Demokrati og kristendom
Et godt og velfungerende demokrati forutsetter en moralsk ryggrad. Side 14
Tør vi la erfaringen påvirke teologien?
Bibelen er Guds åpenbaring til oss. Vi kommer allikevel ikke utenom at den må tolkes. Side 22
Adventnytt
Nr. 9-2025
Ny verdensleder for Adventistkirken
Adventnytt
Syvendedags Adventistkirkens offisielle organ i Norge. Adventnytt kommer ut med 11 nummer per år.
ANSVARLIG REDAKTØR
Victor Marley
E-post: victor.marley@adventist.no
REDAKTØR
Atle Haugen
E-post: post@adventnytt.no
FASTE MEDARBEIDERE
Tom Angelsen
Marianne Dyrud
Øyvind Gjengstø
Jóhann E. Jóhannsson
Claes Lundström
PRODUKSJON
Layout: Norsk Bokforlag
Trykk og innbinding: Aksell
KONTAKT
Postboks 103, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 15 60 ordre@norskbokforlag.no www.adventnytt.no
ABONNEMENT
Bladet sendes kostnadsfritt til medlemmer av norske adventistmenigheter bosatt i Norge.
Andre kan bestille bladet fra Norsk Bokforlag (e-post: ordre@norskbokforlag.no eller telefon: +47 32 16 15 50) til kr. 370 pr. år innenfor Norge og kr. 450 pr. år til utlandet (inkl. forsendelse).
STOFF TIL BLADET
Stoff til bladet må være innlevert senest den 25. to måneder før aktuelt nummer kommer ut.
FORSIDEN
Foto: Elsie Tjeransen / Adventist Media Exchange (CC BY 4.0)
Adventnytt på nett En elektronisk utgave av Adventnytt finner du på Adventistkirkens nettsider, www.adventist.no
Følg oss på Facebook facebook.com/adventist.no
AdventistInfo nyhetsbrev Adventistkirken sender ut et nyhetsbrev hver uke. Er du interessert i ferske nyheter gratis til din e-postadresse, bruk feltet nederst på www.adventist.no
Innhold
Månedens tekst
Øret prøver de ord som sies, likesom ganen smaker på maten. La oss nå velge det som er rett, og sammen finne ut hva som er godt.
(Job 34,3-4 )
Side 10
Side 12
Side 25
VALGÅR
Valg har konsekvenser
Sjeldent har et valg og konsekvensene av det vært så dramatiske og merkbare som valget av Donald Trump til president i USA i fjor høst. Hva var det som skjedde da så mange velgere lot seg forblinde til å tro at en mann som så åpenlyst lyver, snakker visvas og har en historie full av etiske og moralske overtramp, skulle kunne gjøre landet «stort» igjen? Mest uforståelig er det at kristne velgere kunne falle for mannen. Nå sliter både de og verden med konsekvensene.
For valg har konsekvenser. Derfor er de så viktige.
Denne sommeren har vi som menighet også tatt mange valg. Jeg er ikke så bekymret for at vi skulle ha valgt en ny «Trump» til distriktsleder verken i NordNorge, Vest-Norge eller på Østlandet. Tvert imot synes jeg vi har fått gode ledere som det er lett å støtte opp om og jobbe sammen med.
Vi har også fått en ny verdensleder. Erton Köhler er et temmelig ubeskrevet blad for de fleste av oss. Men talene han holdt på Generalkonferansen, ga signaler om en leder som ønsket en åpen og raus menighet med plass til alle som i en familie. En familie med rom for meningsforskjeller, men med et felles mål og en tydelig misjon. De norske delegatene til storsamlingen i USA har uttrykt sin optimisme etter de signalene han ga. Det lover godt. For selv om GC er langt unna oss, har vi merket at det som blir vedtatt der, også angår oss. Selv om det er den lokale menigheten som har størst praktisk betydning for oss, er vi del av en større familie.
ENDA ET VALG
Denne måneden står vi overfor enda et valg. Nå er det Storting og regjering som står på valg, og vi får være med på det valget. I våre kretser har det ofte vært litt diskusjon om dette med politisk engasjement. Som menighet har vi alltid vært opptatt av religionsfrihet. Historisk har vi sett hvordan sammenblanding av religion og
politikk har ført til overgrep og forfølgelse. Derfor har vi som menighet alltid forsøkt å forholde oss nøytrale til politiske partier og kun engasjert oss i enkeltsaker når det har vært aktuelt. Det betyr imidlertid ikke at vi som medlemmer skal, eller bør, forholde oss passive eller nøytrale til politiske valg i samtiden. «Hjemmesitterpartiet» bidrar normalt til at det største partiet vinner valget. Hadde hjemmesitterne deltatt i valget, hadde Trump neppe vunnet har det blitt påpekt. Så ved ikke å velge, ikke ta stilling, tar man også et valg. Men var det dette de tenkte, amerikanerne som satt hjemme, da de valgte å ikke stemme?
Ved ikke å velge, ikke ta stilling, tar man også et valg.
Mange kristne i Norge slutter opp om de kristne partiene fordi de har tydelige merkesaker som å være mot abort og skepsis til LGBTQ-spørsmål. Men politikk er mer enn enkeltsaker. Det handler om rettferdighet, frihet og trygghet for alle mennesker, også for dem som har et annet livssyn eller tro enn oss. Det er klart at vi adventister er opptatt av religions- og livssynspolitikk, skolepolitikk og helsespørsmål. Men noen ganger må vi kanskje se forbi våre egeninteresser for større verdispørsmål som berører mange. Som pasifist er jeg for eksempel mot all krig. Men jeg kan ikke med god samvittighet la det hindre meg i å støtte ukrainernes frihetskamp mot en overgriper som Russland. Det er prisverdig fra et kristent perspektiv å være mot abort. Men er det rett å bruke politikk for å få gjennom vårt
syn på dette og dermed hindre dem som ser dette annerledes?
For ikke å snakke om å kjempe tapte saker! Vi vet at det er flertall for fri abort i Norge. Det har liten hensikt å stadig kjempe for endring av loven. Det har ikke blitt færre aborter av at kristne har kjempet mot abortlovene – og det var vel målet? Så er det ikke på tide å finne andre måter å kjempe for livsvern og menneskeverd på?
Det finnes dessverre ikke et parti som det går an å være 100% enig med. Men valget sier noe om retningen samfunnet tar og hvilke verdier politikerne legger til grunn for sine valg. Derfor kan du og jeg gjennom vår stemme gi et tydelig signal om hvilke verdier vi mener bør løftes frem. Så bruk stemmeretten!
DET VIKTIGSTE VALGET
Men et enda viktigere valg enn politikken, er spørsmålet om hva vi svarer på Jesu kall til å bli disipler. Derfor er det med stor glede vi kan rapportere om alle som blir døpt i menighetene våre. Denne gangen er jeg derfor glad for å kunne fortelle om dåp mange steder i landet i det siste. Og flere er på gang. Du vil få vite om det gjennom Adventnytt!
Godt valg!
i Adventnytt og leder for Norsk Bokforlag.
Redaktør
ATLE HAUGEN
Aktivitetskalender
SEPTEMBER
23/8 – 29/9 Hjelpeaksjon kjernetid
4. VND styremøte
5.–7. CONNECT, tenåringstreff VND
5.–7. NND Ledertreff
7. ØND styremøte
19.–21. Kvinnetreff på Dønna 20. TVS Reunion, jubileum 22.–26. ABSOLUTT 9ENDE, Vegårtun
26.–28. Parhelg VND
28. DNU styremøte
OKTOBER
3.–5. Mattesonskolens inspirasjonstreff
4. PROSESS
11.–18. Misjon 10/40 uke 17.–19. Teen Forum
24.–27. VND ledertreff
31.–2. nov SABU lederkonferanse 2025
Menighetskalender
SEPTEMBER
13. Kollekt: Verdensmisjonen (F)
20. Ungdomsdagen
27. Brevskolens dag
27. Kollekt: Norsk Bibelinstitutt (C)
OKTOBER
11. Pastorens dag
11. Kollekt: Adventnytt (C)
18. Fokus på SDA historie
25. Fokus på skaperverket/miljø
A: TED
B: 50% TED 50% DNU
C: DNU
D: Distrikt
E: 10% GC / 90% DNU
F: GC
UT PÅ DYPET
Av Rune Olsen, Tønsberg
Da Jesus var ferdig med å tale, sa Han til Simon: «Legg ut på dypet og kast ut garnene til fangst!» Simon svarte
Ham: «Mester, vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men likevel, på Ditt ord vil jeg kaste ut garnet.» Da de hadde gjort dette, fikk de så mye fisk at garnet deres holdt på å revne. Luk. 5, 3–6.
Her er det mye å grunne over, hva kan vi lære fra denne hendelsen i dag? For det første er det viktig at vi handler på Jesu ord. Men hva var det han ba dem om å gjøre? Jo, han ba dem å legge ut på dypet. Det betyr at det ikke var noe fisk på grunt vann, og det betyr at heller ikke vi har noe velsignelse å hente på grunt vann.
Det lar seg ikke gjøre å finne Guds velsignelser på troens grunne og overfladiske vann. Det er mange som kaller seg kristne, men de fleste finner seg til rette på grunt vann og blir værende i strandkanten. De forlater aldri fullt og helt det gamle og velkjente, det gamle livet.
Det finnes mange som er kalt ved hans navn, men aldri legger ut på dypet. De tror, men det er en grunn og overfladisk tro. De leser sin Bibel, men nøyer seg med å forbli på Ordets grunnvann, på overflaten, de forholder seg bare til bokstaven, og de ber, men bare på et overfladisk nivå. De våger aldri å kaste seg ut på troens dype favner. De tar seg ikke tid til det. De fleste kjenner til Guds kjærlighet, men kommer aldri i berøring med dybdene i Guds kjærlighet. Som følge av dette, får de aldri erfare de dype velsignelsene Gud har for dem. Paulus’ bønn til Efeserne:
Derfor bøyer jeg mine knær for Far, han som har gitt navn til alt som kalles far i himmel og på jord. Må han som er så rik på herlighet, gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd. Må Kristus ved troen bo i deres hjerter og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet. Må dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap. Må dere bli fylt av hele Guds fylde! Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår, ham være ære i kirken og i Kristus Jesus gjennom alle slekter og evigheter! Amen. (Efeserne 3,14-21)
Så hvis vi ønsker å erfare Guds velsignelser, ja, da må vi forlate grunnene og legge ut på dypet, bort fra strandkanten, vekk fra alt som kan forstyrre oss og lede oss på avveier, vekk fra det gamle og velkjente, ut på dypet til troens dype vann. Det er der velsignelsene våre ligger og venter på oss.
Men som det står skrevet: Det intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte, det som Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham … 1 Kor 2,9–10
Av Lena Sømme
MEN INSPIRERENDE VISJON
Vårt oppdrag er å spre gode nyheter og formidle et håp basert på Guds kjærlighet og Jesu gjenkomst.
ed solen stekende på blikktaket, hørte jeg henne fortelle om hvordan hun fra hjemmet sitt flyktet for livet over grensen til nabolandet. I flyktningebosettingen hun kom til, så hun ikke andre muligheter enn å selge kroppen sin. Kvinnen foran meg snakket om hvordan livet hadde vært for et par år siden da hun måtte ta veien fra Sør-Sudan over grensen til Uganda. På veien mistet hun både trygghet og troen på sin egen verdi.
Dette var første turen jeg tok som ny generalsekretær for ADRA Norge tidligere i år. Det jeg så og hørte i Uganda - den røde jorda, lukten av regnvåt leire og lyden av fuglene da sola gikk ned – var kjent fra flere tidligere besøk. Jeg kjente også igjen blikket og historien hennes.
For hva er et menneske verd? I Norge bruker staten ca. 360,000 kroner per innbygger i løpet av et år. I kontrast til dette, er tilsvarende beløp i Uganda ca. 14,000 kroner, og i Sør-Sudan ca. 500 kroner. Bibelen sier at alle mennesker er skapt i Guds bilde, at vi tilhører det samme fellesskapet i Kristus og at Gud til og med har telt hvert hårstrå på hodene våre. Dette gir meg håp. Vår verdi er ikke bestemt av det vi opplever, velstanden vår eller det vi gjør. Hver enkelt er uendelig verdifull bare i kraft av å være til.
Denne overbevisningen om iboende verdighet, utgjør fundamentet for det vi gjør i ADRA. Som Adventistkirkens bistandsorganisasjon, jobber vi for at hvert menneske kan nå sitt potensial og leve et liv i verdighet. ADRA er et redskap for å helbrede brutte relasjoner og gjenopprette folks verdighet i harmoni med skaperen og skapelsen. Mens vi bygger på disse bibelske prinsippene, legger vi stor vekt på profesjonalitet og målbare resultater i alt vi gjør.
ADRA er en del av vår felles misjon i Adventistkirken. Den nyvalgte lederen for Adventistkirkens verdensforbund
(GC), pastor Erton Kõhler, var tydelig i sitt budskap i en tale han holdt på generalkonferansen i juli i år: Vårt oppdrag er å spre gode nyheter og formidle et håp basert på Guds kjærlighet og Jesu gjenkomst En del av dette oppdraget innebærer å stupe ut i Guds kjærlighet og integrere menneskeverdet i relasjonene vi har, og samfunnet vi bidrar til.
Dette er en inspirerende visjon, men hva betyr det i praksis? Denne høsten er det stortingsvalg i Norge. Kanskje er du lei av å høre politikere krangle. Kanskje syns du ikke de har kranglet nok om de viktigste tingene. Jeg er uansett sjeleglad for at vi har politikere som tør å diskutere. Glad for at vi har rom for uenigheter og trygghet nok til at forskjellene kommer fram. Jeg heier på dem som tør å være uenig. Jeg heier på motstand, debatt og forskjeller.
Dette er også en konkret side av å integrere Guds menneskeverd i samfunnet. Det krever ikke likhet og enighet, men respekt for alles verdi og dermed plass til alle. En verden som har rom for er uenighet, er en tryggere verden for alle. Det er lett å vise omsorg for dem som er lik oss. Rettferdighet og kjærlighet utfordrer oss til å la alle ta del i fellesskapet – spesielt dem som har ulike perspektiv enn våre egne.
Under blikktaket i Uganda, hørte jeg også kvinnen fortelle om et nytt liv. Om møtet med mennesker som gav henne troen på seg selv. Gjennom ADRAs støtte fikk hun ikke bare praktisk hjelp til å lære hvordan hun kunne dyrke jorda sammen med lokale bønder og få en inntekt gjennom avlingen. Hun fikk også oppmuntring som styrket troen på seg selv. Hun fant tilbake til sin egen verdi. Dette er håpet vi formidler i ADRA og vår måte å bidra til å komme nærmere himmelriket.
Samtidig stod det en jente utenfor den åpne døren. Hun hadde et barn på ryggen og ble stående et stykke unna uten å komme inn. Jeg kjente igjen blikket hennes og kunne ane hvilken historie hun bar på. Mange jenter i denne flyktninge-
bosettingen dropper ut av skolen og får barn selv om de er langt nede i tenårene. En studie fra 2024 viste at 1 av 3 jenter mellom 15 og 19 år i flyktningebosettinger i nord-Uganda, har vært gravid. Vi har fortsatt en jobb å gjøre.
Men å gjenopprette håp er ikke en oppgave for meg alene eller for kollegaene mine i ADRA, selv om de er fantastisk dyktige. Vi er alle del av det samme fellesskapet, hvor relasjonene vi bygger, former den verden vi er del av. Vi bygger på grunnlaget andre har lagt før oss og får støtte fra en omsorgsfull og trofast Gud. Noen løsninger trenger vi ikke å finne opp selv – de ligger der som prinsipper vi kan gjenoppdage og gjenbruke. Det er verdt å minne hverandre om.
Derfor inviterer jeg deg til å bli fastgiver til ADRA – en venn for livet. Støtt arbeidet vårt, engasjer deg i ditt eget nærmiljø, be for flyktninger eller delta i frivillig arbeid. Når vi fastholder hverandres verdighet, hjelper vi å bygge den verden Gud ønsker for oss, med håp og helbredelse. Som Arnulf Øverland skrev for nesten hundre år siden: Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred.
Ønsker du å bli fastgiver? Følg denne QR-koden.
Lena er generalsekretær i ADRA Norge
LENA SØMME
En feiringsdag:
Dåp av tre unge troende
Av Aldo Ziko
7. juni var en gledelig milepæl for vår kirkefamilie i Harstad, da vi var vitne til dåpen av tre unge mennesker, Victoria Brown, Ranger Kuu Tar-Noe og Ester Phan Tun, som offentlig erklærte sin beslutning om å følge Jesus. Det var en velsignet og uforglemmelig dag, som ble forberedt med bønn og kjærlighet gjennom teamarbeid og tro.
Da vi visste at mange ville komme – nesten 100 gjester, inkludert venner, slektninger og kirkemedlemmer fra Bø og Sortland – leide vi den lokale baptistkirken. Dette varme og imøtekommende lokalet gjorde det mulig for oss å feire sammen med alle på en behagelig og gledelig måte.
I ukene før arrangementet møttes kirkemedlemmene flere ganger for
Dåp på Lillehammer
Av Simen Trolsrud
nøye å gå gjennom detaljene for dagen. Sanger ble øvd inn, oppgaver ble fordelt og hjertevarme gaver ble forberedt til de nydøpte – hver av dem fikk en blomsterbukett, en bibel og en bok av Daniel Pel. Vi laget også personlige glass til hver ungdom, slik at familie, venner og kirkemedlemmer kunne skrive bibelvers eller oppmuntrende meldinger for å støtte dem på deres reise med Kristus. Sabbaten begynte med sabbatsskole delt inn i fire grupper: norsk-talende voksne, karen-talende voksne, ungdommer og barn. Dette ble etterfulgt av en oppløftende gudstjeneste, hvor lovsang og musikk rørte hvert hjerte. Prekenen, «Jeg har bestemt meg for å følge Jesus», var en sterk påminnelse om vår felles åndelige misjon. Under dåpen sang damekoret «Nothing but the Blood of Jesus», noe som skapte
7. juni var en festsabbat for Lillehammer menighet. Det var dagen da Ruth Elisabeth Engøy tok dåp og ble opptatt som medlem av vår menighet. Hun har i 7 år vært en del av vårt fellesskap, og nå altså også på papiret. Vi er veldig glade for alt Ruth Elisabeth bringer til menigheten og for dette valget hun har tatt. Undertegnende hadde gleden av å døpe henne etter flere studiestunder med gode samtaler.
et hellig øyeblikk. En av foreldrene holdt en rørende takketale, hvor han uttrykte sin dype takknemlighet til alle som hadde bidratt til å gjøre dagen så spesiell.
Deretter overrakte menighetens forstandere gaver og ba for de unge. Mange av de fremmøtte kom frem for å gratulere dem, ta bilder og dele gleden over denne milepælen.
Feiringen fortsatte med en rikholdig potluck, kjærlig tilberedt av familiene til de døpte og støttet av mange fra menigheten. Fellesskapet var varmt, fylt av latter og takknemlighet.
Vi takker Gud for den enhet, kjærlighet og åndelige styrke vi opplevde denne dagen. Mens vi vandrer sammen som én kirkefamilie, fortsetter vi å be for disse unge livene og stoler på Guds ledelse på deres videre reise.
Dåp i Molde
25. juni var det en høytidsstund i Molde - selv om det var en onsdag ettermiddag. Tvillingene David og Jonatan Sundgot ble døpt, og ektheten i deres valg kom tydelig frem. Godt var det at mange av dem som pleier å være i kirken, hadde mulighet til å være vitner til dåpen og at familie fra utlandet også fikk anledning til å være med. Familien bidrog med inspirerende sang og musikk, og gleden var merkbar hos alle.
Rolf Andvik
En dag som blir husket
Av Kakule Kisunzu
Sabbaten 14. juni 2025 var en spesiell dag i Adventistkirken i Vadsø. Denne dagen fikk menigheten seks nye medlemmer, fem gjennom dåp og én ved sin bekjennelse.
Dåpsgudstjenesten var en mulighet til å invitere folk fra lokalsamfunnet til å være til stede.. Responsen var god. Vi var totalt 74 personer i kirken, og blant dem hele 24 barn og ungdommer.
Vår gjestetaler var Tom Angelsen som snakket om Apostlenes gjerninger 8,26-31. Gud sendte Filip for å snakke med den etiopiske hoffmannen som ikke var jøde. Hoffmannen tok imot evangeliet og ble døpt, og var kanskje den første afrikaneren som ble døpt. Angelsen påpekte at evangeliet er for alle uavhengig av kjønn, alder, sosial og økonomisk status og etnisk tilhørighet.
Alle menighetsmedlemmene var involvert i planleggingen og gjennomføringen av gudstjenesten. Barn og unge deltok ved å lede sangen fra talerstolen. Skriftlesningen ble ledet av en ungdom. En spesiell sang ble sunget av det afrikanske koret.
Vi hadde gjester som var i vår kirke for første gang, og flere sa at de ville vurdere
Mjøndalen
Marcus Rea og Ariana og Anneli Josefsen ble døpt i Adventistkirken Mjøndalen den 7. juni. Vi gratulerer og ønsker velkommen i menigheten!
Følgende ble døpt: Divine Neza, Ruth Ngeneye, Esther Kutego Pamungu og Jibu Sezare, mens Soleille Igihozo ble tatt opp i menigheten ved trosbekjennelse.
å komme flere ganger, og spurte om hvor ofte vi har samlinger kirken. Dermed ble denne sabbaten også en dag for å fortsette å så evangeliets frø i Vadsø. Det var også hyggelig at åtte ungdommer fra Alta kom for å være med på dåpsgudstjenesten; kun én av dem er adventist.
I tillegg til dåpen arrangerte den lokale menigheten i Vadsø en pot-luck. Til vår
Dåp i Sandnes
store overraskelse kom gjester som var i kirken for første gang, også med mat og kaker som ble satt på matbordet sammen med det vi hadde forberedt. Kakene ble bakt av speiderne i Vadsø.
Dåpsgudstjenesten var en fellesskapsdag, og vi tror denne dagen var en god måte å skape kontakt med flere i menighetens nærmiljø.
Sabbaten 21. juni ble Mikael Leander Særheim døpt i vår kirke i Sandnes. Familie og menighet tok del i den store gleden at en av de unge har sagt ja til Jesus og ønsket å inngå den gode samvittighetspakt. Menighetens pastor, Arne Bredesen, døpte ham. Arne ba undertegnede skrive ned min opplevelse av gudstjenesten. Mikael Leander har vi som menighet, kunne følge fra tidlige barneår. Han har tatt del i menighetens mange aktiviteter. Nå er han tenåring og skal videre i livet. Jeg blir minnet om pastor TS Valens ord: «Jeg har best erfaring med de unge som velger Jesus.» Det forplikter oss som voksne og eldre, å gjøre menigheten til et godt sted for de unge.
Vi ønsker Mikael Leander, familie og menighet Guds velsignelse.
Karl Martinussen
Foto: Bjørn Aron
Josefsen
Dåp i Skotselv
Av Per Erik Dekkerhus
Det var stor glede og høytidssabbat i Skotselv menighet den 24. mai da Kamil Rogulski ble døpt.
Kamil fulgte sin mamma til Adventistkirken i Skotselv til han var 10-11 år. Men hans kamerater var ikke kristne, og Kamil forsvant sakte ut av menighetens fellesskap. Han var borte fra menigheten i 10 år og tok mange dårlige valg. Men en dag kom han til seg selv slik vi kan lese om den fortapte sønnen i Luk 15..
Han søkte «hjem igjen» til Adventistkirken i Skotselv og ungdomsgruppen Connected. Kamil var glad for den varme måten han ble tatt imot på. Han satte også stor pris på sine nye venner og det sosiale miljøet blant alle ungdommene.
Vi hadde dåpsgudstjenesten i Adventistkirken Skotselv der Kamil hadde sitt vitnesbyrd. Deretter var vi omkring 100 personer som reiste til Gausdal leirsted som Adventistkirken i Mjøndalen hadde leid.
Etter dåpen leste Kamils mamma teksten fra Luk 15,24: «For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.»
Vi knelte ned og dannet en ring rundt Kamil og ba om at Den hellige ånd skulle komme over ham og lede videre i Kamils kristne vekst og om kraft til å spre det glade budskapet.
Til Kamil og alle unge, ja alle: «Slipp aldri taket i Jesu hand!»
Kan det komme noe godt fra Leonard Cohen?
Av Atle Haugen
En idé fra Sigve Tonstad ble i vår tatt videre av en stor gruppe musikere, ledet av Else B. Haugen og Melinda Løver, sammen med Atle Haugen. De satte sammen en gudstjeneste i Mjøndalen med utgangspunkt i sangene og poesien til Leonard Cohen.
Cohen var jøde, men tydelig inspirert av Jesus og Det nye testamente. Han levde et liv som ikke alltid var i tråd med bibelske idealer, men gjennom hele livet kjempet han med sitt forhold til Gud og med jakten på ekte kjærlighet. Disse temaene ligger tydelig i sangene hans.
Sangene treffer mange fordi de tar opp eksistensielle spørsmål og indre konflikter som mange kjenner seg igjen i. I gudstjenesten brukte vi noen av Cohens tekster som utgangspunkt for å sette hans spørsmål i lys av de svar Bibelen gir, og for å åpne en samtale om tro og tvil.
Tilbakemeldingene fra konserten gjorde at vi ønsker å jobbe videre med materialet. Ambisjonen nå er å invitere ikke-kristne til dialog om livets store spørsmål — ikke minst problemstillingen om hvorfor en god Gud kan tillate lidelse og ondskap. Cohen angriper dette åpent i sine tekster, samtidig som han noen steder nærmer seg svar som ligger nært kristen tenkning.
Målet er å bruke Cohens sangrepertoar som inngang til samtaler med mennesker som også strever med disse spørsmålene. Vi vil utvide repertoaret og arbeide for å framføre programmet flere steder, i menigheter som ønsker å nå ut til søkende mennesker.
Altfor ofte ser vi ikke at folk utenfor menigheten også sliter med de samme spørsmålene. Når vi mener å ha funnet noe å bygge på, bør vi også søke å dele det med andre.
Johnson valgt til ny leder i VND
Generalforsamlingen for Vestnorsk distrikt 13. juni, valgte Patrick Johnson til ny leder for distriktet for perioden 2025-2030.
Johnson har de siste ti årene vært avdelingsleder i Syvendedags Adventistkirkens Trans-Europeiske Divisjon. Han har også vært pastor ved Newbold College etter at han i mange år var pastor i Tromsø, Bodø og Oslo Ulsrud. Patrick Johnsons kone, Kari, er sykepleier og kommer opprinnelig fra Hammerfest.
Gjenvalg i Østnorsk Distrikt
På Generalforsamlingen i Østnorsk distrikt ble Claes Lundström gjenvalgt som leder. Claes og hans kone Elbjørg er blitt godt kjent i et distrikt med store geografiske avstander mellom menighetene, og der menighetene har like stor variasjon som geografien. Med seg har han fått et styre bestående av: Marius Jensen (Trondheim), Jonathan Iga (Sarpsborg), Anita Martin (Betel Oslo), Nina Myrdal (Tyrifjord), Marianne Søgaard Aune (Sandefjord), Mary Ann Joro (Lillehammer), Joachim Engan (Grenland), Ole Einar Landsverk (Asker og Bærum), Timon Fossum (Skotselv) og Dofepa Gellamucho (Ulsrud).
Unionsledelsen gjenvalgt
Victor Marley, unionsleder; Marianne Dyrud, organisasjonssekretær; og Jóhann E. Jóhannsson, økonomisjef; ble alle sammen gjenvalgt i henhold til innstillingen fra valgnemnda under generalforsamlingen for Den norske union på Tyrifjord videregående skole fredag 27. juni.
Ny leder av GC
Pastor Erton Köhler er valgt ny president for Syvendedags Adventistkirkens verdensforbund, General Conference (GC).
Pastor Köhler er den første presidenten fra Sør-Amerika, og den andre presidenten som er født på den sørlige halvkule. Han erstatter pastor Ted Wilson, som har vært president for GC siden han ble valgt på generalkonferansen i Atlanta, Georgia, i 2010. Pastor Köhler holdt en kort tale da han takket ja til nominasjonen. «Dere kan forestille dere hvor utfordrende dette øyeblikket er. Ingen er forberedt [på dette]. Jeg er målløs nå. Men før jeg tar fatt på noe annet, vil jeg si at jeg vil gå videre og fornye min tillit til Herren og hans kirke.»
Duda gjenvalgt som leder for divisjonen
Daniel Duda ble gjenvalgt som leder for Trans Europeisk Divisjon på Generalkonferansen i sommer. Han har vært leder for Trans-Europeisk Divisjon siden 2023. Før det var han i mange år lærer ved Newbold College, og er høyt verdsatt, ikke minst i Norge, som en engasjerende taler.
Levende Vann sommerleir:
DREVET AV ÅNDEN
Av Silvia Pel
Fra den 1. – 6. juli var mellom 500 og 600 mennesker samlet i Fyresdal til Levende Vann sommerleir. Vi er dypt takknemlig for et rikt velsignet stevne med rekordhøy deltagelse! Temaet var «Drevet av Ånden», og det ble ikke bare teori. Vi opplevde inspirerende vitnesbyrd, himmelsk musikk, sterk forkynnelse, et varmt fellesskap og mange lærerike og morsomme aktiviteter.
Teknikk-teamet gjorde en fantastisk innsats for at de som ikke kunne være fysisk til stede, også kunne oppleve møtene. Med dem som var til stede i salen, og de som fulgte møtene på nett, var vi godt over 1000 totalt i år!
Sammen med Daniel Pel var gjestetalerne Christopher Kramp fra Tyskland og Lasse Flinker fra Danmark.,. Talerne utfylte hverandre utrolig bra. Undervisningen var både dyp med mange spennende Bibelske koblinger som talte til intellektet, men også veldig personlig og praktisk med slående og levende illustrasjoner som gikk rett til hjertet.
Det var en stor gjeng med barn og ungdom. Engasjerte og dyktige lærere hadde lagt ned mye arbeid i å skape et variert og interessant program for alle aldersgrupper, med fokus på å styrke relasjonen med Jesus og la Ordet tale inn i deres liv. Det var tydelig å se at store og små koste seg. På ettermiddagen var det et luftig program som ga rom for hygge
og moro, enten det var å utforske den populære tretopprunden, eller nyte en mer fartsfylt opplevelse hengende etter speed-båten.
Sabbaten er alltid et høydepunkt – både ettermiddagsmøtet med sang og vitnesbyrd, og kveldsmøtet som ble avsluttet med dåp i Fyresvatn. Det ble en høytidelig og gledesfylt opplevelse. Tre ungdommer hadde bestemt seg for å gå i pakt med Jesus, og de delte sine personlige vitnesbyrd. Tilbedelsen fortsatte gjennom spontan sang og lovprisning til langt på kveld, og jeg tror vi alle følte på Åndens nærvær.
Vi ber om at temaet «Drevet av Ånden» må fortsette å inspirere i hverdagen, og at vi alle skal få oppleve å være Jesu disipler i våre lokale menigheter og nærmiljø.
HVA GIKK DU GLIPP AV?
Tekst og foto: Atle Haugen
Noen få regndråper, stekende sol, god badetemperatur, godt fellesskap og god tradisjonell stevnemat: Det var noe av det du som ikke var på Sommerstevnet i Nissedal i sommer, gikk glipp av. Men enda viktigere er nok alt du ikke har fått med deg: viktige sider av kjente fortellinger fra Bibelen. På kveldsmøtene tok Laurence Turner for seg Daniel, Hanna, Fru Kleopas, Rut og Abrahams historier og fikk frem poenger og utfordringer du neppe har fått med deg på egenhånd. På formiddagsmøtene gikk Harald Giesebrecht og Gry Beate Marley på hver sin måte gjennom historien om Den fortapte sønn og åpnet opp for helt nye tanker og perspektiver. Tenåringene ble utfordret av Jadanna Lijkendijk fra Danmark, og de unge voksne fikk høre Anthony Fuller fra England. Alt rammet inn av variert og engasjerende sang og musikk fra et stort team av musikere og sangere ledet av Gry Haugen og Else B. Haugen. Så det åndelige innholdet i årets stevne var av det næringsrike og inspirerende slaget.
Markedsdagen er alltid et høydepunkt
på stevnet. Deltagerne er nemlig ikke bare opptatt av seg selv og sin egen ferie, de tenker også på andres behov. Kreativiteten for å samle midler til ADRA er stor. Og i år igjen overgikk man seg selv. Både auksjonen, ledet av Per Håkon Solberg, og pizzastekingen fra gjengen fra Betel var nok de mest spektakulære bidragene. Eller hva sier du til en pose popcorn til kr 4.000 og et kilo honning til kr 2.600? Til sammen kom det inn over kr 160.000 til ADRA!
Vannaktiviteter og alt mulig annet man finner på, bidrar til trivsel og minner. Nytt av året var Herrebadet og Damebadet. En kort andaktsstund om morgenen med etterfølgende bad for henholdsvis herrer og damer.
Men dåpen på sabbatsgudstjenesten er alltid et høydepunkt. Denne gang var det to unge gutter som hadde valgt å vise sin tro på Jesus gjennom å bli døpt på Sommerstevnet. Det var Timon Engan fra Grenland og Jonathan Klamas fra Mjøndalen. Sammen med familiene deres og forsamlingen på over 600, ble de ønsket velkommen til troen og menigheten.
Nok en gang har Sommerstevnet levert, og takk går til leirsjef Harald Giesebrecht og staben i SABU.
En ny start: UNGDOM I FLYKTNINGBOSETTINGEN
BIDIBIDI BYGGER LIVET PÅ NYTT
Tekst: ADRA | Gry Haugen, Kommunikasjonssjef ADRA Norge
Foto: ADRA | Frank Spangler, Multimediaspesialist ADRA Canada
Ladu Stephen er selv flyktning og bosatt i Bidibidi. Han vet hvor skoen trykker – for han har vært der selv. Nå arbeider han for ADRA som lokal rådgiver innen psykososial støtte. Han er til stede og tilbyr samtaler og rådgiving når de unge mødrene samles, når kvinner, menn, ungdom og eldre møtes i grupper for fred, forsoning og konfliktløsning.
Ihjertet av Bidibidi-flyktningbosettingen i det nordlige Uganda, under en stor parasoll som beskytter mot den stekende solen, sitter Ladu Stephen med to stoler og et bord. Han er sosialarbeider og rådgiver – og selv flyktning. Men Ladu snakker helst ikke om sin egen historie. Hans fokus er på fellesskapet og på å styrke mennesker som har mistet alt.
Med utdanning i sosialt arbeid og rådgivning fra Arua, arbeider han for ADRA som lokal rådgiver innen psykososial støtte. Han er til stede når de unge mødrene samles, når kvinner, menn, ungdom og eldre møtes i grupper. Arbeidet handler om bevisstgjøring, forebygging og konkrete løsninger – ofte på svært komplekse utfordringer.
PSYKOSOSIAL STØTTE
Ladu arbeider med psykisk helse, familierådgivning, henvisninger til medisinsk og psykologisk hjelp og håndtering av kjønnsbasert vold. Han tar opp temaer som sykdom, matmangel, vannmangel i tørketiden, enslige barn og tenåringsgraviditeter.
Under intervjuet ble samtalen avbrutt av en ruset person
som skrek og truet. Politiet ble tilkalt, og jeg måtte søke dekning bak en vegg. Hendelsen illustrerte en av de store utfordringene Ladu jobber med: rus- og alkoholmisbruk og konflikter i leiren der mange mennesker er traumatiserte fra krig og flukt.
DIALOG SOM VERKTØY FOR ENDRING
Konfliktene som kan oppstå i Bidibidi-bosettingen, har mange årsaker – alt fra ubetalte lån til konkurranse mellom flyktninger og vertssamfunn om ressurser som gress og ved. Ladu sørger for dialoger og møter, og involverer både lokale myndigheter og UNHCR når det er nødvendig. Men han understreker viktigheten av alltid søke å finne løsninger på lavest mulig nivå – i gruppene og i fellesskapet.
– Å være en del av en gruppe gir mennesker mulighet til å dele utfordringer og finne styrke i fellesskapet, sier Ladu som ofte starter med individuell rådgivning før han går videre med gruppesamtaler. Gjennom arbeidet bygger Ladu broer av vennskap og håp mellom mennesker – i en kontekst der dette kan være det mest verdifulle som tilbys.
Tidlig en onsdag morgen møter vi Jaqueline Joan midt i en frodig kassavaåker som strekker seg lenger enn et fotballfelt. Hun smiler bredt, men bak smilet leses historier om tap, styrke og håp. Jaqueline er 43 år gammel, enke og mor til seks barn i alderen 9 til 24 år. Hun kommer opprinnelig fra Kajo-Keji i Sør-Sudan, men måtte flykte etter at opprørere angrep landsbyen hennes i 2016. – De kom midt på natten, forteller hun stille. – De drepte 15 naboer. Fem av dem med macheter. Mannen min ble også drept.
Hun flyktet med barna sine og det lille hun klarte å bære: to store kjeler, én matte, én jerrykanne, ett ekstra klesskift og et teppe. – Barna hadde bare klærne de gikk i. Men ADRA sin opplæring ga meg tro og styrke.
I dag leder Jaqueline en gruppe på 28 enker som dyrker kassava sammen. Hun er stolt leder for kvinnegruppa med småbønder, og
Jaqueline er en stolt leder av kvinnegruppa som dyrker kassava. Sist høst produserte gruppa hele 500 kilo kassava per person. Det er et godt marked for kassava i området. Inntektene går først og fremst til barnas utdanning.
Sterke røtter i kassavaåkeren:
det med god grunn. Gruppen har lært dyrkningsmetoder gjennom ADRA, og i høst produserte de hele 500 kilo kassava per person. Kassava er en viktig basisvare i området, og det finnes et godt marked for den. Inntektene – som kan komme opp i én million ugandiske shilling – går først og fremst til barnas utdanning.
– Jeg har lært å dyrke kassava, erter, løk, okra og kål, sier hun. – Jeg har også noen geiter. Nå kan jeg ta vare på både min egen hage og gruppens felles åker.
Hun forteller at de tidligere mottok mat fra Verdens matvareprogram (WFP), men at det nå er kunnskapen og fellesskapet som bærer dem videre. – Vi var alle traumatiserte, men nå føler jeg meg mer stabil. Jeg er så takknemlig for ADRA. Jeg ber om at Gud må velsigne og åpne dører, ikke bare for oss, men for mange flere som trenger hjelp.
HJELPEAKSJON
ER NÅ! HUSK: KJERNEPERIODE HJELPEAKSJON 23. AUGUST
Bidibidi: En av verdens største flyktningbosettinger
Bidibidi flyktningbosetting ligger i det nordvestlige Uganda, nær grensen til Sør-Sudan. Den ble etablert i 2016 som svar på den eskalerende konflikten i Sør-Sudan, som tvang hundretusener på flukt. Ugandas åpne flyktningpolitikk gjorde det mulig å utvikle Bidibidi som en bosetting snarere enn en midlertidig leir.
I dag bor det mellom 200 000 og 270 000 mennesker i Bidibidi. Rundt 82 % av befolkningen er kvinner og barn, mens kun 2 % er over 60 år. De fleste flyktningene kommer fra Sør-Sudan og har opplevd alvorlige traumer og tap.
ADRAs arbeid i bosettingen omfatter blant annet psykososial støtte, yrkesopplæring og inntektsgivende arbeid. Til tross for utfordringer som begrenset tilgang til helsetjenester, utdanning og arbeid, har Bidibidi utviklet seg til et levende samfunn med skoler, markeder og lokale initiativer. Bosettingen er delt inn i fem soner.
Takk for at du støtter ADRAs Hjelpeaksjon. www.adranorge.no/hjelpeaksjon
ADRAs oppgave er å tjene mennesker, slik at alle kan få de mulighetene i livet som Gud ønsker. Vi hjelper mennesker i nød uavhengig av alder, kjønn, etnisk bakgrunn og politisk eller religiøs tilhørighet.
Bidibidi 5
Vipps til ADRA 19543 eller til lokalt nummer: Søk sted/skole + ADRA gi.adranorge.no/hjelpeaksjon
ADRA (Adventist Development and Relief Agency) er Adventistkirkens globale bistandsorganisasjon som arbeider i 120 land. ADRA Norges programmer legger særlig vekt på å bedre kvinners og barns arbeids- og livssituasjon gjennom klimatilpasning og bærekraftig dyrking av mat, inkluderende kvalitetsutdanning og livslang læring for alle.
DEMOKRATI OG KRISTENDOM
Av Sverre Skoglund
Europeisk kultur har to opphav: Den hebraisk/kristne gudstro og de gamle grekeres søken etter sannhet. Disse to kildene, som i sin natur er uforenlige, har virket mot og med hverandre i minst 2500 år. De greske tenkerne gav støtet til utvikling innen naturvitenskap, matematikk, medisin, filosofi og, ikke minst, demokrati, dvs. måten å ordne samfunnet på. Fra gresk demo – folk, og krati – styre, makt. Interessant nok, enn i dag, er gresk vitenskapens språk.
Protagoras, gresk tenker som levde omtrent på profeten Daniels tid, er kjent for følgende sats: «Mennesket er målestokk for alle ting». Allerede i oldtiden slo man altså fast: Mennesket er tilværelsens sentrum, den verdi som alle livets fenomener prøves mot.
Kristendommens svar på dette var og er: «Nei, Gud er målestokk for alle ting. Gud er alle tings opphav og tilværelsens øverste autoritet». Følgelig er kristentroen det livssyn som kan gi mening til vitenskapens sannheter. Disse motsetningene, så presist formulert for tusener av år siden, er høyaktuelle den dag i dag.
Striden står altså om mennesket, om det er selvsuverent, eller ansvarlig, overfor en høyere makt, en skaper, en Gud. Og om demokratiet, folkestyret, bare er et praktisk styringssystem – i mangel av noe bedre, eller om det er en menneskeskapt religion som det suverene mennesket uttrykker seg gjennom? Når man hører ordet «udemokratisk» brukt som skjellsord, skulle man tro det siste.
Et menneskesyn er altså demokratiets forutsetning enten man er seg det bevisst eller ikke. Hva er så et menneske, og hva er det verdt? Trass i store og sterke påstander fra ateistisk hold, er det ingen kultur eller
religion som setter mennesket så høyt som det kristendommen gjør. «For så høyt har Gud elsket verden (mennesket) at han gav sin sønn…» osv. Ingen ateist eller humanetiker kan komme opp med en lignende begrunnelse for menneskets verdi.
Historien forteller om kristendommens meget trange fødsel, med forfølgelser, korsfestelser og martyrium, men så om en utvikling til statsreligion, som i høymiddelalderen ble den dominerende politiske og økonomiske makt i Europa. De mange vakre katedraler minner om kirkens storhetstid. Og selv den tysk-romerske keiseren, Henrik IV, måtte tusle til Canossa og pent be om pavens velvilje.
Men kirkens verdslige makt og rikdom sto i grell kontrast til det eksempel kristendommens grunnlegger, den lutfattige snekkeren fra Nasareth, hadde gitt. I en dypsindig samtale med en romer sa han: «Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, hadde mine menn stridt for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene.» Han hadde ved tidligere anledninger takket nei til kongemakt. I en av sine lignelser, kanskje den korteste han noen gang fortalte, viste han oss hvordan hans evangelium skulle virke i samfunnet. Det skulle være en surdeig som gjorde sin gjerning i melet, enten melet var hvete, havre, bygg eller hvilken som helst melsort (Matt 13,33).
I vår moderne tid synes denne surdeigen å være forsvunnet fra det offentlige liv. Gud er avsatt som målestokk for alle ting. Mennesket har satt seg selv i Guds sted. I vårt kjære broderfolks «Regjeringsformen», tilsvarende vår norske Grunnlov, heter det utvetydig: «All offentlig makt i Sverige utgår från folket». Altså ikke fra Gud. Ei heller fra kongen.
Nei, fra oss selv. Vi, velgerne. Det er vi som har makten. Rett og galt avgjøres av hva vi synes og av antatt medfødt legning. Og livets mening er å realisere seg selv, hva det nå enn måtte bety.
Dette menneskesynet dominerer vår kultur. Vi møter det overalt, i politikken, i media fra morgen til kveld, i kunsten og, ikke minst, i skolen. Og meningsmålingene er det postkristne menneskes gudsåpenbaring.
Hva så med demokratiet? Er mennesket i stand til å styre seg selv? Hvis det ikke hadde vært for den tragiske historien i 1. Mosebok kapittel 3, hvor det fortelles at mennesket stolte mer på sin egen situasjonsanalyse enn på Guds påbud, ville demokratiet fungert utmerket. Et godt og velfungerende demokrati forutsetter en moralsk ryggrad, et verdisett som deltagerne i samfunnet føler seg forpliktet på. Og bedre verdisett enn De ti bud og Bergprekenen finnes ikke.
Demokratiet er bare et styringsverktøy. Moralsk styrke eller moralsk forfall ligger hos velgerne, ikke i styringsverktøyet. En kan derfor godt si at velgerne får det styre (Storting f.eks.) som de fortjener.
For ca. 4 år siden ga en kjent statsviter i Norge, professor Janne Haaland Matlary, ut ei bok med tittelen Demokratiets langsomme død. I den bekymrer hun seg over at demokratiets nødvendige grunnverdier, (ærlighet, klassisk dannelse osv.) ikke lenger er samfunnets ryggrad i mange deler av verden. Hadde hun da kjent til utviklingen i verden de siste 4 årene, ville hun kanskje strøket ordet «langsom» i boktittelen.
Sverre Skoglund er med sine 97 år for lengst pensjonert fra en lang karriere i skolen, men fortsatt en klar tenker. Han er bosatt på Senja.
TAKK FOR DENNE GANG!
Så er skoleåret slutt for alle. Ekstra sterkt merkes det for avgangselevene. For da er plutselig ingenting lenger som det har vært. Det er både vemodig og spennende!
Avslutningen for avgangselevene ble markert søndag 22. juni. Fint vær med noen skyer dannet kulissene, og i aulaen var det høytid, nydelig musikk, vakker sang med Sananina, egenkomponert sang fremført av Øystein Kolstad med akkompagnement, og det var taler.
Dagens hovedtaler var Iselin Fjeld, tidligere elev ved TVS, tidligere miljøjournalist for NRK, nå prosjektleder for oljeomstilling i ZERO. Hun delte mange gode tanker med elevene, oppfordret dem til å være sine fremtidige valg bevisst, og ta med seg det gode i fortiden inn i fremtiden. Hun beroliget også ved å si at man alltid er underveis, og at hva man skal bli når man «blir stor», er for mange et
åpent spørsmål gjennom mesteparten av livet.
Holes ordfører Syver Leivestad og DNU’s leder Victor Marley holdt taler med gode ord og tanker. Så var det tid for overrekkelse av vitnemålene, og til slutt var det utmarsj, bokstavelig og billedlig talt.
Etter fotografering ute, var det middag for avgangselevene og deres følge. Nydelig dekkede bord og ditto mat. Kontaktlærerne Sissel Brekke og Robert Häggblad holdt taler til sine klasser. Celine og Kezia holdt tale for elevene, og Micah hadde laget et flott resymé på film som ble vist i aulaen, før desserten ble servert. Å dømme ut fra stemningen, både i aulaen og spisesalen, virket det som alle opplevde en god blanding av fin og høytidelig avslutning av én fase, og markering av begynnelsen på en ny fase i livet!
Vi ønsker dere Guds velsignelse og nærvær videre i livet, og husk at dere er alltid velkomne på besøk til TVS! Kirsten Robertsen
HERLIG SISTE SKOLEDAG
Snart ferie! Men først: Body & Brain. Full innsats, gi alt for laget, her skal pokalen vinnes! Åne Myrdal var ansvarlig for B&B i år. Han tok oppgaven på strak arm. Poster som presisjonssparking av fotball gjennom rokkering, puslespill, holde ball i luften ved hjelp av presenning mens man løper rundt jenteinternatet på tid, kaste halvfulle vannflasker og få dem til å lande stående, lage sine klasseinitialer (f.eks. 1STB) i kroppsformasjon, kaste ball til hverandre mens man står på en bosuball, osv., osv. Og så stafett som finale. Latter, lagånd, full innsats, samarbeid, koordinering og heiarop – en herlig stemning på hele skolen.
Vandrepokalen gikk også i år til 2STA. Vi gratulerer!
Kirsten Robertsen
HYTTETUR VÅR
2STA
Torsdag 12. og fredag 13. juni dro 2STA på hyttetur til Mustadkroken. Det var god stemning i hele klassen, og det ble mye tid til spill og lek. Noen var tøffe og tok seg et bad, andre slappet av, og noen dro på fisketur. (Det ble fisk!) På ettermiddagen satt vi ute og koste oss lenge i det fine været mens vi spiste grillmat, spilte kort og hadde det koselig. På kvelden ble det også nok av spenning ved at en slange ble observert gjentatte ganger. Det ble døgning på enkelte!
Denne turen har vært en fin opplevelse og har styrket samholdet i klassen.
Selma
Ramsrud
1STA + B
Siste uka før sommerferien dro 1. klasse studiespesialisering på hyttetur til Mustadkroken. Etter 2,2 km på tur i fint vær. kom vi til hytta. Der ble rommene fordelt, og de av oss som skulle sove ute, fant et passende sted for hengekøye eller telt. Til middag var det pølser og annen grillmat. Senere var det quiz og «4 i sofaen», etterfulgt av snacks, kos, spill og prat. Vi som sov ute, ble ikke helt enige om vi syntes temperaturen var behagelig eller ikke, og mange av dem som sov inne, fikk ikke optimal søvnmengde. Likevel klarte vi, dagen etter, å følge med på et lite foredrag om fugler, samt å løpe rundt på «15 gjelder». Deretter ble det servert vafler, og det ble fordelt arbeidsoppgaver for å få ryddet ut av hytta. Etter det ventet den samme gåturen tilbake før vi ble kjørt til skolen. Alt i alt var det en fin opplevelse, og det var fint å få vært litt sammen på slutten av året.
VELKOMMEN
TIL LEVELUP!
Helgen 24.-26. oktober blir det LevelUp igjen. Dette arrangementet er kommet inn i stedet for Absolutt TVS, og arrangeres for elever fra hele landet, på 10. trinn og videregående skole.
Dette er en helg full av lagarbeid og overraskelser. Her venter spennende oppgaver, fine premier, og en unik mulighet til å bygge fellesskap og ditt forhold til Jesus.
Arrangementet har fått navnet LevelUp fordi hele helgen (bortsett fra måltider, Friship, gudstjeneste og sabbatsskole) er organisert som et spill. For å komme fra det ene nivået til det andre, må spørsmål og oppgaver besvares eller løses. Derfor «LevelUp», altså.
I begynnelsen av september vil det bli lagt ut påmeldingslenke på TVS’ hjemmeside. Gå inn på www.tyrifjord.vgs.no , «ressurser» og «påmeldinger». Påmeldingsfrist: 10. oktober. Etter påmeldingsfristen dobles prisen for arrangementet!
Programmet starter fredag fra kl. 17 og avsluttes søndag etter middag (som er kl. 13.)
Bli med på en helg du aldri vil glemme!
Hilsen Marielle og Agathe
ÅRBOKEN 2024/25
Hvert år er det like stor spenning knyttet til årboken. Hvert år nedsettes en komité som gjør en stor innsats for å samle bilder og stoff til boken. I år var det volontør Carolina som sto for redigeringen, og resultatet ble virkelig flott.
Hvert år er det også et kappløp med tiden: Årboken må rekke frem fra trykkeriet før skoleslutt! I år ble det det ekstra hektisk. Forsendelsen fra trykkeriet ble forsinket, og dermed løp tiden mot skoleslutt veldig fort. I 12. time fikk vi levert årboken på døren, takket være iherdig innsats, på våre vegne, av Günther Lauterer. Han dro i alle de tråder han kunne, fikk pakkene ut av leveransekøen og var virkelig en reddende engel. Vi vil rette en stor takk til ham for innsatsen! Takket være hans innsats, kunne elevene glede seg over årboken da den ble delt ut etter Body & Brain siste skoledag. Det ble mye skriving på minnesidene før skolen langsomt ble tømt for elever. En fin måte å avslutte skoleåret på.
Kirsten Robertsen
Godt nytt skoleår!
Skoleåret 25/26 er i gang, og vi har lagt bak oss åpningshelg, politisk debatt etterfulgt av skolevalg og høstens konkurranse mellom klassene: Body and Brain. Nå skriver vi september med innhøsting av frukt på gården. Sannsynligvis kan vi også i år tilby vår økologiske eplemost for salg. September er også måneden der vi viser nestekjærlighet i praksis ved å samle inn penger til ADRAs årlige hjelpeaksjon. Mot slutten av måneden inviterer vi tidligere elever til jubileumshelg. Vi er heldige som kan drive kristne friskoler i
Norge. Adventistskolene er en stor og viktig del av Adventistkirken i Norge. I september 2023 følte alle friskolene i Norge seg truet av varslet kutt i finansiering. Jeg oppfordrer derfor alle til å huske på TVS, adventistsskolene og de andre kristne skolene i Norge ved stortingsvalget. Ta gjerne kontakt med oss dersom dere ønsker besøk av ansatte eller elever til gudstjenester. Fra TVS ønsker vi alle en god høst.
Med vennlig hilsen
Nina Myrdal, rektor
Bokklubben
Vil du være først ute med de nyeste bøkene og samtidig få dem til rabattert pris?
Bokklubben vokser – og det gjør også mulighetene for å tilby deg de beste bøkene.
Takket være sommersalget og tilbakemeldinger fra kjøperne våre, skaper vi en bokklubb som er relevant og som setter dine ønsker i sentrum.
Bli med på trenden og oppdag en verden av interessante og spennende bøker.
Meld deg inn i dag – og vær med på å forme framtidens utgivelser!
Som bokklubbmedlem får du:
• 20% på de nyeste bøkene i Bokklubben + fraktfri utsendelse ved hovedutsendelsen.
• 10% på alle de ordinært prisede bøkene – også barnebøkene!
• 15% rabatt på Sunnhetsbladabonnement – også gaveabonnement.
(Man må kjøpe minst én hovedbok hvert år for å stå som medlem.)
Årets siste hovedbok kommer i november og vil bli en spennende dybdebok om bønn. Hvorfor vi ber av John C. Peckham
Besøk vår hjemmeside for informasjon om og bestilling av våre produkter, www.norbok.no, ta kontakt på ordre@norskbokforlag.no eller ring oss på 32 16 15 60 (ordretelefon).
Besøksadresse: Røyseveien 41, 3530 Røyse
EN VANDRING I MARY JONES FOTSPOR
Hvor naturen og åpenbaringen taler om Guds kjærlighet.
Her er vandregruppen med medlemmer av Nerys Siddals familie og andre innbyggere i Llanuwchllyn.
Av David Neal
Foto: David Neal, Richard Wastling
Både naturen og åpenbaringen vitner om Guds kjærlighet. Slik innleder Ellen White sin ikoniske bok Veien til Kristus. 92 år før hun skrev dette, gikk Mary Jones sin legendariske vandring fra den lille walisiske landsbyen Llanfihangel-y-Pennant til Bala, over fjell, enger og bekker på jakt etter en bibel på sitt eget walisiske språk. I skapelsens skjønnhet og lengselen etter Guds ord, gikk Mary Jones en vei der naturen og åpenbaringen vitnet om Guds kjærlighet. Ifølge en meningsmåling nylig,
svarte nesten halvparten av de spurte i vestlige land at de mente at Bibelen gir meningsfull innsikt i livet i dag. Og likevel, som Bibelselskapet rapporterer: «Selv om Bibelen finnes i millioner av hjem over hele Storbritannia, er dens innhold et mysterium for et økende antall mennesker».
Marys historie er en historie om ekstraordinær dedikasjon, som står i kontrast til dagens enkle tilgang til både trykte og digitale skrifter. Jones’ lidenskap og hunger etter å lese Skriften, er også en historie som fortsetter å utfordre, oppmuntre og inspirere alle som setter pris
på Skriftens verdi og relevans i dag. Hennes besluttsomhet inspirerte til grunnleggelsen av British and Foreign Bible Society i 1804, som hadde som mål å gjøre Bibelen tilgjengelig for alle mennesker i hele verden på deres eget språk.
Det er derfor ikke overraskende at historien om Mary Jones har inspirert tusenvis av mennesker til å prøve å gjenskape hennes opplevelse, ikke minst for å få en følelse av hennes lidenskap og utholdenhet når det gjelder å kjøpe en bibel. Som en av dem som nylig gikk turen bemerket: «Ruten er ingen rusletur i parken».
Med pastor Atle Fonn Aluwini i spissen, la en liten gruppe vandrere ut på ruten i motsatt retning fra Bala til Llanfihangel-y-Pennant 2. påskedag i år. Dette var ikke første gang jeg har gått Mary Jones-ruten. Etter å ha gått hele eller deler av ruten tre ganger, oppdager jeg noe nytt på ruten hver gang - en åndelig leksjon i seg selv. Etter omtrent seks kilometer, ankom vi landsbyen Llanuwchllyn ved den vestlige enden av Bala Lake Heritage Railway. Turen startet i sakte tempo, ettersom gruppen følte at de ønsket å «gi tilbake» et lite tegn på takknemlighet til lokalsamfunnet for den fantastiske skjønnheten og inspirasjonen som denne turen gir. «Gaven» var en søppelplukkingsplan som gikk ut på å fylle store poser med søppel til resirkulering.
Da vi kom inn i landsbyen, ble vi møtt av Mary Thomas, en pioner innen
vandring og forfatter av The Mary Jones Walk guide utgitt av Bibelselskapet. Vi ble ikke bare møtt av Thomas, men også av kuratoren ved Mary Jones Pilgrim Centre Nerys Siddal og hennes utvidede familie.
Det er hyggelig å bli møtt med et innbydende smil, men noe helt ekstra er å bli tilbudt ekte gjestfrihet når man minst venter det. Siddals sjenerøse storfamilie gjorde mer enn det som var forventet, noe som gjorde dette inspirerende og overraskende møtet til en hjertelig gest av vennlighet.
Etter å ha gått rundt 32 kilometer den første dagen, slo gruppen seg ned på et innbydende hotell som ble drevet av en utleier som var godt kjent med slitne turgåere. Selv om vi hadde vondt i beina, la vi ut på dag to, oppmuntret av tanken på en mye kortere spasertur – bare 12 kilometer. Men humøret ble snart dempet av fjellet vi skulle bestige.
Vel over fjellet var det bare nedoverbakke til Llanfihangel-y-Pennant, Mary Jones’ hjem. Det har ligget en kirke i dette området siden 1200-tallet, og Mary ble døpt i den nærliggende St. Michael’s Church, bare noen hundre meter fra hjemmet hennes, Ty’n y Ddol.
Et vindu på nordsiden ser ved første øyekast ut som et hvilket som helst annet kirkevindu. Men i motsetning til de andre vinduene, er det skråstilt. Hvorfor er det slik?
På landsbygda i Wales på begynnelsen av 1800-tallet, sto samfunnet overfor et betydelig antall mennesker som var rammet av spedalskhet. Derfor ble det iverksatt tiltak for å hindre eventuell spredning. Et skilt i kirken forteller at det ble satt inn et spesielt vindu slik at de spedalske kunne delta i gudstjenesten uten å komme i direkte kontakt med resten av menigheten.
Da vi avsluttet vandringen, med muskelsmerter og tretthet, nøt vi gleden over å ha fullført vandringen, hatt gode samtaler med hverandre og sunget sammen for å hjelpe oss på vei. Men mest av alt, som
Vinduet er plassert slik at man kan se prekestolen og predikanten kan se hvem som står utenfor.
for nesten alle vandrere – eller pilegrimer, ble vi ydmyke over Jones’ respekt, interesse og engasjement for Guds ord.
I tillegg fikk vi kanskje en dypere forståelse for den dyrebare linjen fra Steps to Christ: «Både naturen og åpenbaringen vitner om Guds kjærlighet.»
David Neal er nå leder for predikant- og forvaltningsavdelingen i Trans Europeisk Divisjon
Endelig fremme! Fra venstre: Richard og Joy Wastling, Atle Fonn Aluwini, Gjermund Kittilsland, David Neal og Tim Welch.
UNGDOM SOM IKKE FÅR ADVENTNYTT?
Har du en sønn eller datter som har flyttet for seg selv og nå bør få sitt eget abonnement på Adventnytt? Gi oss beskjed om det. Bladet er gratis til alle medlemmer av Adventistkirken bosatt i Norge. Send navn og adresse på den som skal ha bladet til: ordre@norskbokforlag.no, Tel 32 16 15 60.
HUSK: MELD ADRESSEFORANDRING!
Hver måned får vi i retur blader som ikke nådde fram til mottakeren. Gi oss beskjed når du skifter adresse slik at du ikke går glipp av et viktig, månedlig lyspunkt, Adventnytt! E-post: ordre@norskbokforlag.no, Telefon: 32 16 15 60.
St. Michael’s Church, Llanfihangel-y-Pennant, Gwynedd, Wales
TØR VI Å LA ERFARINGEN PÅVIRKE TEOLOGIEN VÅR?
Av Linn Helene Stølen
BIBELEN OG ERFARINGENS PLASS
Bibelen er en viktig del av livet for oss som tror. Den er Guds åpenbaring til oss, den gir opplæring, retning og veiledning (2 Tim 3,16-17). Vi kommer likevel ikke utenom at Bibelen må tolkes. Den er ikke en matematisk formel med to streker under svaret, spesielt ikke om man tror at Bibelen er tankeinspirert og ikke verbalinspirert.
Selv kommer jeg fra en teologisk tradisjon som setter Bibelen og bibellesning svært høyt og som fremmer sola scriptura. Ved å studere Bibelen nøye, forutsa de tidlige adventistene at Jesus skulle komme igjen den 22. oktober 1844. De ventet og ventet, men Jesus kom ikke igjen, til stor skuffelse. Erfaringen var at kart og terreng ikke stemte. Mens noen mistet troen, gikk andre tilbake til Bibelen og begynte å studere den på nytt for å finne ut av hva de hadde misforstått. Når kart og terreng ikke stemmer, kan vi ha misforstått kartet. Eller kan det hende at kartet ikke beskriver det terrenget vi tror det beskriver?
Som helsepersonell vet jeg at legen eller helsepersonellets «kart» ikke alltid stemmer med pasientens erfaringer. Tidligere trodde man for eksempel at bare personer med cøliaki kunne reagere på glutenholdige kornslag, eller man kunne avfeie reaksjonene til pasienter som mente de ble dårlig i magen av hvete, men ikke av spelt. I dag har vi forklaringsmekanismer for disse erfaringene. Pasienters erfaringer kan enten bli avfeid som usannsynlige, eller de kan møtes med ydmykhet og nysgjerrighet. Møtes de med ydmykhet og nysgjerrighet, kan det lede oss raskere til ny forståelse og ny viten.
SOLA SCRIPTURA
Metodistene bekjenner seg til skriften, tradisjonen, erfaringen og fornuften som kilder til teologisk innsikt. Disse skal spille på lag, med skriften som den høyeste. De fleste protestanter fremmer sola scriptura, Bibelen alene, som rettesnor. Men går man læren og praksisen til ulike protestantiske kirkesamfunn etter i sømmene, inkludert mitt eget, mistenker jeg at man finner flere elementer av både tradisjon, erfaring og fornuft.
Jeg har veldig sansen for metodistenes metode, og jeg synes også den gir mening i min helseverden, hvis man bytter ut «skriften» med «forskning eller randomiserte, kontrollerte studier». I min jobb som klinisk ernæringsfysiolog på sykehus, opplever jeg at erfaring (min egen og pasientenes) også er en viktig kilde til innsikt og informerer det vi kan vite om helse.
Åste Dokka skriver i sin bok En alvorlig lek – å tenke teologisk, at vi må tenke på hvilken kontekst begrepet sola scriptura oppstod i, som en respons på at den kirkelige tolkningsautoriteten stod over Bibelen. Dokka påpeker at sola scriptura ikke var Luthers eneste sola, men også sola gratia, sola fide og sola Christus Videre skriver hun (s. 30): nesten alle nye kirkesamfunn som har oppstått i kjølvannet av reformasjonen, og det er de fleste, oppstår som følge av at folk leser Bibelen og kommer fram til at deres fødekirke har lest den feil, og at de må danne nye fellesskap rundt nye lesninger. Det som i utgangspunktet var tenkt som en klarhet, entydighet, en solo, har blitt en myriade, et kor.
ERFARING SOM ENDRER
BIBELTOLKNINGEN
Da Gud skapte, så han at det han hadde skapt, var godt. Ikke bare godt, men svært godt. Er ikke det en erfaring? En evaluering av arbeidets frukter? Smak og se at Herren er god (Sal 34,9) er en invitasjon til å erfare Gud.
Etter at jeg har passert 40, gleder jeg meg over all den nyttige erfaringen som kommer med et halvt levd liv. Hvilken verdi tillegger man en slik erfaring? Skal vi ikke også møte bibeltekstene med erfaringen vår? Eller blir erfaringen en trussel eller irrelevant fordi «det står skrevet»? Hvis vi erfarer at noe ikke er sunt, er det da sant? Eller prøver vi å få det til å fremstå sunt via omveier fordi «det står skrevet»?
Da jeg begynte å skrive om dette temaet, var tittelen på gudstjenestetalen påfølgende lørdag passende nok «Erfaringens plass i bibeltolkningen». Pastoren trakk fram at til og med Abraham gikk i rette med Gud når Guds ord ikke stemte med erfaringen hans. Det ligner ikke deg å gjøre noe slikt, sier han i 1 Mos 18,20, når Gud begynner å snakke om Sodoma og Gomorra. Leser vi om Peters møte med den gudfryktige hedningen Kornelius (Apg 10-11), erfarer Peter at Kornelius og hans hus tar imot evangeliet og blir fylt av Den hellige ånd før de er omskåret eller blir jøder. Denne erfaringen, sammen med et syn fra Gud, førte til en ny tolkning av skriften om at evangeliet også er for hedninger. Det finnes flere eksempler.
Vi forstår stykkevis og delt (1 Kor 13), og Jesus sa flere ganger Dere har hørt det er sagt… Men jeg sier dere… (Matt 5). Vi
vil sjelden få nytt lys over noe uten at vi har en erfaring som motsier den rådende oppfatningen. Erfaringen er en viktig katalysator. Hvor mange ganger opp igjennom historien har vi ikke retolket Bibelen på grunnlag av ny erfaring, ny viten eller ny kontekst? Vi kan legitimere slaveri ut ifra Bibelen, men heldigvis har vi brukt historien og erfaringen til å retolke bibelforståelsen og avskaffe denne praksisen.
ÅPENHET OG NYSGJERRIGHET
Bibelen er ikke et leksikon for alle spørsmål, men den forteller noe om hvem Gud er og hvordan vi kan ha det godt i relasjon til ham og med hverandre, hvis vi er åpne for dette. Gud har skapt oss på forunderlig vis, med fornuft og evne til å danne erfaringer. Kunnskap om historie og tradisjon kan også være lurt å ha med.
Jeg tror på åpenhet, ydmykhet og nysgjerrighet i møte med menneskers erfaringer, enten det er mellom lege/helsepersonell og pasient eller mellom menighetsarbeider og menigmann. Stemmer ikke kart og terreng overens, er det en invitasjon til å gå tilbake, studere kartet på nytt og se om vi har forstått det rett. Eller kanskje kartet ikke er detaljert nok til å beskrive hele konteksten vi lever i? Må vi noen ganger se mer på de større linjene og prinsippene?
HELSEPERSPEKTIVET
I Joh 10,10 sier Jesus: Jeg er kommet for at dere skal ha liv i overflod. Gud ønsker at vi skal ha det godt, ikke bare i himmelen og på den nye jord, men også her og nå. Og som med Abraham, vil han velsigne oss og at vi skal være til velsignelse (1 Mos 12,2-3).
Jesus kalles Den store legen, og jeg tenker ofte at vi trenger å filtrere teologien
FEM LENGSLER I VÅR TID
Vidar Hovden
Det kreves noe annet å være bibelformidlere i dag, enn for noen få tiår siden. Derfor har vi i NBI hatt fokus på å lytte til vår egen tid de siste månedene. Vi har tatt på pulsen hva som beveger seg i livssynsmarkedet i Norge. Vi har gjennomgått faglitteratur og forskning og lyttet til folk med erfaring. Det vi fant, har vi formulert i fem lengsler. Våre nye kurs framover vil forsøke å henvende seg til mennesker med disse lengslene. Vi tror at disse fem lengslene også kan være nyttige fyrlykter for andre som ønsker å kommunisere med vår samtid. Derfor deler vi følgende med dere:
1. RØTTER – noe å leve utfra. Vi lever i en omskiftende og urolig tid. Mange i dag lengter etter røtter. Det kan handle om behovet for å komme fra et sted - det å være en del av en større fortelling. Kanskje tilhøre en slags tradisjon. Det igjen handler ofte om identitet, hvem en er i lys av hvor man kommer fra. Det som har bestått tidens tann, har dessuten fått en ny renessanse. «God gammeldags» har fått en ny valør, i en tid der mange er mettet på framskritt - som ikke
alltid er framskritt. Mange lengter etter noe som stikker dypt, et anker, når det kjennes som om så mye er i drift. Bibelen er en fortelling om opphav, om holdepunkter. Den setter menneskelivet inn i en lengre historie.
2. VISDOM – noe å leve etter. Nordmenn var en gang marinert i Bibelen og dens etikk. Nordmenn i dag leser i liten grad Bibelen, og undersøkelser viser at de i liten grad ser til den som noe å leve etter. Men det synes likevel som om vi lengter etter noe å leve etter, og flere eksperter peker på at filosofi og psykologi er nye kilder for dette. Vi i NBI tror at det kan være lurt å snakke mer om Bibelen som en visdomsbok.
3. MENING – noe å leve for. «Vi har alt, men det er alt vi har», uttalte Ole Paus en gang. Vi har økt levestandarden enormt etter krigen, men den høyere levestandarden har på mange måter ikke alltid gitt oss det vi lette etter. Uten mening blir all velferden grunn. Bibelen er en bok om mennesket i verden, og hvorfor vi er her: for å dyrke og passe hagen (1 Mos 2,8.15) og være Guds medregenter på jorden (1 Mos 1,26.27). I en tid der jorden og
vår gjennom et helseperspektiv. Bibelen skriver om «den sunne lære», om det å være «sunne i troen» (Tit 2,1-2) og at vi skal kjenne et godt tre på fruktene (Matt 7,17-20). Hvis «sannheten» ikke fremmer sunnhet eller gode frukter, er den da sann? Vi bør i alle fall sjekke kartet grundig en gang til og se om vi har forstått ting riktig.
En versjon av denne artikkelen har tidligere vært publisert i Vårt Land
Linn Helene Stølen, syvendedags adventist, klinisk ernæringsfysiolog og redaktør i Sunnhetsbladet
livet trues, der underholdning til tider har blitt selve livets mening, kan dette være et aktuelt perspektiv på menneskelivet og dets mening.
4. FELLESSKAP – noen å leve med. Individualismen ser i vår tid ut til å ha kommet til et slags metningspunkt. Den har gjort oss ensomme – eksistensielt ensomme. Ensomme i det å eksistere og være menneske i verden. Friheten til å leve som man vil, oppgaven med å finne ut av livet på egen hånd, har for mange blitt overveldende. Å lese og bruke Bibelen kan innebære å koble seg på et «eksistensielt fellesskap» – noen å håndtere livet sammen med. Noen som har «vore der før», som Odd Nordstoga synger om i sangen om farfar.
5. HÅP – noe lyst å leve mot. «Håp er etterspurt vare om dagen», hørte jeg Sigve Tonstad si en gang. I verden i dag er det mange skyer i horisonten. Bibelen er en bok som peker på håp for framtiden, og som hjelper oss å identifisere vårtegnene i vår tid. Den har viktige og troverdige bidrag til håp i vår tid.
Av
Leserbrev
Redaksjonen minner om at relevante leserbrev kan trykkes i Adventnytt når de er saklige, høflige, og viser hensyn. Alle innlegg vil bli redaksjonelt vurdert. Innlegg som er relevante for Adventnytt bør tilstrebe en saklig framstilling heller enn en personfokusert argumentasjon. Selv om innlegg trykkes, betyr det ikke at redaksjonen nødvendigvis er enig i synspunktene som kommer til uttrykk i leserbrevene eller artikler fra leserne.
SKEIVE TROSREISER
Vi vil først takke Aina Østeraat for det sterke innlegget «Født som homofil».
Da vi nylig fant igjen notatene våre fra Dagskonferansen til Skeivt Kristent Nettverk (SKN) i januar 2025, kjente vi at disse historiene ikke kunne bli liggende i en skuff. Temaet var «Skeive trosreiser», og vi hørte både foredrag og personlige vitnesbyrd fra lekfolk, prest og psykolog. Alle talte med stor kunnskap og med hjertet.
Vi var elleve adventister som deltok på denne konferansen. Der hørte vi historier som gjorde dypt inntrykk og som minner oss om at dette ikke handler om teoretiske «saker», men om virkelige mennesker, våre sønner og døtre, venner og søsken. Det gjorde sterkt inntrykk å se hvor mye mot det krevde å dele, og hvor dypt det rørte oss som lyttet.
I Jes 49,15–16 står det: «Kan en kvinne glemme sitt diende barn?» Likevel har noen foreldre oppført seg som om de har glemt sine skeive barn, ofte fordi den sosiale kontrollen i menigheten er så sterk. Vi klarer til og med å overstyre foreldrekjærligheten med vår tradisjon og vår tolkning av Bibelen. Vi hørte historier om homofile som hadde vært syke og sengeliggende, men som ble friske først da de brøt med familien eller menigheten.
En av foredragsholderne fortalte at hun lenge hadde strevd med å bruke regnbueflagget, men hadde kommet til at vi trenger symboler som gir trygghet. De første kristne brukte fisken som symbol, i dag kan regnbueflagget ha en tilsvarende funksjon. Fellesskap som ser, favner og utfordrer, er avgjørende.
Et spørsmål som ble stilt var: «Hvordan kan vi støtte de skeive i menigheten?» Svaret var tydelig: De som vil støtte, må være mer synlige enn dem som er imot. Et annet spørsmål gjaldt dialog. Svaret var at skeive må være en del av samtalen. De trenger tilbud om gode samtaler og forbønn, og å bli møtt som medmennesker.
Vi kan virkelig anbefale disse konferansene i regi av SKN. De bygger bro, øker forståelsen og gir rom for alle, uansett legning og uavhengig av om man er enig eller uenig med organisasjonen.
Heidi og Trond Gustavsen
Pensjonstid
Det er vemodig når kjente ansikter og medarbeidere slutter eller pensjoneres. Ved unionskontoret på Vik hadde vi en markering før sommeren av to viktige medarbeidere som gikk av med pensjon. Solveig Krusholm har vært sekretær for DNUs administrasjon og ADRA, men nå er det tid for pensjon. Tor Tjeransen er velkjent både innenfor og utenfor menigheten med sin lange erfaring som pastor, unionsleder og informasjons- og medialeder. Selv om han blir pensjonist, vil vi nok få se bildene hans og glimt fra tastaturet hans også fremover. Det håper ikke minst vi i Adventnytt. Men også han har nådd den magiske alder hvor vi får lov å gå av med pensjon. Vi ønsker dem alt godt og vil savne dem. Begge ble behørig takket av og feiret med lunch sammen med alle medarbeidere på Vik.
Det Gode Liv med sang og musikk
3
Musikkterapi er en veletablert disiplin med nytte i seg selv og som ramme for annen behandling. Musikkmedisin er en videreføring. Monica og jeg har ofte opplevd dette når vi synger på et pleiehjem, særlig dersom vi velger sanger fra Skolesangboka.
I Bibelen leser vi om kong Saul, Israels første konge, som etter hvert slet med tungsinn og en vanskelig psyke. Kun en ting hjalp, sang og harpespill ved gjetergutten David fra Bethlehem. Da lettet situasjonen seg hos kongen. David, som selv ble den neste kongen i landet, må ha vært en mester i sang og musikk, slik han selv sier det i Bibelens Salme 23,3: «Han gir meg nytt liv.»
PdeL
SPEIDER OG UNGDOMSTUR TIL HELLE
Av Astrid Hovden
«Kan vi møtes her i sommer også?» «Når kan vi gjøre dette igjen?» Det var reaksjonene fra barna og ungdommene etter leiren vi arrangerte på Helle, ved Vatnefjorden første helga i juni. Vi var 28 barn og unge fra 9-19 år som deltok, samt ca. 15 barn og voksne som i tillegg kom på besøk på sabbaten. Dette var et samarbeidsprosjekt hvor Rolf og Hilde Andvik, Benny Blomkvist og Astrid Hovden representerte menighetene i Møre og Romsdal.
Helle, bostedet til Norlaug og Kjell Inge Skarbø, ligger idyllisk til med grønne marker, berg og fjord og er et ideelt sted for leir for barn og ungdom. Fredag kveld ble vi møtt med deilig varm suppe, og da teltene var satt opp, aktiviserte barna seg med ballspill og kanopadling. Omgitt av fjord og fjell og himmel og skog, ble andaktene og gudstjeneste holdt av Rolf og Astrid. Allsangene ble koret av fuglesang og fisken som hoppa i fjorden. På sabbaten hadde Benny forberedt bibelquiz for barna og engasjerende sporlek om ettermiddagen.
Frisbeegolf og ballspill i alle varianter var populært, det samme gjaldt kanopadling og bading, og de aller minste leita etter krabber og andre spennende ting i strandkanten. Hilde, og gode hjelpere, organiserte kjøkkenet og bød på god mat. Lørdag kveld var det bål og grilling, kake og til og med popcorn laga på primus. Kjell Inge hadde gjort et godt forarbeid til leiren, og Rolf og Hilde laget et fint langbord på speidervis. En fantastisk helg, og en gjeng med utrolig flotte barn og ungdommer. Gode minner og gode vennskap ble skapt.
Våre tidlige pastorer, del 12
O. S. LIE, EN BETYDELIG HYRDE
OG LEDER I VÅRT SAMFUNN
Av Trygve Andersen
Ole Severin Olsen Lie ble født 7. mars i 1887 på gården Li ved Sandvatn i Kvinesdal. Foreldrene var gårdbruker Ole Sakarias Olsen og kona Inger Oline. Han var nummer tre av 9 søsken. 18 år gammel, i 1905, dro han til Amerika, som mange andre unge nordmenn på den tiden. De fleste av hans søsken emigrerte også dit.
Ole vokste opp i et religiøst hjem der i Kvinesdal, som jo er midt i det vi kaller «bibelbeltet» i Norge. Han har selv fortalt at han var spesielt interessert i profetiene i Daniels bok og Åpenbaringen allerede i ungdommen. Så han var en søkende sjel, også religiøst, da han kom til Amerika. Han hadde i en drøm sett en teltmøtesituasjon som han ikke lenge etter fant i virkeligheten, en «camp-meeting» arrangert av adventister. Så han kom raskt i kontakt med adventister i Amerika og ble med i menigheten. Han ble døpt allerede høsten 1906 av H.C. J. Walleker.
Han begynte i 1908 med utdanning på vår skole Walla Walla College i staten Washington. Pastor O. A. Johnson hadde kommet dit etter noen år i Norge, og startet et kurs for skandinavere. Lie var der i tre år. Allerede i 1910-11 praktiserer han som pastor i det norske miljøet i de nord-vestlige statene. Og i 1912-13 tar han videre utdanning på det nye Hutchinson seminary i Minnesota og ble altså ferdig utdannet pastor der.
Ole S. Lee, som han kalte seg der borte, giftet seg med Hanna Carlsen Onstad i 1915. Hun var fra Ålesund og var åtte år yngre enn Ole. Hun hadde kommet til Amerika i 1908 sammen med sine foreldre og fem søsken. De var også adventister. Hannas far og bestefar var fra Hadsel, hvor jo den første adventistmenigheten i Nord-Norge ble stiftet. Men Hanna og familien bodde i Ålesund. De flyttet derfra etter den store bybrannen i 1904, først til Kristiania og så altså til Amerika i 1908. Ole gikk sammen med en bror av Hanna på skolen vår i Amerika. Hun og Ole ble viet
av pastor O. A. Johnson hjemme hos ham ved Walla Walla college. De fikk to barn der i Amerika, Harold Vernon, f. 1916, og Elvira Luciel, f.1918.
Ole ble ordinert som pastor i januar 1917. På denne tiden fikk han ellers innkalling til militærtjeneste, men søkte om og fikk fritak av religiøse grunner. Frem mot 1920 virket han i staten Oregon, men så kom kallet om å komme til Norge. Det ble tatt opp og anbefalt i Generalkonferensen i januar 1920, og familien reiste over havet igjen sommeren samme år.
Ole var blitt amerikansk statsborger i 1913. Og de var nok blitt ganske amerikanske på de årene de hadde vært i Amerika, f.eks. tyder vel ikke barnas navn på at de hadde i tanke å dra til Norge igjen. Også etternavnet var altså endret, og det er interessant at da de kom til Norge, så finner vi mange oppføringer her også med etternavnet Lee. Det gjelder både i avisannonser og i menighetsprotokoller, så det kan tyde på at de faktisk brukte den amerikanske varianten en stund også her. Det annonseres med at «O. S. Lee fra Amerika taler», det ser med andre ord ut til at han i begynnelsen regnes som en misjonær fra Amerika..
I Norge kom han først til sine hjemtrakter i sørvest og begynte med
offentlige møteserier i Flekkefjord og Stavanger frem til 1922. Flekkefjord menighet ble organisert da. Deretter fortsatte han i Haugesund i 1923-24. Så var det to år i Kristiansand i 1924-26. I 1928 bar det til Sunnmøre før de så kom til Trondhjem i 29-31. Han var da valgt til leder for Nord-Norsk konferens.
Så sto Østlandet endelig for tur, og med plassering i Oslo, holdt Lie møter der og i Strømmen. Strømmen menighet ble organisert i 1932 etter denne virksomheten.
På denne tiden ble også det siste barnet i familien født, Arne Ole kom til verden i 1934. I Oslo ble de frem til 1937. Så ble det Bergen frem til krigen. Da krigen brøt ut, var Lie blitt lærer på Onsrud misjonsskole, og det var jo litt utfordringer med tyskerne både i starten og mot slutten av krigen. Men Lie gjorde en stor og viktig jobb der som bibellærer gjennom flere år, og kom til å bety mye for de unge på den tiden. Han tok seg av dem både åndelig og sosialt, bl.a. ble elevene som var på skolen i julen, bedt hjem til familien Lie i høytiden.
Jeg ser ellers av annonser at han hadde en del offentlige møter igjen i Oslo mot slutten av og litt etter krigen. Så bar det til Sørlandet i 1947-48, og Haugesund og Stavanger fra 1949 og utover på 50-tallet. En siste lengre møteserie ser jeg i Haugesund 1954-55.
Plakat for møteserie.
På denne tiden var det fremdeles mulig å samle mye folk til våre offentlige møter, og O. S. Lie var blant dem som klarte det. Før møter i det store lokalet «Totalen» i Stavanger, sto det ofte køer langt bortover gata når Lie skulle tale der.
Rundt 1960 var han forstander i Sandnes menighet noen år. Dette hadde visst sammenheng med en strid i vår menighet på denne tiden angående organisering av menighetene og rapportering av medlemmene til myndighetene. Noen, blant dem O. S. Lie, var skeptiske til at myndighetene skulle sitte med medlemslister, man var redd for misbruk av dette. Sandnes var på den tiden en lite organisert menighet med få medlemmer, og Lie og noen av hans meningsfeller fant sammen der noen år.
Utenom den vanlige pastorale virksomheten rundt om i landet, tok O. S. Lie også på seg lederoppgaver. Han ledet både i nord og i syd og i vest i perioder. Det sies at han hadde stor omsorg for de menighetene han ledet. Bl.a. brukte han somrene til å reise rundt til menighetene i nord mens han var leder der, og kunne da være borte fra familien i lengre perioder. Han følte altså på ansvaret for menighetene, men han hadde likevel også omsorg for familien ved at han hele tiden sendte kort til dem under reisene, og fortalte at han savnet dem.
Mot 60-tallet trapper han ned sin virksomhet, men holder en del taler rundt på Vestlandet frem til utpå 60-tallet. Jeg er så heldig å ha noen av hans taler som
er digitalisert fra gamle lydbånd som jeg fikk låne fra Torbjørn Dunseth for noen år siden. Og jeg har hatt stor glede av å lytte til dem nå. Lie talte rolig og sindig, men med overbevisning. Han hadde mange erfaringer med Gud, og han likte å dele dem med tilhørerne i sine taler. Det gjorde dem veldig interessante.
Litt morsomme resultater kan man få når man på nettet gjør søk i aviser og bøker på Nasjonalbiblioteket.. For eks. finner jeg en oppføring i et «årsskrift» for Agder historielag, der det står at Ole Severin Olsen Lie var prest og sidan biskop mellom adventistane. Det samme står det også i en bygdebok for Kvinesdal fra 1972. Ikke dårlig å være biskop i Adventistkirken.
I 1966 døde O. S. Lie i Stavanger, 79 år gammel. Han hadde da virket som pastor i over 40 år. Alfred Lie, som var en av hans elever på Onsrud, skriver i nekrologen i Evangeliets Sendebud om ham: «Vi lærte å kjenne ham som en Guds mann som tok seg tid til å hjelpe sine elever. Vi satte pris på hans nøkterne orientering og kloke råd. I sin tjeneste for Mesteren ledet han mange til sannheten og livet i Jesus Kristus.»
Hans kone, Hanna, døde i 1974, hun ble 78 år gammel. Å være pastorfrue den gang var ikke enkelt, det sies at før den yngste sønnen Arne ble født, hadde familien flyttet 26 ganger. Men Hanna klarte å lage et godt hjem overalt hvor de kom, uansett hvor kort de ble boende.
Deres tre barn er også alle døde nå. Dr. Harold Lie kjente vi som redaktør av Sunnhetsbladet og ansvarlig lege ved Skogli Badesanatorium gjennom mange år. Luciel giftet seg med Erling Andersen, og de slo seg ned i Kristiansand. Yngste sønnen, Arne, ble lektor og underviste i mange år i Stavanger.
Kilder:
Slektsdata i Digitalarkivet. Aviser og blader på Nasjonalbiblioteket på nett, div. SDA-tidsskrifter, hans egenhendig skrevne biografi fra 1929, samt informasjon fra noen av hans barnebarn, som også har bidratt med bilder.
Familien.
O. S. Lie som bibellærer på Onsrud.
En bibelklasse på Onsrud.
Ungt ektepar.
O. S. Lie og Jan Paulsen.
Bent Erling Kendel, medlem av Bergen menighet, sovnet stille inn natt til 5. mai 2025 på Skjoldtunet sykehjem, 91 år gammel. Bent ble født 26. februar 1934 og vokste opp i København, i et hjem hvor troen sto sentralt, og hvor sang og musikk var en naturlig del av hverdagen.
I tenårene tok Bent avstand fra troen, men da han var til sjøs ett år, etter fire års handelshøyskole, fikk troen ny mening, og han ble døpt.
Bent bestemte seg for å ta fysioterapiutdannelsen på Skodsborg. Der møtte han medstudent, Ella Jægergaard, som han giftet seg med i 1960. Årene på Skodsborg var uforglemmelig gode for dem begge. Sammen fikk Bent og Ella fire barn: Bjørn, Heidi, Mai-Britt og Anne-Lise.
Etter tilbud om jobb i Norge, flyttet Bent og familien hit i 1963. De arbeidet og bodde flere steder gjennom årene, men flyttet som pensjonister i 2003 til Bergen hvor de fant stor glede i å være nær familien og en del av et aktivt og varmt menighetsliv.
De siste årene har familien opplevd store tap. Deres sønn Bjørn døde i 2013 og deres yngste datter, AnneLise, i 2019. Dette var dype sorger Bent og Ella bar med tungt hjerte. Men også i dette ga troen dem styrke, trøst og håp.
Bents urokkelige tro var levende og ekte, og hans relasjon til Jesus var merkbar. Bibelen var hans kart og kompass i livet, der fant han livsvisdom, mening og håp, noe han med glede delte i familien og blant andre. Og det var denne troen som ble løftet frem under begravelsen i Adventistkirken 14. mai. Vi lyser fred over Bents gode minne.
Arne-Kristian Andersen
Vi minnes
David Robert Irvine ble født 13. desember 1943. Foreldrene hans emigrerte til Australia fra Irland, og der vokste David opp som yngstemann i en stor søskenflokk.
Da David var barn, kom en dag en adventistkolportør til hjemmet deres, og livet tok en ny vending. Som ung mann fikk han jobb på kjøkkenet på Sydney Adventist Hospital. Her kom han under vingene til Erna, som var fire år eldre. De ble kjærester og giftet seg i 1971. Etter noen år vendte de tilbake til Ernas hjemland Danmark og Skodsborg hvor begge fikk jobb på kjøkkenet. Så i 1974 ble de kalt til arbeid på Jeløy kurbad, og på Jeløya i Moss ble de boende resten av livet.
De fikk ingen egne barn, men var reserveforeldre til Pirjo og Taina. De var regelmessig i Danmark på ferier hos familien til Erna.
David var en stille styrke. Han var ikke den som krevde plass, men han hadde en tilstedeværelse som ble lagt merke til – og som vil bli savnet dypt. Han brukte god tid på ting. Han var grundig. Gjennomtenkt. Enten det gjaldt praktiske gjøremål, livets store spørsmål eller å være et godt medmenneske.
Han var også en mann med tro –en tro som fikk vokse i det stille, uten behov for fasitsvar.
David brydde seg om dyr, helse, politikk og andre mennesker – og han gjorde det på sin rolige, nysgjerrige måte. Han hadde alltid en tanke bak ordene, og når han først sa noe, var det verdt å lytte. Han lyttet selv også – oppriktig og med et åpent sinn.
David døde brått og uventet 16. mai 2025 på Kaldnes sykehus, bare seks måneder etter Erna. Begravelsen fant sted fra Jeløy kapell 30. mai, der undertegnede forrettet. Han ble lagt til hvile ved siden av Erna, sin ektefelle gjennom 54 år. Vi lyser fred over Davids gode minne.
Atle F. Aluwini
Jostein Fonn døde 30. mai, 97 år gammel. Han ble født 15. mars 1928 i Stardalen i Jølster, tett oppunder Jostedalsbreen. Han var nummer fem i en søskenflokk på ni barn. Foreldrene drev gårdsbruk. Ganske tidlig gikk Jostein i skredderlære i dalen. Etter militærtjenesten reiste han til Bergen, der han møtte Karen. Det tok ikke lang tid før de var et par. Sammen fikk de barna Egil, Tove Beate og Marianne.
Jostein ble døpt som syvendedags adventist 2. mai 1964 av pastor Alfred Lie i Bergen. Den menigheten var Jostein og Karen Fonns åndelige hjem fram til 2007 da de flyttet til Sandefjord.
Jostein følte et kall til å spre evangeliet og ble litteraturevangelist. Fra 1972 til 1998 arbeidet han full tid med dette. Han levde enkelt, var trofast og systematisk. Det ble mange overnattinger i bilen for å holde kostnadene nede på ukelange turer i distriktet. Men han sørget alltid for å komme hjem til sabbaten.
Alle som møtte Jostein, ble berørt av hans milde og rolige vesen. I årenes løp fikk han dele åndelige sannheter i hjemmene hos mange mennesker. Disse møtene bekreftet at det han holdt på med var viktig.
Jostein hadde dyp kjærlighet til hjemplassen. Hytta i Stardalen ble både et fristed og et sosialt samlingspunkt for familie og venner. Han var en bauta i familien, alltid vennlig, rolig og trygg.
Jostein Fonn ble begravet fra Adventistkirken i Sandefjord 10. juni der undertegnede forrettet og talte om tro på Jesu makt til å vekke til nytt liv.
Vi ber om at Gud må gi trøst til Karen og den øvrige familie mens vi venter på at håpet om Jesu gjenkomst skal bli oppfylt. Fred med Jostein Fonns minne.
Tor Tjeransen
Arild Ljosland ble født 24.04.1950 og vokste opp, som femte generasjons adventist, hos sine foreldre Klara og Erling og søsknene Berit og Tor Olav på Lund i Kristiansand. Arild var en ekte sørlending, rolig og klok, og en god, trygg storebror.
Da Arild var barn, holdt familien seg til Reformistbevegelsen, men i Arilds ungdomsår ble familien med i Adventistkirken i Kristiansand. Her ble han døpt, og det var her han traff sin kjære Wenche som han giftet seg med i 1972. Arild ble tatt godt imot i Wenches familie. Han ble som en far nummer to for Wenches yngre søsken, som hadde mistet sin far i en flyulykke noen år tidligere.
Arild studerte et par år i England for å bli tannlege, men fant ut at det var som byggmester han ville jobbe, akkurat som sin far og bestefar.
Arild utmerket seg som en grundig arbeidsmann, med fornøyde kunder og et trofast arbeidsfellesskap med Reidar gjennom 40 år. Byggekunnskapene kom også kirken i Kristiansand til gode, ikke minst under den store ombyggingen/oppussingen av kirken i 1995.
Wenche og Arild fikk 3 barn (Inger-Lise, Hilde-Kathrine og Jon Richard) og 7 barnebarn (Victoria, Kristoffer, Karoline, Jonathan, Benjamin, Sebastian og Amalie).
I 2022 kunne de feire gullbryllup sammen med hele gjengen.
Arild og Wenche elsket å dra på tur, ikke minst på motorsykkelen. Sommeren 24 ble Arild dårligere av sin asbestkreft, som var yrkesskade etter å ha jobbet med asbestplater på byggeplasser på 70 og 80-tallet. Datteren Inger-Lise, som er sykepleier, ble kalt hjem fra Tromsø, så Arild kunne pleies og dø i sin egen stue. Her fikk han ta farvel med familie og venner til han sovnet inn den 18. 09.2024.
Han ble bisatt i en fullsatt Randesund kirke, og undertegnede forrettet. Vi lyser fred over Arild sitt minne.
Finn Andersen
Magne Krekling ble født 18.11.1949 i gamle Klinga kommune (nå Namsos). Han ble, som mange andre født på denne tiden, preget av miljø og foreldre som var merket av krigen på forskjellig vis. Menighetsskolen han gikk barneskolen på, ble nedlagt da han var ferdig med sjette klasse, og syvende klasse og framhaldsskolen måtte han gå på offentlig skole. Der opplevde han å bli mobbet og trakassert fordi han kom fra en adventistfamilie.
Men Magne bestemte seg tidlig for hvilken vei han skulle gå og ble døpt 15 år gammel. Etter gymnaset på THS og teologistudier på Newbold College, arbeidet han som bibelarbeider og pastor i Norge, Sverige og ikke minst Finland hvor han var distriktsleder. I Finland traff han MajBritt. De giftet seg i 1974, og i sommer ville det ha blitt 51 års ekteskap.
Han besøkte også menighetene våre i Russland flere ganger. Han var inkluderende og hadde omsorg for de medlemmer som ikke var så ofte å se i kirken.
Magne hadde humoristisk sans, og noen som ikke kjente ham så godt, kunne ofte lure på om det var spøk eller alvor. Men først og fremst var Magne en bønnens mann, og når han ba, glemte han hverken familie eller venner. Han sa alltid at når man ber, behøver man ikke å gå tjenestevei, men direkte til Faderen i Jesu Kristi navn. Selv på slutten av livet, når sykdommen hadde tatt hukommelsen, glemte han aldri å be og satte sin lit til frelsen i Jesus Kristus ved Guds nåde. Magne slet med sykdom de siste årene og var inn og ut av sykehuset mange ganger. Til sist måtte han gi tapt for kreftsykdommen, og han sovnet stille inn den 21. mai 2025. Han hadde selv funnet fram bibelversene som ble brukt ved begravelsen fra sykehuskapellet ved Namsos sykehus den 2. juni 2025. Magnes nevø, Ole Marius, forrettet ved begravelsen, og Magne ble begravet på Klinga kirkegård ved siden av sine foreldre. Fred over Magne Kreklings minne.
Svein Krekling
Vi gratulerer
95 Kirsten Jensen
Bergen menighet, 14. sept.
90 Karen Margrethe Fonn
Sandefjord menighet, 17. sept.
Kjellaug Arntzen
Tønsberg menighet, 29. sept.
85
Ingunn Nødtvedt
Steigen menighet, 19. sept.
Arne Hansen
Oslo, Ulsrud menighet, 22. sept.
Reidun Elise Nilsen
Oslo, Ulsrud menighet, 1. okt.
80 Rita Helene Kolvik
Lillehammer menighet, 22. sept.
Edel Julianne Tähti
Tønsberg menighet, 22. sept.
Arvid Hope
Bergen menighet, 27. sept.
Anne Liv Holte
Tromsø menighet, 29. sept.
75 Willy Frantzen
Moss menighet, 12. sept.
Arvid Inge Tørresdal
Haugesund menighet, 15. sept.
Liv Birgit Färber
Gjøvik menighet, 16. sept.
Margareth Rose Laich
Tyrifjord menighet, 19. sept.
Laila Andvik Larsen
Molde menighet, 23. sept.
Willy Sigurd Aronsen
Strømmen menighet, 29. sept.
Ruth Gulli Gullesen Gundersen
Sandnessjøen og omegn mgh, 8. okt.
70
Svein Magne Sørgård
Trondheim menighet, 17. sept.
Tommy Bonnevier Abrahamsen
Fredrikstad menighet, 18. sept.
Ståle Haugen
Sandnessjøen og omegn mgh, 1. okt.
VI BEKLAGER
I forrige nummer kom det fødselsdagspåminnelse for Freddy Forøy. Vi har blitt gjort oppmerksom på at han dessverre døde i 2015 uten at det har blitt registrert hos oss.
Ny forstander i Moss
Av Atle Aluwini
Fra venstre; Vinjar Romsvik, Einar Berger, Aleksander Kvinge og Atle F. Aluwini.
Aleksander André Kvinge ble nylig ordinert til forstander i Moss. Det skjedde på en utegudstjeneste i Son 14. juni. Han går inn som forstander fra 1. august sammen med Vinjar Romsvik som har vært forstander i flere år.
Han tar over etter Einar Berger som etter mange års tjeneste, ønsket avløsning i forbindelse med ny valgperiode.
Aleksander er født og oppvokst i Moss, og er gift med Amanda. Sammen har de Isak og venter i disse dager sitt andre barn. Etter studier i Oslo og et par år i Mosjøen, er de nå bosatt i Moss. Det er stor glede i menigheten over det pågangsmot denne unge familien viser. Moss menighet har i det siste fått flere nye familier og ser at et generasjonsskifte er på trappene.
ADVENTISTKIRKENS ORGANISASJONER I NORGE
Den norske union
Kontor: Røyseveien 41, 3530 Røyse
Postadresse: Postboks 124, 3529 Røyse
Web: www.adventist.no
E-post: post.dnu@adventist.no
Telefon: 32 16 16 70
Bankgironr.: 3000.30.33100
Vipps: 17268
Leder: Victor Marley
E-post: victor.marley@adventist.no
Sekretær: Marianne Dyrud
E-post: marianne.dyrud@adventist.no
Økonomisjef: Jóhann E. Jóhannsson johann.johannsson@adventist.no
Adventistkirkens ressurssenter
Postboks 103, 3529 Røyse
Telefon: 32 16 15 52
E-post: ordre@norskbokforlag.no
Nordnorsk distrikt
Stuertveien 6, 9014 Tromsø
Telefon: 465 41 322
E-post: post.nnd@adventist.no
Leder: Tom Angelsen
Vestnorsk distrikt
Postboks 6, 5358 Fjell
Tlf.: 911 20 735. post.vnd@adventist.no
Leder: Øyvind Gjengstø
Østnorsk distrikt
Tyrifjordveien 3, 3530 Røyse
Telefon: 481 55 628
E-post: post.ond@adventist.no
Leder: Claes Lundström
Kurbadet
Akersgata 74, 0180 Oslo
Telefon: 22 20 64 14 / 936 93 060
E-post: post@kurbadet.oslo.no
ADRA Norge
Pb. 124, 3529 Røyse
Telefon: 31 01 88 00
Bankgironr.: 3000.30.31035 www.adranorge.no
E-post: post@adranorge.no
Norsk Bibelinstitutt
Postboks 133, 3529 Røyse
Telefon: 32 16 16 32
Bankgironr.: 3000.30.22222
Leder: Vidar Hovden www.norskbibelinstitutt.no ordre@norskbibelinstitutt.no
Avskjedsgudstjeneste
Av Arne Bredesen / Foto: Grete Aaserud
Fellesgudstjenesten for Stavanger og Sandnes menighet i Stavanger, sabbaten 7. juni, var gjennomsyret av blandede følelser. Alle var berørt av pastor Camilla Gustafsson sin tale «Et kjærlighetsbrev til kirken». Basert på Paulus sitt brev til Filipperne, adresserte Camilla sitt «kjærlighetsbrev» til menighetene i Stavanger og Sandnes. Etter to år som pastor i praksis i menighetene i Rogaland, er Camilla på vei videre med nye oppgaver i tjenesten sin. Camilla har fått 50% stilling i SABU, og de resterende 50 prosentene med utadrettede prosjekter knyttet til vårt «Center of Influence» i Oslo. Altså var denne fellesgudstjenesten preget av den følelsen vi kjenner når noen i familien forlater hjemmet. Det var med tungt hjerte menighetene takket Camilla for hennes tjeneste i området. Meget spesielt var at Camillas «brev» avsluttet med en sang hun selv hadde skrevet og komponert for anledningen. Camilla kommer til å bli savnet som en meget dyktig, profesjonell, jordnær, vennlig og åndelig pastor. Vi ønsker henne Guds rikelige velsignelser videre i tjenesten. Vi vet at hun kommer til å fortsette å spre de velsignelsene videre til alle rundt seg.
Hope Channel Norge
Postboks 124, 3529 Røyse Telefon: 32 16 16 70
Bankgironr: 3000.30.37777 www.hopechannel.no post@hopechannel.no
Norsk Bokforlag
Postboks 103, 3529 Røyse Telefon: 32 16 15 50
Bankkontonr.: 3000.49.65600 www.norskbokforlag.no ordre@norskbokforlag.no
Tyrifjord videregående skole Tyrifjordveien 25, 3530 Røyse, Telefon: 32 16 26 00 www.tyrifjord.vgs.no post@tyrifjord.vgs.no
Norsk helse- og avholdsforbund v/Per de Lange
Postboks 124, 3529 Røyse Telefon: 32 16 16 70 / 901 83 859 (m) E-post: post@norskavholdsforbund.no
Syvendedags Adventistenes helsearbeiderforening (SAHA) v/Heidi Ranvik Jensen E-post: heidi.ranvik.jensen@sahanorge.no
Skogli Helse- og Rehabiliteringssenter
Fredrik Colletts veg 13 2614 Lillehammer
Resepsjon: 61 24 91 00
Inntakskontor.: 61 24 92 00 www.skogli.no
E-post: skogli@skogli.no
Mosserødhjemmet
Plutos vei 24, 3226 Sandefjord Telefon: 33 48 81 00 www.mosserod.no. post@mosserod.no
Syvendedags Adventistkirkens Seniorforening
Leder: Erling Åserud
Telefon: 913 60 841 www.sdasenior.no erling_aaserud@outlook.com
Bankgironr.: 3000 26 41867
HEI PÅ DEG!
Vi vil gjerne høre fra deg!
Liker du å tegne, ta bilder eller skrive?
Har du noe du vil fortelle andre? Send til gry.haugen@adranorge.no . Barnesiden leveres av ADRA.
Kroppen og hjernen trenger pauser
Gud lagde dag og natt for at vi skulle ha en god rytme i livet. Om dagen er vi våkne, leker, lærer og gjør ting. Om natten skal vi sove og hvile. Til og med Gud hvilte på den sjuende dagen da han skapte jorden.
Når vi sover, skjer det masse spennende inni kroppen vår. Kroppen vokser mest når vi sover, den fikser små sår og hjelper oss å bli friske hvis vi er syke. Hjernen vår jobber også – den rydder opp i alt vi har tenkt og lært i løpet av dagen. Det er nesten som om hjernen tar en liten hovedrengjøring hver natt!
For at hjernen skal få hvile ordentlig, må vi sove om natta – ikke bare sove lenge om morgenen. Det er best å legge seg tidlig, for da får hjernen dyp og god søvn.
Hvis vi ikke får nok søvn, kan vi bli sure og grinete. Det blir vanskeligere å konsentrere seg, og vi kan ta dårlige valg. Derfor er det viktig å hvile nok – både med søvn og med pauser fra skjerm og støy.
Hvile handler ikke bare om å sove! Det er også viktig å:
– Gå tur i skogen og på stranden
– Leke og bevege kroppen
– Ha en sabbatsdag der vi slapper helt av
– Ta pauser og kjenne at kroppen får ro
Når vi hviler godt, blir vi glade, sterke og klare til å lære
HELSENØKLER
1 – 2 – 3 – 4 – 5 – 6 – 7 – 8
Tenk
Hva betyr det å hvile?
Når hviler du?
Hva kan du gjøre for å få nok søvn?
Hva kan du gjøre for å slappe av uten skjerm?
Hvordan kan du ha en god sabbat?
Min fot skal hvile nå, min travle hverdag koples helt i fra.
Og jeg kan stole på, ja stole på, at alt jeg sliter med det vil DU ta.
(B.O.Nordahl)
Tegneaktivitet
Tittel på tegning: NÅR JEG HVILER. Tegn slik det ser ut når du hviler.
HELSENØKKEL
SIDEN SIST:
Refleksjoner etter
General Conference Session i St. Louis
Av Victor Marley
Det var en glede og et privilegium å kunne representere Adventistkirken i Norge under generalforsamlingen til The General Conference i juli sammen med åtte andre dyktige delegerte fra Norge. For meg var det en veldig positiv opplevelse som ga meg fornyet tro på kirkens demokratiske prosesser og gjorde meg optimistisk med hensyn til hva hva kontoret på GC kan bety for Adventistbevegelsen i tiden fremover.
VALGKOMITEEN
Mange av mine dager var opptatt i valgkomiteen for GC. Det er slik at ordstyrer for valgkomiteen velges der og da. Vedkommende har dermed ikke mulighet til å forberede seg til ledelse av en komite som består av 277 personer. Dr. John Wesley Taylor, president for Andrews Universitet ble valgt, assistert av Dr. Ella Simmons, tidligere visepresident for GC. Jeg takker Gud for deres lederskap! De var åndelige, rolige, upartiske og tålmodige. De skapte plass for Guds ledelse gjennom Den hellige ånd og den kollektive visdom blant komitemedlemmene. Valgkomitedagene var intense, men for meg ble det en åndelig opplevelse som styrket min tillit til vår kirkes demokratiske prosesser. Ingenting er perfekt, men her fikk Gud plass, og det er det viktigste.
NY LEDER
General Conference har nå fått en ny leder, Erton Köhler, og derfor en ny start. Etter å ha hørt hans to taler (som organisasjonssekretær den første sabbaten og som leder den andre sabbaten), og jobbet sammen med ham i valgkomiteen, opplever jeg ham som lyttende og samlende. Visjonen han formidler fra Guds ord er positiv, optimistisk og misjonsorientert. Han la vekt på menigheten som familie og sammenlignet forskjeller vi har blant oss som instrumenter i et orkester – forskjellige instrumenter lager nydelig musikk når vi spiller sammen. Jeg dro fra St. Louis med en overbevisning om at tiden fremover kan bli en tid med helbredelse, fornyet tillit og en sunn visjon. I skrivende stund, en måned etter hjemreisen, har jeg fortsatt glede og håp i mitt hjerte.
Om ikke du har hørt hans tale fra 12. juli, er den vel verdt å bruke en time på. Du finner den på YouTube. Han pekte på tiden vi lever i, men oppfordret oss til å ha fokus på hva kirken skal betyr i denne tiden. I vår kirke skal men-
nesker finne håp og varme i en inkluderende, omsorgsfull familie. Vi må ikke bruke all vår tid med blikk rettet mot det negative og heller ikke forkynne frykt. Misjon gjennomsyret av kjærlighet må være der vi legger vår innsatts.
KVINNELIG PASTOR I GCS PASTORAVDELING
Vi gleder oss også over at det for første gang er valgt en kvinnelig pastor som assisterende avdelingsleder i pastoravdelingen. Dette ville ikke skjedd uten Köhlers lyttende og samlende lederskap. Dette er signifikant, og vi har nå en leder i pastorsavdeling som de 1004 kvinnelige pastorer verden over kan identifisere seg med (pluss de 3000 kvinnelige pastorer i Kina og de titusener kvinnelige forstanderne i verdenskirken). Som Köhler sa, er dette en annerkjennelse og refleksjon av hvordan vi har det som en kirke. Kvinnelige pastorer er viktige. Kvinnelige forstandere er de som driver menigheten mange steder. Det er bare naturlig, sa han, at det skal være en kvinnelig pastor i pastorsavdelingen.
HVA NÅ?
Jeg vet at mange i Norge er opptatt av ordinasjonsspørsmålet og hva nytt lederskap betyr for dem som ønsker å kunne gi lik annerkjennelse til kvinnelige og mannlige pastorer. Da må jeg ærlig si at jeg tror det er usannsynlig at temaet kvinnelig ordinasjon tas opp i den nære fremtid selv om Köhler er klinkende klar på at vi trenger flere kvinner på misjonens frontlinje. Han vil ha fokus på misjon. Han vil først og fremst være samlende, og etter min mening er dette klokt og nødvendig akkurat nå. Når vi er samlet om en positiv visjon for misjon, vil det være lettere, etter hvert, å komme tilbake til andre saker. Akkurat nå trenger vi fred. Akkurat nå trenger vi håp. Akkurat nå trenger vi enhet. Basert på hva jeg har sett så langt, tror jeg at Köhler kan være Guds mann for akkurat denne tiden.
Leder for Adventistkirken i Norge.
VICTOR MARLEY