Adventnytt 2026 3

Folkemord i Josvas bok

Kan Bibelen inneholde språklige overdrivelser som ikke stemmer med faktiske forhold? Side 20

«Gå og gjør dem til disipler»

Hvordan kirken havnet i en krise for bibelkunnskap – og hva som skal til for å komme ut av den. Side 22

Adventnytt

Nr. 3-2026

Adventnytt

Syvendedags Adventistkirkens

offisielle organ i Norge. Adventnytt kommer ut med 11 nummer per år.

ANSVARLIG REDAKTØR

Victor Marley

E-post: victor.marley@adventist.no

REDAKTØR

Atle Haugen

E-post: post@adventnytt.no

FASTE MEDARBEIDERE

Tom Angelsen

Marianne Dyrud

Jóhann E. Jóhannsson

Claes Lundström

Patrick Johnson

Andrew Campbell

PRODUKSJON

Layout: Norsk Bokforlag

Trykk og innbinding: Aksell

KONTAKT

Postboks 103, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 15 60 ordre@norskbokforlag.no www.adventnytt.no

ABONNEMENT

Bladet sendes kostnadsfritt til medlemmer av norske adventistmenigheter bosatt i Norge.

Andre kan bestille bladet fra Norsk Bokforlag (e-post: ordre@norskbokforlag.no eller telefon: +47 32 16 15 50) til kr. 440 pr. år innenfor Norge og kr. 540 pr. år til utlandet (inkl. forsendelse).

STOFF TIL BLADET

Stoff til bladet må være innlevert senest den 25. to måneder før aktuelt nummer kommer ut

FORSIDEN

I en urolig verden trenger vi de glimtene naturen gir oss av den skjønnheten Skaperen hadde tiltenkt da han skapte vår verden. Foto: Atle Haugen

Adventnytt på nett En elektronisk utgave av Adventnytt finner du på Adventistkirkens nettsider, www.adventist.no

Følg oss på Facebook facebook.com/adventist.no

AdventistInfo nyhetsbrev Adventistkirken sender ut et nyhetsbrev hver uke. Er du interessert i ferske nyheter gratis til din e-postadresse, bruk feltet nederst på www.adventist.no

Innhold

Månedens tekst

Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse og vær gode, milde, ydmyke og tålmodige, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre.

(Kol 3,12–13)

Side 11

Side 14

Side 24

Tilgivelsens skandale!

Tenk om Evodia og Syntyke hadde visst at vi snakket om dem i sabbatsskolen nesten 2000 år etter at de levde? Og at det vi husket dem for, og visste om dem, var at de hadde en bitter krangel gående! (Fil 4,2)

Paulus hadde litt større frimodighet enn de fleste av oss pastorer har i dag, da han skrev brev til menigheten i Filippi og ba de to kranglefantene om å komme til enighet. Han pekte direkte på dem foran hele menigheten og sa at nok er nok: dere må finne ut av dette før hele menigheten tar skade av uenigheten deres.

På side 4 i dette nummeret av bladet, står en lignende historie. For vi vet godt at slike advarsler, som Paulus ga til damene i Filippi, kunne ha vært gitt i mange av våre menigheter også. Og ikke bare til damer…

Jeg hørte en gang en eldre kollega fortelle at han kom tilbake til en menighet han hadde vært i tidligere. Han oppdaget til sin glede at det var en menighet full av folk med et levende fellesskap. Slik hadde det slett ikke vært sist han var der. Så han spurte en forstander om hva som hadde skjedd. Svaret han fikk, kan få det til å gå kaldt nedover ryggen: «De er døde.» For et ettermæle! Måtte det aldri bli sagt om oss eller menighetene våre.

En mandag for noen uker siden satt jeg og skulle gjøre klar neste bok til utsendelse i Bokklubben og til kundene våre. Men først ville jeg sjekke nyhetsbildet. Jeg leser mange kristne blader og aviser og begynte med Christianity Today, som er det største evangelikale bladet og nettstedet i USA. Der slo det mot meg: «Philip Yancey har trukket seg fra stillingen som kommentator i bladet og varsler at han trekker seg fra all offentlig virksomhet på grunn av at han erkjenner utroskap mot sin kone i åtte år med en annen gift kvinne.» Dagen etter sto saken i alle medier, også i VG.

Det var den boken!

For vi skulle akkurat til å utgi Yanceys bok Tilgivelsens skandale, en glimrende liten bok om tilgivelsens nødvendighet

Det

enkleste er ikke alltid det beste.

og velsignelse. Men hvem ville kjøpe den boken nå, mens forfatterens svik brettes ut i alle medier? Bokens tittel fikk en annen betydning enn tiltenkt. For saken om Yancey har virkelig gått ut i alle medier, kristne som sekulære, og blitt en skandale. Det var ikke annet å forvente. Yancey har skrevet en rekke bøker og solgt mer enn 50 millioner av dem gjennom de siste drøyt 20 årene. Han har vært kjent som en klok og balansert kristen stemme, som ikke har falt for sensasjonalismen i trosbevegelsen eller i personlige skandaler – før nå. Skuffelsen er stor, rapporteres det om i artikler og innlegg fra hele verden.

Bokens tittel fikk en annen betydning enn tiltenkt.

Nå trenger Yancey selv den tilgivelsen han skriver så gripende om i boken sin. Hans kone sto også offentlig frem og sa det ville bli vanskelig, men hun hadde lovet å stå ved ham til døden og ville være tro mot det. Å tilgi åtte års overlagt utroskap mot sin kone, som han har vært gift med i 55 år, er ingen enkel sak. Det er et svik som aldri vil kunne bagatelliseres eller feies under teppet. Da blir det i alle fall en skandale!

Men det gjelder alle svik og nederlag. Tilgivelse er aldri noe enkelt eller lettvint. Å tilgi det utilgivelige er virkelig skandaløst uforståelig. Men det er også skandaløst vakkert når mennesker klarer å tilgi noen som har såret dem dypt eller skadet dem fysisk.

Tilgivelse er aldri aksept eller bagatellisering av det som er gjort. Det som er gjort, er gjort og kan ikke gjøres om. Tilgivelse kan derfor bare gis som en gave. Underlig

nok er det en gave som har potensial til å helbrede både offer og synder. Det er virkelig skandaløst, men så tøff er Gud og ber oss også om å tilgi våre syndere slik vi forventer å bli tilgitt selv.

Hva som skjer med Yancey nå, er en privat sak. Men bøkene hans blir ikke usanne eller ubrukelige selv om forfatteren svikter selv. Vi har mange slike tilfeller gjennom historien. Det finnes knapt en helt som ikke har noe «skit på ving’an» som kommer frem når det passer noen. Forskjellen på dem som blir tilgitt og får en ny sjanse på bakgrunn av evangeliet og Jesu offer, og de som ikke blir det, er hva de gjør med sitt nederlag. Er de ærlige og bekjenner sin synd? Tar de oppgjør med den selv om den ikke kan gjøres om? Gjør de ikke det, vil de ikke selv få noen glede av tilgivelsen. Det vil bare den som tilgir få. Advarselen, eller utfordringen, Paulus gir de to damene i Filippi, er høyst aktuell og nødvendig å ta med seg i dag også. Hvis vi ikke klarer å løse konflikter i menighetene våre, erkjenne våre feil og tilgi hverandre, lever vi ikke ut det evangeliet vi skal forkynne. Da mister budskapet vårt sin kraft og menigheten sin eksistensberettigelse.

Så tilgi hverandre og start på nytt når noe har gått galt mellom dere! Ikke la konflikten deres bli det som står igjen som minne etter dere! Lær av Evodia og Syntyke.

Redaktør i Adventnytt og leder for Norsk Bokforlag.

ATLE HAUGEN

Aktivitetskalender

MARS

6.–8. Teen Forum

13.–15. SAHA helsekongress 2026

14. Global Youth Day, SABU

15. DNU Styremøte 20.–22. Reddet

24.–25. Åpen skole TVS

APRIL

9. Nettsending fra NBI

28. Forstandertreff ØND (Teams)

Menighetskalender

MARS

14. Kollekt: Mediearbeidet i Norge og på verdensbasis (AWR) (B)

14. Global Youth Day – SABU

28. Menighetsskolenes dag 28. Kollekt: Menighetsskolene (D)

APRIL

4. Menighetsmisjonens dag

4. Kollekt: Distriktenes evangelisering (D)

11. Litteraturdagen

18. Kollekt: Sommerfryd (D)

A: TED

B: 50% TED 50% DNU

C: DNU

D: Distrikt

E: GC

Hver måned får vi i retur blader som ikke har nådd fram til mottakeren. Gi oss beskjed når du skifter adresse slik at du ikke går glipp av et viktig, månedlig lyspunkt, Adventnytt! E-post: ordre@norskbokforlag.no, Telefon: 32 16 15 60.

Gjenopprette det vi har ødelagt

Av Dusanka Rancic

Min svigerfar, en pensjonert pastor, fortalte en gang en historie om en kirke han ledet for mange år siden. Menigheten hadde vært splittet i generasjoner. To innflytelsesrike familier – som verken husket den opprinnelige uenigheten eller helt forsto hvorfor fiendtligheten fortsatt eksisterte – fortsatte å gå i samme kirke, men klarte ikke å forsones. Årene gikk, og deres barn og deretter barnebarn arvet den samme splittelsen. Til slutt følte alle kirkemedlemmer som ikke var i slekt, seg presset til å «velge side».

Da min svigerfar kom som ny pastor, fungerte menigheten som to separate grupper innenfor de samme veggene. Den opprinnelige årsaken til konflikten var for lengst glemt, men bitterheten levde fortsatt i beste velgående. Hva skjer med en kirke når gamle sår, stolthet eller uløste konflikter blir mer kjent enn nåde? Hvordan kan vi forvente at Guds hus skal blomstre når bitterhet føles mer naturlig enn medfølelse?

Sannheten er enkel: det kan det ikke. Og vi kan ikke gjenspeile Kristi karakter når vi lar brudd forme våre relasjoner mer enn kjærligheten gjør.

Tilgivelse er ikke svakhet. Det er ikke fornektelse. Det er ikke å late som om såret aldri har skjedd. I stedet er tilgivelse den modige beslutningen om å la Gud helbrede det vi ikke kan reparere på egen hånd. Det er å la ham gjenopprette det som har blitt skadet, sprukket eller ødelagt i oss – og, i sin tur, det vi har ødelagt i andre.

Mens vi ennå er i begynnelsen av et nytt år, la oss først be om Guds tilgivelse for tapte muligheter, uvennlige ord, forsømte ansvar eller øyeblikk da vi handlet ut fra frykt snarere enn kjærlighet. Selv om ingen av oss er uten feil, gleder Gud seg over å gjøre det som er ødelagt, helt igjen. Ved hans nåde blir våre brudd til noe vakkert.

La oss også være modige nok til å tilgi dem som har gjort oss urett, ta imot dem med åpne armer og gi dem en ny start, akkurat som Gud stadig gir oss. Og med ydmyke hjerter, la oss be om tilgivelse fra dem vi har såret – enten ved et uhell, ved misforståelser eller ved valg vi angrer på. Helbredelse begynner når vi erkjenner vår del og søker å gjenopprette det vi har ødelagt. Skriften minner oss om:

«Vær vennlige og barmhjertige mot hverandre, og tilgi hverandre, slik Gud i Kristus har tilgitt dere» (Ef 4,32).

Måtte vi modig reparere det som måtte være ødelagt og gå fremover i enhet, kjærlighet og fornyet hensikt.

Dusanka Rancic er redaktør i menighetsbladet vårt i Storbritannia, Messenger. Denne lille artikkelen er hentet derfra.

Mitt oppgjør med en voldelig Gud

Er Gud annerledes enn Jesus?

Av Lasse Stølen

Da Josvas bok var tekstgrunnlag for bibelstudiene i Adventistkirken mot slutten av 2025, ble det for mange en ubehagelig erfaring. For meg var det direkte rystende. I disse tekstene fremstår Gud som initiativtaker og aktiv deltaker i brutal vold. Hele folkegrupper skulle utryddes for å beskytte Israel mot hedensk innflytelse. Ingen skånsel, ingen unntak.

DEMONISERT FIENDE

Det mest urovekkende var ikke bare tekstene i seg selv, men mangelen på motforestillinger. Drapene ble forklart som nødvendige og gode, begrunnet i en større plan. Kanaaneerne var fremstilt som så onde at de hadde mistet enhver rett til liv. Deres stemmer manglet fullstendig. Ingen rettssak, ingen spørsmål om å ivareta menneskerettigheter. Ingen gyllen regel. De var demonisert på forhånd – på samme måte som vi ser det i moderne konflikter.

ER GUD VOLDELIG?

Dette reiste et grunnleggende spørsmål for meg: Er Gud virkelig voldelig? Er sverd, piler og stein fra himmelen våpen i Guds verktøykasse? Hvordan kan dette forenes med budet «Du skal ikke slå i hjel» – skrevet av Gud selv?

Josva 10,11 beskriver hvordan Herren selv dreper flere fiender med haglsteiner enn israelittene gjør med sverd. Skal dette forstås bokstavelig? Og hvis ja: Hvilket bilde av Gud er det vi da står igjen med?

ET NYTT BILDE AV GUD

I Det nye testamentet møter vi et helt annet gudsbilde. «Gud er kjærlighet», skriver Johannes. Jesus avviser vold, elsker sine fiender og lar seg selv bli offer for brutalitet i stedet for å påføre den. Når Filip ber om å få se Far, svarer Jesus:

«Den som har sett meg, har sett Far.» Det er vanskelig å forestille seg Jesus som en krigsgud.

MISBRUK AV GUD

Hvordan kan den samme Gud fremstilles så diametralt forskjellig? Noen hevder at Gud har gode grunner vi ikke forstår. Problemet er at dette undergraver all moralsk refleksjon: Hvis alt kan rettferdiggjøres med «ukjente grunner», mister begrepet godhet mening. Andre mener at tekstene gjenspeiler menneskers krigsteologi – at Gud brukes som legitimering for vold mennesker selv begår. Da er det ikke Gud som er voldelig, men en religion som tegner et usant bilde av Gud.

Er Gud virkelig voldelig?

Er sverd, piler og stein fra himmelen våpen i Guds verktøykasse?

ENTEN ELLER

Spørsmålet om folkemord presser seg frem. Hvis handlingene i Josvas bok ble utført av mennesker i dag, ville vi uten tvil kalt det folkemord. Mange mener derfor at vi ikke kan bruke dobbeltstandard: Enten er handlingene moralsk forkastelige, eller så har Gud ikke befalt dem.

KAN VI FORSTÅ GUDS GODHET?

Alt avhenger av hva vi mener med utsagnet «Gud er god». Betyr det at Gud følger moralske normer vi kan gjenkjenne? I så fall er Josvas bok et alvorlig problem. Betyr det at alt Gud gjør per definisjon er godt? Da blir begrepet tomt. Eller betyr det

at Gud er god på en måte vi ikke kan forstå?

Da mister vi enhver målestokk for å vite om Gud faktisk er god.

MEN SÅ KOMMER JESUS

For meg blir Jesus nøkkelen. Ikke som en enkel løsning, men som et korrektiv. Når voldstekstene presser gudsbildet til bristepunktet, må de leses i lys av Jesus –ikke omvendt. Josva viser hva mennesker trodde om Gud. Men så kommer Jesus og viser hvem Gud egentlig er.

Kontrasten er slående: Der Josva bringer sverd og erobring, bringer Jesus ikke-vold og uegennyttig kjærlighet. Det er ikke bare en nyanse i troen, men et oppgjør med en helt feilaktig gudstro.

VERDIG VÅR BEGEISTRING

Noen mener at jeg kaster Det gamle testamentet på bålet. Langt derifra. Men jeg tror ikke de tekstene som tegner et voldelig bilde av Gud, gir et sant bilde av hvordan Gud er. De gir sannsynligvis et riktig bilde av hvordan folk på den tiden trodde at Gud var. Men sånn var han ikke, og en sånn Gud er heller ikke verdig vår begeistring, vår tilbedelse eller vår kjærlighet. Heldigvis har Jesus vist oss et annet bilde: «Han er utstrålingen av Guds herlighet og bildet av hans vesen» (Heb 1,3). Han er det virkelig verd å elske, å kopiere og reklamere for.

Lasse er nå pensjonist etter et langt liv som lærer og leder av Norsk Bokforlag.

LASSE STØLEN

Matteson i Honduras

Jeg heter Janina Kunst og er elev ved Mattesonskolen. Nå har jeg nå vært i Honduras ved VIDA International i én uke. Mitt førsteinntrykk ved ankomst var en blanding av kultursjokk og fascinasjon. Naturen her er utrolig vakker, men samtidig er fattigdommen synlig overalt – til og med i skogene finnes søppel.

Likevel blir denne virkeligheten overskygget av menneskenes glede, åpenhet og varme. Å jobbe sammen med dem gjør selv hardt fysisk arbeid meningsfullt og givende. Denne uken renoverte vi for eksempel nesten hele taket på en kirke på bare én dag. Selv om det var slitsomt, var det også veldig gøy.

Livet på VIDA følger en fast rytme. Hver morgen begynner med andakt før vi starter dagens oppgaver, som matlaging, hagearbeid eller undervisning av barn på den tospråklige barneskolen her. På ettermiddagene deltar vi i undervisning i bl.a. spansk og tverrkulturell tjeneste.

Denne første uken har allerede vist meg hvor mye det er å lære – om en annen kultur, om tjeneste og om meg selv. Jeg gleder meg til å se hvordan Gud vil fortsette å forme dette oppholdet videre her i Honduras.

Fordi vi er bedre sammen

I riktig gamle dager mislyktes nesten en av fem menighetsplantninger. Det er det forhåpentligvis slutt på.

Av Harald Giesebrecht

Den nest-siste helgen i januar var 48 stykker samlet til ACTS i Oslo - pluss to barnevakter og syv barn.

Lijkendijk fra Danmark og Tom Angelsen og Harald Giesebrecht fra Norge. De neste samlingene blir i mai og oktober. Her er hva noen av deltakerne tok med seg fra samlingen.

• «Gud trenger flere menigheter.»

• Å plante menigheter som er i stand til å formere seg, er en utfordring.

VIDA International er en adventist-støttende organisasjon i Honduras, som driver en misjonsskole, en tospråklig skole for landsbybarn og -ungdom og et livsstilssenter. VIDA gjør mye utadrettet arbeid i lokalsamfunnet og har vært sentral i etableringen av Adventistkirken i landsbyen El Suyatal. Elevene ved Matteson misjonsskole har misjonspraksis der fra januar til midten av mars og bidrar i de ulike grenene av arbeidet.

ACTS er Divisjonens menighetsutviklingsverktøy for nystartede prosjekter (Assessment, Coaching, Training, Sending). Sjansen for å lykkes øker nemlig ganske mye om man får trening, coaching, backing og nettverk. I gamle dager (år 2000-2005), mislyktes 18 prosent av menighetsplantinger i Norge. Siden har bare ca. 7 % mislyktes ifølge forskningen til Dawn Norge og Sendt Norge. Man tror at mye av årsaken er nettopp bevisstheten rundt nettverk og tett oppfølging – helst også fra en lokalmenighet.

I Oslo møttes grupper og enkeltpersoner fra 12 prosjekter, åtte fra Norge og fire fra Danmark. Undervisere var blant annet Sylvia Mendez, den nye (australske) misjonslederen i vår egen divisjon, og Dustin Serns som har bygd opp et nettverk for menighetsplanting i Washington State. Det hele var organisert av Rob Folkenberg og Jadanna

• «Det var godt å høre andres erfaringer, bli inspirert av dem – men også å høre om det som ikke lyktes.»

• «Enda viktigere enn å invitere mennesker inn i kirkene våre, er det å invitere dem inn i livet vårt.»

• «Menighet er ikke et forsvarsprosjekt, men et angrepsprosjekt. Jesus sa at kirken han bygget skulle innta dødsrikets porter. Og at de ikke ville ha noen sjanse mot kirken.»

• «Kirken er Guds folk som lever ut Guds hensikter på denne jorden.»

• «Å ta menigheten ut til andre skjer når jeg selv kommer til dem.»

• «Det er Jesus som bygger kirken.»

• «Vi er med på å bygge og skape noe vakkert. La oss hvile i det.»

Dustin Serns (Photo: Lucas Cardino)

Sylvia Mendez (Photo: Jim Botha)

Vinter på Nidelven skole

Tekst: Tu-Mai Ho (inspektør Nidelven skole)

Foto: Elevate Production

Nidelven skole ligger i hjertet av Trondheim. Selv om vi er en skole midt i sentrum, er vi så heldige at vi får låne kommunens skråning rett utenfor skolen i friminuttene. Skråningen er kort, men den blir flittig brukt til aking om vinteren og annen lek om sommeren. Her opplever vi mye latter, fart og mestring, også når gradestokken kryper nedover.

Nidelven skole er en 1–10-skole, og vinteren rommer aktiviteter og opplevelser som favner hele aldersspennet. I løpet av vinterhalvåret har vi mange annerledesdager som gir både elever og ansatte et

Vinterfestivalen

Av Rebecca Hofseth

Årets Vinterfestival samlet 200 deltakere til innebandycup og et variert program gjennom hele helgen. Fredagens åpning bestod av et Game Show ledet av Jonathan Fosse og Martine Lien, med pauseinnslag som synkronsvømming og tilbakeblikk fra solidaritetsturen. Det var også sang og musikk og en innledende andakt ved Norah Bruvik.

Helgens hovedtaler var pastor Steven George fra England, som gjennom engasjerende forkynnelse bidro med både inspirasjon og refleksjon. Lørdag morgen ledet han også en fordypningssamtale med temaet, Mission and Me Mellom kampene benyttet mange muligheten til bading, badstue og, for de ekstra tøffe, snøbading.

avbrekk fra den vanlige skolehverdagen. Skøytedag, skidag, båldag og juleverksted er eksempler på dager der fellesskap, praktisk læring og gode opplevelser står i sentrum.

Disse dagene handler om mer enn aktivitet. De gir rom for samarbeid på tvers av trinn, nye relasjoner og mestring for elever med ulike forutsetninger. Når førsteklassinger og tiendeklassinger deler skolegård, natur og opplevelser, bygges en felles identitet som er unik for en 1-10-skole.

Vinteren gir også rom for læring utenfor klasserommet. Når undervisningen flyttes ut, styrkes både fysisk helse, konsentrasjon og motivasjon. Elevene lærer å ta hensyn til hverandre, kle seg etter været og samarbeide i møte med utfordringer.

CUPRESULTATER

Juniorcupen:

• Nord-Norge tok gull, med et lag der flere deltok for første gang.

• Hamar B sikret seg sølv, som et lag med bare festivaldebutanter.

Seniorcupen:

Finalen stod mellom Ozonlaget og Tyrifjords klubber. Sistnevnte, som stilte med det yngste seniorlaget noen gang, vant årets cup.

For flere deltakere ble helgen rundet av i Hafjell Alpinsenter, hvor de fikk servert sjokolade og klementiner i bakken. Takk til alle som bidro og deltok, og for en vellykket Vinterfestival også i år.

I vinterhalvåret fokuserer vi på verdiene takknemlighet, fred, fellesskap, modighet og omsorg. Disse verdiene gjennomsyrer både undervisning og skolehverdag, og kommer tydelig frem i vinteraktivitetene. Det handler om å være takknemlig for det vi har, vise omsorg for hverandre i kulde og glatt føre, tørre å prøve noe nytt og skape fred og fellesskap i små og store møter.

Som skole er vi opptatt av å gi elevene erfaringer som bygger robuste, aktive og inkluderende barn og unge. Vinteren på Nidelven skole handler derfor ikke om mørke og kulde, men om muligheter, bevegelse, verdier og fellesskap, midt i smørøyet i Trondheim.

Dåp i Arendal

Av Per de Lange

Foto: Per Torfinn Andersen

Lørdag kveld 3. januar 2026 var det dåp igjen i menigheten vår. Vi fikk benytte Arendal Baptistkirkes vakre dåpsbasseng fordi Monica og jeg ofte bidrar med musikk og innlegg i den kirken.

Dåpskandidaten vår var Maria Kato Nilsen, en ung mor fra Ungarn, gift med Yngvar Nilsen, henholdsvis farmasøyt og apotektekniker i lokale apotek. De har to barn, Teresia 7 år og Samuel 5 år. I flere år har hun vært gjest ved våre menighetsmøter. Nylig har hun hatt bibelstudier med vår nye pastor, Kristoffer Kendel. Deler av Marias egen familie og venner møtte fram ved anledningen foruten en god gruppe av menighetens medlemmer. Undertegnede gjennomførte dåpshandlingen.

Heritage Foundation foreslår å lovfeste søndag som hviledag

Adventistkirken har respondert med en advarende uttalelse.

Av Stanton Witherspoon

8. januar publiserte The Heritage Foundation i USA et dokument som oppfordret lovgivere til å innføre en «ensartet hviledag» på søndager, noe som har utløst en advarsel fra Syvendedags Adventistkirken i Nord-Amerika. The Heritage Foundation beskriver seg selv som en «konservativ interesseorganisasjon» og er også kjent for Project 2025 hvor det heter:

The Heritage Foundation er en av USAs mest innflytelsesrike konservative tenketanker, grunnlagt i 1973 med mål om å fremme prinsipper som frie markeder, begrenset statsmakt, individuelt ansvar og et sterkt nasjonalt forsvar. Tenketanken har tradisjonelt vært en bærebjelke for det republikanske etablissementet, men har beveget seg i en mer populistisk og nasjonalkonservativ retning.

The Heritage Foundation fungerer i dag som den intellektuelle motoren i MAGA-bevegelsen. Trump har i stor grad adoptert deres forslag. Tenketanken regnes som den fremste arkitekten bak den politiske agendaen som institusjonaliserer «trumpismen».

Fra KI-generert beskrivelse av THF.

«Vårt mål er å samle en hær av samstemte, godkjente, trente og forberedte konservative som kan gå i gang med å dekonstruere den administrative staten fra dag én.» I en uttalelse fra 18. januar uttalte Adventistkirkens North American Division (NAD) at Heritage Foundations nye dokument viser «en urovekkende manglende respekt for alle amerikaneres religionsfrihet». NAD tar særlig sterk avstand fra oppfordringen om å «gjeninnføre en felles hviledag for amerikanske arbeidere» og «beskytte søndagen som en dag for hvile, refleksjon og tid med familien». Mens Heritage Foundations forslag fremstår som et familievennlig og samfunnsbyggende tiltak, påpeker adventistlederne at dette minner om søndagslover kirken lenge har vært imot.

«Syvendedags adventister tror at alle mennesker er skapt i Guds bilde med frihet til å tilbe i samsvar med sin samvittighet», heter det i uttalelsen fra NAD. «I mer enn 160 år har kirken kraftig tatt til orde mot enhver form for søndagslov.» Dette har vært sentralt for kirkesamfunnets identitet siden 1800-tallet, da adventistledere utfordret forslag til føderal søndagslovgivning. Alonzo T. Jones var blant de mest fremtredende stemmene og uttalte at «staten ikke har rett til å lovfeste religiøse høytider».

NAD-tjenestemenn mener Heritage Foundations forslag vekker de samme bekymringene nå. «Dette nye forslaget om en ‘ensartet hviledag’ er uforenlig med Amerikas rike arv når det gjelder å beskytte religionsfriheten til alle sine borgere», understrekes det. «Det representerer et farlig ønske om å bruke statens makt til

å fremme religiøse mål.» Uttalelsen sier også at «Å begrense kommersiell aktivitet på søndag reiser også alvorlige praktiske bekymringer for medlemmer av trosretninger som ikke holder gudstjeneste på søndag.»

Kirken mener at søndagslover strider mot det første tillegget til den amerikanske grunnloven som krever at regjeringen forholder seg nøytral til ulike religiøse trosretninger.

Forslaget om søndagshvile er foreløpig kun en anbefaling, men adventistledere mener det reflekterer en retning som bør følges nøye. Saken har allerede skapt debatt om religion, familiepolitikk og troens rolle i det offentlige liv.

NAD offentliggjorde uttalelsen i forbindelse med Religionsfrihetssabbaten som markeres årlig i januar. Denne dagen fokuserer på samvittighetsfrihet og støtte til kirkens advokatvirksomhet. «Våre kirkeledere i den Nord-Amerikanske Divisjon og unionskonferansene vil fortsette å heve banneret for sannhet og religionsfrihet», heter det i uttalelsen, «og motsette seg dette forslaget og alle lignende tiltak på det sterkeste.»

Stanton Witherspoon er korrespondent for Spectrum Magazine basert i Berrien Springs, Michigan. Artikkelen ble først publisert på nettsidene til Spectrum den 21. januar.

Skolefolket samlet til læring og fest

Det var god stemning og ekte glede da ansatte fra Adventistkirkens barnehager og skoler møttes til den årlige konferansen på Sundvolden Hotel i slutten av januar. Hele 166 deltakere var samlet, klare for både faglig påfyll og sosialt samvær.

For arrangørene bød sykdom og begravelser på noen utfordringer underveis, men med solide folk i ryggen løste det seg heldigvis. Den første vikaren, Ole Martin Hofseth, åpnet konferansen med en inspirerende andakt. Han jobber til daglig i ADRA Norge, og delte tanker om den viktige rollen ansatte i barnehager og skoler har for å løfte frem et positivt gudsbilde og vise kristen nestekjærlighet.

Den andre vikaren var Thomas Müller, rektor ved Vejlefjordskolen i Danmark, som deltok sammen med to andre nordiske rektorer: Anita Arkko fra Finland og Johannes Axelson fra Sverige. De var invitert både til konferansen og til et besøk ved Tyrifjord videregående skole. At TVS-rektor Nina Myrdal hadde invitert Thomas, viste seg å være et lykketreff. Han takket umiddelbart ja til å holde andakten under gudstjenesten selv om han fikk forespørselen så sent som kvelden før.

Andakten, som tok utgangspunkt i Lukas 14 og «Det store gjestebudet», minnet oss om at det alltid er plass til flere i Guds rike. Dette ble et etterlengtet

Inspirasjon, kunnskapsdeling og fellesskap på årets konferanse.

pusterom i konferanseprogrammet, og flere ansatte bidro med flotte musikalske innslag. Mange ble imponert over hvor godt forberedt Thomas var, til tross for den korte varslingen.

Resten av programmet gikk som planlagt, og det var mye å hente fra de ulike foredragene. Marco Elsafadi snakket engasjert om kultur og verdier og understreket at kultur formes gjennom vaner. Didrik Hægeland tok oss med på en humoristisk reise inn i hvordan omsorgstretthet kan arte seg, og vi ble minnet om viktigheten av søvn, mosjon og kloke helsevalg. Anita Juveli ga oss konkrete råd for å håndtere elever som utfordrer oss i hverdagen, mens Inger Bondevik Grimm inspirerte oss til å skape grønne klasserom.

Forskning viser at høy utdanningsfrihet, altså mange friskoler, gir flere positive effekter

Vi fikk også besøk av generalsekretær i Kristne Friskolers Forbund, Audun Raen, som holdt et interessant innlegg om hvorvidt friskolene er truet. Etterpå ledet Nina Myrdal en paneldebatt med tema «Myter og fakta – hva skjer i adventistbarnehager og skoler?» Her ble flere vanlige misforståelser og påstander om friskoler belyst. Kort fortalt koster ikke friskolene staten mer – tvert imot sparer Norge 0,2 milliarder kroner årlig på de private grunnskolene, og enda mer hvis vi inkluderer videregående skoler. Forskning viser at høy utdanningsfrihet, altså mange friskoler, gir flere positive effekter:

• Ingen økning i sosial segregering

• Bedre resultater for barn med innvandrerbakgrunn

• Redusert økonomisk ulikhet

• Økt sosial mobilitet

• Bedre akademiske resultater i alle skoler

I tillegg trekker forskerne bak «Handbook of Religion and Health» frem at aktiv kristen tro henger sammen med bedre psykisk og fysisk helse, mindre rusproblemer, lavere kriminalitet, mer fysisk aktivitet, lavere selvmordsrate og høyere levealder. De troende skårer også høyere på velvære, mening med livet, takknemlighet, optimisme, håp og selvfølelse.

Samfunnsmessig gir dette positive ringvirkninger: mer stabile familier, mindre vold og overgrep, mindre ensomhet og større grad av frivillig innsats. Forskernes anbefaling er derfor at staten gir religiøse skoler gode rammevilkår, og at offentlige skoler styrker religionsundervisningen og tilrettelegger for frivillig religionsutøvelse.

Et av spørsmålene under paneldebatten, der publikum svarte via Mentimeter, var: «Hva ønsker du å oppnå med kristen/adventistutdanning? Hva vil du at elevene skal sitte igjen med?» Svarene var mange, men selvtillit, gode verdier, trygghet, nestekjærlighet, medmenneskelighet, positivt gudsbilde og evig liv gikk ofte igjen.

Klarer vi å formidle dette i barnehagene og skolene våre, tror jeg vi bidrar til litt mer av Guds rike – allerede her og nå.

Adventistkirkens skolesekretær, Jostein Myrdal, ledet arrangementet trygt og profesjonelt, og han fikk mange gode tilbakemeldinger for en vellykket konferanse.

Stor suksess med boklansering

Søndag den 11. januar var godt over 100 personer samlet på TVS til boklanseringen av Sigve Tonstads nye bok, Beyond the Remnant – Meditations on Identity

Av May Anette Tallini

Ien nokså fullsatt aula på Tyrifjord, åpnet saksofonist Shannon Mowday med salmen «I himmelen, i himmelen.» Forsamlingen fikk virkelig en forsmak på himmelen med muligens det vakreste saksofonspill de fleste av oss noen gang har hørt! I løpet av programmet spilte hun tre ganger, og med «Come Healing» og «Abide With Me» tok hun på nytt forsamlingen til himmelske saler. Noen uttrykte at måten hun spilte på, hørtes ut som om hun akkompagnerte seg selv, selv om det kun var saksofonen som spilte.

Sigve Tonstad hadde invitert fire personer til å si litt om sin opplevelse av boka: Egil Fredheim, Christoffer Dahlseide, Linn Helene Stølen og Edwin Torkelsen.

Egil Fredheim var initiativtager til boklanseringen. I presentasjonen sin uttrykte han at denne boka har fått eksistensiell betydning for ham.

«Boka gjør meg inderlig glad for at jeg fremdeles er adventist. For Tonstad viser at adventismen faktisk fremdeles har noe å bidra med i denne verden – en verden som er så full av ondskap og lidelse – og det, ved å tale rett om Gud.» – Egil Fredheim.

Christoffer Dahlseide har vært en bidragsyter til boka ved blant annet å lese igjennom og gi tilbakemeldinger underveis i prosessen. Han mente at boka, med sine 1,2 kg og ca. 600 sider, er altfor kort!

Dahlseide kaller boka for en blanding av autobiografi, meditasjoner, teologisk samtidskritikk og historisk teologisk reiseskildring. Boka er ikke en eksegetisk og uttømmende diskusjon over temaet, men tar heller for seg overblikket, retningen og konsekvensene.

«Selv om det er mange innvendinger som fortsatt kan reises, er det viktigste invitasjonen til å tenke bedre om Gud.»

– Christoffer Dahlseide.

Linn Helene Stølen fokuserte på Tonstads kapitler som omtaler helse og sabbaten. En av tingene hun trakk fram fra boka, var at Ellen G. White ikke ble vegetarianer før en katolsk kvinne bønnfalt henne på sine knær om å slutte å spise kjøtt – av hensyn til dyrene. Samtidig ga Stølen uttrykk for at det er det overordnede gudsbildet som gjør størst inntrykk i boka, og ifølge Tonstad handler det mer om «divine commitment» enn «divine command».

«Det gudsbildet Sigve presenterer, er for meg magnetisk og helbredende for sjelen.» – Linn Helene Stølen.

Edwin Torkelsen deler også gudsbildet som uttrykkes i Beyond the remnant. Han fremhevet viktigheten av kritiske tenkning og å utfordre autoriteter, men selv ble han nesten bekymret over at han ikke var mer uenig med forfatteren, selv om han forsøkte å lete etter noe å være uenig i. I sin presentasjon fokuserte han på at Adventistkirken begynte som en bevegelse, og som et folk som er opptatt av «present truth». Som en kjærlighetserklæring til dette, uttrykte Edwin Torkelsen:

«Sigve har ikke parkert seg. Derfor vil boken hans føles som en trussel for de som har parkert seg. Torkelsen oppfordret Adventistkirken til å fortsette å være en

bevegelse, ikke et folk som parkerer seg.» – Edwin Torkelsen

Forfatteren selv ønsket å si forholdsvis lite, men forklarte avslutningsvis litt om bakgrunnen for noen av kapitlene. Han trakk, for eksempel, frem at adventister ofte er mer opptatt av 1844 enn av 1944, og forklarte med det at han etterlyser et større engasjement blant adventister rundt menneskerettigheter og sosial rettferdighet. Hvordan viser troen seg i handling?

Tonstad uttrykte også, i sin presentasjon, stor kjærlighet til sin søster Solveig Tonstad, som han har dedikert boka til. En rørende episode fra barndommen kom først fram rundt middagsbordet med Sigves søsken mange år senere. Broren husket første skoledag hvor moren var med, så han følte seg tryggere. Selv om Solveig var sjenert og utrygg da hun skulle begynne i 1. klasse, ønsket hun likevel ikke at moren skulle gå med henne inn. Hun ønsket å vise solidaritet med venninnen som nylig hadde mistet moren sin og derfor ikke hadde noen til å følge seg første skoledag. Denne dype empatien inspirerte forfatteren til å skrive et dikt dedikert til søsteren. Diktet ble lest opp av Kristel Tonstad, Sigves datter.

I etterkant av arrangementet har flere uttrykt ønske om en fortsettelse på samtalen rundt boka når flere har fått mulighet til å lese den. Kanskje det etter hvert vil bli mulighet for å delta i en lesesirkel eller månedlige zoom-samlinger. Boklanseringen inspirerte iallfall mange flere til å lese boka.

Pastorsamling på Halvorsbøle med fokus på misjon

På pastorsamlingen på Halvorsbøle i midten av januar, var det et stort fokus på misjon.

Både egne pastorer fra Norge, og gjestetalere fra Adventist Global Missions, inspirerte til å drive misjon i norske lokalmenigheter.

Av May Anette Talini

Fra den 19.-21. januar, samlet adventistpastorer seg fra hele Norge på Halvorsbøle til den årlige pastorsamlingen. Jonathan Contero og Bledi Leno var gjestetalere fra Global Missions på årets samling. I tillegg hadde vi et kort besøk fra Vanesa Pizzuto, TED Communications and Media Director, som snakket om «Discipleship in a digital age».

Jonathan Contero er opprinnelig fra Spania, men bor og jobber nå i Sveits som associate director for Adventist Global Missions. Han snakket om viktigheten av å disippelgjøre tid, den tiden mennesker trenger. Han fokuserte også på årsaker til menighetsplanting og viktigheten av å bruke gode metoder som er Jesussentrert.

Bledi Leno, opprinnelig fra Albania, bor og jobber nå i New York City med bymisjon. Han dro frem årsaker til at adventister ofte har fått et fokus på å flytte ut av byene og ut på landet, mens Ellen G. White, selv om

hun også nevnte det, snakket mye oftere om viktigheten av å misjonere i byene.

Harald Giesebrecht og Tom Angelsen, som ledere for misjon og menighetsutvikling, brukte tid på å snakke om menighetsplanting og om integrering og inkludering

av innvandrere i våre menigheter. I tillegg hadde også både ADRA, Hope Channel, skoleavdelingen og kommunikasjonsavdelingen møter i løpet av programmet. Mye tid ble satt av til gruppediskusjoner, bønn og gode samtaler.

10 dager i Bønn – mange var med på Zoom

Tekst og foto: Atle F. Aluwini

Fra 7. til 17. januar var adventister over hele verden samlet i bønn. I Norge var det både lokale arrangement og et nasjonalt arrangement på Zoom. Siste kvelden var 100 skjermer påkoblet, det betyr kanskje så mye som 150 personer. Etter felles andakt, ble det vist en musikkvideo før inndeling i grupper, en gruppe for hvert distrikt. I tillegg var det et fellesrom.

Karen Holford har andakt. Silvia Pel oversetter. 88 skjermer er koblet på.

Bledi Leno om menighetsplanting under pastorsamlingen på Halvorsbøle. Foto: Tor Tjeransen / Adventist Media Exchange (CC BY 4.0)

Klar før krisen:

ADRAs globale beredskap redder liv

Av Britt Celine Oldebråten, ADRA Norge

Når katastrofen rammer, er det oftest for sent å begynne forberedelsene. Da er hjem allerede borte, familier frykter for livet og lokalsamfunn trenger hjelp umiddelbart.

Etter tsunamien i Asia i 2004 stilte ADRA et avgjørende spørsmål: Er vi tilstrekkelig forberedt? Svaret ble starten på noe nytt. Vi måtte handle i tråd med at beredskap er like viktig som

selve katastroferesponsen. Derfor ble ADRA Emergency Response Team (ERT) etablert i 2006.

ET GLOBALT NETTVERK AV BEREDSKAP

Det som begynte med et enkelt opplæringsprogram i Indonesia, har vokst til et omfattende, internasjonalt beredskapsfellesskap. Målet er enkelt: Å være klar både lokalt og globalt når mennesker i nød trenger oss.

Beredskapstrening i Libanon, 2023.

Raafat Kamal, Derek Glass og Monette Indahl fra

Siden 2006 har ADRA: – Gjennomført 54 opplæringer – Trent 764 personer i kriseledelse – Gjennomført ERT-program i 34 land

Opplæringen er praktisk, foregår nær sårbare, utsatte områder og bygger lokal kapasitet. Dette gjør responsen raskere, mer effektiv og mer bærekraftig.

Nye kurs, som Cash in Emergencies, sørger for at ADRA følger utviklingen i humanitær respons og bruker metoder som er både moderne og menneskeorienterte.

EUROPA

ØVER OGSÅ

Også i vår region er beredskap høyt prioritert. I 2025 ble ADRA-ansatte fra hele Europa samlet i Slovakia til ERT-opplæring. I februar møttes representanter fra flere land i Serbia for å styrke nasjonale beredskapsplaner og samarbeid på tvers av landegrenser.

20 ÅR MED BEREDSKAPSTEAM

Dette året markerer ADRA 20 år med ERT. Globalt er vi bedre forberedt enn noen gang. Ikke fordi katastrofene har blitt færre – men fordi hundrevis av mennesker har valgt å lære, trene og stille opp før krisen inntreffer.

Beredskap er ikke valgfritt. Det er et løfte om å beskytte verdighet, handle med mot og tjene menneskeheten – når verden trenger det som mest.

ADRA Norge deltok.

Kulde truer liv: Håp på vei inn i Gaza

Vinterkulden har for lengst lagt seg over Gaza. For tusenvis av familier betyr den ikke bare ubehag – men livsfare. De fleste har mistet hjemmene sine. Nå bor de i ruiner, i tynne telt, eller i overfylte tilfluktsrom uten varme, isolasjon og grunnleggende hygiene.

Etter våpenhvilen høsten 2025, har flere begynt å vende tilbake til det nordlige Gaza. Ikke fordi det er trygt, men fordi forholdene i sør er blitt uutholdelige. De som returnerer, kommer tilbake til ødelagte hjem, men prøver likevel å skape et sted å leve. Da de kraftige regnskyllene traff i

november, ble leirene oversvømt. Mange mistet det lille de hadde igjen.

EN STILLE FIENDE

Mange undrer seg over hvordan mennesker kan fryse i hjel når gradestokken fortsatt viser plussgrader. Men i Gaza er kulden en stille fiende. Våte klær, gjennomtrengende regn og kraftig vind gjør det nesten umulig å holde varmen. Uten tepper, varme klær og tørre steder å sove, taper kroppen raskt kampen mot kulden.

Matmangelen gjør situasjonen enda mer alvorlig. De fleste har lite eller ingenting å tære på, og en underernært kropp klarer ikke å regulere temperaturen. Barn er spesielt utsatt – de blir raskere kalde og har færre reserver enn voksne. Under slike forhold kan selv milde vintertemperaturer bli dødelige.

Midt i dette mørket når varmen frem – takket være gavene som sendes fra ADRA. I samarbeid med Plan International Egypt får 832 familier nå livsviktig vinterhjelp med varme tepper, varme klær, solide vintersko og telt som tåler vær og vind.

Tre semitrailere har kommet fram til Gaza og enda en trailer er i skrivende stund på vei. Hver eneste pakke er et lite lys av håp for familiene som mottar hjelpen.

Sudan: Fatima fant håp i jorden

Sudan opplever en av verdens største kriser. Ifølge FN trenger over 30 millioner mennesker humanitær hjelp, og halvparten av disse er barn. 9 millioner er på flukt i eget land, mens over 3 millioner har flyktet fra landet. Med støtte fra Den norske ambassaden i Khartoum og gaver fra Norge, hjelper ADRA mennesker i Darfur. En av dem er Fatima.

Da Fatima måtte flykte fra landsbyen sin i 2023, mistet hun ikke bare hjemmet – hun mistet tryggheten, jorda og livsgrunnlaget sitt. I flyktningleiren i Geneina startet hun på nytt, med tre barn å forsørge og en framtid som virket usikker.

Gjennom ADRAs opplæring i grønnsaksdyrking, fikk Fatima igjen noe å bygge på. På sin lille åker i leiren dyrket hun løk med nye metoder og bedre frø, og avlingen ble en liten seier i en vanskelig hverdag. Produksjonen økte fra noen få sekker til hele 20 sekker med løk av god kvalitet. Inntektene ga barna mat, klær og skolepenger – og ga Fatima tilbake troen på at livet kan snu.

Nå sparer hun for å kjøpe en okse, et nytt steg mot selvstendighet. Hun drømmer om å eie dyr, bygge opp et liv igjen og en dag kunne vende tilbake til

landsbyen hun måtte forlate.

«Jeg jobber hardt for å overvinne fattigdommen», sier Fatima.

I åkeren sin har hun funnet mer enn mat og inntekt – hun har funnet håp.

Krisevinter i Ukraina

Ukraina står i 2026 overfor den hardeste vinteren siden invasjonen, med ekstrem kulde og gjentatte angrep mot kraftnettet. Langvarige strømbrudd gjør at mange hjem og boligblokker står uten varme og vann.

ADRA Ukraina jobber effektivt og bidrar med vinterhjelp: Utdeling av brensel, drift av ni oppvarmede beskyttelsessentre, reparasjon av vannsystemer og matvarekuponger til familier i nød. I tillegg deler ADRA fortsatt ut mat til hardt rammede områder i samarbeid med Verdens matvareprogram.

Fatima har funnet håp.

BØNN – vekst og modning

Av Atle F. Aluwini

–Han eller hun er moden for alderen, kan vi si. Av og til beskriver vi oss selv eller andre slik med graderinger av modenhet. Modenhet kommer med alderen, og noen blir tidlig mens andre blir sent modne. Kropp og intellekt modnes forskjellig. Til slutt blir vi uansett gamle og dør. Mot denne dystre setningen kommer Paulus med en oppmuntring:

Derfor mister vi ikke motet, for selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag (2 Kor 4,16).

Vårt bønneliv modnes underveis når vi lever livet vårt sammen med Gud. Gud forventer ikke at nyomvendte skal ha et modent bønneliv, på samme måte som foreldre ikke forventer modenhet hos sine yngre barn. Modenheten kommer, før eller siden, sent eller tidlig. Men vi forblir forskjellige, også i graden av modenhet. Slik er det også med bønn.

Men alt er likevel ikke tilfeldig. Vi kan gjøre noen valg. Vi kan velge hvem vi lytter til, og hvem vi lærer av. Vi kan velge å følge det lyset og den visdommen vi har fått til nå.

Bønn kan være som skoene vi går i, personlige og tilpasset ved bruk. Bønn kan også være som fjellet der framme som lokker og kaller:

Det er ingen tale og ingen ord. Stemmene kan ikke høres (Sal 19,4).

Vi er kalt til å be, ja, og vi kan bli inspirert av andres bønneliv, men det finnes ikke en metode eller en oppskrift. Jeg tror heller ikke Herrens bønn først og fremst er en

metode, men heller et bilde på et tillitsforhold til Gud. Derfor tror jeg det egentlig handler om å vandre med Gud, og i dette ligger det en frihet. Et levende bønneliv må reflektere denne friheten slik at våre bønner blir autentiske og relevante, sunne og sterke.

Men Gud har også noe å si. Vi vandrer jo sammen med Gud, og selv om noen tenker at bønn er enveiskommunikasjon, er det ikke slik at Gud er taus. Gud trekker oss inn i sin virkelighet, den åndelige dimensjonen med makter og åndskrefter i himmelrommet, slik Paulus beskriver det i sitt brev til Efeserne. Og det modne bønnemennesket, eller den som vokser i modenhet, kan bli invitert til å se inn i dette.

I dette universet kan både barn og voksne finne et hjem og en stemme. Det som betyr noe, er å erfare det, ikke å forklare det. Likevel er det verdifullt å hente visjonen fra Guds ord.

Herrens ord kom til meg: Hva ser du Jeremia? Jeg svarte: Jeg ser en grein av et våketre. Da sa Herren til meg: Godt sett! For jeg vil våke over mitt ord og sette det i verk (Jer 1,11-12).

Slik ble Jeremia tatt inn i Guds verden, inn i den dimensjonen som er usynlig for mennesker, men like virkelig som alt det fysiske vi kan se rundt oss. Var det Jeremia som fikk lokket Gud til å dele noen av sine hemmeligheter, eller var det Gud som fant et modent og villig menneske? Svaret er opplagt selv om mange gjerne vil ha Gud på tråden når det måtte passe for dem. Når Jeremia først hadde sagt ja til å stå i denne relasjonen til Gud, ble resten av livet hans definert av dette. Du kan ikke tenke på profeten Jeremia uten å tenke på Gud. Men – du kan tenke på Gud, uten å tenke

på Jeremia. Likevel vil Jeremia dukke opp iblant, sammen andre menn og kvinner som svarte «Ja» til kallet om å vandre sammen med Gud.

Jeg ønsker at alle mennesker finner seg et stille sted i Guds nærvær. Et sted der Gud vet at du møter opp. Han er der allerede, men det kreves to for å få til en samtale. Ikke la andre bestemme hva du skal snakke med Gud om. Gud er glad hvis du møter opp og deler det som ligger deg på hjertet. Men, på et tidspunkt, når du har tømt ditt hjerte, kan det hende du sier:

Når jeg har tenkt meg trett til døden, så si hva du har tenkt o Gud! (SS 501)

Bønn er altså gaven Gud har gitt for at vi skal leve i verden uten å bli som verden. Bønnen gjør det mulig å leve annerledes, med håp og glede, kjærlighet og fred. Men ikke hele tiden. For livet til Jeremia viser at det ble krevende, til tider nesten uutholdelig. Men Gud holdt ham tett inntil seg, for Gud så hvor hjertet hans hørte hjemme, slik et barn som gråter i mors armer, ikke skal noen steder, for det er allerede hvor det skal være.

Så hva er modenhet i bønnens verden? Det er å møte opp når Gud kaller. Det er å svare når Gud spør. Det er

å legge alt vi har på hjertet framfor Gud, med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus (Fil 4,6b-7).

Atle Aluwini er nå pastor i Betel menighet i Oslo.

Yngste laget helt til topps på Vinterfestivalen!

I januar deltok jeg og medelever fra Tyrifjord videregående skole på Vinterfestivalen på Lillehammer. Festivalen samlet deltakere i alle aldre til en helg med møter, gudstjeneste, sosiale aktiviteter og konkurranser. Innebandycupen, som er festivalens høydepunkt, samlet mange lag og var preget av høyt nivå, stort engasjement og sterk konkurranse.

I turneringen stilte vi med et lag med et sterkt ønske om å vinne. Selv om vi ikke visste om det faktisk var mulig, var motivasjonen høy allerede før første kamp. Å konkurrere mot eldre og mer erfarne spillere gjorde turneringen ekstra utfordrende, men også mer spennende.

Gjennom kampene opplevde vi et

sterkt samhold og en stor vilje til å gi alt på banen. For hver seier vokste både selvtilliten og håpet om å nå langt. Til slutt stod vi igjen som vinnere av hele turneringen. Det ble senere fortalt at vi er det yngste laget som har vunnet innebandycupen under Vinterfestivalen.

Vinterfestivalen bød på mer enn bare innebandy. Møtene i storsalen, gudstjenesten på lørdag og aktivitetene som basseng og badstue, bidro til å skape et sterkt fellesskap. Mange fikk også en flott dag på ski på Hafjell før hjemreise søndag. For oss ble festivalen en helt spesiell og utrolig opplevelse, der både seieren og fellesskapet vil bli husket lenge.

Felippe Boteanu

ÅPEN SKOLE I MARS FOR 9. TRINN

Å bestemme seg for hvilken retning man skal velge etter ungdomsskolen, er ikke så lett. For å hjelpe deg i prosessen, arrangerer TVS Åpen skole tirsdag 24. –onsdag 25. mars. Det blir et tettpakket og allsidig program, du vil få kjennskap til hva TVS har å tilby av linjevalg, du vil få en smakebit av internatlivet, og vi vil gi deg noe å tenke på innen tema tro og det å være tenåring.

Er du elev ved en av menighetsskolene våre, meldes du på gjennom den. Hvis du ikke er elev ved en av menighetsskolene, melder du deg på direkte til post@tyrifjord.vgs.no, eller du kan ringe 32 16 26 00 for mer informasjon. Vi setter opp transport fra Gardermoen, Hønefoss jernbanestasjon og Sandvika, så hvis du skal reise med tog eller fly, anbefaler vi deg å ta kontakt med oss før du kjøper billetter, sånn at du velger et reisetidspunkt som passer med transporten vi har satt opp!

Påmeldingsfrist er søndag 15. mars. Vi gleder oss!

Hilsen oss på TVS

Årets store begivenhet:

Vinterballet

Den 10. januar var det vinterball på Tyrifjord videregående skole. I år var det Hollywood-tema, og vestibylen, aulaen og gymsalen var pyntet i rødt, svart og gull. Lørdagskvelden startet med at alle kom inn inngangen på rød løper. Guttene kom i fin dress, og jentene kom i vakre ballkjoler. Vi fikk servert tapas i aulaen, og kvelden ble ledet av konferansierene. Et av ballets høydepunkter var nok kåringene, som alle kunne være med å stemme på. Det ble blant annet kåret ballets morsomste, beste kjole og dress, og årets par. Vi fikk også høre nydelig sang, og taler for både guttene og jentene. Underveis tok folk bilder foran bildeveggen, spiste god dessert, skrev navnet sitt på Hollywood-stjerner som ble hengt på «Wall of fame», og samlet underskrifter på vinylplater som alle fikk ved bordene sine. Mot slutten forflyttet alle seg til gymsalen, hvor et par lærere ledet ut i polonese. Dette ble etterfulgt av jenka, macarena og fridans. Noen prøvde seg til og med på litt vals. Det var uten tvil mange smil, mye latter, og ikke minst, masse god stemning. Jeg tror jeg kan snakke for alle når jeg sier at dette er en kveld vi sent kommer til å glemme.

Helene Nicolaysen

MIN HOBBY – KLATRING

Dina Mellison i 2STB er en av dem som foretrekker å bruke fritiden svevende i en vegg fremfor å være godt plantet på bakken. Sånt vekker nysgjerrigheten. Så, Dina:

Hva vil du si om klatring som sport?

Det er en leken måte å trene på! Man blir sterk i hele kroppen, jeg tenker ikke på noe annet når jeg er i klatreveggen, så det er en god måte å koble av på. I tillegg til at det er gøy, får man trent opp koordinasjonen, det er mye teknikktenking, Og så gir det en stor mestringsfølelse og et skikkelig adrenalinkick når man får til ruten. I tillegg er det sosialt.

Hvor klatrer du?

Jeg driver mest innendørs, men også noe ute. Har vært aktiv i Lillehammer klatreklubb i mange år. De har et veldig bra innendørs anlegg.

Fortell litt om hva klatring egentlig går ut på!

Opplegget er å finne en rute som man følger til toppen. Man lærer å «lese» ruten på forhånd, og det er om å gjøre å gå ruten mest mulig effektivt fordi man blir fort sliten og bør derfor ikke bruke for mye tid.

Innendørs driver jeg med buldring eller tauklatring. Forskjellen er at buldring gjøres på lavere vegg uten sikring (tau), og man faller på tjukkas. Med tau klipper vi inn i karabinkroker, går på høyere vegg, og her kreves mer utholdenhet.

Det er forskjellige typer vanskelighetsgrader i begge. I buldring kan man trene alene, mens med tau er man avhengig av en som står nede og sikrer.

Det blir til at jeg klatrer mest inne, det er lettere tilgjengelig og mer tilrettelagt. Men å klatre utendørs gir en fantastisk frihetsfølelse i tillegg til utsikt, frisk luft og ellers alt det andre som man tar med seg fra innendørstreningen.

Men det er kjent som en farlig idrett…..?

Det er jo en risiko vi må regne med. Men vi har egne falltreninger hvor vi lærer å takle slike situasjoner også. Skal man drive med klatring, kan man ikke ha høydeskrekk, og man lærer å sikre seg og ikke ta noen

sjanser. Innendørs er det jo greit, faller vi, så faller vi på en tjukkas. Men vi er jo sikret med tau inne også. Ute er det litt andre måter å ta seg frem på.

Så hva har vært din reise innenfor klatring? Jeg prøvde klatring første gang rundt 4. klasse. Da hadde jeg vært innom mange forskjellige idretter, men syntes de bare var sånn passe gøy. Så ble jeg med pappa på klatring, og etter det har jeg fortsatt.

Har du hatt noen mål med treningen – som konkurranser eller fjelltopper?

Nå mens jeg går på TVS, er jeg ikke så aktiv som før, men jeg trener ofte når jeg er hjemme. Jeg har vært med i konkurransegruppen i klubben i Lillehammer, og har deltatt i østlandscup, norgescup og NM, med 5. plass i norgescup som beste plassering. Og hva fjelltopper angår, så er Romsdalshorn det høyeste jeg har klatret.

At Dina er glad i hobbyen sin er det ingen tvil om. Vi takker for praten og anbefaler å ta kontakt med henne hvis noen skulle være nysgjerrige på å vite mer om klatring. I Dina vil du finne en stor entusiast!

Kirsten Robertsen

PRAKSISDAG PÅ TVS FOR 10. TRINN

Er du 10.klassing i år? Da har du helt sikkert hatt praksisdag på en nærliggende videregående skole.

Den samme ordningen gjelder i hele landet: de som kommer på besøk, har på forhånd meldt seg på til en skoledag i et av skolens linjevalgmuligheter. Hos oss er det elektro, helsefag, studiespesialisering språk og samfunnsfag, og studiespesialisering realfag.

På TVS hadde vi praksisdag i begynnelsen av februar (På TVS kalte vi det tidligere «Åpen skole»). I år ble det en dag med over 80 besøkende elever fra våre omkringliggende ungdomsskoler. De var invitert til TVS for å få et inntrykk av skolen ved å

være med på en tilnærmet vanlig skoledag. Vi hadde fullt hus i alle klasserommene, og nåværende og besøkende elever jobbet sammen i grupper med forskjellige oppgaver. Det var for eksempel fint å se i elektroklassen, hvor våre elever nå kom i en opplæringssituasjon med å skulle vise og fortelle de besøkende om fremgangsmetoder og hvordan/hva de må tenke på når de skal gjøre forskjellige oppgaver.

I storefri var det pizza til de besøkende. Kjøkkenet hadde lagt opp en kjøreplan som gjorde utdelingen av mat og drikke supereffektiv. Etterpå var det samling i klasserommene igjen, før avslutning og

utdeling av vannflasker til gjestene etter endt skoledag.

Etter tilbakemeldingene å dømme, var det mange vi kan regne med å se igjen som elever på TVS til høsten. Det gleder vi oss til!

Og om du som er 10. klassing, ennå kanskje ikke har bestemt deg for hvor du vil søke videre til høsten: Du kan søke deg inn på TVS også etter 1. mars. Da går du i så fall inn på www.tyrifjord.vgs.no og søker derfra. Eller kontakter oss på tlf.nr. 32 16 26 00. Vi ser frem til å høre fra deg!

Kirsten Robertsen

Søknadsfristen for skoleplass til videregående opplæring i Norge var 2. mars, men det er fortsatt mulig å søke plass ved TVS. Dersom det er ledige plasser, kan man tas inn etter fristens utløp. De to siste årene har det vært ventelister på enkelte yrkesfaglige klasser, så det kan lønne seg å være tidlig ute.

For at elever skal få et godt grunnlag før de søker, inviterer vi hvert år både 9. og 10. trinn til ulike besøksdager på TVS. Elever på 9. trinn deltar på åpen skole/hospiteringsdag 24.–25. mars, med ankomst tirsdag ettermiddag/kveld og en skoledag med minitimer onsdag. Elever i lokalmiljøet er også

velkomne, men deltar kun onsdag 25. mai. Besøket kan inngå som en del av faget utdanningsvalg, som er obligatorisk i ungdomsskolen.

Elever på 10. trinn får mulighet til å besøke TVS en helg i oktober, spesielt tilrettelagt for dem som vurderer internatplass, og på dagsbesøk i januar/februar for elever fra nærområdet.

Dersom man ikke har hatt anledning til å delta på disse arrangementene, eller ønsker et nytt besøk, er det fullt mulig å avtale et annet tidspunkt. Ta gjerne kontakt med oss.

Velkommen til TVS!

Nina Myrdal,

rektor

Snart påske!

Susi Hasel Mundi / Maylan Schruch

Tusen skal falle

Denne boken om tyskeren Franz Hasels erfaring som pasifist i Hitlers hær, har berørt mange. Boken er spennende og gripende for ung som gammel. Aldri har vel temaet vært mer aktuelt igjen heller, nå som nye kriger raser.

HEFTET • ISBN: 978-82-7007-261-3

216 SIDER • VARENR: 3299

Morris L. Venden

Jesus i møte med mennesker

Det er verd å merke seg hvordan Jesus behandlet de menneskene han møtte. La deg inspirere og utfordre idet du oppdager på nytt hvordan Jesus behandlet syndere, kvinner, religiøse ledere og vanlige menneskene han traff langs veien.

HEFTET • ISBN: 978-82-7007-369-6

133 SIDER • VARENR. 3411

Tipp-topp Aktivitetsbibel 4+ (Varenr. 3522)

Tipp-topp Aktivitetsbibel 7+ (Varenr. 3523)

Prikk-til-prikk Akt. Bib. 4+ (Varenr. 3524)

Prikk-til-prikk Akt. Bib. 7+ (Varenr. 3525)

Ordjakt Aktivitetsbibel 6+ (Varenr. 3526)

Tips til litteratur og aktiviteter i ferien

Påske ferdigklipt

Jo Peters Hvilepuls –gavebok

Oppdag hvordan du kan finne hvilepulsen med denne håndboken til et roligere liv. Med praktiske råd om hvordan du kan ta være på deg selv, framelske langsomme øyeblikk med hvilepuls i hverdagen.

INNBUNDET • ISBN: 978-82-4760-537-0

157 SIDER • VARENR. 5407

Inger Anna M. Drangsholt Norske kristne helter: Hans Nielsen Hauge

En engstelig guttunge, senere en engasjert forkynner, leder og gründer. Hauge ante ikke hvilken innflytelse han skulle få på det norske samfunnet. I denne skjønnlitterære biografien får vi et nært møte med bondesønnen som fikk et sterkt kall fra Gud. Passer fra 12 år og oppover.

HEFTET • ISBN: 978-82-7199-636-9

284 SIDER • VARENR. 5467

Jesus korsfestes, legges i graven, men står opp igjen. 11 deler.

VARENR. 10139

Påskefortellingen

Gjør deg klar til å følge Jesus når han rir inn i Jerusalem, spiser sitt siste måltid, og går i Getsemane-hagen. Hvor fort kan du finne de små tingene han ser?

INNBUNDET/KARTONG

ISBN: 978-82-7007-448-8

13 SIDER • VARENR: 3469

Besøk vår hjemmeside for informasjon om og bestilling av våre produkter, www.norbok.no, ta kontakt på ordre@norskbokforlag.no eller ring oss på 32 16 15 60 (ordretelefon).

Besøksadresse: Røyseveien 41, 3530 Røyse

Kr 199 pr. bok

Kr 210

Kr 139

Kr 249

Kr 99

Kr 199

Kr 229

Folkemord i Josvas bok

«Hyperboler» – overdrivelser i Bibelen?

Av Roger Robertsen

«Overdrivelser i Bibelen? Ikke tale om!» Konservative kristne setter nøttesteken i halsen ved tanken på at Bibelen skulle inneholde språklige overdrivelser, at ikke alt vi leser der stemmer med faktiske og observerbare forhold. Men den skriftsamlingen vi baserer vår tro på, er skrevet av mennesker som levde i gitte historiske sammenhenger der uttrykk, ord og vendinger var påvirket av datidens språklige og kulturelle kontekst, akkurat slik vi selv og vår egen språkbruk er formet av vår samtid.

«I dag går solen ned kl. 19.30 i Oslo» leser vi – uten å heve et øyenbryn – på tross av overdrivelsen vi nettopp leste, for heldigvis går ikke solen ned i Oslo! Vi vet at det ikke er solen som går ned, men jorden som dreier rundt sin akse og skaper inntrykk av at solskiven glir ned bak horisonten. Vi sier en faktisk usannhet som ingen reagerer negativt på fordi vi vet hva som ligger i uttrykket. At solskiven ikke er skiveformet, gjør heller ikke stort inntrykk på oss som har «nerver av stål» og tåler å vente i en «evighet» på at ting skal ordne seg. Hyperboler, språklige overdrivelser, har vært en viktig del av menneskers dagligtale, både i bibelsk tid og i dag.

Overdrivelser finnes både i Det gamle og Det nye testamente. Jesus selv sa «Om ditt høyre øye lokker deg til fall, så riv det ut og kast det fra deg!»i Han sa også

«hvordan kan du si til din bror: `La meg ta flisen ut av øyet ditt` når det er en bjelke i ditt eget øye?»ii

Paulus hevdet at evangeliet var «blitt forkynt for alle skapninger under himmelen,»iii mens han selv, og tusenvis av andre, fortsatte å spre budskapet i fortsatt unådde områder.

Også i Det gamle testamente finner vi språklige overdrivelser som var vanlige på den tid forfatterne levde. Et par eksempler fra plagene som rammet egypterne:

Vann til blod

Beskjeden fra Gud var klar: «Ta staven din og rekk hånden ut over vannet i Egypt, over elvene og kanalene og innsjøene, over alle vannmagasinene, så skal vannet bli til blod. Og det skal være blod i hele Egypt, selv i trekar og steinkar.»iv Hvis alt vannet i «hele Egypt» var blitt til blod, hvordan kunne da magikerne gjøre det sammev med sine kunster? Det var jo ikke mer vann igjen i Egypt, bare blod!

Hele buskapen døde.

«Men hvis du nekter å la dem dra og fortsetter å holde på dem, skal Herrens hånd ramme buskapen din på marken med en forferdelig pest, både hestene, eslene, kamelene, storfeet og småfeet…

Dagen etter gjorde Herren dette, og hele buskapen til egypterne døde.»vi

Men hele buskapen døde ikke, for det var buskap igjen som senere ble rammet

av haglet, faraos hær hadde hester, og i den siste plagen døde de førstefødte av buskapen! Både her og i andre tekster finner vi at «hele» eller «alle» ikke nødvendigvis skal tas bokstavelig, det kan også bety «mange», eller «en stor del av».

Folkemord i Josvas bok?

Vi finner flere eksempler i Josvas bok på formuleringer som dette: «Josva hogg ned folket og alt levende i byen med sverd. Han lot ingen overlevende bli igjen.»vii Kompliserte bibeltekster forfattet flere tusen år før vår samtid, krever engasjement og dypdykk fra vår side, med fokus blant annet på følgende fortolkningsutfordringer:

1) Hva la forfatteren i formuleringene, og hvordan ble budskapet oppfattet i den umiddelbare og primære lesekretsen forfatteren hadde i tanke?

2) Finnes det andre bibeltekster som belyser de vanskelige avsnittene?

Vi har allerede sett at «alle» og «hele» ikke nødvendigvis må tas bokstavelig i Mosebøkene, men gjelder dette også konkrete begivenheter i Hexateuken (Mosebøkene og Josvas bok samlet) der det sies eksplisitt at hele befolkningsgrupper ble utryddet? Utgangspunktet for grubleriene våre rundt dette spørsmålet, begynner med historien om:

Foto: iStock / Zeferli

Korah og opprørsflokken hans Ute i Sinai ørken gjorde kumpanene Korah, Datan og Abiram opprør mot lederskapet til de to brødrene, Moses og Aron, noe som fikk fatale personlige følger:

«Datan og Abiram var kommet ut og sto ved inngangen til teltene sammen med konene, de voksne barna og småbarna sine…Jorden åpnet gapet og slukte både dem og boligene deres, alle som holdt med Korah, og alt de eide.»viii

Ifølge teksten blir samtlige drept, men 10 kapitler senere, i forbindelse med en ættetavle, opplyses det at «Korahs sønner mistet ikke livet.»ix Her er informasjonen nødvendig for helheten i stamtavlen, ikke på grunn av forfatterens etiske vurdering av den tilmålte straffen.

Korah-historien viser at tekster som sier at alle ble drept, kan senere bli modifisert eller korrigert for å komme i harmoni med de faktiske og konkrete realiteter!

Dette understreker behovet for grundig og utdypende lesning angående komplekse tekstavsnitt. Sola Scripturaprinsippet, Skriften alene, må også kobles til Tota Scriptura, hele Skriften, og i første omgang gjelder det å sjekke om samme forfatter senere gir indikasjoner eller føringer for hvordan det omstridte tekstavsnittet skal forstås.

Militær og kulturell språkbruk Mernaptahs stelex er en viktig egyptisk historisk tekstkilde som viser at Israel hadde slått røtter i Kanaan på 1200-tallet f.Kr., men i vår sammenheng er den interessant fordi den viser hvordan språklige og militære fraser ble benyttet i tidlig bibelsk tid. På denne granittinskripsjonen skryter farao Mernaptah etter tilsynelatende å ha slått israelittene i et slag: «Israel er lagt øde. Dens sæd er ikke mer.» Ifølge denne teksten er Israel knust og folketomt, hvilket det rent faktisk ikke var!

Michael G. Hasel, kjent SDA-arkeolog, forklarer at «Merneptahs utsagn betyr ikke den bokstavelige ødeleggelsen av Israel, men var seiersskryt, vanlig i egyptiske krigsinskripsjoner.»xi Hasel gjengir flere tilsvarende tekster, og egyptologen Kenneth A. Kitchen understreker at Merneptahs formulering var et «standarduttrykk» som betød at fiendene var grundig slått, men ikke at de var blitt totalt utslettet.xii

Josva og israelittene kom ut fra Egypt der slike formuleringer altså var vanlige overdrivelser som indikerte en klar seier, ikke et folkemord, og vi kan derfor forvente å finne lignende utsagn i den litteraturen de etterlot seg, så vi stiller spørsmålet:

Hva med Josva – ble alle drept?

Jos 10,36-43 forteller hvordan Josva tok hele landet og viktige byer som blant annet Hebron og Debir. De «lot ingen overlevende bli igjen.» «I ett og samme felttog slo han alle kongene der og tok deres land… Så vendte Josva og hele Israel med ham tilbake til leiren ved Gilgal.»

Dermed er vel siste ordet sagt – landet er inntatt og alle innbyggerne drept? Nei, for konger fra omliggende områder samlet seg og gikk til krig mot Josva, og da skjedde det forunderlige at innbyggerne i fjellbygdene, der alle allerede var drept,xiii ble med i kampen mot Josva,xiv men han utryddet nå – for andre gang – «anakittene i fjellbygdene, i Hebron, i Debir»…og landet hadde nå ro etter krigen.»xv

Fjellbygdene, Hebron og Debir ble inntatt i det første felttoget, og alle innbyggerne ble drept.xvi Hvordan kan det da ha seg at det nevnte området, og de samme to byene, ble inntatt også i det andre felttoget, og at alle innbyggerne der ble drept – for andre gang? Årsaken er ganske enkelt språklige overdrivelser. Mange, men ikke alle, var blitt drept i første felttoget!

Som i historien om plagene i Egypt og i beretningen om Korah og hans medsammensvorne, ser vi også i Josvas bok at tekster som sier at alle ble drept, kan senere bli modifisert eller korrigert for å komme i harmoni med de faktiske og konkrete realiteter!

Fokuspunkt nr. 2 i denne artikkelen, «Finnes det andre bibeltekster som belyser de vanskelige avsnittene?» kommer nå til sin rett, for her er vi ved et veiskille i Josvaboken der forfatteren – etter den heseblesende og oppjagede krigs- og okkupasjonsfasen, roer det hele ned og fokuserer på grensesetting og landfordeling mellom stammene: «Så tok Josva hele landet, slik Herren hadde sagt til Moses. Og Josva lot israelittene få det til eiendom, hver stamme sin del. Og så fikk landet hvile fra krigen.»xvii

Men idet den gamle Josva nærmet seg slutten av sin tjeneste, hadde den aldrende, reflekterende og tilbakeskuende Josva behov for å gi en mer naken og nøk-

tern vurdering av det som var oppnådd. Da viste det seg at det fortsatt var mye ugjort. Krigsretorikkens overdrivelser i de første kapitlene ble lagt bort, standardfrasenes tid var forbi, og han informerte leserne om det de alle visste: Landnåmstiden var ikke forbi, de hadde ikke inntatt og destruert alle byene og landområdene, og folkeslagene holdt fortsatt til i Kanaan. Men han ga dem løfter om fremtidige landevinninger etter hans bortgang: «Herren deres Gud vil selv drive folkeslagene ut foran dere og ta landet fra dem, og så kan dere ta landet deres i eie, slik Herren deres Gud har lovet dere.»xviii Josvas klargjørende og realistiske oppsummering gir en korrigerende virkelighetsbeskrivelse til den første krigsfaseomtalen som vi gjennom våre samtidsbriller lett misforstår. Bibelske overdrivelser må tolkes ut fra sin kontekst, sin totale sammenheng, og da viser det seg gjerne at bibelordet er både forståelig, etterrettelig og, i mange tilfeller, etterprøvbart. Når Josva legger bort de fargesprakende militærfrasene, når vi fra fugleperspektiv beskuer de historiske fotsporene han etterlot i Kanaan, da kan vi glede oss over at virkeligheten var bedre og mildere enn det den sterke fargeleggingen kunne tilsi!

i Matt 5,29.

ii Matt 7,4.

iii Kol 1,23.

iv 2 Mos 7,19.

v 2 Mos 7,22.

vi 2 Mos 9,2-3.6.

vii Jos 10,30.

viii 4 Mos 16,27.32.

ix 4 Mos 26,11.

x Fra ca. 1208 f.Kr., skrevet av farao Merneptah fra Egypts 19. dynasti.

xi Israel in the Merneptah Stela, Michael G. Hasel. Bulletin of the American Schools of Oriental Research, No. 296, (Nov. 1994), publ. by The University of Chicago Press.

xii Kenneth A. Kitchen, On the Reliability of the Old Testament (Grand Rapids, MI: Eerdmans, 2003).

xiii Josva 10,40.

xiv Josva 11,3.

xv Josva 11,21-23.

xvi Josva 10,40.

xvii Josva 11,23.

xviii Josva 23,5.

«Gå og gjør dem til disipler!»

Hvordan kirken havnet i en krise for bibelkunnskap – og hva som skal til for å komme ut av den.

Av Jen Wilkin

Hvis jeg spurte deg: Kan du oppsummere hele Bibelens historie – fra Første Mosebok til Johannes’ åpenbaring – på fem minutter eller mindre? Kan du fortelle hva Gud skapte på hver av de seks skapelsesdagene? Ramse opp De ti bud i riktig rekkefølge eller navnene på Jakobs tolv sønner? Eller plassere Deborah blant de tolv dommerne i Dommernes bok? Hvem var konge da Israels rike ble delt? Hva var løftene i hver av paktene? Hvilket av Jesu under er omtalt i alle fire evangeliene? Hvor finner vi Bergprekenen?

Hvis disse spørsmålene får deg til å gripe mobilen og google svarene, er du ikke alene. En krise i bibelkunnskap har nådd kirkene og gjort mange kristne ute av stand til å huske grunnleggende opplysninger fra Skriften. Noen mener kanskje at dette ikke er viktig kunnskap for kristne, men trofasthet mot Misjonsbefalingen krever vår oppmerksomhet.

I mer enn 25 år med undervisning i bibelkunnskap i lokale menigheter, har jeg ofte hørt kirkegjengere og bibelstudiedeltakere si: «Jeg har gått i kirken hele livet, og ingen har lært meg dette.»

Der bibelkunnskapen er svak, følger teologisk forvirring. Ligonier Ministries og Lifeway Research dokumenterte dette i fjorårets State of Theology-rapport. I en undersøkelse blant evangelikale kristne om grunnleggende kristen tro fant de følgende:

47 % av dem mente at «Gud godtar tilbedelsen fra alle religioner, inkludert kristendom, jødedom og islam».

64 % var enige i utsagnet: «Alle mennesker er født uskyldige i Guds øyne.»

28 % mente: «Jesus var en stor lærer, men han var ikke Gud.»

NOE ER GALT

Alle disse påstandene kan korrigeres med helt grunnleggende bibelkunnskap. Hvordan kan kirkene våre være fulle av

engasjerte mennesker som likevel står så svakt forankret i Skriften? Jeg tror det skyldes at vi har glemt noen enkle sannheter som tidligere generasjoner av troende kjente.

Vi har en tendens til å se Misjonsbefalingen som et kall til å gjøre mennesker til kristne, når det i virkeligheten er et kall til å gjøre dem til disipler – lærende mennesker. Den krever uttrykkelig at vi lærer disse nye troende å bli mennesker som adlyder alt som er befalt. Ifølge Jesus skal vi videreføre den gode arven som er gitt til oss. Omvendelse skjer på et øyeblikk. Disippelskap, derimot, er et livslangt arbeid. Det handler om å overføre en eldgammel tro fra én generasjon til den neste. Men etter alle målestokker har vi ikke klart å overføre den. 28 prosent av oss tror ikke engang på Kristi guddom. Hvordan kan vi lære andre det vi selv ikke har lært?

Vi som leder i kirken, har altfor ofte fulgt en strategi for disippelskap som går ut på å senke kravene i læringsmiljøene, fordi vi tror folk er for travle til å forplikte seg til noe som krever innsats. Vi ber dem nesten unnskyldende om å komme på et seksukers kurs og lover at det ikke blir noen lekser.

Men folk ønsker å gjøre krevende ting. De forstår intuitivt at alt som har varig verdi, krever innsats.. De lærer fremmede språk og musikkinstrumenter. De løper maraton. Millioner kaster seg ut i treningsutfordringer som eksplisitt lover at de blir harde. Disiplin har ikke dødd – den har bare fulgt det budskapet som fremstår mest overbevisende. Når så du sist et disippelprogram som lovet å være krevende?

All vår senking av krav og våre unnskyldninger har mislyktes i å formidle et sterkt kall. I stedet har vi kommunisert at det skal være lett å lære Bibelen.

Her er en ny liten test: Hvor mange ganger har du studert eller hørt en prekenserie om Efeserbrevet? Når hørte du sist noen tale over 1. og 2. Krønikebok? Det sannsynlige svaret ditt har en grunn:

Efeserbrevet er kort. Korte bibelbøker, særlig i Det nye testamentet, blir undervist og forkynt om igjen og om igjen, mens andre bøker blir liggende urørt. Og korte studier dominerer fordi de selger – særlig korte, tematiske studier med praktisk anvendelse.

Da jeg først ble spurt om å vurdere å utgi et av mine studier i en bok, fikk jeg høre at kvinner ikke ville gjøre noe som varte mer enn seks uker. Kunne jeg ta mitt 22-ukers studieopplegg av 50 kapitler i 1. Mosebok og kutte den ned til seks uker med ti minutters undervisning?

Svaret var nei.

Jeg visste at kvinner gjerne ville være med på lengre studier, for jeg så dem hver uke i kirken min. Men forlagene er opptatt av å utgi det som selger, og prekenserier velges ofte ut fra hva som passer inn i en kalender.

ANDAKTSKULTUREN SOM TOK OVER Det har blitt populært å snakke om «stilletid». «Stilletid» kan være godt, men har ofte ført oss inn i en andaktsbasert bibellesning der et kort vers og en liten refleksjon er dagens åndelige måltid. Resultatet? Vi får trøst og inspirasjon – men ikke dybde. Andaktsbøker selger i millionopplag. Bibelstudier? Under en tidel av markedet.

Andaktslesning begrenser hvilke deler av Bibelen vi tilbringer tid i. Det er en grunn til at ingen har skrevet en andaktsbok om Tredje Mosebok. Men hele Skriften er gitt oss som veiledning. Samtidig har vi gjort bibellesning til noe dypt individuelt. Og mange smågrupper ender i «hva dette verset betyr for meg»-samtaler, løsrevet fra tekstens faktiske innhold.

«Stilletid-kulturen» gir også en kortsiktig belønning – umiddelbar tilfredsstillelse. Den løfter fram individuell interaksjon med Skriften, slik at vi ser den mest verdifulle tiden i Bibelen som personlig, ikke fellesskapsorientert.

Foto:

PREKENEN ER GOD – MEN IKKE NOK

Men bygger ikke ukentlige gudstjenester vår bibelkunnskap? Da Lifeway spurte pastorer hvilke metoder kirkene deres brukte for å disippelgjøre voksne, svarte hele 89 prosent «prekenen» – 20 prosentpoeng høyere enn neste svar, «søndagsskole». Samtidig sa 95 prosent at disippelskap ikke fullføres i et program, men i en relasjon, og 69 prosent mente at disippelskap best skjer i en gruppe på fem eller færre troende.

La meg være tydelig: Jeg elsker prekenen. Den er avgjørende for åndelig dannelse. Vi blir næret av den. Men hvis du følte deg usikker da du leste de innledende spørsmålene i denne artikkelen, er det sannsynlig at prekenen alene ikke bygger bibelkunnskap. De fleste kirkegjengere kommer til gudstjeneste klare til å sitte og ta imot en preken over en tekst de ikke har studert selv. De setter seg som amatører og ser til eksperten i prekestolen for å bli opplyst. I stedet for å tenke at predikantens kunnskap er noe de kan trenes inn i, holder de ham i ekspertrollen og forblir passive mottakere. «Han er teologen, ikke jeg. Jeg kunne aldri gjort det.» Denne samme skillelinjen mellom ekspert og amatør kan også oppstå i søndagsskoleklasser og bibelstudier – overalt der folk ikke deltar aktivt i læringsprosessen.

SMÅGRUPPER: STERKE PÅ FELLESSKAP, SVAKE PÅ LÆRING

Til slutt har vi lagt for stor byrde på smågruppene. Hjemgrupper, livsgrupper, vekstgrupper – uansett hva kirken din kaller dem – er utmerkede til å bygge fellesskap, men svake til å bygge kunnskap. For rundt 15 år siden fikk denne gruppemodellen fotfeste som en løsning på travelhet og mangel på fellesskap i kirkene. Men mange kirker tok den i bruk som et verktøy for disippelskap og fjernet læringsarenaer som søndagsskole og bibelstudier. I beste fall kan en smågruppe håndtere en samtale ledet av jevnaldrende, med fokus på anvendelse, og kvalitetskontrollen i denne organiske modellen er notorisk ujevn. Fellesskap er viktig, men ikke hvis det går på bekostning av læring.

TILBAKE TIL UNDERVISNINGEN

Så hva gjør vi med den manglende bibelkunnskapen? I en tid der vi eksperimenterer med strategier for disippelskap, må kirkene vende tilbake til grunnprinsippene for god undervisning. Kirken må huske at den er mer enn et sted for

evangelisering, misjon, tilbedelse og tjeneste. Kirken er – og har alltid vært – et læringshus, som sikrer at «Slekt etter slekt [skal prise] dine gjerninger og forteller om dine storverk.»

Vi kan ikke gi videre en god arv vi selv ikke har mottatt.

FEM VEIER VIDERE

1. Start med din egen menighet

Erkjenn at problemet finnes hos dere – ikke bare hos «de andre». La menigheten ta en enkel bibelquiz for å teste kunnskapene og få et bilde av situasjonen. Ikke vær som den som unngår legen av frykt for dårlige nyheter. Ta testen! Del resultatene! Og forsikre dem om at problemet er universelt – vi kan gå videre sammen. Ubehaget ved å oppdage et gap er det som motiverer til endring. Bruk dette til å skape et nytt disippelskapsprogram der aktiv læring står i sentrum.

2. Klargjør begrepene

Forstå forskjellen mellom en andakt, en temastudie, en bokdiskusjon og et bibelstudium – og kommuniser dette tydelig. Når alt kalles «bibelstudie», tror folk at de har fått opplæring, selv om de ikke har vokst i kunnskap. Klart språk er omsorg. Hjelp folk å forstå forskjellene, styrkene og svakhetene – og hva slags læringsutbytte de kan forvente.

3. Still et annet spørsmål

I stedet for å spørre «Hva vil folk ha?» bør vi spørre: «Hvordan formes disipler?» Hva er viktig at de lærer? I hvilken rekkefølge? Hvilke verktøy trengs for å undervise godt? Tenk om du leverte barnet ditt på skolen og fikk høre at elevene skulle lære matte, lesing og naturfag i den rekkefølgen og dybden de selv ønsket – mest i smågrupper ledet av jevnaldrende. Du ville ha blitt bekymret. Disippelveier blir mer effektive når de følger en plan utviklet med helheten i tankene.

4. Gjeninnfør aktive læringsarenaer Lag klasserom der deltakerne er aktivt engasjert gjennom forarbeid, samtaler på refleksjonsnivå og dialogbasert undervisning. Fellesskap vil oppstå, men læring må være hovedmålet. Gi lærere oppdraget med å redusere skillet mellom ekspert og amatør ved å lære bort «hvordan» man studerer Bibelen – gi verktøy, ikke bare informasjon. Tren dem godt. Minn dem om at entusiasme smitter. Frigjør prekenen (og pastoren) fra å bære hele undervisningsbyrden ved å utruste «det allmenne prestedømmet».

5. Hev lista Presenter disippelskap som krevende, men verdifullt. Gjenvinn menighetens forståelse for at sinnet er en del av forvandlingen. Vi kan ikke tilbe en Gud vi ikke kjenner. Vi kan ikke adlyde et bud vi ikke har hørt. Vi kan ikke lære bort det vi aldri har lært. Forvent mer av folk, tro at de kan, og kall dem til en vakker visjon – Misjonsbefalingen selv.

To tusen år med trofast undervisning og videreføring er grunnen til at du og jeg er kristne i dag. La oss ikke nøye oss med omvendte som aldri modnes. La oss svare på kallet til å gjøre disipler, undervise dem godt og ta vår plass i historien med flid og omsorg. Vi kan ikke be om et mer verdifullt studieobjekt eller en mer nyttig kunnskap. Vi kunne ikke ha bedt om en mer gledelig oppgave. La denne generasjonen bli funnet trofast. Hjelp menigheten din å forstå sin lille, men avgjørende rolle i Misjonsbefalingen. Fordi noen før dem var trofast i disippeloppdraget, fikk de høre evangeliet. I en tid preget av dekonstruksjon, desillusjon og distraksjon – inviter dem inn i en historisk, gjennomprøvd tro. Det er deres arv å ta imot med glede, og deres arv å gi videre med flid.

To tusen år med trofast undervisning og videreføring er grunnen til at du og jeg i det hele tatt kjenner evangeliet i dag. La oss ikke slå oss til ro med omvendte som aldri vokser til modenhet. La oss svare på kallet til å gjøre disipler, lære dem godt, og ta vår plass i denne historien med flid og omsorg. Vi kunne ikke ha bedt om et vakrere studiefelt, eller et mer nyttig innhold. Vi kunne ikke ha bedt om en mer gledelig oppgave.

La denne generasjonen bli funnet trofast. Hjelp menneskene i din menighet å se sin lille, men avgjørende rolle i trofastheten mot Misjonsbefalingen.

I en tid preget av dekonstruksjon, desillusjon og distraksjon, inviter dem inn i en historisk, gjennomprøvd tro. Det er deres arv å ta imot med glede – og deres arv å føre videre med troskap og flid.

Jen Wilkin er en forfatter, bibellærer og podcastvert fra Texas som driver bibelundervisning på tvers av kirkesamfunn. Hun har selv bakgrunn fra Baptiskirken. Denne artikkelen er hentet med tillatelse fra Magasinet Christianity Today’s Januar/Februarnummer, 2026.

Hvordan Gud måler suksess

Guds

ord vender ikke tomt tilbake.

Av Ken Denslow

Noen ganger har mennesker fortalt meg at noe jeg delte for lenge siden, forandret livet deres. Ofte husker jeg knapt øyeblikket selv; for meg virket det lite og ubetydelig. Likevel minner slike tilbakemeldinger meg om at det som virker smått i våre øyne, kan være stort i Guds. Det som ser mislykket ut for oss, kan være fruktbart i himmelens regnskap.

For noen år siden, da jeg var distriktsleder i Illinois, stakk jeg uanmeldt innom et offentlig evangelisk møte. Alt var nøye forberedt – teknikk, musikk og blomster – men salen var nesten tom. Likevel talte pastoren med en glød som om rommet var fullt. Mens jeg satt og lyttet, forundret det meg hvordan han klarte å være så fullstendig engasjert i en situasjon som andre kanskje ville ha ansett som en fiasko.

Da jeg kjørte hjem senere på kvelden, tenkte jeg på det jeg hadde opplevd. Ærlig talt var jeg skuffet på vegne av pastoren og menigheten hans. De hadde tydeligvis jobbet hardt og brukt mye penger for å gjøre dette møtet til en suksess, men det jeg nettopp hadde sett, virket ikke som en suksess for meg.

Men så kom jeg til å tenke på Jesaja 55,10–11:

«For lik regn og snø som faller fra himmelen og ikke vender tilbake dit før de har vannet jorden, gjort den fruktbar og fått den til å spire, gitt såkorn til den som skal så, og brød til den som skal spise, slik er mitt ord som går ut av min munn: Det vender ikke tomt tilbake til meg, men gjør det jeg vil og fullfører det jeg sender det til.»

«Guds ord vender ikke tomt tilbake.» Kanskje var ingenting mislykket

likevel. I den usynlige kampen mellom godt og ondt, kan det å forkynne Ordet i seg selv flytte grenser, uavhengig av hvor mange som lytter. Predikanten hadde trofast forkynt Guds ord og overlatt resultatet til ham. Kunne det være at i den kosmiske og usynlige kampen mellom godt og ondt, hadde de gode kreftene faktisk vunnet terreng bare fordi Guds ord hadde blitt forkynt på dette stedet?

Jeg vet ikke om møtene førte til dåp eller omvendelser. Men i flere uker ble Guds ord forkynt i den byen, og Gud har lovet at ordet virker. Noe skjedde – selv om jeg ikke så det. En predikant sa nylig: «Gud kalte meg ikke til å fylle benkeradene, men til å forkynne Ordet.» Vanskelige og upopulære budskap er fortsatt Guds ord, og trofasthet er ikke avhengig av publikums størrelse.

Slike «vippepunkter» oppstår aldri uten handling. Hvis vi ikke gjør noe, vil ingenting skje.

Guds ord er mektig. Gjennom hans ord ble jorden skapt. Ved hans ord ble Rødehavet delt. Hebreerne 4,12 beskriver Guds ord som levende, aktivt og skarpere enn et tveegget sverd.

Noah vant knapt noen tilhengere utover familien, men hans trofasthet reddet menneskeheten og ga ham en plass blant troens helter i Hebreerne 11. I Kapernaum talte Jesus ord som fikk mange til å trekke seg unna (Joh 6). Noen kunne ha kalt den dagen en fiasko, men hans trofaste undervisning endret verdens historie. Da Jesus spurte de tolv om de også ville gå, svarte Peter: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord.»

Noen så nok på Jesu undervisning og resultatene den dagen som en fiasko. Folkemengden minket når han trofast underviste om Guds ord. Men gjennom sin undervisning og sine handlinger forandret han menneskehetens kurs.

I 2000 populariserte Malcolm Gladwell uttrykket «tipping point» gjennom sin bok med samme tittel. Han hevder at store samfunnsendringer (vippepunkt), oppstår når en rekke omstendigheter konvergerer. Ingen enkelt handling i seg selv forårsaker den store endringen. Teorien diskuteres av sosiologer, men én ting er sikkert: slike «vippepunkter» oppstår aldri uten handling. Hvis vi ikke gjør noe, vil ingenting skje. Selv små frø bærer potensial til store gjennombrudd.

Å omdefinere våre definisjoner av suksess og fiasko er ikke en oppfordring til halvhjertet forkynnelse eller slapp innsats i forkynnelsen og undervisningen av Guds ord. Verden trenger ikke det. Men det er et kall til trofasthet – trofast forkynnelse, trofast undervisning, trofast tjeneste – enten publikum består av hundre mennesker eller fem. Gud måler ikke suksess slik vi gjør. Der vi teller antall, ser Gud etter trofasthet. Trofaste ord bærer kraft både i det synlige og det usynlige.

Og når du blir fristet til å føle deg motløs, til å ha tanker om fiasko, husk at dine enkle handlinger kan ha en evig innvirkning i kampen for det gode. Det du gjør i det stille, kan være akkurat det Gud bruker til å forandre et liv – og i forlengelsen av det, kanskje en hel framtid.

Ken Denslow, tidligere unionsleder for Lake Union i USA, er nå pensjonist og bor i nærheten av Andrews University i Michigan, USA. Artikkelen sto først i Adventist Review og er litt forkortet.

Har vi ikke lært noe?

Av Denis Fortin

Diskusjonen om Last Generation

Theology (LGT – den siste generasjons teologi), og dens støtte til fullkommenhet i endetiden, dukket nylig opp igjen. Jeg ble egentlig ikke overrasket. Mark Finleys YouTube-presentasjoner om LGT før jul, og hans forsvar for fullkommen seier over synden for den siste generasjon i endetiden, har ført til betydelig diskusjon rundt om i Adventistkirken. Igjen.

Selv om Finley ikke tok frem alle sentrale punkter i LGT – som Kristi falne menneskelige natur og en syndfri perfeksjonisme – fikk presentasjonene hans gjennomslag hos mange adventister. Dette er mennesker som lengter etter en form for åndelig dyktighet som et tegn på Guds gunst over dem i disse siste dager.

Begjæret etter å være annerledes, enten det er andre kristne eller ikke-troende, er dypt forankret i mange adventisters åndelige psyke. – Hvis vi ikke er annerledes enn andre, hvorfor skal vi da bry oss om å være adventister?

Vi glemmer altfor lett at vi først må være kristne for å kunne dele evangeliets gode nyhet med dem som ikke kjenner det. Det er den viktigste oppgaven Kristus ga sine etterfølgere (Matt 28,18–20). Adventistenes bidrag til kristendommen supplerer det andre trosretninger lærer; det var aldri ment å erstatte kristendommen.

PROBLEMENE MED LGT

Det er noen dyptgripende problemer med den perfeksjonistiske tankegangen som er fundamentalt i LGT – problemer vi har kjent til lenge.

For det første er det troen på at for at Jesu annet komme skal finne sted, må det være en gruppe mennesker – minst 144 000 – som vil kunne vise perfekt oppførsel og ta alle de riktige beslutningene i livet sitt. Det burde være unødvendig å si og åpenbart for alle, at etter å ha forkynt denne ideen i flere tiår, ja, i over hundre år, er det fortsatt ingen bevis for at noen har oppnådd denne fullkommenheten. Klosterbevegelsen i tidlig middelalder

En angrende og rettferdiggjort synder, dekket av Kristi rettferdighetskappe, er fortsatt et ødelagt og skrøpelig menneske under den kappen.

siktet mot en slik perfeksjonisme og mislyktes. Adventistene burde også ha lært denne leksen nå, ikke minst siden Ellen G. White uttalte at ingen skal hevde eller tro at de er fullkomne. Fullkommenhet tilhører bare Gud.

Men et større problem med perfeksjonisme, er de sårende opplevelsene det forårsaker i lokale menigheter. Det konstante fokuset på synd og ufullkommenhet i prekener, sabbatsskoleklasser og lunsjdiskusjoner, skaper følelser av fortvilelse og fiasko i hjertene til menighetsmedlemmer som sliter med å oppfylle disse forventningene. Og hva skal man si om den fordømmende holdningen til mange menighetsmedlemmer som påfører andre slik fortvilelse? Jeg har ofte sett

motløshet blant nye troende som ikke kan opprettholde den perfeksjonismen som kreves av dem.

Selv de mest fromme og hengivne medlemmer sliter med ufullkommenheter i karakteren, med svak besluttsomhet, mangel på standhaftighet og irriterende vaner. Jo nærmere de kommer Jesus og mediterer over hans liv og lære, jo mer ufullkomne ser de seg selv.

Igjen må vi understreke at det er ved nåde vi blir frelst, og at ingen mengde «perfekt» oppførsel vil gi oss adgang til himmelen (Ef 2,8-9). De gode gjerningene vi gjør, er et resultat av Guds kraft i våre liv og er ikke ment å bidra til en fortjenstfull vei til himmelen. Faktisk sitter alle som er i Kristus, allerede ved Faderens høyre hånd (Ef 2,5-6). Evangeliet minimerer ikke konsekvensene av synd i våre liv, men det lærer oss også at uansett hvor hardt vi prøver å adlyde og seire over synden, er det bare Guds generøsitet og godhet som kan dekke oss med Kristi rettferdighets kappe. I Kristus er vi allerede frelst, helliget, fullkomne og fullstendige (1 Kor 1,30; Kol 2,10).

Dette er de bibelske prinsippene vi bør fokusere på. Guds ord lærer oss at fordi vi er syndere, er det bare Guds nåde som kan frelse oss. En angrende og rettferdiggjort synder, dekket av Kristi rettferdighetskappe, er fortsatt et ødelagt og skrøpelig menneske under den kappen. Alle gode gjerninger en frelst synder gjør ved Den hellige ånds helliggjørende gave, inkludert vår lydighet mot Guds bud, er alltid befengt med synd, og derfor kan vi, selv etter helliggjørelsen av vår karakter, bare bli frelst ved nåde, ved å stole på Kristi fortjenester alene. Hvorfor har vi ikke lært at vår fullkommenhet bare kan finnes i Kristus?

Denis Fortin har vært professor i teologi ved Andrews University siden 1993, hvor han også har hatt en rekke administrative og ledende stillinger. Artikkelen ble først publisert på https://spectrummagazine.org/

Foto: iStock

Deagreez

Våre tidlige pastorer. Del 16

Johan Albin Tillgren – En stor forkynner i Guds verk

Av Trygve Andersen

Johan Albin Tillgren var født i Halden i 1892. Hans foreldre var innflyttere fra Sverige, Gustav og Karoline Tillgren. Johan hadde 4 brødre.

Familien ble adventister så tidlig som i 1886: de gikk på Mattesons møter i Kristiania (Oslo), og foreldrene ble døpt av pastorbrødrene E.G. og O.A. Olsen. De bodde da i Kristiania, men faren mistet jobben da han ble adventist, og de flyttet til Halden hvor han fikk jobb i et steinbrudd.

Johan Albin vokste altså opp i en adventistfamilie, og han ble døpt i 1910 av pastor N.C. Bergersen. Og som mange andre adventistungdommer på den tiden, begynte han som kolportør. Først i Kristiansand, så i Ålesund, og det var vellykket. Mens han var i Ålesund, fikk han en god idé, han begynte å selge på «avbetaling». Og med det hadde han en baktanke, nemlig at han da kunne komme tilbake til kundene hver uke for å få en 50-øring, men da benyttet han også anledningen til å holde bibelstudier hos flere av dem. Det førte til at da pastor O.J. Olsen Røst kom dit for å holde virksomhet året etter, så var det allerede en liten sabbatsskolegruppe på 8-10 personer som kunne støtte ham, og et lite musikklag som også ble brukt ved møtene. Dette må vel sies å ha vært et optimalt samarbeid mellom litteraturevangelist og pastor.

Veien videre gikk til Skodsborg i 1912. Tillgren gikk der på den nylig opprettede misjonsskolen, ledet av Erik Arnesen. Tillgren har fortalt at Arnesens grundige bibelundervisning ble til stor nytte for ham, og at det skulle sette sitt preg på hans egen forkynnelse senere.

I 1913 fikk han et avbrudd i studiene, da konferensformannen N.C. Bergersen ba ham være hans assistent ved en møteserie. Men han dro tilbake og fullførte studiene i Danmark i 1916. Interessant for meg er det at han var der på misjonsskolen samtidig

med min far Harald Andersen. Og de hadde min kones grandtante, Marie Norheim, som lærer.

Den første møteserien holdt han i Trondheim i 1917-18. N.C. Bergersen hadde da flyttet dit, og Tillgren var nok fremdeles «læregutt» hos ham. Litt spesielt er det at de første møtene hans der ble holdt utendørs, i «Småbergan», der Festningsparken ligger i dag, og han tok forbehold i annonsene om at møtene avlyses ved regn. Det var nok ikke lett å få leid lokaler.

I 1918 giftet han seg med Sigrid Fuglevik fra Ålesund. Familien Fuglevik var blant dem som var blitt med i menigheten da Olsen Røst, som allerede nevnt, holdt virksomhet der noen år tidligere.. Han fortsatte med møter på Sunnmøre også våren 1918, og så i Flekkefjord høsten 1918 til våren 1920. Flere ble døpt etter denne møteserien, og det dannet grunnlaget for en ny menighet der. Blant dem

som ble med der i 1919, var familien Klara og Michael Hanssen, som var foreldre til de kanskje mer kjente Åsheim’ene i vår menighet.

I Flekkefjord ble også sønnen David født. 1920-22 var de på Sunnmøre igjen, og i tillegg til vanlige adventist-foredrag, ser jeg at han her også engasjerte seg sterkt i avholdsbevegelsen. Jeg ser også at han hele tiden annonserer med sang og musikk i møtene sine. Så var de i Larvik 1922-24, Fredrikstad 24-26, Sarpsborg og Halden 26, Kristiansund 1927. Så gikk turen til Sør-Vestlandet igjen. Først i Stavanger 1927-28, og deretter Haugesund 1928-30. Der ble hele 75 nye medlemmer tatt opp i menigheten, og det mer enn doblet medlemstallet plutselig, så det var en svært vellykket kampanje. Så vellykket at den ble omtalt i våre amerikanske blader også. Han holdt også møter i Skudeneshavn i 1930, 21 mennesker ble døpt, og menighet ble opprettet.

Så fortsatte Tillgren på Lillehammer i 1931-32 og i Namsos 1932-33. Der ble det også opprettet menighet etter hans virksomhet.

Tillgren er så i Tromsø 1934-36. Ved årsmøtet i 1935 ble det egentlig bestemt at han skulle flyttes til Danmark, av økonomiske årsaker. Men jeg finner ikke noe mer om det, og han fortsetter samme høst med

Solveig og Albin Tillgren.

sin møtevirksomhet i Tromsø, så trolig ble vedtaket raskt omgjort.

I 1935 fikk han en litt vanskelig sak på bordet. Kommunestyret i en nærliggende kommune vedtok at adventistbarn i kommunen ikke skulle få fri på sabbaten. Det førte til en del avisskriving og møter før det ordnet seg.

Han kom så til Narvik i 1937 og til Trondheim igjen i 1937-38. Han er da blitt leder for Nordnorsk konferens. Så finner jeg ham i Hammerfest i 1939-40, i Harstad 1940-41, i Østfold 1943-44 og i Drammen våren 1945.

Jeg merker meg at Tillgren stadig annonserer med sang og musikk i møtene. Og det var slik at familien var svært musikalske. De sang og spilte alle tre. Sønnen David spilte flere instrumenter, bl.a. fant jeg i et av våre blader et bilde fra Onsrud hvor han spiller på sag, sammen med Bjørn Keyn og Svein Nilsen.

Høsten 1945 dør hans kone Sigrid, bare 52 år gammel. De bor da i Moss. Det er et tungt slag for pastor Tillgren. Men høsten 1946 er han i gang med en møteserie igjen, nå i Oslo, og 35 nye medlemmer ble tatt opp i menigheten. I 1947-48 er han bibellærer på Onsrud. Og i 1950 er han en periode på Færøyene og holder møter der.

Albin, som han nå stort sett ser ut til å kalle seg, gifter seg på nytt i 1951, med Ruth Solveig Sehested fra Halden. Han trapper nå noe ned på møteaktiviteten, men jeg finner fremdeles en god del annonser i avisene, bl.a. en møteserie i Bergen våren 1953 og i Kristiansand samme høst. Han er tilbake i Oslo i 1954-55, der blir 25 nye

medlemmer tatt opp. Så er han igjen i Trondhjem i 1956.

På 50-tallet skal han ellers ha vært en del på Tonstad i Sirdalen. Han var godt kjent med adventist-familien Tonstad helt fra 1920-årene da han var i Stavanger og Haugesund-området. Hans første kone var søster til Hans Tonstad sin kone. Tonstadfamilien mener at pastor Tillgren var delaktig i å koble dem sammen, og det var nære familiebånd der.

I årene 1961-68 virker Tillgren hovedsakelig i Vestfold og Telemark. Men i 1965 er han en tur i USA og har en møteserie i Brooklyn. Fra 1968 er han i Østfold igjen, han har flyttet tilbake til sin barndoms by, Halden. I 1971, nesten 80 år gammel, ble han spurt om å vikariere som kapellan på kurbadet i Tromsø på sommeren. Etterpå ble han spurt om han også kunne reise en tur rundt til menighetene der i nord. Han sier selv i en biografi at dette var en veldig god opplevelse, å møte menighetene der han hadde arbeidet som predikant flere tiår tidligere. Og i et avisoppslag om denne «Nord-Norge-turnéen» skriver de at det «var interessant å legge merke til den kontakt den aldrende høvding har fått med ungdommen».

Litt interessant synes jeg det er at jeg finner Tillgren nevnt i en bok fra 1971 med tittel «Tromsø bys historie». I en kort gjennomgang av byens menigheter og kirkesamfunn står det at «Størst fremgang hadde adventistmenigheten på 30-tallet under Joh. A. Tillgren».

Albin Tillgren skrev noe i våre blader, men ikke så mye, han var nok best som taler. Jeg har noen opptak av hans taler fra 50-tallet, og jeg kan godt forstå at han kunne få folk med seg, med sin lune, men manende stemme, og klare fremlegging av sine emner. Han var en emosjonell,

inderlig og karismatisk taler, og folk strømmet til hans møter.

Midt på 1970-tallet hadde Evangeliets Sendebud en artikkelserie om «våre veteraner», og Tillgren var en av dem. Jeg sakser et par avsnitt derfra, som beskriver Tillgren på en god måte:

«Mange trossøsken spredt ut over hele Norges land ser hen til J A. Tillgren som sin «åndelige far». Ordet far i denne forbindelse er betegnende. Alle som kjenner bror Tillgren, kjenner også hans faderlige, lune og hjertelige måte å være på. Det er varme, ikke bare i hans stemme, men også i hans vesen og innstilling, og dette skaper kontakt. Et vinnende vesen, medfølelse og forståelse for andres situasjon er fundamentale egenskaper når det gjelder å skape den tillit som skal til for å kunne lede sjeler inn på frelsens vei.»

J.A. Tillgren døde i Halden i 1976. Jeg tar med litt fra Trygve Åsheims nekrolog i Evangeliets sendebud: «... Hans forkynnelse var klar, fengslende og overbevisende. Han fikk oppleve at store forsamlinger trengte seg sammen i møtelokalene for å høre ham forkynne det evige evangelium, og mange ble vunnet. Noe av det som gjorde bror Tillgren så avholdt, var hans vinnende vesen, hans omsorg og forståelse. Det var lett for ham å skape kontakt.» Hans andre kone Solveig levde til 1997.

Sønnen David ble fysioterapeut, og giftet seg med Edith Martinsen fra Halden. De var aktive i menigheten her en periode, men flyttet etter hvert til USA og arbeidet på noen av våre institusjoner der.

Kilder: Slektsdata i Digitalarkivet. Annonser og artikler i aviser og blader på Nasjonalbiblioteket på nett, og div. SDA-tidsskrifter fysisk og på nett. Og litt informasjon og bilder fra familien Tonstad.

Tillgren og personalet ved Onsrud Misjonsskole i 1947-1948.

Familien Tillgren i 1935.

Vi minnes

Gunnhild Dahl, Ålesund Adventistkirke, sovnet stille og fredfullt inn i troen på Jesus onsdag morgen 12. november 2025 på kreftavdelingen ved Ålesund sykehus. Gunnhild ble født på Ålesund sykehus 7. september i 1951. Hun vokste opp hos foreldrene Magnar og Elisabeth sammen med søsknene Ove, Svein og lillesøster Inger Randi. Gunnhild kom fra en stor familie og stor adventistslekt, og somrene på hytta i Blomvika betydde mye for henne. Her samles slekt fra Løvoll, Blomvik, Berger og Frantzen.

Gunnhild var veldig musikalsk og spilte fiolin i skoleorkesteret i Ålesund. Hun var flink til å tegne, flink med språk og hadde veldig godt humør og humor. Gunnhild fikk 3 barn, Einar i 1970, Hege i 1971 og lillebror Bård i 1982. Gunnhild utdanna seg til hjelpepleier og helsesekretær.

Gunnhild hadde mye empati i seg. Einar kan huske at det i nabogata i Trondheim var en skole for døve. Gunnhild inviterte alle barna på skolen på boller og saft, og de ble venner med barna.

Gunnhild hadde et høyt ambisjonsnivå om å være en god mor. Men mørket ble for stort. Det vonde ho hadde opplevd som barn med rus og psykiske vanskeligheter, forårsaka store traumer og vanskeligheter for henne.

I Adventistkirka syntes Gunnhild dametreffene var kjekke å komme til, og hun tilførte samlingene god humor. Vi er mange i kirka som var glade i Gunnhild.

Gunnhild fikk flere barnebarn, som ho satte stor pris på, Thea, Ane, Trym, Marwan og Selma. Under begravelse holdt datteren Hege fine minneord om mamma, et av barnebarna, Ane Haugvik, sang vakkert sangen En skyfri himmel. Barnebarnet Thea leste Frans av Assisis bønn. Fra Frelsesarmeen var det også mange gode ord om Gunnhild.

Bisettelsen fant sted ved Borgund Kyrkje, der undertegnede forrettet. Gunnhild så frem til Jesu gjenkomst og holdt fast på troen på Jesus. Vi lyser fred over Gunnhild Dahl sitt gode minne.

Astrid Flaaen Hovden

Vil du være misjonær i Egypt i ett år, 2026-2027?

Misjon 10/40 er en såkalt «supportive ministry» som bidrar til å løfte frem misjonsprosjekter, spesielt i Midt-Østen området. Misjon 10/40 samarbeider med Den norske union, og for tiden har vi et spesielt samarbeid med Middle East North Africa Union (MENA) og med Israel Field (IF). Ett av prosjektene Misjon 10/40 har støttet i en rekke år, er Nile Union Academy i utkanten av Kairo i Egypt. Det er Egypts «TVS», der elevene kan få videregående utdanning mens de bor på skolen. I tilknytning til skolen er det gårdsdrift der elevene gjør praktisk arbeid. Vi har i en årrekke støttet skolen med utdanningsstipendier, og ønsker å dreie støtten mer over til utsendelse av frivillige arbeidere, foreløpig på ettårs basis. Dette er en satsning vi gjør i samarbeid med SABU.

Mye av skoledriften og undervisningen er basert på innsatsen til kvalifiserte frivillige. For kommende skoleår er det behov for følgende frivillige/voluntører (det er snakk om ettårs kontrakter hvis ikke annet er indikert):

• To engelsk-lærere

• En matematikk-lærer

• En «science» lærer som vil undervise bl.a. i fysikk og kjemi

• En Bibel-lærer

• En person med kostholdskunnskap som kan arbeide i tilknytning til kjøkkenet og være med å sikre en sunn, balansert meny, stå for innkjøp av råvarer og veilede kjøkkenpersonalet i forberedelsen av måltidene.

• En sykepleier som kan ha ansvar for skolens klinikk (nødvendig på et sted der det ikke er det samme offentlige helsevesenet som vi er vant til).

• En preseptor for guttene

• En assistent til preseptor, som muligens også kan hjelpe til med speiderklubben.

• En regnskapsfører eller økonomiansvarlig for å ta hånd om det finansielle i forbindelse med gårdsdriften. (Dette er en 3+ årig kontrakt.)

• En daglig leder som koordinerer det akademiske og som kan arbeide med lærerne i forbindelse med studieplaner, eksamener og klasseveiledning. (Dette er en 3+ årig kontrakt.)

En frivillig reiser ut for å tjene som misjonær i ett år. De mottar et stipend fra Misjon 10/40 på ca. n.kr. 2 000 pr. måned pluss kost og losji (høres kanskje lite ut, men husk at det er et helt annet prisnivå i Egypt). Den frivillige dekker selv flyreisen, visa og forsikring.

Nile Union Academy har for tiden 15 frivillige fra forskjellige land som jobber på skolen. 10 av dem reiser i juli, og det er nødvendig med erstatninger.

Hvem kan søke? Ungdom som er ferdig med videregående og aller helst med fagutdannelse, kan søke, men også godt voksne med fagutdannelse og erfaring er velkommen. Både enslige og par uten barn kan søke. Hvis du ønsker misjonserfaring eller ønsker å bruke ett år til å få en internasjonal, annerledes erfaring, så kan dette være noe for deg. Egypt kan by på fantastiske opplevelser, unike fortidsminner og en annerledes, fascinerende kultur. Ett år i Egypt gir deg en erfaring for livet.

Henvendelse for mer informasjon, kontakt nestleder i Misjon 10/40:

Kjell Aune, tlf. 92056789, e-post kjell@aune. eu.

Kjell har selv misjonærerfaring fra Egypt og kjenner Nile Union Academy godt. Hvis du, etter å ha fått mer informasjon, er interessert, vil du kanaliseres gjennom Generalkonferensens prosess for frivillige misjonærer (AVS).

95 Wenche Johanne Gjertsen

Hjortland

Bergen menighet, 23. mars

Asta Marion Aronsen

Moss menighet, 30. mars

90 Ingeborg Marie Haugen

Sauherad menighet, 27. mars

Marit Nikoline Johansen

Melbu menighet, 28. mars

Birte Dochedal Søreide

Bergen menighet, 1. april

85 Inger Lise Haagensen

Ålesund menighet, 7. april

80 Thore Nordahl

Tyrifjord menighet, 14. mars

Anne Wildhagen

Gjøvik menighet, 16. mars

Kirsten Marie Pedersen

Mandal menighet, 16. mars

Alfred Roland

Molde menighet, 18. mars

Jørgen Roland

Tyrifjord menighet, 18. mars

Dag Kristian Koldevin Gundersen

Sandnessjøen og omegn menighet, 19. mars

Lillian Nordbø

Haugesund menighet, 22. mars

Tove Drange

Bergen menighet, 5. april

Åse Lund Nordahl

Strømmen menighet, 5. april

Inger Johanne Anthun

Sarpsborg menighet, 6. april

Hermund Roar Pedersen

Melbu menighet, 8. april

75 Say Paw Taw

Bergen menighet, 12. mars

Åse Marie Jørstad

Tromsø menighet, 25. mars

Irene Bernhardsen Nordvåg

Tromsø menighet, 26. mars

Bente Wendelboe

Asker Bærum menighet, 2. april

70 Ohene Aboagye

Kristiansand menighet, 10. mars

Harmke Fureli

Bergen menighet, 21. mars

Magnhild Fredriksen

Bergen menighet, 28. mars

BØNNESEMINAR I MJØNDALEN

Sabbaten 11. april – Adventistkirken Mjøndalen

Atle F. Aluwini er pastor i Oslo Betel og bønnekoordinator i Syvendedags Adventistkirken i Norge

ADVENTISTKIRKENS ORGANISASJONER I NORGE

Den norske union

Kontor: Røyseveien 41, 3530 Røyse

Postadresse: Postboks 124, 3529 Røyse

Web: www.adventist.no

E-post: post.dnu@adventist.no

Telefon: 32 16 16 70

Bankgironr.: 3000.30.33100

Vipps: 17268

Leder: Victor Marley

E-post: victor.marley@adventist.no

Sekretær: Marianne Dyrud

E-post: marianne.dyrud@adventist.no Økonomisjef: Jóhann E. Jóhannsson johann.johannsson@adventist.no

Adventistkirkens ressurssenter

Postboks 103, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 15 52

E-post: ordre@norskbokforlag.no

Nordnorsk distrikt

Stuertveien 6, 9014 Tromsø

Telefon: 465 41 322

E-post: post.nnd@adventist.no

Leder: Andrew Campell

Vestnorsk distrikt

Postboks 6, 5358 Fjell

Tlf.: 911 20 735. post.vnd@adventist.no

Leder: Patrick Johnson

PROGRAM:

10:00 «Bønn – min reise.»

Atles F. Aluwini deler sin erfaring med bønn

11:15 Gudstjeneste. Reidar J. Kvinge: «Tre steg til åpne dører.»

Etter gudstjenesten blir det et felles måltid og tur i kirkens nærområde.

15:00 «En bønn ved reisens slutt.» Atle F. Aluwini 16:00 Oppsummering, sang og vitnesbyrd.

17:00 Enkel kveldsmat

For mer informasjon om opplegg, kontakt Atle, DNU Bønnekoordinator, mobil: 906 40 706.

Østnorsk distrikt

Tyrifjordveien 3, 3530 Røyse

Telefon: 481 55 628

E-post: post.ond@adventist.no

Leder: Claes Lundström

Kurbadet

Akersgata 74, 0180 Oslo

Telefon: 22 20 64 14 / 936 93 060

E-post: post@kurbadet.oslo.no

Leder: Daniel Reiley

ADRA Norge

Pb. 124, 3529 Røyse

Telefon: 31 01 88 00

Bankgironr.: 3000.30.31035 www.adranorge.no

E-post: post@adranorge.no

Leder: Lena Sømme

Norsk Bibelinstitutt

Postboks 133, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 16 32

Bankgironr.: 3000.30.22222 www.norskbibelinstitutt.no

ordre@norskbibelinstitutt.no

Leder: Vidar Hovden

Hope Channel Norge

Postboks 124, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 16 70

Bankgironr: 3000.30.37777 www.hopechannel.no

post@hopechannel.no

Leder: Silja Leknes

Norsk Bokforlag

Postboks 103, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 15 50

Bankkontonr.: 3000.49.65600 www.norskbokforlag.no ordre@norskbokforlag.no

Leder: Atle Haugen

Tyrifjord videregående skole Tyrifjordveien 25, 3530 Røyse, Telefon: 32 16 26 00 www.tyrifjord.vgs.no post@tyrifjord.vgs.no

Leder: Nina Myrdal

Norsk helse- og avholdsforbund

Postboks 124, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 16 70 / 901 83 859 (m)

E-post: post@norskavholdsforbund.no

Leder: Per de Lange

Syvendedags Adventistenes helsearbeiderforening (SAHA) v/Heidi Ranvik Jensen E-post: heidi.ranvik.jensen@sahanorge.no

Skogli Helse- og Rehabiliteringssenter

Fredrik Colletts veg 13 2614 Lillehammer

Resepsjon: 61 24 91 00

Inntakskontor.: 61 24 92 00 www.skogli.no

E-post: skogli@skogli.no

Leder: Alf Magne Foss

Mosserødhjemmet

Plutos vei 24, 3226 Sandefjord

Telefon: 33 48 81 00 www.mosserod.no. post@mosserod.no

Leder: Anita Hagler

Syvendedags Adventistkirkens

Seniorforening

Telefon: 913 60 841 www.sdasenior.no erling_aaserud@outlook.com

Bankgironr.: 3000 26 41867

Leder: Erling Åserud

Syvendedags Adventistkirkens

Barne- og Ungdomsforening (SABU) Røyseveien 41, 3530 Røyse Tlf: 32161670

Kontonummer: 3000.30.96447

Vipps: #86681 www.sabu.no

Epost adresse: post@sabu.no

Leder: Gry Beate Marley

Reidar J. Kvinge er pastor i Mjøndalen

HEI PÅ DEG!

Barnesiden er for deg som er barn.

Har du lyst til å sende inn en tegning, et bilde eller en liten historie om modig godhet?

Vi vil gjerne se det du lager!

Send til: gry.haugen@adranorge.no.

MODIG GODHET

Å se den som trenger hjelp – akkurat slik Jesus lærte oss.

På vei hjem fra skolen ser Nora en gutt sitte alene ved busstoppet. Sekken er revnet, bøkene ligger utover og han snufser litt. De andre skynder seg forbi. Nora stopper. «Hei, jeg heter Nora. Trenger du hjelp?» Gutten nikker. Sammen plukker de opp bøkene. Nora finner en ekstra pose i sekken sin og knyter den rundt den ødelagte sekken. «Hvilken buss venter du på?» spør hun. «105… jeg er ny her,» svarer han stille. Nora sjekker rutetabellen og blir igjen til bussen kommer. «Vil du sitte sammen med meg i friminuttet i morgen?» Gutten smiler for første gang. Modig godhet er ofte nettopp dette: Å se og å stoppe.

Snakk sammen

Han som stoppet

Jesus forteller om en mann som blir slått og forlatt i veikanten. To forbipasserende ser ham, men går videre. Så kommer en samaritan – en som ingen forventet skulle hjelpe. Han stopper, forbinder sårene, løfter mannen opp på eselet sitt og sørger for at han får et trygt sted å hvile. Samaritanen betaler til og med for videre hjelp.

Jesus spør: «Hvem var en god neste?»

Svaret er enkelt: Den som viste barmhjertighet

Jesus sier: «Gå du og gjør som han.»

Du skal elske din neste som deg selv. (Luk 10,27)

1. I historien til Jesus – hvem så og hvem stoppet?

2. Hvorfor kan det være modig å hjelpe, selv om andre går forbi?

3. Hvem kan være «min neste» på skolen, i nabolaget eller i menigheten?

Kjære Jesus, Takk for at du ser alle. Hjelp meg å legge merke til den som trenger en venn i dag.

Hjelp meg å være litt modigere og til å dele gode ord med andre i dag. Amen.

Aktivitet:

Her er noe som samaritanen gjorde for å hjelpe. Men rekkefølgen er rotete. Kan du tegne en linje fra den første (den røde lappen) til den blå?

Han ville være snill og hjelpsom mot andre.

ga mannen vann.

Han tok mannen til et vertshus så han kunne hvile.

Han så at mannen var fra et annet land. Men det brydde han seg ikke om, for han ville hjelpe

Han så at mannen var altfor syk til at begge kunne sitte på eselet.

Han pleiet sårene på mannen.

Vennskapsoppdrag

Han ville hjelpe mannen som lå i grøfta og var skadet.

Han ledet eselet forsiktig til den neste landsbyen.

Han så en mann i grøfta som var såret og skadet.

Han løftet mannen opp på eselet, enda det var vanskelig.

• Se etter én som ofte er alene i friminuttet – inviter med i leken.

• Øv på stopp-se-spør: «Hvordan kan jeg hjelpe?»

• Gi et modig kompliment til noen som trenger oppmuntring i dag.

• Bytt plass i køen eller på bussen for å gjøre det lettere for en annen.

• Lag en liten «godhetslapp» og legg i sekken til en venn.

Han kom tilbake og betalte for mannen så han kunne være der til han ble bedre.

Han

SIDEN SIST:

Refleksjoner etter å ha mistet en far

Av Victor Marley

Som flere av dere vet, mistet jeg min far like før jul.

Når vi mister noen som står oss nær, blir det naturlig å reflektere over minner og påvirkning. Jeg har blitt minnet om hvordan min oppvekst og utvikling ble formet av min far. Atle oppmuntret meg til å bruke spalten min her til noen personlige refleksjoner knyttet til det denne gangen. Og det vil jeg gjøre.

Når jeg tenker på faren jeg hadde som gutt, tenker jeg først og fremst på evangelisten. Kallet hans var livet hans – det var umulig å skille identiteten hans fra tjenesten. Nesten hver time, nesten hver dag, var viet arbeidet som pastor og forkynner. Han elsket å formidle evangeliet med kreativitet, struktur og stor lidenskap. Han var tidlig ute med teknologi i møteserier og systematisk i oppfølging av både kontakter og menighetsmedlemmer.

ble en dyp tillit til vår tro, kjærlighet til kirkens oppdrag og begeistring for evangelisering med kvalitet, profesjonalitet og kreativitet. Alt dette formet mitt eget kall.

Jeg lærte å ikke telle arbeidstimer, og at Gud kaller hele mennesket til tjeneste. Pastorarbeid er ikke en vanlig 8–16-jobb – det er en livsstil. Vi er alle kalt til å tjene Jesus som en livsstil, enten vi er leger, lærere, snekkere, elektrikere eller noe annet. Pastorer er privilegerte som får lønn for noe av denne tjenesten, fordi kirken frikjøper oss fra annet arbeid slik at Guds verk kan gå mer effektivt frem. Denne forståelsen kom naturlig for hans generasjon, og den er et bibelsk prinsipp vi ikke må miste.

Livsbelønningen ble en dyp tillit til vår tro, kjærlighet til kirkens oppdrag og begeistring for evangelisering.

Han var oftest ute på kveldstid, men hadde også kontor hjemme, så jeg opplevde ham som til stede i hverdagen.

Tiden med oss barna var ofte knyttet til tjenesten hans. Vi ble med på evangeliseringsmøter i Kairo og Tobago i 1976 og 1983, og lokalt på ungdomsklubber, møteserier og menighetsturer. Min bror og jeg fikk også litt lommepenger ved å produsere handouts og kassetter med taler.

Som tenåring reiste jeg ofte med ham til møteserier. Han gjennomførte minst fire hvert år. Min oppgave var å pakke Volvo 240-stasjonsvognen med setene nede. Bilen var stor, men akkurat stor nok, for han hadde enormt mye utstyr! Kompetansen som «bil-pakker» kom godt med senere da jeg ble leder for Ungdomsavdelingen i DNU.

Jeg fikk også ansvar for lyd, lys og datastyrte projektorer. Han var blant de første som brukte flere projektorer samtidig – fra én til tre og etter hvert seks – med ulike effekter og overganger. Jeg satte opp systemet og overvåket det under møtene. Det minner meg om hvor viktig det er å gi ungdommer meningsfulle oppgaver i menigheten. Vi må ikke undervurdere betydningen av dette er for tilhørighet. Dette ble også en viktig teologisk utdannelse for meg. Gang på gang hørte jeg en kristussentrert forkynnelse av kirkens budskap. «Belønningen» der og da var en «fish and chips» på vei hjem – og tid med pappa. Livsbelønningen

Samtidig var min far så viet kallet sitt at han ikke alltid fant den gode balansen mellom tjeneste for Herren og familielivet. Det førte til at foreldrene mine ble skilt da jeg var 17 år. Jeg har forsøkt å lære av det, noe som har gjort meg mer empatisk og bevisst på å prioritere familien – mitt første misjonsfelt. Vi er alle preget av våre familier, på godt og vondt. Det viktige er å ta med seg det gode og lære av det som var utfordrende. Ingen trenger å gjenta foreldrenes feil.

I midten av januar reiste Gry Beate og jeg til USA til min fars minnestund. Pastoren sa noe svært klokt: «Derek var et menneske. Han var ikke perfekt. Han gjorde feil. Men han var likevel en Guds mann – kalt av Gud.» Det gjelder oss alle. Vi feiler, men vi er likevel kalt inn i Guds arbeid. Hver og en av oss kan være til velsignelse ved å dele Guds kjærlighet og nåde – akkurat der vi er. Selv når vi feiler, er vi Guds barn, kalt til et liv i tjeneste for ham.

Leder for Adventistkirken i Norge

VICTOR MARLEY