Tango i tabernaklet (9788241918803)

S U K S E S S F O R FAT T E R E N AV P O T E N S G I V E R N E

Karin Brunk Holmqvist en tidligere sverdslukerassistenten Kerttu har lagt tivolilivet bak seg og flyttet til fredelige Brösarp i Österlen. For ikke å bli rastløs bestemmer hun seg for å pusse opp uthuset og begynne med tangokurs. Uthuset får flotte rosa vinduer, og piano skaffer hun seg ved et skikkelig røverkjøp.

K ARIN BRUNK HOLMQVIST er en mester i å skildre det lille. I bøkene hennes går livet langsomt, og det drikkes mye kaffe. Med varme og klokskap utbroderer hun kollisjonen mellom gamle og nye tider, by og land, med underholdende skrøner fylt av menneskelig storhet og svakhet.

Før hennes første bok ble gitt ut, arbeidet Karin som sosialarbeider, kommunepolitiker og fotomodell – hun har til og med opptrådt som tryllekunstner! Alt sammen uvurderlige erfaringer for en forfatter, ifølge Karin selv. Opp gjennom årene har hun møtt en rekke forskjellige mennesker og fått høre om hvordan livet ikke alltid ble som de hadde tenkt.

Karin Brunk Holmqvist bor i Tomelilla i Österlen i Sverige. I hjemlandet er hun ikke bare kjent som forfatter, men også som foredragsholder. Romanene hennes har hatt suksess i flere land. Bare i Norge er det solgt over 550 000 eksemplarer.

SUKSESSROMANER AV

Karin Brunk Holmqvist

«Ingen kan som Karin Brunk Holmqvist skildre det store i det lille!»

Allers

Tangokurset blir umiddelbart en suksess og Kerttu får en brokete skare med faste gjester. Men hun er ennå ikke helt fornøyd. Kanskje skulle hun bli kirketjener?

Hun vet at den nåværende kirketjeneren begynner å dra på årene, og Kerttu øyner muligheter.

Alt hadde vært fryd og gammen hadde det ikke vært for menighetsrådets snokende formann og den forsvunne kollekten. De tror vel ikke det er Kerttu som har tatt pengene?

Alle n ner e t r fo je runk B n Kari ist-bok! v q m Hol blir lysere, n Verde g du litt o re! glade

550 000 fornøyde lesere

Tango i tabernaklet

www.vigmostadbjorke.no

ISBN 978-82-419-1880-3

Omslagsdesign: mopdesign.se / Monika O. Petrovski Omslagsbilder: Shutterstock @BonnieBC ,@Siam Vector , @Jullius

KBH_tango_omslag.indd 1

9 788241 918803

2018-12-05 13:36

Tango i tabernaklet

Karin Brunk Holmqvist

Tango i tabernaklet Oversatt av Anlaug Lia

Originaltittel: Tango i tabernaklet Copyright © originalutgave Karin Brunk Holmquist 2017 Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2019 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Monika Petrovsky Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med 11/16,5 pkt. Minion Pro 1. opplag 2019 ISBN: 978-82-419-1880-3 Oversatt av Anlaug Lia Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Kjære leser Så er det på tide igjen: ny bok, nye miljøer og nye, humoristiske og kjærlige mennesker. Dette har jeg som vanlig funnet i mitt elskede Österlen. Her finner jeg alt: det ekte, det vakre og det unike.

Denne gangen har jeg valgt å legge handlingen til Brösarp.

Et lite sted med store visjoner. Takk for at jeg har fått «låne» det fine samfunnet deres til galskapen min. Som forfatter har jeg frihet til å vri litt på sannheten, og det har jeg også gjort, men jeg håper at jeg ikke har gjort Brösarp urett i fortellingen min.

Leserne får bli kjent med den rødhårede og heftige Kerttu fra Finland, en stakkars, forvirret kirketjener, en ilter menighetsrådsleder og de pensjonerte naboparene Otto og Selma samt Axel og Hedvig, og den kjærlige småkranglingen deres.

Det er flere originale typer i boken, og det er ikke rart at Kerttu ofte utbryter «Perkele satan!»

Jeg håper at romanen vil gi leserne mine en stund med hyggelig avkobling, mye latter og gjenkjennende smil.

Tomelilla, mars 2018 Karin Brunk Holmqvist

5

Kapittel 1

Axel styrte lommekjent bilen mot Haväng. Kona hans, Hedvig, hadde lest i en brosjyre at dikteren Anders Österling hadde beskrevet stedet som «der hav och äng ur blotta namnet dofta». Det sto også at «her finnes nøkkelen til himmelriket».

Det hadde selvsagt Hedvig og Axel oppdaget for lenge siden, og deretter hadde Haväng vært et kjært reisemål. På vårens første utflukt pleide de alltid å be med seg naboene Otto og Selma. Parene bodde tvers overfor hverandre på en åpen plass i skogen i nærheten av Bertilstorp og vest for Brösarp.

Det var en strålende vakker dag. Allerede da Axel kjørte over Brösarps bakker, kommenterte damene alt det vakre de så, til tross for at det var et alminnelig syn for dem.

– Se så vakkert det lyser av marianøkleblom i bakkene! utbrøt Selma henført. – De heter Primula veris på latin, sa Hedvig, som var belest om både det ene og det andre. Noen ganger kjente Selma seg underlegen og syntes at Hedvig alltid skulle fremheve alt det hun visste. Men Selma likte henne.

7

karin brunk holmqvist

Nabokona var ikke overlegen, men hun var glad i å vise andre hvor mye kunnskap hun hadde.

Herrene småpratet i forsetet, ikke om blomster og natur, men om alt som skulle males og fikses på husene nå i sommermånedene. Innimellom kom Axel med et dypt sukk. Han var den typen. Han parkerte bak Skepparpsgården vandrerhjem, og så skramlet det i piknikkurven da de alle gikk den smale stien fram til favorittstedet sitt. De åpne slettene med den spesielle floraen tiltrakk seg mange kunstnere og forfattere, ikke bare til Haväng, men til hele Österlen, og av og til nynnet Hedvig på Ulf Lundells vise «Jag trivs bäst i öppna landskap».

Hun syntes ordene passet så godt til hennes egen opplevelse av å være her.

– Pass opp for feristen, Selma! Det er lett å sette fast hælene, advarte hun plutselig. Selma tok raskt tak i den lealøse planken som fungerte som gelender, samtidig som hun kikket ned på de beige vårskoene med hullmønster foran. – Det hadde vært fredeligere å drikke kaffe hjemme i lysthuset, mumlet Axel.

– Her blir det vel bra? spurte Hedvig fornøyd da de hadde kommet ut på enga. Hun brettet ut to tepper som hun hadde båret under armen, og Axel slapp piknikkurven ned på det ene teppet med et smell.

– Se, kubjellene blomstrer. Selma satte seg på huk og kjente med hånden på blomsten.

– De er fredet, advarte Otto.

8

tango i tabernaklet

– Tullebukk, jeg skal da ikke plukke dem. Men det er vel lov å kikke på dem. Se, stilkene er like hårete som beina dine, Otto, smilte Selma.

– Jeg skjønner ikke det der med fredning av blomster, avbrøt han. – Det er jo dumt å grave dem opp, men at en ikke får plukke dem, synes jeg er merkelig. Noen sier at mange blomster til og med blomstrer mer rikelig når de blir plukket.

– Ja ja, men nå er det slik det er. Vær så god og sitt ned.

Hedvig gjorde en gest mot teppene. – Ned kommer en alltid, lo hun idet hun deiset ned på teppet.

– Ned, ja, men hvem hjelper meg opp? sukket Axel.

Knærne hans hadde aldri blitt helt gode igjen etter meniskoperasjonene.

– Det er ikke morsomt å bli gammel, sa Hedvig medlidende. – Men vi har våre egne tenner og hofter og glemmer aldri å slå av komfyren.

Selma og Otto var begge lettere i kroppen og satte seg smidig ned på teppet.

– Du gjør det alltid like fint, Hedvig. Så vakre papirservietter. Det er ikke nok med en kjøkkenrull for deg. Selma strakte seg etter en blomstrete serviett.

Axel kikket stolt på kona si. Ja, pynte og gjøre det fint var hun flink til, selv om han syntes hun overdrev av og til. Han hadde mistanke om at hun hadde villet ta med seg en linduk også.

– Jeg synes det lukter kumøkk her, sa Hedvig og så seg rundt.

9

karin brunk holmqvist

– Det er ikke rart, vi sitter i en havnehage. Jeg skulle kanskje ha beholdt overallen og støvlene på hvis jeg skulle gli i en kuruke. Skynd dere å ta en bolle før kuene spiser dem opp.

Damene så forskrekket utover enga.

– Jeg ser ingen kuer, bare gressende sauer, og dem er jeg ikke redd for. Men Hedvig så ikke ut til å være helt overbevist.

Det var helt vindstille. De fire vennene satt tause og koste seg med kaffe og de hjemmebakte bollene til Hedvig.

Hedvig så på Axel. Han bar sine syttisju år med verdighet. Riktignok hadde det mørke håret blitt grått og huden rufsete, som barnebarnet Louise hadde sagt da hun var liten og de første rynkene hans begynte å komme. Men saltkaret var det samme. Hedvig hadde alltid kalt smilehullet i kinnet hans for saltkaret, og før hadde hun spøkefullt puttet fingeren i det. Men Axel smilte nok ikke like mye som da han var ung, og av og til ble Hedvig redd for at smilehullet skulle bli borte for bestandig. Men fornøyde og takknemlige var de begge to.

Da de var på hjemveien og kom til Brösarp, dro Hedvig plutselig Axel i armen og hevet stemmen: – Stopp ved Götes Allköp!

Axel rykket til, og bilen fikk hjulene oppå kantsteinen ved parkeringsplassen utenfor butikken.

– SLIPP MEG! Er du helt sprø? Det kunne gått galt. Den kraftfulle stemmen til Axel fylte bilen, og Selma sank forferdet dypere ned i baksetet.

10

tango i tabernaklet

– Se, der kommer Biskopen! Stemmen til Hedvig var skingrende. – Jeg venter med å gå ut av bilen til Biskopen har forsvunnet. Hun prater alltid så lenge, fortsatte hun uten å bry seg om utbruddet til Axel.

– Kanskje hun kan be en bønn for oss, så vi kommer hele hjem, prøvde Otto å spøke. Selma så fortsatt vettskremt ut og dyttet til Otto så han skulle tie stille.

– Så lenge Hedvig er med i bilen, hjelper ingen bønner.

Neste gang får du sitte i baksetet, mumlet Axel mens Hedvig så seg i speilet og rettet på håret.

– Trenger du også å handle noe, Selma? spurte Hedvig med det samme Biskopen var forsvunnet inn i en gammel, rusten Volvo.

– Vi klarer oss med det vi har. Det er storinnkjøp på fredag.

To liter melk i stedet for ni, slik det var da Rikard ennå bodde hjemme, sa Selma og så trist ut.

Mens Hedvig var inne i butikken, satt Axel og mumlet for seg selv, og med det samme hun var tilbake og hadde fått på seg sikkerhetsbeltet, bråstartet han. Selma ble kastet mot Otto i baksetet.

– Pakket du ikke kaffekoppene inn i serviettene? Det skramler så bak i kurven, sa Hedvig.

Han bråstoppet ved stoppskiltet da de kom fram til vei 19.

– Se deg for før du krysser veien, formante Hedvig. – Her har det skjedd mange ulykker.

– Hvis du bare holder kontroll på fingrene dine, så går det sikkert bra.

11

karin brunk holmqvist

– Dette har vært en fin dag, sa Selma for å glatte over da de nærmet seg hjemmet. – Bare Otto får stæroperasjonen sin og kan kjøre bil igjen, så kan vi ta dere med på utflukt.

– Hvis de ikke skjærer feil, for da blir det ingen utflukt.

Blikket til Otto flakket bekymret.

– Tøys, sa Selma skarpt. – Jeg vet ingen som er så redd for en operasjon som du er. Herregud, en stæroperasjon. Du rekker ikke engang sette deg i stolen før de er ferdige.

– Får en ikke lov til å ligge? Nå sperret Otto øynene opp, og han vred hendene.

– Se der, avbrøt Hedvig forskrekket da Axel kjørte bilen inn i oppkjørselen. – Det er hjulspor på gresset vårt.

– Det er sikkert den EPA-traktoren som pleier å flå rundt her. Snart kjører han vel rett inn i finstua vår. Men denne gangen var det bare litt ytterst i kanten, konstaterte Axel da de hadde gått ut av bilen.

– De der skulle holdt seg ute på åkeren med en plog etter seg, sa Otto deltagende.

– Ta inn varene, du, Axel, mens Selma og jeg tar en runde i hagen. Du kan invitere Otto på en dram så lenge, så slipper han å bekymre seg for operasjonen.

Nå lo alle fire, og herrene gikk inn i huset.

– For en kraftig pion. Selma strøk hånden over bladene.

– Paeoni, korrigerte Hedvig. – Det er det vitenskapelige navnet, men vi pleier å si pion. Ja, de er jo vakre, men de blomstrer så altfor kort, synes jeg. Den ene dagen er det en stor, fin knopp, og neste gang en kommer ut, er den avblomstret,

12

tango i tabernaklet

og det ligger massevis av blomsterblader i bedet. Men ennå er det en stund til den blomstrer.

Ettermiddagssolen varmet mens damene diskuterte seg livlig nedover hele hagegangen, akkompagnert av kuene som rautet på beite ved siden av huset.

Kerttu Mäkinen parkerte den gamle Opelen på grusen ved siden av huset sitt på Höjerensvägen i Brösarp. Hun småsprang mot ytterdøren. Ja, den finske farten og sisuen hadde hun fått inn med morsmelken. Hele familien Mäkinen stormet fram gjennom livet. Faren, Eikki, reduserte ikke takten før han hadde fått i seg noen glass med Koskenkorva, noe som i og for seg hendte ganske ofte. Grunnen til at Kerttu havnet i Brösarp, visste hun nesten ikke selv. Eller så hadde hun fortrengt det. Det var kanskje han sverdslukeren, Joki, som hun besøkte markedet i Kivik sammen med. Etter markedet hadde de bodd på Brösarp gjestgiveri, men neste morgen var Joki borte. Det var like bra, hadde hun tenkt, og så bestemte hun seg for å bli værende i Brösarp. På gjestgiveriet hadde hun blitt tipset om det ledige huset på Höjerensvägen. Det var riktignok litt nedslitt, men det var bra nok. Kerttu hadde aldri vært bortskjemt med flotte hus og leiligheter, og hun var fornøyd med huset, som var romslig og dessuten hadde en liten hage der hun kunne bruke opp litt av energien sin. Hun hadde noen sparepenger med seg fra Finland og kunne betale leie på forskudd. Det tok ikke lang tid før hun fikk tilbud om en vaskejobb på halv tid på gjestgiveriet.

13

karin brunk holmqvist

Hun var blitt godt mottatt i Brösarp. Mange hadde lagt merke til farten og oppdriften hennes. Da Kerttu fikk spørsmål om hun kunne tenke seg å bli medlem av menighetsrådet, var hun blitt både glad og stolt. Det var selvfølgelig et par damer som snurpet på leppene da hun kom ti minutter for sent til det første møtet, og begynte å gjespe og bli rastløs etter en times tid. Da hadde Kerttu resolutt funnet fram en neglefil og begynt å file neglene. Lediggang hørte ikke med til hennes favorittaktiviteter.

Da Kerttu hadde båret inn varene fra bilen, skjenket hun seg et glass vin og tok strikken ut av håret, det kraftige, røde håret sto som en glorie rundt det fregnete ansiktet. Selv om hun nettopp hadde fylt seksti, var det ikke spor av grått i den tette luggen. Gode gener, tenkte hun av og til når hun så seg i speilet. Begge foreldrene hadde fylt åtti og var like spreke som før, og Kerttu håpet at også hun skulle få et langt, finsk liv.

Neste uke var det møte i menighetsrådet, og hun hadde tenkt mye siden sist hun var der. Hun hadde bestemt seg for å være mer fattet og lydhør – og interessert. Da hadde hun kanskje en mulighet for å bli kirketjener. Hun visste at Morgan Jakobsson begynte å dra på årene. Han var så gammel og trett at han knapt orket å løfte kollekthåven, selv om det aldri var mye penger i den. Hvis hun ble kirketjener, kom faren antagelig til å svime av, og han ville få en anledning til å feire karrieren hennes med Koskenkorva. Kerttu smilte og smakte på vinen. Får en kjøpe inn nattverdsvinen når man er kirketjener? Hun hadde alltid lurt på hvor de åpne flaskene ble av etter nattverden. Mer alvorlige grublerier handlet om 14

tango i tabernaklet

hvordan en skulle få flere besøkende i kirken. Ikke bare den eldre generasjon, men ungdommer også. Kanskje en kunne få besøk av et rockeband, eller dele ut skrapelodd til de tre første besøkende som kom til høymessen? Kerttu led aldri av idétørke, men hun skjønte at hun måtte gå langsomt og forsiktig fram. Først måtte de lære henne å kjenne og få tillit til henne.

Hun tok vinglasset mellom hendene og gikk bort til vinduet. Naboen hennes, Nils-Viktor, holdt på å løfte en sekk opp på tilhengeren. Han var mager og elendig. Beina var som fyrstikker, og hun var nesten redd for at de skulle brekke når han brukte krefter. Nils-Viktor tok tak i sekken og gjorde et nytt forsøk som sluttet på samme måte som de andre, han ble tvunget til å sette den ned på bakken igjen.

Kerttu satte fra seg vinglasset og løp ut.

– Har du spist for lite grøt i dag, Nils-Viktor? spøkte hun.

– Trenger du hjelp?

– Dette er mannfolkarbeid, jeg skal gjøre et par forsøk til.

Jeg får sikkert elendigheten opp.

– Det holder med ett forsøk, sa Kerttu og tok tak i sekken, svingte den opp på tilhengeren og tørket hendene av på buksene etterpå.

– Det var som faen. Hvor fikk du de kreftene fra? spurte han sjenert.

– FIKK, du liksom, nei du, jeg har jobbet meg til alle jævlige krefter jeg eier og har, jeg har bygd badstuer hjemme i Finland i mange år. Er det noe annet du trenger hjelp til? spurte hun vennlig.

– Da skal jeg si fra.

15

karin brunk holmqvist

Nils-Viktor kikket storøyd etter Kerttu da hun stakk over veien og bort til huset sitt. Hun kjente seg fornøyd da hun satte seg i sofaen igjen. Hun tok en slurk vin samtidig som det banket på døren.

– Vil du kjøpe blomster? spurte en lubben, liten guttunge da hun åpnet.

– Kjøpe blomster! Herregud, gutt, jeg har hagen full av blomster.

– De er av papir. Jeg har laget dem selv. Vil tjene penger til skateboard. Den lille gutten lukket skuffet vesken sin og skulle akkurat til å gå da Kerttu kjente at hun fikk dårlig samvittighet.

– Klart jeg vil kjøpe blomster. Papirblomster trenger jo ikke vann. Jeg tar tre stykker. Nå får du regne sammen hva det blir, lo hun og gikk for å hente lommeboken.

Gutten rakte henne overrasket blomstene, fikk betalingen og løp glad og fornøyd nedover veien.

Våren trengte seg fram mot huset. Men det føles klamt og innestengt her inne, tenkte hun og snuste mistenksomt ut i luften. Sofaen og putene hun hadde kjøpt på loppemarked, luktet mugg. Det var nok på tide med en skikkelig vårrengjøring. Hun hadde utsatt det, for det var morsommere å ordne i grønnsakhagen, og hun hadde allerede både sådd og plantet. Kerttu hadde bestemt seg for å være selvforsynt med grønnsaker. Men nå slapp hun kreftene løs på huset. Her trengtes det et skikkelig krafttak.

S U K S E S S F O R FAT T E R E N AV P O T E N S G I V E R N E

Karin Brunk Holmqvist en tidligere sverdslukerassistenten Kerttu har lagt tivolilivet bak seg og flyttet til fredelige Brösarp i Österlen. For ikke å bli rastløs bestemmer hun seg for å pusse opp uthuset og begynne med tangokurs. Uthuset får flotte rosa vinduer, og piano skaffer hun seg ved et skikkelig røverkjøp.

K ARIN BRUNK HOLMQVIST er en mester i å skildre det lille. I bøkene hennes går livet langsomt, og det drikkes mye kaffe. Med varme og klokskap utbroderer hun kollisjonen mellom gamle og nye tider, by og land, med underholdende skrøner fylt av menneskelig storhet og svakhet.

Før hennes første bok ble gitt ut, arbeidet Karin som sosialarbeider, kommunepolitiker og fotomodell – hun har til og med opptrådt som tryllekunstner! Alt sammen uvurderlige erfaringer for en forfatter, ifølge Karin selv. Opp gjennom årene har hun møtt en rekke forskjellige mennesker og fått høre om hvordan livet ikke alltid ble som de hadde tenkt.

Karin Brunk Holmqvist bor i Tomelilla i Österlen i Sverige. I hjemlandet er hun ikke bare kjent som forfatter, men også som foredragsholder. Romanene hennes har hatt suksess i flere land. Bare i Norge er det solgt over 550 000 eksemplarer.

SUKSESSROMANER AV

Karin Brunk Holmqvist

«Ingen kan som Karin Brunk Holmqvist skildre det store i det lille!»

Allers

Tangokurset blir umiddelbart en suksess og Kerttu får en brokete skare med faste gjester. Men hun er ennå ikke helt fornøyd. Kanskje skulle hun bli kirketjener?

Hun vet at den nåværende kirketjeneren begynner å dra på årene, og Kerttu øyner muligheter.

Alt hadde vært fryd og gammen hadde det ikke vært for menighetsrådets snokende formann og den forsvunne kollekten. De tror vel ikke det er Kerttu som har tatt pengene?

Alle n ner e t r fo je runk B n Kari ist-bok! v q m Hol blir lysere, n Verde g du litt o re! glade

550 000 fornøyde lesere

Tango i tabernaklet

www.vigmostadbjorke.no

ISBN 978-82-419-1880-3

Omslagsdesign: mopdesign.se / Monika O. Petrovski Omslagsbilder: Shutterstock @BonnieBC ,@Siam Vector , @Jullius

KBH_tango_omslag.indd 1

9 788241 918803

2018-12-05 13:36