[STA RT TITT EL ]
Eskil Engdal
PÅ KJØRET REPORTASJER FRA ROCKEFELLER ROAD TIL VERDENS ENDE Med forord av Marit Eikemo
[S TART KOLO FO N]
Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2015 Grafisk produ ksj on: John Grieg AS, Bergen Layou t oG sat s: Øystein Vidnes o msLaG sdesi Gn: Øystein Vidnes omsLaGsfot o: Mikaela Berg papir : Munken Lynx Rough 120 g Boken er sat t med: 8,7 / 12,7 punkt Feijoa 1. opplag 2015 is Bn 978-82-419-1120-0 Reportasjene stod opprinnelig på trykk i Dagens Næringsliv. Åge Winge er medforfatter på «Fri sex, fyll og flodhester». Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor. — I «Diktatorens diamanter» (s. 177) er enkelte navn forandret for å beskytte kilder. I Zimbabwe opererte Eskil Engdal og fotograf Aleksander Nordahl under falsk identitet for å kunne dokumentere det illegale diamantmarkedet.
INNH OLD
fo r o r d: Det Eskil ser · 7 Rockefeller road · 15 Haisommel · 31 Titanics storesøster · 41 På kjøret · 59 Champagnegaloppen · 75 Hertuginnen og håpløsheten · 87 Selvmordsskogen · 105 Galskapens hotell · 121 Gatekampen · 137 Fri sex, fyll og flodhester · 153 Et tivoliliv · 167 Diktatorens diamanter · 177 Typisk norsk å være skotsk · 197 Isbryterne · 215 Kongen, milliardærene og syvendedagstransvestitten · 235 Dødens by · 249 Et land for gamle menn · 263 e t t e r o r d: Det de ser · 277
på kjøret 193 x 145 3-korr.indd 5
12.01.15 13:58
TOPP TEKST
6
på kjøret 193 x 145 3-korr.indd 6
12.01.15 13:58
på kjøret 193 x 145 3-korr.indd 102
12.01.15 13:58
på kjøret 193 x 145 3-korr.indd 103
12.01.15 13:58
[STA RT KAP ]
SE LVM OR D S SKOGEN
d en 41 å r gamle stålarbeideren Hiroyuki Deyama pakket bare to ting i den vesle ryggsekken. Først et rep. Så en kniv. Det var alt han trengte til sin siste reise. Hiroyuki Deyama hadde byttet jobb et utall ganger, men da han fikk en stilling ved et av de store stålverkene i utkanten av Tokyo, bestemte han seg for å vie resten av sitt liv til bedriften. Han bodde i firmaleilighet og mottok en anstendig inntekt, i 12 år kvitterte han med å være en dedikert og pliktoppfyllende arbeider. Så rammet ulykken, en dag falt han om med hjerteattakk. Han var så vidt kommet til hektene da han mottok oppsigelsesbrevet. Hjemløs, blakk og arbeidsledig driftet Hiroyuki Deyama rundt på Tokyos internettkafeer, om nettene sov han i bilen. Han hadde tatt opp et større lån hos en av Tokyos lånehaier, følelsen av skam og verdiløshet tæret på ham. Etter seks flakkende og fortvilende måneder bestemte han seg. Han ville ta sitt liv. Det skulle skje den 11. november, den samme dagen som hans far døde. 105
på kjøret 193 x 145 3-korr.indd 105
12.01.15 13:58
S E LV M O R D S S K O G E N
Etter å ha kastet sine få eiendeler reiste Hiroyuki Deyama til sin barndoms landsby, han ville oppsøke fortiden før han gjorde slutt på fremtiden. Han møtte de gamle vennene, besøkte tempelet, den zoologiske hagen en siste gang. Så ringte han sin mor og fortalte at alt var bra. Hiroyuki Deyama funderte lenge på om han skulle hoppe fra en av Tokyos skyskrapere, men slo det fra seg. Han ville ikke være til bry. I avisene hadde Hiroyuki Deyama lest om den ville skogen ved foten av Fuji-fjellet, det stedet i verden hvor flest mennesker tar livet av seg, etter Golden Gate Bridge i San Francisco. Aokigahara, som er så tett og ugjennomtrengelig at hverken Gps eller kompass virker, hvor en politipatrulje en gang hvert år går inn med rep for å hente ut et hundretall kropper. Forfatteren Wataru Tsurumi kalte Aokigahara det perfekte stedet å dø. «I Aokigahara vil din kropp aldri bli funnet, først vil du bli en savnet, så vil du sakte forsvinne fra folks minne», skrev han i Den fullstendige håndboken om selvmord. Det var akkurat slik Hiroyuki Deyama ville det skulle ende. At han skulle bli en del av kretsløpet, brytes ned, absorberes av skogen. Den 11. november sto han på Kawaguchiko-stasjonen på det japanske høylandet, han var tynnkledd, i lommene hadde han 5000 yen. Foran seg kunne han se det hellige Fuji-fjellets perfekte, koniske topp, han kjøpte en flaske risbrennevin og praiet en taxi. På turen inn mot skogen fortalte sjåføren begeistret om alle attraksjonene i området, om de fiskerike sjøene og lavagrottene ved skogen. Da han gikk ut av taxien, tipset Hiroyuki Deyama rikelig. 106
på kjøret 193 x 145 3-korr.indd 106
12.01.15 13:58
S E LV M O R D S S KO G E N
På parkeringsplassen, ved inngangen til skogen, ble han et øyeblikk stående. Han så seg rundt, ville forsikre seg om at ingen fulgte etter. Så spaserte han målbevisst inn under trekronene, inn i Aokigahara, den mørke, omsluttende skogen hvor japanere i mer enn 50 år har kommet for å ta sitt liv. I 2012 la det japanske innenriksministeriet frem tall som kunne vært forfattet i helvetes egen statistikkavdeling. Hver fjerde japaner har de siste årene vurdert selvmord, viste en undersøkelse. Japan har allerede en av de høyeste selvmordsratene i den industrialiserte verden. Den offisielle forklaringen på tragedien, er svak økonomi, usikre fremtidsutsikter og knallhard konkurranse i arbeidsmarkedet. Selvmord har lenge vært den vanligste dødsårsaken blant menn mellom 22 og 44 og kvinner mellom 15 og 34. De sosiale forandringene og den økonomiske krisen som satte inn i 1998, ruinerte karrieren til millioner av hvitsnipparbeidere. Siden den gang har mer enn 30 000 mennesker tatt sitt liv hvert år. Hvert 15. minutt tar en japaner sitt eget liv, de fleste menn. I 2008, etter Lehman Brothers-kollapsen, steg selvmordstallene så foruroligende at myndighetene kalte det en epidemi. Så kom jordskjelv og tsunamikatastrofe i 2011. Mer enn 60 mennesker har tatt sitt eget liv som følge av traumene etter katastrofen. Selv i områder langt unna katastrofen er selvmordstallene steget dramatisk. Myndighetene frykter det bare er en begynnelse, selvmord og depresjon koster allerede samfunnet mer enn 100 milliarder kroner i året. – Alle land har sine spesielle åsteder for selvmord. I Japan er det Aokigahara. Den har en suggererende virkning på folk, sier den 76-årige metodistpresten Yukio Saito, som driver «Livslinjen», Japans første og viktigste hjelpetelefon for selvmordskandidater. Ved hjelp av 7000 frivillige fordelt 107
på kjøret 193 x 145 3-korr.indd 107
12.01.15 13:58
S E LV M O R D S S K O G E N
på 50 telefonsentraler har Yukio Saito berget tusener av liv. I flere tiår har han kjempet for å få myndighetene til å innse at selvmord er blant landets alvorligste helseproblemer. – Aokigahara. Han tygger på ordet. – Det er et fryktelig sted. Aokigahara har lukket seg inn i seg selv, skodden kommer rennende ned fra åsene som en gal mann. Et eller annet sted over det kaldsvettende landskapet skjuler Fuji-vulkanen seg. I år 864 kom den med en av sine voldsomste utbrudd, nedenfor vulkanen stivnet lavaen til et 40 kvadratkilometer stort platå. Der vokste den forkrøplede Aokigahara-skogen frem, fra høyden så den tette skogen ut som et hav. Lokalbefolkningen døpte den Havsskogen. I 1960 utga forfatteren Seichō Matsumoto romanen Bølge tårnet, hvor et elskende par begår selvmord i skogen. Utgivelsen utløste den første selvmordsbølgen i Japan og i Havsskogen. I fjor forsøkte rundt 250 mennesker å ta sitt liv her. Politiet vil ikke fortelle hvor mange som lyktes, i frykt for at det skal føre til enda flere selvmordsturister. – Japanernes problem er at vi kopierer alt. Også selvmord, sier presten Yukio Saito. – Skrives det en artikkel om selvmord i skolen, får vi flere selvmord i skolen. En periode var det mange som tok livet av seg ved å inhalere svovelsyre i lukkede rom. Jo mer avisene skrev om dette, jo vanligere ble denne typen selvmord. Så kom internettselvmordene, sier Saito. En februarsøndag i 2003 ble en bil med fire omkomne ungdommer funnet ved Aokigahara-skogen. Det markerte begynnelsen på en ny tragisk trend i Japan. Ungdommene hadde funnet hverandre via «selvmordssider» på internett og i fellesskap inngått en dødspakt. De møttes første gang 108
på kjøret 193 x 145 3-korr.indd 108
12.01.15 13:58
S E LV M O R D S S KO G E N
den dagen de skulle dø sammen. Fenomenet spredde seg i takt med avisenes stadige oppslag. I en fjern fortid skal Aokigahara også ha vært åstedet for «Ubasute», eldredrap. Legenden sier at i tider med tørke og sult ble aldrende, uproduktive slektninger båret ut i skogen og etterlatt for å dø alene. – Dette tradisjonelle tankesettet lever fortsatt. Om våren når bøndene reiser ut til rismarkene, blir de eldre sittende igjen alene hjemme. Da velger mange å avslutte livet. I enkelte distrikter i Japan er selvmordsstatistikken blant eldre den høyeste i verden, sier Saito. Mer enn 6000 pensjonister tar sitt liv i Japan hvert år. I avskjedsbrevene skriver de gjerne at de følte seg som en byrde, at de valgte å ta sitt eget liv for å skåne familien, sier han. Ved en av bussholdeplassene i skogskanten står et håndmalt skilt. «Vent! Tenk deg om! Du har bare ett liv. Verdsett det.» – Buss- og taxisjåførene ringer oss hvis de ser folk som vekker mistanke, de som virker utilpass og kommer alene på kvelden. Da må vi stoppe dem før de går inn i skogen. Rekker de å gå inn, er det for sent, sier Masamichi Watanabe, sjef for det lokale brannvesenet. Aokigahara-skogen er en lunefull olding. Trerøttene makter ikke å trenge ned i vulkangrunnen, de slynger seg langs skogsbunnen som digre snarer, mellom røttene skjuler den fuktige mosen og det døde løvet dype revner i lavagrunnen. Selv for en sopplukker kan skogen bli en dødsfelle. Noen hevder at kompass ikke virker i Aokigahara på grunn av det store jerninnholdet i grunnen, at Gps ikke virker om sommeren, da de tette trekronene stenger ute himmelen. Da politiet og frivillige i 1970 startet sine årlige ekspedisjoner for å samle døde kropper, gikk de inn med rep og 109
på kjøret 193 x 145 3-korr.indd 109
12.01.15 13:58
S E LV M O R D S S K O G E N
merket trestammene etter hvert som de beveget seg innover i skogen. – Det er mange år siden vi sluttet med de organiserte leteak sjonene. Hver gang vi gikk inn i skogen, skrev avisene om det. Det førte til at enda flere kom hit for å ta sitt liv, sier Watanabe. Nå er det grupper med frivillige fra de lokale landsbyene som går inn i skogen en gang i måneden. De forteller aldri når det skjer. – De går 300 meter inn i skogen. Aldri lenger. Etter å ha funnet ti kropper stopper de letingen. Men skogen er dyp, det må være mange som ligger lenger inne. Kropper som aldri blir funnet, sier Watanabe. I likhet med resten av Japan er mars den mest tragiske måneden i Aokigahara. Da avsluttes det japanske regnskapsåret. Den måneden tar flest sitt eget liv. – Ofte går menn i dress og slips inn i Aokigahara. Det er åpenbart at de ikke skal på skogstur, sier Watanabe. I tiår var «Karoshi» et kjent begrep i det nådeløse japanske forretningsklimaet. Det betydde «overtidsdøden» og betegnet de mange hvitsnipparbeiderne som falt om på arbeidsplassen etter år og måneder med utmattende overtidsarbeid. Det typiske offeret jobbet 90 timers arbeidsuke, tok aldri fri i helgene og sov sjelden tilstrekkelig på grunn av langpendling. På 90-tallet fikk den japanske businesslingua enda et nyord: «Karojisatsu», «overtidsselvmord». Begrepet fikk allmenn gyldighet først etter at skjebnen til 24-årige Ichiro Oshima ble brettet ut i rettssalene. Frem til sin død satt Ichiro Oshima på en betydningsfull stilling i Japans største reklamebyrå, Dentsu. Gradvis overga han mer og mer av sitt liv til firmaet, i snitt jobbet han 47 timer overtid i uken, gjerne mer. Han sov sjeldnere og sjeldnere 110
på kjøret 193 x 145 3-korr.indd 110
12.01.15 13:58
S E LV M O R D S S KO G E N
hjemme, flere ganger i uken kom han hjem klokken 6.30, skiftet dress, sov en halv time og satte seg på toget tilbake til Tokyo klokken 08.00. I løpet av 17 måneder hadde ikke Ichiro Oshima en eneste dag fri. Sjefene i Dentsu merket hvordan han gradvis visnet, at han fantaserte om at han var besatt av ånder. Etter å ha levert et større prosjekt til en kunde ringte han og beklaget at han ikke kunne møte på jobb. En time senere ble han funnet død på sitt eget bad. Selv om arbeidsgiveren tviholdt på at Ichiro Oshima tok sitt liv av personlige grunner, ble Dentsu i høyesterett i 2000 dømt til å betale familien nærmere ti millioner kroner i erstatning. Retten slo fast at selvmordet skyldtes utmattelse og depresjon på grunn av for mye overtidsarbeid, og at firmaet ikke tok åpenbare faresignaler alvorlig. Dommen utløste et ras av lignende saker, den japanske regjeringen innrømmet at selvmord som følge av rovdrift på ansatte ikke bare var et individuelt, men også et sosialt problem. Psykiatrien, som helst ikke ville beskjeftige seg med problemet, ble tvunget til å revurdere sitt nonsjalante syn på selvmord. Bedrifter ble pålagt å innføre selvmordsforebyggende tiltak, og regjeringen vedtok et mål om å redusere selvmordsraten med 20 prosent innen 2016. Men det finnes fortsatt et munnhell i Japan som sier at «hvis du har en jobb, vil du dø av overarbeid. Har du ikke en jobb, vil du begå selvmord». Lokalbefolkningen besøker aldri skogen. Helt fra barndommen har de blitt fortalt at de ikke må gå inn i den, da det er et farlig og ulykkelig sted. Også politiet er redd skogen. Selv lokale som begår selvmord, gjør det ikke her, sier forfatteren og geologen Azusa Hayano. 111
på kjøret 193 x 145 3-korr.indd 111
12.01.15 13:58
S E LV M O R D S S K O G E N
For Azusa Hayano er Aokigahara en vemodig skjønnhet. Han vokste opp ved et nakent fjell, da han som ung geolog kom til Fuji, ble han overveldet av den kolossale skogen ved foten av vulkanen. Han bestemte seg for å bli, i 30 år har han kjent hvordan morgenvinden fra havet har fuktet skogen, sett hvordan det skjøre lyset filtreres gjennom de tunge trekronene. Og så har han sett det ingen vil se, et hundretall selvmordsoffer i forskjellige grader av forråtnelse og ødeleggelse. – De aller fleste som kommer hit, er inne i skogen i tre– fire timer. Så får de øye på rep som henger fra trærne, blir skremt og går ut igjen, sier han. Mytene om Aokigahara er like sterke som desperasjonen hos dem som søker seg hit. Det fortelles at likplyndrere lusker i skogkanten på jakt etter overgitte kontanter og kredittkort. Men de fleste som velger å ende sitt liv her, kommer tomhendte, de vandrer inn i skogen fordi de er utpantede, ruinerte og har følt halsgrepet til kyniske lånehaier. Av dem som etterlater seg selvmordsbrev, begrunner hver tredje det med økonomiske problemer. Og så er det historiene om drapsmenn som bruker skogen til å dumpe lik, mafia som tvinger sine fiender inn i skogen for å kvele dem. «Hundetreneren fra Osaka», seriemorderen som drepte sine offer med giftsprøyter og parterte dem, skal ha gjemt noen av sine offer i Aokigaharaskogen, som er det perfekte åstedet for å skjule en forbrytelse. Noen av historiene har rot i virkeligheten. I 2012 tilsto han at han for to år siden drepte en kollega og dumpet ham i skogen. I folketroen lever forestillingen om at inne i skogen har fuglesangen stilnet, at de dødes plagede sjeler herjer i kveldstimene hvor sløret mellom den virkelige og den spirituelle verden er på sitt tynneste. 112
på kjøret 193 x 145 3-korr.indd 112
12.01.15 13:58
S E LV M O R D S S KO G E N
– Let’s get lost! sier Azusa Hayano og går mot skogens indre. I generasjoner har japanerne dyrket selvmordet som et ritual, heltegjerning eller kunstform, både gjennom samuraikrigerne, kamikazepilotene og en prominent rekke suicidale litterater. I 1903 kastet filosofistudenten Fujimura Misao seg ut i en foss nord for Tokyo. I avskjedsbrevet som var risset inn, skrev han «Livet er uforståelig». Det var Japans første «moderne» selvmord, det ble en sensasjon i media, hvor revolusjonære litterater og intellektuelle hyllet handlingen som en heltegjerning og et endelig uttrykk for den personlige vilje. Den nobelprisnominerte forfatteren Yukio Mishima begikk klassisk harakiri etter et mislykket forsøk på militærkupp. Da den litterære giganten Jun Etō kuttet hovedpulsåren i 1999, ble gjerningen fremhevet som «førsteklasses estetikk». Da en minister begikk selvmord i 2007, da han var under etterforskning for en rekke politiske skandaler, ble han omtalt som «en sann samurai». I motsetning til i Vesten har selvmordet aldri vært forbudt eller fordømt av religiøse eller moralske grunner i Japan. Ifølge antropologen og selvmordsforskeren Junko Kitanaka er det japanske synet på selvmord i ferd med å forandre seg. Kitanaka mener at japanere i større grad har begynt å tro at selvmordsepidemien bunner i et massivt sosialt press og depresjoner. Den anerkjente psykiateren Masao Miyamoto har argumentert mot dette, og mener at et særtrekk ved japanere er at de velger å dø for gruppen og fellesskapet. Og for bøte på skam. En mye omtalt episode i Japan var da tre forretningskolleger begikk selvmord samtidig. De gjorde det for å hindre at bedriften måtte legges ned, i testamentet skjenket de 113
på kjøret 193 x 145 3-korr.indd 113
12.01.15 13:58
S E LV M O R D S S K O G E N
livsforsikringspengene til firmaet. Japan er det eneste landet i verden som utbetaler livsforsikring etter selvmord. Bare noen titall meter inne i Aokigahara dukker det første sperrebåndet med rød varseltrekant og adgang forbudt-ordre opp. Det er et varsel, båndene skal hindre ufrivillige i å bli vitner til tragedien i Aokigahara-skogen. Den gamle geologen Azusa Hayano hopper over sperringen, tar på seg et par hvite hansker og sveiper blikket langs skogbunnen som om han var en dreven åstedsgransker. Overalt ligger fargerike plastbånd, de fleste er bundet i trestammene nærmest stien, så forsvinner de inn blant røttene, løper hundrevis av meter inn i lavaskogen, noen tar underlige vendinger, kommer tilbake i lange sirkler, andre slutter brått i en forsenkning i skogen. – Det er de usikre som spenner opp båndene. Angrer de, bruker de plastbåndene til å finne veien ut av skogen igjen. De som virkelig har bestemt seg, går raskt og målbevisst. De har allerede svelget sovepillene og vil forsvinne så dypt inn i skogen som mulig, sier Hayano. I enden av noen av båndene ligger små, bedrøvelige og medtatte vitnesbyrd om hva som har foregått: en veske med et kart og en kniv, innholdet i den fuktige ryggsekken til en ung kvinne, sovepiller, en barnlig sminkepung og et blomstrete sjal. I treet i nærheten henger en avkappet renneløkke, en skjorte ligger avflerret på den fuktige mosen, kjekspakker, brennevinsflasker, enda et rep, et forlatt telt, en madonnafigur. Et par herresko står pyntelig oppstilt i en liten lavagrotte. Hayano bøyer seg ned, studerer. – Denne mannen tilbrakte mer enn en dag her, jeg ser han har kuttet grener for å lage en seng. Før man dreper seg selv, tar man alltid av seg skoene, forklarer han. 114
på kjøret 193 x 145 3-korr.indd 114
12.01.15 13:58
S E LV M O R D S S KO G E N
I det fjerne høres lyden fra turistbussene som er på vei til turistattraksjonen flaggermusgrotten, til isgrotten eller lavagrotten. Rett bak billettlukene utspilles det en kjent og hjerteskjærende tragedie uten at myndighetene gjør noe for å hindre den. Azusa Hayano setter seg på en stubbe, han må hvile, ser innover skogen og minnes alle han har møtt. Han forteller om den unge, vellykkede studenten som akkurat var ferdig på universitetet, men ikke visste hva han skulle bruke livet sitt til, som ikke fant noen mening og vandret inn i skogen. Azusa Hayano overtalte ham til å snu. – De ønsker egentlig ikke å ta sitt eget liv, de passer bare ikke inn i samfunnet, de er ensomme. Hadde de hatt venner, ville dette ikke skjedd. Men de tradisjonelle familiebåndene er borte. Nå er alle på internett, du trenger ikke lenger se folk for å snakke med dem. Jeg tror det skaper en voldsom ensomhet, sier han. Azusa Hayano tror at et vennlig ord til en fremmed er nok til å få ham til å forlate skogen. Som den pensjonerte universitetsprofessoren som var rammet av begynnende Alzheimer og ikke ville la familien se ham eldes på en uverdig måte. Da Azusa Hayano spurte ham om han virkelig ville dø, svarte han nei og snudde. – En dag støtte han på en eldre kvinne som fortalte hun var kommet til skogen fordi familien ikke lenger snakket til henne. I vesken hadde hun alle sine sparepenger, hun ønsket ikke at familien skulle nyte godt av midlene etter hennes død. Hayano fikk henne til å snu. – Jeg møter også noen jeg ikke klarer å overtale. Faren som ved en ulykke hadde rygget på og drept sin datter. Og den eldre kvinnen som jeg så en tidlig formiddag. Hun 115
på kjøret 193 x 145 3-korr.indd 115
12.01.15 13:58
S E LV M O R D S S K O G E N
gikk rundt i skogen i en tradisjonell kimono. «Tenker du på noe fryktelig?» spurte jeg. Hun ville bare oppleve naturen, svarte hun. Dagen etter fant jeg henne. Ingen skal behøve å dø alene på den måten, sier han. Ved en av de få stiene inn i skogen henger et overvåkningskamera som ikke virker. Ved siden av står et skilt: «Ditt liv er en verdifull gave fra dine foreldre. Tenk på dine foreldre og barn, Ikke hold det for deg selv. Snakk med noen om dine problemer.» Det var denne stien den arbeidsledige stålarbeideren Hiroyuki Deyama fulgte da han en iskald novemberdag gikk inn i Aokigahara for å ta sitt eget liv. Bare 20 meter bak skiltet fant Hiroyuki Deyama en liten lavagrotte hvor han kunne skjule seg. Han så repene som løp på kryss og tvers gjennom skogen, tenkte at de var der for å beskytte trærne. Fra bunnen av skogen stirret han opp mot trærne, lette etter et sted å feste repet, men grenene var for langt oppe. Han åpnet sakeflasken, tømte den i munnfuller, tok kniven og snittet opp den venstre underarmen, blodet piplet frem, men det pumpet ikke livet ut av ham. Det var kaldt, han sluttet å blø, full av selvforakt tuslet han ned til restauranten ved inngangen til skogen, kjøpte en porsjon varme nudler, en liter melk og 200 sigaretter. Da han vendte tilbake til skogen, bestemte han seg for at han skulle la seg sulte i hjel. De neste dagene satt Hiroyuki Deyama sammenkrøpet inne i Aokigaharas mørke. Av og til kunne han høre folk snakke, han lurte på hvem de var og hvilke historier de bar på, noen ganger fantaserte han om at han kunne finne en skatt som kunne berge ham, han tenkte på moren som aldri ville finne ut hvor han hadde tatt veien, han røykte, drakk regnvann 116
på kjøret 193 x 145 3-korr.indd 116
12.01.15 13:58
S E LV M O R D S S KO G E N
fra en avkappet plastflaske, et ekorn viste seg, i små øyeblikk betraktet de hverandre. Da det forsvant, lengtet Hiroyuki Deyama etter at det skulle komme tilbake. En morgen våknet han og kjente at frosten hadde festet seg i ham, han kunne ikke føle sine egne ben, han kledde av seg, satte fingrene i det lette snølaget og slepte seg naken over skogbunnen. Over ham, i trekronene, satt ravnene. I to uker hadde han forsøkt å gjøre slutt på seg selv, nå var han overbevist om at hans allerede svake hjerte ville slutte å slå. Men Hiroyuki Deyama var bare noen meter fra veien, tre eldre kvinner så ham, de ropte, han forsøkte å baske seg unna, men de ville ikke gi slipp på ham. Hiroyuki Deyama ble hentet av en ambulanse, men sykehuset stengte dørene for ham, da han manglet forsikring. I stedet fikk han ligge i en celle på politikammeret. Ingen leger så til ham. Da han ble satt på toget tilbake til Tokyo, måtte Hiroyuki Deyama love aldri å komme tilbake til Aokigahara. Det er den første dagen av den japanernes «gylne weekend». Fuji kaster sitt tåkeklede, rundt innsjøene ved foten av fjellet stimler familier sammen rundt lunsjbokser og fjernstyrte leketøy, pakker ut sine parasoller, papirdrager og fiskestenger. Azusa Hayano forteller at skogen akkurat er blitt ryddet for å skåne eventuelle turister. I Tokyo halter Hiroyuki Deyama rundt i fortsatt arbeidsledighet. Da han kom tilbake fra Aokigahara, kollapset han på jernbanestasjonen i Tokyo. Han ble brakt til fire forskjellige sykehus, men ble avvist. Han manglet forsikring. – Til slutt ble jeg lagt inn på et sykehus hvor livet var mer verdt enn penger, sier han. 117
på kjøret 193 x 145 3-korr.indd 117
12.01.15 13:58
S E LV M O R D S S K O G E N
Der ble han liggende i fire måneder, utmattet, dehydrert, kraftig forfrosset, og gjennomgikk to operasjoner i bena. Han fikk aldri tilbud om psykiatrisk hjelp. – Å ligge inne i skogen var som å være i en krig. Det var to personligheter som sloss mot hverandre: den som ville leve, og den som ville dø. Etter oppholdet i skogen forsto jeg at hardt arbeid ikke var det eneste man kunne leve for. De rike og vellykkede ler av meg, men jeg kan ikke bry meg om det lenger, sier han. – Jeg tenker ofte på skogen. Den var skremmende, men ærlig. I skogen finnes det ingen løgner.
FOTO: PIETER TEN HOOPEN / AGENCE VU’
på kjøret 193 x 145 3-korr.indd 118
12.01.15 13:58
119
på kjøret 193 x 145 3-korr.indd 119
12.01.15 13:58