Issuu on Google+

No 06

Høst/vinter 2011/12 Velkommen til naturen

Fall/Winter 2011/12 Welcome to nature


Gore-Tex Primaloft Parka Unique parka that warms in all types of weather through the winter. We have combined our most technical fabrics with a playful design to create the most comfortable garment for everyday use during the winter season. The Parka has a soft, waterproof and breathable GORE-TEX速 outer layer, and PrimaLoft速 Sport 200 gr/m2 insulation. Details include hand-warming fleece pockets, hand gaiters and new YKK速 metal zippers. The collection

Materials

Find your local dealer at norrona.com


PHOTO: SVERRE F. HJØRNEVIK LOCATION: MAKEDONIA

Welcome to nature

Read more about the picture above and other stories in Norrøna Magazine, norrona.com or facebook.com/norrona

Welcome to nature


Scan this code to see our new lofoten remixed video. Check out our entire range of lofoten products at norrona.com For more updates and news, join us on facebook.com/norrona Find your local dealer at norrona.com/stores


PHOTO: CHRIS HOLTER ART DIRECTION: SLETTEN & ØSTVOLD

lofoten remixed.

Meet our new lofoten Gore-Tex Pro Shell jacket and pants, for big mountain freeriding. Mix your own color set-up with waterfall blue, birch green, festival fuchia, fields of gold and caviar – or all of them.

Welcome to nature


Norrøna Magazine

4 5

Foto Photo : Jonas Bendiksen

Høst/vinter 2011/12 Innhold

Fall/Winter 2011/12 Content


12 14 18 26 34 44 48 58 64 72 88 96 104 113 114 116 118 120 122 124 126 128

Norrøna Magazine har fulgt skisporene til den norske skilegenden Sondre Norheim (1825-1897) gjennom Telemark fylke. Reportasjen begynner på side 48.

Norrøna Magazine has followed the ski tracks of the Norwegian ski legend Sondre Norheim (1825-1897) through Telemark county, Norway. The story begins at page 48.

Leder Medarbeidere Tilbakeblikk : Fenrisfeber Portrettet : Der Bergsteiger Lofoten – A Love Story Sørpolen 1911 - 2011 Veien Mitt liv som hund Field Productions – Behind the scenes Dager i hvitt Jeger i Svalbards villmark Patagonia Myrkdalen Norrønakapittelet Norrøna News Profil : Giuliano Bordoni Profil : Ragnar Tøndel Fjelldoktoren Fjellmusikk Norrøna ansatte Røldal Freeride Challenge Neste utgave

Editorial Contributors Retrospect : Fenris Fever Portrait : Der Bergsteiger Lofoten – A Love Story The South Pole 1911 - 2011 The Road My Life as a Dog Field Productions – Behind the Scenes Into the White Hunter in Svalbard's Wilderness Patagonia The Dark Valley The Norrøna Chapter Norrøna News Profile : Giuliano Bordoni Profile : Ragnar Tøndel The Mountain Doctor Mountain Music Norrøna Staff Røldal Freeride Challenge Next issue


Norrøna Magazine

Tekst Text : Eivind Eidslott Foto Photo : Chris Holter

Høst/vinter 2011/12 Innhold

Fall/Winter 2011/12 Content


6 7

Side 34 - 42 : Lofoten – A Love Story

Page 34 - 42 : Lofoten – A Love Story

Hvor er dette bildet tatt, Chris? På Blåfjell i nærheten av Stamsund i Lofoten. Vi var der tre ganger i år – men to ganger forsvant det gode været akkurat da vi kom opp på toppen. Den ene dagen ble vi stående der oppe i tre timer. Været var dårlig, vi ventet og ventet, snakket fram og tilbake på walkie-talkien – før vi bestemte oss for å kjøre ned uten å ta noen bilder. Akkurat da vi kom ned fra fjellet, ble det selvfølgelig kanonvær igjen. Det var veldig irriterende! Men været i Lofoten skifter jo hele tiden, og det gjelder å være på rett sted til rett tid. På tredje forsøk fikk vi godt vær og muligheten til å ta dette bildet.

Where was this picture taken, Chris? On Blåfjell mountain, near Stamsund on the Lofoten islands in Norway. We went up it three times this year, but twice the good weather vanished the moment we reached the summit. One day, we stood there waiting for three hours. The weather was bad; we waited and waited; talked back and forth on the walkie-talkie; and then decided to head down without having taken any pictures. Just as we made it down from the mountain, the weather, of course, turned gorgeous again. It was very irritating! But the weather in the Lofotens changes all the time, and it’s all about being at the right place at the right time. On our third attempt, we got the good weather and the chance to take this picture.

Hvem er skikjøreren? Det er vår franske Norrøna-ambassadør Bruno Compagnet.

Who is the skier? That is our French Norrøna ambassador Bruno Compagnet.

Hvilket kamerautstyr brukte du? Nikon D700 med 24-70 mm.

What camera equipment did you use? Nikon D700 with a 24-70 mm zoom lens.

Du har vært mange ganger i Lofoten. Hva er det så fascinerende med dette området? Fjellene og havet. Det er ikke noe mer å si, egentlig. Fjellene og havet er en helt fantastisk kombinasjonen. I tillegg bor det veldig hyggelige mennesker i Lofoten. Jeg føler meg alltid velkommen der oppe.

You have been to Lofoten many times. What is so fascinating about the area? The mountains and the sea. There is nothing more to say, really. The mountains and the sea are a totally fantastic combi­ nation. In addition, a lot of nice people live in the Lofotens. I always feel welcome up there.


Norrøna Magazine

Tekst Text : Eivind Eidslott

8 9

Foto Photo : Kari Medig

Høst/vinter 2011/12 Innhold

Fall/Winter 2011/12 Content


Side 72 - 86 : Dager i hvitt

Page 72 - 86 : Into the White

Hvor er dette, Kari? Dette er Vowell-breen i nasjonalparken Bugaboos, Purcell-fjellene, sørøst i British Columbia. Det er et magisk sted som er godt kjent blant fjellklatrere som liker store, alpine klatreruter i granitt.

Where is this, Kari? This is the Vowell Glacier in Bugaboos Provincial Park in southeastern British Columbia. It is a magical place that is well known among climbers who like big Alpine climbing routes on granite.

Hvordan planla du dette bildet? Mine turvenner og jeg hadde akkurat gått opp den bratte flanken mellom Snowpatch Spire og Bugaboo Spire. Det første jeg la merke til på toppen var den vanvittige granittmonolitten Pigeon Spire som stakk opp fra Vowell-breen. Den tar virkelig pust­en fra deg! Jeg ba mine venner om å gå foran – jeg ble igjen for å ta bilder mens de gikk på ski mot spiret. Jeg la merke til at snøen under spiret skapte noen interessante mønstre, så jeg tok fram en større linse og tok et mer abstrakt bilde mens lyset beveget seg i den vindblåste snøen.

How did you plan this picture? My travel companions and I had just gone up the steep flank between Snowpatch Spire and Bugaboo Spire. The first thing I noticed at the top was the crazy granite monolith Pigeon Spire that stuck up from the Vowell Glacier. It really takes your breath away! I asked my friends to go on ahead, and I stayed behind to take pictures as they skied toward the spire. I noticed that the snow under the spire formed some interesting patterns, so I got out a longer lens and took a more abstract photo as the light moved onto the windblown snow.

Hvilket kamerautstyr brukte du? Jeg brukte en veldig lett 70-300mm-linse på mitt Nikon D300s. På turer som denne er det veldig viktig å tenke på vekt og gjøre ting så enkelt som mulig. Likevel endte jeg opp med 5,5 kilo kamerautstyr – som jeg bar i en fotobag på brystet i to uker!

What camera equipment did you use? I used a very light 70-300 zoom lens on my Nikon D300s. On trips like this, it is very important to think about weight and to keep things as simple as possible. Despite that, I ended up carrying 5.5 kilos of camera equipment, which I carried in a photo bag on my chest for two weeks.


Høst/vinter 2011/12 Kolofon

Fall/Winter 2011/12 Colophon

Eivind Eidslott

Redaktør

Editor

Chris Holter

Fotoredaktør

Photo Editor

Sletten & Østvold Your Friends

Art Direction

Art Direction

Sverre Hjørnevik Kari Medig Mattias Fredriksson Jonas Bendiksen Sverre Chr. Jarild Johan Wildhagen Bjørn-Eivind Årtun Robert Caspersen Stein P. Aasheim Marius Flaaten

Fotografer

Photographers

Alexander Urrang Hauge Henning Reinton Julie C. Knarvik Kari Medig Stein P. Aasheim Øyvind Yksnøy

Journalister

Writers

Kristian Hammerstad Bendik Kaltenborn

Illustratører

Illustrators

Doug Mellgren Runar Eidslott

Oversettere

Translators

Colin Field

Engelsk korrektur

English Copy Editor

Lars Bjelvin

Markeds- og kommunikasjonsdirektør

Director Marketing and Communications

Steffi Van den Branden

Salgs- og markedskoordinator

Managing Assistant

Postproduksjon AS

Billedbehandling

Imaging

Stibo Graphic, Denmark

Trykk

Print

Arctic Paper

Papir

Paper

Norrøna Magazine

Norrøna Magazine er et norsk frilufts­ magasin om mennesker, steder og øyeblikk i aktiviteter som fotturer, terrengløping, terreng­sykling, fjell­klatring, ski og snowboard.

Norrøna Magazine is a Norwegian out­door m ­ agazine about people, places and moments in activities such as trekking, trailrunning, mountaineering, mountain­ biking, climbing, skiing and snowboarding.

chris@norrona.com

Norrøna Magazine gis ut to ganger i året gjennom kjente friluftsmagasiner og gjennom Norrønas utsalgssteder i Norge, Sverige, Danmark, Tyskland, Østerrike, Sveits, Italia, Frankrike, Spania, UK og USA.

Norrøna Magazine is published twice a year through well-known outdoor magazines and through Norrøna Sport retailers in Norway, Sweden, Denmark, Germany, Austria, Switzerland, Italy, France, Spain, UK and US.

www.facebook.com/norrona www.norrona.com

Velkommen til naturen

Welcome to nature

10 11

Norrøna Magazine

Omslag Cover : Hestlitinden, Lofoten, Norway Kjører Rider : Bruno Compagnet Foto Photo : Sverre Hjørnevik

M

Ø ILJ

ME R K

ET

541-004 TRYKKSAK

Norrøna Sport AS Nye Vakås vei 20 N-1395 Hvalstad Norway (+47) 66 77 24 00


Stay dry!

Aquaseal速 is a registered trademark of YKK Group

Aquaseal 速 is the light weight fully water proof zipper for extreme outdoor applications. Combining Vislon速 technology with a seal between the zipper elements, Aquaseal速 allows easy and smooth operation with 100% protection against the elements.

Fastening Products Group ykkeurope.com


Redaktør  Editor : Eivind Eidslott

Leder

Editorial

Jeg parkerte langs riksvegen, skrudde av motoren og kunne kjenne en svak eim av brent olje. Ved siden av bilen, i grøftekanten, lå tre døde lemen. En ravn sirklet høyt over dalen. Bare lyden av svak vind. Ellers ingenting.

I parked along the highway, turned off the engine and caught a faint whiff of burnt oil. In the ditch next to the car were three dead lemmings. A raven circled high above the valley. The only sound was a gentle breeze. Otherwise nothing.

12 13

Jeg var alene nå. Alene med fjellet. Alene med ideen.

I was alone now. Alone with the mountain. Alone with the idea.

I bagasjerommet lå leketøyet mitt : ski, isøks, hjelm, goggles med riper. Jeg skiftet fra joggesko til stive skistøvler. Sakte, nesten andektig, begynte jeg å gå oppover fjellsida. Jeg måtte sparke føttene inn i snøen. Hardt, rytmisk, som musikk. Pulsen økte. Det ble varmere under jakka. Brattere.

My toys were in the trunk : skis, ice-axe, helmet, goggles with scratches. I changed from jogging shoes to stiff ski boots. Slowly, almost reverently, I started up the mountainside. I kicked my feet into the snow. Hard, rhythmic, like music. My pulse quickened. It was getting warmer under my jacket. Steeper.

Hva hadde fått meg til å forlate det trygge sofalivet denne ettermiddagen? En førstebestigning? Nei. En førstenedkjøring? Nei. En spektakulær topptur jeg kunne fortelle barn og barnebarn om? Nei.

What drove me to leave the soft embrace of my sofa that afternoon? A first ascent? No. A first descent? No. A spectacular Alpine tour I could tell the kids and grandkids about? Nope.

Det som hadde fått meg hit var ikke noe annet enn en gammel drøm. Drømmen om å kjøre på ski ned en liten snørenne. Jeg hadde sett på den i mange år. Den hadde blitt et utropstegn i hukommelsen. En hvit pekefinger i fjellsida – som viste vei til en annen verden. Snørenna var vakker som en Venezia­ kanal, tiltet til 35 graders vinkel. Den var for lengst kjørt av noen andre. Men for meg betydde det ingenting. Nå var det mitt mot som skulle utfordres. Mine egenskaper som skulle testes.

What brought me here was an old dream. The dream of skiing down that couloir; that small and snowy gully. I had looked at it for many years. It had become an exclamation point in my memory. A white pointing finger of snow on the mountainside, showing the way to another world. The couloir was as beautiful as a Venetian canal tilted to a 35 degree angle. It had long since been skied by others. That didn’t matter. Now, my own courage would be tested. My own skills would be challenged.

Og jeg fortsatte oppover, så sporene bak meg, studerte fjellveggene på begge sider. Mot toppen av renna ble det nesten for bratt. Men jeg kjente ingen redsel nå. Ingen frykt. Bare tilstedeværelse, ekte tilstedeværelse. Jeg fikk på meg skiene. Festet isøksa bakpå sekken. Så bilen langt der nede. Dette var øyeblikket jeg hadde fantasert om : å stå der, med snørenna under meg, være klar.

And I continued upward, looking back at the tracks behind me, and studying the mountain walls on both sides. It was almost too steep toward the top of the couloir. But I felt no fear. Just my own presence, real presence. I put on my skis. Attached my ice-ax to my pack. Saw the car way down there. I had been fantasized about this moment : standing there, with the snowy gully under me. Being ready.

Kjenner du igjen følelsen? I så fall : hold på den nå.

You know the feeling? If so, hang onto that feeling.

For hele denne utgaven av Norrøna Magazine er en hyllest til de hvite drømmene. Til forventningene. Til de magiske øyeblikkene. Finn din linje denne sesongen. Det spiller ingen rolle om den er bratt eller slak, smal eller bred, lang eller kort, vanskelig eller lett.

Because this whole edition of Norrøna Magazine is a tribute to the white dream. To expectations. To those magic moments. Find your line this season. It doesn’t matter if it’s steep or gentle, narrow or wide, long or short, difficult or easy.

Dine linjer skaper uansett din historie.

No matter what, your lines create your history.


Odor-Free Norrøna stays fresh

Climb higher. Go further. Ski faster. Now you can sweat all day and still stay fresh. Polygiene® permanent odor control technology makes clothing, footwear and gear odor free and last longer. No matter what challenges you take on. All models of the Norröna Lofoten fleece jackets now feature Polygiene. Be eco-friendly – wear several times before washing. Polygiene AB E-mail: info@polygiene.com www.polygiene.com


Høst/vinter 2011/12 Medarbeidere

Fall/Winter 2011/12 Contributors

Jonas Bendiksen Magnum Photos er et internasjonalt kooperativ av fotografer – stiftet etter andre verdenskrig av Robert Capa, Henri CartierBresson og andre fotolegender. Byrået er et av verdens ledende når det gjelder dokumentarfotografi. Siden 1947 har kun 79 fotografer fått innpass. Jonas Bendiksen (34) er eneste nordmann på laget. Bildene hans er blant annet publisert i National Geographic, Newsweek, Vanity Fair og The Sunday Times. I denne utgaven av Norrøna Magazine har Jonas dokumentert en roadtrip i Telemark – med store snømengder, ski på taket og bensinstasjonskaffe inne i kupeen.

Jonas Bendiksen Magnum Photos is an international co­op­ erative of photographers founded after World War II by Robert Capa, Henri Cartier-­ Bresson and other legendary photo­ graphers.It is among the world’s leading agencies for documentary photography. Since 1947, just 79 photographers have become full members. Jonas Bendiksen, 34, is the only Norwegian on the team. His photographs have been published in National Geographic, Newsweek, Vanity Fair, The Sunday Times and elsewhere. For this edition of Norrøna Magazine, Jonas documented a road trip in Norway’s Telemark County, with deep snow, skis on the roof and gas station coffee in the car.

Siri Østvold Dette er den første utgaven av Norrøna Magazine i nytt design. Bak den nye layouten står de dyktige Oslo-byråene Sletten & Østvold Design Consultancy og Your Friends. Siri Østvold (30) er partner i førstnevnte og en av våre nye art directors. Hun har studert ved Kunsthøgskolen i Oslo og har, sammen med gode medarbeidere, vunnet utmerk­ elser i både Gullblyanten og i Visueltkonkurransen i regi av henholdsvis Kreativt Forum og Grafill. Arbeidet hennes har også blitt publisert i The Annual 2010, Creative Review. Siri jobbet som designer i Norrøna da vi produserte de første utgavene av N­orrøna Magazine og spilte en viktig rolle i nyutviklingen. Nå er hun heldigvis tilbake på teamet vårt.

Siri Østvold This is the first edition of Norrøna Magazine with a new design. The talented Oslo agencies Sletten&Østvold Design Consultancy and Your Friends are behind the new layout. Siri Østvold, 30, is a partner in the former and is one of our new art directors. She studied at the Oslo National Academy of the Arts and, together with colleagues, has won awards in several categories in both the Gullblyanten prizes from Kreativ Forum (the Norwegian Association for Creative, Commercial Communication) and the Visuelt contests held by Grafill (The Norwegian Organization for Visual Communication). Her work has also been published in The Annual 2010, by Creative Review. Siri worked as a designer on the first editions of Norrøna Magazine and played an important role in the development. Fortunately, she is back on our team.

Kristian Hammerstad Vi er stolte av å kunne presentere K­ristian Hammerstad som en av våre to nye illu­stra­tører. Kristian studerte ved Central Saint Martins i London. Han jobbet en periode innen kommersiell animasjon i England, men har nå etablert seg som illustratør i fødebyen Oslo. Hans kundeliste inkluderer Penguin Books, AOL, The New York Times Magazine, The New Yorker og Wired Magazine. I denne utgaven av Norrøna Magazine presenterer Kristian historien bak Norrønas lofotenkolleksjon i en tosiders tegneserie. I tillegg har han illustrert Fjellmusikkspalten.

Kristian Hammerstad We are proud to introduce Kristian Hammerstad as one of our two new illu­strators. Kristian studied at the Central Saint Martins in London. He worked with commercial animation in England for a while, but has now set up as an illu­­strator in his hometown of Oslo. His client list includes Penguin Books, AOL, The New York Times Magazine, The New Yorker and Wired Magazine. In this edition of Norrøna Magazine, Kristian tells the story behind Norrøna’s lofoten collection as a two-­page comic strip. He also illustrated the Mountain Music column.

14 15

Norrøna Magazine


minerale Norrøna fjørå shirt has natural mineral particles which remove moisture away from your skin; evaporating sweat 50% faster; keeping you cool so that you can

Minerale® is a Trademark of Cocona Inc.

enjoy your time outdoors.


Norrøna ambassador Robert Caspersen has been on three climb­ing expeditions to Queen Maud Land in the Antarctic. In 2006, he and three climbing partners made it up the stunning north face of Ulvetanna (­Wolf Fang) Mountain.

Norrøna-ambassa­døren Robert Caspersen har vært på tre klatre­ ekspedisjoner til Dronning Maud Land i Antarktis. I 2006 klarte han og klatre­kompisene å bestige den voldsomme nordveggen på Ulvetanna.

Tekst Text : Alexander Urrang Hauge Foto Photos : Robert Caspersen and the other 2006 Ulvetanna expe­dition members

Fenris Fever

Fenrisfeber

18 19


Tilbakeblikk :

Retrospect :


20 21


Top : Stein Ivar Gravdal (from left), Ivar Tollefsen, Trond Hilde and Robert Casper­sen at the base of Ulvetanna Mountain

Bottom : A climber becomes small on Ulve­tanna mountain´s gigantic rock face.

Øverst : Stein Ivar Gravdal (fra venstre), Ivar Tollefsen, Trond Hilde og Robert Casper­­sen under Ulvetanna.

Nederst : En klatrer blir liten i Ulvetannas enorme fjellvegg.

“Had it not been so expensive and so horribly far away, I would go there every year. It is an incredibly powerful experience of nature,” says mountain climber Robert Caspersen in a quiet and straight­ forward way. It started in 1994, when Norway was in a fever over hosting the 1994 Winter Olympics and over a bitter referendum on EU membership. Norwegian climbing was up and coming. Close-up study of aerial photographs taken of the Antarctic in the 1950s showed that the enormous continent had more to offer than penguins and classic polar expeditions of skiers with flags on their chests pulling heavy sleds with supplies. The mountain area Fenriskjeften, (Fenris’ Mouth) named for the wolf beast of Norse mytho­logy, with Ulvetanna as an undisputed midpoint, captivated Robert Caspersen, Sjur Nesheim and Ivar Tollefsen. The climbers came home with a first ascent of Ulvetanna’s west face, and a good ex­perience. So good, that they had to go back. “At Queen Maud Land, the totality is what’s so special. The climbing itself isn’t that unique. There are just as good – yes, even better – mountains other places in the world, but Queen Maud Land is untouched. There are no traces of people. The contrast between the endless tracts of snow and ice, and the steep, polished, brownish gray cliffs is enormous. It is pure and naked there. You ski until your ski tips touch the mountain wall,” says Caspersen. “You know you are in a place that is untouched by humanity, and that gives me a really special feeling.” In both national and international climbing, Robert Caspersen is a name that commands respect. Not just because he was Norwegian champion in sports climbing in 1992, 1994, and 1998. Nor because he challenged the steepest part of the climbing scale when he did the 9+ Norwegian route “Awfully in Doubt.” Some of the admiration is, of course, due

– Hadde det ikke vært for at det var så dyrt og så forferdelig langt unna, hadde jeg dratt dit hvert eneste år. Det er en helt utrolig sterk naturopplevelse, forteller fjellklatrer Robert Caspersen lavmælt og oppriktig. Det begynte i 1994. Norge badet i OL-feber, EU-motstand og norsk klatring var up and coming. Nærstudier av flyfoto tatt i Antarktis på 50-tallet avdekket at dette enorme kontinentet hadde mer å by på enn pingviner og klassiske polar­ekspedisjoner med pulk og flagg på brystet. Fjellområdet Fenriskjeften, oppkalt etter ulve­beistet i norrøn mytologi, med Ulvetanna som soleklart midtpunkt, bergtok ekspedisjonsmedlemmene Robert Caspersen, Sjur Nesheim og Ivar Tollefsen. Klatrerne dro hjem med førstebestigning av Ulvetannas vestvegg og gode opplevelser. Så gode at de måtte tilbake. – I Dronning Maud Land er det helheten som gjør det spesielt. Selve klatringen er ikke så unik. Det finnes like bra fjell, ja til og med enda bedre fjell, andre steder i verden. Men Dronning Maud Land er urørt. Det finnes ikke spor etter mennesker. Kontrasten mellom de endeløse viddene av snø og is og de steile, blankskurte, brungrå klippene er enorm. Det er rent og nakent der. Du går på ski helt til ski­tuppene berører fjellveggen, forteller Caspersen og legger til : – Du vet at du er på et sted som er urørt av menn­esker og det gir meg en helt spesiell følelse.

I både nasjonal- og internasjonal klatresammen­ heng er Robert Caspersen et navn som vekker beundring. Ikke bare fordi han ble Norgesmester i sportsklatring i 1992, 1994 og 1998. Ikke bare fordi han utfordret den bratteste delen av graderingssystemet da han gikk 9+-ruta «Fryktelig i tvil». Noe av beundringen skyldes selvsagt triumfen da


Robert Caspersen heiser utstyr på ­Ulvetanna.

Robert Caspersen hauls equipment at Ulvetanna Mountain.

to his triumph of climbing Trango Pulpit in Pakistan. But most of all, it is because he just keeps climbing : sports climbing, technical climbing, peak-to-peak, ice climbing, Alpine ascents and bouldering, all expressions of his passion for the vertical. Perhaps it’s not so strange that it took him 13 years to make it back to Queen Maud Land and the untouched mountain formations there. The expedition was in place in the Antarctic in November 2006, and the main goal was Ulvetanna’s north wall, almost 1 000 meters of vertical granite. Even if Ulvetanna looks indestructible, the expedition was concerned about poor rock quality. In 1994, Thomas Cosgriff and Trond Hilde made an attempt on the north wall, but had to give up after four pitches because the rock was not secure enough. Caspersen managed to wind around to the left of the 1994 route, and set up the first protection. Caspersen, Stein Ivar Gravdal, Trond Hilde and Ivar Tollefsen worked their way upward. Pitch by pitch, skyhook by skyhook. Antarctic summer was giving the expedition the cold shoulder despite the clear weather; the average temperature was about minus 20 Celsius. On top of that, the climbers got lashed by a 48-hour snowstorm that left 60 centimeters of snow on the ground and plenty of time to read in the port-a-ledge, hanging tent. After 21 pitches, and 960 meters straight up, the climbers stood on the summit and looked out over the landscape. For Robert Caspersen, the climb was not just a climbing achievement, but also a mental milestone. “My brother died in a rappelling accident in (the north Norwegian islands of) Lofoten in 2000. I hadn’t spent that much time continuously on a big wall since losing him. I wasn’t sure how my head would react to the long-term stress of such a big mountain wall. I was anxious to see if I had any negative reaction,” says Caspersen.

han klatret Trango Pulpit i Pakistan. Men fremfor alt skyldes beundringen at Robert Caspersen bare fortsetter å klatre; sportsklatring, teknisk klatring, tinderangling, isklatring, alpine bestigninger og buldring – alle sjangre av denne vertikale liden­ skapen. Kanskje ikke rart at det tok 13 år før han kom seg tilbake til Dronning Maud land og de urørte fjell­formasjonene der. Ekspedisjonen var på plass i Antarktis i november 2006, og hovedmålet var Ulvetannas nordvegg – nesten 1000 meter med vertikal granitt. Men selv om Ulvetanna ser uslitelig ut, fryktet ekspedisjonen dårlig fjellkvalitet. I 1994 prøvde nemlig Thomas Cosgriff og Trond Hilde seg på nordveggen, men måtte stoppe etter fire taulengder fordi fjellet var for usikkert. Til venstre for 1994-ruta makter Caspersen å snirkle seg oppover og sette de første sikringene. Caspersen, Stein Ivar Gravdal, Trond Hilde og Ivar Tollefsen jobbet seg oppover. Taulengde for taulengde, skyhook etter skyhook. Den antarktiske sommeren ga dog ekspedisjonen en kald skulder på tross av klart vær; gjennomsnittstemperaturen lå på cirka 20 minusgrader. I tillegg fikk de norske klatrerne servert en 48 timers snøstorm som ga 60 centimeter snøfall på bakken og god tid for lesing i port-a-ledgen. Etter 21 taulengder og 960 høydemeter sto klatrerne på toppen og skuet ut over landskapet. For Robert Caspersen representerte klatrebragden ikke bare en bestigning, men også en mental milepæl. – Broren min omkom i en rappelleringsulykke i Lofoten i 2000. Jeg hadde ikke vært så lenge sammen­hengende i større vegger etter at han gikk bort. Jeg var usikker på hvordan hodet mitt ville reagere på langvarig stress i en slik stor fjellvegg. Jeg var spent på om jeg skulle få en reaksjon, for­teller Caspersen.


The expedition to Ulvetanna in 2006 was sponsored by Norrøna. In November, 2011, Ulvetanna and the other Antarctic mountains will again have a visit from Robert Caspersen and other Norwegian climbers. Caspersen has several climbing projects he wants to complete in the area. Read more about this upcoming expedition on www.norrona.com and in the next winter edition of Norrøna Magazine (September 2012).

After the success on Ulvetanna’s north face, the expedition could concentrate on smaller mountains. “One of the special things about that area is that you ski between the mountains. In the media, the highest mountains often get the attention. But climbing on Queen Maud Land is often about daytrips or overnight trips where we do Alpine ascents of simpler mountains in a single day. For me, it is just as much about being in the mountains as focusing on the steepest and most difficult climbs. We had some fine first ascents, and skied between the mountains. Every time you turn a corner, you arrive at a new pristine area”.

Etter suksessen i Ulvetannas nordvegg kunne eks­ pedisjonen konsentrere seg om de mindre fjellene. – Noe av det særegne med dette området er at du går på ski mellom fjellene. I media er det jo ofte de høyeste toppene som får oppmerksomhet. Men klatringen i Dronning Maud land handler ofte om dagsturer eller døgnturer der vi gjør alpine bestigninger av enklere fjell i løpet av én dag. For meg handler det like mye om å være i fjellet som å fokusere på de bratteste og vanskeligste bestigningene. Vi fikk noen fine førstebestigninger og vi gikk på ski mellom fjellene. For hver gang du runder et hjørne, vet du at du kommer til å få se nye, urørte områder. Ekspedisjonen til Ulvetanna i 2006 var sponset av Norrøna. I november 2011 får Ulvetanna og de andre fjellene i Fenriskjeften i Antarktis igjen besøk av Robert Caspersen og andre norske klatrere. Caspersen har nemlig flere klatre­ prosjekter i området som han ønsker å fullføre. Les mer om denne kommende ekspedisjonen på www.norrona.com og i neste vinterutgave av Norrøna Magazine (september 2012).

“I felt that it went well. I was very much part of the climbing, and had a solid experience.” His brother’s accident and his role as the father of small children have added dimensions to Robert’s life that also influence climbing. “I am more aware of the risks I’m taking, and rein myself in. There are things I won’t do anymore. This trip was within the limits of what we have mastered. But climbing is still climbing. The conse­quences can be extreme, and you have to be focused. Risk is a key part. If climbing didn’t have potentially harsh consequences, I would never have done it. If I am away from that feeling for too long, I feel dulled. The danger aspect makes me sharp,” says Caspersen.

– Jeg opplevde at det gikk fint. Jeg var veldig tilstede i klatringen og hadde en sterk turopplevelse. Både brorens ulykke og tilværelsen som småbarnspappa har gitt Roberts liv dimensjoner som også påvirker klatringen. – Jeg er mer bevisst på hvilken risiko jeg tar, og jeg legger bånd på meg. Det er ting jeg ikke vil gjøre nå lenger. Denne turen var innenfor mestringsnivået vårt. Men fortsatt er klatring klatring. Konsekvensene er voldsomme og du må være konsentrert. Dette elementet av risiko er avgjørende. Hvis ikke klatring hadde hatt denne brutale konsekvensen, hadde jeg aldri drevet med det. Hvis jeg er lenge nok borte fra denne følelsen føler jeg meg av­ stumpet. Faremomentet gjør at jeg skjerper meg, sier Caspersen.


24 25


Previous page : Robert Caspersen relaxes in his port-a-ledge.

The climbing expedition experienced some really bad weather.

Forrige side : Robert Caspersen slapper av i hengeteltet.

Været var ikke alltid det beste under Ulvetanna-ekspedisjonen.

– Robert Caspersen

For hver gang du runder et hjørne, vet du at du kommer til å få se nye, urørte områder.

Robert Caspersen (fra venstre), Ivar Tollefsen, Trond Hilde og Stein Ivar Gravdal på toppen av Ulvetanna.

– Robert Caspersen

Every time you turn a corner, you arrive at a new pristine area.

Robert Caspersen (from left), Ivar Tollefsen, Trond Hilde and Stein Ivar Gravdal at the peak of Ulvetanna Mountain.


Tekst Text : Henning Reinton

26 27

Foto Photos : Chris Holter

Portrett : Der Bergsteiger

Portrait : Der Bergsteiger

Kanskje ble Peter Habeler en av verdens fremste alpinister fordi han aldri har likt å bære.

Maybe Peter Habeler became one of the world’s best Alpine climbers because he didn’t like hauling things.


Innsbruck. Vi reiser lett, vi kommer tidlig. En mann står utenfor sportsbutikken der vi skal møtes. Han har kommet ennå tidligere. Han reiser enda lettere. Mannen heter Peter Habeler (69). Han er pen i tøyet, rask til beins og uten oppakning. Han har en serie store, store bedrifter bak seg i fjellet. Han er også –  og det skal vi komme tilbake til – en av verdens beste til å skli på rumpa. Vi synes du burde vite mer om ham.

Innsbruck. We’re traveling light and arrive early. A man is standing outside the sporting goods store where we are supposed to meet. He has arrived even earlier. He travels even lighter. The man is Peter Habeler, 69. He is well-dressed, light on his feet and without baggage. He has a list of big, big achievements in the mountains. He is also – and we’ll get back to this – among the world’s best at sliding on his backside.

En barndom. Peter Habeler ble født i 1942 i Mayr­hofen i Zillertal i Østerrike. – Jeg har et bilde fra da jeg var seks år gammel, sier han. – Jeg bærer en ryggsekk på vei opp til en av fjell­ hyttene. På hyttene kjente folk meg, de kjente lille Peter, så jeg slapp å betale. Jeg fikk suppe, kanskje en matbit. Jeg begynte å guide opp til hyttene da jeg var sju-åtte år. – Når du så ut vinduet fra gutterommet, var fjellene rett der? – Akkurat! Jeg var nysgjerrig og ville klatre dem. – Hvordan husker du den tiden? – Det var en crazy tid. Faren min døde da jeg var åtte, og fjellguidene tok mer eller mindre over. Jeg var nysgjerrig og fikk sjansen til å lære –  hvordan krysse en bre, hvordan sikre. Og sånn fortsatte det. – Hva sa mor? – Hun lot meg gå. Før Habeler var 12 hadde han vært på alle 3 000-­meterne i Zillertal. Alene.

A childhood. Peter Habeler was born in 1942 in the town of Mayrhofen in the Zillertal valley of Austria. “I have a picture from when I was six years old,” he says. “I’m carrying a backpack up to one of the mountain cabins. They knew me at the cabins. People knew little Peter, so I didn’t have to pay. I got soup, maybe a bite to eat. I started guiding up to the cabins when I was seven or eight years old.” “What you saw from the window of your boyhood room were those mountains right there?” “Exactly. I was curious and wanted to climb them,” he says, “What comes to mind about those days?” “It was a crazy time. My father died when I was eight, and the mountain guides took me over, more or less. I was curious and got the chance to learn : How to cross a glacier, how to be safe. And it just continued.” “What did your mother say?” “She let me go.” Before Habeler turned 12, he had been up all the 3 000 meter peaks in Zillertal. Alone.

Et møte. Habeler sier han har vært heldig med møter gjennom livet. Et av de mest betydnings­fulle skjedde da han var 20. – Jeg gjorde en vinterbestigning i Italia med en barndomsvenn. Vi møtte et annet lag med Reinhold Messner. Messner var 18. – Jeg så da at dette er en kar jeg ville teame opp med. – Du så det allerede da? – Ja. Det var bare en følelse der, vet du? Turene Habeler gjorde med Messner har både gitt oss alpinhistorie og dannet skole. I denne artikkelen skal vi spesielt nevne tre av turene. Klar? Vi begynner nå.

A meeting. Habeler says he has been lucky in his encounters with people throughout his life. One of the most significant such meetings was when he was 20. “I was doing a winter climb in Italy with a childhood friend. We met another team that included Reinhold Messner.” Messner was 18. “I saw that this guy was somebody I wanted to team up with,” says Habeler. “You saw it that early?” “Yeah. It was just a feeling, if you know what I mean.” The climbs Habeler undertook with Messner made Alpine climbing history and created a new school. In this article, we will concentrate on three of them. Ready? Let’s go.

1. Eiger. I 1974 la Habeler og Messner ut for å bli de første til å klatre Eigers nordside – kanskje Europas mest beryktede alpinrute – på én dag. – Det er 1 800 meter, ikke veldig teknisk vanskelig. Vi hadde ikke kommet så langt som de har i dag –  nå er den gått på tre timer, to og en halv, det er fantastisk. Vi bare håpte å klare det på en dag, uten å overnatte – for vi hadde jo ikke noe over­nattingsutstyr med oss. Jeg har aldri likt tunge, treige anmarsjer. Du vet – jeg likte å danse!

1. Eiger. In 1974, Habeler and Messner set out to be the first to climb the north face of the Eiger –  perhaps Europe’s most notorious route – in one day. “It’s 1 800 meters. Not very difficult technically. We hadn’t come as far as we have today. Now it’s been done in three hours, or two and a half, which is fantastic. We only hoped to do it in one day without having to spend the night, because we didn’t have any equipment with us for overnighting. I have never liked heavy, slow approaches. You know : I liked to


28 29

Jeg var lett, jeg hadde mine 60 kilo. Vi ville alltid bære så lite som mulig. Et østerriksk lag Habeler kjente startet to dager før. Habeler og Messner tok dem igjen klokka ti om morgenen ved Bivouac of Death. – De satt og spiste frokost! Ost, pølse. Ikke Habelers stil. – Vi hadde ikke mat utenom rosiner og nøtter i lommene. Vi tok ett tau, ikke to. I stedet for ti bolter, hadde vi fire. Det hjelper. Om vi ikke hadde blitt stuck i en dum variasjon av ruta, hadde vi klart det på sju timer og ikke ti, sier Habeler. – Står dagens alpinister i arv til deg og Messner? – I vårt tilfelle var det ikke for å være raskest – det var mye sikkerhet involvert. På Eiger dør mange, uværet kan komme fort. Det ville vi unngå. Vi ville ikke overnatte. Men man trenger en god kompanjong, en god parter. Med Messner kunne vi gå løpende, man kunne gå usikret. Jeg følte meg alltid trygg med Messner.

dance. I was light, with my 60 kilograms. We always wanted to carry as little as possible,” says Habeler. An Austrian team Habeler knew started two days earlier. Habeler and Messner caught up with them at ten in the morning at the Bivouac of Death. “They sat there eating breakfast. Cheese and sausages,” he says. “We had no food other than nuts and raisins in our pockets. We brought one rope, not two. Instead of 10 pitons, we had four. That helps. And had we not gotten stuck on a dumb variation of the route, we could have done it in seven hours instead of 10,” says Habeler. “Do today’s Alpinists have a legacy from you and Messner?” “For our part, it wasn’t about being the fastest. There was a lot of safety involved. A lot of people die on the Eiger because bad weather can come in fast. We wanted to avoid that. We did not want to overnight. You need a good companion, a partner. With Messner, we could go nonstop, we could go without protection. I always felt safe with Messner.”

Et liv. Moren fikk ham til å utdanne seg til glassmaler, men fjellet ble Habelers jobb. I dag driver den ene sønnen hans, Christian, skiskolen han grunnla i Mayrhofen i 1973; den andre sønnen, Alex, driver sportsbutikken der vi møtes i Innsbruck. Alex forteller at det er en blandet fornøyelse å være på topptur med faren – han går raskere enn alle andre («du vet, sånne korte, raske steg.»). Peter sjøl guider fortsatt, holder foredrag og gjør TV : I høst skal Habeler klatre Eiger igjen for en østerriksk TV-produksjon. – Folk spør meg – er du ikke lei? Nei. Nei! Jeg har fortsatt en varm følelse for fjellet. Reinhold klatrer ikke lengre, han er travel med andre ting, men jeg får fortsatt et kick av å klatre. – Hvilke mål har du i dag? – Mitt mål er fortsatt klassikerne. Jeg har ikke ett fjell som jeg liker best – jeg liker alle sammen. Jeg har aldri samlet topper, det betyr ingenting for meg. Men før eller seinere får man alltid lyst til å prøve noe nytt. – Hvordan holder du formen? – Mange folk jeg ser på min alder – 69, neste år 70 – har store mager. Og de har vondt i ryggen,

A life. His mother got him to train as a glass painter, but the mountains became Habeler’s job. One of his sons, Christian, now runs the ski school Habeler founded in Mayrhofen in 1973. The other son, Alex, runs the sporting goods store where we met the father in Innsbruck. Alex says going Alpine touring with his father is a mixed blessing : He is always faster than everyone else. (“You know, such short, fast steps.”) Peter still guides, lectures and does TV. In the fall, Habeler plans to climb the Eiger again for an Austrian TV production. “People ask ‘Aren’t you tired of it?’ No. No! I still burn for the mountains. Reinhold doesn’t climb anymore, he is busy with other things, but I still get a kick out of climbing,” says Habeler. “What are your goals now?” “My goals are still the classics. I don’t have one mountain I like the best. I like them all. I have never collected summits, which means nothing to me. But sooner or later, you just feel like trying something new.” “How do you stay in shape?” “Many of the people I see who are my age – 69 … 70


de har vondt i knærne, de sier : Jeg har ny hofte, jeg har ny skulder. Jeg er glad – bank i bordet –  at jeg ikke har det, og kan holde på litt til.

next year – have big stomachs. They have backaches, and their knees hurt, and they say : ‘I have a new hip; I have a new shoulder.’ I am glad – knock on wood – I don’t and can keep going a while longer.

2. Hidden peak. Etter Eiger ville Habeler og Messner prøve samme stil på større fjellsider. Året etter Eiger valgte de Hidden Peak i Karakoram-kjeden i Pakistan. – Messner var mesterhjernen bak den turen. Det var lettere for ham å skaffe pengene, og han visste at han hadde en god partner i meg, sier Habeler.De ville ta med taktikken fra Eiger på større fjellsider. – Hidden Peak var en elegant tur, bare sju-åtte bærere. Det var ingen sti på anmarsjen, så jeg løp foran Messner og bærerne og bygde varder. Det hele gikk veldig fort. Fort, ja : I en tid da 8 000metere ble gått etter månedslange beleiringer, gikk Messner og Habeler Hidden Peak i et tre-dagersstøt. Innad i to-manns-teamet likte de å konkurrere. – På Hidden Peak var jeg raskere enn Reinhold. Ikke at det betyr noe, men likevel : Jeg slo ham, og han ble veldig imponert av det. Men noen ganger er én mann raskest, iblant den andre. Sånn er det. Men jeg følte meg sterk i høyden. Suksessen ledet til nye mål. – Da vi var så raske på den toppen – den er såvidt over 8 000 meter, åtte tusen og åtti, men likevel –  da visste vi at vi kunne komme høyere uten oksygen.

2. Hidden peak. After the Eiger, Habeler and Messner wanted to try the same style on bigger mountains. The year after the Eiger, they picked Hidden Peak in the Karakoram Range of Pakistan. “Messner was the mastermind of that trip. It was easier for him to get the funding and he knew he had a good partner in me,” says Habeler. They wanted to take their Eiger tactics to a big mountain. “Hidden Peak was an elegant expedition, with just seven or eight porters. There was no trail for the approach, so I ran ahead of Messner and the porters and built cairns. It all went very fast,” he says. Fast, indeed. In an era when 8,000 meter peaks were climbed in month-long sieges, Messner and Habeler did Hidden Peak in a three-day assault. The two-man team enjoyed their internal competition, “On Hidden Peak, I was faster than Reinhold. Not that it meant anything, but just the same : I beat him and he was very impressed by that. But sometimes one man is fast, and sometimes it’s the other. That’s the way it is. But I felt strong at high elevation,” says Habeler. The success spawned a new goal. “We were so fast on that peak – it was just over 8 000 meters … eight thousand and eighty … that we knew we could have gone higher without oxygen.”

En klatrepartner. Navnet Messner har allerede dukket opp 14 ganger i denne artikkelen. Han ble den første i verden til å nå alle verdens 8 000metere. På veien dit var det både triumfer og tragedier. I 1972 døde Hans Jäger i et forsøk på 8 000-meteren Manaslu sammen med Messner. To år før døde Günther, Messners bror, på returen fra Nanga Parbat. Begge klatret i to-manns-støt med Messner. – Du sa at du alltid følte deg trygg med Messner. Hva sa folk rundt deg da dere klatret sammen? – Altså – det var jo tragedien med broren. Men jeg er overbevist om det ikke var Reinholds skyld. Det dumme er at det var jeg som skulle ha dratt med Messner. Jeg avlyste en uke før avreise. Vi hadde et siste møte i München der vi organiserte utstyr. Jeg måtte betale 3 000 tyske mark, men hadde ikke pengene. ‹Jeg kan ikke›, sa jeg til Messner. ‹OK›, sa han. Og så hoppet Günther inn i siste øyeblikk. Han hadde ikke så godt treningsgrunnlag. Og så skjedde altså tragedien. I løpet av Habelers turer med Messner hadde en idé tatt form. – Vi visste at vi og andre hadde vært høyt uten oksygen. Så i min tankeverden var det bare de siste 5-600 meterne som var utfordringen. Så jeg tenkte : ‹Jeg kan jo alltids gå ned igjen når vi kommer dit.›

A climbing partner. The name Messner has already popped up a dozen times in this article. He was the first person to ever ascend all of the world’s 8,000 meter peaks. Along the way came triumphs and tragedies. In 1972, Hans Jäger died in an attempt with Messner on Manasula. Two years earlier, Messner’s brother Günther died on the descent from Nanga Parbat. Both were paired with Messner. “You said you always felt safe with Messner. What did people around you say about you two climbing together?” “So – there was the tragedy with the brother. But I am convinced it was not Reinhold’s fault. The worst part is that I was supposed to be the one who went with Messner. I cancelled a week before departure. We had a final meeting in Munich to organize equipment. I had to pay 3 000 German marks but I didn’t have the money. ‘I can’t,’ I said to Messner. ‘OK,’ he said, and his brother Günther stepped in at the last moment. He hadn’t had as much preparation, and then the tragedy happened.” During Habeler’s expeditions with Messner, an idea took shape. “We knew that we and others had gone high without oxygen. In my mind, it was just the last 500-600 meters that was the challenge. And I thought, ‘I can always go back down when we reach that point,’” says Habeler.


30 31

3. Everest. Ideen var verdens høyeste fjell uten medbrakt oksygen. – Mange sa vi var gale. Men vi tenkte logisk. Tenk på hvor tung oksygenutrustningen var den gang : Du trenger to oksygenflasker, én veide fem-seks kilo. Så du hadde minst ti kilo bare der. Jeg har alltid likt å gå lett. Jeg har alltid vært dårlig til å bære. Bak prestasjonen lå en rekke faktorer. Før avreise ble Habeler betalt av sjefen på skiskolen for å trene i stedet for å instruere. Hver annen dag gikk han to tusen høydemeter på ski. Turen var også en del av en større østerriksk ekspedisjon : – Vi var alle venner – det var ikke sånn som det kan være at du møter en fremmed person på flyplassen og finner ut at aha, du skal også være på laget vårt. Vi var der to og en halv måned – utrolig lenge. Så vi var godt akklimatisert. Men i begynnelsen var Habeler svak i troen : – Jeg skal fortelle hvorfor : Etter at vi hadde etablert ruta gjennom isfallet, etablerte vi ABC. I vår første natt der kom det en fæl storm. Jeg husker at Reinhold satt der og holdt teltstengene oppe med hendene. Jeg tenkte : ‹Dette er bare ABC, hva om teltet ryker, hva om det skjer lenger opp?› Da ville vi vært i dritten. Vi ville ikke ha overlevd. Før turen hadde Peter og Messner hatt en alvorlig samtale. – Hva skjer om én – la oss si – brekker beinet? Hva kan du gjøre? Hjelp finnes ikke. Du blir sittende ved den andre og dør selv, eller du går ned alene. Det høres veldig fremmed ut, men når du er så høyt oppe trenger du alt du har av styrke og tanke for å få deg selv ned fra fjellet. Boka Habeler skrev om Everest – og dette får enhver tolke som han vil – heter «The Lonely Victory». Den 8. mai 1978 gikk de for toppen. – Alt vi tenkte på var : ‹La oss gå, sakte, sakte, gå, gå.› Vi gikk lett, jeg hadde kanskje tre kilo i sekken. Teknisk sett er det lett, men det tyngste er at man går igjennom snøen hele tida – plutselig går du igjennom til kneet. I våre dager sier jo ofte folk at de går igjennom til livet … Jeg vet ikke, alt jeg vet var at vi gikk igjennom til kneet ganske ofte. Og så må du trekke ut beinet og ta et nytt steg. Jeg visste ikke om vi kom til å klare det. Det gjorde de – de hadde gjort det mange ikke trodd var mulig : De nådde toppen av verden uten medbrakt oksygen.

3. Everest. The idea was to climb the world’s highest mountain without supplementary oxygen. “Many thought we were crazy. But we thought l­ogically. Imagine how heavy oxygen bottles were at that time : You needed two oxygen bottles, and one weighed five or six kilograms. So you have at least 10 kilos right there. And I have always liked going light. I have always been bad at carrying loads,” Habeler says. There were a series of factors that led to the triumph. Before departure, the head of the ski school paid Habeler to train for the trek instead of teach. He skied two thousand vertical meters every other day. The trip was also part of a larger Austrian expedition. “We were all friends,” he says. “It wasn’t like you met a stranger at the airport and decided – a-ha –  you can be on our team. We were there for two and a half months, unbelievably long, so we were very well acclimatized.” But in the beginning, Habeler’s faith started to falter. “I’ll tell you why. After we had established a route through the icefall, we established ABC. On our first night, there was a terrible storm. I remember Reinhold and me holding up the tent poles with our hands. I thought : ‘This is just ABC. What if the tent fails? What if this happened farther up?� We’d be in deep trouble. We wouldn’t survive.” Before the trip, Peter and Messner had a serious talk. “What happens if, let’s say, one of us breaks a leg? What can you do? There is no help. You can sit there with the other and die as well, or you go down alone. It sounds very alien, but when you are that high up you need all of your physical and mental strength to get yourself down the mountain,” says Peter. The book Habeler wrote about Everest was called “The Lonely Victory.” Interpret that as you wish. On May 8, 1978, they went for the summit. “All we thought was : ‘Let’s go. Slowly, slowly. Onward. Onward.’ We went light. I had maybe three kilos in my pack. Technically, it was easy, but the worst was falling through the snow all the time, suddenly up to the knee. These days, people say they fall through to their waists. I don’t know. All I know is that we went to our knees pretty often. And then you had to pull that leg out and take another step. I didn’t know if we could do it.” They did, and thus achieved what no one thought possible : They reached the top of the world without bottled oxygen.

En retur. – Jeg ville ikke bli lenge på toppen. Jeg var utål­modig. Messner ville bli litt og snakke til bånd­­opp­tageren sin. Så jeg gikk i forveien. Han gikk ned Hillary Step alene. – Det er virkelig eksponert der. Jeg er overbevist om at det vi hadde lært på hjemlige fjellrygger hjalp oss. Det er jo ikke klatring, det er mer eller mindre gåing på snø. På Hillary rygget jeg ned i

A return. “I didn’t want to spend long at the top,” Habeler recalls. “I was impatient. Messner wanted to stay and talk to his tape recorder. I went ahead.” He went down Hillary Step alone. “It’s really exposed there. I am convinced that what we learned on our home mountain ridges helped us. It is not climbing, but more like walking on snow. On Hillary, I back-tracked our own trail from the


våre egne spor fra oppgangen. Etter det er det en svak motbakke – da husker jeg at jeg krøp på alle fire. Det tok Habeler én time fra toppen og ned til Syd­skaret på drøye 8 000 meter. – En time er ikke mye, det er veldig raskt. Grunnen til at jeg var så rask var at det var mye snø, og jeg kunne se sporene våre i snøen. Jeg satte meg på baken og sklei nedover. Snøen veltet opp i fanget mitt og sakket meg ned etter 10-12 meter, så reiste jeg meg opp, fant sporene og gjentok prosessen, sier Habeler. Den dag i dag er han rask nedover. – Jeg liker det veldig godt, å løpe ned fra fjell. Og hvis snøen er myk, er det ikke farlig. Du bare lar beina jobbe som støtdemperen på en bil. Det hører med til historien om Everest at Messner ble snøblind på returen. I teltet på en av overnattingene på veien ned tigget han Habeler om å ikke gå fra ham. – Jeg vet ikke hvorfor han sa det. Jeg ville aldri gått fra ham. – Hvordan ble dere behandlet ved hjemkomsten? – Det forandret livet – folk kjente deg igjen, det var lettere å gjøre foredrag, det var lettere å skaffe penger, det var lettere å få huset ferdig. Men jeg vil ikke si at jeg tok av. – Hva skjedde etter Everest? – Messner spurte : ‹Nå har vi gjort Everest – la oss ta alle de andre!› Jeg sa : ‹Nei, jeg vil være hjemme.›

ascent. After that, there was a slight incline and I remember I crawled on all fours,” Habeler says. It took Habeler an hour from the summit to the south base at about 8 000 meters. “An hour is not long. It was very fast. I was so fast because there was a lot of snow and I could see our tracks in the snow. I sat on my behind and slid down. The snow piled up in my lap and slowed me down after 10-12 meters, and then I got up, found our tracks and repeated the process,” says Habeler. To this day he is fast on the descent. “I like it a lot, running down a mountain. And if the snow is soft, it is not dangerous. You just let your legs work like the shock absorbers on a car.” It goes with the story that Messner went snow blind on the descent. In the tent one night, he begged Habeler not to leave him. “I don’t know why he said that. I would never have left him.” “How were you received upon your return home.” “It changed life. People recognized you. It was easier to do lectures. It was easier to raise money. It was easier to finish the house. But I wouldn’t say it went to my head.” “What happened after Everest?” “Messner said : ‘We’ve done Everest. Let’s do the rest.’ I said, ‘No. I want to stay home’”

Mayrhofen. Habeler bor i Mayrhofen den dag i dag. Etter Everest ble det tre 8 000-metere til pluss noen forsøk – men Habeler ler dette vekk, han mener han ikke er i samme liga som de som har vært på alle. – Hjemme – eller heimat som vi sier – heimat er mitt Shangri-La. Jeg kan alltids snike meg en tur ut igjen, til Nepal eller andre steder … og så kan jeg komme hjem igjen! sier Habeler. Utenfor sportsbutikken står bilen hans og venter. Han skal videre. Og bilen? En Ford Focus RS. Liten, lett og rask. – Når jeg klatrer de hjemlige fjellene nå, husker jeg hvordan det var å klatre dem som liten. Jeg er takknemlig for å kunne si at jeg fortsatt gjør det jeg gjorde som liten gutt.

Mayrhofen. Habeler still lives in Mayrhofen. After Everest, there were three more eightthousanders plus a few attempts. But Habeler laughes this off, saying he is not in the same league as those who have done them all. “Home – or heimat as we say – heimat is my Shangri-La. I can always sneak in a trip, to Nepal or other places, and then I can come home again,” says Habeler. Outside the sporting goods store, his car is waiting. He’s headed somewhere. And the car? A Ford Focus RS. Small, light and fast.“When I climb my local mountains now, I remember how it was to climb here as a child. Thankfully, I´m still doing the same things as I did as a little boy.”


34 35

Lofoten

A Love Story


Tekst Text : Henning Reinton

36 37

Foto Photos : Sverre Hjørnevik & Chris Holter

Lofoten, vil du gifte deg med meg?

Lofoten in Norway, will you marry me?

1 Det begynte et helt annet sted. Vi var på vei hjem en søndag kveld midtvinters, det var biler foran, biler bak, i frontlyset var det sludd, under dekkene var det slaps, det var kveld på RV7 og alle skulle til Oslo. Vi hadde tilbrakt helga mellom Hol og Aurland – én dag med isklatring vest for vann­ skillet, én dag med løssnø i Sudndalen. – Skulle kjøpt hytte her oppe, vet du, sa jeg til sjåfør Sjur. Jeg hadde en monolog i ermet, jeg gira meg opp, jeg følte jeg hadde noe på gang, at jeg virkelig var inne på noe her, så jeg ventet ikke på svar. – De stenger veien når det er uvær. Det er perfekt! Bare ringe jobben mandag morgen og si : ‹Kan dessverre ikke komme, veien er stengt. Ikke min feil. Værfast! Må nok bli her!› Tenk deg det da! Snø inne! Aldri komme tilbake! Sånn omtrent nå venta jeg et svar fra Sjur. – Nei, sa han. Det var ikke helt det svaret jeg hadde ventet meg. – Nei? – Vi kjøper i Lofoten, i stedet. – OK, sa jeg og dro på det. – Hvor da? – Henningsvær. Det kunne jeg jo ikke si nei til.

1 It started in a completely different place. We were on our way home on a winter Sunday, with cars ahead and cars behind. It was evening on Norway's Highway 7 and everyone was headed for Oslo. We had spent the weekend between the areas of Hol and Aurland; one day of ice climbing west of the watershed; one day of fresh powder in the Sudndal valley. “Should get a cabin up here,” I said to my friend Sjur, who was driving. I did a monolog on the topic. I’d really worked myself up and felt like I was on a roll so I didn’t wait for an answer. “They close the road because of snowstorms. It’s perfect. Just call work on Monday morning and say, ‘Sorry. Can’t make it. Road’s closed. Not my fault. Storm. Have to stay here.’ Imagine that? Snowed in. Never coming back!” “No,” he said. That was not exactly the answer I was expecting. “No?” “We’ll buy in Lofoten, instead.” “Ok,” I said, waited, and then said, “Where?” “Henningsvær.” I couldn’t say ‘no.’

2 Hvis Sjur hadde vært som andre venner, hadde det blitt med det. En dag seinere fikk jeg en rad linker fra Finn.no. Ei uke seinere dro han ens ærend til Henningsvær for å se på hus. Sånn gikk det til at vi ble huseiere i Lofoten.

2 If Sjur had been like other friends, that would have been the end of it. But the next day, I got a long list of links to real estate advertisements. A week later, he went to Henningsvær just to look at a house. That is how we became homeowners in the Lofoten Islands.

3 Kan man sparkle den man elsker? Det måtte iallfall mange liter og mange timer med sparkel til. Inne var det sparkling. Ute var det vind og regn. Det var det forsåvidt inne også.

3 Can you spackle the one you love? If so, it would take many liters of spackle and many hours of spackling. Inside, we spackled. Outside, there was wind and rain. Inside too, for that matter.

4 Om du allerede er i en relasjon, er kanelbollene på lysstøperiet i Henningsvær grunn god nok til å vurdere å snu opp ned på hele livet ditt. Og om du synes at goretexklær og topplue er litt prangende når du sitter på denne kafeen, at du tar litt mye plass, skal jeg fortelle deg noe som setter dette i perspektiv. På en god helg samler Lofoten noen hundre tilreisende frikjørere. Til sammenligning kom det i 1905 – for å ta et vanlig år under Lofotfisket – 20 000 fiskere til denne øygruppa nord for polarsirkelen. De kom samtidig som skikjørerne kommer nå, fra januar til april. Med dem kom en helt liten industri. I tillegg til prester, kjøpmenn, kromkarer, kokker og spiseverter, fiskekjøpere fra

4 Should you already be in a relationship, the cinnamon rolls at the candle-makers and café in Lofot­en's Henningsvær are reason enough to consider shaking up your life. And if you think your Gore-Tex clothing and hat are a bit flashy when you’re sitting at that café, and feel you are being focused on a bit too much, let me put it in per­ spective. On a good weekend, Lofoten can draw a few hundred visiting free skiers. By comparison, in 1905, a typical year for the famous seasonal codfishing rush called “Lofotfiske,” 20 000 fishermen came to this archipelago north of the Arctic Circle. They came at about the same time as skiers do now, between January and April, and brought a whole


Forrige oppslag : Bruno Compagnet like ved Hestlitinden i Lofoten.

Previous spread : Bruno Compagnet near the Hestlitinden mountain of Lofoten, Norway.

Norrøna-ambassadørene Bruno Compagnet, Tine Huber og Ruth Leisibach klatrer opp i et fyrtårn like ved Henningsvær i Lofoten.

Norrøna-ambassadors Bruno Compagnet, Tine Huber and Ruth Leisibach climb a lighthouse near the village of Henningsvær in Lofoten, Norway.


38 39

Øverst : Norrønas markedsdirektør Lars Bjelvin brøyter vei fra Straumneset opp mot Saufjellet i Lofoten sammen med Tine Huber og Håvard Ånesen.

Top : Norrøna´s marketing director Lars Bjelvin with Tine Huber and Håvard Ånesen, climbing from Straumsneset toward Saufjellet mountain, Lofoten, Norway.

Nederst : Bjørn Thomas Romsøe koser seg ned fra Glomtinden like ved Kabelvåg i Lofoten.

Bottom : Bjørn Thomas Romsøe enjoys the Glomtinden mountain near the village of Kabelvåg, Lofoten, Norway.


Øverst : Bjørn Thomas Romsøe kjører ned mot Rolfsfjorden øst for Leknes i Lofoten.

Top : Bjørn Thomas Romsøe on his way down to the Rolfsfjord east of the town of Leknes, Lofoten, Norway.

Nederst : Tine Huber og Kjetil Isaksen etter nedkjøringen fra Blåfjell i Lofoten.

Bottom : Tine Huber and Kjetil Isaksen at the base of Blåfjell mountain, Lofoten, Norway.


Bjørn Thomas Romsøe at Juviktinden peak at Raftsundet sound, Lofoten, Norway.

Bergen og Mørebyene, lever- og rognkjøpere og ekstra politistyrker, kom det ifølge Statistisk årbok samme år 13 urmakere, 21 gullsmeder, 10 fotografer, 13 kunstnere, to kvakksalvere og 101 «hodekjøpere». De siste kjøpte fiskehoder, får vi tro. Så det er plass til mange flere skikjørere i Lofoten. Vi burde dra dit alle mann, helt til man igjen kan gå tørrskodd fra båt til båt over havna i Henningsvær, helt til kvakksalverne kommer etter.

little industry with them. In addition to preachers, merchants, peddlers, cooks, food service workers, fish buyers from Bergen and the Møre district, buyers of liver and caviar, and police reinforcements, the official Statistical Yearbook says the influx included 13 watchmakers, 21 goldsmiths, 10 photographers, 13 artists and 101 “head buyers.” The last group was buying the heads of fish, we presume. So there is room for many more free skiers in Lofoten. We should all go, until it gets as crowded as during the old Lofotfiske – when you could cross Henningsvær harbor by walking from boat to boat – and the snake oil sellers arrive.

5 Du kan komme til Lofoten på mange måter. Det enkleste er om du allerede bor der eller flytter dit for godt. Selv lever jeg i et avstandsforhold, og har tatt meg til Lofoten på ulike vis : Med bil, hurtigbåt og fly; via Bodø, Evenes og Svolvær. To reisemåter som gjenstår :

5 There are lots of ways of getting to Lofoten. The easiest is to already live there, or move there for good. Personally, I am in love from afar, and have made it to Lofoten in a variety of ways : by car, fast boat, Hurtigruten coastal ships, and plane; via the towns of Bodø, Evenes, Svolvær and Tromsø. Two means of travel remain :

40 41

Bjørn Thomas Romsøe på ski ned fra Juviktinden i Raftsundet, Lofoten.

a Kollektivt hele veien fra Oslo : Tog til Bodø, båt til Svolvær og lokalbuss til Henningsvær, bare for å kjenne på hvor langt det er. b

Roadtrip innom alle skianleggene sør i Nordland. (Altså, selv om jeg nå er i en relasjon med Lofoten, klarer jeg ikke å glemme deg, Glomfjord.)

a

Public transport all the way from Oslo : Train to Bodø, boat to Svolvær, and then bus to Henningsvær just to see how long it would take.

b A road trip via all of the ski areas in Noway's Nordland County. (Even if I am going steady with Lofoten, I can’t forget you Glomfjord.)


6 Jeg har ikke noe papir på dette forholdet, og jeg innser at Lofoten har andre enn meg. Det kan jeg leve med. Det er stein, sjø og snø nok til alle.

6 I don’t have any documents about this relationship, and have to accept that Lofoten has others apart from me. There is rock, sea and snow enough for all.

7 Hvis du vil få forholdet til Lofoten til å fungere, må du like vær. Hver vinter blåser biler på sjøen. Noen sitter det folk inne i.

7 If you are going to work out a relationship with Lofoten, you have to like weather. Every winter cars get blown into the sea, sometimes with people in them.

8 Geitgaljen. Grunn nok alene til å elske Lofoten. Hva så med havørn over skiløpere foran deg i sørrenna på Geitgaljen? Det må bli sånn kjærlighet som bare finns på film. Foruten i Lofoten, altså.

8 The mountain Geitgaljen. That alone is reason enough to love Lofoten. How about a sea eagle above the skier in front of you on the southern run of Geitgaljen? That must be like a movie romance, and in Lofoten, no less.

9 Vurderer også du Lofoten og ekteskap? Da er det bare å ta turen til Presten. Om sommeren finner de drevne Lofotens mest klassiske klatrerute på denne fjellformasjonen – om vinteren finner ski­ kjørere en 500 høydemeters snørenne ned til veien.

9 Are you also considering Lofoten and marriage? Just take the trip to the cliff Presten (The Preacher). In summer, driven people can be found on Lofoten’s most classic climbing route in these mountains. In winter, skiers follow the 500-meter couloir down to the road.

10 Sistnevnte renne fikk jeg med meg en søndag i april. Dagen før hadde vi snudd på en annen tur grunn av null sikt og kartongsnø. Dagen før det igjen hadde vi snudd på grunn av et stort og litt for rasktflytende sløsjskred som fór over fellesporet vårt. Denne dagen hadde jeg lagt igjen stegjernene hjemme. Føret var dritt. Det blåste som rakker’n. Det regnet tett. Sikten var dårlig. Jeg elsket det.

10 I did the aforementioned run on a Sunday in April. The previous day we turned back from another trek because of zero visibility and bad snow. Two days earlier, we turned back because of a big and slightly too fast slush-slide that covered our tracks. That day, I’d left my crampons at home. The con­ditions were the pits. It was blowing like crazy. There was heavy rain. The visibility was poor. I loved it.

11 Kan man bli gammel sammen med Lofoten? Jeg velger å tro det. Sist vinter tok jeg Hurtigruten fra Tromsø til Svolvær midtvinters. Jeg satt på panoramadekket ved siden av pensjonister og Mellomeuropeere med videokamera. Noen løste kryssord, noen heklet, noen tok seg en blund uten å helt ha bestemt seg for det på forhånd. Ingen sa noe. Sammen så vi verdens vakreste natur komme mot oss, sigende, sakte, bestemt. Ferden gjennom Vesterålen og Lofoten, forbi Trollfjorden og gjennom Raftsundet, har ikke sin like. Så når jeg blir gammel – det vil si riktig gammel, etter at jeg har lagt inn noen år som pensjonistskiboms – skal jeg kjøpe meg en lugar på hver av Hurtigrutene og reise denne turen hver dag, fram og tilbake mellom Tromsø og Stamsund. Det er plass på båten til deg også.

11 Can you grow old with Lofoten? I choose to think so. Last year, I took the Hurtigruten from Tromsø to Svolvær in the dead of winter. I sat on the panorama deck with retirees and Central Europeans with video cameras. Some solved crosswords, some crocheted, some took an unintentional nap. No one said anything. Together, we saw the world’s most beautiful nature coming at us, drifting slowly, steadily. The voyage from the north through the Vesterålen Islands and then Lofoten, past the Trollfjord and Raftsund, is beyond comparison. So when I get old, and I mean really old, after I have put in a few years as a retiree ski bum, I’m going to buy a cabin on each of the Hurtigrute ships and take the same trip day after day, back and forth between Tromsø and Stamsund. There is room on the boat for you too.


42 43

Fakta

Velkommen til Lofoten

Facts

Welcome to Lofoten

Reise

Det enkleste – og dyreste – er å fly til Bodø med SAS eller Norwegian og fly videre derfra til Svolvær eller Leknes med Widerøe. Alternativt kan du fly billigere til Evenes med SAS eller Norwegian og bruke noen timer i leiebil eller i buss vestover til Lofoten. Leiebilen vil uansett være til stor hjelp når du skal på tur!

Travel

The easiest and most expensive way is to fly to Bodø with SAS or Norwegian and then fly to Svolvær or Leknes with the Widerøe airline. An alternative would be to fly cheap to Evenes with SAS or Norwegian, and then spend a few hours in a rent-a-car or bus west to Lofoten. In any case, a rental car would be highly useful for getting around.

Overnatting

Lofoten er en turistmagnet og har svært mange overnattingsmuligheter i alle kategorier. Noen holder imidlertid stengt i vintersesongen. Forslag til gode utgangs­ punkt for turer er Svolvær, Kabelvåg og Henningsvær. Bruk nettsiden www. visitlofoten.com for å få en oversikt over overnattings­steder. Ring deretter rundt og sjekk åpningstider og priser på aktuelle rorbuer, hoteller og hytter.

Accommodation

Lofoten is a tourist magnet with accommodations in all categories. Some are closed in the winter. Suggested starting points for trips would be Svolvær, Kabelvåg and Hennings­vær. Use the website www.visitlofoten.com to get an overview, and then call around to check prices and availability at “rorbuer”, fishing huts, hotels and cabins.

Guider

Northern Alpine Guides holder til i Lofoten og drives av Seth Hobby og kona Maren Eek Bistrup. Les mer om tilbudet på northern­ alpine.blogspot.com eller ta kontakt på e-postadressen seth@alpineguides.no.

Guides

Northern Alpine Guides is based in Lofoten and is run by Seth Hobby and his wife Maren Eek Bistrup. Read more on northern­ alpine.blogspot.com or contact them at seth@alpineguides.no.

Guidebøker

Boka «Toppturer i Norge» (Fri Flyt forlag) tar for seg et knippe vakre skibestigninger i Lofoten. Du kan også google deg fram til noe informasjon om toppturene i dette området. Hvis du er ny her oppe, vil det uansett lønne seg – både opplevelses­ messig og sikkerthetsmessig – å hyre en guide eller gå sammen med lokal­kjente skientusiaster.

Guidebooks

The Norwegian alpine ski touring book “Toppturer i Norge” from the Fri Flyt publishing house covers a few tours in Lofoten. You can also Google information about trips in the area. If you are a newcomer, it would pay – both in terms of the experience and safety – to hire a guide or hook up with local ski enthusiasts.

Mer info

www.visitlofoten.com www.lofoten.info www.visitlofoten.as www.camplofoten.no

More information www.visitlofoten.com www.lofoten.info www.visitlofoten.as www.camplofoten.no


APELAND Foto: Frode Sandbech Sted: røldal

40 flasker. Én fleece. Plastflaskene du panter blir til fleecejakker fra Norrøna.

Alt som pantes gjenvinnes til noe nytt og nyttig. Det betyr mye for miljøet!

www.norrona.no

www.pant.no


44 45

Sørpolen 1911 – 2011

The South Pole 1911 – 2011


Tekst Text : Stein P. Aasheim Foto Photos : Stein P. Aasheim

14. desember i år er det 100 år siden Roald Amundsen plantet det norske flagget på Sørpolen. Eventyreren Stein P. Aasheim, OL-vinneren Vegard Ulvang og to medarbeidere ved Norsk Polarinstitutt skal gå i Amundsens skispor for å feire jubileet.

On December 14, it will be exactly 100 years since Roald Amundsen planted the Norwegian flag at the South Pole. Adventurer Stein P. Aasheim, Olympic champion skier Vegard Ulvang and two representatives of the Norwegian Polar Institute will follow in Amundsen’s ski tracks to mark the anniversary.

«Da Roald Amundsen plantet det norske flagget på Sørpolen, satte han Norge på verdenskartet. I år skal vi derfor feire et viktig årstall i vårt lands historie. Amundsens bragd fylte en ung nasjon med stolthet. Sammen med Fridtjof Nansens ekspedi­ sjoner ble det en del av vår identitet som nordmenn. Isødet formet Norge.»

“When Roald Amundsen planted the Norwegian flag at the South Pole, he also put Norway on the world map. This year we celebrate an important anni­versary in the history of our country. Amundsen’s achievement filled a young nation with pride. Along with Fridtjof Nansen’s expeditions, it became part of our identity as Norwegians. It can be said that Norway was shaped by the icy wilderness.”

Slik innledet statsminister Jens Stoltenberg sin nyttårstale i år. 14. desember vil han være på plass på Sørpolen. Det er på dagen 100 år etter at Olav Bjaaland, an av Amundsens ekspedisjonsdeltakere, noterte dette i dagboka si, på samme sted : «Her er slet som paa Morgedalskjønni og godt skiføre.» I serien av store oppdagelser – nordpoler, sydpoler, grønlandskryssinger, you name it – står Sørpolen i 1911 i en særklasse. Det var en overskudds­prestasjon som mangler sidestykke. Etter at Bjaaland hadde tilbakelagt 1 300 km på ski og «rukke vaare lengslers maal», var han mest opptatt av å beskrive det gode skiføret. «My God this is a dreadful place», var Scotts beskrivelse av den samme snøsletta fem uker senere. Da nordmennene kom tilbake til leiren ved kysten, hadde de lagt på seg! Amundsen var feitere etter turen enn da han startet!

That’s how Norwegian Prime Minister Jens Stoltenberg opened his New Year’s Day address this year. On December 14, he will be at the South Pole in person. One hundred years ago on that date, Olav Bjaaland, who was part of Amundsen’s expedition, wrote in his diary : “It is as flat here as (lake) Morgedalskjønni in Norway and skiing conditions are good.” In terms of great conquests – North Pole, South Pole, crossing Greenland, you name it – the South Pole in 1911 is in a class by itself. It is an achievement beyond comparison. After Bjaaland covered 1 300 kilometers on skis and “reached our desired goal,” he was mainly interested in describing the fine ski conditions. Five weeks later, Briton Robert Scott saw the same flat expanse of snow and wrote, “My God this is a dreadful place.” When the Norwegians got back to their camp on the coast, they had gained weight. Amundsen was fatter after the trip than when he started!

2011 står i Amundsens og Nansens ånd. Det er 100 år siden Roald Amundsen nådde Sørpolen og 150 år siden Fridtjof Nansen ble født. «NansenAmundsenåret 2011» er den offisielle betegnelsen. Vår ekspedisjon, «Sørpolen 1911-2011», inngår som ett av flere bidrag som skal hedre Roald Amundsen. Dette er planen : ekspedisjonen skal starte på samme sted, Hvalbukta, og samme dato, 19. oktober, som Roald Amundsen. Den skal følge samme rute, og nå Sørpolen på dagen 100 år etter Amundsen. Hvis alt går som planlagt… Men, som Bjørn Staib erfarte da han prøvde å gå til Nordpolen i 1964 : «En ting er teori, noe annet er pakkis». Nå er det lite pakkis i Antarktis, men ganske mye av noe som ligner.

2011 is the year of Amundsen and Nansen, marking 100 years since Amundsen reached the South Pole and 150 years since the birth of Nansen, a Norwegian explorer, humanitarian and Nobel Peace Prize laureate. Officially, it is called “Nansen-Amundsen Year 2011.” Our expedition “South Pole 1911-2011” is one of a number of events honoring Roald Amundsen. Here is the plan : The expedition will start at the same place, the Bay of Whales, on the same date, Oct. 19, as Roald Amundsen. It will follow the same route, and reach the South Pole exactly 100 years after Amundsen. If all goes as planned, that is. But as Bjørn Staib experienced in a failed bid to ski to the North Pole in 1964 : “One thing is theory and another is pack ice.” There isn’t much pack ice in the Antarctic, but there is much that resembles it.


46 47

Forrige oppslag : Vegard Ulvang og Stein P. Aasheim trener til Sørpolen-ekspedisjonen på Svalbard.

Previous spread : Vegard Ulvang og Stein P. Aasheim trener til Sørpolen-ekspedisjonen på Svalbard.

Høyre : Stein P. Aasheim, Vegard Ulvang, Jan-Gunnar Winther og Harald Dag Jølle fikk sjekket utstyr og testet rutiner under sitt opphold på Svalbard.

Right : Stein P. Aasheim, Vegard Ulvang, Jan-Gunnar Winther and Harald Dag Jølle tested equipment and routines during their stay. at Svalbard Islands, Norway.

Laget vårt består av fire karer med solid fartstid : Vegard Ulvang (pensjonert skiløper), Stein P. Aasheim (pasjonert eventyrer), Jan-Gunnar Winther (direktør i Norsk Polarinstitutt) og Harald Dag Jølle (historiker ved samme institutt). De fire karene representerer med andre ord bærebjelkene i de ekspedisjonene som ble «en del av vår identitet» : evnen til å ta seg fram på ski, vitenskap og forsk­ ning, eventyret og dragningen mot det ukjente – og i tillegg en historiker til å sette det hele i perspektiv.

Our team is made up of four men with solid experience : Vegard Ulvang (retired ski champion), Stein P. Aasheim (passionate adventurer), Jan-Gunnar Winther (director of the Norwegian Polar Institute) and Harald Dag Jølle (historian at the same institute). In other words, these four rep­resent the pillars of the expeditions that “became part of our identity as Norwegians :” skiing, science and research, adventurous­ness, and being drawn to the unknown, plus a historian to put it all into perspective.

Turen er et formidlingsprosjekt i regi av Norsk Polarinstitutt. Det innebærer at Polarinstituttet vil bruke ekspedisjonen som en plattform til å nå ut med informasjon og tanker både om polarhistorien, dagens polarforskning og Arktis’ og Antarktis’ rolle i framtiden.

The trek is an educational project by the Norwegian Polar Institute, which will use the expedition as a platform for disseminating information and thoughts about polar history, current polar research, and the future roles of the Arctic and the Antarctic.

Amundsen var feitere etter turen enn da han startet!

Amundsen was fatter after the trip than when he started!

– Stein P. Aasheim

– Stein P. Aasheim

Distansen fra Amundsens leir i Hvalbukta til 90 grader sør er 1 300 km. Først 700 km over Ross­ barrieren, en gigantisk isbrem som strekker seg ut over havet fra fastlandet. Deretter 3 000 meter stigning opp Axel Heiberg-breen. De siste 500 kilometrene går på isplatået inn til polpunktet (2 900 moh). Amundsen la av gårde med 52 hunder. På 90-tallet ble hunder forbudt i Antarktis. Høstens ekspedisjon vil derfor benytte seg av to utlagte depoter i håp om å holde tritt med tempoet til Amundsens hundespann.

The distance from Amundsen’s camp in the Bay of Whales to 90 degrees south latitude is 1 300 kilometers. The first 500 kilometers cross the Ross Ice Shelf, a gigantic ice shelf that extends from land out over the ocean. That is followed by a 3 000-meter climb up the Axel Heiberg Glacier. The last 500 kilometers cross the ice plateau to the pole (elevation 2 900 meters). Amundsen set off with 52 dogs. In the 1990s, dogs were banned from the Antarctic, so the expedition will therefore use two supply depots along the route in hopes of matching the pace of Amundsen’s dog sleds.

Ekspedisjonen «Sørpolen 1911-2011» sponses av Norrøna. Les om hvordan det går med turen på www.norrona.com og i neste utgave av Norrøna Magazine.

The expedition “South Pole 1911-2011” is sponsored by Norrøna. Read about the trek’s progress on www.norrona.com and in the next edition of Norrøna Magazine.


48 49

Veien

The Road


Veien gjennom Telemarks fjelljungel er truet av biffsnadder, billige boller og rosemaling. Men det er mulig å raske med seg noen av Norges mykeste puddersvinger.

The road through Telemark County’s myriad of mountains is under threat from fast-food beef, cheap sweet rolls and rosemaling. But it is still possible to snatch some of Norway’s softest powder turns there.


Tekst Text : Alexander Urrang Hauge

50 51

Foto Photos : Jonas Bendiksen

En eller annen bensinstasjon i Telemark : – Jeg vil ha én bolle, sier jeg. – Men du kan jo få fem for 39 kroner, sier damen bak disken og kikker bak på køen. – 39 kroner, gjentar hun, som om det er gjennomtrengende argument. Det lukter grillpølser, lunka kaffe, trykksverte fra avisene, bensin og boller – nybakte boller. I et lite øyeblikk er jeg ikke stand til å huske hvor jeg er. Men jeg husker de hvite, usporede dalsidene jeg så fra parkeringsplassen utenfor.

Any gas sation in Telemark county : “I want a sweet roll,” I say. “But you can have five for 39 kroner,” says the lady behind the counter, and glances at the line. “39 kroner,” she repeats, as if that is a com­pelling argument. There is a smell of grilled sausages, lukewarm coffee, newsprint from the papers, and sweet rolls, fresh sweet rolls. For a fleeting instant, I can’t remember where I am. But then I remember the white, pristine mountainsides I saw from the parking lot.

Cohen på norsk. Jeg har passert Brunkeberg, jeg har råkjørt gjennom Flatdal, snakket nedlatende om Svartdal, ledd av Byrte og forberedt en Pearl Jam-vits om Grungedal, men jeg aner ikke hvor jeg er. Alt jeg vet er at jeg er i Telemark og det er lenge siden jeg forlot tidsklemma og oljestaten Norge. På et eller annet tidspunkt, muligens etter Drammen, forsvinner byliv, selvrealisering og sosialdemokrati. Så kom skogen, mørket, brøyte­ kantene, og jeg kjørte inn i første kapittel i en Hemingway-novelle eller kanskje en filmscene av brødrene Coehen? En scene der alt kan skje, hvor antagonisten kjører pick-up, har en pumpe­ hagle i fanget, tre slugspatroner i magasinet, en hund som heter Whisky og noe uoppgjort med lensmannen, en ekskjæreste eller en trøblete ungdomstid. Idet jeg setter meg inn bilen, med fire boller for mye, kommer jeg på et episk sitat fra undergrunnsfilmen «Halveis til Haugesund». – Å ikkje ha bil i Telemark er eit helvete, sier hovedpersonen, som lar seg fange i en Kafkalignende prosess der han blir sugd inn i norsk distrikts­politikk og amcar-kultur.

Cohen in norwegian. I have passed the village of Brunkeberg, sped through Flatdal, talked condescendingly about Svartdal, laughed at Byrte, and prepared a Pearl Jam joke about Grungedal. But I don’t know where I am. All I know is that I am in Telemark, and have long since left behind hectic schedules and the ‘oil nation’ of Norway. At some point, possibly after the town of Drammen, city life, self-fulfillment, and social democracy disappear. Then come the forests, the darkness, and the high, plowed snow banks along the road. I have driven into the first chapter of a Hemmingway novel or perhaps a scene from a Cohen brothers movie? A scene in which anything can happen, where the antagonist drives a pick-up, has a pump-action shotgun in his lap with three slug shells in the chamber, a dog named Whisky, and some unfinished business with the sheriff, an ex-girlfriend or his own troubled youth. When I get back in the car, with four sweet rolls too many, I think of quoting the cult film “Halveis til Haugesund” (Halfway to Haugesund). “Not having a car in Telemark is hell,” says the main character in the movie, who allows himself to get


Lysets hjerte. La meg presentere Telemark. Tele­mark er ikke et fylke. Telemark er Norges Kongo. Det er indrefileten som har skjærgård, skog, fjell, vidder, moderat utbygd infrastruktur, særdeles spredt bosetting og en jungel av fjell som venter på å bli kjørt. Telemark er territoriet du kjører igjennom, broen mellom øst og vest og drit­ skummelt når mørket senker seg og skogen kryper helt inntil veien. Telemark er hjemmebanen til litterære storheter som Tarjei Vesaas og snowboardvirtouset Terje Håkonsen. Hvert år forsvinner folk i Telemark. De finner et gårdsbruk med god plass, bredbånd og utsikt til et fjell. De finner et jorde med usporet pudder, de møter et blikk de kan svømme i og finner roser i kinnene til en som er midt i turnusen sin. Når de kommer tilbake igjen har de snøkrystaller i øyene og snakker om Odd Norstoga på en fordelaktig måte. Du kan ta en skikjører ut av Telemark, men du kan ikke ta Telemark ut av skikjøreren. For mellom stabbur, rosemaling, eldgamle furutrær og norsk distriktspolitikk er det bakker, heng og fjell som venter på spor. Skispor. Dine skispor.

caught up in a Kafka-like process drawn in to Norway’s policies on rural provinces and a fasci­nation with old Am-cars.

Ground zero i snøen. – Kor langt e det egentlig, sier Bjørn Thomas Romsøe i adagio-stavangerdialekt og stopper opp. Det knirker i snøen og jeg kan høre min egen puls. – Jeg aner ikke, men jeg tror jeg ser et lys, sier jeg. Det er helt stille. Vi parkerte bilen ved en stor, rød låve i Morgedal. I bagasjerommet hentet vi feite ski, sovepose og mat og begynte å gå mot den lille husmannsplassen Øvrebø. Planen er like løs som FNs mandat i Midt-Østen : vi skal begynne i Morgedal, svinge innom Gaustadtoppen, råkjøre ned noen jorder, teste ut skogskjøring i Rauland og sjekke høye fjell på Haukeli. Men først Morgedal. Telemarksvingens far, Sondre Norheim, bodde her. Alt som er igjen er den lille tømmerhytta hans, ei lita hytte og de samme gamle bakkene. Inne i den lille hytta venter resten av reisefølget vårt : telemarkskvinne Anna Linn Hødnebø og fotograf

Ground zero in the snow. “How far is it, actually?” asks Bjørn Thomas Romsøe in his slow, Stavanger dialect, and stops. The snow is creaking and I can hear my own heartbeat. “I have no idea, but I think I see a light,” I say. It’s completely still. We park the car by a big, red barn here in Morgedal. We get our fantastic skis, plus sleeping bags and food, from the car trunk, and head for the tiny farmyard at Øvrebø. Our plan is just as fluid as the UN mandate for the Middle East : We’ll start at Morgedal, hit Telemark’s highest mountain Gaustadtoppen, have wild runs on a few slopes, then runs through the forest at Rauland, and check out the high mountains at Haukeli. But first Morgedal, the birth place of ski sport. Sondre Norheim, the father of the Telemark turn lived here in the 1800s. All that is left is his tiny log cabin.

Heart of light. Allow me to introduce Telemark. Telemark is not a county. Telemark is Norway’s Congo. It is the sirloin that has an ocean coast, forests, mountains, plains, moderately developed infrastructure, a very sparse population, and a myriad of mountains waiting for you. Telemark is the territory you drive through, the bridge between east and west and is terrifying when darkness falls and the forest creeps all the way up to the road. Telemark is the home turf of literary greats like Tarjei Vesaas and snowboard virtuoso Terje Håkonsen. People disappear in Telemark every year. They find a farm with plenty of space, broadband and a mountain view. They find terrain with untracked powder; they fall for a special look and find someone with rosy cheeks on their days off. When they return, their eyes are filled with images of snow crystals, and they have begun speaking highly of local Norwegian folksinger Odd Norstoga. You can take a skier out of Telemark, but you can’t take Telemark out of the skier : Because between old log, sheds, rosemaling, ancient fruit trees and Norwegian provincial policies, are mountains that are waiting for tracks. Your ski tracks.


52 53

og telemarkskjører Jonas Bendiksen. – Dette er jo helt strålende, sier Jonas og skjenker rødvin og ler. – Ja, helt strålende, sier Anna og smiler. Det knitrer i peisen.

Jorder av gull. Neste morgen skinner solen. Lang der nede ligger Europavei 134 og disen hviler som et slør over dalføret. Jeg pusser tennene og puster frostrøyk. Jordene ligger dekket av pudder­snø og bare lyden av en motorsag kan høres. Hvor mange ganger har ikke disse myke hengene fristet forbipasserende bilister, barn med akebrett, ungdom med ski og voksne kvinner og menn med banklån og altfor lite tid? Ideen om et fjell begynner her, og idet vi tar på oss skiene og går mellom snødekte grantrær og følger et skispor tenker jeg at jeg er ikke lenger en småbarnsfar med breie ski og 33 år på samvittigheten. Jeg er 13 år, jeg går i Sondres skispor og drømmer om vintre som varer evig, venstre­svinger som sitter og mammas sjokoladekake akkompagnert av iskald melk og bekymringsløs søvn. Baby, you can drive my car. Like før Haukeligrend ligger Edland. Gårdene ligger spredt oppover de hvite dalsidene og bare gjerder og steingarder skiller dem. I det siste ettermiddagslyset rekker Bjørn Thomas, Jonas og Anna Linn et par turer ned de usporede flatene. På en matbutikk finnes det klare tegn på pur ung skientusiasme. Mellom sirlig skrevne lapper om at «me har ein altmogleg-mann ledig til diverse arbeid/vedlikehald» henger det også et lite oppslag fra skiklubben Rein; «Me opnar den lille skiheisen, kanskje me kan laga høpp, hinder, orgeltramp eller noko anna som dikøn heve lyst til? Hugs hjelm.»

A tiny cabin and the same old hills. The rest of our traveling companions are waiting inside the cabin : Telemark native Anna Linn Hødnebø and photo­grapher and Telemark skier Jonas Bendiksen. “This is just excellent,” says Jonas, and serves some red wine. “Yes, just excellent,” says Anna, and smiles. The fireplace is crackling.

Fields of gold. The next morning the sun is shining. Way down there is highway 134, and mist lies like a veil over the valley. I brush my teeth and can see my own frosty breath. The ground is covered with powder snow, and the only sound is a chainsaw. How many times have these soft slopes tempted passing motorists, children with sleds, young people with skis, grown up men and women with bank loans and much too little time? The concept ‘mountain’ starts here. When we put on our skis and set off between snow-frosted pine trees and follow a ski trail, I think I am no longer the father of small children, with 33 years behind me. I am 13 years old. I am following in the tracks of Sondre Norheim, and dream of eternal winter, left turns that stick, and mamma’s chocolate cake with ice cold milk. And carefree sleep.

Baby, you can drive my car. Just before the hamlet of Haukeligrend, is the village of Edland. The farms are scattered over the white slopes of the valley, with only fences and stone walls separating them. In the last rays of the afternoon sun, Bjørn Thomas, Jonas and Anna Linn squeeze in a couple runs on the unspoiled surface. At the grocery store, there is clear evidence of young and budding ski enthusi­ asm. Between neatly written notes of the type “handyman available for work/maintenance” hangs a note from the Rein Ski Club. “We’re opening the little ski lift. Maybe we can build jumps, obstacles, moguls, or whatever you want? Remember your helmet.”


Me opnar den lille skiheisen, kanskje me kan laga høpp, hinder, orgeltramp eller noko anna som dikøn heve lyst til? Hugs hjelm. – Rein Skiklubb i Telemark

We’re opening the little ski lift. Maybe we can build jumps, obstacles, moguls, or whatever you want? Remember your helmet. – Rein Skiclub in Telemark County, Norway


54 55


Å ikkje ha bil i Telemark er eit helvete.

Not having a car in Telemark is hell.

– Fra filmen «Halveis til Haugesund»

– From the movie “Halfway to Haugesund”


Grenseland. På vei mot Haukeli ser vi de første lavtrykkene. De pumper seg opp og kikker seg i speilet over Storbritannia eller Island eller bortover der, før de glir over Nordsjøen som fuktige despe­ radoer og de kræsjer inn i det norske Vestlandet og pøser på med vind og regn skredfare. Haukelifjell består av romslige vidder og fjell som Nupsfonn, Vassdalseggi og Verjesteinsnuten – alle rester av det kambrosiluriske peneplanet som engang dekket Hardangervidda. De usynlige grensene mellom Telemark, Rogaland og Hordaland strekker seg igjennom dette landskapet. Vi trasker opp et lite heng og kjører forbi en rød seter, et grønt E134-­ skilt og inn i det flate lyset.

Borderline. On the way toward Haukeli, we see the first of the low pressure weather fronts. They pump themselves up over Great Britain or Iceland, before they head over the North Sea as wet despe­ radoes, and crash into western Norway, pouring in wind, rain and avalanche danger. The mountain Haukeli­fjell is made up of sweeping plains and mountains with names like Nupsfonn, Vassdalseggi and Verjesteinsnuten, all remnants of the Cambrian peneplain that once covered the Hardangervidda area. The invisible border between the counties of Telemark, Rogaland and Hordaland go through this landscape. We trudge up a small slope, and ski past a red farm building, a green Highway E134 sign and into the flat light.

56 57

Salve ved reisens slutt. Neste morgen står vi på toppen av Tvitjønnuten ved Haukeli Skisenter. Jeg husket solkrem, men glemte ekstra ulltrøye. Sola henger like over horisonten i øst og vinden blåser varmen bort. Nede i dalføret er det lun bjørkeskog, pudder og trygghet. I vest kan vi skimte Store Nup, Hardangervidda og et vilt vestland. Jeg tenker at her er det : like over tregrensen, like under toppen, mellom østland, vestland, mellom lavtrykk og høytrykk, mellom Anna som kjører tele-­ mark og Bjørn Thomas som kjører alpint – akkurat her, ved dagens begynnelse, er Telemark. Last oil for the trip. The next morning, we are at the top of Tvitjønnuten at the Haukeli Ski Center. I remembered sun tan lotion, but forgot an extra woolen shirt. The sun is just over the horizon to the east, and the wind is blowing the warmth away. Down in the valley are sheltered birch forests, powder and safety. To the west, we can glimpse Store Nup, Hardangervidda and Norway’s Wild West. I think it is here, just above the tree line, just below the peak, between east and west, between low pressures and high pressures, between Anna Telemarking, and Bjørn Thomas skiing Alpine, right here at the start of the day, is Telemark.


Fakta Velkommen til Telemark

Facts Welcome to Telemark

Reise

Telemark er bilens rike. Med egen bil eller leiebil kan du lett forflytte deg mellom skianlegg, toppturer eller mindre prosjekter som du finner langs veien. Husk vinterutstyrt bil.

Travel

Telemark County in Norway is the realm of the car. With your own or a rented car, you can easily move between ski areas, top trips, and smaller projects along the way. Be sure the vehicle is equipped for winter.

Overnatting

Telemark har alt fra ærverdige høy­fjells­ hotell til leiligheter, hytter og camping­ hytter. Hvis du vil overnatte på en støl, i en gapahuk eller på Sondrestun –  Øvrebø – ta kontakt med Norsk Skieventyr på www.morgedal.com

Accommodation

Telemark has everything from venerable mountain hotels to apartments, cabins, and camping huts. If you want to stay at a farm, in a lean-to or at Sondre’s farm at Øvrebø, contact Norsk Skieventyr at www.morgedal.com

Skikjøringen

Skikjøringen i Telemark er variert og foregår i alt fra lekent skogsterreng til større fjellsider. Flere områder egner seg godt for langrenn, fjellskiløping og kiting.

Skiing

Telemark offers skiing that varies from playful forest terrain to big mountainsides. Several areas are well-suited to crosscountry, mountain skiing, and kiting.

Season Sesong

Telemark opplever stabile, kjølige og lange vintre. Sesongen varer gjerne fra oktober/ november til april.

Telemark has stable, cold and long winters. The season can last from October/ November to April.

Top trips Toppturer

Fallhøyden på mange av fjellene i Telemark inviterer til flere turer på en dag. Vær særlig oppmerksom på skredfare, også i skogsområder. Boka «Toppturer i Norge» (Fri Flyt forlag) dekker flere av de aktuelle toppene på Haukeli og variasjoner av nedkjøringer fra Gaustatoppen.

The steep drop of many of Telemark’s mountains is an invitation to make several treks a day. Be especially aware of avalanche danger, including in the forests. The Norwegian book “Toppturer i Norge” (published by Fri Flyt forlag) covers several of the peaks at Haukeli and a variety of descents from Gaustatoppen.

Mer info www.vest-telemark.museum.no www.gaustatoppen.no www.visitrauland.no www.haukelifjell.com www.haukeliseter.no

More information www.vest-telemark.museum.no www.gaustatoppen.no www.visitrauland.no www.haukelifjell.com www.haukeliseter.no


58 59

Mitt liv som hund

My Life as a Dog

Kunne det vĂŚre en god idĂŠ? En firbeint skiheis?

Could it be a good idea? A four-legged ski lift?


Tekst Text Eivind Eidslott Foto Photos Sverre Hjørnevik

Bjeffing. Sleder. Feite ski. Lukten av vått hår. Sola stikker en kniv gjennom skyene, hun varmer ikke, men halve Jotunheimen åpenbarer seg. Hvor er vi? Hva har vi gjort?

Barking. Sleds. Top notch skis. The smell of wet hair. The sun stabbed like a knife through the clouds, affording no warmth but illuminating half of Norway's Jotunheimen mountain range. Where are we? What have we done?

Jeg innrømmer at jeg liker konseptet heliskiing : knuse sparegrisen, sette seg inn i en kråke av stål og pleksiglass, lette fra bakken, fly innover fjellheimen, bli satt av på en topp, kjøre på ski ned til dalbunnen, bli hentet av en smilende pilot, gjøre det samme én gang til. Og jeg kan ikke få nok av skiheiser : t-kroker, stolheiser og gondoler som tar oss oppover, alltid oppover, før vi kjører nedover, alltid nedover, i et evig kretsløp, i en evig runddans i snøen. Og jeg har fått øynene opp for snøscootere og beltebiler som på én-to-tre kan ta meg høyt opp i fjellsidene uten at jeg må ofre en kalori. All energien spares til skikjøringen. Metall, plast og bensin tar oss opp igjen.

I admit that I like the concept of heli-skiing. Smash the piggybank, sit in a crow built from steel and Plexiglas, lift off, fly into the mountains, be dropped off at a peak, ski down to the bottom of the valley, be picked up by a smiling pilot and do it all again. And I can’t get enough of ski lifts : T-bars, chairlifts, and gondolas that carry us upward, always upward before we ski down, always down, endlessly circulating in a dance around and around in the snow. I have caught on to the idea of snowmobiles and tracked vehicles whisking me up the mountainside in a heartbeat, without costing me a single calorie. All that energy, saved for skiing. Metal, plastic and gasoline carry us up again.

Jeg kan gjerne gå opp bakkene for egen maskin, også. For all del. Det er kanskje det jeg liker aller best. Men det er likevel noe fristende ved det å la seg frakte opp, lene seg bakover, bare nyte utsikten. En kveld så jeg en skokk hunder med tunga ut av kjeften i et tv-program. De dro på en slede i vill fart, og bak på denne sleden sto en mann med en enorm dunjakke og tilsynelatende full kontroll. Han deltok i Finnmarksløpet. Et av verdens tøffeste hundekjøringsløp. Det var store krefter inne i bildet. Det så ut som om hundene når som helst kunne dra både sleden og eieren sin opp på et høyt fjell.

I don’t mind heading up the slopes under my own power either. Not at all. That may be what I like best of all. But just the same, there is something tempting about allowing yourself to be hauled up, while you just lean back and enjoy the view. One evening on TV, I saw a bunch of dogs with their tongues hanging out. They were pulling a sled at breakneck speed, and on the back of the sled was a man in an enormous down jacket who seemed to be in complete control. He was part of north Norway’s Finnmarksløpet, one of the world’s toughest dog sled races. There were powerful

Kanskje hundene kunne dra med seg skiutstyr, også? Ski, skistøvler, feller og staver?

forces at work here. It looked like the dogs could pull the sled and their owner up a steep mountain in an instant. Maybe they could haul skis as well?

Og nå står vi her, mer enn 300 meter over Tyin­vannet i Jotunheimen, med hundesledefører Jan Bjerkeli, tre hundespann og et stort antall råsterke alaskan huskys. Jan ga oss et ti minutters kurs i hundekjøring. «Det får være nok», sa han. D­er­etter dro vi innover i villmarka i et heseblesende tempo – med hunder som løp, kranglet og bæsjet om hverandre. Vi kjørte Tyinvannet på langs begge veier som en slags introduksjon – før vi tok av fra den stikka løypa, dro rett opp i fjellsiden og nesten

And so here we are, more than 300 meters above Tyinvannet, or Tyin Lake, in the Jotunheimen, with dogsled musher Jan Bjerkeli, three dogsled teams and a large number of Alaskan Huskies as strong as bears. Jan gives us a 10-minute course on dog sled mushing. “That’ll do,” he says. Then we head into the wilderness at a breathtaking pace, with dogs that run, scuffle and defecate, all at the same time. We drive the length of Tyin in both directions as a sort of introduction before leaving the marked


60 61

Forrige oppslag : Jan Bjerkeli (f.v.), Elisabeth Thaule Hjørnevik, Eivind Eidslott og Leif Øyvind Solemsli i godt driv på Tyin i Jotunheimen.

Previous spread : Jan Bjerkeli (from left), Elisabeth Thaule Hjørnevik, Eivind Eidslott and Leif Øyvind Solemsli dog sledding at Lake Tyin, Jotunheimen mountain range, Norway.

Leif Øyvind Solemsli (f.v.), Elisabeth Thaule Hjørnevik og Eivind Eidslott på vei mot toppunktet – etter at hundene hadde kjørt de nesten helt opp på Målegge i Jotunheimen.

Leif Øyvind Solemsli (from left), Elisabeth Thaule Hjørnevik and Eivind Eidslott on their way to the peak. At Målegge, Jotunheimen mountain range, Norway.

helt til topps på fjellet Målegge (1 440 m.o.h.). I sledene våre ligger feite ski, feller og staver. Vi tar på oss skiutstyret og rusler den lille biten opp til Målegges toppvarde. Det tar oss bare ti minutter. Deretter kan vi nyte flere hundre høydemeter med flott skikjøring ned igjen til Tyin.

trail, going straight up the mountainside and almost to the top of the mountain, Målegge, (Elevation 1 440 meters). The sleds carry our top notch skis, climbing skins, and poles. We put on the ski gear, and saunter the short stretch that remained to Målegge’s summit cairn. It takes just 10 minutes. Then we enjoy great skiing with a several hundred meter vertical drop down to Lake Tyin.

Hva vi kan kalle dette for? Dogskiing? Ja, jeg tror det kan være et forslag. Dogskiing.

What should we call this? Dogskiing? Yeah. I think that’s a suggestion. Dogskiing.

Men la meg innrømme én ting : det var ikke alle som kunne kjøre på ski helt ned til Tyin. To av oss måtte kjøre hvert sitt hundespann ned de bratte bakkene. Jeg meldte meg frivillig – men ble straks usikker på hvor klokt det var. Med høyrefoten på bremsen og venstrefoten på ei smal meie dundret jeg nedover fjellsidene med seks overlykkelige hunder foran meg.

But let me admit one thing : We could not all ski the whole way down to Tyin. Two of us had to drive one sled each down the steep hills. I volunteered, and quickly began to question the wisdom of that offer. With my right foot on the brakes, and my left foot on a small runner blade, I thundered down the mountainside with six overjoyed dogs in front of me.

Jeg kunne ikke svinge når jeg ville. Jeg kunne ikke stoppe. Jeg kunne egentlig ikke bremse, heller.

Vi kjørte bare rett fram, rett ned, i høyere og høyere fart. Det ble den villeste nedkjøringen i mitt liv.

I could not turn when I wanted to. I could not stop. I couldn’t really brake, either.

We just went straight ahead, straight down at higher and higher speeds. It was the wildest descent of my life.


Fakta Velkommen til hundekjøring

Facts Welcome to dogsledding

Hva

Hundekjøring er moro i seg selv. Hunde­ sledeturer med medbrakt skiutstyr er – så vidt vi vet – ikke et kommersielt tilbud ennå. Men kanskje det kommer? Det er i hvert fall et spennende og miljøvennlig alternativ til helikopter, heis og scooter.

What

Dogsledding is fun in itself. Dogsled treks hauling ski equipment are not, as far as we know, commercially offered yet. But perhaps they will be? At any rate, it was an exciting and environmentally friendly alternative to helicopters, lifts and snowmobiles.

Hvordan

Du må hyre en hundesledeguide som har nok hunder og alt det nødvendige sledeutstyret – og som har lyst til å ta deg med utenfor merkede løyper. Så gjelder det å finne et passende fjell å ta seg opp på med hundesleden. Du kan kjøre ned igjen på ski – guiden kjører ned igjen med hundene og sleden.

How

You have to hire a dogsled guide who has enough dogs and all the required sledding equipment, who will take you off the marked trails. Then it’s a matter of finding a suitable mountain to ascend with the dogsled. From there, you ski while the guide brings down the sled and dogs.

Hvor

Det arrangeres hundesledeturer flere steder i Norge – både på Hardangervidda, i Valdres, i Jotunheimen, på Finnmarksvidda og flere andre steder. Vi kan anbefale hundesledeguide Jan Bjerkeli (www.tettpanaturen.no) og Valdres Fjell­aktiviteter (www.valdresfjell.no).

Where

Dogsled trips are offered many places in Norway, including in the areas of Hardanger­vidda, Valdres, Jotunheimen and the northern tundra of Finnmark County. We crecommend dogsled guide Jan Bjerkeli (www.tettpanaturen.no) and Valdres Fjellaktiviteter (www.valdresfjell.no).

Mer info

www.hundekjoring.no www.sleddog.no

More information

www.hundekjoring.no www.sleddog.no


lofoten Gore-Tex® Pro Shell

lofoten Gore-Tex® Pro Shell

lofoten Gore-Tex® Active Shell

lofoten Gore-Tex® Perf Shell Primaloft

narvik Gore-Tex® Perf Shell 2L

røldal Gore-Tex® Perf Shell Insulated

trollveggen Gore-Tex® Pro Shell

trollveggen dri™3

falketind Gore-Tex® Pro Shell

narvik Gore-Tex® Perf Shell 3L

narvik Gore-Tex® Perf Shell 2L

røldal Gore-Tex® Perf Shell Insulated

trollveggen Gore-Tex® Pro Shell

trollveggen dri™3

falketind Gore-Tex® Pro Shell

narvik Gore-Tex® Comf Shell 3L

narvik Gore-Tex® Perf Shell 2L

røldal Gore-Tex® Perf Shell Insulated

trollveggen dri™3

falketind Gore-Tex® Pro Shell

narvik Gore-Tex® Perf Shell 3L

narvik Gore-Tex® Perf Shell 2L

røldal Gore-Tex® Perf Shell Insulated

trollveggen dri™3

falketind Gore-Tex® Pro Shell

MEN

lofoten Gore-Tex® Pro Shell

narvik Gore-Tex® Comf Shell 3L

lofoten Gore-Tex® Active Shell

lofoten Gore-Tex® Perf Shell Primaloft

WOMEN

lofoten Gore-Tex® Pro Shell

lofoten warm™2 High Loft

lofoten warm™1

narvik warm™3

narvik warm™2 stretch

røldal warm™2

trollveggen warm™2

trollveggen warm™2 Stretch

trollveggen warm™2 Stretch

lyngen warm™2 Stretch

lofoten warm™2 High Loft

lofoten warm™1

narvik warm™3

narvik warm™2 Stretch

røldal warm™2

trollveggen warm™2

trollveggen warm™2 Stretch

trollveggen warm™2 Stretch

lyngen warm™2 Stretch

WOMEN

Mid Layer

MEN

Waterproof

lofoten Gore-Tex® Pro Shell

Fall/Winter Collection 2011/12 Find your local dealer at norrona.com or visit facebook.com/norrona for updates and news


falketind flex™1

svalbard flex™1

lyngen Windstopper® Softshell

falketind flex™1

svalbard flex™1

lyngen Windstopper® Softshell

falketind flex™1

svalbard flex™1

lyngen Windstopper® Softshell

falketind flex™1

svalbard flex™1

narvik down750

trollveggen down750

narvik down750

trollveggen down750

MEN

svalbard Gore-Tex® Pro Shell

lyngen Windstopper® Softshell

/29 Gore-Tex® Primaloft

svalbard Arktis Ano

svalbard Arktis

svalbard Heavy Duty Hybrid

/29 Cotton Zip Hood

/29 Cotton T-shirt

/29 Cotton Zip Hood

/29 Cotton T-shirt

lyngen clo™100

lyngen down750

lyngen lightweight down750

lyngen clo™100

lyngen down750

lyngen lightweight down750

/29 warm™1 max hygge

/29 warm™1

falketind warm™1 Fleece

/29 warm™1

/29 warm™2 Stretch

WOMEN

Casual /29 warm™2 Stretch

WOMEN

Insulated

MEN

falketind warm™1 Fleece

WOMEN

Softshells

MEN

trollveggen flex™3

narvik Powershield Pro

UNISEX

trollveggen flex™3

/29 Gore-Tex® Primaloft

Windresistant

svalbard Gore-Tex® Pro Shell

Welcome to nature


In a very short time, Norwegian Filip Christensen has become one of the world’s best ski film directors. Norrøna Magazine accompanied him and the rest of the Field Productions crew during filming of this year’s main film. How was this year’s ski season, Filip? It takes a whole lot before I’m completely satisfied, but I think we have a lot of good film footage from the winter, Where have you been? We filmed really revolutionary urban skiing in Norwegian and Swedish cities, filmed big mountain skiing at Sogndal, did a powder trip to Japan just before the earthquake, filmed some unbelievable scenes at Digermulen in Lofoten with, among others, Alpine skiing pro Aksel Lund Svindal and – not the least – filmed a lot of good skiers on our jumps at Strandafjellet and Folgefonna. What drives you to make a new ski film every winter? It’s incredibly exciting to be able to go on trips that are completely unpredictable. If it all works out, it’s a very good feeling. And when we show what we have done on the big screen and the audience gives us immediate feedback, it provides the inspiration to do an even better film. For my own part, it’s also about thinking up new ways to make ski films, to push the genre a little further. Do you make other kinds of films? Among other things, I have made films for Fiat and Suzuki in Norway. I have also been asked about making music videos, but haven’t had time for that yet. What about feature films? That could be interesting, but I take one step at a time. Are you gearing up for another ski film next winter? Absolutely. I have a lot of ideas I want to try. I dream of showing off more of Norway, and maybe a trip to New Zealand. Filip Christensen and Field Productions’ latest film premieres in Oslo on Sept. 24. Read more on www.fieldproductions.com

På kort tid har norske Filip Christensen blitt en av verdens beste skifilm­regi­ ssører. Norrøna Magazine fikk være med ham og resten av crewet i Field Productions under innspillingen av årets storfilm. Hvordan ble årets skisesong, Filip? Det skal veldig mye til før jeg blir helt fornøyd, men jeg tror vi har skaffet oss mye bra filmmateriale gjennom vinteren. Hvor har dere vært? Vi har filmet revolusjonerende urban skikjøring i både norske og svenske byer, filmet storfjellskjøring ved Sogndal, gjennomført en puddertur til Japan like før jordskjelvet kom, filmet utrolige scener i Digermulen i Lofoten med blant andre proffalpinisten Aksel Lund Svindal og – ikke minst – filmet mange gode kjørere på hoppene våre på Strandafjellet og Folgefonna. Hva driver deg til å lage en ny skifilm hver vinter? Det er utrolig spennende å kunne dra ut på turer som er fullstendig uforutsigbare. Hvis alt klaffer, gir det en veldig god følelse. Og når vi utpå høsten kan vise alt vi har gjort på et stort lerret – og publikum i salen gir oss direkte tilbakemelding – gir det inspirasjon til å lage en enda bedre film til neste år. For min egen del handler det også om å tenke ut nye måter å lage skifilm på – dra sjangeren litt videre. Lager du andre typer film, også? Jeg har blant annet laget reklamefilmer for Fiat og Suzuki i Norge. Jeg har også fått spørsmål om å lage musikkvideoer, men det har jeg ikke fått tid til å gjøre ennå. Hva med spillefilmer? Det kunne vært interessant – men jeg tar ett skritt om gangen. Du gyver løs på en ny skifilminnspilling kommende vinter? Absolutt. Jeg har mange ideer jeg ønsker å prøve ut. Jeg drømmer om å vise fram mer av Norge – og kanskje ta en tur til New Zealand! Filip Christensens og Field Productions nye skifilm har premiere i Oslo 24. september. Les mer på www.fieldproductions.com

Tekst Text : Eivind Eidslott, Mattias Fredriksson Foto Photo : Mattias Fredriksson

Behind the Scenes

Field Productions

64 65


Sted Location : Sogndal backcountry, Norway

Kjører Rider : Torgrim Vole

Torgrim Vole er en av Norges beste storfjellskjørere. Her gjør han seg klar for å droppe inn i en bratt nedkjøring ved Sogndal på Vestlandet. I forgrunnen ser du Filips kamera. Torgrim Vole is one of Norway’s best big mountain skiers. He gets ready to drop into a steep slope in the Sogndal area of western Norway. Filip’s camera is visible in the foreground.


Sted Location : Stranda, Norway

66 67 Samspillet mellom kameramann og pilot er helt avgjørende i en skifilminnspilling. Her er Filip Christensen, som har logget nærmere 70 flytimer i helikopter de siste fire årene, sammen med sin favorittpilot Jon Arve Ramstad fra helikopterselskapet Airlift. Filip og Jon Arve har jobbet sammen på mange filminnspillinger og samarbeider svært godt.

Interplay between the cameraman and the pilot is a key element in making a ski film. Filip has logged almost 70 hours in helicopters in the past four years, shown here with his favorite pilot Jon Arve Ramstad from the Airlift helicopter company. Filip and Jon Arve have worked together on many productions and cooperate extremely well.


Sted Location : Stranda, Norway

Kjører Rider : Oscar Scherlin

Field Productions har de siste årene tatt initiativ til å bygge store hopp med magiske bakgrunner. Scenene fra hoppet på Stranda­ fjellet har fått mye oppmerksomhet takket være de fantastiske omgivelsene og den progressive skikjøringen. Her ser dere den unge svensken Oscar Scherlin hoppe – mens Filip Christensen sitter på siden av helikopteret og filmer.

In recent years, Field Productions has built big jumps with magical backgrounds. Scenes from the jump on Strandafjellet mountain in Norway have attracted attention because of the fabulous surroundings and progressive skiing. Here, the young Swede Oscar Scherlin jumps while Filip Christensen films from the side of the helicopter.


Sted Location : Stranda, Norway

68 69 Field-crewet har flat ledelsesstruktur og stor takhøyde. Selvsagt er Filip sjefen. Men under filminnspillingen er det jovial stemning, og Filip viser gjerne fram de ulike klippene til skikjørerne. På dette bildet viser Filip helikopterbilder til Fridtjof Fredricsson, A­leksander Aurdal, Ole Christian Mustad, Anders Backe og Oscar Scherlin under en innspilling på Strandafjellet.

The Field crew has a flat leadership structure and lots of elbow room. Of course, Filip is the boss. But during filming, there is a jovial mood and Filip is happy to show takes to the skiers. In this photograph, Filip shows helicopter shots to Fridtjof Fredricsson, Aleksander Aurdal, Ole Christian Mustad, Anders Backe and Oscar Scherlin while filming on Strandafjellet.


Sted Location : Stranda, Norway

Kjører Rider : Even Sigstad og Aleksander Aurdal

Even Sigstad er Fillip Christensens nærmeste medarbeider. Even spiller selv en av hovedrollene som en av de toneangivende ski­kjørerne. Men han er også en viktig kameramann og hjelper til med redigeringen av den endelige filmen. Mange ganger hopper Even med kamera for å fange ulike vinkler nær de andre ski­ kjørerne. Her følger han Aleksander Aurdal på Strandafjellet.

Even Sigstad is Filip Christensen’s closest colleague. Even plays a leading role as one of the skiers who sets the tone. But he is also an important cameraman, and spends the entire summer season helping edit the final film cut. Even has jumped many times with a camera to capture striking angles of the other skiers. Here he is trailing Aleksander Aurdal on Strandafjellet.


Sted Location : Stranda, Norway

70 71 De siste årene har Field Productions vist fram flott skikjøring i noen av Norges vakreste fjellområder. De har blant annet vært en del i Sunnmørsalpene, hvor flere kommuner har gitt Field lov til å bruke helikopter for mer effektiv filming og skikjøring. Filip Christensen, Even Sigstad og Eirik Finseth følger interessert med når guiden Sverre Hjelmeland studerer fjellkartet.

Field Productions has shown off great skiing in some of Norway’s most beautiful mountain areas. Among other things, they have filmed in the Sunnmørsalpene mountain range, where several local municipalities gave Field permission to use helicopters. Filip Christensen, Even Sigstad and Eirik Finseth listen with interest as guide Sverre Hjelmeland studies the mountain map.


Sted Location : Sundsvall, Sweden

Kjører Rider : Even Sigstad

Sist vinter drøyde det lenge før det kom snø i Norge, og derfor tok Field-gjengen turen til Sundsvall på den svenske østkysten. Her lå snøen dyp – og dessuten var det nytt terreng for filmselskapet. I nærmere 20 minusgrader og snøfall ble dette rekkverket traktert. Even Sigstad er en av få skikjørere som kan trikset han utfører her : fast slide. Han glider altså nedover rekkverket kun på framfoten.

Last winter, it took so long for snow to arrive in Norway the Field gang took a trip to Sundsvall on the east coast of Sweden. The snow was deep and it was new terrain for the film company. At almost 20 below, Even Sigstad succeeded on this rail. Even is one of the few skiers who can pull off the trick he is doing here : the fast slide. He glides down the railing on his front foot alone.


72 73


Dager i hvitt

Into the White


Tekst Text : Kari Medig

74 75

Foto Photo : Kari Medig

Skitraversen fra Bugaboos til Rogers Pass er en av de mest spennende turene i British Columbia. Vår fotograf Kari Medig gikk den.

The Bugaboos to Rogers Pass ski traverse is one of the most amazing adventures in British Columbia. Our photographer Kari Medig made it.

Jeg er varm i fjeset og sola brenner på ørene. Et tynt lag svette samler seg til en salt dråpe som pipler seg frem til nesetippen. Den drypper ned på snøen under meg. En ny dråpe dukker opp umiddelbart. Den følges av enda en, så enda en og de drypper til rytmen av pusten min og den dumpe lyden av skistøvlene mens vi tråkker oss opp gjennom de vindpakkede snøskavlene. Vi er i Bugaboo provinspark i fjellområdet Purcell i British Columbia og tråkker spor i dypsnøen opp Bugaboo-Snowpatchpasset, en femti graders snørenne mellom to topper som er legendariske i kanadisk klatrehistorie. Vi er som maur mellom disse kjempene. Til venstre er Snowpatch, et granittspir som løfter seg opp av Crescent-breen til en vertikal rekke av kløfter og pillarer. Til høyre for oss reiser sør­veggen av Bugaboo-spiret seg, en klassiker som først ble klatret av den kjente østerrikske guiden Conrad Cain i 1913. Cains modige førstebestigning med lærstøvler og hampetau opp gjennom spirets vertikale sprekksystem blir ansett for å være langt forut for sin tid og et vendepunkt i kanadisk alpinisme. Jeg tenker på historiene som sitter i fjellsprekkene over meg, mens jeg strever meg oppover.

My face is hot and I can feel the sun’s radiation on my ears. A thin layer of sweat pools into a salty droplet and teeters at the tip of my nose. It falls to the snow at my feet. Another drop immediately replaces it. Followed by another, and then another, dropping to the rhythm of my breath and the laboured kicks of my ski boots as I move upwards through the wind-slabbed snow. We are in Bugaboos Provincial Park in the Purcell mountain range of British Columbia and post-holing up the BugabooSnowpatch Col, a fifty degree strip of snow that separates two spires fabled in the history of Canadian rock climbing. We are ants amongst giants. To the left is Snowpatch spire, a granite monolith that rises from the Crescent glacier to a vertical series of cracks and pillars. At our right looms Bugaboo Spire's south ridge, a classic test piece first climbed by legendary Austrian guide Conrad Cain in 1913. Scrambling the spire's vertical cracks with only hemp ropes and leather boots, Cain's bold first ascent is widely regarded as years ahead of its time and a defining moment in Canadian alpinism. The sagas held in the granite fissures above are hard to ignore with each step up.

Det er vår første dag på skitraversen fra Bugaboo til Rogers Pass. Planen er å følge ryggen av Purcellog Selkirkfjellene fra sør til nord. Ruta begynner ved de verdensberømte granittspirene i Bugaboo provinspark og binder sammen en rekke snøplatåer, isbreer og fjellpass over en avstand på ca. 130 km til Rogers Pass, et populært skiturområde i nasjonal­parken Glacier like utenfor Revelstoke. Opp gjennom årene har traversen blitt en ski­ klassiker. Ruta er vakker og holder seg for det meste i høyden, med bare noen få turer nedover mot kanten av dype, skogkledde elvedaler. Som de fleste fjellområdene i Canada er også dette langt borte fra sivilisasjonen, så en må være selvforsynt på alle måter. Det betyr et telt til å sove i, og nok mat og brennstoff til å klare seg selv på hver eneste islagte kilometer underveis.

It's our first day on the Bugaboos to Rogers pass (the B2R) ski traverse. Our goal is to follow the spine of the Purcell and Selkirk Mountains from south to north. Starting in the world famous granite spires in Bugaboo Provincial Park, the route links a series of icefields, glaciers and mountain cols some 130 km to Rogers Pass, a popular ski mountaineering area in Glacier National Park just outside of Revel­stoke. Over the last several years, the traverse has become a ski classic. The route is aesthetic. It stays predominantly high, rarely leaving the alpine for the confines of low forested river valleys. Like most mountain areas in Canada, it is remote and therefore necessary to be self sufficient in every way. This means a tent to live in and enough food and fuel to sustain independent travel every icy kilometre of topography enroute.

For hvert steg føler jeg vekten av alt utstyret gnage på skuldrene, mens snøen gir seg under meg. Sekken min med all maten, brenner, gryter, telt, ski og kamerautstyr veier nærmere tretti kilo.

With each step, I feel the weight of this selfsufficiency pulling down on my shoulders, the soft snow buckling under me. My pack, with all the food, stoves, pots, tent, skis, and camera equipment


Forrige oppslag : Chris Rowat og Peter Goodier på vei oppover i våt snø på Illecillewaet Glacier, British Columbia, Canada.

Previous spread : Chris Rowat and Peter Goodier start the climb on wet snow on the Illecillewaet Glacier, British Columbia, Canada.

Øverst : Peter Goodier i et bratt parti under den lange skitraversen fra Bugaboos til Rogers Pass i British Columbia, Canada.

Top : Peter Goodier on a steep section of a long ski traverse from Bugaboos to Rogers Pass in British Columbia, Canada.

Nederst : Peter Goodier kjører på ski ned en brearm fra Sugarloaf Mountain – med Grand Mountain i bakgrunnen.

Bottom : Peter Goodier skis down a glacier tongue from Sugarloaf Mountain towards the ‘serac’ ice-block littered slopes of Grand Mountain.


76 77


Ekspedisjonens første teltplass i skyggen av Snowpatch Spire i Bugaboos Provincial Park, Canada.

The expedition’s first camp was in the shadow of Snowpatch Spire of Bugaboos Provincial Park, Canada.


78 79

En snøstorm bygger seg opp nær toppen av fjellet Malachite Spire (2 811 m.o.h), British Columbia.

A snowstorm gathers strength near the summit of Malachite Spire (Elevation : 2 811 meters), British Columbia.

Høyre side : Chris Rowat henger fra et rapellanker og ser Peter Goodier i den siste rappellen ned Deville Neves hovedvegg. Snart er alle i sikkerhet nede i Glacier Circle-bassenget.

Right page : Chris Rowat hangs from a fixed anchor point and watches Peter Goodier do the final rappel down the Deville Neves’ rocky headwall to safety down in the Glacier Circle basin.


80 81

«Førtini! Femti!» Jeg teller de siste skrittene mine før Chris, en av de tre turkameratene mine, tar over tråkkingen. Lungene mine gisper etter luft. «Den var bra!» Chris klinker mot skistaven min og setter i gang sitt femti-skritts skift. Det vil gjøre unna enda en liten bit av de 500 høydemetrene vi må liste oss opp, i en bakke som er like krevende mentalt som fysisk. Høyt oppe presses luften sammen i passet, og virvler opp små vindrosser som sender snø fra en tidligere storm ned til oss. Det er tidlig mai i «La Niñas» år, og de varme havområdene i Stillehavet over tusen kilometer mot vest har sendt mer snø inn i dette området i vinter enn i de siste 12 årene. Pusten min normaliserer seg, og jeg er foran igjen. Jeg klyver opp de siste trinnene til den forblåste klippen på toppen av passet. Endelig fremme. Jeg blendes av det sterke sollyset, men etter et øyeblikk får jeg litt av et syn : Pigeon Spire. Opp fra Vowellbreens vindskurte overflate stikker et flere hundre meters spir, så djevelsk i formen at jeg får hakeslepp. Chris velter seg over den siste bratte meteren i skaret sammen med meg, og vantro venter vi på at våre venner Carla og Pete skal klatre opp de flere hundre snøtrinnene etter oss. Vi legger skiene våre ned på Vowellbreen og snur dem mot nord. Nå begynner skituren.

weighs over 60 pounds. “Forty-nine! Fifty!” I count out the last of my steps to allow Chris, one of my three teammates, to take a turn. My lungs grasp for oxygen. “Nice one!” Chris clinks my ski pole and starts his fifty step shift, chewing off little bits of the 500 m climb in a game of trickery that is as much mental as physical. High above, the wind swirls in mini tornadoes funnelled by the col and deposits snow from a recent storm on our slope. It is early May in a ‘La Nina’ year, and the warm waters of the Pacific Ocean over a thousand kilometres further west, have deposited more snow in the region than in the past 12 years. My breathing returns to normal, and I find myself at the front again. I clamber the final steps to the wind-blown rock at the top of the col. I'm finally here. My head pokes into a sunbeam that temporarily blinds me. When my eyes adjust to the brightness, I see it : behold Pigeon Spire. Jutting hundreds of feet above the surface of the wind-scoured Vowell Glacier is a granite spire so diabolically rugged that my jaw drops. Chris wallows beside me in the steep final feet of the col. We both stand in disbelief waiting for our friends Carla and Pete to climb the hundreds of bootsteps towards us. We drop our skis onto the Vowell Glacier and point them north. Our ski tour has begun.

Amerikanerne, og ikke kanadierne, var de første til å kjempe seg frem på skitraversen fra Bugaboo til Rogers Pass. I juni 1958 dro en gruppe på fire fra Dartmouth Mountaineering Club i New Hampshire ut fra Bugaboo for å teste sine ferdigheter i de kanadiske fjellene. Ledet av 21-åringen Bill Briggs, som 13 år senere skulle bli den første til å bestige Grand Teton (4 199m) i Wyoming på ski, fant ekspedisjonen en dristig høyalpin rute gjennom området. Briggs mener at skiteknologiske nyvinninger lansert på denne tiden gjorde turen mulig, som ski med stål­kanter, i kombinasjon med mer moderne rygg­ sekker og nyutviklede skifeller. Men trass i alle disse m­oderne hjelpemidlene manglet Briggs gruppe likevel en viktig bit av puslespillet : Et kart. I 1958 hadde bare 20% av ruta blitt kartlagt av det kanadiske kartverket, noe som betød at det meste av turen ble gjort på grunnlag av observasjoner underveis. Likevel brukte ekspedisjonen bare 10 dager å nå fram til Rogers Pass. Solbrente og trette hoppet de her på et tog tilbake til sivilisasjonen, med rasjoner for enda to dager liggende i sekkene. Fremdeles er det en respektabel prestasjon å gå denne turen på bare 10 dager.

It would be the Americans, not the Canadians, who would first forge a ski traverse from the Bugaboos to Rogers Pass. In June of 1958 a team of four from the Dartmouth Mountaineering Club in New Hampshire set out from the Bugaboos to test their skills in the Canadian mountains. Led by a 21-year old Bill Briggs, who would famously become the first person to ski Wyoming's Grand Teton (4 199 m) 13 years later, the expedition found a bold high route through to the other side. Briggs attributes the ability to do the trip to the recent advances in ski technology at the time, including more modern back packs, new developments in climbing skins and the advent of skis with metal edges. Despite these modern day advancements, Briggs' team was missing one critical piece of the puzzle : a map. By 1958, only 20% of the route had been mapped by the Geological Survey of Canada, which meant the expedition was mostly done by sight alone. Despite this deficiency it took them only 10 days to arrive at Rogers Pass, sun burnt and tired, where they hopped a train back to civilization with two days of food left in their rucksacks. A respectable time to this day.

Øynene mine flakker mellom kartet, kompasset, GPS’en og horisonten. Hvordan kan dét være nord? Forrevne skygger kommer og går i det hvite dypet foran meg. Var det en topp? Fantaserer jeg? Vi er sammenbundet i seler og tau, og sikringsutstyret klirrer i vinden. Jeg beveger meg usikkert fremover, mens skiene føler etter ujevnheter som om jeg leste blindeskrift på et enormt, hvitt ark. «10 grader til venstre!» Pete stirrer på GPS’en sin. Jeg føler meg

My eyes dart between the map, the compass, the GPS and the horizon. How could that be north? Jagged shapes move in and out of the white abyss in front of me. Was that a peak? Am I hallucinating? Roped together with our harnesses and crevasse rescue equipment clinking in the wind, I step forward into the whiteness, the line between horizon and snow has vanished. I move forward uncertainly, my skis feeling for bumps in the snow as though


frem med skiene og bruker stavene som tentakler. Konturene av nåler og sprekker flimrer forbi mens jeg famler meg fremover. Vi samler oss på stedet der GPS’en viser starten på vår neste nedstigning. Vi kryper sammen og venter mens skyene fyker forbi og gradvis blir lettere, slik at vi etter hvert kan se toppen av Sugarloaf Mountain. Vi er 3 200 meter over havet, på et av traversens høyeste punkter. Øverst i enda ett av det dusinet fjellpass vi må klatre som en del av turens ti tusen høydemetre. Skyene fordamper og synet av Grand Glacier åpner seg under oss. Den renner nedover fjellet som en trapp, og former gigantiske blokkformasjoner og sprekker for hvert trinn. Men bretunga ser glatt ut på midten. Tre meter snø legger broer over sprekkene som ellers lett ville svelge oss ...  håper vi. Vi kjører femten hundre meter ned til sikkerheten på den flate breen.

I am reading braille on an enormous white page. “Left 10 degrees!” Pete’s eyes are fixed on his GPS. I grope forward with my skis, using my poles like tentacles. The shapes of peaks and crevasses float fleetingly through the soup as I trudge along. We regroup on what the GPS says is the entrance to our descent. We huddle and wait as the cloud speeds by, slowly thinning to reveal the summit of Sugarloaf Mountain. We're at 3 200m, one of the highest points of the traverse, and atop yet another one of the dozen passes we had already climbed in the ten thousand cumulative meters we would ascend this trip. The clouds burn off and a view of the Grand Glacier opens up below. It spills down over the mountain rock in a series of steps, forming giant seracs and crevasses with each roll. But the glacial tongue looks smooth in the middle. Three meters of snow will bridge any crevasses that would surely swallow us … we hope. We ski fifteen hundred meters to the safety of the flat glacier below.

Vi har vært underveis i åtte dager nå, eller er det ni? Tiden er glemt i den rytmiske rutinen som ofte kjennetegner denne typen turer. Spise. Ski. Sove. Spise. Ski. Sove. Livet koker ned til sin essens og blir en flytende strøm av hendelser. Ingen av oss grubler over fremtiden eller klager over det som har vært. I stedet bryr vi oss om det vi finner umiddelbart foran oss : en bresprekk, et fjellpass, en middag. Dette er det som frister meg med slike turer, det enkle livet som overskygger vanskelighetene og lidelsen i øye­blikket. Er dette likt følelsen til mediterende buddhister? Jeg begynner å føle meg mer naturlig, langt borte fra det kunstige presset og forventningene som legges på oss i den ‹virkelige› verden. Breene fører oss til stadig nye fjellpass, og forbi forbløffende vakre fjell. Navn­ ene til de som har gått her før oss, som Thorington, Malloy og Conrad, passerer revy i vår sterile verden av is og snø. Jerve- og bjørnespor går på kryss og tvers i snøen. En grizzlymamma og ungen hennes krabber opp en snøhelling og stopper høyt oppe på ryggen over oss. Hun stiller seg opp og sniffer ut i været, prøver å finne ut : hva er de for noe, disse små, stinkende skapningene med kjepper på beina?

We have been on the traverse eight days now, or is it nine? Time is forgotten in the rhythmic routine that often defines such trips. Eat. Ski. Sleep. Eat. Ski. Sleep. Life is boiled down to its essence, becoming a flowing series of events. None of us contemplate the future or lament the past. Instead we deal with what is immediately in front of us : a crevasse, a col, a dinner. This is the allure of such trips for me, the simplicity of life that overshadows its immediate hardships and suffering. Is this how Buddhists feel when they meditate? I begin to feel more natural, far from the fabricated pressures and expectations put on us in the ‘real’ world. Glaciers lead to cols and past staggeringly beautiful mountains. Names of those who passed before us like Thorington, Malloy and Conrad glide past us in this sterile world of ice and snow. Wolverine and bear tracks criss-cross the snow. A mother grizzly and her cub scramble up a snow slope and stop high on the ridge above us. She stood sniffing the air on her haunches, trying to figure out just what are these strange and smelly creatures with sticks on their feet?

Samme kveld sitter vi ved en knitrende peisflamme i Glacier Circle-hyttta. Dagen begynte klokka 03. Vi tok oss opp de sprukne fallene på Grand Glacier før sola fikk tid til å varme dem opp, og var fremme ved den beryktede Deville-rappellen allerede klokka 9. Det kan være trøblete å rappellere tre taulengder med store sekker og ski. Men vi kom oss greit ned det steinete stupet. Allerede etter en times tid var vi i gang med å spa oss ned i et lite, flatt skogholt midt inne i et usannsynlig bratt, bekkenformet område, på jakt etter hytta. Vi fant den, begravd under fem meter snø. Spenningen mens vi lette etter hytta for å slippe enda en natt i telt blir avløst av et kraftig måltid med mye latter, før det brått blir

That night we sit next to a crackling fire in the Glacier Circle Cabin. The day started at 3 am. Led by the light of the aurora borealis we climbed the crevasse-pocked slopes on the Grand Glacier before the sun could heat its south slopes. We were at the infamous Deville rappel by 9am. Rappelling three rope-lengths with large packs and skis can be tricky, but we managed to glide down the rocky slope and within the hour we were combing a small flat cluster of trees in an otherwise impossibly steep mountain basin in search of the cabin. We find it buried under five meters of snow. After a good dose of food and laughter and the excitement of trading our tent for the warmth of a cabin, everyone grows


82 83


Hodelyktene viser vei opp Duncan Glacier opp mot Sugarloaf Mountain (3 256 m.o.h), British Columbia, Canada.

Headlamps light the way up the Duncan Glacier towards Sugarloaf Mountain (Elevation : 3 256 meters), British Columbia, Canada.


84 85

Venstre side : Peter Goodier går på ski langs Carbonate-breen etter å ha kommet ned fjellryggen ved siden av det blå isfeltet bak ham.

Left page : Peter Goodier skis along the Carbonate Ice field after descending the ridge next to the blue ice behind him.

Under : Nordlyset leker på himmelen over Ducan Neve klokka to på natten. Ekspedisjonsdeltakerne gjør seg klare til å gå allerede nå – for å unngå varmen på dagtid.

Below : The aurora borealis lights up the sky above the Duncan Glacier at 2 a.m. as expedition members get ready early so they can beat the heat of the day.

Neste side : På veggen i Glacier Circle-hytta har fjellvandrere risset inn navnene sine i flere årtier. Blant annet Bill Briggs – pionéren som gjennomførte den første traversen fra Bugaboos til Rogers Pass i 1958.

Next page : Over the decades, the walls of the Glacier Circle cabin have been adorned with the signatures of our mountaineering pre­decessors, including Bill Briggs, the pioneer who did the first Bugaboos to Rogers Pass traverse in 1958.

stille. Peter og Chris stirrer ettertenksomt gjennom dampen som stiger opp fra tekoppene. Jeg vet hva de tenker på, for jeg tenker det samme som dem. I morgen er turens siste dag. Etter en kort stigning opp fra Clacier Circle vil vi befinne oss mellom blokkformasjoner og isflater på Illecillewaet Icefield. Vi vil gå langsetter isfeltet i retning av Mount Sir Donald før den siste, tusen meters nedfarten til Rogers Pass. Til motorveien. Til sivilisasjonen. Jeg prøver å fortrenge realitetene, og heller nyte de siste frie timene mellom tømmerveggene i hytta. «Hei, se her!» Pete bryter tausheten. Han holder et stearinlys opp mot vinduskarmen. Utenfor ser vi tre meter snø. Det aldrende treverket er over­ skrevet med en blyant. Vi finner fire navn, deriblant Bill Briggs, og over dem kan vi lese : «Fra Bugaboo til Rogers, juni 1958.»

quiet. Peter and Chris stare pensively through the steam rising from the tea in their bowls. I know what they were thinking, because I am thinking it too. Tomorrow is the last day of our trip. After a short climb from the Glacier Circle, we will gain the expanse of ice and seracs of the Illecillewaet Icefield and ski its expanse towards Mount Sir Donald before the final thousand meter descent to Rogers Pass. To the highway. To civilization. I try to forget this reality and enjoy my last few hours of freedom in the log walls of the cabin. “Hey! Check this out!” Pete breaks the silence. He holds up a candle to the wooden frame around the window. The view outside is three meters of snow. The aged wood is scribbled with dark black pencil. There are four names, amongst them is Bill Briggs, with this scrawled just above them : “Bugaboos to Rogers, June 1958.”

Jeg smiler, og undrer meg på om disse unge amerikanerne skjønte hvor mye deres første reise inn i disse fjellene ville bety for andre eventyrere, så lenge som femti år senere. Jeg legger hånden over navnene deres og takker dem.

I smile and wonder if the young Americans could ever have imagined the legacy that their first sojourn into these mountains would mean to adventurers over 50 years later. I run my hand over the names and thank them.


86 87

Fakta Velkommen til ­ skitraversen fra Bugaboo­til Rogers Pass

Facts Welcome to the­ ­Bugaboos to Rogers Pass ski traverse

Reise

Air Canada flyr fra Oslo og fra flere andre byer i Europa til Calgary, Alberta. Fra Calgary, kjør vestover på Trans-Canada Highway gjennom nasjonalparkene Banff og Yoho til Golden, British Columbia (266 km, 3.5 timer). Golden er et fint utgangspunkt for forberedelsene til turen.

Travel

Air Canada flies from most major centres in Europe to Calgary, Alberta. From Calgary drive west on the Trans-Canada Highway through Banff and Yoho National Parks to Golden, BC. (266 km, 3.5 hrs) Golden is a good staging area to prepare for your traverse.

Hvor

Skitraversen fra Bugaboo til Roger Pass går i de fjerntliggende Columbia Mountains, i den sørøstlige delen av British Columbia i Canada. Fjellområdene ligger rett vest for de mer berømte Rocky Mountains, men får vanligvis mye mer snø. Columbia Mountains er derfor mest kjent på grunn av sine muligheter for skiturer, og det finnes flere heliski-firmaer i området.

Where

The Bugaboos to Rogers Pass ski traverse is in the remote Columbia Mountains of southeastern British Columbia, Canada. These mountain ranges are just west of the more famous Rocky Mountains, and tend to get much higher annual snowfall. This makes the Columbia Mountains well known for their skiing possibilities, and they are home to several helicopter skiing companies.

Tips

Den beste tiden for å gå traversen er fra april til midt i mai. Det er umulig å kjøre med bil til Bugaboo om vinteren ­ og våren, så en er avhengig av helikopter. Canadian Mountain Holidays www. canadian­mountainholidays.com tilbyr heli­kopterfrakt fra sin base i Spillmacheen til Bugaboo-hytta, hvor dere kan starte turen. Alpine Helicopters i Golden www. alpine­helicopter.com kan også fly din gruppe inn i området. De fleste tur­ gruppene bruker også helikopter til å legge ut et matdepot i International Basin-hytta, omtrent halvveis på turen. Traversen er en krevende vintertur. Omfattende erfaring fra bre- og vinterskiturer er nødvendig før en prøver seg på den. Det anbefales at mindre erfarne grupper leier en guide godkjent av ACMG (Association of Canadian Mountain Guides) som kan veilede dem på turen www.acmg.ca.

Tips

April to mid-May are the best times to do the traverse. Getting to the Bugaboos for the start of the traverse is impossible by car in the winter and spring, so a helicopter must be arranged. For a fee, Canadian Mountain Holidays (www.canadianmoun tainholidays.com) can arrange a flight from their Spillmacheen heli pad to Bugaboo Lodge where you can start the trip. Alpine Helicopters in Golden (www. alpinehelicopter.com) can also fly in your party. Most parties arrange a food cache drop by helicopter in the International Basin Hut, about the halfway mark of the traverse. This is a serious winter traverse. Extensive glacier/winter mountain travel and navigation experience is needed before attempting the Bugaboos to Rogers Pass ski traverse. It is recommended that less experienced parties hire an Association of Canadian Mountain Guides (ACMG) to guide their trip (www.acmg.ca).


dnbnor.no

DnB NOR is Norway’s largest financial services group and an active contributor to society. We are committed to value creation, innovation and sustainable development. Each year we make donations to cultural, sporting, research and non-profit projects.


88 89


Jeger i Svalbards villmark

Hunter in Svalbard’s Wilderness


90 91

Forrige oppslag : Fangstmannen Tommy Sandal har i flere år levd alene i Svalbards villmark.

Previous spread : Hunter Tommy Sandal has lived alone in Svalbard wilderness for many years.

Isbjørnen prøver til stadighet å komme seg opp til maten på kjøkken­stativet, og det er viktig å gjøre det så vanskelig for den som mulig. Tommy løfter ned stigen så fort selskrottene er hengt opp, og trestokkene det er bygget av er polstret med metall nederst for at rovdyret ikke så lett skal få tak med klørne og klatre opp.

Polar bears regularly try to reach the food on the kitchen scaffold and it is important to make it as hard as possible for them. Tommy takes down the ladder as soon as the seal carcasses are hung up and the wooden posts are covered at the bottom with metal so it is hard for the predators to get a grip with their claws and climb up.


Tekst Text : Julie Cathrine Knarvik Foto Photo : Sverre Chr. Jarild

Tommy Sandal (37) ser flere isbjørn i løpet av et år enn ­han ser mennesker.

Tommy Sandal, 37, sees more polar bears than humans in the course of a year.

I en av verdens vakreste og farligste villmarker på Svalbard, bor fangstmannen Tommy Sandal (37) sammen med grønlandshundene sine. Livet hans handler om mann mot natur, om et liv i ensomhet i møte med voldsomme naturkrefter, om å drepe for å overleve, om kjærlighet til naturen og ønsket om å leve i ett med den. – Jeg vil holde liv i og ta vare på gamle tradisjoner. Leve av naturen, og med naturen, sier Tommy.

In one of the world’s most beautiful and most dangerous wildernesses at the Svalbard Island, hunter and trapper Tommy Sandal, 37, lives with his Greenland Dogs. His life is about man against nature, about solitary encounters with nature’s powerful forces, about killing to survive, about the love of nature and a desire to live as one with it. “I want to keep old traditions alive and take care of them. To live from nature and with nature,” says Tommy.

Året rundt jakter bytter han foredler til mat. Hver dag spiser han sin egen fangst. Han ivare­ tar urgamle fangsttradisjoner og jakter på den gammel­dagse måten. Han har få moderne hjelpemidler og bruker hund, slede og ski for å komme seg rundt vinterstid.

All year round, he hunts prey that he transforms into food. Every day, he eats his own prey. He preserves ancient hunting traditions and hunts the old-fashioned way. He has few modern con­veniences, and uses dogs, sleds and skis to get around in the winter.

Tommy går i ett med naturen. Huker seg ned og beveger seg lydløst bortover. Bryter vinden som blåser imot. Noen hundre meter fra vannkanten står byttet – en stor reinsdyrbukk. Den må ikke se eller kjenne lukten av ham. Reinen blir mer redd av lukten fra en potensiell fare enn synet av den. Han er kamuflert i terrenget. Blikket og draget i ansiktet forandrer seg jo nærmere dyret han kommer. Bukken værer noe. Jegeren stopper. Står musestille. Så legger han seg ned på bakken og åler seg framover mot reinsdyret. Studerer den i kikkertsiktet. Stor, men ikke av de største. Ikke en lyd, ingen bevegelse. Bukken reiser hodet. Han drar i avtrekkeren. Før smellet stilner, ligger bukken død. – Vi skal ikke romantisere naturen, sier Tommy. – Den vil alltid være rå og brutal. Det er vi som har lullet oss inn i en forestilling om at alle skal være venner og leve evig.

Tommy is at one with nature. He crouches down and moves soundlessly. The prey, a big reindeer buck, is a few hundred meters (yards) away at the water’s edge. It must not see him or catch his scent. Reindeer are more frightened by the smell of a potential threat than the sight of it. He is camouflaged by the terrain. His eyes and facial expression change as he gets closer to the animal. The buck sniffs something. The hunter stops, still as a mouse. Then he lies down on the ground, and worms his way toward the reindeer. He studies it in his rifle scope : Big, but not one of the biggest. Not a sound, not a movement. The buck raises its head. He pulls the trigger. Before the ringing of the shot even fades, the buck is dead on the ground. “We shouldn’t romanticize nature,’’ says Tommy. “It will always be raw and brutal. We humans have lulled ourselves into the illusion that all creatures should be friends and live forever.”

Tommy forlot fastlandsnorge for åtte år siden for å leve ut fangstmannsdrømmen på Svalbard. Helt siden han som liten gutt fulgte i bestefarens fotspor mot byttet, har jakt og fangst vært hoved­ interessen. Og uansett hva han gjorde i livet, vendte han hele tida tilbake til det samme sporet –  ønsket om å være sin egen herre og utelukkende leve av egen fangst. Friheten, opplevelsene og utfordringene var drivkraften.

Tommy left the Norwegian mainland eight years ago in search of his hunter-trapper dream on the remote Arctic islands of Svalbard. Since he was a little boy, he followed in his grandfather’s footsteps toward prey, with hunting and trapping as his main interests. And no matter what else he did in life, he always ended up on the same track : Wanting to be his own boss and live exclusively off whatever prey he could harvest. The freedom, the experiences


92 93


Frihet for meg er å bestemme selv.

Freedom, to me, is deciding for myself.

– Fangstmann Tommy Sandal

– Hunter Tommy Sandal on Svalbard.


94 95

– Revefettet bruker jeg til å smøre skoene mine med. Det er veldig bra, sier fangstmann Tommy Sandal på Svalbard. Les mer om Tommy i boka «Jeger i Svalbards villmark» (Kagge forlag).

“I use the fox fat to impregnate my shoes. It’s very good,” says hunter Tommy Sandal on Svalbard. Read more about Tommy in the book “Jeger i Svalbards villmark” (Kagge publishing house).

Livsformen Tommy har valgt balanserer på yttergrensene til hva som er mulig. Med ekstrem kulde, bresprekker, tynn is, måneder i mørke uten kontakt med omverdenen og farlige møter med isbjørn i terrenget, hvor de er to konkurrenter som kjemper om samme bytte.

and the challenges were his driving forces. With extreme cold, glacial crevasses, thin ice, months of darkness with no contact with the outside world and dangerous encounters with polar bears in a terrain where they compete over the same prey.

En ubuden gjest nærmer seg hytta i raskt tempo. Den har retning mot kjøttstativet. Hodet vaier fra side til side. Hunden Rusk varsler. Den røsker så hardt i kjettingen at det knaker i hele hytta. Med rifla i hånden løper Tommy ut og ser isbjørnen nærme seg med stormskritt. For å holde bjørnen på god avstand slipper han Rusk, og den store grønlandshunden stormer fryktløs mot verdens største rovdyr. Bjørnen bråsnur og setter farten mot fjellet bak hytta. – I naturen spiser vi hverandre. Egentlig kan vi si det så kort, sier Tommy.

An univited guest approaches the cabin at a fast pace. It’s heading for the meat scaffold. Its head is swinging from side to side. The dog Rusk sounds the alarm. He pulls so hard on his chain that the whole cabin creaks. Tommy runs out, rifle in hand, and sees the polar bear approaching at high speed. He releases Rusk to keep the bear at a safe distance, and the big Greenland Dog storms fearlessly toward the world’s biggest predator. The bear spins around, and picks up speed toward the mountain behind the cabin. “In nature, we eat each other. It’s as simple as that,” says Tommy.

Han lever av å drepe dyr. På mange måter kan det synes brutalt. Men hans fremste tanke er dyrevern. Han setter seg ikke over dyra, men sidestiller seg med dem. Tommy følger naturens rytme, og planlegger fangstmannsåret fra juli til juli. Om høsten jakter han reinsdyr, rype og sel, og fisker pukkellaks og røye. Han lager blodpølse og reinsdyrspølse og røker hjerte, tunge, lever og fisk. Fra november til uti mars

He lives off killing animals. That may seem brutal in many ways, but his greatest concern is wildlife preservation. He does not place himself above the animals, but rather alongside them. Tommy follows nature’s rhythms, and plans his hunter’s year from July to July. In the fall, he hunts reindeer, grouse and seal, as well as fishing for humpback salmon and Arctic char. He makes blood sausages and reindeer sausages, and smokes


– Det er med naturen som med et menneske eller et dyr –  jo mer tid du bruker sammen med den, desto mer glad blir du i den – med sine feil og ubehageligheter, sier Tommy.

“Nature is like people and animals : The more time you spend with them the better you get to like them, despite their failings and disagreeable sides,” says Tommy.

er det rev som gjelder. Da røkter han revefeller på kryss og tvers på av Wijdefjorden og er ute i uker av gangen. Rundt 150 feller er plassert over store avstander i terrenget, og det hender at bjørnen har vært der før ham og slått i stykker alle fellene.

hearts, tongues, livers and fish. From November until well into March, it’s all about Arctic foxes. He lays trap lines back and forth along the Wijdefjorden inlet and is out for weeks at a time. He sets about 150 traps over vast distances, and sometimes bears get there before him and smash all the traps to pieces.

Våren er tid for selfangst, og Tommy jakter sel på isen. Dette er også tiden for flest isbjørnbesøk. Kjøttstativet er fullt av selskrotter og spekk. – Når en bamse kjenner lukta av spekk, kan den bli litt vel tøff, ja. Det er jo maten hans jeg driver å klusser med, sier Tommy. Han har lært seg å leve med bjørnene. Det er på deres premisser han er der, han kjenner atferden deres godt og vet hvordan han skal oppføre seg.

Spring is the time for seal-hunting, and Tommy hunts them on the ice. It is also the time for the most frequent polar bear visits. His meat scaffold is full of seal carcasses and blubber. “When a bear gets wind of blubber, things can, indeed, get rough. After all, it is their food I’m messing with,” says Tommy. He has learned to live with the bears. He is on their premises. He understands their behavior, and knows how to act.

Tommy lever et liv som i våre dager totalt bryter mønsteret til det moderne mennesket. Han nyter hvert øyeblikk i den, selv om det også er mye motstand. Han husker hvert eneste spesielle øyeblikk i møte med de arktiske dyra. Han lever og ånder for de lange turene på isen, for revespor i snøen, for isbjørnen og selen, for rypa som tripper rundt hytta, for Rusk som vaktsomt skuer utover fjorden, for mørketidas ro og solens tilbakekomst, for stillheten og friheten og for hvor rikt alt dette gjør ham som et menneske i naturen.

The life tommy lives completely breaks the patterns of modern man. He enjoys every moment, even though the going often gets tough. He remembers each special moment in encounters with Arctic animals. He lives and breathes for the long treks on the ice, for the fox tracks in the snow, for the polar bears and the seals, for the grouse prancing around the cabin, for Rusk watchfully scanning the fjord, for the calm of polar winter night and the return of the sun, for the quiet and freedom, all of which makes this man of the wilderness feel so rich.


Patagonia

12/12/10 04.39 pm Robert cam

96 97

12/12/10 03.15 pm Robert cam

12/12/10 12.30 pm Bjørn-Eivind cam 25/11/10 05.01 pm Bjørn-Eivind cam


I desember 2010 dannet Norrønaambassadørene Robert Caspersen og Bjørn-Eivind Årtun taulag sammen i Patagonia.

In December 2010, Norrøna ambassadors­Robert Caspersen and Bjørn-Eivind Å ­ rtun joined up as a rope team in Patagonia.

11/12/10 06.29 am Bjørn-Eivind cam

12/12/10 11.06 pm Robert cam

10/12/10 06.24 pm Bjørn-Eivind cam


Tekst Text : Eivind Eidslott

98 99

Foto Photo : Bjørn-Eivind Årtun & Robert Caspersen

– Patagonia, sier Robert Caspersen, og lar ordet henge litt i lufta. Han er hjemme i Oslo – inn i mellom alle oppdragene som UIAGM-fjellguide og en privat tur til franske Fontainebleau «for å piffe opp klatreformen». Nå skal vi – sammen med klatrekompisen BjørnEivind Årtun – snakke litt om ukene de tilbrakte helt sør i Sør-Amerika på tampen av 2010. – Jeg har alltid hatt lyst til å reise til Patagonia –  helt siden jeg begynte å klatre, forteller Robert. – Jeg har alltid beundret bildene av fjellene der nede. Og nå fikk jeg endelig muligheten. Tidligere har det liksom ikke passet helt. Samtidig har jeg ikke vært så fristet av logistikken rundt klatringen i Patagonia : for 15-20 år siden måtte man bo rett under fjellene – og der er det ekstremt værhardt. Man lå gjerne i ei snøhule i to måneder uten å få klatret noe. Men de siste ti åra har det skjedd ting som gjør oppholdet mye enklere. For det første har jo værmeldingstjenesten blitt mye bedre. I tillegg er landsbyen El Chaltén blitt et lite samfunn med ti restauranter og internettkafé. New school-stilen er å legge fra seg klatreutstyret ved foten av fjellene, men ha en behagelig base i El Chaltén i de lange uværsperiodene. Så løper man opp til klatreutstyret og fjellene hver gang det er godt vær. Folk får gjort mye mer i Patagonia nå. Man brenner ikke av kruttet på å ligge værfast.

“Patagonia,” says Robert Caspersen, and lets the word hang in the air. He is home in Oslo, a stopover between his many assignments as a UIAGMmountain guide and a personal trip to France’s Fontainebleau to “to spruce up my climbing shape”. Right now we, together with his climbing partner Bjørn-Eivind Årtun, are having a little chat about the weeks they spent at the southern end of South America in late 2010. “I always wanted to go to Patagonia, ever since I started climbing,” says Robert. “I always admired pictures of the mountains down there. And then I got the chance. It just hadn’t fit in earlier. Plus, I wasn’t exactly tempted by the logistics of climbing in Patagonia : 15-20 years ago, you had to live right under the mountains, and the weather is extremely harsh there. You could end up living in a snow cave for two months without climbing anything. But in the past decade, things have happened to make it much easier. For one thing, the weather forecasts are much better. In addition, the village of El Chaltén has become a small town with 10 restaurants and an Internet cafe. The New School style is to have your climbing gear in place at the bottom of the mountain, with a comfortable base in El Chaltén for the long spells of bad weather. Then you run up to the mountain and the climbing gear whenever there is good weather. People get a lot more done in Patagonia nowadays. You don’t waste your ‘gunpowder’ being stuck because of the weather.”

Bjørn-Eivind Årtun har vært flere ganger i Patagonia de siste åra. – Hvorfor vender du stadig tilbake? – Når du kommer til Patagonia, får du gjerne gjort litt – men ikke alt du har lyst til, sier Bjørn-Eivind. – Så da må man tilbake. Til fjellene, rutene, været, naturen. – Hva er det som tiltrekker deg som fjell­klatrer? – Patagoniaklatringen er rett på – det er ikke noe

Bjørn-Eivind Årtun has been in Patagonia several times in recent years. “Why do you keep going back?” “When you get to Patagonia, you manage to do some, but not all of what you wanted,” says Bjørn-Eivind. “So you have to go back, to the mountains, the routes, the weather.” “What is it that attracts you as a climber?” “Patagonia climbing is right to the point.

12/11/10 09.01 am Robert cam

27/11/10 06.05 pm Bjørn-Eivind cam


Bjørn-Eivind om Robert : – Robert er alltid motivert – og utrolig god til å klatre. Og så er han en mester til å bruke øreproppper når han sover.

Bjørn-Eivind about Robert : “Robert is always motivated and is unbelievably good at climbing. And he is a master at using earplugs when he sleeps.”

Robert om Bjørn-Eivind : – I Patagonia fungerte Bjørn-Eivind som min kjentmann. Og med sin flytende spansk og sjarmerende vesen åpnet han mange dører.

Robert about Bjørn-Eivind : “In Patagonia, Bjørn-Eivind acted as my local guide. And his fluent Spanish and charm opened a lot of doors for us.”

27/11/10 08.02 pm Robert cam

21/11/10 12.16 pm Bjørn-Eivind cam

13/12/10 09.42 am Robert cam 13/12/10 09.51 am Robert cam


27/11/10 10.06 am Robert cam

10/12/10 06.58 pm Robert cam

26/11/10 04.13 pm Robert cam 10/12/10 02.40 pm Robert cam


100 101

utenomsnakk. Steinen er superbra, det er mye is, mye snø – rett og slett hard valuta for pengene. Robert lot seg også imponere av kvaliteten på klatringen : – Det er den renskårne, gylne granitten i kombi­ nasjon med snø og is. Patagonia er en kompakt, alpin fjellverden. Alt er ganske tilgjengelig, men samtidig værutsatt. Og hvis noe skulle skje, er det vanskelig å se for seg at man skal få noen form for hjelp. I tillegg er jo anmarsjene til dels seriøse. Fra El Chaltén tar det gjerne seks-sju timer å komme seg opp til fjellene. Det er karakterbyggende!

No chit-chat. The rock is super; there is a lot of ice, a lot of snow. Put simply : You get real value for money.” Robert was also impressed by the quality of the climbing. “This is clean, golden granite combined with ice and snow. Patagonia is a compact Alpine mountain world. Everything is very accessible, even if it is very exposed to the weather. And if something happens, it’s hard to see how you would get help. In addition, the hikes can be pretty serious. From El Chaltén, it can take six or seven hours just to the base of the mountain. Now, that is character building!”

Robert dro sørover med forventingen om storslått natur og mye dårlig vær. – Begge forventningene ble innfridd, for å si det sånn. Været ble som vi hadde forventet – ikke som vi hadde håpet. Det vil si helt ræva. I løpet av fem uker klatret vi bare tre dager i høyfjellet. Det sier jo sitt. Men selv om tre dager høres lite ut, krever jo hver av disse tre klatredagene i tillegg én dags anmarsj og én dags retur. – Hvilke klatreruter gikk dere? – Tre klassikere, vil jeg si. Den første turen gikk opp på Cerro Standhardt (2 730 m.o.h.), en av de mest potente toppene i Cerro Torre-massivet. Standhardt er litt lettere enn naboene, og vi gikk ei klassisk rute som heter «Exocet». En blanding av is og klippe – veldig fin klatring.

Robert headed south with expectations of magni­ ficent nature and a lot of bad weather. “Both expectations were met, to put it that way. The weather was like we expected, not like we hoped. It was the pits. During the course of five weeks, we had three days of high mountain climbing. That says a lot. But even if three days doesn’t sound like much, don’t forget that each of those days takes a hike of one day in and one day out.” “Which climbing routes did you use?” “Three classics, I would say. The first went up on Cerro Standhardt (elevation 2 730 meters), and one of the most potent peaks in the Cerro Torre range. Standhardt is a little easier than its neighbors, and we followed a classic route called “Exocet”. It was a mix of ice and cliffs, really fine climbing.

Etterpå fikk Robert og Bjørn-Eivind merke Pata­gonias berømte klima. I flere uker lå de værfaste i El Chaltén. – Jeg har aldri sett så mye video og lest så mange bøker, sier Robert og ler. – Men selv om det var dårlig vær i fjellet, kunne vi ofte buldre og klatre litt på klippene ved landsbyen. Og så fikk vi løpt oss noen fine turer. Hehe. Da det bare var fem dager igjen til flyavgangen hjem til Norge, begynte de å bli desperate.

Afterwards, Robert and Bjørn-Eivind got a taste of Patagonia’s infamous climate. The weather kept them stuck in El Chaltén for several weeks. “I have never seen so many videos or read so many books,” says Robert with a laugh. “But we could often go bouldering and climb a little on the cliffs near the village. And we had some good runs. Heh-heh.” When there were just five days left until the last flight to Norway, they were getting desperate.

28/11/10 10.03 pm Robert cam


“We hiked in to our equipment at the base of the mountain. In jogging shoes, with snow up to our knees,” recalls Robert. “Nobody else went in that day, but we managed to climb Cerro Pollone (Elevation 2 579 meters), a route that is not especially well-known. We did a 10-pitch ice climb. Pollone offered better climbing than Cerro Standhardt, in my opinion : Headwalls, thin ice, a beautiful mix of climbing. It may have been a bit harder than our first route, but nothing desperate.”

Så gikk det i ett. Robert og Bjørn-Eivind returnerte fra Cerro Pollone, sov ei kort natt, pakket sammen alt utstyret og returnerte til El Chaltén med hver sin 35 kilos ryggsekk. Fotturen ned tok sju timer. – Vi nærmest snudde i døra, forteller Bjørn-Eivind. – Vi pakket to lette sekker og gikk i sju timer opp igjen – denne gangen til Fitz Roy-massivet. Vi fant ei snøhule å sove i like under fjellet. Så, klokka 02 på natta, sto vi opp for å begynne klatringen. Det var dårlige værmeldinger, men vinden skulle visstnok ikke komme før rundt klokka 07 på morgenen. Etter et par timers anmarsj kom de to fram til innsteget til førstebestigernes rute på fjellet Aguja Poincenot (3 002 m.o.h). – Dette er en fantastisk alpin tur, forteller Robert. – Første halvdel av ruta er en bratt snø-og isbakke som vi gikk løpende. Da jeg rundet en fjellkant i 07-tida, ble jeg rett og slett blåst i bakken. Men vi hadde vinden i ryggen, og ble på en måte blåst inn mot fjellet. Vi kom oss til topps i strålende sol –  og med vind i storms styrke. Det blåste noe helt vanvittig! Vinden gjorde at vi ikke turte å ta lange nedfiringer på returen, så vi måtte gjennomføre en endeløs rekke 20-meters rappeller. Vel nede var det bare bånn gass : vi løp i sju timer til landsbyen, sov noen få timer og satte oss på bussen til fly­ plassen. Eventyret var over.

From then on it was nonstop. Robert and BjørnEivind returned from Cerro Pollone, slept a few hours and packed up their equipment and returned to El Chaltén with one 35 kilogram backpack each. The hike took seven hours. “We practically turned around upon reaching our own door,” says Bjørn-Eivind. “We packed two light bags and walked another seven hours up, this time to the Fitz Roy massif. We found a snow cave right under the mountain. So, at 2 a.m., we got up to start climbing. The weather forecast was bad, but the wind was not expected until about seven in the morning.” After a couple hours of hiking, the two reached the entry point of the route, the first ascenders used for the mountain Aguja Poincenot (At 3 002 meters). “That is a fantastic Alpine trek,” says Robert. “The first half of the route is a steep snow and ice covered hill that we covered in one go. When I went around a rock edge at around seven o’clock, I was literally blown to the ground. But we had the wind at our backs, and were being blown into the mountain, in a way. We reached the summit in brilliant sunshine, and with the wind at full storm. It was blowing like crazy. The wind meant that we didn’t dare long rappels on the descent, so we had to do an endless succession of 20-meter rappels. Then we really had to hit the gas : we ran seven hours to the village, slept a few hours and got on the bus to the airport. The adventure was over.

102 103

– Vi gikk inn til utstyret vårt under fjellene, i joggesko, med snø opp til knærne, forteller Robert. – Det var ingen andre som gikk inn den dagen, for å si det sånn. Men vi fikk klatret Cerro Pollone (2 579 m.o.h.), en tur som ikke er så veldig kjent. Der gikk vi en ti taulengders isrute. Pollone bød på finere klatring enn Cerro Standhardt, synes jeg : økser på klippe, tynn is, helt nydelig miksklatring. Kanskje litt vanskeligere enn den første ruta vi gikk, men ikke noe desperat.

10/12/10 4.36 pm Robert cam

27/11/10 08.31 pm Robert cam


Fakta Velkommen til Patagonia

Facts Welcome to Patagonia

Reise

Finn billigste flybillett til Buenoes Aires –  helst med maks én mellomlanding. Fly videre fra Buenos Aires til El Calafate med Aerolineas Argentinas (www.aerolineas. com). Derfra med buss til landsbyen El Chaltén. Regn med ca ett døgns reisetid fra Europa og i overkant av 10 000 NOK i kostnader tur-retur.

Travel

Find the cheapest airfare to Buenos Aires, preferably with no more than one stop. Then fly from Buenos Aires to El Calafate with Aerolineas Argentinas (www. aerolineas.com). From there by bus to the village of El Chaltén. Expect about 24 hours of travel from Europe and a round trip cost on the high side of 10 000 NOK (euro 1 250).

Opphold

Det beste er å ha base i landsbyen El Chaltén. Her kan du bo i telt, på billige pensjonater eller på luksushotell. Sjekk nettstedet www.elchalten.com for mer info. Fra El Chaltén tar det ca sju timer å gå inn til foten av de mektige fjellene.

Accommodation

It’s best to have a base in El Chaltén, where you can stay in a tent, a cheap boarding house or a luxury hotel. Check the website www.elchalten.com for more information. From El Chaltén, it takes about seven hours to hike to the base of the majestic mountains.

Klatringen

Patagonia er et krevende sted å klatre –  og du bør beherske både vanskelig klippe­klatring, isklatring, miksklatring og brevandring for å trives her. Den lette og raske alpine klatrestilen er essensiell –  ettersom vinduene med godt vær sjelden varer særlig lenge. Les mer om klatringen, de ulike fjellmassivene og de mange rutene på www.pataclimb.com

Climbing

Patagonia is a demanding place for climbing, and you should be well versed in difficult cliff climbs, ice climbs, mixed climbs and glacier crossings to be at home here. Light and fast Alpine style climbing is essential, since the windows of good weather seldom last long. Read more about the climbing, the various massifs and multitude of routes at www.pataclimb.com

Guide

Både Bjørn-Eivind Årtun og Robert Caspersen tar guideoppdrag over hele verden – og gjerne i Patagonia. De kan begge kontaktes gjennom Norrøna på telefon (+47) 66 77 24 00. Du kan også hyre lokale guider i landsbyen El Chaltén eller ta kontakt med store, internasjonale guidefirmaer.

Guide

Both Bjørn-Eivind Årtun and Robert Caspersen accept guiding assignments all over the world, including Patagonia. They can be contacted through Norrøna at (+47) 66 77 24 00. You can also hire local guides in the village of El Chaltén or contact a major, international guiding company.

Annet friluftsliv

Patagonia er ikke bare et drømmested for klatrere. Du kan også nyte fotturer, breturer og fiske i dette unike landskapet.

Other outdoor activities

Patagonia is not just a dream for climbers. You can also enjoy hiking, glacier walks and fishing in this unique landscape.

Mer info

www.pataclimb.com

More information

www.pataclimb.com

29/11/10 02.20 pm Robert cam 14/12/10 11.27 am Robert cam


104 105

Myrkdalen

The Dark Valley


Det skjer noe når den mørke dalen blir hvit av snø.

Something happens when the dark valley turns white with snow.


106 107

Forrige oppslag : Myrkdølingen Ole Kristian Åmot på vei ut av skogen og hjem til gården Myrkdalen.

Prevoius spread : Local native Ole Kristian Åmot on his way down to his home farm in Myrkdalen valley, western Norway.

Norrøna-ambassadør Kjetil Isaksen i godt driv i Storebotn i Myrkdalen.

Norrøna ambassador Kjetil Isaksen enjoys Storebotn in Myrkdalen valley, western Norway.


Tekst Text : Eivind Eidslott Foto Photos : Sverre Hjørnevik

Det ligger et skianlegg midt mellom Sognefjorden og Hardangerfjorden, i dypet av Vestlandet, på ein plass ikkje nokon skulle tru at nokon kunne bu. Destinasjonen heter egentlig Voss Fjellandsby. Det er et OK navn, for all del, men det er ikke navnet som brukes av norske skikjørere. Ikke av svenske, heller. Eller amerikanske, for den saks skyld. Vi sier alle Myrkdalen. Den mørke dalen. The Dark Valley.

There is a ski resort between ocean inlets of Sognefjord and Hardangerfjord in western Norway, near the town of Voss, and in a place you could not imagine anyone living. Officially, the destination is called Voss Fjellandsby, which means Voss Mountain Village. That’s an OK name by all means, but not one used by Norwegians skiers. Nor by Swedes. Nor by Americans, for that matter. We all say Myrkdalen. The Dark Valley.

Og vi spør hverandre : – Har du hørt hvor mye snø det er i Myrkdalen nå? – Ja, Myrkdalen drukner i snø! sier vi. – Har du sett filmene fra Myrkdalen på Facebook? – Ja, flere ganger! sier vi. – Har du sett værmeldingen for Myrkdalen på Yr.no? – Ja, snøen skal bare lave ned! sier vi. – Skal du til Myrkdalen snart, eller? – Ja, vi skal dit til helga, sier vi. – Det er tydeligvis Myrkdalen som gjelder denne vinteren. – Ja, roper vi. – Myrkdalen forever.

And we ask each other : “Have you heard how much snow there is in Myrkdalen right now?” “Yes. Myrkdalen is buried in snow!” we answer. “Have you seen the videos from Myrkdalen on Facebook?” “Yes. Several times!” we say. “Have you seen the latest weather forecast for Myrkdalen?” “Yes. The snow is falling by the bucket!” we say. “Are you going to Myrkdalen soon?” “Yes. We’re going there this weekend!” we say. “Clearly, Myrkdalen is the place to be this winter.” “Yes!” we cheer. “Myrkdalen forever!”

Og nå står vi her, en fredag morgen i februar, og snøen er overalt, sola er overalt – og jammen er det ikke frikjørere overalt, også. Det vrimler av dem på parkeringsplassen : kvinner og menn mellom 19 og 43 år, med ski på størrelse med USS Nimitz, goggles, tekniske klær i alle regnbuens farger, store smil bak utrimmede skjegg. Noen studerer, noen har pappaperm, noen har turnusjobb, noen har rett og slett tatt seg fri. For denne dagen kan vi ikke gå glipp av. Denne dagen bør ingen gå glipp av. Se, der er Kjetil Isaksen : lokal helt og N­orrønas skiambassadør. Der er Torkel Karoliussen, globetrotter og Norrønas teamsjef. Og der, med et gigantisk kamera, står Sverre Hjørnevik, Norrøna Magazines stjernefotograf. Fra Voss, han også. – Kongedag, sier vi til hverandre. – Helt vanvittig, sier vi. – La oss komme i gang, sier Sverre.

And now here we are, a Friday morning in February. The snow is everywhere, the sun is everywhere and, by golly, the free skiers are everywhere as well. The parking lot is crawling with them : men and women between the ages of 19 and 43, with skis the size of the USS Nimitz, goggles, technical clothing in all the colors of the rainbow and big smiles behind scruffy beards. Some are students, some have parental leave, some work shifts and some just took time off. Because this is a day we don’t want to miss. No one should miss this Dark Valley day.

Godt sagt. Vi må komme i gang. Ta stolheisen opp. Sette oss i hockey ned til Kari Traa-heisen. Ta t-kroken til topps. Gå ut til høyre. Bevege oss i retning de enorme flankene fra Finnbunuten ned mot bunnen av dalen. Vurdere skredfaren. Snakke litt sammen. Stramme støvlene. Og så, til slutt, la skituppene peke ned mot dalbunnen.

Well said. We need to get started. We take the chairlift up. We go into a tuck for the run down to the Kari Traa lift. Take the T-Bar to the top. Go off to the right. Move toward the enormous flanks of the Finnbunuten mountain. Assess the avalanche risk. Talk. Tighten our boots. And, in the end, point our ski tips toward the bottom of the valley.

Look. there is Kjetil Isaksen : Local hero and Norrøna skiing ambassador. There is Torkel Karoliussen, globe­trotter and Norrøna team leader. And there, with the gigantic camera, is Sverre Hjørnevik, Norrøna Magazine’s star photographer. He’s from Voss too. “What a day!” we say to each other. “Just incredible!” we say. “Let’s get started,” says Sverre.


108 109

Snøflankene ved Kari Traa-heisen i Myrkdalen på en travel utfartsdag.

A busy day at the Kari Traa ski-lift in Myrkdalen valley, western Norway.


110 111

Slippe utfor. Glemme verden. Bare være.

Go over the edge. Forget the world. Just be.

Hva kan vi egentlig fortelle om Myrkdalen – bortsett fra at det er mye snø der? Ganske mye, egentlig. Først og fremst at dette er ei vakker jordbruksbygd med 300 innbyggere. Forfatteren Sjur Bygd (18891985) bodde her. Spelemannen Sjur Helgeland (1858-1924) ble født her. Den kjente norske filosofen Hans Skjervheim (1926-1999) kom også fra Myrkdalen. Han ga blant annet ut det filosofiske verket «Der moderne Objektivismus und die Wissenschaft vom Menschen» i 1957. Tenk på det, neste gang du siter i seksseteren Myrkdalekspressen på vei mot nye løssnøopplevelser. Tenk litt på matpakken din, melkesyra i låra og «Der moderne Objektivismus und die Wissenschaft vom Menschen».

What can we actually say about Myrkdalen, other than there is a lot of snow there? Quite a bit, actually. First and foremost, it is a beautiful farming village of about 300 people. The writer Sjur Bygd (1889-1985) lived here. Fiddler Sjur Helgeland (18581924) was born here. The renowned Norwegian philosopher Hans Skjervheim (1926-1999) also came from here. Among other things, he published the philosophical work “Der moderne Objektivismus und die Wissenschaft vom Menschen” in 1957. Think about that next time you’re riding the sixseater Myrkdal Express up the mountain toward a new deep powder experience. Think a little about your packed lunch, the lactic acid in your thighs and Der moderne Objektivismus und die Wissenschaft vom Menschen.

På bare noen få år, fra slutten av nittitallet fram til i dag, har Myrkdalen gått fra å være ei bygd med noen kyr og én gammel hoppbakke til å bli en skidestinasjon med flere heiser, flerfoldige løyper og tusenvis av besøkende. Visjonære kvinner og menn har sett mulighetene i de store snøfallene og de store flankene. Bergensere med dollar og dunjakker har strømmet til i hopetall og bygget fritids­ boliger i sibirsk tømmer. Det har vært en revolusjon. Et paradigmeskifte. Gassen i bånn hele tida. Og det er ikke slutt ennå : de nærmeste åra planlegger Voss Fjellandsby Myrkdalen å investere – hold deg fast! – 700 millioner kroner i området. Det skal bli «11 skiheiser, et gigantisk løypenett og en kapasitet på 3000 personer i timen», ifølge destinasjonen selv. Eller som styrelederen selv sier det : – Vi skal løfte oss opp i eliteserien, sette Voss og Myrkdalen på kartet i Alpin-Norge og forsterke dette som en helårs reiselivsdestinasjon.

In just a few years – from the late 1990s until now – Myrkdalen went from being a hamlet with a few cows and an old ski jump to a skiing desti­ nation with several lifts, a multitude of trails and thousands of visitors. Men and women of vision saw the opportunity in the heavy snowfalls and steep mountainsides. People from Norway’s second city, Bergen, came in droves with dollars and down jackets to build cabins of Siberian timber. It was a revolution. A paradigm shift. And it’s not over yet : Over the next few years, Voss Fjellandsby Myrkdalen plans to invest – hold onto you hats! – 700 million kroner (euro 90 million) in the area. Plans include “11 ski-lifts, a gigantic network of runs and capacity of 3,000 people an hour,” according to the desti­ nation itself. As their board chairman put it, “we’re going to advance to the premiere league, put Voss and Myrkdalen on the map for Alpine Norway and bolster it as a year-round travel destination.”

Det er nesten ikke til å tro. Historien om Myrkdalen er et Klondike i moderne tid. Gullet er hvitt. Og det kommer nye forsyninger hver vinter. Det snør visstnok fem meter hver sesong.

It’s almost too much to believe. The story of Myrkdalen is like a modern Klondike. The gold, in this case, is white. And there are fresh supplies each winter : About five meters of snow each season.

I bunnen av dalen, mens jeg surfer nedover en snølagt bilvei i retning skianlegget, etter sesongens aller beste nedkjøring, etter en rekke jubelrop i skogen, tenker jeg at Myrkdalen ikke lenger bare er Myrkdalen. Myrkdalen er også Mykdalen. Myk av snø. Myk av sol. Den beste kombinasjonen vi vet om.

Down in the valley, as I surf down a snow-covered road toward the ski area after the absolutely best run of the season, after whoops of joy in the forests, it occurs to me that The Dark Valley is not just The Dark Valley anymore. The Dark Valley is also The Dazzling Valley. Dazzling snow. Dazzling sun. The best possible combination.


Fakta Velkommen til Voss Fjellandsby Myrkdalen

Facts Welcome to Voss Fjellandsby Myrkdalen

Reise

Ta toget fra Oslo eller Bergen til Voss. Fra Voss jernbanestasjon går det gratis skibuss til Myrkdalen hver helg og i jule-, vinter- og påskeferien. Hvis du vil kjøre selv, må du regne med ca seks timer fra Oslo og ca to timer fra Bergen.

Travel

Take the train from Oslo or Bergen to Voss. A free ski shuttle bus goes from the Voss train station to Myrkdalen every weekend, and during the Christmas, winter and Easter breaks. By car, it’s about six hours from Oslo and two hours from Bergen.

Overnatting

Voss Fjellandsby tilbyr overnatting i hytter og leiligheter like ved skianlegget. Se www.vossfjellandsby.no for mer info.

Accommodation

Voss Fjellandsby has rental cabins and apartments right by the ski area. Check out www.vossfjellandsby.no for more information.

Skianlegget

En stolheis, noen t-kroker og en barneheis er kanskje ikke så mye å snakke høyt om. Men her finner du velpreparerte løyper i både blå, rød og svart farge – og ikke minst sagnomsuste offpistemuligheter som får fram det store smilet.

Ski area

One chairlift, a few T-Bars and a children’s lift might not be much to brag about, but there are also well-groomed runs of blue, red and black difficulty, not to mention the fabled off-piste opportunities that are bound to make you smile.

Andre aktiviteter

Det er skikjøringen som står i sentrum i Myrkdalen. Du kan også gå langrenn eller melde deg på et paragliderkurs. Kjører du en halvtime i bil, kommer du til ekstremsportbygda Voss. Her finner du spisesteder, kaffebarer, utesteder, sportsbutikker og kino.

Other activities

Skiing is the focus at Myrkdalen. You can also go cross-country or sign up for a paragliding course. A half-hour away by car, is the extreme sports village of Voss, with eating establishments, coffee bars, nightclubs, sporting goods stores and a cinema.

Mer info

www.vossfjellandsby.no

More information

www.vossfjellandsby.no


had the . righ trick t t gea c e f per r so a ll of my focus was on landing the

WARMER DRIER

SOFTER

kn ew I

WA R M E R

as It w

ay of d t las e th

. tion i t e omp c e th

ing eez r f as It w

hip w s wa d n i ew h t and

.I ip ng

We’re inside, so you don’t have to be. Take the PrimaLoft® Challenge at www.primaloft.com


Norrønakapittelet Norrøna annonse fra 1939

112 113

Norrøna ad from 1939

The Norrøna Chapter


114 115

Norrøna nyheter

Norrøna News


Tekst Text : Eivind Eidslott Foto Photo : Marius Flaaten

Nyåpnet flagship store i Stockholm og en helt ny lofotenkolleksjon. Norrøna er i støtet.

A new flagship store in Stockholm and a completely new lofoten collection. Norrøna is on a roll.

– Den største nyheten er at vi har åpnet vår første flagship store utenfor Norge, sier Jørgen Jørgensen, daglig leder og eier i Norrøna. – 12. august hadde vi offisiell åpning av Norrøna Stockholm. Butikken ligger sentralt i Norrlands­ gatan, har 450 kvadratmeter på ett plan og innovative interiørløsninger. Vi er stolte av å kunne tilby alle de ulike konseptene våre, et eget område til jaktbekledning, serviceverksted, chill out-sone og – en nyhet i seg selv – et fryserom hvor kundene våre kan teste dunjakkene våre.

“The biggest news is that we have opened our first flagship store outside Norway,” says Jørgen Jørgensen, owner and chief executive of Norrøna. “On Aug. 12, we celebrated the official opening of Norrøna Stockholm. The shop is centrally located on Norrlandsgatan street, has an area of 450 square meters on one floor, and an innovative interior design. We’re proud to be able to offer our entire range of concepts, with a special area for hunting attire, a service workshop, a chill-out zone and a freezer room where customers can test our down jackets.”

I mars var Jørgen selv på langtur for å teste nye Norrønaprodukter. Sammen med gode venner dro han til Bella Coola Heli Sports i British Columbia. Dette selskapet er kjent for å kunne operere i et fjellområde nesten like stort som de sveitsiske alpene. Forskjellen er at du verken finner skiheiser, mennesker eller skispor i Bella Coolas nedslagsfelt. Jørgen fikk magiske skidager i enorme mengder snø. – Jeg fikk blant annet prøvd ut den nye lofoten­ kolleksjonen vår – som kommer i butikkene denne høsten. Våre lofotenprodukter har fått seg et realt løft, og er nå den mest kompromissløse og slite­ sterke freeride/backcountry-kolleksjonen der ute. Vi har byttet materialer på alle lofotenproduktene våre, forbedret passformen og videreutviklet de tekniske detaljene.

In March, Jørgen personally set off on a journey. He and a few good friends went to Bella Coola Heli Sports in British Columbia, Canada. The company is known for being able to operate in an area nearly as big as the Swiss Alps. Jørgen enjoyed some magical days of skiing with enormous amounts of snow. “Among other things, I got to try out our new lofoten collection, which will be in the stores this fall. Our lofoten line has been given a major upgrade and is now the most uncompromising and durable free-ride/back country collection there is. We have changed the materials on all lofoten products, improved the fit and have done further development of the technical details.”

Jørgen trekker fram den nye Norrøna lofoten Gore-Tex ActiveShell-jakken som en viktig inno­ vasjon. Dette stoffet er både lettere og mykere enn Gore-Tex ProShell – og puster enda bedre. – Jeg tror denne jakken vil bli en vinner blant ski­entusiastene, sier Jørgen. I tillegg lanserer Norrøna en lofoten skisekk, nye hansker, flere luer og en casual og nyskapende parka i Gore-Tex og Primaloft.

Jørgen pointed out the new Norrøna lofoten GoreTex ActiveShell jacket as an important innovation. The material is lighter and softer than Gore-Tex ProShell and breathes even better. “I think this jacket will be a real winner among ski enthusiasts,” says Jørgen. In addition, Norrøna is launching a new lofoten ski bag, new gloves and several hats, as well as a casual and groundbreaking parka made of Gore-Tex and Primaloft.

– Jeg vil også nevne vår nye miljøvennlige fleeceproduksjon, sier Jørgen. – I samarbeid med Tomra, Resirk, Unifi og Polartec forvandler vi nå tomflasker til Norrøna fleecejakker av høy kvalitet. Det skal bare 40 tomflasker til for å lage én fleece. Dette er ikke recycling – dette er up­ cycling på sitt beste. Vi tar gamle, brukte pro­dukter og gjør dem om til et nytt produkt med en mye høyere verdi. Det er bare å glede seg til de første resirkulerte fleecejakkene kommer høsten 2012!

“I’d also like to mention our new, environmentallyfriendly fleece production,” says Jørgen. “In cooperation with Tomra, Resirk, Unifi and Polartec we are turning empty plastic bottles into Norrøna fleece jackets of high quality. It will only take 40 bottles to make one fleece. This isn’t re­cycling – this is upcycling at its best. We take old, used products and turn them into a new product of far greater value. Look forward to the first recycled, fleece jackets arriving in the autumn of 2012.”

Les mer om på www.norrona.com

Read more on www.norrona.com


Profile : Giuliano Bordoni

Alder  : 29 Bosted  : Grosio i Valtellina, Italia Aktiviteter  : Ski, klatring, isklatring, sykling Yrke  : Fjellguide og slakter Norrøna-ambassadør siden  : 2010

Age : 29 Home : Grosio in Valtellina, Italy Activities : Skiing, mountaineering, ice-climbing, MTB Profession : Mountain guide and butcher Norrøna ambassador since : 2010

116 117

Profil : Giuliano Bordoni


Tekst Text : Eivind Eidslott Foto Photo : Chris Holter

Giuliano kom som en Ferrari inn i Norrøna-teamet denne vinteren.

Giuliano raced onto the Norrøna team like a Ferrari this winter.

Hvor og når begynte du å stå på ski, Giuliano? I Itaienske Bormio da jeg var fire år. Jeg startet med ski som en lek – og jeg synes fortsatt det er en lek.

When and where did you start skiing, Giuliano? In Bormio, Italy, when I was four. I started skiing as a game, and I still think it’s a game.

Hvilken type skikjøring foretrekker du nå? Jeg liker best skikjøring i dyp pudder og i bratte heng – «alpine style» i høyfjellet.

What style of skiing do you like best? I like skiing in deep powder and on steep slopes, “alpine style” up in the high mountains.

Hva fascinerer deg med bratt skikjøring? Å være en del av elementene rundt meg, å være en del av fjellet, isen, pudderet, himmelen, jorda. Å lytte til hjertet, magen – og samtidig kunne kontrollere hodet.

What is so fascinating about skiing on such steep slopes? Being part of the elements around me, being part of the mountain, the ice, the powder, heaven, earth. Listening to my heart and stomach, while remaining in control of my head.

Hva er dine største opplevelser på ski? Det er to opplevelser som står fram for meg. Den første er «Il sorriso di Ste» («Stes smil»), ei ny bratt linje i Cevedale-fjellene. Jeg var lei meg fordi en nær venn av meg, Ste, nettopp hadde mistet livet etter et hjerteatakk. I tillegg skulle en annen venn av meg gjennomføre et stort kirurgisk inngrep. Jeg var full av triste følelser og altfor mange spørsmål. Men etter å ha gjennomført nedkjøringen, så jeg lyset og fant alle svarene. Etter at Ste gikk bort, klarte jeg ikke lenger å se for meg smilet hans. Men nå klarte jeg det, igjen. Derfor fikk linja navnet «Stes smil».

What was your best experience on skis? Two experiences stand out for me. The first is “Il sorriso di Ste” (“Ste’s smile”), a new steep line in the Cevedale mountains. I was sad because a close friend of mine, Ste, had just died of a heart attack. In addition, another friend was to undergo major surgery. I was filled with a feeling of sadness and far too many questions. But after that run I saw the light and found all the answers. After Ste was gone, I could no longer see his smile. But then I could again. That’s why it’s called “Ste’s Smile”.

Den andre opplevelsen jeg vil trekke frem er «Couloir Res-Max». Denne førstenedkjøringen gjorde jeg sammen med Bruno Compagnet, Minna Rhiimaki og Oli Herrer for tre år siden. Vi kalte opp linja etter to gode venner som døde i fjellet : Res Baehler og Maximine Belleville.

The other experience that comes to mind is the “Couloir Res-Max”. I did the first descent together with Bruno Compagnet, Minna Rhiimaki and Oli Herrer this year. I saw the line three years ago, and started to dream about it. We named it after two good friends who died in the mountains : Res Baehler and Maximine Belleville.

Hva er dine favorittdestinasjoner? Vest-Canada og Nord-Norge. Jeg prøver å få noen skidager på disse stedene hvert år.

What are your favorite destinations? Western Canada and the northern part of Norway. I try to have few days of skiing in both places every year.

Hva er planene dine for neste sesong? Holde på kjærligheten til min vakre kjæreste, vinne en million euro, bli den første som sponses av en kondomprodusent (hehe), fortsette å ha det gøy og lage moro for folk jeg guider i fjellene, åpne opp nye og bratte linjer i Ortles-Cevedale-fjellene sammen med mine venner, skrive en guidebok om dette fantastiske området og komme meg tilbake på et høyt nivå innen isklatring!

What are your plans for next season? To hold onto the love of my beautiful girlfriend, win a million euro, be the first athlete sponsored by a condom maker (heh-heh), continue to have fun and create enjoyment for people I guide in the mountains. Open up new steep lines in the OrtlesCevedale mountains with friends, write a ski guide book about that fantastic area, and get back to a high level of ice climbing.


Profile : Ragnar Tøndel

Alder : 38 Bosted : Åndalsnes Yrke : Innredningssnekker Aktivitet : Ski Norrøna-ambassadør : Siden 2003

Age : 38 Home : Åndalsnes, Norway Occupation : Carpenter Activity : Skiing Norrøna Ambassador : Since 2003

118 119

Profil : Ragnar Tøndel


Tekst Text : Eivind Eidslott Foto Photo : Johan Wildhagen

Bak Norges kanskje mest kjente skjegg finner du en rå skikjører.

Behind Norway’s best known beard is a hardcore skier.

Når og hvor begynte du å stå på ski, Ragnar? Jeg fikk mine første skifeller da jeg var 13 år og b­egynte så smått å gå skiturer i Moldeheia. Urd­fjellet ble etter hvert den store favoritten. Jeg har alltid vært mest interessert i telemarksski og toppturer. Jeg husker at jeg hadde Asolo Morgedal-sko med spesialmonterte, tykke såler og Åsnes Sondre-ski. Senere ble det Fischer GTSski i lengde 210 cm. Og i 1991 fikk jeg de første Terminator telemark­støvlene i plast – til alles forferdelse i Molde Telemarkklubb.

When and where did you start skiing, Ragnar? I got my first climbing skins when I was 13, and started doing a few ski trips in an area called Molde­heia in Western Norway. The mountain Urd­ fjellet eventually became a favorite. I have always been interested in Telemarking and ski touring. I remember I had Asolo Morgedal boots with specially mounted thick soles, and Åsnes Sondre skis. Later, I got Fischer GTS skis that were 210 cm. And in 1991, I got the first Terminator Telemark boots made from plastic, to the horror of the Molde Telemark Club.

Hva fascinerer deg med telemarkskjøring? Jeg husker ennå de første svingene jeg tok etter at jeg fikk Åsnes-ski. Det ga en utrolig mestrings­ følelse! Jeg tok til og med et bilde av disse første svingsporene mine i snøen – og det bildet tror jeg at jeg har den dag i dag.

What is it that fascinates you about Telemarking? I still remember the first turns I did after I got the Åsnes skis. It was an incredible feeling of mastering something! I even took pictures of my first ski tracks in the snow, and I still have that picture.

Så ble det mange år i Alpene? Ja, jeg dro til Chamonix for å være der i seks uker vinteren 1997/98. Men så ble jeg der i tre måneder. Jeg ble helt overveldet av skikjøringen og tur­ mulighetene. Og så ble jeg veldig glad i miljøet. Etter det første oppholdet i Chamonix var jeg ITkonsulent i Norge en stund, men da jeg kom hjem etter en ny skiferie i Chamonix fant jeg ut at det yrket ikke var noe for meg. Jeg flyttet til Chamonix høsten 1999 og var der hver vinter helt fram til 2010. Om somrene jobbet jeg som sykkelbud og snekker i Norge.

Then came many years in the Alps? Yes. I went to Chamonix for six weeks during the winter of 1997/98, but stayed for three months. I was overwhelmed by the skiing and the touring opportunities. And I also become very fond of being in that environment. After the first stay in Chamonix I worked as an information technology consultant in Norway, but after another ski vacation in Chamonix I decided that was not a career for me. I moved to Chamonix in the autumn of 1999, and was there every winter until 2010. During the summer, I work as a bicycle courier and carpenter in Norway.

Hva er din største skiopplevelse? Jeg husker spesielt godt 2000/2001-sesongen. Da gikk vi enormt mye på tur i Chamonix. Det var kanskje ikke så mye pudder, men det var veldig mye fint turvær. Jeg tror jeg utviklet meg mye som skikjører den sesongen.

What is your most memorable ski experience? I remember the 2000/2001 season especially well. We did an enormous number of trips in Chamonix. There may not have been that much powder, but there was a lot of excellent touring weather. I think developed a lot as a skier that year.

Nå har du nettopp etablert deg på Åndalsnes? Ja. Jeg vurderte en stund å bosette meg i Chamonix for godt. Tilfeldigheter gjorde at jeg havnet på Åndalsnes, i stedet. I vinter har jeg ikke vært i Chamonix i det hele tatt. Men jeg har fått mange fine turer i mine lokale fjell!

Now you are getting settled in Åndalsnes in Norway? Yes. I considered settling permanently in Chamonix. Instead, I ended up in Åndalsnes by coincidence. This winter I haven’t been to Chamonix at all! But I have had a lot of fine outings on my local mountain.

Hvilke planer har du framover? Jeg blir far i september.

What are your future plans? I’m going to be a father in September.

Gratulerer! Takk.

Congratulations! Thanks.


Tekst Text : Dr. Øyvind Yksnøy

Fjelldoktoren : Frostskade

The Mountain Doctor : Frostbite

Scenario

Scenario Anna and Elisabeth are on a ski trip to Tafjord Mountain in Norway in March. The weather is beautiful the first day for their trek from Grotili to Danskehytta. The next day, they ski in bad weather from Danskehytta to the Veltdal Cabin, but arrive in good condition. On the third day, the weather turns even worse, and they decide to stay at the Veltdal Cabin. In the middle of the day, they are surprised by a male mountain trekker who stumbles into the cabin. He is totally exhausted, and extremely cold. He talks a lot and is incoherent. Anna and Elisabeth grasp enough to understand that he got lost more than a day earlier, and that he spent the night outside in the storm. Now he is extremely cold, and appears to have frostbitten fingers and toes. Anna and Elisabeth place a call for help, but are told it will probably take 10-12 hours for any a­ssistance to reach them. What can they do to help the stranger in the meantime?

120 121

Anna og Elisabeth er på skitur i Tafjordfjella i mars. Den første d­agen går de i vakkert vær og på godt føre fra Grotili til Danske­ Illustr. Illustration : hytta. Dagen etterpå går de i dårlig vær fra Danskehytta til Veltdalshytta – men kommer fram i god behold. Den tredje dagen Bendik Kaltenborn er været enda verre, og de to venninnene bestemmer seg for å bli værende på Veltdalshytta. Midt på dagen overraskes de av en mannlig fjellvandrer som nærmest ramler inn i hytta. Han er sterkt forkommen og fryser veldig. Han snakker mye og usammen­ hengende. Anna og Elisabeth skjønner såpass at mannen gikk seg vill for over ett døgn siden – og at han ufrivillig har overnattet utendørs i uværet. Nå er han kraftig nedkjølt og har tendenser til frostskader på fingre og tær. Anna og Elisabeth ringer etter hjelp via Veltdalshyttas nødtelefon, men får vite at det sannsynligvis vil ta 10-12 timer før noen kan komme dem til unnsetning. Hva kan de selv gjøre for å hjelpe den fremmede i mellomtiden?

Fjelldoktorens svar Fra vi blir født og til vi dør holder kroppen vår nærmest konstant temperatur. Små kraftverk inne i cellene omsetter næringsstoffer til energi, og varmen reguleres ved at blodgjennomstrømningen i kroppen justeres kontinuerlig. Ved å spise, kle oss og bevege oss hjelper vi kroppen med å holde temperaturen oppe i kalde om­givelser. Kroppens organsystemer fungerer best ved normal­ temperatur – og dette gjelder også hjernen. Ordet ”feberfantasi” er velkjent. Men hva skjer når vi kjøles ned?

The mountain doctor’s answer From the moment we are born until we die, our bodies maintain a virtually constant temperature. Small power plants in our cells turn nutrients into energy, and the heat is regulated by the con­ tin­uous adjustment of the blood flow rate. The way we eat, dress and move all help our bodies maintain normal temperatures even in cold conditions. The body’s system of organs – including the brain – works best at normal temperatures. What actually happens when we get cooled down?

De fleste av oss har kroppstemperatur på 37°C. Alt ved 36°C fryser vi vanligvis kraftig og hakker tenner. Skjelvinger hjelper oss til å produsere varme. Ved 35°C reduseres evnen til å koordinere bevegelser og som resultat kan vi snuble og falle. Finmotorikken er påvirket og enkle oppgaver som å lukke glidelåser, åpne rygg­ sekker eller ta på votter kan være vanskelige. Man glir gradvis over i en tilstand der man ikke lenger er i stand til å ta vare på seg selv. Noen blir sløve og apatiske, mens andre blir aggressive og irrita­ ble. Man kan gjøre irrasjonelle handlinger som å kle av seg eller sette seg ned i stedet for å søke ly, og ved kroppstemperatur under 34°C stopper også all skjelving. Etter hvert vil man ved ytterligere temperaturfall miste bevisstheten. Ukontrollert, rask oppvarming av alvorlig nedkjølte personer kan være farlig. Forflytning av slike personer skal skje forsiktig, og man bør ikke ta pasienten direkte fra kulden og inn i rom med høy temperatur. Fjellvandreren på Veltdalshytta er imidlertid våken, går selv og fryser kraftig. En mer aktiv tilnærming til oppvarming kan dermed anbefales.

Most of us have a normal body temperature of 37 degrees C. At 36 degrees we already feel extremely cold, and our teeth start chattering. Shivering helps generate heat. At 35 degrees, physical co­ordination is reduced, and we might stumble and fall as a result. Fine motor skills are affected, so such simple tasks as closing a zipper, opening a backpack, or putting on mittens can become difficult. We gradually reach the point of no longer being able to look after ourselves. Some people become dull and apathetic, while others can become irritable and aggressive. Victims might act irrationally by taking off clothing or sitting down instead of seeking shelter. When body temperature falls under 34 degrees, all shiver­ ing stops. A further decline in temperature will eventually result in unconsciousness. Rapid and uncontrolled warming of a severely hypothermic person can be dangerous. Moving victims should be done with care, and a patient should not be brought directly from the cold into a very warm room. The mountain trekker at the Veltdal Cabin, on the other hand, is awake, is walking and is clearly freezing. A more active approach to warming can thus be recommended.

Å forsiktig skifte til tørre klær er viktig, gjerne flere lag. Dersom dette ikke er mulig kan han pakkes inn i en termopose eller lignende for å hindre fordamping og varmetap. Han bør få varm mat og drikke. Flasker med varmt vann kan pakkes i klesplagg og legges på sentrale områder av kroppen som mage og bryst, i armhulene og lyskene. Anna og Elisabeth bør være svært forsiktige med å la ham sitte nær kraftige varmekilder fordi redusert følelse i armer og bein ved forfrysning gir stor fare for brann­skader. Frostskadde fingre og tær bør varmes opp. Man kan gjøre dette i vannbad på rundt 40°C, men smertene dette medfører kan gjøre at det oppleves vanskelig. Har man smertestillende bør dette gis. Når hvit hud skifter farge til rødt har man sittet lenge nok. Even­tuelle sår bør dekkes til, hudområdene bør beskyttes og det er svært viktig å hindre ny nedkjøling. Det viktigste man kan lære om nedkjøling er hvordan man unngår det. Anna og Elisabeth tok et vanskelig, men viktig valg da de for­andret turplanene og tok hensyn til været. Slike valg er liv­reddende.

Carefully changing to dry clothing, preferably several layers, is important. If that is not possible, he can be packed into a thermal bag (or similar) to slow evaporation and heat loss. He should be given warm food and drink. Bottles filled with warm water can be wrapped in clothing and placed on key parts of the body, such as the chest and stomach, armpits and groin. Anna and Elisabeth should be careful about letting him sit too close to a strong source of heat, since reduced sensation in his arms and legs due to cold can increase the risk of burn injuries. Frostbitten fingers and toes should be warmed up. That can be done in a water bath of about 40 degrees, but that can become difficult if it causes too much pain. Pain killers should be given if available. When white skin turns red, the treatment has lasted long enough. Any sores should be covered, exposed skin should be protected and it is extremely important to avoid another round of cooling down. The most important thing to learn about hypothermia is how to avoid it. Anna and Elisabeth made a difficult choice when they changed their trek plans because of the weather. Such decisions are life savers.


Fjellmusikk

Mountain Music

Galaxie 500, «Today» (1988) Rett ned. Galaxie 500 kommer ikke fra en annen galakse, slik navnet tilsier, det bare høres slik ut. Det høres nemlig ikke ut som Illustr. Illustration : de er tre venner som fant sammen under studietiden i Boston og Kristian dannet et band, det høres ikke ut som et band som ble formet i Hammerstad 1987 og ga seg i 1991 etter tre album, det høres ikke ut som noe noen hadde hørt før, dengang i 1988. Galaxie 500 høres ut som de kommer fra fremmed klode som dreier sakte rundt. Det er kaldt. Det snør kanskje litt. Lyden kommer fra et sted lysår borte, så det tok mange år før folk her på jorden faktisk klarte å ta inn over seg musikken og hvor bra den var. Da hadde Galaxie 500 for lengst gitt opp. Bandet bestod av to menn og en kvinne, trommer, gitar, bass. De kan knapt synge og iallfall ikke spille munnspill. Det de gjorde, lenge før noen andre, var å dra ned hastigheten på låtene til tida nesten sto stille. Bytte akkorder gjorde de bare sjelden. Det er like utidsmessig som om Eric Hjorleifson skulle dukket opp i en skifilm fra 1988. Alle andre har høy frekvens på svingene, de danser nedover. Eric står rolig over skiene, svinger bare noen få ganger. Kanskje ikke i det hele tatt. En av de beste låtene fra Today varer i 6 minutter og 47 sekunder, har én akkord hele veien, skifter aldri retning og heter «Don’t Let Your Youth Go To Waste». Det gjorde ikke medlemmene i Galaxie 500. 

Galaxie 500, “Today” (1988) Straight down. Galaxie 500 doesn’t come from another galaxy, as the name suggests. It just sounds that way. It doesn’t sound at all like three friends who found each other as students in Boston and formed a band. And it doesn’t sound like a band formed in 1987 only to break up in 1992 after three albums. It sounds like nothing ever had back in 1988. Galaxie 500 sounds as if it comes from a strange planet that rotates slowly. It is cold. Maybe it snows a little. The sound comes from some place light years away, so it took many years for the people of Earth to understand the music and how good it is. By then, Galaxie 500 had long since given up. The band was made up of two men and a woman. They could barely sing and could definitely not play the harmonica. What they did, long before anyone else, was to slow down their tunes until they almost stood still. They rarely changed chords. They were as out of place in time as Eric Hjorleifson would have been in a ski film from 1988. Everyone else has an intense pace on skis, dancing their way down. Eric stands calmly on his skis, making few turns. Maybe none at all. One of the best cuts from “Today” lasts six minutes and 47 seconds, has one chord throughout, never changes direction and is called “Don’t Let Your Youth Go to Waste.” That was something the members of Galaxie 500 certainly did not do.

Bob Dylan, «Hard Rain» (1976) Værhard kar. Neste gang Norrønas testteam trenger et værhardt sted til å navngi sin kommende produktlinje, skal jeg anbefale dem å gå inn i sangene til Bob Dylan. Det er et stort landskap, så hvis de spør om nærmere råd, skal jeg ta fram kartet og peke ut sangene fra 1975 og 1976. Så dere trenger vær, skal jeg si med fingeren på kartet. Det får dere her : På «Blood on the tracks» fra ‘75 finner dere «Idiot Wind» og «Buckets of Rain». På «Desire» fra året etter finner dere «Hurricane». Turneen han la ut i de samme årene het Rolling Thnuder Revue og begynte i det små. Dylan samlet en løs gjeng, kanskje var de 10 i begynnelsen, ringte noen flere venner, 20, så inviterte han ei jente han så gå med fiolinkasse på gata, 21, poeter, skuespillere, sjonglører. Til slutt var de 100 som tok toget rundt i USA. Live-plata fra denne delen av konsertserien heter det samme som turneen, og det er akkurat sånn det høres ut, som et tordenskrall som kommer rullende ned åssida. Fremst k­ommer Dylan med liksminke. «Hard Rain» er liveplata fra del to av turneen. Festen er over. Sminken er borte. Alle har gått av toget. Bare feledama og sju mann er igjen. Fire av dem spiller gitar. Hør for eksempel på «Shelter from the Storm» : Det hagler gitarer. Det tordner fra kompet. Og Dylan sjøl? Han er stormen. Det er mange som ikke liker dette albumet. De er for dårlig kledd.

Bob Dylan, ”Hard Rain” (1976) Hard weather man. Next time Norrøna’s test team needs a hard weather place to test their new product line, I’ll recommend head­ ing into the music of Bob Dylan. It’s a vast landscape, and if they ask for closer guidance, I’ll pull out the map and point to songs from 1975 and 1976. “So you need bad weather”, I’ll say with my f­inger on the map. “You’ll find it here”. On “Blood on the Tracks” from ’75 they’d find “Idiot Wind” and “Buckets of Rain”. On Desire, from the year after; “Hurricane”. The tour he set off on at that time was called “The Rolling Thunder Revue”, which started small. Dylan gathered a loose-knit gang, maybe 10 or so to start with. They c­alled some friends, 20, then he invited a girl he saw on the street with a violin case, 21, then poets, actors, jugglers joined in. Eventually, more than 100 people traveled together around the United States. The live album from that part of the concert series was called the same as the tour, and is exactly what it sounds like : thunder rolling down a hillside. In front : Bob Dylan in corpse makeup. “Hard Rain” is the live album from part two of the tour. Just the violin lady and seven men are left. Four of them play guitar. Listen, for example, to “Shelter from the Storm” : It’s a guitar hailstorm. There is thunder from the back-up band. And Dylan? He is the storm. There are many who don’t like this album. They have wrong clothes.

Tyler the Creator, «Goblin» (2011) Se det bryr meg! Tenkte jeg skulle bruke denne sjansen til å påminne dere om viktigheten av å ikke bry seg. Meldt dårlig vær? Glemt fellene? Begynnende gnagsår? Gå på. Smør med blå extra. Bit det i deg. Bedre det enn å sitte hjemme. Lydsporet den dagen du trenger litt av denne innstillingen finner du på Goblin. Den er sinna, selvbevisst, mørk – alle sånne kvaliteter en vanligvis be­graver inne i seg, men som kan utgjøre god motivasjon i mot­ bakkene. Tyler the Creator er del av hiphopkollektivet OFWGKTA. Sjansen for at han bryr seg om du vet hva det står for er knøttliten, men i folkeopplysningens navn kan jeg fortelle at de er elleve mann og kaller seg Odd Future Wolf Gang Kill Them All. De er pur unge, fra LA, og har tilsammen gitt ut et titalls gratisalbum de siste åra. Når Tyler så fikk kontrakt og skulle gi ut Goblin, det første a­lbumet fra gruppa på et vanlig plateselskap, tror du han streitet seg opp og pyntet seg for allmenheten med refrenger og synge­ damer? Ikke søren. Goblin er tidvis dum og dårlig med overlegg. Det er Tylers måte å si : Suksess? Se det bryr meg. Så går han på. 

Tyler the Creator, “Goblin” (2011) Ask me if I care. Imagine me using this opportunity to remind you how important it is to not let things get you down. Bad weather r­eport? Forgot your skins? Getting blisters? Press on. A little more ski wax. Grit your teeth. It’s better than sitting at home. The tracks you need on those difficult days are on Goblin. It is angry, self-confident and dark, all qualities that move within us but can be h­arnessed for motivation when the going gets tough. Tyler the C­reator is part of a hip hop collective known as OFWGKTA; a group of 11 men who call themselves Odd Future Wolf Gang Kill Them All. They are very young, from LA and have released free albums numbering in the teens in recent years. When Tyler landed a record contract and was going to make Goblin, the group’s first record on a conventional label, do you think he straightened up and broadened his appeal with choruses and female back-up singers? Not a chance. Goblin is at times intentionally stupid and awful. That’s Tyler’s way of saying “Success? Ask me if I care.” And then pressing on.

122 123

Tekst Text : Henning Reinton


Norrøna ansatte

Norrøna Staff

124 125

Foto Photos : Chris Holter

Alexandra Bihr

Andrine Klemetsrud Lindmark

Anne B. Heyerdahl

Ásdís Fjóla Ólafsdóttir

Birgitte Norenberg

Bjørn Fjellstad

Børre Leif Nilsen

Brad Boren

Candy Lee

Cecilia Cederwall

Chris Holter

Christine Barth

Einar Holmin

Elizabeth Patterson

Eva Hesserud Bjersne

Franca Chiesa

Frode Conan Sande

Geir Inge Hansen

Gemma Pinol

Glenn Solberg

Hege Røgeberg

Janne Ekornrud

Jarl Egil Markussen

Jin Meng

Jochen Hoffmann


Johan Rye-Holmboe

Jørgen Jørgensen

Kaia Schive

Larissa Malsch

Lars Bjelvin

Lisa Falkman

Marta Balcerzak

Marte Elen Olsen

Michael Johanson

Michael Stegger Nielsen

Nussara Guldberg

Olivier Gouby

Per Gunnar Haugen

Rene Bethmann

Siri Lien

Sissel Sunde

Steffi Van den Branden

Stephen Schröder

Tirill Klaveness Sund

Torkel Karoliussen

Unn Kvistad

Vibeke Berg Johansen

Yesenia S. Nontol Castro

Ylva Øverkil


Røldal Freeride Challenge Vårens bratteste eventyr.

The steepest adventure of spring.

I ti år har Norges beste ski- og snowboardkjørere møtt hverandre til dyst i ei bratt, lita bygd på Vestlandet. Røldal Freeride Challenge har blitt en institusjon i det norske frikjøringsmiljøet – og de siste åra har konkurransen tiltrukket seg stadig flere utenlandske utøvere, også.

For ten years Norway’s best skiers and snowboard­ ers have faced off in a steep, little village in western Norway. The Røldal Freeride Challenge has become an institution for Norwegian freeriders and in recent years the competition has drawn an increasing number of foreign athletes as well.

I år deltok Norrøna-ambassadørene David U­nderland (snowboard), Kjetil Isaksen (alpint) og Bjørn Thomas Romsøe (alpint). I strålende vær og gode vårsnøforhold kom alle tre til finalen –  og endte opp på henholdsvis tredje, niende og tjuende plass i konkurransen. Sammenlagt­ plasseringene til disse tre i den norske Freeride Cupen 2011 ble imidlertid enda bedre : David vant snowboardklassen, Bjørn Thomas kom på tredje i alpinklassen og Kjetil kom på sjuende. Norrøna gratulerer!

This year, Norrøna ambassadors David Underland (snowboard), Kjetil Isaksen (Alpine) and Bjørn Thomas Romsøe (Alpine) took part. In glorious weather and good spring snow conditions, all three reached the finals and ended up in third, ninth and 20th place respectively. In the Norwegian F­reeride Cup 2011 overall rankings, the three did even better : David won the snowboard class, and in the Alpine class, Bjørn Thomas finished third and Kjetil was seventh. Congratulations from Norrøna!

Les mer på www.norrona.com og www.roldal­freeride.no

Read more at www.norrona.com and www.roldalfreeride.no

Tekst Text : Eivind Eidslott

126 127

Foto Photos : Sverre Hjørnevik


Venstre side : Norrøna-ambassadør David Underland under Røldal Freeride Challenge 2011.

Left page : Norrøna ambassador David Underland at Røldal Freeride Challenge 2011, western Norway.

Norrøna-ambassadørene David Underland, Kjetil Isaksen og Bjørn Thomas Romsøe kjørte seg inn til gode resultater i årets Røldal Freeride Challenge. David vant snowboardklassen sammenlagt i den norske Freeride Cupen 2011.

Norrøna ambassadors David Underland, Kjetil Isaksen and Bjørn Thomas Romsøe did well in this year’s Røldal Freeride Challenge. David won the overall snowboard class of the Freeride Cup 2011.


Foto Photo : Jørn H. Moen

128 129

Sted Location : Fjørå, Norway

Norrøna Magazine

Vår/sommer 2012 Neste utgave

Spring/Summer 2012 Next issue

Fjørå Matterhorn Bitihorn

Terrengsyklingens Shangri-La Fra den italienske siden Der Jotunheimen begynner

The Shangri-La of Mountainbiking The Italian Way The Gateway to Jotunheimen


POLARTEC® PERFORMANCE FABRICS ARE MADE WITH REPREVE®, FIBER MADE FROM 100% RECYCLED MATERIALS. MAKING IT ONE IF THE MOST EARTH-FRIENDLY FABRIC INGREDIENTS YOU’LL FIND ANYWHERE. VISIT POLARTEC.COM TO LEARN MORE.

Norrøna /29 warm1 Zip Hoodie (W)

Polartec® is a registered trademark of Polartec, LLC. ©Polartec 2011. Repreve is a registered trademark of Unifi, Inc. and is registered with the US patent and trademark office and others.


12_norronaMagazine_6