"Hun var adventist og sin menighet til ære"

Av Atle Haugen

Alle mennesker har en historie.

En av dem begynner på slutten av 1870-tallet i Kvinesdal. Da fikk husmann Elias Nielsen høre rykter om at en ny parafinfabrikk som skulle etableres i Mandal, trengte folk. Han tok med seg sin kone Ane Tobine og barna sine, og flyttet til Mandal, hvor han i 1880 bygde seg hus i sentrum.

Han arbeidet fem år på fabrikken, men da den ble nedlagt, fikk han jobb som brannkonstabel, og var også Mandals siste «udråber». En «udråbers» oppgave var å lese opp meldinger fra myndighetene for folk. Det sies at han hadde en liten bjelle han ringte med for å samle folk, hvorpå han så med høytidelig stemme leste opp meldingene.

I 1862 hadde Elias og Ane Tobine fått en datter som fikk navnet Tomine, vanligvis bare kalt Mina. Hun var altså tenåring da hun kom til Mandal.

Vi vet ikke noe særlig om hennes oppvekst og ungdom, men i 1885 finner vi henne i Oslo, da som «tjenestepige» i Parkveien 49, i et av de fornemme husene like bak slottet.

Vi vet heller ikke hvor eller hvordan hun kom i kontakt med menigheten, men i 1886 finner vi at hun ble døpt av J. G. Matteson og opptatt i Adventkirken Betel. Adventistsamfunnet hadde da bare eksistert i Norge i 7-8 år, så Mina var definitivt en av de første adventister i Norge. Menigheten i Mandal ble ikke etablert før i 1897, så Mina var altså også blant de første fra Mandal som ble adventist.

En eller annen gang på slutten av 1880tallet drar så Mina til Battle Creek i Michigan, hvor Adventistsamfunnet hadde sitt hovedkvarter. Der hadde også dr. John Harvey Kellogg etablert Battle Creek Sanatorium, som var en pionerinstitusjon innen det som senere ble til fysioterapien. Mina kom dit, tok utdannelse i sykepleie/ massasje og ble uteksaminert i 1892. Eksamensbeviset hennes henger faktisk i dag i Adventistkirken i Mandal.

Hun må ha vært noen turer tilbake til Norge, for vi finner henne som bibelarbeider i Halden i 1891, altså mens hun fremdeles studerer. Etter at hun er ferdig med utdannelsen, ser det ut som om hun arbeidet for Kellogg i nærmere 10 år. Men så ble hun med en entusiastisk lege av dansk avstamning, David Poulson og hans kone, til Chicago. Der etablerte de en klinikk og begynte et omfattende veldedighetsarbeid innen helse, som Mina var med på. Det ble starten på det som siden er blitt Hinsdale Hospital, som i dag er et sykehus i toppklasse i Chicago.

Etter dette finner vi små glimt av Mina i forskjellige blader som menigheten utgav. Der forteller hun selv, eller andre om henne, om et veldig engasjement for å hjelpe andre mennesker.

I 1903 er hun igjen tilbake i Oslo. Da jobber hun på Christiania Vandkuranstalt, det som etterhvert ble til Kurbadet i Oslo. Og da O.J. Olsen Røst senere formelt etablerte det som altså ble Kurbadet, nevnes

Mina og geita hennes

Søster Mina Eksamensbeviset fra Battle Creek signert J.H. Kellogg

Mina som en av hans nærmeste medarbeidere.

Jeg oppdaget, eller gjenoppdaget henne ved en tilfeldighet.

For en dag viste en nabo av meg med røtter i Mandal, en bok om en bydel vi kaller «Støkkan». I den boken gjenoppdaget jeg Mina, og begynte å grave frem denne historien med eksperthjelp fra Kjell Helgesen og Terje Johannessen.

Jeg visste fra barndommen av at Mina Nilsen hadde eid huset som ble til den kirken jeg vokste opp i som barn i Mandal. At hun var en formidabel og myndig personlighet på sin måte, fortalte evangelisten Arild Edvardsen meg for noen år siden. Hun var nemlig tante til hans mor, og de bodde hos henne en tid under krigen.

Men ellers visste jeg ingenting om henne. Mandalsboken av Yngvar Lillesund forandret det.1 Han skriver om Mina: – Vi holdt henne for å være adventismen personlig.

Videre forteller han om hennes utdannelse, og skriver at hun nok hadde hatt store drømmer, og var sikret en god karriere innen helsefaget. Selv beskrev hun arbeidet slik fra sitt arbeid i Chicagos slumområder, i et amerikansk menighetsblad: – For et privilegium det er å være engasjert i arbeidet med å gjenreise disse som har falt. Våre sjeler får næring av å kunne være med å hjelpe andre. Når jeg går fra hus til hus og fra pasient til pasient, takker jeg Mesteren for å få lov til å være en del av dette arbeidet.»2 – Men så fikk hun et uimotståelig kall, skriver Lillesund. Ikke til misjonsmarken eller andre eksotiske oppdrag. Men til å komme hjem til Mandal for å stelle for sine gamle foreldre og en søster som var blitt

sinnssyk. – Og mot det kallet ble hun tro, skriver Lillesund. Som også beskriver henne som en hverdagens heltinne. – Hverdagsslit og prøvelser hadde satt sitt preg på Mina slik vi kjente henne, skriver han fra sin egen barndom. – Det var lite igjen av den unge og nette sykesøsteren fra hennes amerikatid. Og vi hadde henne saktens litt til beste, vi dumme. Må vi få det tilgitt! Da foreldrene var døde, var det andre hun tok seg av og åpnet sitt hjem for. Til sin siste dag hadde hun omtanke for andre. Hun var

Det var det som fanget meg. For et ettermæle!

I minneordene som stod i Evangeliets Sendebud da hun døde, siteres det fra lokalavisen, som skrev at hun hjalp over alt hvor hun kunne hjelpe, og at «om ingen andre kunne hjelpe, så fant søster Mina på råd.»3

Det som må ha vært et eventyrlig liv for ei ung jente fra en husmannsplass i Kvinesdal på slutten av 1800-tallet, endte i hverdager og slit som det nok ikke var mye eventyr over. Likevel står ettermælet over hennes hverdager med gullskrift for en som husker henne: – Til sin siste dag hadde hun omtanke for andre. Hun var adventist og sin menighet til ære.

Og vi kan legge til: Og sin Herre og frelser til ære! Måtte det kunne bli sagt om flere av oss som bekjenner oss som hans disipler!

_______________ 1 Støkkan, En utmark blir bydel. Yngvar Lillesund. Sør-Grafisk a.s. 1989 2 The Lifeboat, May, 1898 3 Evangeliets Sendebud, nr.12/1946 s.8

Minas hus/Adventkirken i Mandal Minas foreldre