Jesus ber oss som tror på ham om å være ett!

Av Yngvar Børresen

Jesu bønn til oss var ikke bare en bisetning: • Hellige Far, bevar dem i ditt navn … så de kan være ett, slik som vi er ett (Joh 17,11). • Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg (Joh 17, 21). • Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: Jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. (Joh 17,22-23).

Alle sitatene er fra det samme kapitlet i Johannes-evangeliet. Han ber denne bønnen rett før de siste hendelsene i livet sitt, like før det går til korsfestelsen. Jesus tømmer ut sitt siste og inderligste ønske for alle som tror på ham. Så denne bønnen må være overordentlig viktig!

For oss har kanskje noe annet blitt viktigere, som f.eks. å markere avstand til alle som tror forskjellig fra oss?

– Jesus, du ønsker vel ikke at vi skal være ett med alle som tror på deg? Du mener vel bare at vi skal være ett med dem som tror som oss? For det er jo mange der ute som tror på deg, men som samtidig holder seg til de merkeligste trospunkter.

Joda, vi vet jo at vi fra våre egne talerstoler sier at Gud har sine barn i alle menigheter i verden. Det er opplest og vedtatt, og vi er jo glade for det! Og ja, vi tror også at noen av dem som ikke tilhører oss, faktisk har elsket deg så høyt at de har gått i døden for deg og for sin neste. Og ifølge ditt ord, har de da gjort det

Skal vi være ett med alle som tror på deg?

største et menneske kan gjøre og oppfylt loven (Joh 15,13; Rom 13,8). – Men likevel, Jesus! Å være ett med noen som ikke har den hele og fulle sannheten, må vel føre helt feil av sted?

Vi må vel innrømme at vi blir forlegne når han i sin bønn forteller hvorfor det er så riktig å være ett: «For at verden skal tro at du [Gud] har sendt meg» (Joh 17,21). Er vi skyld i at verden ikke tror, da? For det kan jo ikke benektes at mange av oss som tror, slettes ikke er gode venner. Uvennskapet kan sprike fra å kaste bomber på hverandre, til å se en annen vei når vi treffes på gata. Ikke rart at verden ikke tror, for verden ser selvfølgelig mer på de troendes handlinger enn på deres ord.

Har vi kanskje tenkt at å være ett oss troende imellom, er et synonym for å være enige i alt? Men kan det være riktig? Ikke hvis vi skal tro hva som skjedde den gangen da Jesus gikk i rette med Johannes og sa: «Vi så en som drev ut onde ånder i ditt navn, og vi forsøkte å hindre ham, siden han ikke var i følge med oss» (Mark 9,8). Som jeg leser det, tror jeg Johannes forventet litt ros for at han hadde markert tydelig avstand mellom dem og oss. Men da svarte Jesus ham: «Dere skal ikke hindre ham! … Den som ikke er mot oss, er med oss.» Jeg tipper at de fleste som tror, er overrasket over dette svaret.

Dette var ikke den eneste gangen Jesus var svært uenig med de utvalgte. En gang brukte han ekstremt sterke ord overfor Peter (Matt 16,23). Men han ville likevel være ett med ham og stolte på ham og de andre disiplene.

Paulus er på linje med denne holdningen når han skriver til filipperne at mange som forkynner Guds ord gjør det av forskjellige grunner (Fil 1,18). Noen har hederlige motiver og andre uhederlige: «Men hva gjør det? Kristus blir forkynt i alle fall, enten det skjer med baktanker eller i oppriktighet, og det er jeg glad for.» Dette synes for meg å være overraskende raust og imøtekommende. Jeg tror de fleste av oss kan komme opp med veldig mange gode grunner for å forby hvem som helst i å tale på vegne av Gud.

Paulus og Barnabas var en gang så uenige at det nesten lynte mellom dem (Apg 15,36-41). Det kom til bitter strid mellom dem, står det. De to kollegaene klarte ikke å jobbe sammen lenger, og skilte lag. Men ingen ting tyder på at de ble motløse, eller ga opp de troendes fellesskap av den grunn.

Men kan de likevel ha vært ett i Kristus? De var, tror jeg, i alle fall glade for at den andre fortsatte med å spre evangeliet. De var samstemte om at deres uenighet ikke skulle gå ut over deres begeistring for Jesus. De ga ikke opp sitt kall på grunn av dyp uenighet. Hvordan skulle de kunne forklare det overfor ham som kalte dem? To forkynnerteam ble til to i stedet for bare ett, som de opprinnelig hadde tenkt seg. For å sitere Josef som var blitt forrådt av brødrene sine: «Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode» (1 Mos 50,20).

Å være ett med kan altså umulig være det samme som å være enige i ett og alt. Ingen er enig med en annen i alt. Og hvor mange prosent uenighet skal til før det blir rett å gi opp å være ett i Kristus? Det finnes nok en grense der vi må skille lag, men hvor grensen går, kan vi sikkert heller ikke bli enige om.

Det som er viktigere å forstå, er Jesu ord om hvorfor troende med samme Herre kan lage uoverstigelige barrierer seg imellom. «Ja, det kommer en tid da de som slår dere i hjel, skal tro at de utfører en tjeneste for Gud. Det skal de gjøre fordi de verken kjenner min Far eller meg» (Joh 16,2-3). Kan en tjeneste for Gud virkelig være basert på at vi ikke kjenner Jesus eller Gud? Johannes kjente tydeligvis ikke Jesu vilje da han ville hindre noen i å drive ut onde ånder i Jesu navn.

Paulus følte problemet på kroppen. Han skriver til menigheten i Korint at han hadde hørt at det var splittelse blant dem: «Jeg sikter til dette at noen av dere sier: «Jeg holder meg til Paulus», mens andre sier «til Apollos», «til Kefas» eller «til Kristus» (1 Kor 1,12). Da som nå har vi sterke meninger om hva som er riktig eller gal lære, riktige eller gale handlinger. Samtidig begrunner vi vårt standpunkt med vår nidkjærhet for Gud. Men Paulus sa: «Er da Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere?». Det er som om han sier: Vi kan ha forskjellige meninger, men vær for all del ett i Kristus.

Kanskje var både Paulus og Barnabas urimelig vrange den gangen de kranglet? I alle fall må vel en av dem ha vært det. Og det må være opplagt at noen i deres omgangskrets tok parti for Paulus og noen for Barnabas. Men innbiller vi oss virkelig at det var noe usedvanlig som skjedde med to gudfryktige menn? Vi snakker jo tross alt om mennesker, ikke om engler. Slik er vi mennesker. Men hvem vil peke ut hvem av dem det ville være best å bli kvitt først som sist? Har vi noen å miste? Det er tydelig at himmelen gikk god for begge, selv om himmelen av helt nødvendige grunner fortsatte med å forme dem.

Jesus ba oss være ett i ham, uavhengig av om det er lett eller vanskelig. Og det kan virkelig være fryktelig vanskelig. Men det er faktisk det han ber oss om. På sine knær! Vårt offer kan uansett ikke måle seg med det offer Jesus selv ga for å skape foreningen mellom seg og oss.

Er vi brødre og søstre sammen med de andre som tror på Jesus, som drømmer om en ny himmel og en ny jord, om himmelriket, der Jesus skal være konge og midt iblant oss? Er vi som tror på Jesus, tross alt brødre og søstre som i en familie? Der vi kan være så uenige med hverandre at fillene fyker? Der ingen kan tvinge andre til samme synspunkt som en selv? Ja, jeg tror det! Vi må aldri oppgi statusen det er å være ett med hverandre i Jesus? Aldri i livet!