En historie fra innsiden

Av Silje-Maria Jensen

Kjenner du karakteren Fiona fra filmen Shrek? Hun «badass» prinsessen som slåss mot drager og soldater, men likevel gjemmer seg bak lukkede dører– redd for at folk skal se hvem hun egentlig er, når hun i ly av nattens mulm og mørke forvandles til et grønt “monster”.

Det virker kanskje litt rart å starte med en 00-talls filmreferanse – og kanskje ikke likevel?

I møte med menigheten føler jeg meg nemlig av og til som Fiona.

Psykisk helse og menighet er to av de emnene jeg er mest opptatt av, men helst hver for seg. For historien min som psykiatrisk pasient i møte med menigheten, har lært meg at det kan være farlig å blande psyke og tro.

Gjennom menighetens historie har det ofte (feilaktig), blitt satt likhetstegn mellom psykisk- og åndelig helse. Psykisk lidelse ble i noen kretser ansett som et tegn på manglende tro. De som strevde psykisk, var ikke syke – bare uomvendte. For menighetsmedlemmer og pastorer som fra før sleit med den skammen og dårlige samvittigheten som ofte følger med det å slite psykisk, må dette ha vært en tung byrde å bære.

Likevel kan vi ikke benekte at menigheten og psyken har gjensidig påvirkning på hverandre. Den ene eksisterer ikke uten den andre; for alle mennesker har en psykisk helse, og alle medlemmer i en menighet er per definisjon – mennesker. Men selv om alle mennesker i en menighet både har en psyke og en tro, overlapper disse to ikke nødvendigvis hverandre. Og så likevel; for troen påvirker psyken – og psyken har innvirkning på troen.

Før eller siden vil altså denne variant av hønen-eller-egget-problematikken uunngåelig ta oss igjen.

Spørsmålet er hvordan vi navigerer psykiske helse i møte med menigheten?

Som 16-åring utviklet jeg alvorlig anoreksi, med depresjon og angst som komorbiditet (tilleggssykdommer). Da jeg var tenåring, var psykisk helse et ikke-tema, både hjemme og i menigheten. Å debutere som første «psykisk syke» i en liten, konservativ menighet på under 50 medlemmer var ikke akkurat drømmen, for å si det sånn.

Jeg fikk kommentarer om at anoreksi ikke var en sykdom, men en synd jeg burde omvende meg fra. Andre sa at sykdommen min bare var et tegn på at Gud elsket meg, siden han lot meg lide så mye. Noen prøvde å tvinge meg til å bruke viljen min til å bli frisk, eller true med at det allerede var for seint og at jeg ville gå fortapt hvis jeg ikke «omvendte» meg fra sykdommen.

Selv om jeg heldigvis har glemt mange av kommentarene, husker jeg fortsatt den ulmende stillheten jeg kjente på hver gang jeg trådte inn kirkedøra.

Helt siden jeg var liten hadde jeg forsøkt å unngå å bli lagt merke til. Jeg var en stille og alvorlig jente som fort lærte at nøkkelen til å unngå trøbbel var å gjøre seg liten, å ikke stikke seg ut. Det ga meg en illusjon av trygghet å observere folk, og raskt plukke opp på stemninger i rommet før de utviklet seg til noe verre. Slik hadde jeg klart å gå under radaren – ved å være den flinke piken som aldri gjorde oppstyr.

Som «anorektiker» fant jeg nå plutselig meg selv som mål for alles oppmerksomhet, og skyteskive for kommentarer jeg før kun hadde drømt om å frykte. Jeg følte meg som en utstillingsdukke som sto på en diger teaterscene, helt naken og forsvarsløs – mens alle så på meg, og kommentarene om hvor tynn kroppen min var, haglet ned over meg.

Heldigvis har ikke opplevelsene kun vært negative. Personer jeg forventet fordømmelse fra, møtte meg med overraskende forståelse. Eldre damer kom bort til meg mellom benkeradene og hvisket oppmuntrende ord i øret mitt. Folk jeg knapt kjente, begynte å åpne opp og fortelle om sine egne indre demoner. Jeg fant felles grunn på de mest uventede stedene og samhold med personer jeg før (feilaktig), hadde fordømt og sett ned på.

Øynene mine ble åpnet for en helt ny verden. En verden snudd opp ned. En verden der den ubetydelige er den sterke, der den rare er den mest autentiske – og den selvsikre ofte den mest uvitende eller usikre. Der det ikke handler om prestasjon eller ytre suksess, men om å finne styrken i svakhetene, gleden i de små seirene, og ny mening i et liv som ikke lignet det man hadde sett for seg.

Selv om det har gått mange år siden jeg var hun jenta med anoreksi, kjenner jeg fortsatt på trangen til å gjemme meg i perioder der jeg sliter. Ønsket om å endelig være “normal” igjen, er såpass inngrodd i meg at jeg til tider ikke orker å møte meg selv i døra på vei til kirka.

Folk som kjenner meg vet at jeg i snart fem år har forsøkt å skape åpenhet om psykisk helse i menigheten. Blant venner er jeg kjent som hun som prøver å hjelpe alle andre til å prate om hvordan de egentlig har det – ja, jeg har til og med skrevet en åpenhjertig blogg om det. Jeg er hun som maser om at du må kjenne på følelsene dine, og som alltid har en eller annen psykologisk vri på enhver situasjon eller refleksjon. Likevel finner jeg ofte meg selv skjult bak lukkede dører når det “grønne monsteret” dukker opp igjen. Og hvis jeg skal være ærlig, skammer jeg meg over det.

Hvordan kan jeg tillate meg å snakke høyt om følelser og forebyggende psykisk helse – når jeg fortsatt selv til tider kaver rundt i skogsmyrens søle?

Å forlike menighet og psykisk helse er ingen enkel oppgave. Pandemien har i større grad enn før understreket viktigheten av å ivareta vår psykiske helse, også innen menighetssammenheng. Flere folk sliter, men få snakker om det. Det er mange mørketall og historier. Dersom vi ønsker at menigheten skal være en møteplass der alle føler seg sett, hørt, forstått og elsket – må vi bli mer intensjonelle om det. Det er du og jeg, vår åpenhet og imøtekommende holdning, som skaper en menighet som ikke er redd for psyke.

Språket har makt til å skape og omforme realiteten slik vi opplever den.

Kanskje økt og oppdatert bevissthet om hva vi vet, og hvordan vi snakker om psykisk helse i menigheten, vil gjøre det mindre tabubelagt å slite? Og hvem vet – kanskje vi kan komme dit at «psykisk helse» som begrep, tema og realitet kan bli såpass ufarliggjort at vi som sliter, etterhvert begynner å føle oss trygge nok til å kaste maska og la oss bli sett som de vi er – mennesker, ikke bare pasienter?