Barnas bønneukelesninger

Sara så på trafikken som beveget seg sakte utenfor vinduet til farens bil. «Hvordan er det mulig?» tenkte hun med en rynke i pannen. «Det finnes så mange mennesker, og jeg er bare en liten jente.» Faren åpnet døren på førersiden av bilen og slang en handlepose med matvarer ned på setet ved siden av henne. Så klatret han inn og satte på seg sikkerhetsbeltet.

«Er du klar for å spise lapskaus?» spurte han med et smil som lyste opp det solbrente ansiktet hans.

«Moren din ba meg om å handle inn masse deilige gulrøtter, erter og brokkoli i butikken, så jeg tenker det blir deilig lapskaus med nybakt brød til middag. Jeg tok til og med noen epler og bananer til dessert.» Han skrudde på motoren og smøg bilen inn i den tette trafikken. Sara smilte.

«Ja, jeg er glad i lapskaus», sa hun stille, og snudde seg bak mot bilene og menneskene som fløt forbi vinduet.

«Går det bra?» spurte faren hennes og kikket i hennes retning.

«Du ser alvorlig ut. Du er mindre pratsom enn vanlig.» Sara ristet på hodet.

«Jeg har det bra. Men jeg forstår det bare ikke.»

«Hva forstår du ikke?» Jenta så bort på faren sin.

«Taleren i kirka forrige sabbat sa at vi skulle ta med Guds kjærlighet ut til alle i hele verden. Husker du det? Han sa ‘Gå til hele verden!’» Hun tok en pause. «Men jeg er bare en liten jente. Jeg er bare meg. Hvordan skal jeg kunne gjøre det taleren sa?» Pappa nikket sakte. «Godt poeng», slo han fast. «Verden er et ganske stort sted, med millioner på millioner av mennesker. Alle er travle med å gå hit og dit, med å jobbe hardt, å forsøke å overleve, å sloss mot sykdommer, å beskytte seg selv og familiene sine mot ting som truer. Hvordan kan vi gjøre noe med det?»

Plutselig kjørte pappa bilen inn til siden.

«Jeg kommer straks tilbake», sa han. Sara så ham løfte opp en pose med epler fra handlenettet og skyndte seg bort til en man med et skilt der det sto ‘Jeg er sulten. Hjelp meg.’

Noen få minutter senere stoppet pappa bilen igjen og hoppet ut. Han skyndte seg til en dame i en rullestol som ventet på å gå over veien. Han fulgte henne fra den ene siden til den andre, og sørget for at hun kom trygt fram. Så vinket han og smilte til en mann som satt på en benk i parken og så trist ut. Mannen smilte og vinket tilbake. Da pappa kom tilbake til bilen smilte Sara, «greit, greit, jeg skjønner poenget», sa hun. «Verden består også av alle menneskene som er rundt oss, ikke sant? Jeg kan hjelpe dem som er bare rett utenfor vinduet mitt.» Pappa smilte. «Og vet du hva som passer bra sammen med gode gjerninger?» Far og datter smilte idet de sa i kor: «lapskaus!».

«Jeg vil bli en disippel», sa Sara mens de spiste middag. Skjeene mamma og pappa holdt frøs i luften halvveis mellom bollen og munnen.

«Ok», svarte pappa.

«Det er bra», sa mamma med et smil.

Lukten av nybakt brød og varm lapskaus fylte kjøkkenet der den lille familien nøt måltidet sammen. Både mamma og pappa visste at når datteren deres kunngjorde noe på denne måten hadde hun tenkt mye på det, og noe viktig var i ferd med å skje.

«Kan du vente med å være en disippel til etter maten?» foreslo mamma. «Jeg vil ikke at maten din skal bli kald.» Sara smilte.

«Ok», sa hun og tok en stor bit av den varme, grove nybakte brødskiva.

«Men jeg synes dette er veldig spennende.» Pappa blunket til kona og nikket.

«Datteren min – en disippel,» sa han smilende. «Det liker jeg!»

Senere den kvelden kikket mamma inn på rommet til den lille jenta si, der hun satt i sengen og leste et kapittel fra en bok med bibelfortellinger. For bare noen år siden hadde hun lest de samme fortellingene til Sara. Nå leste jenta dem selv, takket være de tålmodigere lærerne sine på skolen.

«Så», sa mamma idet hun satte seg på sengekanten. «Hva gjorde disiplene?» Sara gliste. «Åh, det er kjempespennende», strålte hun. «Først lærte de så mye som mulig om Jesus. Så gikk de og viste andre mennesker hvordan Jesus var». «Det høres spennende ut», svarte mamma.

«Og de fortalte historier fra bibelen - som disse.» Sara holdt opp boken. «Og de hjalp mennesker som var redde og bekymret. Noen ganger reiste de hit og dit for å passe på at fattige mennesker hadde mat og at syke mennesker hadde leger som passet på dem. De sang til og med sanger om Jesus. Jeg kan minst tre gode Jesus-sanger.» Hun tok en pause. «Jo - og de drev ut demoner.»

«De gjorde hva?» gispet mamma.

«Ikke vær redd,» fniste Sara. «Det er ikke så skummelt som du tror. Jeg lærte på sabbatsskolen at når du ber for en person så vil enhver demon som tilfeldigvis er i nærheten stikke av så raskt som mulig. Læreren sa at bønn også jager vekk sinne-demoner, sorg-demoner og skam-demoner. Kraftige saker!» Mamma strakte ut en hånd og rørte ved jenta sitt ansikt.

«Tenk det! Datteren min er en disippel. Jeg tror Jesus kommer til å hjelpe deg hvert skritt på veien, Sara. Han kommer til å være der du er og lære deg hva du skal si og gjøre. Når vi samarbeider med Jesus er vi i gode hender.»

Sara nikket.

«Det er grunnen til at jeg leser denne boka igjen. Hvis jeg skal samarbeide med ham trenger jeg å vite alt jeg kan om partneren min.»

Sara klatret opp i pickupen, lente hodet sitt mot nakkestøtten og stønnet. Pappa så på henne en lang stund.

«Hva skjedde?» spurte han mykt. «Strøk du på en prøve? Tapte fotballaget ditt i friminuttet? Sa noen noe stygt til deg?» Sara så elevene som skyndte seg forbi på vei til skolebussen.

«Nei, nei og ... ja», sa hun.

«Vil du snakke om det?»

«Jeg vil bare være en god disippel.»

«Det vet jeg.» «Jeg vil dele Guds kjærlighet». «Det vet jeg.» «Så hvorfor er det da sånn at da jeg fortalte Peter i klassen min at han ikke burde jukse på matteprøven, og at jeg kunne hjelpe han å lære 9-gangen, at han svarte ‘La meg være i fred! Bare gå vekk! Jeg trenger ikke hjelp fra deg!’ Og så kalte han meg noe stygt». Sara tok en pause.

«Han hater meg. Han bare hater meg.» Pappa lukket øynene et øyeblikk.

«Huff. Det må ha vært sårende.»

«Og noen av de andre barna sa at jeg bare prøvde å imponere Peter med hvor god jeg var i matte. Nå hater de meg også». Sara ristet på hodet. u

«Å være en disippel er dust!» Pappa rullet bilen ut av parkeringsplassen og satte kursen hjemover.

«Kan jeg dele en bibeltekst med deg?» spurte han.

«Hvorfor ikke», sa Sara uten å trekke en mine.

«Johannes 15,18, ‘Om verden hater dere, skal dere vite at den har hatet meg først.’»

Sara rynket pannen. «Hvem sa det?»

«Jesus».

«Seriøst?»

«Jupp. I neste vers sier han ‘Hadde dere vært av verden, hadde verden elsket sitt eget. Men dere er ikke av verden. Jeg har jo utvalgt dere fra verden, og derfor hater verden dere’».

«Hvorfor?»

«Vel, noen folk stoler ikke på Guds kjærlighet. De tror det er som kjærlighet i verden, der du må betale den tilbake. De tror at hvis du er snill mot dem forventer du noe tilbake, og hva enn det måtte være har de ikke lyst til å gjøre».

«Det er teit» sukket Sara. «Jeg hadde bare lyst til å hjelpe Peter å stå på prøven og ikke havne i trøbbel».

«Det er fordi du viser Guds kjærlighet, ikke verdslig kjærlighet. Jesus brydde seg om andre rett og slett fordi han elsket dem og ville gjøre det som var riktig. Men noen mennesker ville ikke gjøre det som var riktig, så de avviste Jesus. Og de hatet ham».

Sara lukket øynene.

«Jeg har så mye å lære om å være en disippel».

«Å, jeg vet ikke det», sa pappa med et smil. «Det høres ut som Gud holder på å lære deg mange viktige ting allerede. Han hjelper deg å vokse og modnes. Det kan vi takke ham for». Og det gjorde de.

«Hvorfor ble du ikke sint?» Sara så opp fra naturfagsboka og så klassekameraten Simon Berg stå ved siden av henne. Det rant svette nedover ansiktet hans, og det mørke krøllete håret hadde blitt trykket flatt etter formen av en caps.

«Hva sa du?» spurte hun.

«Da Erik sa at du hadde slått armen hans og du ikke hadde gjort det, og så sa læreren at du måtte sitte inne resten av friminuttet og du bare gikk inn uten å si noe. Hvorfor ble du ikke sint?» Sara lente seg tilbake i stolen. «Jeg spurte mamma om hvorfor Erik er slem mot meg. Hun sa at han er sint fordi pappaen hans reiste, og kommer sannsynligvis ikke tilbake. Så han går rundt og sier sinte ting fordi han er lei seg inni seg. Jeg tenker han kanskje har lyst til at andre også skal føle seg triste». Simon rynket pannen.

«Så du gikk glipp av friminuttet fordi du ikke ville lage trøbbel for fyren som fikk deg til å gå glipp av friminuttet?» Sara trakk på skuldrene.

«Ja, noe sånt».

«Du skulle slått ham rett i armen», påpekte Simon. «Han hadde jo faktisk allerede sagt at du gjorde det». Sara lo. «Det er ikke sånn en disippel oppfører seg».

«En disippel? Hva snakker du om?» Sara sukket.

«Jeg lærte i kirka mi at jeg bør være en disippel for Jesus. Noen ganger betyr det å være en disippel at du må sette andre først -selv når de forteller løgner om deg. Erik er sint og lei seg, og jeg klandrer ham ikke. Hvis jeg hadde begynt å krangle med ham eller sladret på ham hadde han bare følt seg verre. Jeg ville ikke at det skulle skje».

Simon ristet på hodet og gikk mot døren.

«Du er rar, Sara» sa han over skulderen. «Lykke til med den disippel-greia».

Sara lo.

«Takk, Simon. Det trenger jeg».

Noen minutter senere følte Sara at noen stod ved siden av henne, og da hun løftet på hodet så hun Erik stå der.

«Unnskyld», sa gutten. «Jeg fortalte læreren hva jeg gjorde, og hun sa at jeg skulle komme inn resten av friminuttet, Hun sa at du kan gå ut igjen hvis du vil». Sara tenke et øyeblikk. «Hva kan du om månen?» Erik så skeptisk på henne.

«Månen?»

«Ja, jeg leser om månen, og jeg skjønner ikke hvordan den kan lage flo og fjære. I timene virker det som om du kan mye om naturfag. Kan du forklare det for meg?» Erik lyste opp. «Jeg elsker månen», sa han ivrig, og satte seg ved siden av Sara. «Du skjønner, det er det her med tyngdekraften.»

Mens klassekameratene lekte utenfor pratet den triste gutten og disippelen om solsystemets hemmeligheter.

Pastor Møller så opp fra pc-en sin og så at han hadde et besøk stående i døråpningen til kirkekontoret sitt.

«Nei, ser man det! Hallo, Sara,» utbrøt han.

«Hva bringer deg til vår vakre kirke på en tirsdag?» Sara slapp et tøynett med bøker ned ved den store skinnstolen ved siden av vinduet, og satte seg ned med et sukk.

«Er det en skole for disipler?» spurte hun. «Jeg tror jeg trenger å ta et eller to fag».

«Om hva da?»

«Om det å være en bedre disippel! Noen ganger gjør jeg det ganske bra. Andre ganger blir jeg forvirret og roter det til. Jesus er sikkert flau over meg».

«Å», svarte pastoren med et nikk. «Det høres ut som du trenger å dra til kjærlighetens skole».

«Dra til hva da?»

«Kjærlighetens skole. Det er hvor alle som trener til å bli disipler drar for å få hjelp». Sara lente seg framover på stolen. «Hvor er dette stedet?»

«Vel, det kan være i kirken eller på sabbatsskolen eller hjemme. Jeg har gått på kjærlighetens skole i et fengsel».

«Et fengsel?» gispet Sara. «Jeg skjønner ikke».

Mannen smilte.

«Kjærlighetens skole er ikke et sted, Sara. Det er en holdning. Disipler har mye kjærlighet i hjertene sine, og de forsøker alltid å finne måter å bruke den kjærligheten på. De vil vite hva de kan gjøre for familiene sine, vennene sine, klassekameratene sine og til og med landet sitt.

«Så», sa Sara, «Hva er det de egentlig gjør på denne skolen?»

«De studerer Bibelen, lærer av hverandre, utvikler talentene sine som kan hjelpe dem å dele Guds kjærlighet enda mer – Som for eksempel en som synger eller spiller gitar eller en kunstner eller fotograf som lager vakre bilder. Jeg bestiller inspirerende bøker til fangene i fengselet her i nærheten. De setter pris på det. Du skjønner, vi lærer mer om Guds kjærlighet når vi deler Guds kjærlighet. All øvingen og alle studiene og å utvikle talentene gjør oss bedre til det vi gjør. Hvis vi blir forvirret eller roter det til har Jesus lyst til å hjelpe oss å ordne problemet».

«Så Jesus er ikke flau,» svarte Sara tankefullt, «Han bare tenker ‘Hei, denne disippelen trenger litt mer trening’».

«Absolutt!» sa pastor Møller. «Så mitt råd til deg er å tilbringe tid med mennesker, å dele oppmuntrende ting på sosiale medier, å hjelpe til med gudstjenesten og å utvikle talentene dine. Alle de tingene er med i kjærlighetens skole». Sara smilte bredt idet hun gikk mot døren.

«Tusen takk, pastor Møller», gliste hun. «Jeg starter på den skolen i dag!»

«Sees i timen», vinket mannen tilbake.

• Lese et kapittel i et av evangeliene (Matteus, Markus,

Lukas eller Johannes) hver dag i en uke • Tilbringe en time i naturen, og spørre Gud om å vise deg noe fantastisk. • Øve på et av talentene dine til du er bedre på det. Og så dele det med noen.

«Hva er det?» spurte Sara idet hun satte seg ned ved siden av bestefar i sofaen. I andre enden av rommet lyste flammene i peisen opp, og sendte varme stråler mot dem langs gulvteppet.

«Mener du dette lille arret?» svarte bestefar og undersøkte den delen av overarmen Sara pekte på. «Jeg fikk det da jeg jobbet i politiet. Noen bestemte seg for u

at han ikke likte at jeg prøve å stoppe ham fra å begå en forbrytelse, så han skjøt meg.»

Jenta sperret opp øynene.

«Gjorde det vondt?»

«Ja. Kjempevondt!»

«Hva skjedde med han som skjøt?»

«Han havnet i fengsel».

«Jeg tipper du var glad for det!»

Bestefar dreide hodet sakte fra side til side. «Ikke egentlig. Det gjorde meg så trist å tenke på at jeg ikke klarte å hjelpe ham å leve et bedre liv».

«Han skjøt deg, bestefar! Han skjøt deg! Du har et arr som beviser det!»

«Ja, jo. Han skjøt. Men jeg ville heller levd et liv i frihet med et arr enn å leve i fengsel uten et arr. Ville ikke du?»

Sara nikket sakte. «Hvorfor skader slemme mennesker snille mennesker? Hvorfor lager de arr?» Mannen rynket på nesen. «Kanskje det er fordi slemme mennesker ikke liker gode mennesker», sa han. «Kanskje de er sjalu. Kanskje de tenker for seg selv ‘den personen får meg til å se dårlig ut. Så jeg skader ham. Og kanskje han da blir slem sånn som meg. Da er jeg ikke den eneste som er slem’».

«Jesus har arr», sa Sara mykt. «Pastoren i kirka sa at de er på hendene hans og i siden. Han fikk dem da noen slemme mennesker hang ham på et kors. En dag skal vi se arrene hans».

«Jeg vet», sa bestefar trist. «Og apostelen Paulus ble pisket mange ganger fordi han snakket om Jesu kjærlighet. Han hadde mange arr på ryggen». «Sluttet han å snakke om Jesus?»

«Å nei, du! Han pratet om han på enda flere steder. Senere skrev han at ‘Jeg har arr på kroppen min. De viser at jeg tilhører Jesus Kristus.’ Han skammet seg ikke. Disse arrene var bevis på at han var en sann disippel».

«Jeg prøver å være en disippel», sa Sara tankefullt. «Det vet jeg», svarte bestefar. «Noen ganger blir disipler såret av mennesker som ikke liker det de sier eller taler om eller synger eller skriver. Noen ganger kommer arrene fra sårende or eller slemme ting folk har gjort. Men sanne disipler vet at disse arrene betyr at de deler Guds kjærlighet».

«Jeg er lei for at du ble skutt, bestefar», sa Sara.

«Det er prisen du noen ganger betaler for å være en god politimann», slo mannen fast.

Et liv fylt av Satans onde handlinger – eller – Et liv fylt med

Et evig liv med Gud – eller – Et kort liv på jorden En samvittighet fylt med skyld og skam – eller – En ren

Pastor Møller smilte ned til menigheten sin idet han repeterte:

«Er det noen her som har lyst til å gi livet sitt til Jesus? Er det noen her som har lyst til å reise seg opp og si ‘Jeg velger å være Jesu Kristi disippel og følge ham hvor som helst’?» Sara satt med foreldrene sine foran i kriken mens pastorens invitasjon ga gjenklang i kirkeveggene. Hun følte seg glad på innsiden fordi hun allerede hadde svart på det kallet mange måneder tidligere. Hun hadde valgt å bli en disippel. Og selv om det ikke alltid var like lett, visste hun at det var riktig avgjørelse.

Fra det øyeblikket hun hadde stått opp og sagt «Jeg vil være en disippel», hadde livet hennes blitt fylt med mange utfordringer og muligheter. Sara hadde til og med snakket med noen av klassekameratene sine på skolen og invitert dem til spesielle møter i kirken – programmer fylt opp av morsomme historier og vakker musikk. Noen hadde til og med takket ja til invitasjonen og nøt å lytte til pastor Møller som talte og mange mennesker som delte talentene sine.

De unge besøkende likte særlig en mann som spilte marimba, og en dame som sang sanger mens hun spilte på ukulele. Flere av disse klassekameratene, sammen med foreldrene sine, besøkte kirken akkurat nå, og satt ved siden av henne. De lyttet alle til orgelmusikken mens pastor Møller ventet på et svar fra forsamlingen.

Plutselig hørte Sara at benkeraden hun satt på knirket idet noen reiste seg opp. Hun snudde hodet, og mistet helt pusten de hun så hvem det var. Det var Erik, gutten som hadde skapt så mye trøbbel og pinlige øyeblikk for henne på skolen. Han hadde løyet om henne, gjort narr av henne og gjort livet hennes til et mareritt. I det siste hadde han vært litt vennligere, men smerten over det han hadde gjort tidligere satt fortsatt i henne. Nå sto han foran en hel kirke full av mennesker og sa «Jeg vil bli en disippel. Jeg vil gi livet mitt til Jesus». Flere andre i forsamlingen reiste seg også som et svar på invitasjonen pastor Møller hadde gitt, men Sara merket det ikke. Hun forsto at Jesus hadde brukt henne til å berøre hjertet til et annet menneske. I hele hennes unge liv hadde hun aldri følt så mye glede. Mens pastoren ba for dem som hadde reist seg kjente Sara at øynene hennes ble fylt av tårer. Det å svare på kallet om å være en disippel hadde forandret livet hennes, og hun kunne ikke forestille seg å være noe annet. Samme hva framtiden måtte bringe visste hun at han alltid kunne dele Guds kjærlighet med alle hun møtte. Hun kom alltid til å være en disippel. Da pastoren avsluttet bønnen sin sa Sara «Amen!» med en ekstra glede i stemmen.

Ellen White vred seg i søvne. Drømmen virket så ekte. Hun så sønnen sin, Edson, som lekte med noen venner på stranden. De var så opptatt med å ha det gøy at de ikke la merke til at de beveget seg lenger og lenger vekk fra land. Bølgene i havet steg høyere og høyere og krøp stille mot gruppen før de hogg til i et mektig brøl. Ellen gispet.

«Du har ikke et sekund å miste!» skrek hun, og forsøkte å overdøve vinden, vannet og bølgene.

«Understrømmen! Understrømmen!» Ellen visste at når vannet fosset tilbake ut i sjøen kom det til å dra disse uvitende unge mennene med seg. De kom til å drukne. Plutselig hørte hun Edson skrike av frykt. Så våknet hun skjelvende.

Men sønnen hennes var ikke ung. Han var 43 år gammel, og bodde langt hjemmefra. Han hadde hatt et smertefullt liv, gjort mange feil og løyet om hvordan han hadde det. Ellen hadde til og med måtte betale ham ut av fengsel flere ganger. Pappaen til Edson hadde dødd. Det hadde også to av brødrene hans. Han var imot alt det moren hans sto for, og fortalte henne ofte det.

Samme dagen som hun hadde drømmen skrev Ellen et brev til ham, og fortalte ham om marerittet sitt. «Understrømmen symboliserer satans makt og din egen sta og urokkelige vilje», sa hun. Hun minnet ham på at han trengte å overgi livet sitt til Gud. Det var da noe fantastisk skjedde. Edson trodde henne. Han sa til seg selv, «Jeg er ikke på riktig kurs mot himmelen. Det må jeg endre på». Og han ble forandret! Etter mye bønn startet han et helt nytt prosjekt. Han fikk tak i en liten dampbåt som het Morgenstjernen, og seilte den ned Mississippielva til den sørlige delen av USA. Han brukte den som en kirke og en skole for tidligere slaver som bodde i området, og delte evangeliet med dem. Han hjalp til med å opprette 15 skoler, et bokforlag som lagde bøker disse menneskene kunne lese og et slags sykehus der syke mennesker kunne få legehjelp.

Historien om Edson White lærer oss to viktige ting. For det første bør foreldre aldri slutte å kjempe for barna sine. Ellen skrev ham mange brev og fortalte ham alltid at hun var glad i ham. For det andre er det aldri for sent å bli en av Jesu disipler. Dett er grunnen til at Edson var klar til å sette i gang da han endelig lot Jesus komme inn i hjertet sitt og hørte frelseren si: «Gå ut i all verden og del min kjærlighet».

«Jeg vil gå», sa han glad. «Jeg vil gå!»

Det er det disipler gjør.