Adventnytt 2026 02

Er troen vår stor nok?

Når en trostradisjon oppleves truet, flyttes fokuset ofte fra å leve troen til å forsvare den . Side 20

T. S. Valen

En hardt prøvet mann, som gjennom 60 år ble en av de store forkynnerne våre. Side 24

Adventnytt

Nr. 2-2026

Adventnytt

Syvendedags Adventistkirkens offisielle organ i Norge. Adventnytt kommer ut med 11 nummer per år.

ANSVARLIG REDAKTØR

Victor Marley

E-post: victor.marley@adventist.no

REDAKTØR

Atle Haugen

E-post: post@adventnytt.no

FASTE MEDARBEIDERE

Tom Angelsen

Marianne Dyrud

Jóhann E. Jóhannsson

Claes Lundström

Patrick Johnson

Andrew Campbell

PRODUKSJON

Layout: Norsk Bokforlag

Trykk og innbinding: Aksell

KONTAKT

Postboks 103, 3529 Røyse

Tlf.: 32 16 15 60 ordre@norskbokforlag.no www.adventnytt.no

ABONNEMENT

Bladet sendes kostnadsfritt til medlemmer av norske adventistmenigheter bosatt i Norge.

Andre kan bestille bladet fra Norsk Bokforlag

(e-post: ordre@norskbokforlag.no eller telefon: +47 32 16 15 50) til kr. 440 pr. år innenfor Norge og kr. 540 pr. år til utlandet (inkl. forsendelse).

STOFF TIL BLADET

Stoff til bladet må være innlevert senest den 25. to måneder før aktuelt nummer kommer ut

FORSIDEN

Elisabeth Ditlefsen, miljøarbeider på Mokollen skole, hilser fra SABU og skolenes leirskole «BaseCamp» for 8.-klassinger nå i januar.

Foto: Kenneth Sørum, kontaktlærer på Mokollen skole

Adventnytt på nett En elektronisk utgave av Adventnytt finner du på Adventistkirkens nettsider, www.adventist.no

Følg oss på Facebook facebook.com/adventist.no

AdventistInfo nyhetsbrev Adventistkirken sender ut et nyhetsbrev hver uke. Er du interessert i ferske nyheter gratis til din e-postadresse, bruk feltet nederst på www.adventist.no

Innhold

Månedens tekst

Har du noe å si, så svar meg! Tal, jeg gir deg gjerne rett. Men har du ingen svar, så lytt! Vær stille, så skal jeg lære deg visdom.

Job 33,32-33)

Side 10

Side 14

Side 22

«Vranglære kan lede mennesker i fortapelsen»

Overskriften på leserinnlegget til Jan Bygstad i avisen DAGEN 21. desember fanget umiddelbart oppmerksomheten min. For hvilken adventist vil ikke være enig i det? Vi har alltid vært opptatt av å formidle vår tro og troslære – kanskje mer enn mange andre kristne. Og dette til tross for at vi formelt sett ikke har en vedtatt trosbekjennelse eller doktriner. Vi har likevel en liste på 28 punkter, som vi viser til, for å beskrive hva vi tror på pr. i dag. Noen av de mest sentrale punktene står i konflikt med det flertallet av kristne har holdt seg til. Ikke minst sannheten om sabbaten og de dødes tilstand har vært viktige for oss å formidle fordi vi har vært opptatt av å «holde Guds bud og Jesu tro» (Åp 14,12). Og vi har sett oss som den «siste resten» (the remnant), som holder fast på sannheten gjennom nettopp trospunktene.

Men stopp en stund.

Hvis vi sier oss enige i overskriften til Bygstad, kan vi lett forstås dit hen at rett lære frelser oss. Altså at det å holde seg til disse teoretiske trospunktene, er det som vil skille oss fra dem som går fortapt. Er vi enige i den konklusjonen?

Jehovas vitner står mer eller mindre offisielt for et slikt syn. Og jeg er redd mange adventister også i praksis har gjort det. Det er kanskje ikke så rart siden vår evangelisering har hatt fokus på å overbevise folk om at våre trospunkter harmonerer med Bibelens budskap.

Men tanken om at «rette meninger frelser» må vi ta et oppgjør med. For la det aldri komme tvil om at det er Jesus som frelser oss! Ikke våre gjerninger eller meninger.

Så hvorfor har vi da trospunkter eller doktriner?

Jeg husker en panelsamtale på et årsmøte for mange år siden, der Finn Myklebust hadde invitert et par ikke-adventister til dialog med noen av oss predikanter. En av dem kom nettopp med dette spørsmålet: Hvorfor var vi adventister så opphengt i trospunktene eller doktrinene våre?

Jeg følte meg utfordret på spørsmålet og svarte det samme da som jeg tenker nå: – Trospunktene er et fattig forsøk på å beskrive og gjøre Gud kjent, og et forsøk på å beskrive vårt forhold til Gud og hvordan det tas best vare på.

Poenget er altså først og fremst å gjøre oss kjent med Gud. Da blir det naturlig å knytte vårt frelseshåp til ham i tillit til at hans løfter holder hele veien hjem til den nye jord og evigheten. Uten trospunkter eller en nærmere beskrivelse av hvilken Gud vil tilber og tror på, forblir han en mystisk, ukjent og fjern skikkelse som lett blir mer skremmende enn løfterik. For hvorfor gjør ikke en god Gud noe med alt det onde som skjer, for eksempel?

Trospunktene våre er viktige, men de frelser oss ikke.

Det samme gjelder oss mennesker. Hvem er vi? Hvor kommer vi fra? Hvorfor er vi ikke feilfrie? Hvilket håp har vi? Hvordan skal vi leve? Alt dette søker troslæren å gi svar på.

Men det er fortsatt bare en teori. Først når troen blir en levd reise, og ikke bare en samling argumenter, men en praksis preget av tillit, arbeid for rettferdighet, fred og fellesskap preget av kjærlighet og disippelskap slik Jesus viste – blir den en levende tro som vitner om frelsen vi har tatt imot.

Sigve Tonstad utfordrer oss på hva adventist identitet er og bygger på i sin siste bok, Beyond The Remnant. Har vi gjort det vi tror på til det som identifiserer oss?

Tenk over det! Hvem er dere, blir vi ofte spurt? Jo, svarer enten vi – eller noen for oss: Vi holder sabbat og spiser ikke gris …

Sant nok, og det positive her er at det vises til praktiske følger av troen. Samtidig har det en slagside: Det handler om oss. Hva vi gjør. Hva som preger oss. Men hvilken forskjell gjør det for naboen eller dem som lider i Ukraina, Gaza eller i Sudan? Sto vi opp for jødene under krigen? Står vi opp for dem som mobbes og dem som lider i dag?

Sigve minner om at dommen i Matt 25 overhodet ikke nevner trospunkter eller meninger, men handler om hva vi har gjort for andre. Å ikke spise gris, ikke drikke alkohol eller være veganer – handler om vår egen «renhet» og prektighet – og ja, helse. Men det var som misjonærer for et bedre liv, en bedre helse og en bedre evighet til «alle nasjoner, stammer, tungemål og folk» vi ble kalt. En type tro som ønsker å være på den riktige siden av viktige moralske spørsmål.

Vrang lære kan definitivt være med på å lede mennesker i fortapelsen. Skrekkbilder av en Gud som piner syndere i all evighet, har skremt mange fra troen. Å ikke ta hviledagen på alvor kan føre til utbrenthet og til identitetskrise når vi ikke minnes hvor vi kommer fra og hvem vi hører til. Men selvopptatthet og taushet overfor urettferdighet, lidelse og undertrykkelse vil også kunne gjøre det.

Trospunktene våre er viktige, men de frelser oss ikke, hvor sanne og riktige de enn er. Bare Jesus gjør det. Vår tro må føre til tillit til Gud og vise seg i handling – i kjærlighet til Gud og mennesker. Rettroenhet skal føre til det.

Redaktør i Adventnytt og leder for Norsk Bokforlag.

ATLE HAUGEN

Aktivitetskalender

FEBRUAR

6.–8. Parhelg Sundvolden 6.–8. TVS foreldrehelg 13.–15. VinterRelation – tenåringshelg

MARS

6.–8. Teen Forum 13.–15. SAHA helsekongress 2026

14. Global Youth Day, SABU

15. DNU Styremøte 20.–22. Reddet 24.–25. Åpen skole TVS

Menighetskalender

FEBRUAR

7. Kollekt: ADRA Norge (C) 21. Fokus på familien

MARS

14. Kollekt: Mediearbeidet i Norge og på verdensbasis (AWR) (B)

14. Global Youth Day – SABU

28. Menighetsskolenes dag 28. Kollekt: Menighetsskolene (D)

A: TED

B: 50% TED 50% DNU

C: DNU

D: Distrikt

E: GC

Hver måned får vi i retur blader som ikke har nådd fram til mottakeren. Gi oss beskjed når du skifter adresse slik at du ikke går glipp av et viktig, månedlig lyspunkt, Adventnytt! E-post: ordre@norskbokforlag.no, Telefon: 32 16 15 60.

Takknemlighetens oppdrag

Av Erton Köhler, leder av Generalkonferansen i Syvendedags Adventistkirken

Når vi nå har lagt enda et år bak oss, ser vi tilbake – ikke med nostalgi, men med dyp takknemlighet. Midt i livets stormer har vi erfart at Gud alltid har gitt oss det vi trengte for å ro gjennom urolige farvann og gå trygt på bratte stier. Hvert steg vi tok, bekreftet at Guds ledelse aldri svikter. Salmisten minner oss: «Min sjel, lov Herren og glem ikke alle hans velgjerninger!» (Salme 103,2). Takknemlighet er en åndelig hukommelsesøvelse. Når vi skriver ned velsignelsene vi har fått, fornyes vår tillit til fremtiden. Vi bør telle våre velsignelser og fortelle om Guds nåde og kjærlighet. Da blir vi styrket, og livet vårt blir rikere.

Et takknemlig sinn gir kraft til kirkens brennende misjon. Når vi husker alt Gud har gjort, vokser troen slik at vi kan møte fremtidens utfordringer. Slik opplevde Israel det da de husket Herrens utfrielser mot det lovede landet. Og slik må det være for oss når vi deler evangeliet. Å minnes tidligere velsignelser gir oss ny energi til å leve ut vårt kall i nåtiden. Som Moses sa: «Kom i hu hele den veien Herren din Gud har ført deg» (5 Mos 8,2).

Takknemlighet er en åndelig hukommelsesøvelse.

Takknemlighet fører også til lovsang. Ikke overfladisk, men dyp tilbedelse som ser hver seier som en gave av nåde. Slik lovsang blir et vitnesbyrd til verden, for et takknemlig hjerte er et misjonerende hjerte. «Ingenting virker mer fremmende for kroppens og sjelens helse enn en ånd av takknemlighet og lovsang.» En menighet som priser på denne måten, er sunn, samlet, evangeliserende og handlekraftig.

Når vi nærmer oss et nytt år, tar vi med oss Guds løfter. Den samme Gud som ledet sitt folk før, vil lede menigheten, hjemmene og våre liv også i tiden som kommer. Han styrker våre steg, gir oss kraft og kaller oss til å gå inn i 2026 med tillit til det største av alle løfter – Jesu snare gjenkomst.

La oss ved årets slutt minnes hvor stort privilegium det er å ha gått veien sammen. Må takknemlighet fylle familiene våre, håpet binde menigheten sammen, og misjon være vår fornyede prioritet. Må hver leser og medlem av Adventistkirken legge fjoråret bak seg med lovsang på leppene og urokkelig tro i hjertet. Forankret i Bibelen og med blikket festet på oppdraget, kan vi ta det nye året i eie sammen, trygge på at vi snart skal se Herren komme tilbake i himmelens skyer. Maranata! Og et godt nytt 2026!

Erton Köhler

Illustrasjon:

Bibelformidling for vår tid

Bibelen som livsressurs.

Av Vidar Hovden

Da barna våre var små, brukte jeg ofte å lese for dem fra barnebibler og andre bøker. Da satt de ofte på fanget. De likte det. Jeg likte det. Det knyttet bånd. I dag er barna voksne. De vil ikke sitte på fanget lenger. De vil ikke lese i barnebibler heller. Selvfølgelig vil de ikke det! Det ville være både rart og unormalt.

Jeg snakker fortsatt med barna våre om Bibelen og kristen tro, men naturligvis må jeg ha annen tilnærming til det hele. Kanskje deler jeg en kort artikkel. Et sitat. Et YouTube- eller TikTok-klipp. Noen ganger deler de med meg, og lurer på hva jeg mener. Kommunikasjonsformen er mer i øyehøyde. Mer lyttende og gjensidig.

Jeg synes dette er en god illustrasjon på hva det innebærer å få folk i dag i tale om Bibel og tro. De er ikke lenger «barn» som tillitsfylt hører religiøse mennesker fortelle dem om Gud og hvordan leve livet. Folk i Norge i dag, har blitt «voksne». De vil bestemme selv. Vår tid sier at man skal leve autentisk – i tråd med den man er. Religiøse autoriteter må kvalifisere som det. De er ikke lenger autoriteter «i kraft av sin stilling». De hører ikke på Bibelen, Gud eller pastoren fordi de er Bibelen, Gud eller pastoren.

Dette kan vi like eller ei, men om vi vil bli tatt på alvor som bibel- og trosformidlere, er det flere ting vi ikke kan ta for gitt lenger – ikke minst hva de vet. Man må på en ny måte vinne tillit. Gjøre seg fortjent til å bli hørt på.

Dette er egentlig ikke noe nytt. Det var jo slik Gud kom til oss - i Jesus. I øyehøyde. Han vant tillit, før han inviterte og utfordret. Jo, han gikk hardt til verks til tider overfor dem som var mektige og brukte makten til å kue andre mennesker. Men Jesus kalte på, inviterte, samtalte og gikk sammen med folk flest.

Hva har dette å si for hvordan vi formidler Bibelen i vår tid? Som leder for bibelskolen NBI, har jeg denne

problemstillingen daglig. Det er på mange måter kjernen i jobben min. La meg derfor dele noen tanker om hvordan jeg tenker bibelformidling kan se ut i dag.

1. Lytt mer – prat mindre. Gjør deg fortjent til å bli lyttet til, ved å la andre dele sine tanker først. Lytt med genuin interesse og med respekt for det andre mener. Gjør du det, er sannsynligheten større for at de lytter med interesse og respekt når du deler din begeistring for Bibelen. Ingen liker folk som skal «omvende» deg. Som har alle svarene og skal fortelle alle andre hva de skal tro.

2. Del hvorfor det betyr noe for deg. Jesus sier «evangeliet om riket» skal nå ut i verden, som et «vitnesbyrd» (Matt 24,14). Vis folk at det du deler er av betydning. At det ikke bare er teori, men faktisk kan gjøre en forskjell i virkelige menneskers liv.

3. Begynn med å dele det allmennmenneskelige i Bibelen. Bibelen er ikke bare en bok for de som er spesielt religiøse. Bibelen er en bok for alle som er interessert i å leve gode og kloke liv. Bibelens Gud er livgiveren. Han er kjærlighetens opphav. Alt han vil og gjør i verden, er drevet av ønsket om å bevare og fostre livet og relasjonene.

4. Snakk mer om visdommen bak bibelens etikk, enn bud og regler. Til mennesker som gjorde religionen til en konkurranse i «regelholdning», sa Jesus at sabbaten ble til for mennesket og ikke motsatt (Mark 2,27). Sabbatsbudet hadde altså den hensikten å være til for menneskets beste. Ikke for å gjøre Gud til lags. Det skulle ikke være et «offer» man gjorde for Gud (Matt 12,7.8). Gud i Bibelen er livgiver. Alle «bud» han gir oss mennesker er for å verne livet og relasjonene. Synd er det som rammer livet og relasjonene og skader.

5. La Bibelen få være en gammel bok. De eldste delene av Bibelen er kanskje 3500 år gammel. Noen bruker det til å si at Bibelen er utdatert. Jeg mener det borger for at Bibelen har pondus og erfaring. Bibelen er en enorm kilde til menneskelig erfaring. Den er som farfar i Odd Nordstoga sin kjente sang: «Farfar hev vore der før.»

6. Bibelen er en bok om jordelivet. Fra første side setter Bibelen mennesket midt i skaperverket. Til å ha ansvar og omsorg for det – på vegne av Gud. Til å «dyrke og passe hagen» (1 Mos 3,8.15). All etikk i Bibelen handler om hvordan det kan se ut. I en verden som er i ulage og skadet på mer enn ett nivå, der vi mennesker synes å ha mistet av syne vår oppgave som verdens forvaltere, er en slik kunnskap og innsikt svært nyttig. Jesus sa om sin lære at «Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell» (Matt 7,24-25). Snakker egentlig Jesus her om en bærekraftig livsstil? Sant bærekraftig – på Gud sin måte?

I slutten av januar lanserte bibelskolen NBI et nytt kurs basert på disse prinsippene. Vi håper det kan inspirere mange til å lese og bli glad i Bibelen – både blant de som ikke tror og de som ønsker å være til hjelp for dem.

Vidar er leder for Norsk Bibelinstitutt.

VIDAR HOVDEN

Sør-Karmøy

hadde misjonsmesse igjen

Av Lars Dorland

I slutten av november I 2025 arrangerte Adventistkirken på Sør-Karmøy misjonsmesse igjen. Reoler og skap ble flyttet inn i kirkesalen for å gjøre plass til utstilling og kafé. Innbyggerne i Skudeneshavn og omegn er godt kjent med dette årlige arrangementet, noe som ikke er så rart, ettersom det i år ble arrangert for 29. gang.

Lite har endret seg fra tidligere år. Konseptet fungerer godt slik det er, bortsett fra at det nå også er mulig å betale med Vipps. Liv og David Jensen er hovedkreftene bak prosjektet, men mange – både i og utenfor menigheten –bidrar med flotte håndlagde julevarer.

Mange av gjestene kommer også for å smake på de gode kakene og for å slå av en prat over en kopp te. I år kom det inn 24 164 kroner. Siden prosjektet startet i 1996, har misjonsmessen samlet inn totalt 716 520 kroner. Pengene går til ADRA sitt geitebankprosjekt.

Kirkelederpanelet med representanter fra (fra venstre) Adventistkirken, Baptistkirken, Pinsebevegelsen, Den norske

Kirkelandskap i endring

Av Tom Angelsen

Kirkelandskapet er i endring. Dette fortalte Stian Sørlie Eriksen, forsker ved VID vitenskapelige høgskole, til kirkeledere på Kirkens hus i Oslo tirsdag 16. desember da rapporten «Global kristendom i Norge» ble lansert. Kartleggingen har blitt gjort på oppdrag fra Norges Kristne Råd (NKR). Lanseringsseminaret ble ledet av Lemma Desta, NKRs rådgiver for migrasjon og flerkulturelt arbeid. Hovedfunn i kartleggingen viser at det er flere migrantmenigheter og kirker enn antatt, 60% av innvandrerne til Norge har kristen bakgrunn og at kirkene er blant de viktigste møtepunkter for integrering i det norske samfunnet.

Fra Adventistkirken deltok Atle Fonn

Aluwini, pastor i Adventistkirken Betel og Tom Angelsen, avdelingsleder for misjon og menighetsutvikling. Angelsen var også med i kirkelederpanelet som ga en respons etter rapporten var presentert av Sørlie. Han sa blant annet:

– Adventistkirken i Norge er et internasjonalt kirkesamfunn med en sterk identitet. Det gjør at adventister som flytter til et nytt land, søker til nærmeste kirke. Menigheten oppleves som et hjem i det nye landet.

Videre fortalte han at Adventistkirken er bevisst på at vi er et flerkulturelt fellesskap, og at det er ønsket at dette felles-

skapet også skal vær synlig blant ansatte og lokale menighetsledere.

Paul Atina Omayio, pastor i migrantmenigheten Oslo International Family Church, pekte i sin respons under avslutningen av seminaret at for migranter er kirken «a home away from home». Det å kunne tilbe, synge og lytte til Guds ord på eget språk i kirken, gir et rom for hvile fra hverdagens utfordringer med å navigere i et nytt kulturelt landskap med et nytt og ukjent språk. Mange har kommet til Norge fordi de flykter fra noe, kirken er derfor også et sted for helbredelse.

I rapportens innledning rettes en særskilt takk til Kakule Kisunzu, pastor i Vadsø, Kirkenes og Alta for hans bidrag i utarbeidelsen av rapporten. Han er også sitert i kapittelet om Adventistkirken (side 95-96):

– Samtlige menigheter i Adventistkirken i Norge har et flerkulturelt innslag. Det er et felles ansvar å hjelpe nye borgere til rette i landet vårt og være bevisste på hvordan vi kan forstå kulturforskjellene slik at de blir en styrke for vårt kristne fellesskap. Bare slik kan kirkene våre virkelig være bønnens hus for alle folk.

Rapporten kan lastes ned fra Norges Kristne Råds nettsider: https://norgeskristnerad.no/ ressurser/global-kristendom-i-norge/

Lemma Desta (NKR) og Tom Angelsen

kirke og Metodistkirken (foto: Atle Fonn Aluwini)

Stian Sørlie Eriksen (forsker VID), Yohannes Shanka (Den norske kirke), Atle Fonn Aluwini (Adventistkirken)

En hellig natt i Haugesund

Av Lars Dorland

I Haugesund menighet har vi flere musikalske talenter, men av og til kan det være godt med litt støtte dersom man vil arrangere en hel konsert. I mars måned hadde vi besøk av et mannskor fra Bømlo som heter Havdur. Robert Hansen, som er medlem i Haugesund menighet, er også medlem av koret og har vært frimodig nok til å invitere dem igjen.

Denne gangen var det ikke program en lørdag formiddag, men kvelden den tredje søndagen i advent. Det var lagt opp til julestemning. Utenom koret bidro også flere lokale musikere: Karis Markhus på piano, Anita Nicolaysen på saksofon og Natalia Antonova med sin flotte stemme. Natalia flyttet hit fra Ukraina da krigen brøt ut, og ble nylig tatt opp som medlem i Haugesund menighet. Begeistringen i bygget var til å ta og føle på da hun, sammen med Havdur, fremførte «O helga natt».

Undertegnede fikk også si noen ord

om den freden som englene forkynte med sang den gangen Jesusbarnet kom til verden.

Koret tok ikke betalt for oppdraget, så vi var svært takknemlige og dekket kun reiseutgiftene gjennom en kollekt. Overskuddet fra kollekten gikk til et julegaveprosjekt rettet mot et indianerreservat i USA, som Karis er personlig kjent med og samler inn penger til hvert år. En flott kveld, som vi priser Gud for.

Åpen julaften i Hønefoss Adventistkirke

Av Silvia Pel

For fjerde år på rad har Hønefoss Adventistkirke holdt dørene åpne på julaften. Mens vi gikk og lurte på om vi skulle fortsette tradisjonen, tok Happy Hand (gjenbruksbutikken på Vik) kontakt og tilbød seg å sponse arrangementet. Det opplevdes som bønnesvar! Det kjennes meningsfylt ut å bruke julen til å berøre andre med Jesu kjærlighet. I år var vi rundt 60 personer samlet – i alle aldre og med forskjellige kulturelle og religiøse bakgrunner. Vi nøt et varmt fellesskap, lekker mat, sang, andakt, morsomme leker og hyggelige overraskelser. Kvelden var preget av glede og takknemlighet.

Desember er en mørk måned, og da er det ekstra viktig å tenne lys. Det ble mange «eventer» i menighetens regi denne måneden. Konserten «Se, hvor lyset skinner» med barnekoret var et av høydepunktene og samlet full sal. Det ble en stemningsfylt opplevelse med nydelige musikkinnslag og dype tekster skrevet av leder for koret, Stine Gro Struksnæs.

Vi ber om at alle frøene som er sådd, skal få spire og bære frukt!

Juletoner, fellesskap og levende lys i Adventistkirken Mjøndalen

Førjulstiden i Adventistkirken Mjøndalen var i år preget av liv, varme og rike møter mellom mennesker – gjennom hele fire stemningsfulle julekonserter og forestillinger som samlet lokalmiljøet på tvers av alder og bakgrunn.

Første søndag i advent inviterte ADRA lokallag, for tredje året på rad, til gratis julekonsert i samarbeid med Marita Brukthandel. Som hentet ut av et julekort, lavet snøen ned og satte rammen for en kveld fylt av forventning og julestemning. Publikum fikk oppleve et variert musikalsk program – fra klassiske juletoner til country og gospel – fremført av blant andre Drammen Gospelkor, Tofte family, musikere fra egen menighet og Marita Brukthandel. Rundt 220 mennesker

fant veien til kirken denne kvelden, og mange ble igjen etter konserten til gløgg, hjemmebakte kanelknuter og hyggelig prat rundt bordene. En tradisjon er virkelig i ferd med å feste seg.

Også Eiker Janitsjar la sin årlige adventskonsert til Adventistkirken Mjøndalen. Responsen lot ikke vente på seg – allerede dagen etter tikket det inn en varm takkemail fra dirigenten, som beskrev kirken som det beste konsertlokalet i kommunen, og med et tydelig ønske om å komme tilbake også i 2026.

En annen kveld fylte kirkerommet seg med ro og ettertanke da søstrene Garness holdt sin julekonsert. Med nære harmonier, ekte formidling og tekster som rommer både undring og håp, ble

publikum invitert inn i et stille, levende julelys. Det var en konsert som ikke bare ble hørt, men også kjent – en påminnelse om fellesskap, nærhet og det som virkelig betyr noe i julen.

Torsdag 11. desember var det de yngste som sto i sentrum, da Rosendal skole fylte kirken til randen med sin årlige juleforestilling. Elever fra 1.–10. klasse bidro til en mangfoldig og gledesspredende kveld. 5.–6. klasse fremførte skuespillet Kvelden før kvelden i krangleskogen, en fortelling som på finurlig vis minnet oss om det viktigste Jesus lærte: å elske hverandre. Publikum fikk også oppleve skyggeteater, gitargruppe, mimedans, band, klokkespill, fellessang og skolens eget kor, Cantai. Kvelden ble avsluttet med felles bespisning for hele skolefamilien – et sterkt uttrykk for samhold.

At Adventistkirken Mjøndalen har fått et tydelig fotfeste i lokalmiljøet, blir stadig bekreftet. Også gjennom to livssynsåpne begravelser den siste måneden har kirken vist seg som et åpent og inkluderende rom – et slags samfunnshus der mennesker finner plass i viktige øyeblikk i livet. Det åpner for nye relasjoner og muligheter, og gir grunn til stor takknemlighet og glede fremover.

Flere forfattere og fotografer fra Mjøndalen menighet

Syngespill på Vatneli

Tekst/bilder: Bjørn Knutsen

Vatneli skoles alternative juleavslutning med syngespillet «En glede for hele folket» og marked til inntekt for Keep Girls Safe,

samlet fulle hus (ca. 270), og innbrakte rundt 30.000 kroner til det viktige arbeidet for risikoutsatte jenter i Nord-Thailand. Fremragende elevprestasjoner, trygt ledet av dyktige ansatte, gjorde kvelden

til et stort høydepunkt for alle som var til stede. Takk også til FAU for all den gode maten i kafeteriaen og for god hjelp til arrangementet.

Beyond the Remnant

Av Egil Fredheim

Forlaget markedsfører Sigve Tonstads bok Beyond the Remnant: Meditations on Identity som åndelig erindring, teologisk manifest og et kall til forvandling. Den er alt dette og mer til.

Der mange adventistforfattere mest er opptatt av oss, vår historie og hvorfor vi har rett i alt det vi sier, har Tonstad et annet fokus: I stedet for oss, setter han søkelyset skarpt på Gud. Hvordan kan Gud tillate alt det vonde som skjer? Hvilket bilde tegner Bibelen egentlig av Gud?

Dette er adventismen store styrke, sier han: «Adventismen kaster lys over lidelsens problem med striden mellom Gud og Satan». Tonstad viser hvordan vi kan få et enda klarere bilde av Gud slik Jesus åpenbarer ham og kaste større lys over denne «Bibelens store fortelling», som noen kaller det.

En dag da jeg sammen med lille Heidi på fire år, la et gammelt puslespill med store brikker, ble hun frustrert over at hun ikke fikk til rammen. Det manglet en brikke. Tonstad peker på den brikken som ofte er mangelvare i vårt bibelstudium. Vi må gjen-

lese, ikke bare gripe svarene ut av løse luften. Vi må spørre: Hvordan belyses ord og fraser i teksten av omliggende tekster og tekster i andre bibelske bøker, spesielt i GT. Et eksempel: Mens noen leter etter historiske forklaringer på tallet 666 på andre språk enn gresk og mange århundrer etter Johannes’ tid, finner Tonstad tallet i GTs omtale av kong Salomo og viser hvordan Salomos livsløp minner om kirkens utvikling. Spennende!

For meg er det fascinerende å se hvordan Tonstad benytter denne såkalte intertekstuelle lesemåten til å belyse emner og tekster han har meditert over gjennom et langt liv. Dette fyrverkeriet av en bok har talt til meg som ingen annen bok skrevet av en adventist har gjort på mange tiår. Mens jeg leste, gikk det ene lyset etter det andre opp for meg. Rene nyttårsaften! Boken gjorde meg glad og takknemlig.

I over 50 år har jeg reflektert over adventismen med tro og tvil. Aldri har jeg lest en bok som har gjort meg så glad for at jeg fremdeles er i menigheten.

Vår visjon for bønnearbeidet framover

Av Melanie Davidsdottir og Irene Rognlie Størkersen

Jesu visjon for menigheten angående bønn, finner vi i Mark 11,17: «Og han lærte dem og sa: Står det ikke skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk?» Jesus viste veldig tydelig med sitt liv hvor avhengig Han var av bønn og Den hellige ånd. Hvor mye mer burde ikke vi være det, vi som er så svake og skrøpelige?

Ellen G. White sier at det blir ingen åndelig fremgang uten bønn. Vekkelse kommer kun som resultat av bønn!

Her er 9 punkter som sier litt om våre ønsker for bønnearbeidet i menighetene framover:

1 Bønn er menighetens grunnmur, men

Guds Ord er fundamentet som grunnmuren bygges på

Bønn og Guds Ord er så nært knyttet sammen at de ikke kan adskilles. Å lese Bibelen uten bønn vil være omtrent nytteløst, og å be uten Guds Ord vil gi oss et fattig bønneliv.

Ut fra Bibelen er det helt klart at bønn er en gudommelig forordning! Det er umulig å forklare kraften og effektiviteten til den nytestamentlige menighet uten å henvise til bønn og den plassen bønn hadde i de første kristnes liv. Bønn er det viktigste arbeidet i Guds rike. Det er et arbeid som ikke kan erstattes av noe annet. Kilde: En menighet som ber (traktat).

1 Tess 5,17 er veldig tydelig på hvor viktig bønn er, der står det «BE UTEN OPPHOLD!»

Ef 6,18: «Be til enhver tid i Ånden med all bønn og påkallelse. Vær årvåkne i dette, med all utholdenhet i bønn for alle de hellige.»

Ellen G. White sier i Veien til Kristus i kap. «Bønnens velsignelser» følgende 3 sitater:

A. «Å be betyr å åpne hjertet for Gud som for en venn – ikke fordi det er nødvendig at vi skal underrette ham om hvordan vi er, men for at vi kan bli i stand til å ta imot ham. Bønn bringer ikke Gud ned til oss, men løfter oss opp til ham.» (Side 88)

B. «Den ondes mørke omslutter dem som unnlater å be, og de fristelser han hvisker, lokker dem til synd, alt sammen fordi de ikke gjør bruk av den forrett som Herren har gitt dem i den guddommelige forordning som bønnen er. Hvorfor skulle Guds barn ha slik ulyst til å be, når bønnen er nøkkelen i troens hånd til å lukke

opp himmelens forrådshus, der den Allmektiges ubegrensede skatter er oppbevart?» (Side 90)

C. «Og fremfor alt må vi ikke forsømme bønnen i lønnkammeret, for det er dette som gir oss åndelig liv.» (Side 93)

2 At menigheten ber forventningsfull om utgytelsen av Den hellige ånd

I Luk 11,9,10,13 blir vi forsikret om at Gud virkelig vil gi Den hellige ånd til dem som ber ham om det. Vi som menighet kan be om åndelig vekkelse og reformasjon, ikke bare i vår egen menighet, men også for hele Norge! Kanskje de tomme bedehusene rundt omkring i landet kan bli fylt med bedende kristne mennesker igjen? La Jesu bønn om at Guds Hus skal være et Bønnens hus, bli til virkelighet.

3 At menighetene skal ha smågrupper som ber sammen

Det er gjennomtrengende kraft i fellesbønn! Vi har fantastiske løfter fra Jesus angående dette. Se bare hva som står i Matt 18,19,20: «Igjen sier jeg dere: Alt det to av dere på jorden blir enige om å be om, skal de få av min Far i himmelen. For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.»

Forslag til ulike bønnegrupper:

• Bønnegrupper i hjemmene.

• Bønnegruppe før eller etter gudstjenesten.

Foto:

• Bønnegrupper på zoom eller telefon.

• Mødre i bønn* (ber for barna og skolene). *Internasjonal bevegelse

- Moms in Prayer – uavhengig av kirkesamfunn, stiftet I USA i 1985.

• Fedre i bønn (ber for barna og skolene).

• Barnebønnegrupper.

• Ungdomsbønnegrupper.

* Bønnevandringsgrupper.

4 Vårt ønske er at hver menighet har sin egen bønnekoordinator

For å engasjere menigheten til bønn. For å organisere bønnegrupper. For å oppmuntre til bønn på forskjellige måter.

For å samarbeide med pastoren.

Å be sammen styrker ikke bare vår tro, men felles bønn gjør den store oppgaven med bønn mer overkommelig, og vi får felles opplevelser sammen med Gud.

5 Vi ønsker at pastorene velger å preke jevnlig om bønn og at de er engasjert i bønn

Slik at menigheten kan lære om sann tilbedelse og lovprisning som er nært knyttet til bønn. Bønn bør knyttes til tjeneste. Tjeneste uten bønn blir arbeid i egen kraft.

6 Vi ønsker at barn og unge også lærer om bønn

At barn og unge blir inkludert i menighetens bønneliv. Og at de lærer bibelvers utenat, gjerne via sang og musikk.

7 Vi ønsker at menigheten tar på seg Guds fulle rustning. (Ef 6,10–18) Livet her på jorden handler om åndelig krigføring, en kamp mellom godt og ondt. Dette er en kamp som vi garantert vil mislykkes i dersom vi går i egen kraft.

8 At menigheten lærer mer om den kraften som ligger i faste og bønn I boken Faste av Jentezen Franklin, sier han følgende: «I Matt 6 ga Jesus oss et mønster for hvordan vi skal leve som Guds barn. Dette mønsteret dekket tre konkrete forpliktelser som en kristen har: Å gi, be og faste.»

9 At menigheten får en sterk tro og tillit til bønn gjennom egne og andres erfaringer

Bønn utløser Guds kraft! Gud arbeider gjennom sitt folks bønner! «Våre slag er mot en fiende som er for stor for en enkelt-

person. Vi må slå oss sammen i bønn for hverandre og for Guds verk hvis vi skal få full seier over Satan og hans styrker.» Hentet fra 50 Dager med Bønn og Andakt. (side 47)

Guds ønske er at vi alle sammen skal få erfare Hans nærhet og vennskap. Dette kan skje ved bønn. Derfor er bønn en av de mest verdifulle gaver Gud har gitt oss. La våre menigheter bli «Et Bønnens Hus»!

Melanie Davidsdottir og Irene Rognlie Størkeren

Dette er Keep Girls Safe:

SKOLESTIPEND til sårbare jenter og gutter i landsbyer. Skole er gratis, men det koster med uniformer, skoleutstyr, mat og transport. Dette gjør at mange barn fra fattige familier må slutte på skolen. For jenter som slutter på skolen, er veien kort til tidlige ekteskap eller moderne slaveri.

STATSBORGERSKAP Mange av barna i prosjektet er statsløse, og dermed uten mange grunnleggende rettigheter til skole, videre utdanning, helsehjelp og senere rettferdige arbeidsvilkår. ADRA bistår barna og familien i prosessen mot å søke om statsborgerskap.

BESKYTTELSE Ikke alle barn kan bo hjemme. I Nord-Thailand er det store narkotikaproblemer. Flere barn har foreldre som soner lange dommer i fengsel for salg av narkotika. Ved skilsmisser, er det vanlig at barn blir sendt for å bo hos slektninger. Hvis mor eller far gifter seg på nytt, vil den nye ektefellen ofte ikke ha barna i huset. Thailandske myndigheter har kun korttidsplasser, og de samarbeider med ADRA og andre frivillige organisasjoner når barn trenger et sted å bo i lengre periode.

Jentene som forsvant

Tekst og foto: Britt Celine Oldebråten

Keep Girls Safe-prosjektet startet etter at ADRA besøkte en landsby der det var merkbart få barn og tenåringsjenter igjen. Nowrarat var den eneste unge jenta de traff. De andre hadde blitt solgt til menneskehandlere og tvunget inn i prostitusjon og sexslaveri i storbyene i Thailand.

Noe måtte gjøres! Det startet så smått i 1999 med skolestipender til utsatte barn og ungdommer, og fra 2003 ble arbeidet hetende «Keep Girls Safe». Fra Norge har vi støttet prosjektet siden 2006, og norske givere har vært sentrale i prosjektet.

Beskyttelseshjemmet sto ferdig i 2010, etter en sjenerøs gave fra Liv Olsen fra Norge. Det var et bønnesvar for ADRA Thailand. Siden har Liv også gitt et stabshus og en stipendordning for høyere utdanning for jenter i prosjektet.

Vi må ikke glemme alt av store og små gaver fra andre givere. Hver krone gjør det mulig å drifte hjemmet, slik at det er et trygt sted å bo for jentene. Det krever ansatte, mat, klær og utstyr.

Minnis historie:

Fra motgang til håp

Minni er 16 år og går i 2. klasse på videregående i Mae Sai, nord i Thailand. Hun drømmer om en fremtid med muligheter – men veien dit har vært alt annet enn enkel.

Minni og lillebroren er statsløse. Det betyr ingen rett til helsehjelp, ingen sikkerhet, og begrenset sjanse til videre utdanning. Likevel gir Minni ikke opp. Hun bor hos tanten sin, som selv har lite, men deler det hun har. Minni hjelper til så godt hun kan –for hun bærer ansvaret for lillebroren.

Før hun fikk stipend fra ADRA, sydde Minni kjoler til langt på natt for noen få kroner stykket. Hun var utslitt, isolert og redd for å måtte slutte på skolen. Da stipendet kom, ble det mer enn penger – det ble frihet. Frihet til å lese, til å drømme, til å være ungdom.

Så rammet flommen i 2024. Butikken som solgte kjolene hennes, ble ødelagt, og uten statsborgerskap ville ingen ansette henne. Hun vet at eneste vei til statsbor-

gerskap er en bachelorgrad. Det er en fjern drøm for mange, men Minni nekter å gi opp. Hun har ADRA ved sin side, som gir veiledning og håp der systemet svikter. Til tross for kronisk sykdom og sykehusbesøk hun må betale selv, har Minni nesten toppkarakter: 3,98 av 4. Hun skriver: «Jeg må prøve hardere enn andre barn. Jeg har ingen familie som kan støtte meg. Men jeg er heldig som har snille lærere, en sjenerøs tante og ADRA, som ga meg et stipend uten å be om ID.»

Minni drømmer om å bli den første

Til tross for økonomiske utfordringer og manglende helsehjelp, har Minni nesten toppkarakter på skolen. Hun gir ikke opp – og vi gir ikke opp håpet for henne. (Foto: ADRA Thailand)

i familien med høyere utdanning. Hun avslutter med en varm takk:«Dere hjalp meg slik at jeg fikk mer tid til studiene. Jeg ønsker dere alt godt i livet, helse og lykke til familiene deres.»

Vil du være med og gi flere barn som Minni en sjanse? Et skolestipend koster ca. 1600 norske kroner. Dette hjelper både sårbare gutter og jenter å få dekket skoleutgifter som skolemateriell, uniformer, lunsj og transport.

Vipps: 19543

Konto: 3000 30 31035

Merk KGS

Den uhørte gylne regelen

Av Arne Bredesen

Ved siden av Johannes 3,16 er Matteus 7,12 kanskje det mest kjente verset i Bibelen. Det kalles med rette «Den gylne regel»:

«Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene.»

Jesus sier i Bergprekenen (Matt 5–7) at hele loven kan oppsummeres i dette ene budet. Det tok meg flere år med bibellesning å forstå at Jesus her viser til hele Det gamle testamentet – kondensert til én enkel regel. Men la meg forklare hvorfor denne regelen ofte blir misforstått.

NÅR DEN GYLNE REGEL BOMMER

La oss si at jeg er veldig sulten og begynner å spise. Så kommer en som er veldig tørst. Hvis jeg følger regelen bokstavelig – «gjør mot andre det du vil at de skal gjøre mot deg» – gir jeg maten min til den tørste. Men det hjelper jo ikke! Personen blir bare mer tørst.

Problemet er todelt:

1. Den jeg hjelper, får det verre. 2. Jeg går videre og føler meg som en god kristen – uten å ha hjulpet i det hele tatt.

Dette er en klassisk feiltolkning av den gylne regel. Og jeg har gjort den feilen mange ganger.

Å SE VERDEN FRA ANDRES PERSPEKTIV

Det var først da jeg bodde i England og jobbet som hjelpepleier, at jeg virkelig forsto poenget. Vi hadde et kurs der vi skulle «gå i skoene» til rullestolbrukere – bokstavelig talt. Vi satt i rullestol i over

30 minutter. Da begynte jeg å fryse på føttene.

Min naturlige løsning? Bevege meg mer – og dytte rullestolen raskere. Men det var akkurat da rullestolbrukeren frøs mest! Jeg forsto: Den jeg hjelper, har helt andre behov enn jeg har.

MØTET MED DØVEMILJØET

Flere år senere flyttet vi til Norge. I Trondheim kom jeg i kontakt med døvemiljøet. Kona mi, Anita, studerte tegnspråk ved NTNU, og jeg lærte litt sammen med henne. Før dette tenkte jeg at døve «trenger hjelp». Men i døvekirken oppdaget jeg at det var jeg som trengte hjelp – jeg kunne ikke språket.

Døve trenger ikke hørsel. De trenger språk. Det var jeg som manglet noe.

Hva er det min døve venn egentlig har behov for? Det nytter lite å gjette. Det beste er å spørre og lytte. Den gylne regel, tatt bokstavelig, hjelper ikke. Vi må snu den litt:

«Ikke gjør det du vil at andre skal gjøre mot deg. Spør heller hva din neste trenger – og gjør det.»

FRA TEORI TIL PRAKSIS

Da vi senere flyttet til Stavanger, ble vi godt tatt imot i døvekirken der. Etter å ha lært brukbart tegnspråk, ble jeg som pastor i Adventistkirken, invitert til å holde andakter på «Åpen kirke». Det viser hvor inkluderende fellesskapet er.

I fjor feiret Stavanger Adventistkirke 130-årsjubileum. Det ble en anledning til å spørre: Hvor tilgjengelig er kirken for alle? Vi bestemte oss for å tilrettelegge for døve. Ikke ved å gjette, men ved å spørre:

• Hvordan bør scenen se ut for at dere skal kunne lese lepper eller se tegnspråk?

• Hva med belysning? Hva skaper «visuell støy»?

• Hva slags teknisk utstyr trengs for tunghørte?

Resultatet? Vi har fått støtte fra Generalkonferansen og lokale midler til universell utforming. Nå planlegger vi taler med undertekster og tegnspråkoversettelse. Bedre belysning hjelper ikke bare døve, men også svaksynte – og egentlig alle.

RETTIGHETER SOM IKKE FUNGERER I PRAKSIS

Døve i Norge har rett til tegnspråktolk. Men hva hjelper det når det ikke finnes nok tolker? Det er som å love datteren min en iskrem, men kjøre forbi butikken og komme hjem til en tom fryser.

Hvorfor er det så få tolker? Hva ville ha gjort yrket mer attraktivt? Spør vi dem det gjelder? Rettigheter uten praktiske løsninger er verdiløse.

DEN UHØRTE REGELEN GJELDER ALLE

Det samme prinsippet gjelder i alle sammenhenger:

• Spør nye landsmenn hva som får dem til å føle seg verdsatt i kirken.

• Spør ulike aldersgrupper hva slags gudstjeneste som møter deres behov.

• Spør ektefellen din hva som gjør dem glad – ikke anta.

Spør den det gjelder. Ikke deg selv.

Følg den uhørte gylne regelen!

Julekonserten

….skrives i entall, bestemt form. For er det noe som gir bedre julestemning enn julekonserten på TVS?!

Vi fikk hele to timer med musikk og sang i et stort spenn: solistinnslag og duetter både instrumentalt og vokal, korsang, fellesnumre, to- og firhendig klaverspill, stor variasjon i instrumenter, besetninger og arrangementer. Det var i all hovedsak julemusikk som ble fremført, og andakt. Nivået var høyt, og julestemningen lot ikke vente på seg.

Vi lar bildene tale for seg. Tusen takk til de mange ildsjelene som bidro, både før og under hele forestillingen!

Kirsten Robertsen

TEMAUKEN

….ble arrangert nest siste uke før jul. Innimellom alt annet fant elevene frem til kreative tilnærminger til ukens tema, som var: Bakvendt dag, goth/emo, hæ –skulle vi ikke på…..?, forbokstav og hvite løgner. Ikke enkle oppgaver, men mange tok utfordringen, og det var mange morsomme innslag.

Bildene sier mye, men noen trenger kanskje litt nærmere forklaring? De fleste valgte den enkle løsningen med å vrenge klærne første dag (bakvendt dag), mens Stepan kledde seg opp-ned! Goth/emo trenger vel ikke nærmere forklaring, det var mange dramatisk utseende sortkledde på skolen den dagen. Setningen «Hæ – skulle vi ikke…..?» ble fullført med …i begravelse? ….på spa? …..på overnatting? ……på Nobelmiddag? … på premieutdeling? osv. På forbokstavens dag var for eksempel Stepan kledd i sovepose, Immanuel som italiener, Loraine som Lorax og Sander som samurai. Den hvite løgnens dag var preget av hvite lapper med meldinger som var stikk motsatt av sannheten.

Takk til alle dere kreative for at dere skaper liv og latter i skolehverdagen!

Kirsten Robertsen

Julefrokost

Siste skoledag før jul startet med lang og innholdsrik julefrokost! På serveringslinjen var det rundstykker, frokostblandinger, brødskiver og vafler. Vi kunne velge mellom eggerøre, guacamole (hjemmelaget, selvfølgelig!), peanøttsmør (også hjemmelaget), cottage cheese og andre

typer ost, syltetøy, sjokoladepålegg, osv., osv. Et mye mer luksuriøst og mangfoldig utvalg enn noen av oss tilstedeværende disker opp med hjemme! Så første takken her går til kjøkkenet!

Elevrådet sto for programmet; på bordene lå det hefter med kryssord og andre oppgaver man kunne ta tak i hvis man ville. Det var andakt med Damiano, kahoot, premieutdeling på kahooten og premieutdeling på godhetskalenderen før julefrokosten ble avsluttet kl. 10. Da bar det tilbake til klasserommene for undervisning resten av skoledagen.

En fin måte å avslutte det første skolehalvåret på. Takk til elevrådet for flott gjennomført arrangement!

Kirsten Robertsen

Min hobby – film

Edwige Simakala i 1STB har siden grunnskolen hatt lyst til å være med på mer enn skolens faste avslutningsskuespill. Og i sommer fikk hun endelig levd ut drømmen. Da spilte hun nemlig en av de fire hovedrollene i det som er blitt ungdomsserien «Noen lyver» på NRK! Man kan kanskje heller kalle det en lidenskap enn en hobby å være skuespiller, for dette er ikke en fast ukentlig aktivitet hun driver med. Men vi syntes det var så stas å høre om Edwiges litt spesielle sommerjobb at vi lar den komme innunder kategorien «hobby». Det er jo ikke hver dag vi har en vaskekte skuespiller i elevrekkene våre. Vi måtte spørre henne litt:

Hvordan kom du med i serien «Noen lyver»?

NRK annonserte etter gutter til roller i «Noen lyver», men jeg søkte likevel, og fikk være med på audition. Og i mars fikk jeg den ene av de to jentehovedrollene!

Hvordan var det er å være på audition? Veldig spennende. Vi fikk utdelt oppgaver, som å enten improvisere eller spille en tilfeldig valgt rolle. Og litt rare oppgaver, som f.eks. å ha brytekonkurranse, for å vise at vi taklet situasjoner/roller som kjentes flaue. Det var også spennende med alle menneskene jeg møtte.

Og så ble det innspilling!

Ja, det var innspilling i hele juli. På forhånd fikk vi planene for når de forskjellige scenene skulle spilles inn. Det ble hektiske og varme uker, med innspilling om formiddagen og tekstpugging hjemme om ettermiddagen og kvelden. Vi ble også godt kjent med alle som var med i produksjonen. Jeg har fått mange nye venner gjennom dette. Vi var 7-8 på samme alder som var med, og vi treffes jevnlig nå.

Hva handler «Noen lyver» om?

En jente forsvant en sommer, og så er vennene tilbake neste sommer og prøver å finne ut av hva som egentlig skjedde. Og så skjer det mye annet underveis. Det er en typisk ungdomsserie.

Hvordan synes du resultatet er blitt?

Bra! I begynnelsen var det litt rart å se og høre meg selv på film, men selve serien synes jeg er blitt bra.

Har dette gitt mersmak?

Ja, jeg har jo lyst til å spille mer. NRK skal bestemme seg for om de vil lage en serie nr. 2, men de har ikke fått seertallene enda. Men jeg vet ikke om dette er noe jeg ville drive med hele livet. Det er gøy nå, så får jeg se etter hvert. Ser etter småjobber, reklamer etc. mens jeg venter på tilbakemelding fra NRK.

Vi ønsker Edwige lykke til og håper hun vil få leve ut skuespillerdrømmen sin noen år til!

Kirsten Robertsen

ÅPEN SKOLE I MARS FOR 9. TRINN

Å bestemme seg for hvilken retning man skal velge etter ungdomsskolen, er ikke så lett. For å hjelpe deg i prosessen, arrangerer TVS Åpen skole tirsdag 24. –onsdag 25. mars. Det blir et tettpakket og allsidig program, du vil få kjennskap til hva TVS har å tilby av linjevalg, du vil få en smakebit av internatlivet, og vi vil gi deg noe å tenke på innen tema tro og det å være tenåring.

Er du elev ved en av menighetsskolene våre, meldes du på gjennom den. Hvis du ikke er elev ved en av

menighetsskolene, melder du deg på direkte til post@tyrifjord.vgs.no, eller du kan ringe 32 16 26 00 for mer informasjon. Vi setter opp transport fra Gardermoen, Hønefoss jernbanestasjon og Sandvika, så hvis du skal reise med tog eller fly, anbefaler vi deg å ta kontakt med oss før du kjøper billetter, sånn at du velger et reisetidspunkt som passer med transporten vi har satt opp!

Påmeldingsfrist er søndag 15. mars.

Vi gleder oss!

Hilsen oss på TVS

BOKDYKK I BIBELEN

I høst har det vært stor og god aktivitet på bibelstudiefronten på TVS. Blant annet har en gruppe på 20-30 elever samlet seg i jentenes dagligstue hver mandag og lest kapittel for kapittel i Daniels bok. Ronnie Oddane, som har ledet bibelstudiet, har vekslet mellom lesing, forklaring og samtale gjennom boken. Ikke et lett materiale å gå løs på, men elevene har møtt opp, de har deltatt aktivt, har vist et stort og ekte engasjement og har tydeligvis lært mye. For da jeg var med og hørte på gjennomgangen av 12. og siste kapittel, satt jeg bare og lyttet til hvor fint samtalen fløt mellom Ronnie og elevene. De utvekslet spørsmål og svar, trakk sammenlikninger, utvekslet

refleksjoner rundt teksten, og elevene viste en tydelig interesse for hva Daniels bok forteller oss. Rett og slett hjertevarmende.

Men studiet sluttet ikke der. I skrivende stund er det Markusevangeliet de leser.

Tirsdager har Clayton Ferreira (en av volontørene våre, som også er teolog,) studert Åpenbaringsboken sammen med en gruppe på tilsvarende størrelse. De har hatt en halv time til rådighet, så hans tilnærming har vært lagt mer opp til at han har forklart begreper og fenomener, «oversatt» illustrasjonsbruken, henvist til hvor i Åpenbaringsboken disse er blitt

Utdanningsvalg og besøk på TVS

Utdanningsvalg er et fag på ungdomsskolen som skal hjelpe elevene å ta gode karrierevalg. Timene er fordelt på 8.–10. trinn, og faget innebærer at elevene prøver ut minst to utdanningsprogram i videregående opplæring. Dette skjer i samarbeid mellom grunnskoler og videregående skoler.

På TVS har vi derfor endret vårt besøksog hospiteringsprogram. Alle 9. trinns elever ved adventistgrunnskolene, elever med tilknytning til Adventistkirken og elever i lokalmiljøet inviteres til Åpen skole i mars

omtalt, har forklart hvor og hvorfor de samme (eller nærliggende) begreper er blitt brukt og har trukket sammenlikninger fra det ene skriftstedet til det andre. Dermed har elevene blitt mer utfordret til selv å lese og bruke materialet han har gitt dem.

Studiene av disse bøkene har på sett og vis utfylt hverandre, og det har vært en jevn og god oppslutning begge kvelder. Det er tydelig at dette tilbudet er populært, vi håper de fortsetter med flere bøker i Bibelen. Og vil du være med, så heng deg på, det fortsetter etter nyttår!

Noen uttalelser til slutt, fra noen av deltakerne:

«Dette er bare toppen. Vi blir aldri ferdig med denne boken (Bibelen), den må studeres og brukes tid på».

«Et fint avbrekk fra skolearbeidet. Interessant å lære mer om endetiden. Koselig sosialt».

«Disse kveldene gir mulighet for å stille spørsmål om tro og tvil, og man føler ikke at man dummer seg ut».

«Å gå gjennom bøkene i Bibelen på denne måten, gjør det lettere å forstå selv om man ikke har så god bibelkunnskap fra før».

«Dette anbefales virkelig selv om du har lite bibelkunnskap. Du vil lære noe, uansett».

Kirsten Robertsen

• Elever som kommer langveisfra: 24.–25. mars

• Elever i lokalmiljøet: 25. mars

Dette erstatter arrangementet Absolutt TVS

TVS ønsker også besøk av 10. trinns elever og elever i videregående opplæring. Sammen med SABU viderefører vi pilotprosjektet Level UP, som arrangeres 23.–25. oktober.

Ungdomsskoleelever som er nysgjerrige på skolen vår, er velkomne til å besøke oss også på andre tidspunkt.

Vi håper å se mange på besøk – velkommen til TVS!

Nina Myrdal, rektor

... og lær dem!

Jesus ba oss gjøre folk til disipler. Det gjelder også barna våre. Disippelskap innebærer å lære av og om han vi følger. Her er noen hjelpemidler vi har tilgjengelig på Ressurssenteret for ulike aldersgrupper.

Gud elsker meg – 28 eksempler

Troslære for barn i skolealder

VARENR. 30166

FILT:

Lær om Guds kjærlighet

Aktivitetsbok til Gud elsker meg

VARENR. 30167

Mitt valg

Hefte til bruk i dåpsklasser

VARENR. 30168

Truth Link – 27 studier som forvandler livet

Troslære for unge og voksne

VARENR. 30169

Betty Lukens flanellograf selges nå som Delux-sett med flere monterte bakgrunner.

Man kan også velge U-monterte bakgrunner for det store settet. (Varenummer 10306-10308)

I tillegg til det vanlige Bibelhistoriesettet har vi mye annet gøy og lærerikt filtmateriell som passer både i kirken, barnehagen, på reise og hjemme. Ta gjerne en titt på vår nettside for filt: www.norskbokforlag.no/Produkter/Flanellograf-filt

Du kan også få tilsendt vår filtkatalog

Besøk vår hjemmeside for informasjon om og bestilling av våre produkter, www.norbok.no, ta kontakt på ordre@norskbokforlag.no eller ring oss på 32 16 15 60 (ordretelefon).

Besøksadresse: Røyseveien 41, 3530 Røyse

Av Harald Giesebrecht

Når en trostradisjon opplever seg truet, flyttes fokuset ofte fra å leve troen til å forsvare den.

Det som før var erfaring, tilbedelse og fellesskap, blir til teser, grenser og definisjoner. Troen «stivner» til ideologi og identitet.

Adventistene kom raskt i den situasjonen med sin konfronterende oppdagelse av at kristenheten holdt sabbat på feil dag.

1888

Da vi etter rundt 40 år kom til Generalkonferansen år 1888, var det desperat behov for fornyelse av hva man mente med «å tro på Jesus». Det som hadde begynt som en begeistret lengsel etter å være sammen med Jesus og å følge ham, hadde blitt redusert til et ideologisk forsvar av loven og sabbaten. Troen hadde flyttet fra hjertet, fellesskapet og livet til, for det meste, å skje i hodet. Men kallet til en mer helhetlig troserfaring ble misforstått, motarbeidet og fryktet. Ellen White arbeidet de neste årene intenst for en endring.

I en lidenskapelig tale ved hovedkvarteret i Battle Creek 6. februar 1890, satte hun sterke ord på behovet for at troen måtte være noe mye større og rikere enn rettroenhet. Den romerske offiserens tro som var større enn noe Jesus hadde funnet i Israel, handlet ikke om teologisk rettroenhet, men om offiserens forhold til

Er troen vår stor nok?

En kirke som går til krig mot kulturen rundt, står i fare for å redusere seg selv til de kampene den kjemper. På veien mister den rikdommen den eide og blir til et snevert ideologisk fellesskap. «Vi som har rett i dette». Det har skjedd før. Det skjer igjen. Men kan vi frelses fra oss selv?

Jesus. Ellen White tryglet tilhørerne om å legge ansvaret for menneskenes frelse på Jesus og la ham bære den byrden. Hun inviterte dem til å søke en «levende erfaring» med Jesus der og da.

Og når dere går herfra, vær så fulle av budskapet at det er som en ild innestengt i deres ben, slik at dere ikke kan tie. Jo, noen vil si at dere er altfor begeistret; at dere gjør for mye ut av dette og at dere ikke tenker nok på loven. «Nå må dere tenke mer på loven», sier de. «Ikke fokuser all tiden på ’Kristi rettferdighet’, men bygg opp loven.»

La loven ta seg av seg selv. Vi har arbeidet på loven til vi ble så tørre som Gilboas fjell uten dugg eller regn. La oss finne vår fortrøstning i fortjenesten til Jesus Kristus fra Nasaret (Manuskript 10 – 1890).

1888 gikk inn i adventistenes/Adventistkirkens historie som et veiskille. Men historikerne ble aldri enige om vi noen gang kom oss ut av uføret.

HALÍK OG 1888

Jeg prøver for tiden å forstå Tomáš Halíks diagnose av kristendommen i vår tid. Halík har viet livet sitt til brobygging – ikke minst mellom kristne og de sekulære og post-sekulære intellektuelle. I kirken i Praha der han er prest, har det lenge vært en forsiktig vekkelse blant tenkende men-

nesker som har kommet til tro eller fått fornyet troen gjennom hans tjeneste. I boken The Afternoon of Christianity setter han ord på den muligheten de kristne akkurat nå har til å være relevante for en verden sulten på dypere mening og noe å leve for. Men har kirkene motet til å forandre seg? For ifølge Halík har noe liknende skjedd med kristendommen i Europa som det jeg ovenfor beskrev skjedde med adventistene. I kulturkampen mot ateismen, sekularismen og masse andre ismer, har troen blitt redusert til ideologi, sier Halík. Etter en utveksling med Chat-GPT om hva i all verden han mente med det, ble det hele ganske sylskarpt og skremmende gjenkjennelig:

NÅR TRO BLIR IDEOLOGI

Når Halík sier at kirken ble «ideologisert», peker han på bestemte måter troen begynte å fungere på:

1) Troens sentrum flyttes fra Gud til systemet Troens gjenstand blir:

• «det rette synet»

• «den riktige læren»

• «de riktige markørene»

• «det rette miljøet»

Resultat: Gud erstattes av et sett tros-identiteter. Troen blir ideologisk lojalitet heller enn eksistensiell tillit.

2) Tvil blir farlig

I en ideologisert kirke er tvil ikke et tegn på modenhet, men på illojalitet. Den troende lærer å skjule, fornekte eller isolere sin tvil. Det skaper:

• skam

• indre splittelse

• stagnasjon

• intellektuell umodenhet

Hos Halík er nettopp dette sykdomstegn nummer 1.

3) Spørsmål blir erstattet av slagord

Mennesket lærer å tenke i faste formuleringer:

• «Bibelen sier…»

• «Kirken lærer…»

• «Vi vet at…»

Slagord erstatter personlig integrert innsikt. Troen trenes ikke i å være sann, men i å være konform.

4) Troen blir et identitetsprodukt

Det sentrale blir tilhørighet og tydelighet, ikke åndelig forvandling. Troens eksistensielle dybde forsvinner bak:

• gruppetilhørighet

• kulturelle skikker

• moralpolitiske posisjoner

Troen blir en tribal markør.

5) Det personlige møte med Gud forflates Ideologi tåler ikke mysterium. Den enkelte troendes spiritualitet:

• mister dybde

• mister åpenhet

• mister sårbarhet

• mister stillhet

• mister undring

Relasjon erstattes av system.

DEN DYPESTE SKADEN

Det verste med alt dette er,ifølge Halík, at en slik ideologisering forringer «troens antropologi». Det gjør mennesket:

• mindre sannferdig

• mindre åpent

• mindre modig

• mindre ansvarlig

• mindre bevisst

• mindre kontemplativt

Det gjør også kirken mindre trofast mot sin egen kjerne.

«DOKTOR» HALÍK

Så hva er løsningen ifølge Halík?

Det er ikke å kaste læren eller tradisjonen på dør, men å føre troen tilbake til sin egentlige form: en levende relasjon til Gud, båret av modenhet, ydmykhet og kontemplativ dybde.

Det er en kirke som slutter å forsvare seg som et system og begynner å opptre som et rom for sannhetssøken, barmhjertighet og forvandling. En kirke som våger sårbarheten, som følger av å møte verden, uten ferdige svar.

For den enkelte innebærer dette å lære et trosliv som tåler spørsmål, kriser, tvil og langsom modning. Troen må være erfaring, ikke bare posisjon. Tyngdepunktet må være etterfølgelse, ikke identitetsmarkører.

Pastorer og ledere må være mindre grensevoktere og mer åndelige ledsagere. Forkynnelsen skal åpne rom, ikke lukke dem; sjelesorg skal hjelpe mennesker å bli sanne, ikke konforme.

Kirken, som helhet, må kultivere en kontemplativ kultur: stillhet, bønn, lytting, dialog og ydmyk teologi. Den må åpne seg for verden uten frykt og lære å skjelne Guds nærvær i det ukjente. Kort sagt: troen må igjen bli vei, ikke ideologi.

Den virkelige faren bak «Redd Amerika med sabbaten»

Av pastor Marcos Torres

Overalt på mine nettsider om dagen ser jeg adventister reagere på Charlie Kirks nye bok, Stop, in the Name of God: Why honoring the sabbath will transform your life

Noen er begeistret for at noen med en stor plattform snakker om sabbaten og omfavner Kirk og proklamerer: «Charlie var en av oss!»

Men mange er også kritiske til Kirks sabbatsbudskap. Alle SDA-kritikker jeg har sett av Kirks syn på sabbaten, dreier seg imidlertid om ett spørsmål: At Kirk hadde et fleksibelt syn hvor sabbaten kunne være lørdag eller søndag. Dette er fortsatt å bryte budet og fører til en «generisk sabbat» som kan bringe oss nærmere en nasjonal søndagslov, sier mange.

DET VIRKELIGE PROBLEMET

Denne tankegangen frustrerer meg. For en «generisk sabbat» er IKKE hovedproblemet her. At Charlie tok feil av dagen og ikke tar Guds lov bokstavelig, er heller IKKE hovedproblemet. Hvis vi bare fokuserer på dette, vil vi gå fullstendig glipp av den dypere faren.

For hva hvis Kirk-familien skulle ha fremmet en streng, kompromissløs syvendedags sabbat, uten «justeringer», uten fleksibilitet, alt på den riktige dagen... ville det da ha vært uproblematisk?

Nei!

For det virkelige problemet er ikke

bare dag syv versus dag én. Det virkelige problemet er en teologi om maktbruk.

Det er her adventister må våkne opp og huske vår egen teologi. Som adventist er jeg imot en søndagslov. Men vet du hva? Jeg ville også være imot en syvendedags sabbatslov.

Hvorfor? Fordi i det øyeblikket staten bruker sin makt til å håndheve religiøs praksis, har vi forlatt Kristi rike og gått inn i makten og tvangens logikk. Det spiller ingen rolle om læren som håndheves er

eksegetisk korrekt. Tvungen religion er falsk religion.

Vi sier ofte: «Dyrets merke har å gjøre med feil dag.» Men det største problemet er at dyret bruker økonomisk press og juridisk makt for å kontrollere tilbedelse og samvittighet.

En lov om syvendedags sabbat ville være like feil som en lov om søndagshelligdag. Ikke fordi den syvende dagen er feil, men fordi tvang er feil.

GUDS LOV HÅNDHEVES IKKE MED TRUSLER

Guds lov er ikke tyrannisk. Den handler ikke om kontroll. Den er en beskrivelse av kjærlighet: kjærlighet til Gud og kjærlighet til vår neste.

Kjærlighet kan ikke tvinges frem. Det er gjennom korset, ikke sverdet, at Gud vinner hjerter. Jesus nektet å kalle ned legioner av engler. Han nektet å bygge sitt rike gjennom politisk makt eller vold. «Mitt rike er ikke av denne verden» var ikke et slagord; det var avstand fra å herske med frykt.

Når vi tar Guds gode gaver, som sabbaten, og vil håndheve dem gjennom lover og maktbruk, slutter de å være gaver og blir verktøy for kontroll.

Det er den virkelige faren i ethvert prosjekt som snakker om å «redde Amerika» eller andre samfunn gjennom religiøs praksis, spesielt i et kristennasjonalistisk miljø hvor kirke, flagg og lov stadig blandes sammen.

En lov om syvendedags-sabbat ville være like farlig som en lov om søndagshelligdag.

HAR ADVENTISTENE GLEMT VÅR EGEN PROTEST?

Historisk sett har adventister stått for religionsfrihet. Vi har forsvart samvittighetsfrihet for alle, ikke bare for sabbatsholdere. Vi har argumentert for at staten ikke har rett til å lovregulere gudstjenester, punktum.

Men et eller annet sted underveis har mange forenklet problemet til: «Problemet med søndagslovene er at de gjelder feil dag.»

Det er en alvorlig feil. Problemet med en søndagslover er ikke først og fremst dagen, men sammenblandingen av religion og politikk hvor man vil bruke makt for å tvinge gjennom en spesiell religiøs praksis.

I det øyeblikket vi glemmer dette, begynner vi å høres ut som om vi faktisk er fornøyde med religiøs tvang – hvis bare de håndhever det riktige budet. Da diskuterer vi bare hvilken type teokrati vi foretrekker.

ET SANT GUDSBILDE

Dette handler om Guds karakter. Kirk presenterer en Gud som står bak nasjonale prosjekter for moralsk kontroll. En Gud som blir maskot for politiske bevegelser. En Gud hvis lov håndheves av staten i stedet for å være skrevet i menneskers hjerter.

Det er ikke den Gud som ble åpenbart i Jesus. Det er mye nærmere det kristne religiøse tyranniet i middelalderen, hvor kirken brukte sivil makt til å håndheve doktrinene og knuse dissens.

Kirk, Charlie. Stop, in the Name of God: Why Honoring the Sabbath Will Transform Your Life. Winning Team Publishing, 2025.

HVILE, FRIHET OG DEN SANNE SABBATEN

For å være rettferdig, sier jeg IKKE at Charlie Kirk fremmet en «tvangsmessig» sabbat. Mitt hovedproblem er mentaliteten i vår menighet hvor vi ser ut til å tro at det eneste problemet med helligdagslovgivning, er at politikerne får feil dag. Ellen White skrev at dyrets merke er i full kraft når «protestantiske kirker ... søker hjelp fra den sivile makten for å håndheve sine dogmer.» (kursiv tilføyd)

Det er her jeg mener adventismen må stå opp og oppfylle sitt kall. Vi kan være enige med Kirk i at folk er utmattede, utbrente, avhengige av telefonene sine og desperate etter hvile. Vi kan bekrefte at Gud har bygget en rytme av arbeid og hvile inn i selve skapelsen, for alle mennesker.

Men vi må motstå enhver teologi eller filosofi som forsøker å bruke makt for å oppnå at Guds lov blir overholdt. Det er antikrist, anti-kjærlighet, selve symbolet på dyrets system.

Sabbaten i Skriften er et tegn på frihet: frihet fra slaveri i Egypt, frihet fra endeløs produksjon, frihet til å tilhøre en Gud som verdsetter mennesker mer enn produksjon. Når sabbaten blir et verktøy for politisk kontroll, slutter den å peke på den sanne Gud. Hvis sabbaten vi forkynner handler om hvile uten frihet, er det ikke sabbaten til den Gud som hang på et kors med åpne armer, uten å tvinge noen, men inviterte alle. For sabbaten er Guds gave til alle mennesker.

Også legender må gi seg

Menigheten er avhengig av frivillig innsats og at noen tar ansvar. Mange holder trofast ut år etter år i samme tjeneste. Men noen er seigere enn andre. Bergen menighet har noen slike. En gang tar det likevel slutt. Ida Johanne Buttedal på 105 og Rigmor Ågotnes på «bare» 99 gir seg som ledere av velferdslaget etter mange års innsats. De har ikke sagt at de gir seg i laget, bare som ledere! For å sette et skikkelig punktum, fikk de inn rundt kr 20.000 til ADRA på sin siste julemesse og andre tiltak det siste året.

Marcos Torres er grunnlegger av The Story Church Project, som arbeider med å fornye og formidle adventismen til nye generasjoner.

Ida ble hedret på en gudstjeneste i Bergen. Men damen liker ikke for mye oppmerksomhet, så hun var raskt nede av plattformen, beklager fotografen som ikke var fornøyd med bildet.

(C.F. Hammersland)

Foto: Gry Haugen

Våre tidlige pastorer, del 15

T. S. Valen.

«En stridsmann i Guds verk»

En hardt prøvet mann, som gjennom 60 år ble en av de store forkynnerne våre.

Av Trygve Andersen.

Tor Sveinungsen Valen ble født i Sauherad i Telemark i 1888. Hans foreldre var gårdbruker og sersjant Sveinung Nirissen og kona Anne Aslaksdatter. Tor vokste opp sammen med flere søsken på gården Aase, og som gutt måtte han som alle andre, jobbe på gården. Han hadde fra ung alder møter med Gud, og hadde fra sin mor fått med seg en tro som også innebar et bønneliv, selv om han selv senere omtaler dette som svært mangelfullt. Men han opplevde bønnesvar som styrket ham, som da kuene han passet en dag var borte. Han knelte ned og ba inderlig til Gud om at de skulle komme tilbake, og han lovet Gud at han da alltid skulle være snill og tjene Gud. Mens han ba, kom de gående til ham. Han holdt imidlertid ikke løftet i ungdommen, og han har fortalt at han ofte hadde dårlig samvittighet på grunn av dette løftet.

Navnet Valen stammer fra gården som faren, Sveinung Nirissen, vokste opp på, Gvåla gård. Ifølge en bygdebok for området, het gården opprinnelig Hvállin, opphavet for vårt ord «vollen». Men gårdsnavnet har vært skrevet på mange vis opp gjennom århundrene; Waala, Wala, Huallen, Hvalen og Valen.

Men Tor Sveinungsen Valen ble altså født og vokste opp på nabogården Aase, som hans far hadde overtatt etter en bror i 1887. Tor hadde 3 søsken, to eldre brødre og en yngre søster, da deres mor døde i 1895. Tor var da bare 7 år gammel. Men faren giftet seg straks på nytt, med Åste Jonsdatter, og Tor fikk 6 halvsøsken til. Så det var en stor familie der på gården Aase.

I folketellingen i 1900, finner jeg ikke

Tor på hjemstedet. Han er da, som 12-åring tjenestegutt, på en gård et helt annet sted i Telemark, i Gjerpen. I 1902 er han hjemme igjen og står til konfirmasjon, og jeg ser i kirkeboka at han er en av ganske få i gruppa som får vurderingen «Meget god» av presten.

AMERIKA

Som ung mann dro Tor til Amerika. Det var i 1907 han kom til Nord-Dakota, men straks etter dro han videre til Canada. Han fikk tildelt et lite landområde og bosatte seg der. Han arbeidet dels på jernbanen og dels med gårdsarbeid. Hans «Homestead», som han kaller det, var over en mil fra nærmeste nabo, så han var mye alene. Han brukte tiden til å lese Bibelen både på engelsk og norsk og studerte også det

engelske språket mer inngående. Etter 3 år, da han hadde fått skjøte på gården sin, solgte han den og flyttet til Nord-Dakota hvor han kjøpte en skysstasjon med 8 hester. Han drev den et år, mens han samtidig gikk litt på skole.

TRAGEDIER

Så begynte tragediene. Først brant skyss-stasjonen hans ned. Alle hestene døde, og han selv og en mann som jobbet for ham, reddet så vidt livet. Han tapte alt han eide og sto helt på bar bakke. Men han fikk seg en liten gård igjen, og han fant seg også en dame der i området, Leora Fulton, som han giftet seg med. Han drev gården i tre år, og fikk 2 barn med Leora. Men lykken varte ikke lenge denne gangen heller. Først sviktet avlingen 2 år på rad, så ble hans kone plutselig syk og døde i forbindelse med fødsel. Også barnet, som hadde rukket å få navnet Ora Lee Valen, døde en måned gammel. Navnet Ora Lee var hentet fra en populær folkesang på den tiden. Det andre barnet, en gutt på ett år med navnet Jesse Edwin Valen, ble tatt hånd om av hans svigermor. Tor skriver selv senere: «Dette var tunge erfaringer, men Herren så at det måtte til. I et år søkte jeg å glemme mine sorger ved å reise, men fred fikk jeg ikke».

En ung T. S. Valen.

HJEM TIL NORGE OG DRAMA

Etter å ha vært i Amerika i ca. 7 år, reiste han nå tilbake til Norge, til sin familie i Sauherad.

Her må jeg nevne et avisoppslag jeg fant fra denne tiden, i februar 1914. En mann var blitt skutt på en gård i Telemark, like ved der familien Valen bodde. I avisen fortelles det at drapsmannen hadde vært på rangel og at han var innom hos Valen på vei hjem. Han var full og kranglevoren, og det skrives at han hadde kranglet med den unge Tor, som akkurat hadde kommet hjem fra Amerika. Og mannen, som altså samme natt skulle bli drapsmann, hadde stukket en kniv i låret til Tor. Han ble dog ikke alvorlig skadet, men ble jo litt involvert i drapssaken han også. Det ble skrevet mye om denne saken i avisene.

NYTT BRYLLUP

Tor jobbet nå en tid som tømrer på Rjukan, og fant seg også en ny kone, Guri Tollefsdatter Fossheim fra Bø i Telemark. De giftet seg høsten 1914 og fikk 4 barn i løpet av like mange år. Så var det en pause før de fikk den yngste, Sverre, som mange av oss kjente godt, født i 1925. I folketellingen i 1920 har ellers Guri blitt til Gudrun, og det ser ut til at hun brukte dette fornavnet resten av livet.

ADVENTIST

Tor fant tilbake til sin «barnetro» da han kom tilbake til Norge, og da han på denne tiden også møtte en mann som viste ham sabbatens sannhet, så fulgte han opp med å begynne å holde lørdagen hellig. Han fikk tak i mer SDA-litteratur, og allerede i 1916 ble han døpt og tatt opp i menigheten. Han begynte så å kolportere, og han gjorde det godt, så året etter ble han ansatt i Adventistsamfunnet som misjonsarbeider. Og i 1918 var han godkjent som prøvepastor og holdt sin første virksomhet, i Drøbak. 7 personer ble døpt.

Han fortsatte med virksomheter i Svelvik hvor 16 ble døpt, og det dannet grunnlaget for menighetsdannelse der. Så til Kautokeino. Der var det en mann, Jens Hokland fra Vesterålen, som hadde begynt en misjonsvirksomhet for samene. Han ba om hjelp av en pastor, og det ble altså Valen som ble sendt dit. Han lærte seg faktisk en del samisk der.

Valen fortsatte arbeidet i Rjukan. Der holdt han dåp, og det skal ha kommet 3000 mennesker for å se på. Men det skal ha vært lynsjestemning, så han var ikke bare populær.

Han kom så til Molde, Trondhjem og Levanger. Deretter bar det nordover igjen, til Svolvær, Sortland og Sigerfjord. Så kom han til Moss og til Horten midt på 1920tallet. Frem til 1929 hadde familien allerede flyttet 12 ganger. Familien hadde nå 5 barn, og det var nok ikke enkelt å være pastorkone Gudrun Valen.

I 1930 var de i Fredrikstad, før turen gikk vestover til Egersund. I 31-33 var Valen tilbake igjen i Østfold, denne gang i Halden. Videre til Sarpsborg, faktisk i flere år frem til 1937. Ikke så ofte de var så lenge på ett sted. Fra 1937 til 1941 var Valen valgt til leder for Øst-Norsk konferens, og han skjøttet også den oppgaven godt i en

krevende tid. Ikke bare var det krigstid, også innenfor vårt kirkesamfunn var det lederutfordringer med personkonflikter av forskjellig art. Han hadde i denne tiden også virksomhet i Oslo. På hans hjemsted Sauherad virket han også, og menigheten der ble startet opp med 14 medlemmer etter en kort sommervirksomhet i 1940.

ARRESTERT

I 1943 hadde Valen visst vært litt uforsiktig med hvordan han ordla seg offentlig, noe ble oppfattet som kommunistisk. Så han ble arrestert av tyskerne, og satt først en periode i fengsel i Porsgrunn, før han ble flyttet til Grini hvor han ble sittende til lille julaften 1944. Da han kom til Grini, var han kledd i dress. Denne fikk han utrolig

Dåp i Rjukan på 20-tallet. T. S. Valen i Sameland.

T. S. Valens familie i USA.

Gudrun og T. S. Valen

Fortsetter på neste side 4

4 Fra foregående side

nok beholde. Han engstet seg veldig over hva som ville skje på sabbatene. Han ønsket ikke å jobbe. Første sabbaten tok han derfor på seg dressen, ba Gud om å hjelpe ham å holde sabbat og ruslet rundt i luftegården. Han fikk ikke tilsnakk eller represalier. Vaktene trodde tydeligvis at han hadde tillatelse. Slik fortsatte det visst under hele oppholdet.

Han forteller ellers at han også der på Grini fikk være et vitne for Gud ved flere anledninger. Bl.a. forteller han at han en tid fikk en celle på samme gang som dødscella, hvor de som skulle henrettes, ble satt. Der kunne fangene høre hverandre gjennom et lufteanlegg, og Valen kunne få gitt de dødsdømte et siste Gudsord og en mulighet for anger og omvendelse før de skulle dø. Flere tok imot dette tilbudet, og det ble både sunget og bedt mye der i lufteanlegget. Også de andre fangene i gangen hørte hva som skjedde og ble påvirket av dette.

I VIRKSOMHET IGJEN

I 1947-48 var Valen på farten og holdt virksomhet igjen i Hamar. I 48 har han også møter i Porsgrunn, og i 49 i Drammen. Fra den tiden har vi Sverre Valens historie om hvordan han fant sin kone, Mary. Sverre hadde da begynt som dirigent og bodde på Hamar. Han skrev til sin far og spurte om det var noen bra kone-emner der i Drammen. Og faren anbefalte Mary, som «både kunne synge og spille gitar, og så godt ut», ifølge faren. Han la også stor vekt på at hun møtte opp på alle hans møter.

I 1952-53 er det møter i Sandefjord og Tønsberg. 1956 er han forstander i Tønsberg, og i 1960 finner jeg at han arbeider i Haugesund.

Et søk i de gamle avisene i Nasjonalbiblioteket på nett på «T.S. Valen» gir over 1700 treff, de fleste selvsagt til hans møteannonser på alle kanter av landet, men det er også en hel del religiøse avisdiskusjoner hvor han deltar med stor tyngde. Så ser jeg også et par litt mer spesielle oppslag. For eksempel i 1963 et oppslag mest om hans kone Gudrun på 78 år, som i et litt uhøytidelig vår-intervju lufter mannens klær på verandaen, og forteller litt om hvordan det er å være aldrende pastorkone som har flyttet 34 ganger, og med en mann som fremdeles reiser rundt og holder møter. Veldig interessant å lese. Og et oppslag i 1970 om at Valen, nå 82 år, skal reise til verdenskongress i Amerika, og samtidig skal møte igjen sin sønn Jesse fra det første korte ekteskapet der borte. Han driver forretning i staten Washington, står det. Han besøkte sønnen i Amerika flere ganger, og finansierte dette med å bl.a. vaske opp på Amerikabåten. Ved en slik reise ble det av en eller annen grunn «mellomlanding» på øya Aruba i Karibia. Der fikk han anledning til å komme i en adventistkirke, og han fikk holde sabbatsprekenen. Han avsluttet talen med å invitere alle tilstedeværende til å besøke ham på Den nye jord og lovet dem druer (han elsket druer). Forsamlingen kvitterte med å rekka armene mot himmelen og rope «I´m coming! I´m coming!» Dette fortalte han ofte og med stor entusiasme.

T.S. Valen var også en betydelig skribent og forfatter. Han skrev som allerede

nevnt, ofte i avisene om aktuelle religiøse emner. Han skrev også utallige artikler i våre blader gjennom 60 år. Og han skrev boken «Ved Tidehverv, Lys og håp i en angstfylt verden». Boken ble i stor grad skrevet mens Valen satt fengslet under krigen. På Grini satt han samtidig med biskop Schjelderup, og han fikk ved en anledning lese bokmanuskriptet. Han fant det svært interessant, og de to fikk flere gode samtaler der på Grini. Boklesingen ble imidlertid oppdaget, og manuskriptet konfiskert. Men utrolig nok, etter krigen fikk han manuskriptet tilbake. Boken kom ut først i 1954. Valens sønn Sverre fikk ellers laget en ny og fargerik utgave 50 år senere.

MISJONSINNSAMLING

T. S. Valen var ellers en helt usedvanlig misjonsinnsamlingsmann. Han samlet inn selv i alle år, og agiterte også sterkt i våre blader og i sine taler for å få alle med. På sine eldre dager da han fikk mer tid, samlet han i flere år opp mot 100.000 kr alene. Det siste året han gikk, i 1976, da var han 88 år gammel, samlet han 120.000 kr. Det ville tilsvare ca. 750.000 kr i dag. I nekrologen i Evangeliets Sendebud skriver J. Reichelt om Valens siste misjonsinnsamling at han til dem han besøkte sa: «Dette blir nok min siste innsamling, men hvis jeg ikke kommer tilbake neste år, vil jeg få lov å invitere dere til hageselskap i Guds rike». «Det vil ikke forbause meg om bror Valen vil møte mange av sine kontakter fra misjonsinnsamlingen igjen i sin hage der hjemme», skriver Reichelt. Gudrun døde i 1975 og ble 90 år gammel. Tor døde to år senere, i 1977, og ble da 89 år.

Familien Valen i Sandefjord på 60-tallet.

T. S. Valen og hans sønner Jesse og Sverre i 1972.

Bibelkurs for de «bibel-nysgjerrige»

Av Vidar Hovden

Mange i vårt land har lite eller ingen bibelkunnskap. En god andel tenker at Bibelen er fremmed og utdatert. Likevel viser den siste forskningen at om lag ¼ av nordmenn gjerne vil lære mer om Bibelen. Blant de under 30 år, er andelen enda høyere.

De siste årene har det stått fram flere kjendiser som i media og sier at de vil lese gjennom Bibelen. Flere medier har skrevet om en slags «bibelbølge» de siste tre årene. Dette er mennesker som sier de ikke tror, men som likevel kommer til Bibelen med en forventning om at de skal få hjelp til å leve gode og kloke liv.

Inntil nå har vi i bibelskolen NBI ikke hatt et bibelkurs spesifikt for denne framvoksende gruppen «bibel-nysgjerrige», men i januar lanserte vi det videobaserte kurset «Bibelen som livsressurs». Det et kurs som ikke bare introduserer Bibelen som bok, men som helt konkret viser moderne

mennesker hvordan man kan lese og bruke Bibelen som hjelp til å leve gode og kloke liv.

Gud skapte jorden i begynnelsen og satte oss mennesker til å «råde over» dyrene (1 Mos 1,26-28) og til å «dyrke og passe hagen» (1 Mos 3,8.15) – til å ha ansvar og omsorg for skaperverket. Forvalte verden. På vegne av han. Det er selve menneskelivets hensikt, ifølge Bibelen. Og er det ikke nettopp slike mennesker verden trenger i dag? For er det ikke menneskelig «vanstyre» som ligger bak fattigdom, krig, vold, miljøkriser og urettferdighet i verden?

Bibelens etikk handler om å bevare jordelivet og verne relasjonene – ikke gjøre Gud til lags. Gud er livgiver, livsverner og helbreder – han ofrer og ofret seg for det! Han har alltid hatt sitt «folk» i verden, sine representanter. Han kalte Adam og Eva til å være redskaper for sin kjærlighet, visdom og skjønnhet i verden. Han kalte Abraham til å være sin kanal for velsignelse på jorden (1 Mos 12,1-3). Han kalte

Bibelen som livsressurs

1. Bibelen i dagens livssynsmarked Hvor kan vi finne hjelp til å leve gode og kloke liv? En gang i tiden gikk nordmenn til Bibelen med slike spørsmål. Slik er det ikke lenger. Hvorfor det? Har vi med det mistet noe på veien?

2. Bibelen som bok Bibelen er fremmed for mange i dag. Hva slags bok er det EGENTLIG? Hvordan kan den leses på en slik måte at en blir en troverdig livsveileder for mennesker i dag?

3. Bibelen som fortelling Våre liv er dypest sett fortellinger. Små fortellinger vi kobler på større

fortellinger. Bibelen er en av mange slike større fortellinger. Hvordan kan det se ut å leve som en del av den?

4. Bibelen som kilde til visdom Skulle du av og til ønske at det fantes en slags mal for livet? Bibelen svarer ikke på alle livets spørsmål, men den gir oss livsvisjon. Lyst til å se nærmere på den?

5. Bibelen som kilde til innsikt En vanlig innvending mot Bibelen, er at den er uvitenskapelig. Kan det likevel være at den byr på innsikter om verden som mikroskoper og teleskoper ikke fanger opp?

Israel til å være «et lys for folkeslagene» (Jes 42,6). Jesus sa: «Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere» (Matt 5,43.44). Han anbefalte dem som gjorde noe godt mot «en av disse mine minste» – ga klær og mat til trengende, besøkte syke og fengslede (Matt 25,40). Paulus oppfordret de kristne: «gjengjeld ikke ondt med ondt, ha tanke for det som er godt for alle mennesker» (Rom 12,17.18). Gud sender sin Ånd ut og inviterer alle mennesker til å være slike redskaper for godhet og velsignelse i verden. Som lengter etter å være preget av «kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse» (Gal 5,22.23).

Det nye bibelkurset inviterer deltakerne til å bli med i denne «godhetsbevegelsen», dette «velsignelsesfolket», og framholder hvordan det kan gi mening og håp for dem som griper denne formen for liv. Og er det ikke det «gjør alle folkeslag til disipler» (Matt 20,18-20) handler om?

6. Bibelen som kilde til mening «Vi har alt – men det er alt vi har», skal visesangeren Ole Paus ha sagt ved en anledning. Vi mennesker trenger mer enn noe å leve AV. Vi trenger også noe å leve FOR. Hva kan Bibelen hjelpe oss med i så måte?

7. Bibelen som kilde til håp «Håp er en etterspurt vare om dagen», sa legen og teologen Sigve Tonstad på et seminar jeg var på. Bibelen er en bok som bærer på et håp. Men er det mer enn naiv ønsketenkning?

8. Bibelen som eksistensielt fellesskap Ofte er det lettere å få ting til sammen med andre. For eksempel å finne ut av livet. Hvor finnes det eksistensielle fellesskapet?

Reidun Elin Wiik hørte til Ulsrud menighet og sovnet stille inn fredag 28. november 2025, nær 90 år gammel. Hun var omgitt av sine nærmeste da livet tok slutt, etter et langt og rikt liv preget av tro, omsorg og stor arbeidskapasitet.

Reidun ble født i Oslo 30. januar 1936 og vokste opp i en trygg, kristen familie. Den kristne troen fulgte henne hele livet og fikk tidlig feste. Den 12. mai 1951 ble hun døpt i Adventistkirken Betel i Oslo av pastor Alf Lohne. Dette ble et bevisst valg om å la Jesus være forbildet for livet videre.

Hun utdannet seg til fysioterapeut ved Skodsborg fysioterapiskole i Danmark, der hun møtte sin livsledsager, Oddvar. Sammen bygget de både familie og yrkesliv, og Reidun var i mange år en drivkraft i det som ble Centrum Fysioterapi på Ski. Hun kombinerte faglig dyktighet med stor omsorg for mennesker, enten hun arbeidet med pasienter, barn med spesielle behov eller engasjerte seg frivillig.

Familien sto alltid hennes hjerte nærmest. Reidun gledet seg over en stor familie med fire barn, 9 barnebarn og 10 oldebarn. Hun levde og åndet for fellesskapet rundt seg, og hennes omsorg, varme og praktiske nestekjærlighet satte dype spor. Troen kom til uttrykk i handling, i hjelpsomhet og et varmt smil – ofte ledsaget av en treffende kommentar. Bisettelsen fant sted i Ski middelalderkirke fredag 12. desember 2025, der pastor Reidar J. Kvinge forrettet. Våre tanker går i særlig grad til barna Linda, Tone, Ole-Petter og Hanne med deres familier.

Vi lyser fred over Reidun Elin Wiiks gode minne.

Reidar Johansen Kvinge

Vi minnes

Roy Vidar Andersen ble født 25. mars 1945 i Ramnes. Han fikk to søsken, en søster og en bror. Roy likte seg godt i skogen, og han engasjerte seg i mange år i speideren i tillegg til annen sport. På et russetreff traff han Liv fra Drammen som ble hans første kone i 1970. De fikk sønnen Jan Frode i 1972. Familien flyttet til Hamar i 1974, og året etter kom datteren Gry til verden. Dessverre ble det brudd mellom Roy og Liv, og de gikk fra hverandre i 1979. I Oslo hadde han studert realfag og tok hovedfag data. I Hamar fikk han etter hvert jobb på Hamar handelsgymnasium, hvor han ble værende helt til han gikk av med pensjon i 2012.

Roy hadde for alvor begynt å spille tennis da han fylte 20, og det viste seg snart at han var en talentfull tennisspiller. I Hamar var Roy med på å bygge opp et godt tennismiljø, og han hadde sin egen tennisskole. Roy kunne godt tåle unge i opposisjon. Det gjorde at de ble trygge på ham.

I 1977 gikk Roy til fysioterapi hos Elsa og Sigurd Ryberg. Her ble han oppmerksom på forholdet mellom helse og god livstil og fikk høre om Adventistkirken. Dette gjorde Roy nysgjerrig, og han satte seg inn i hva kirken sto for. Det tiltalte Roy, og han ble medlem av Adventistkirken våren 1989. På denne tiden ble han også kjent med Grete. De giftet seg i 1990. Året etter kom sønnen Sten Daniel og i 1992 Jarl Benjamin.

For 8 år siden fikk Roy tilbake noe depresjon, og det begynte å gå nedover med allmenntilstanden hans. Han måtte slutte å spille tennis, men han fortsatte å lese og studere Bibelen. Natt til 24. november fikk han hjertestans og sovnet stille inn på Hamar sykehus natt til 1. desember. Bisettelsen fant sted i Hamar domkirke der undertegnede talte. Vi lyser fred over Roy Vidar Andersens minne.

Tore Wollan

Kenn Tore Gustavsen, Mysen menighet, sovnet stille inn den 16. november, 59 år gammel. Kenn ble født i Gimbie i Etiopia. Foreldrene var Solveig og Gunnar Gustavsen. Kenn var nummer 5 i rekken av 6 søsken. Allerede i tiårsalderen viste Kenn interesse for dyrking av grønnsaker. Etter endt grunnskole, tok han Landbruksskolen og ble agronom. Han avtjente sin verneplikt som sivilarbeider på Hære gård og ved kurbadet i Akersgata i Oslo. Ved kurbadet møtte han Bente, og de giftet seg i -89. Sammen fikk de to barn. De kjøpte seg et lite småbruk på Vidnes i Skiptvet kommune. Her hadde de drivhus og dyrket økologiske grønnsaker som de solgte på torget i Sarpsborg. Men det var ikke nok til å leve av. I tillegg drev han et enkeltmannsforetak hvor han hovedsakelig drev med rivningsarbeid og sparkling av gulv.

Kenn var kreativ og arbeidsom. Han likte å være ute i naturen og å lage mat. Han hadde sans for humor og hadde alltid en rask kommentar på lur. Han likte å le og elsket å få andre til å le. Han var snill og likte å dele med andre. Han var engasjert i samfunnspolitikk og religion og var ikke redd for å si sin mening.

Kenn inngikk sin samvittighetspakt med Gud og tok dåp den 15. april 1989. Ved flere anledninger hadde han vært døden nær, men han følte at Gud hadde holdt sin hånd over han.

De siste 5 årene i sitt liv bodde han i en omsorgsbolig på Sollia,der trivdes han veldig godt, også der dyrket han noen få poteter og gulrøtter.

Kenn fulgte aldri strømmen, han var ikke en kopi av alle andre, - det var bare EN Kenn. En fargeklatt som mange var veldig glad i.

Bisettelsen fant sted fra Mysen Syvende Dags Adventistkirke den 28. november, hvor undertegnede forrettet.

Vi lyser fred over Kenn Tore Gustavsen sitt minne.

Øystein Hogganvik

Vi gratulerer

Bursdagskrøll!

Vi beklager dypt, men et eller annet sted skjedde det en glipp i januarnummeret med bursdagslisten. Den som ble trykket, skulle vært i dette nummeret og den for januarnummeret forsvant. Derfor kommer nok noen gratulasjoner for sent frem. Men her har dere begge listene. Så da håper jeg vi blir tilgitt!

Atle Haugen

Det Gode Liv med sang og musikk

5

«Der ordene tar slutt, begynner musikken», sa Heinrich Heine en gang. Professor Hans M. Borchgrevink nevnte det samme i forelesninger jeg en gang fulgte. Personer med talevansker på grunn av stamming og slag, klarer seg ofte bedre ved å synge sitt budskap. Oppfattelse og hukommelse bedres, mens liv og holdninger styrkes. Før Jesus gikk fra den siste nattverd til Getsemane og Golgata, tok han seg tid til å synge den relaterte sangen sammen med disiplene (Matt 26,30). Sang og musikk kan være styrkende når livet er tungt – enten du synger selv, trakterer et instrument eller lytter til en favorittinnspilling med det gode budskapet om tro, håp og kjærlighet.

100 Gunnar Ingvald Holanger

Arendal menighet, 10. januar

90 Rolf Hamre

Hamar menighet, 15. januar

Harald Per Rogne

Oslo, Ulsrud menighet, 1. februar

85 Wenche Ellinor Håheim

Oslo, Betel menighet, 1. februar

80 Harald Schønning Bunes

Tyrifjord menighet, 11. januar

Laila Flåløkken Jakobsen

Trondheim menighet, 16. januar

Mary Irene Larsen

Vadsø menighet, 20. januar

Marit Solheim

Sandefjord menighet, 23. januar

Erik Rask Arnesen

Oslo, Betel menighet, 23. januar

Elin Skogmo Hope

Bergen menighet, 25. januar

75 Annelise Keyn Fagerstrøm

Hønefoss menighet, 8. februar

Aud Halvorsen Osland

Bergen menighet, 8. februar

Roger Inge Aak

Mandal menighet, 8. februar

70 Arild Berglund

Tyrifjord menighet, 13. januar

100 Erling Hjalmar Johnsen

Hamar menighet, 6. mars

95 Makanya Rugerinyange

Lofoten menighet, 8. mars

90 Einar Esnali

Mjøndalen menighet, 3. mars

85 Helge Melsæther

Lillehammer menighet, 21. februar

Egil Sander Jan Didriksen

Grenland menighet, 23. februar

Harald Rosendal

Sandefjord menighet, 25. februar

Wenche Dahl Sørensen

Tromsø menighet, 27. februar

Kari Aase Reigstad

Tyrifjord menighet, 2. mars

Gudmund Eidså

Eidså menighet, 5. mars

80

Kirsten Brynhild Røyland

Mandal menighet, 10. februar

Carolynn Amber Rhodes

Tyrifjord menighet, 11. februar

Lone Birthe Woie

Tromsø menighet, 15. februar

Åse Helen Aasan

Kristiansand menighet, 20. februar

Solveig Egren

Kristiansand menighet, 27. februar

Liv Åshild Ree Jensen

Sør-Karmøy menighet, 27. februar

Bjørnar Sverre Nordnes

Larvik menighet, 5. mars

Inger Sofie Kvant

Bergen menighet, 6. mars

75 Grete Aaserud

Stavanger menighet, 10. februar

Sølvi Fredin Hartveit

Grenland menighet, 17. februar

Jorge Enrique Araya Pasten

Eidså menighet, 18. februar

Kåre Bernt Sandberg

Lillehammer menighet, 23. februar

Marvin Halle Johnsen

Tromsø menighet, 28. februar

Laila Haugland

Sandnes menighet, 8. mars

70

Asle Noddeland

Lillehammer menighet, 12. februar

Reidun Aakerøe Berglund

Oslo, Betel menighet, 16. februar

Sigrunn Birgitte Nielsen

Sortland menighet, 21. februar

Per Helge Enochsen

Hammerfest menighet, 24. februar

Grethe Trolsrud Johansen

Mjøndalen menighet, 25. februar

Terje Sundland

Strømmen menighet, 26. februar

Anna Kristine Ravik

Oslo, Betel menighet, 28. februar

Torhild Ingebretsen

Grenland menighet, 29. februar

Øyvind Andresen

Oslo, Betel menighet, 7. mars

PdeL

Ledige stillinger ved

Rosendal skole

Det blir muligens ledig en lærerstilling ved Rosendal skole fra 01.08.26.

Rosendal skole ligger i Drammen kommune og drives av adventistmenighetene i Mjøndalen, Kongsberg og Skotselv. Det er et aktivt menighetsmiljø og stort engasjement for skolen i alle disse menighetene.

Vi har et godt arbeidsmiljø, en lærerstab som trives sammen, og et tett samarbeid med foreldrene.

Rosendal skole har 114 elever og er godt anerkjent i lokalmiljøet. Dette viser seg blant annet i stor pågang av nye elever.

Det søkes etter engasjerte allmennlærere som gjerne kan undervise i flere fag både på barnetrinnet og ungdomstrinnet. Kompetanse innen spesped er en fordel.

Personlig egnethet, erfaringsbakgrunn og tilhørighet til adventistkirken vil bli vektlagt.

Nærmere opplysning om stillingene fås ved henvendelse til skolens rektor tlf. 32 87 75 76 eller epost: annhelen.fjellberg@rosendalskole.no

Pensjonsordning gjennom Statens Pensjonskasse. Lønn etter avtale.

Søknadsfrist er 1. april 2026.

Søknaden sendes til rektor på epost eller i post til Rosendal skole, Boks 58, 3051 Mjøndalen.

ADVENTISTKIRKENS ORGANISASJONER I NORGE

Den norske union

Kontor: Røyseveien 41, 3530 Røyse

Postadresse: Postboks 124, 3529 Røyse

Web: www.adventist.no

E-post: post.dnu@adventist.no

Telefon: 32 16 16 70

Bankgironr.: 3000.30.33100

Vipps: 17268

Leder: Victor Marley

E-post: victor.marley@adventist.no

Sekretær: Marianne Dyrud

E-post: marianne.dyrud@adventist.no Økonomisjef: Jóhann E. Jóhannsson johann.johannsson@adventist.no

Adventistkirkens ressurssenter

Postboks 103, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 15 52

E-post: ordre@norskbokforlag.no

Nordnorsk distrikt

Stuertveien 6, 9014 Tromsø

Telefon: 465 41 322

E-post: post.nnd@adventist.no

Leder: Andrew Campell

Vestnorsk distrikt

Postboks 6, 5358 Fjell

Tlf.: 911 20 735. post.vnd@adventist.no

Leder: Patrick Johnson

Østnorsk distrikt

Tyrifjordveien 3, 3530 Røyse

Telefon: 481 55 628

E-post: post.ond@adventist.no

Leder: Claes Lundström

Kurbadet

Akersgata 74, 0180 Oslo

Telefon: 22 20 64 14 / 936 93 060

E-post: post@kurbadet.oslo.no

Leder: Daniel Reiley

ADRA Norge

Pb. 124, 3529 Røyse

Telefon: 31 01 88 00

Bankgironr.: 3000.30.31035 www.adranorge.no

E-post: post@adranorge.no

Leder: Lena Sømme

Norsk Bibelinstitutt

Postboks 133, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 16 32

Bankgironr.: 3000.30.22222 www.norskbibelinstitutt.no

ordre@norskbibelinstitutt.no

Leder: Vidar Hovden

Hope Channel Norge

Postboks 124, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 16 70

Bankgironr: 3000.30.37777 www.hopechannel.no

post@hopechannel.no

Leder: Silja Leknes

Sabbatsskolen: Bibelsamtalen

I høst arrangerte sabbatsskoleavdelingen en spørreundersøkelse om Bibelsamtalen (det nordiske supplementet til bibelstudieheftene). Takk til alle som svarte! Svarene ga oss nyttig informasjon i arbeidet videre. Spørreundersøkelsen viste blant annet at de som bruker Bibelsamtalen, vil fortsette å bruke opplegget, selv om vi slutter å trykke det som et eget hefte som kommer sammen med Bibelstudiestudiene (det offisielle sabbatsskole opplegget).

Fra og med første kvartal 2026, blir derfor Bibelsamtalen bare å finnes på internett. Adressen er lett å huske: www.bibelsamtalen.no

Norsk Bokforlag

Postboks 103, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 15 50

Bankkontonr.: 3000.49.65600 www.norskbokforlag.no ordre@norskbokforlag.no

Leder: Atle Haugen

Tyrifjord videregående skole Tyrifjordveien 25, 3530 Røyse, Telefon: 32 16 26 00 www.tyrifjord.vgs.no post@tyrifjord.vgs.no

Leder: Nina Myrdal

Norsk helse- og avholdsforbund

Postboks 124, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 16 70 / 901 83 859 (m)

E-post: post@norskavholdsforbund.no

Leder: Per de Lange

Syvendedags Adventistenes helsearbeiderforening (SAHA) v/Heidi Ranvik Jensen E-post: heidi.ranvik.jensen@sahanorge.no

Skogli Helse- og Rehabiliteringssenter

Fredrik Colletts veg 13 2614 Lillehammer

Resepsjon: 61 24 91 00

Inntakskontor.: 61 24 92 00 www.skogli.no

E-post: skogli@skogli.no

Leder: Alf Magne Foss

Mosserødhjemmet

Plutos vei 24, 3226 Sandefjord

Telefon: 33 48 81 00 www.mosserod.no. post@mosserod.no

Leder: Anita Hagler

Syvendedags Adventistkirkens

Seniorforening

Telefon: 913 60 841 www.sdasenior.no erling_aaserud@outlook.com

Bankgironr.: 3000 26 41867

Leder: Erling Åserud

Syvendedags Adventistkirkens

Barne- og Ungdomsforening (SABU) Røyseveien 41, 3530 Røyse Tlf: 32161670

Kontonummer: 3000.30.96447

Vipps: #86681 www.sabu.no

Epost adresse: post@sabu.no

Leder: Gry Beate Marley

HEI PÅ DEG!

Barnesiden er for deg som er barn.

Hva heter du?

Hvor bor du?

Hva liker du å holde på med om dagene?

Skriv, tegn eller ta bilde og send til gry.haugen@adranorge.no.

Samtalespørsmål

Hva tror du det betyr å «holde ord»?

Hvordan kan vi si unnskyld hvis vi glemmer noe vi har lovet?

Når kjennes vennskap ekstra trygt?

Venner hjelper hverandre og holder ord

I en landsby langt borte starter to venner hver skoledag med å bære vann sammen. Den ene er liten og blir fort sliten. Hver dag sier den andre: «Kom igjen, jeg skal hjelpe deg!» Når de kommer fram, smiler læreren: «Dere to gjør skoledagen lettere for hverandre!» Små ord, hjelpsomhet og oppmuntringer kan gjøre en stor forskjell.

En venn viser alltid kjærlighet, en bror er født til å hjelpe i nød.

Ordspråkene 17, 17

Vennskapsoppdrag

• Skriv navnet på én du vil være ekstra god mot denne uka.

• Tenk ut ett lite løfte du kan holde (f.eks. «Jeg venter på deg i friminuttet»).

• Tegn et lite vennskapssymbol og gi til vennen din.

Venner for livet

David og Jonatan møttes i kongens slott. Jonatan var sønn av kong Saul, og David var en ung gutt som spilte harpe og hjalp kongen. De ble gode venner med én gang.

Jonatan ga David kappa og sverdet sitt som tegn på vennskap. Han sa: «Jeg vil alltid være din venn.» David lovet det samme.

Selv om kong Saul ble sint på David, holdt

Vennskap

blir sterkere når vi hjelper hverandre.

Jonatan ord. Han advarte David og hjalp ham å komme i sikkerhet. De måtte si farvel, men de gråt sammen og ba Gud passe på dem.

De var venner for livet – fordi de stolte på hverandre og holdt løftene sine.

SIDEN SIST:

Av Victor Marley

HÅ tale rett om Gud

vem er Gud? Og hvordan taler vi rett om ham?

Jobs bok er en av Bibelens sterkeste tekster når det gjelder disse spørsmålene. Ofte blir Job presentert som en bok om hvorfor gode mennesker lider. Men enda mer er den en bok om hvilke gudsbilder vi bærer, og hvordan disse gudsbildene påvirker både vår tro og vår behandling av andre.

Vennene til Job kommer for å trøste ham. De starter godt: De sitter stille hos ham. Men når de begynner å forklare, går det galt. De har et gudsbilde som er «pent og ryddig». Gud belønner de gode og straffer de onde – derfor må Job være skyldig. De vil forsvare Gud, men i forsøket på å forklare lidelsen, ender de med å fremstille Gud som hard, vilkårlig og urettferdig.

Mot slutten av Jobs bok sier Gud til Jobs venner:

krymper, Gud blir mindre, og frelsen oppleves svakere. Gud svarte Job. Gud svarte den som led og klaget, og som kjempet etter svar. Men svaret kom i form av åpenbaring: en tale om Guds storhet. Og Guds tale kom fra stormen. Ja – Gud var i stormen. Ikke fjern. Ikke passiv. Ikke likegyldig. Gud var i stormen, sammen med Job.

Når vi møter usikre tider, når vi opplever sorg, smerte og sykdom, når livet er urettferdig, er Bibelens budskap om Gud at han finnes i stormen. Han er med gjennom stormen. Og han vil lede oss ut av stormen.

Han nektet å slippe Gud, selv når han ikke hadde svar.

«Dere har ikke talt rett om meg, slik min tjener Job har gjort» (Job 42,7).

Setningen er både urovekkende og opplysende. For Job har klaget, protestert og sagt ting han selv innrømmer at han ikke forsto. Likevel sier Gud at Job talte rett. Hvorfor?

Forskjellen ligger ikke først og fremst i hva Job sa, men i hvordan han talte – og hvem han talte til. Etter å ha gitt opp samtalen med vennene, vender Job seg direkte til Gud. Han talte til Gud, ikke bare om Gud. Han holdt fast ved relasjonen. Han stilte spørsmål – protesterte og diskuterte. Han nektet å slippe Gud selv når han ikke hadde svar. Hans ord var ikke perfekte, men hans tro var åpen og ærlig slik at gudsbildet hans kunne utvikle seg.

Vennene derimot var skråsikre. De presset Gud inn i et system som ikke tålte virkeligheten. Et galt gudsbilde får alltid konsekvenser: Det former hvordan vi ser andre mennesker. Jobs venner talte feil om Job fordi de var så sikre på at lidelsen måtte være Guds straff.

Slik er det også i dag. Gjennom kristendommens historie har det blitt forkynt mye frykt, og ofte har forkynnelsen lignet Jobs venners tale – en tale som ikke var rett om Gud. Når frykt blir drivkraften, blir menigheter lett strenge og gledesløse. Teologiske retninger som legger vekt på perfeksjonisme, skyld og frykt, kan føre til at nåden

Jesus led også urettferdig. Han valgte stormen. Han «ga avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja døden på korset» (Fil 2,7–8).

Jesus heter også Immanuel – Gud med oss. Ikke en Gud som står på avstand og vurderer, men en Gud som kommer nær for å åpenbare seg selv. Han viser oss en annen vei og at Guds rike er en annen type rike. Hans drøm for menigheten er at vi skal reflektere dette riket.

Jesus er det klareste bildet av Gud vi har. Derfor er det også i ham vi lærer å tale rett om Gud: med ydmykhet, sannhet og kjærlighet.

Jesus sa:

«For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden» (Joh 18,37).

Å tale rett om Gud er en hellig oppgave. For Guds rykte bærer konsekvenser – for troen vår, for menigheten vår, og for hvordan vi møter hverandre.

Leder for Adventistkirken i Norge

VICTOR MARLEY