enn de som på tross av Bibelens direkte og klare utsagn, benekter djevelens og hans englers eksistens og virksomhet.» Hun sier at «Etter hvert som vi nærmer oss tidens slutt, og Satan setter alt inn på å bedra og ødelegge, prøver han overalt å få folk til å tro at han ikke er til. Han legger an på å skjule seg selv og sin virkemåte.» Hun påpeker at «Satan får lettest kontroll over dem som ikke er klar over at de er under hans innflytelse.» Det er derfor viktig å studere Bibelen, og huske på de «mange eksempler på hans onde virksomhet og avslører de skjulte kreftene han rår over, så vi kan være på vakt mot angrepene han setter inn» (s. 428–429).
Gud minner oss i Sak 4,6 at «[det er] ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier HERREN over hærskarene.» Når vi opplever uro og konflikt, er det viktig å huske på Guds løfte i Jesaja 59,19 «[…] Når fienden fosser fram som en flodbølge, skal Herrens Ånd løfte et banner midt imot den.»
Litteraturlisten
Jennings, T., R. (2012). Could It Be This Simple? A biblical model for healing the mind. Lennox Publishing.
White, E., G. (2021). Mot historiens klimaks. Norsk Bokforlag.
Sarah Kisokoro er medlem i Namdal menighet. Det er litt over 20 år siden hun kom til Norge. Hun har tre barn, er lærerstudent på fjerde året og er opprinnelig fra Tanzania.
Av Antra Sunde og Øystein Sognefest
Sentralt i Bergen by og vegg i vegg med Adventistkirken, finner du Møllebakken skole, som er Adventistkirkens grunnskole i Bergen. I 2026 fyller skolen 75 år, og det er nøyaktig 75 elever vi har på skolen og som vi har plass til. På Møllebakken lever vi med mottoet “Vi sikter høyere” og strekker oss etter Guds ledelse i våre liv til å utvikle oss fysisk, intellektuelt og åndelig. På samme måte som skapelsesfortellingen i Bibelen beskriver at menneskene ble skapt i Guds bilde, tror vi at Gud har nedlagt i oss en skapende kreativitet, og vi er med på å la kreativiteten få blomstre og utfordres gjennom skolehverdagen. Midt i alt det man gjør, er det også viktig å være bevisst på en sunn balanse i alle ting. Balanse i meninger, i det sosiale liv, i interesser, kosthold, pengebruk, mellom teori og praksis, arbeid og hvile, gi og ta, og fysisk og mental helse. Vi gjør vårt beste for å bygge en god skole med denne adventistfilosofien som grunnlag for læring.
Menigheten, skolens ledelse, lærere og elever samarbeider om å skape et støttende miljø på skolen med omsorg, respekt og fellesskap. Skolen har svært mangfoldig elevsammensetning med 20 ulike nasjonaliteter, stor variasjon i hvor lang skoleveien er for barna, og ulike trostilhørigheter til familiene. Det er en berikelse for alle når dette mangfoldet møtes, samarbeider og tar vare på hverandre.
Selv om kollektivtilbudet i Bergen generelt er godt, var det en ekstra frihet for Møllebakken da vi fikk vår egen minibuss høsten 2024. På bussen finner vi reklame både for skole og kirke, og vi er godt synlig for omgivelsene når vi drar på ulike utflukter. Til nå har den tatt oss med på ADRA-innsamling, friskoledag, leirskole, lærerkonferanse, utedager og svømming,
men den har også blitt leid ut i menighetssammenheng som til ungdomslagsturer, speiderturer og korvirksomhet. Det er i 1.-4. klasse den brukes mest til forskjellige utedager slik at elevene får sett mer av delene av Bergen de ikke kjenner, og det er rask vei til gode naturopplevelser.
Vi har noen spesielle uker på skolen dedikert til enkelte viktige saker. Første uken i september har vi innsamlingsaksjon for ADRA. Vi begynner skoleåret med å hjelpe andre. De siste årene har vi hatt to dager med bøsseinnsamling der 1.-4.klasse står utenfor butikker og på stands i byen, mens 5.-10.klasse går dør-til-dør sammen med foreldre og frivillige fra menigheten. Vi avslutter uken med et sponsorløp der både elever, lærere og enkelte foreldre deltar. I år samlet vi inn 360 543 kroner, som er et gjennomsnitt på 4787 kr per elev. Så gode innsamlingsresultater ville ikke ha vært mulig uten den gode støtten og hjelpen fra menigheten i Bergen Adventistkirke.
I begynnelsen av november har vi bønnog fellesskapsuke i samarbeid med menigheten. Vi får gleden av å ha menighetens taler for uken på besøk på skolen til fellesandaktene, og lærere planlegger praktiske bønn- og fellesskapsaktiviteter for elevene. Midt i bønneuken kommer også Friskoledagen - en markering som oppstod høsten 2023 i protest med regjeringens foreslåtte endringer i tilskuddsgrunnlaget for private skoler som ville dramatisk rammet både Møllebakken og andre private 1.-10.trinns skoler. Det medførte et tettere samarbeid mellom friskoler av alle slag i Bergen der vi inviterer politikere på skolebesøk, omvisninger og debatter om friskolenes bidrag til samfunnet. To år på rad arrangerte vi felles markering på Torgallmenningen i Bergen på Friskoledagen med aktiv deltakelse fra Møllebakken elever. Sjekk gjerne fjorårets rekord i tautrekking på youtube: Friskoledagen 2024 - Verdensrekord! Årets marke-
ring 2025 foregikk litt stillere på hver skole for seg med videohilsener fra politikere.
Den siste spesielle uken er når det nærmer seg den første sabbaten i desember og skolen har ansvar for en julegudstjeneste. Hele gudstjenesten er en musikalsk fortelling av juleevangeliet. Alle skolens elever deltar med ulike oppgaver som å være skuespillere i juleevangeliet, spille i band eller andre instrumentalinnslag, synge i klassegrupper og alle synger i et felles skolekor.
Skoleåret er generelt travelt og full av læringsopplevelser i mange varianter. Vi har mange flere faste og løse arrangementer i løpet av et skoleår, og bare fantasien og tiden setter grenser for hva vi får til. I begynnelsen og slutten av et skoleår er det vanlig å ha en aktivitetsdag hvor alle elevene fra 1.-10. trinn samles på et friluftssted i Bergen der de får blitt bedre kjent på tvers av trinn, og får samarbeidet i forskjellige grupper om å løse fysiske og teoretiske utfordringer.
Som sine søsterskoler har Møllebakken også tilbud om leirskolene Langedrag, Basecamp, Absolutt 9 og besøksdager på Tyrifjord VGS. Videre har vi besøksdag for 1. klassinger, markering av friskoledagen, samlet julespillgudstjeneste, trinnvise klassegudstjenester, kulturkveld med varierte elevinnslag, idrettsdag, skidag på skisenter og i lokale løyper, fadderordninger og trivselslederaktiviteter i storefri. Det er heller ikke uvanlig med en tur i byfjellene i ny og ne. Helt siden skolens utbygging for noen år siden, har vi også drevet frem en kjøkkenhage som har vært i aktivitet hvert år.
Arrangementene våre blir stadig evaluert og byttet ut etter behov, og der lærernes kreativitet får utfolde seg oppstår det av og til løse arrangementer. Det kan gå i utkledningsuke, talentshow, dyrenes dag, høsttakkefest og lokale sportsturneringer. Det er med andre ord alltid noe spennende som skjer på Møllebakken, og læringen foregår i mange ulike former.
Hjelpeaksjonen har igjen vist at vi får til mye når vi jobber sammen! Takk for innsatsen!
«Lys bryter fram for den rettferdige og glede for de oppriktige i hjertet.» Salme 97,11
La lyset slippe til i livet ditt, og vit at håpet blomstrer blant barna og ungdommene vi hjelper. Vi får til så mye mer når vi står sammen! Takk for innsatsen!
Lena Sømme, ADRA Norge
Solveig Egeland, Stavanger menighet, sovnet stille inn onsdag 28. januar 2026 på Blindensol sykehjem, 95 år gammel. Solveig ble født 17. juni 1930. Hun ble over 95 år og var menighetens eldste medlem.
Solveig «ble født inn i Adventistkirken» og tok dåp i ung alder. Hun reiste ofte på ungdomsstevner og var også innom Onsrud. Hele livet, så lenge hun hadde helse til det, reiste hun på stevner og årsmøter.
Solveig viet livet sitt til Jesus og la aldri skjul på hva denne tryggheten gav henne. Ikke minst i de 2 årene hun var på sykehjem. Hun var trofast å se i kirken helt til hun ikke klarte det lenger.
Hun fortalte at hun gikk gradene i menigheten og var engasjert på mange hold. De fleste vil nok huske henne best i besøkstjenesten. Få har brukt så mye tid og gått så mange skritt for å besøke andre. Ja, helt opp i 90 årene gikk hun i besøk til menighetens eldre. Hun hadde en egen evne til å få kontakt med andre mennesker.
Etter hennes eget ønske donerte hun kroppen sin til vitenskapelig forskning. Det ble holdt en minnestund i Stavanger Adventkirken, der undertegnede talte om vårt håp i Gud. Vi lyser fred over hennes minne.
Patrick Johnson
Reidun Elise Nilsen (f. Johnsen) døde 20. september 2025. Hun ble født inn i en arbeiderfamilie på Sagene i Oslo den 1. oktober 1940. Gjennom en venninne kom hun i kontakt med Betel Adventistkirke, og fikk jobb på Kurbadet. Reidun ble særlig betatt av møtene til T.S. Valen og den spesielle atmosfæren i lokalet da han talte. Hun ble døpt 15 år gammel og ble medlem i Adventistkirken.
Takket være en mann som finansierte adventistutdanning for ungdom, var hun så heldig å kunne komme til Veilefjord. I 1964 ble hun uteksaminert som fysioterapeut ved Skodsborg, og ble dyktig i faget. Hun giftet seg med Knut Nilsen, og de fikk barna Mildrid og Eivind. Familien var bosatt i Oslo, og gjennom årene var de medlemmer av Betel, Tøyen og Ulsrud menigheter. Reidun likte å tegne, strikke og hekle, og barna fant mye glede gjennom leker, gaver og annet lagd av deres mor.
Reidun likte spesielt å gjøre dypdykk i Bibelen. Sammen med sin mann reiste de ofte til varmere strøk. For Reidun var land med historie knyttet til Bibelen av spesiell interesse.
De siste årene var hun syk og fikk vaskulær demens. Hun ønsket nærhet med Gud, og fant trøst i Bibelens løfter så lenge det var mulig.
Reidun ble bisatt på Vestre Gravlunds Kapell fredag 3. oktober 2025. Vi lyser fred over Reidun Nilsens gode minne.
Simon Levi Lie-Wilting
Solveig Berglund, Betel menighet, døde den 6. februar på Bjølsen sykehjem i Oslo. Hun var ved sin død det eldste medlem av Betel menighet, vel 101 år. Hun ble født på Andøya og vokste opp på Bleik som den yngste av 6 søsken hos Hilberg og Marie Pettersen. Faren var fisker og moren husmor. Det var enkle og barske forhold, og en tilværelse preget av gudsfrykt med nøysomhet.
Tidlig i voksen alder dro hun til Oslo hvor noen av de eldre søsknene hadde flyttet, men hun forble en stolt andværing og nordlandspatriot, og holdt godt på dialekten. Hun hadde talent for tegning og maling og var i København en periode hvor hun tok utdannelse innen kunstfaget. Tilbake i Oslo hadde hun varierte oppgaver som yrkesaktiv, og hun viste seg nyttig og allsidig på mange felt.
I 1963 ble hun gift med Johan Berglund, og de fikk drøye 30 år sammen før han døde i 1994. Hun hadde kristentroen med seg gjennom livet, og ble døpt med troens dåp av Rolf Kvinge i 1983, og ble medlem i Betel i 1986. Hun opplevde også at Johan tok dåp senere, og de hadde adventroen som en felles basis i tilværelsen. De aller siste årene skrantet helsen noe, og hun kom på sykehjem. Hun hadde nieser som besøkte henne ukentlig, og hun døde gammel og mett av dager, trygt forankret i troen med håp om evighet i Guds rike. Begravelsen fant sted på Nordre gravlund hvor undertegnede forrettet, og det var vakker solosang av Nils Arne Helgerød. Vi lyser fred over hennes gode minne.
Reidar Olsen
Gunnhild Dahl, Ålesund Adventistkirke, sovnet stille og fredfullt inn i troen på Jesus onsdag morgen 12. november 2025 på kreftavdelingen ved Ålesund sykehus. Gunnhild ble født på Ålesund sykehus 7. september i 1951. Hun vokste opp hos foreldrene Magnar og Elisabeth sammen med søsknene Ove, Svein og lillesøster Inger Randi. Gunnhild kom fra en stor familie og stor adventistslekt, og somrene på hytta i Blomvika betydde mye for henne. Her samles slekt fra Løvoll, Blomvik, Berger og Frantzen.
Gunnhild var veldig musikalsk og spilte fiolin i skoleorkesteret i Ålesund. Hun var flink til å tegne, flink med språk og hadde veldig godt humør og humor. Gunnhild fikk 3 barn, Einar i 1970, Hege i 1971 og lillebror Bård i 1982. Gunnhild utdanna seg til hjelpepleier og helsesekretær.
Gunnhild hadde mye empati. Einar kan huske at det i nabogata i Trondheim var en skole for døve. Gunnhild inviterte alle barna på skolen på boller og saft, og de ble venner med barna. Gunnhild hadde et høyt ønske om å være en god mor. Men mørket ble for stort. Gunnhild hadde mye godt i seg selv om hun hadde opplevd mye vondt. Det vonde hun hadde opplevd som barn, forårsaka store traumer og vanskeligheter for Gunnhild, og førte til rus og psykiske vanskeligheter.
I Adventistkirka syntes Gunnhild dametreffene var kjekke å komme til, og hun tilførte samlingene god humor. Vi er mange i kirka som var glade i Gunnhild.
Gunnhild fikk flere barnebarn, som hun satte stor pris på, Thea, Ane, Trym, Marwan og Selma. Under begravelsen holdt datteren Hege fine minneord om mamma, et av barnebarna, Ane Haugvik, sang vakkert sangen En skyfri himmel. Barnebarnet Thea leste Frans av Assisis bønn. Fra Frelsesarmeen var det også mange gode ord om Gunnhild.
Bisettelsen fant sted ved Borgund Kyrkje, der undertegnede forrettet. Gunnhild så frem til Jesu gjenkomst og holdt fast på troen på Jesus. Vi lyser fred over Gunnhild Dahl sitt gode minne.
Astrid Flaaen Hovden
Thor Johnsen Ullensvang, Haugesund menighet, sovnet stille inn den 18. januar 2025, 84 år gammel. Thor var nest eldst i en barneflokk på sju, seks gutter og en jente. Han vokste opp i Haugesund, og med en gang han var konfirmert, dro han til sjøs, slik det var vanlig for ungdom på den tiden. Som førstereisgutt 16 år gammel, mønstret han ombord på de hvite båtene som fraktet nødhjelp til et krigsherjet Korea. Han fortsatte livet til sjøs og ble etter hvert ganske bereist.
I tidlig voksen alder møtte han Kari, og de giftet seg i 1964 og fikk tre barn: Tove Iren i 66, Svein Åge i 67 og Turid Katrin i 69. Senere kom det til 6 barnebarn: Roy Ivan, Charlotte, Stine, Thor Arne, Rune-Andre og Chris, og 5 oldebarn: Linnea, Mariell, Jonathan, Hanna og Terje.
Thor hadde en medfødt hoftelidelse som førte til at han hadde problemer med ganglaget. Men til tross for store smerter. beholdt han det gode humøret og ble kjent for sine morsomme kommentarer og betraktninger om livet generelt.
Gjennom en kamerat ble Thor veldig interessert i Bibelen og ble etter hvert døpt og tatt opp som medlem i Adventistsamfunnet 24. sept 1983 av Finn Eckhoff som var pastor in Haugesund. Han var et trofast medlem som kom regelmessig til kirken og var ivrig i sin tro.
På slutten av 90-tallet skilte Kari og Thor lag. Thor flyttet til Østlandet og endte opp i Ulefoss hvor han kjøpte seg et eldre hus med en stor hage. Hagen ble etterhvert hans store lidenskap. En perfekt avslutning på dagen for Thor, var hvis han kunne sitte i hagen og høre på musikk og nyte solnedgangen.
De siste årene var Thor syk, han hadde flere typer kreft og mange forskjellige behandlinger. Tross all behandling lot ikke kreften seg kurere. I desember flyttet han hjem til Haugesund, men helsen var så redusert at han på nyttårsaften ble innlagt på lindrende avdeling på sykehuset. Der sovnet han stille inn den 18. januar med den nærmeste familien rundt seg.
Begravelsen fant sted i Skåre kirke, der undertegnede forrettet. Vi lyser fred over hans minne.
Patrick Johnson
95 Margot Lanton
Strømmen menighet, 15. april
90 Lea Ester Hellevi Blyholt
Gudbrandsdalen mgh., 12. april
85 Gunhild Evy Verpe
Sauherad menighet, 11. april
Hans Erland Kendel
Gjøvik menighet, 11. april
Roald Nicolai Hofseth
Sandefjord menighet, 29. april
Else Marie Haugland
Bergen menighet, 1. mai
Judith Olea Moseng
Oslo, Betel menighet, 9. mai
80 Ingalill Birgitta Norheim Josefsen
Alta menighet, 20. april
Jorun Kongsjorden
Trondheim menighet, 24. april
Stein Ragnvald Grønvold
Grenland menighet, 30. april
Mary Helga Larsen
Tromsø menighet, 4. mai
75 Gerd Alfhild Mæland
Haugesund menighet, 11. april
Evelyn Johansen
Tyrifjord menighet, 12. april
Anny Hauge
Sauherad menighet, 15. april
Solveig Espedal
Bergen menighet, 17. april
Solfrid Hammersland
Bergen menighet, 17. april
Unni Jakobsen
Tyrifjord menighet, 24. april
Borgar Granholt
Sandefjord menighet, 25. april
Lise Hagen
Lillehammer menighet, 25. april
Thorvald Edvin Guleng
Tyrifjord menighet, 28. april
Audun Halvor Næsheim
Fredrikstad menighet, 29. april
Dawn Allyn Blikshavn
Haugesund menighet, 29. april
Leif Berger
Hønefoss menighet, 9. mai
70 Andreas Karl Glitza
Sandnes menighet, 10. april
Nancy Irene Eriksen Häggblad
Mjøndalen menighet, 11. april
Linda Helene Moltzau
Tromsø menighet, 21. april
Birgitte Nielsen
Tromsø menighet, 24. april
Maria Bjork Reynisdottir
Kongsberg menighet, 28. april
Kari Gundersen Korsmo
Asker Bærum menighet, 30. april
Hallgeir Pettersen
Sandnessjøen og omegn mgh, 5. mai
Østnorsk distrikt
Tyrifjordveien 3, 3530 Røyse
Telefon: 481 55 628
E-post: post.ond@adventist.no
Leder: Claes Lundström
Den norske union
Kontor: Røyseveien 41, 3530 Røyse
Postadresse: Postboks 124, 3529 Røyse
Web: www.adventist.no
E-post: post.dnu@adventist.no
Telefon: 32 16 16 70
Bankgironr.: 3000.30.33100
Vipps: 17268
Leder: Victor Marley
E-post: victor.marley@adventist.no
Sekretær: Marianne Dyrud
E-post: marianne.dyrud@adventist.no Økonomisjef: Jóhann E. Jóhannsson johann.johannsson@adventist.no
Adventistkirkens ressurssenter
Postboks 103, 3529 Røyse
Telefon: 32 16 15 52
E-post: ordre@norskbokforlag.no
Nordnorsk distrikt
Stuertveien 6, 9014 Tromsø
Telefon: 465 41 322
E-post: post.nnd@adventist.no
Leder: Andrew Campell
Vestnorsk distrikt
Postboks 6, 5358 Fjell
Tlf.: 911 20 735. post.vnd@adventist.no
Leder: Patrick Johnson
Kurbadet
Akersgata 74, 0180 Oslo
Telefon: 231 72 275
E-post: post@kurbadet.oslo.no
Leder: Daniel Reiley
ADRA Norge
Pb. 124, 3529 Røyse
Telefon: 31 01 88 00
Bankgironr.: 3000.30.31035 www.adranorge.no
E-post: post@adranorge.no
Leder: Lena Sømme
Norsk Bibelinstitutt
Postboks 133, 3529 Røyse
Telefon: 32 16 16 32
Bankgironr.: 3000.30.22222 www.norskbibelinstitutt.no ordre@norskbibelinstitutt.no
Leder: Vidar Hovden
Hope Channel Norge
Postboks 124, 3529 Røyse
Telefon: 32 16 16 70
Bankgironr: 3000.30.37777 www.hopechannel.no
post@hopechannel.no
Leder: Silja Leknes
Norsk Bokforlag
Postboks 103, 3529 Røyse
Telefon: 32 16 15 50
Bankkontonr.: 3000.49.65600 www.norskbokforlag.no ordre@norskbokforlag.no
Leder: Atle Haugen
Tyrifjord videregående skole Tyrifjordveien 25, 3530 Røyse, Telefon: 32 16 26 00 www.tyrifjord.vgs.no post@tyrifjord.vgs.no
Leder: Nina Myrdal
Norsk helse- og avholdsforbund
Postboks 124, 3529 Røyse Telefon: 32 16 16 70 / 901 83 859 (m) E-post: post@norskavholdsforbund.no
Leder: Per de Lange
Syvendedags Adventistenes helsearbeiderforening (SAHA) v/Heidi Ranvik Jensen E-post: heidi.ranvik.jensen@sahanorge.no
Skogli Helse- og Rehabiliteringssenter
Fredrik Colletts veg 13 2614 Lillehammer
Resepsjon: 61 24 91 00 Inntakskontor.: 61 24 92 00 www.skogli.no
E-post: skogli@skogli.no
Leder: Alf Magne Foss
Mosserødhjemmet
Plutos vei 24, 3226 Sandefjord
Telefon: 33 48 81 00 www.mosserod.no. post@mosserod.no
Leder: Anita Hagler
Syvendedags Adventistkirkens Seniorforening
Telefon: 913 60 841 www.sdasenior.no erling_aaserud@outlook.com
Bankgironr.: 3000 26 41867
Leder: Erling Åserud
Syvendedags Adventistkirkens
Barne- og Ungdomsforening (SABU) Røyseveien 41, 3530 Røyse Tlf: 32161670
Kontonummer: 3000.30.96447
Vipps: #86681 www.sabu.no
Epost adresse: post@sabu.no
Leder: Gry Beate Marley
HEI PÅ DEG!
Barnesiden er for deg som er barn. Har du lyst til å sende inn en tegning, et bilde eller en liten historie?
Vi vil gjerne se det du får til!
Send til: gry.haugen@adranorge.no.
«Før ble hendene våre skitne av støv hele dagen,» forteller Nyaluak. «Hullet i den inntørka elva der vi hentet vann, ble dypere og dypere. Det var farlig å klatre ned.
Men nå har vi fått ei vannkran ikke så langt fra klasserommet. Vi vasker hendene før vi spiser, og vi deler på såpa. Vi blir sjeldnere syke - og vi ler mer!»
Jesus snakket ofte om vann fordi alle mennesker trenger det. En gang møtte han en kvinne ved en brønn. Han sa at Gud kan gi oss «levende vann
Guds kjærlighet og hjelp tar aldri slutt. Gud kan fylle hjertet vårt med glede, fred og styrke, akkurat slik som vann fyller kroppen vår.
Morsom sak: Bokbyttedag!
Har du en bok du er ferdig med? Da kan du glede noen andre!
Arranger en bokbyttedag på skolen eller der du bor:
1. Ta med én eller flere bøker hjemmefra.
2. Legg dem på et bord.
3. Velg deg en “ny” bok noen andre har tatt med.
Det blir som et lite bibliotek – bare helt gratis!
Bokbyttedag gir både glede, gjenbruk og omsorg for skaperverket
Guds bekk er full av vann.
Salme 65,10
Aktivitet:
Bønn
Kjære Gud, takk for alt vannet du har skapt. Lær oss å bruke det klokt, passe på naturen og dele med andre. Amen.
• Fyll et glass vann. Se de små boblene som danser i glasset.
• Si: «Takk for vann» før du drikker.
– Steng kranen mens du pusser tennene.
– Tell sakte til 20.
– Klarer du å spare litt vann hver dag? Da er du en ekte vannpasser!
Da Jesus var voksen, gikk han til elva Jordan. Der døpte Johannes døperen folk som ville følge Gud. Johannes senket Jesus helt under vannet. Da Jesus kom opp av vannet, åpnet himmelen seg, og en due, et tegn på Den hellige ånd, kom ned over ham. En stemme sa:
Vann slokker tørst, vasker bort gjørme og får blomster til å vokse. Vann er en gave!
Dette er min Sønn, som jeg elsker.»
Kjenner du noen ungdommer eller voksne som er døpt på lignende måte som Jesus?
Tenk sammen med andre: Hva bruker vi vann til hver eneste dag?
• Vann finnes overalt! Hav, is, skyer, innsjøer – og inni oss.
• Kroppen din består av nesten 60 % vann. Derfor må vi drikke hver dag.
• Vannet går i rundgang. Det fordamper, blir til skyer og faller ned som regn – igjen og igjen.
• 70 prosent av jorda er dekket av vann. Klarer du å finne ut hvor stor del av vannet som er mulig å drikke?
Vann holder oss friske. Vi bruker det til å vaske hender, lage mat og holde skolen ren.
Av Victor Marley
På denne tiden av året kribler det i fingrene. Våren er i luften, og jeg venter på at frosten skal slippe taket i bakken, så jeg kan komme i gang med sesongens hagearbeid. Det sås i drivhuset – en liten forsmak på det store som kommer. Det er noe helt vidunderlig ved det å så, stelle, prikle om og til slutt oppleve at blomstene blir store og grønnsakene modnes. Frukttrærne må beskjæres, mates og beskyttes. Likevel er det verdt det, for noe av det mest fantastiske i årets syklus er å vandre rundt i hagen på en sommerdag og spise egendyrket frukt. Smaken er himmelsk.
Jesus presenteres i Bibelen som en gartner. Han er såmannen i Matteus 13. Han er også gartneren i Lukas 13, tålmodig med fikentreet som ikke hadde båret frukt på tre år. Gartneren (typisk gartner!) sier: «La det stå enda et år. Jeg skal grave rundt det og gjødsle godt. Kanskje det da vil bære frukt neste år» (v. 8–9, The Message). I Matteus 13 sammenlignes Guds rike med et sennepsfrø –fullt av potensial som vokser seg stort. Og i Johannes 15 er Faderen gartneren, mens Jesus er vintreet – kilden til liv i planten.
spikkeri. Frukten av Guds rike, slik den kommer til uttrykk i menighetens fellesskap, er noe vakkert.
Menigheten er ikke en maskin, og det er heller ikke de ansatte. Menigheten er en levende organisme.
«Men hva skjer når vi lever på Guds måte? Han gir gaver i livet vårt, mye på samme måte som frukt kommer til syne i en frukthage – ting som kjærlighet til andre, begeistring over livet, sinnsro. Vi utvikler en villighet til å holde ut ting, et medfølende hjerte og en overbevisning om at det finnes spor av det hellige i alt og alle. Vi legger vekt på å være lojale og trofaste overfor andre, selvhevdelse og posisjonering blir mindre viktig, og vi klarer å forvalte kreftene våre klokt» (Galaterbrevet 5,22–23, The Message).
Wow. For et bilde av Guds hage! Men, som i alle hager, dette skjer ikke av seg selv – verken i livet ditt eller i menigheten din. Det begynner med Guds kraft, gjort tilgjengelig for oss fordi Jesus åpenbarte Guds kjærlighet. Vår respons er en lengsel etter mer: mer av Jesus og mer kjærlighet. Vi begynner å se verden på en ny måte, og vi ser både våre neste og våre «fiender» gjennom hans blikk. Da får frukten vokse fram – deilig, fantastisk og smakfull.
Vi må forstå at forholdet vårt til Gud ikke er mekanisk. Menigheten er ikke en maskin, og det er heller ikke de ansatte. Menigheten er en levende organisme.
Jesus er hovedgartneren. Kanskje er det nettopp deg han vil grave litt ekstra rundt og gi næring. Når Jesus er gartneren, er det rom for nåde, håp og vekst – og for at potensialet Gud har skapt i oss, kan bli virkelig.
Sannheten er at vi trives best når vi bærer frukt, og det gjør menneskene rundt oss også. Når vi bærer frukt, er vi med på å dyrke menigheten. På den måten har vi alle et ansvar på «gartnersiden», for menigheten preges av frukten vi produserer.
Hva slags frukt er det snakk om? Jesus sier mye om dette. Det handler ikke om å dømme eller drive med flise-
Jeg vil invitere deg til å be denne våren. Be om mer av Jesus i livet ditt, så du kan bære frukt som bygger opp menigheten og gir håp til dem du møter.
Leder for Adventistkirken i