Kristiansand kanonmuseum 28 Setesdalsbanen 125 år

ÅR

1896-2021

Setesdalsbanen 125 år

I år marker vi at Setesdalsbanen er 125 år. Den smalsporete jernbanestrekningen åpnet offisielt 25. november 1896, og gikk opprinnelig mellom Kristiansand og Byglandsfjord i Setesdal. Strekningen var 78 km lang og bygget med sporvidde 1 067 mm.

TEKST: THORUNN LUNDE

Banen ble nedlagt i 1962. Men en strekning på 8 km er bevart og drives i dag som museumsjernbane, som den eneste i Norge med sporvidden 1067 mm. Banen kjører sommersesongen mellom Grovane og Røyknes. De fleste turene kjøres med damplokomotiv og gamle trevogner. Fremme på Røyknes kan du få med deg vannfylling av lokomotivet, dresinutstilling og historisk film. Fra stasjonen er det kun en kort spasertur til «hovedgata» i Røyknes med sine idylliske hvite trehus.

Historikk 21. juli 1891 foretok kong Oscar II det første spadestikket som markerte starten på anleggsperioden. Med åpningen av jernbanestrekningen fem år senere, hadde man nå fått et moderne og hensiktsmessig kommunikasjonssystem på plass. Tidligere kunne en tur fra Hovden i Setedalen til Kristiansand ta et par uker.

Hensikten med byggingen av Setesdalsbanen var først og fremst å bedre tilgang til råvarene i dalen. Men også for industrietableringen var banen viktig, både Vigeland Brug, Hunsfos fabrikker, Evje nikkelverk og Byglandsfjord sag ble viktige kunder for Setesdalsbanen.

Første spadestikk ble foretatt 21. juli 1891 av kong Oscar II. Dette markerte den offisielle starten på anleggsarbeidet, og fem år senere sto Setesdalsbanen ferdig.

FOTO: SETESDALSBANEN

Persontrafikk ga aldri store inntekter, men man ble tidlig oppmerksom på fordelen jernbanen ga for den gryende turismen i Setesdal. Allerede i 1901 kom det en reisehåndbok som beskrev hva man som turist kunne opplever dersom man tok turen med Setesdalsbanen.

I 1938 var den normalsporete Sørlandsbanen ferdigbygget mellom Oslo og Kristiansand. Grovane ble et trafikknutepunkt for regionen, og sporbruddstasjon for Setesdalsbanen. Gods og passasjerer måtte

lastes om mellom det smale sporet på Setesdalsbanen og det normale sporet på Sørlandsbanen. Det ble bygget infrastruktur som var nødvendig for at gods kunne flyttes mellom de to sporviddene. I tillegg kom det jernbaneverksted og lokomotivstall.

Å laste om gods og passasjerer på denne måten var kostbart. Man vurderte å bygge Setesdalsbanen om til normalt spor, samt å forlenge banen og koble den på Bergensbanen. Men mange faktorer talte mot dette, blant annet hadde biltransport overtatt mye av godstrafikken. Inntektsgrunnlaget til Setesdals-banen forsvant, og banen ble besluttet nedlagt. Søndag 2. september 1962 gikk siste tog på Setesdalsbanen. Dagen etter startet arbeidet med å rive sporet, og på Grovane ble vogner som ikke skulle overføres til den siste smalsporede jernbanen i landet, Sulitjelmabanen, brent.

Setesdalsbanen legges ned 2. september 1962.

FOTO: SETESDALSBANEN Museumsdrift Ikke alle mente at banen burde bli historie, og mange jobbet for etablering av en museumsjernbane. Arbeidet med å rive sporet stoppet like nord for Grovane, og lokomotivene og enkelte vogner ble satt til side. Setesdalsbanens hobbyklubb ble stiftet i 1963 og to år etter nedleggelsen, 21. juli 1964, kjørte det første museumstoget på Setesdalsbanen mellom Grovane og Beihølen dam. Etter dette har Setesdalsbanen utviklet seg fra en hobbyklubb til et profesjonelt museum og er i dag et av museene i det konsoliderte Vest-Agder-museet.

Det har vært en rekke viktige milepæler i museumsbanens historie. Arbeidet med å forlenge sporet tilbake til det tidligere stasjonsstedet Røyknes tok mange år. Første etappe sto ferdig jubileumsåret 1996, og i 2004 kjørte første museumstog inn på Røyknes stasjon.

En annen stor dag, var da Setesdalsbanen igjen kunne kjøre fra Grovane stasjon. Da Grovane stasjon ikke lenger var en betjent stasjon på Sørlandsbanen, ble sporet mellom omlastingsområdet og stasjonsområdet revet, og Setesdalsbanen måtte etablere en midlertidig stasjon litt lenger nord. Men etter mye arbeid og godt samarbeid med NSB, kunne Setesdalsbanen igjen kjøre fra Grovane stasjon i 2002.

Dramatikk har det også vært I 1994 brant Grovane stasjon. Men stasjonen reiste seg som fugl Fønix av asken. I dag formilder bygget flere epoker av historien til Setesdalsbanen, fra da den var en ren landstasjon og til den ble et knutepunkt på Sørlandsbanen.

En viktig oppgave for museet har vært å sikre materiell mot forfall ved å lagre det under tak. Det har resultert i vognhall, hall for arbeidsmaskiner og hall for vognkasser. Andre viktige oppgaver er å holde materiellet teknisk og antikvarisk forsvarlig i stand. Vogner og

På Setesdalsbanen får du reise i autentiske passasjervogner fra første halvdel av 1900-tallet.

Vidar Krogstad og Stig Magne Monan er to av de mange som har tjeneste på Setesdalsbanen sommerstid.

lokomotiver er jo også museumsgjenstander. Gamle metoder og teknikker må brukes i forbindelse med vedlikehold og reparasjoner.

Togkjøring Lokomotivene er alle spesialbygget for Setesdalsbanen. Dieselmotorvogna «Sulitelma» er fra Sulitjelmabanen, og passasjervognene er blant annet fra Vestfoldbanen, Egersund-Flekkefjordbanen og Thamshavnbanen. Det meste av materiellet eies av Norsk jernbanemuseum, men det er også materiell som er eid av Stiftelsen Setesdalsbanen. Togdriften er et samarbeid mellom Vest-Agder-museet og Setesdalsbanens Venner. Det ville ikke vært mulig å kjøre damptog på Setesdalsbanen uten innsatsen fra de frivillige. For å bli godkjent til de mange oppgavene knyttet til togkjøringen, ligger det mange år med opplæring og praksis bak.

Her finner du oss Venneslavegen 350, Vennesla Buss: Nr 30 og 31 fra Kristiansand

Kjøretider, priser og program vestagdermuseet.no/setesdalsbanen

Kafé - Grovane og Røyknes stasjon Enkel servering av kaffe, vafler, is og brus.

Jubileumsprogram 2021

14.-15. august: Feiring av Setesdalsbanen 125 år med arrangementer både lørdag og søndag. 4.-5. september: Kombiner togturen med en spennende guidet tur på Nomeland Kraftstasjon. For utfyllende program og priser:

vestagdermuseet.no

Billetter må forhåndsbestilles på: blett.no

Museene i Vest-Agder-museet

Det konsoliderte museet består av 11 museer: Flekkefjord museum – Lista museum – Tingvatn fornminnepark Sjølingstad Uldvarefabrikk – Mandal museum Kristiansand kanonmuseum – D/S Hestmanden – Odderøya museumshavn Setesdalsbanen – Gimle Gård – Kristiansand museum

«Lille, vakkre Flekkefiord»

Da Christen Pram besøkte Flekkefjord i 1805, ble han begeistret. Og like begeistret kan vi nå, nesten 220 år senere, ønske publikum velkommen til ny, lokalhistorisk utstilling. «Fortellinger fra Flekkefjord» åpner i Sjøbuene ved Flekkefjord museum sommeren 2021.

TEKST: GUNHILD AABY

Etter en strabasiøs tur til lands og til vanns, kom embetsmannen og forfatteren Christen Pram til «Lille vakkre Flekkefiord». Begeistret skrev han: «Byen er udmærket bebygget: Levemaaden er her ikke stemt i de større Steders høye Tone; Pluarliteten siges og synes at bestaae af gode og forstandige Folk». Og det er nettopp folk, gode og forstandige, som har levd og lever i Flekkefjord vi skal møte utstillingen «Fortellinger fra Flekkefjord».

Kunstneren Tatjana Lars Kristian Gulbrandsen (1931-2005).

FOTO: TONE IRENE MOEN Folk samlet i Hidragaten 15 rundt forrige århundreskifte.

FOTO: FLEKKEFJORD MUSEUMS BILDESAMLING

Ny lokalhistorisk utstilling "Utstillingene i Hovedbygningen er gamle og formidler bare en liten del av Flekkefjords historie. Eksempelvis er næringslivshistorie og sosialhistorie nesten ikke representert", sier avdelingsleder Arild Johannessen ved Flekkefjord museum og refererer til hva museet har kunnet tilby sine gjester av fast, lokalhistorisk utstillingsformidling de siste 35 årene.

"En ny lokalhistorisk utstilling skal formidle historier som viser hvordan byen og opplandet har utviklet seg og blitt slik vi kjenner det i dag. Vi lager en utstilling som inviterer publikum til refleksjon over små og større hendelser i menneskenes liv i

Avdelingsleder Arild Johannessen og museumsformidler Birgit Gautschi ønsker velkommen til ny lokalhistorisk utstilling i Flekkefjord fra sommeren 2021.

Arbeidere på «bommen» ved Aarenes Interessentskab Lærfabrik, en av Flekkefjords nøkkelbedrifter. Etter 160 års drift la fabrikken la ned i 2013, som siste storskala

garveri i Norge. FOTO: FLEKKEFJORD MUSEUMS BILDESAMLING

Flekkefjord. Vi gjør derfor små dykk ned i historien gjennom møter med enkeltmennesker, gamle og unge, rike og fattige, fra den store sildetida 1826-1837, i handels- og industribyen gjennom vekst og stagnasjon, i krig og fred og inn i vår egen tid, der folks egne minner glir inn i fortellingen", fortsetter Johannessen, som også er prosjektleder for «Fortellinger fra Flekkefjord».

Snakkende hoder Vi skal bli kjent med historien både gjennom mer tradisjonelle oversiktstekster og bilder, men også gjennom møter med enkeltpersoner som forteller sin egen historie, samtidig som de formidler generelle trekk i den historiske utviklingen.

Ti «snakkende hoder» viser seg på digitale skjermer. Her møter vi lille «Kristine», som opplever sildetida rundt 1830 på nært hold. Vi treffer selveste Anders Beer, gründeren

Byens småbedrifter blomstret i de første etterkrigsårene. En av dem var Thoralf Johansens Tojo hattefabrikk.

FOTO: BIRGIT GAUTSCHI

«Kristine», 10 år (1830) bor i en by som renner over av sild. Hun har lyst til å jobbe som ganejente.

FOTO: NEW MAN’S LAND AS Bent Thorsen ser tilbake på sin tid som krigsseiler og i japansk fangenskap.

FOTO: NEW MAN’S LAND AS Buene i Flikkestø rundt århundreskiftet 1900, fotografert fra brygga ved det som senere kom til å bli Flekkefjord museum.

som startet industriell garverivirksomhet i Flekkefjord. Jordmor Sare Pedersen fra 1862 dukker også opp og forteller om fattigdom og barnedødelighet. Bondekona «Karen» fra Bakke har tatt en bytur i 1880, og hun forteller om reisa og om hvordan det er å møte «dei fine» i byen.

Garveriarbeideren «Tobiassen» er stolt av bedriften han arbeider i og deler sine tanker om nye politiske strømninger i 1920-årene. Krigsseiler Bent Thorsen ser tilbake på de dramatiske hendelsene under krigen, da han satt i japansk fangenskap. Alma Wadel forteller om hvordan hun har klart å etablere seg som framgangsrik bedriftseier i Flekkefjord på 50-tallet, mens «Kjell Olsen» står klar til å dra ut i Nordsjøen i 1980 etter å ha vært sjømann og industriarbeider på Draco.

«Emma», 12 år, deler sine tanker om hvordan det er å vokse opp i Flekkefjord i 2020 – og om «denna koronaen» som setter livet litt på vent. I 2021 møter vi en kvinne som ikke har råd til å ha bursdagsselskap for sønnen sin, som ikke har råd til å dra på ferie eller gå på kino – som er fattig i lille Flekkefjord, i verdens rikeste land.

Tidslinje og digitale postkort Andre små og store begivenheter i Flekkefjords historie – helt fra steinalderen til i dag – er samlet i en lang tidslinje, der publikum foruten tekst kan finne gjenstander, lukter, lyttestasjoner og små videoskjermer med bilder og fortellinger fra byens og distriktenes historie.

Sitvation over Havnen Flechefiord Dette er det eldste kjente kartet over Flekkefjord, tegnet av havnekommisjonær Lorentz Hofmann i 1745. Kartet viser at byen var godt plassert på en slette ved vannveien innover landet og utover mot havet, og at bebyggelsen var konsentrert om sjøkanten. Kartet ble opprinnelig lagd som et bilag til en søknad fra Flekkefjords borgere om å bruke penger fra den statlige havnekassa til å mudre opp Elva, slik at fartøyer kunne ta seg inn til byen og Grisefjorden. Elva var bare 1 meter på det grunneste.

”Fram” ved brygga i Osen, Sira, 1927: Dampbåten ”Fram” satt i passasjertrafikk på Sirdalsvatnet i 1885.

Gjennom en serie med digitale «postkort» kan folk fordype seg i historiske bilder knyttet til ulike tema, slik som «garveriene», «2. verdenskrig» og «mennesker i byen», men også ta en tur til Hidra, Sira, Gyland eller Åna-Sira. Mange lokalhistorisk interesserte fra hele kommunen har bidratt til å fylle flater og skjermer med innhold. Utstillingen har på mange måter vært et stort, felles dugnadsarbeid.

Julegeita fra Sunde Ingen lokalhistorisk utstilling uten gjenstander. Ting som forteller om levd liv, om arbeid, om tanker og kontakt mellom mennesker. Den mest særegne av alle gjenstandene i Flekkefjord museum er «Julegeita fra Sunde». Den skal være nærmere 250 år gammel og var i bruk fram til 1880-åra.

Julegeita fra Sunde.

FOTO: ARVE LINDVIK. «Fluiten»- Et dypdykk i historien Inspirert av funn på havbunnen ved museet og navnet «Hollenderbyen», som brukes om en del av Øvrebyen, har museet laget barnetunnelen «Fluiten». Her kan den som er liten nok krype inn og finne ut hva de hollandske skutene brakte med seg til byen for 350 år siden.

Hollandsk flis funnet i Flekkefjord, vitner om kontakten med Holland på 1600- og 1700-tallet.

FOTO: ARILD JOHANNESSEN

Flekkefjord med tiden: Fortid – nåtid – framtid Utstillingen omhandler ikke bare fortiden, men involverer også mennesker som lever i Flekkefjord i dag. Gjennom prosjektet «Fortid – nåtid – framtid», støttet av Kulturrådet, har museumsformidler Birgit Gautschi invitert førskolebarn, 7. klassinger og avgangselever på videregående skole, bystyret, eldre på Tjørsvågheimen, utflyttede-, innflyttede-, tilbakevendte flekkefjæringer og lokalbefolkningen for øvrig til å reflektere over «sin tid» - fortid, nåtid og framtid – i Flekkefjord. Materialet vil samles i en tidskapsel i utstillingen og åpnes under Flekkefjords 200-årsjubileum i 2042.

Rauli barnehage har deltatt i prosjektet «Flekkefjord med tiden». Mie og Matheo har svart på spørsmålet: «Hva skal du bli når du blir stor?» Bridgespiller og brannmann, naturligvis!

Her finner du oss Dr. Krafts gate 15-17 4400 Flekkefjord

Åpningstider, priser og program vestagdermuseet.no/flekkefjord

Krambua Her er det kaféutsalg og salg av gaveartikler, godsaker og ekte krambu-varer.

Mandal museum «Den lille byen med de mange historier»

Midt i Mandal ruver et signalbygg fra byens gamle storhetstid. Det er kjøpmannsgården som i over hundre år var bolig- og feriehus for noen av byens mest velstående familier. I dag er Andorsengården i vår alles eie, den er Mandal museum, hvor de mange historier om Mandal fortelles!

TEKST: BIRGITTE SØRENSEN

Kjøpmannsgården ble oppført av byens ledende kjøpmann Mathias Knutzen i perioden 1801-1805. Byggestilen er den klassisistiske Style Adams. Gården ble overtatt av kjøpmann Halvor Solberg i 1823 og så av kjøpmann Gulow Andorsen i 1834. Andorsengården fikk navn etter han, og var i denne familiens eie fram til den ble gitt i testamentarisk gave til Mandal kommune i 1953.

Sommeren 2021 er det 100 år siden Mandal endelig fikk bystatus. Denne sommeren åpner også ei helt ny lokalhistorisk utstilling i hovedhusets førsteetasje. Utstillinga har fått tittel «Mandal – der elv møter hav». Utstillingen forteller om det lille handelsstedet som vokste fram ved utløpet av elva fra 1500-tallet, om stedets sentrale beliggenhet og ressurser, om impulsene som nådde våre havner og inspirerte både kunstnere og industrigründere. Det fortelles også om hvordan byen ble transformert fra industriby til turistby, og om hvordan Mandal fortsatt er en levende kystby året rundt.

I tillegg til den nye utstillingen kan du også oppleve utstillinger dedikert til lokal sjøfartshistorie, fiskerihistorie, håndverkstradisjoner og kunsthistorie. «Den lille byen med de mange historier» er også «Den lille byen med de store kunstnerne». I andre etasje i Andorsengården kan man se originale verk av bysbarn som Adolph Tidemand, Amaldus Nielsen, Olaf Isaachsen og Gustav Vigeland. Kunstnerbrødrene Gustav og Emanuel Vigeland kan man også bli godt kjent med i den delen av museet som holder til i deres barndomshjem, Vigeland hus, bare 200 meter unna Andorsengården. I huset familien kjøpte i 1868 er det innredet nært opp mot slik det var den gang Gustav og Emanuel var gutter. Man kan besøke stue, soverom, kjelleren som var utleid til en

Parafinoljefabrikken på Risøbank i 1863.

Bysten av Gustav Vigeland står i hagen foran barndomshjemmet i Gustav Vigelands vei 20.

På plenen foran Andorsengården står Gustav Vigelands verk «Egil Skallagrimsson reiser nidstang» fra 1922.

Amaldus Nielsens maleri «Fra Uranienborg». 1862.

baker, farens møbelsnekkerveksted og familiens bakgård, nå med høns. Man kan også se kunst etter brødrene og prøve seg som kunstnere selv, i grafikkverksted og snekkerverksted i museets servicebygg. Velkommen til den lille byen med de mange historiene. Besøk våre utstillinger og bli med på historiske vandringer og aktiviteter alle dager fra 20. juni til 15. august. Besøk og andre aktiviteter kan bestilles hele året. Åpningstider: 20.06-15.08: Man-fre kl. 11-17. Lør-søn kl. 12-17. Byvandringer og kunstvandringer Grafikkverksted og andre aktiviteter for barn ved oppmøte. Besøk og aktiviteter kan bestilles på mandal@vestagdermuseet.no

Her finner du oss Mandal museum Store Elvegate 5/6 4502 Mandal

Priser og program vestagdermuseet.no/mandal

Kafé Kaffeutsalg, gaveartikler og godsaker på Vigelands hus.

Gunnveig Helland vever tradisjonelle ulltepper på jaquardvevstolen.

Sjølingstad UIdvarefabrik

- den levende museumfabrikken

Når man kommer kjørende fra hovedveien langs bekken gjennom skogen, åpenbarer det seg en slette med en stor teglsteinsbygning. Her ble det produsert ulltepper, garn og slitesterke «trøie- og vadmelsstoffer» i 90 år.

TEKST: SYLVI SØRENSEN

Tekstilindustrien var blant de første industriene som ble etablerte Norge, og i 1894 valgte August Hoven å grunnlegge en fabrikk ved Sjølingstadbekken. Han fikk sikret vannrettighetene, og et vannhjul ble satt opp til drift i bekken. I 1913 ble det kjøpt inn en turbin fra Thunes Mekaniske verksted, som sikret full elektrisk drift. Hoven ble ansett som en nøktern mann som investerte litt etter litt. Butikk, funksjonærbolig, disponentbolig og nye fabrikkbygninger ble oppført etter hvert som behovet meldte seg, og økonomien tillot det.

I 1899 ble fabrikken én etasje større, og butikken og funksjonærboligen ble bygget omtrent samtidig. Disponentboligen kom til i 1907, fargeriet i 1909 og kontorbygget i 1912. Appreturbygningen med valkemaskiner for etterbehandling av produserte tekstiler, ble reist i 1924.

Fabrikkbygningene på Sjølingstad ble bygget etter hvert som økonomien tilsa det. Den lange bygningen på bildet viser spinneriet, som brant ned etter et lynnedslag i 1945. Det ble satt opp et nytt i betong to år senere. Bildet er fra 1919.

Arbeidsfolk Fra starten til midten av 1930-tallet økte arbeidsstokken jevnt og trutt – fra 36 i 1897 til 89 i toppåret 1935. Vanligvis var det mellom 40 og 60 ansatte, men i perioder av året ble det hyret inn flere arbeidere. Det ble bygget arbeiderboliger, og i hybelhuset «våningen» kunne det bo opp til 25 jenter samtidig.

Jorunn Olivia Trædal sørger for nye og gamle farger, og jobber etter de gamle reseptene. Her holder hun på med en prøvefarging. Når noe går i stykker på de gamle maskinene, må delene ofte lages og repareres selv. Her er Paul Hasund i et av våre små verksted.

Sjølingstad Uldvarefabrik ble grunnlagt i 1894, og er i dag en levende museumsfabrikk. La deg inspirere av kortreiset strikkegarn i nydelige farger!

Drift Sjølingstad Uldvarefabrik drives i dag som et levende museum. Fra å være rundt 90 tilknyttede arbeidere på 1930-tallet, er det i dag 12 personer som holder i gang og vedlikeholder maskinparken og bygningsmassen. Kunnskapsoverføring av produksjonen på de gamle maskinene er viktig. Ved drift sikrer man kompetansen som er avgjørende for produksjon av tradisjonelle tekstiler som ulltepper, bunadsstoffer og garn til veving og strikking. Vi produserer fremdeles på de gamle maskinene og driver med vern gjennom bruk hele året.

Bygningene og maskinparken på fabrikken ble i 2019 fredet av Riksantikvaren etter kulturminneloven. I løpet av året har museumsfabrikken rundt 8 000 besøkende bestående av både sommergjester, bestilte grupper og skoleklasser. Sommersesongen strekker seg fra juni til august med omvisninger, ullverksted og åpen kafé. Gjennom året gjennomføres små og større arrangementer.

Bli med på en spennende omvisning i den levende fabrikken, og se ferdige stoffer og garn.

Åpningstider sommeren 2021: 20. juni–20. august: Alle dager kl. 11–17 Omvisning i fabrikken hver time Ullaktiviteter for barn Sommerutstilling med designeren Siv Støldal og tekstilkunstneren Else Karin Tysse Bysheim Her finner du oss Sjølingstad Uldvarefabrik Sjølingstadveien 297 4513 Mandal Sjølingstad ligger 8 kilometer vest for Mandal, følg det brune skiltet fra E-39.

Priser og program vestagdermuseet.no/sjolingstad

Museumsbutikken Her kan du kjøpe garn og rekonstruerte stoffer og god gammeldags vadmel. Vi selger også pledd og tykke, vevde ulltepper produsert her på fabrikken. Du kan også kjøpe med hjem en ferdigpakket materialpakke med filt og vev til barn.

Visste du at . . .

. . . disse støvlene fungerte som isolerende fottøy i kaldt vær på Møvik fort og ble brukt over de vanlige lærstøvlene? De ble brukt i situasjoner der hurtig bevegelse ikke var nødvendig, som ved vakttjeneste under krigen.

. . . D/S Hestmanden har tilnavnet «det heldige skipet»? Skipet overlevde nemlig flere angrep under både første og andre verdenskrig og ble derfor omtalt som et særdeles heldig skip.

. . . brikkebåndet fra Snartemo II har rullekant? Rullekant viser detaljnivået som håndverkeren utførte i folkevandringstiden.

. . . Listas første bil står i kantina på Nordberg fort? Det er en Renault fra 1906 og var drosje i London da skipsreder Stray kjøpte den av drosjesjåføren.

. . . kunstmaleren Adolph Tidemand ble født i Mandal, og at et av hans aller mest kjente verk, «Haugianerne», er utstilt på Mandal museum?

. . . plisséstoffet som brukes til stakker/ bunadskjørt, trekkes for hånd på Sjølingstad Uldvarefabrik?

. . . damplokket på Setesdalsbanen bruker ca 200 kg kull og 1500 liter vann på en tur fra Grovane til Røyknes?

. . . Kristiansand museums eldste bygning ble bygget over 60 år før Kristiansand by ble grunnlagt?

Beholder for parafin i den øverste delen. Hang i lampeholder montert i taket på jernbanevogner.

Polititegn

Polititegn er en tidlig form for politiskilt. Det fungerte som myndighetsbevis og identifiserte politibetjenten. Tegnene kunne ha ulike utforminger og noen var mer forseggjorte enn andre. Dette polititegnet fra Kristiansand er formet som en hånd (trolig etter “lovens lange arm”). Det er preget med byvåpenet til Kristiansand og ble trolig brukt i byen en gang på 1800-tallet.

Gave

Gave fra passasjerer og togpersonell til familie som ga mat og husly i tre døgn da toget på Setesdalsbanen ble stående fast i snøen mars 1924.

Forsøk med etterligninger av jernalder drakt gir oss bedre kunnskap om materialer og funksjoner, samt det bidrar til å videreføre oldtidens håndverk.

FOTO: LASSE NORLEMANN MATHIESEN

Ull i folkevandringstiden

- kilde til overlevelse, makt og posisjon

Tekstilfunn fra Snartemo vitner om en tidsperiode hvor de dyktigste håndverkere kunne skape så verdifull bekledning at kun de mektigste i samfunnet kunne bruke dem. Tekstilene inneholdt symboler og teknikker som forteller oss at ingenting av dette var tilfeldig. Dette arkeologiske materialet fra gravfunn dateres til folkevandringstiden, 375-550 evt.

TEKST: KATJA REGEVIK OG SAMUEL HØILAND

Ull har gjennom tidene hjulpet menneske å leve og å overleve. Uten ull nyttet det ikke å løfte det fineste gullsverdet, fordi om du frøys var kampen allerede tapt. Håndverket var så essensielt for livet på jorden at trådene og ulla fant veien inn i menneskenes trosverden. Ved å spinne ulla, lagde skjebnegudinnene, nornene, livets tråd som bestemte din skjebne. Ull og spinnehjulet har med det hatt en særskilt posisjon i samfunnet, og med god grunn kan det hevdes at de er de mektigste våpnene du kunne skaffe deg.

Blant utstyret som fulgte mennesker i graven finner vi ikke bare ull. Tekstilene ble lagt i graven sammen med andre dyrebare gjenstander som gullsmykker, glass, perler og bronsekjeler. Spannformede leirkar, spinnehjul, vevebrikker og vevesverd var også en naturlig del av gravgodset, noe du skulle ha med til det neste livet. Dette vitner om den høye posisjonen ull og veving hadde i samfunnet. Sidestilt med det andre var de en naturlig del av det viktigste menneskene trengte.

I folkevandringstiden ble de mest avanserte tekstilene, med både geometriske figurer og dyremotiver, vevd av ull og hestehår. Vevebindingene i folkevandringstiden var så avanserte og trådene så fine at mange håndverkere i dag sliter med å gjenskape dem. For å få til så fine kvaliteter, med de fineste trådene som tilsvarer dagens sytråd, måtte ull sorteres nøye til

(G)ullalderen – Folkevandringstiden var storhetstiden for Agder

Ullkam – i jernalderen ble ull kammet, ikke kardet. Brikkevev fra Snartemo er av høyeste kvalitet.

de ulike formålene. Ull ble kammet med ullkammer for å få fibrene til å ligge parallelt, klare for spinning, ikke kardet slik som i dag. Dette medførte at håndverkeren fikk en sterk og smidig tråd å jobbe med. Tekstilene ble deretter vevd, enten med brikker eller på oppstadvev.

De vakre tekstilene var symboltunge og tidkrevende å skape. Som eksempel kan vi løfte frem ullbånd brosjert med hestehår. Det vil si at hår fra hest ble brosjert på plagget for å fremheve dets status og mening. Plaggets symbolikk kan vi i dag ikke forstå fullt ut, da vi ser på gjenstander fra en tid uten skriftlige kilder, men at dette var verdifult og viktig i flere perspektiver enn bare som praktisk bekledning er det ingen tvil om. Slike brosjerte mansjetter og bånd kunne bli brukt om igjen, og av flere funn kan det antydes at de mest dyrbare detaljene har gått i arv til neste drakt, kanskje også til neste generasjon.

Det er Ikke så rart når en tenker på arbeidsmengden bak. Millimeter for millimeter med tynne hestehår ble nøysomt og tålmodig brosjert

Gravskikken med avlukket luftrom over den avdøde bidro til at tekstilene er fremdeles bevart, 1500 år etter.

inn i de fine ulltrådene. Moderne forsøk av vår tids dyktigste håndverkere viser at for å lage et hestehårsbånd, som gikk rundt hele tunikaen, trengtes bortimot 1700-arbeidstimer, eller et helt årsverk til sammenligning. Slike bånd kunne også være festet på innsiden av tunikaen, ikke bare utenpå drakten. Med det ila jernalder-mennesket drakten en skjult symbolikk som bare de innvidde kjente til. I tillegg til graver fra Agder, kjenner vi til flere slike hestehårsbånd fra Sør-Vestlandet her i Norge og eksempel fra Högom i Sverige. Derfor kan vi si at Agder var på motetoppen sammen med resten av Skandinavia på denne tiden.

Snartemoteknikken Et annet eksempel fra grav V på Snartemo er brikkebåndet hvor vridningene danner flotteringer på overflaten, og med det mønster. Båndet har gitt navnet til vevteknikken som gjerne refereres til som Snartemo-teknikken. Veve-teknikker som ble brukt forteller om samhandling som gikk over dagens landegrenser. Her finner vi rullekanter, søm-typer og avanserte kyperbindinger, noe som er så spesifikt og likt gjennomført på ulike steder at det ikke kan tolkes som en tilfeldighet."

Fra romerske kilder vet vi at det ble handlet med dyre ullstoffer fra Skandinavia, kanskje nettopp fra Agder. Dette var en viktig og livsnødvendig handelsvare som de romerske grensevaktene i dagens Tyskland handlet til seg fra «barbarene» fra nord. I det barske nord-europeiske klimaet i Germania ble de romerske klærne som var tilpasset et middelhavsklima ikke gode nok. Da trengtes fine skandinaviske ullstoffer og omvendt, de fra nord hadde ønske om varer fra syd. Handelen gikk alle veier.

Gravene vi i dag finner bugner over av rikdom som var forbeholdt til de få, rikeste og mektigste i samfunnet. Den som ikke tilhørte denne privilegerte klassen delte likevel nødvendigheten av klær i ull. Denne fortelling har vi ikke så mye arkeologisk materiale å støtte oss på da den lavere klassen ikke fikk en gravhaug å bevare sin fortelling i. Men vi vet at om du var fattig eller rik, ull måtte du ha for å overleve. Forskjellen var i kvaliteten og antall arbeidstimer du hadde til rådighet. Uansett hvordan vi ser på det har ull gjennom tidene vært en naturlig og viktig del av menneskets liv.

Lesetips: Rullekant på Snartemo II smal bånd https://www.vestagdermuseet.no/ snartemo-ii-narrow-band/

Her finner du oss Fylkesveg 43 4595 Tingvatn

Åpningstider, priser og program vestagdermuseet.no/tingvatn

Kafé og museumsbutikk Vi serverer Tones Hjortesuppe fra Mydland gård, ertesuppe, kanelboller, lappekaker og minipizza fra eget kjøkken. Du får også kjøpt is, kaffe og kalde drikker. I museumsbutikken finner du litteratur og varer knyttet til jernalder og håndverk samt lokalhistoriske utgivelser.

Løa slik den opprinnelig sto på Bjørgum

Bygningsvern Løa fra Bjørgum

Bygningsvern er en viktig del av Vest-Agder-museets faglige satsinger. I 2020 startet arbeidet med istandsetting av løa på Kristiansand museum. Siden museet kom på plass på Kongsgård har løa stått på tunet – der den sammen med loft, stabbur, nystove og fjøs utgjør et komplett tun i typisk Setesdaltradisjon.

TEKST: LINE ØRSTAVIK

Sommeren 2020 startet arbeidet med istandsetting av løa på Kristiansand museum. Løa er tredelt slik det var vanlig i dalen, med ett rom for høy, ett for korn og et åpent rom i midten med treskegulv. Opprinnelig er løa fra Bjørgum i Hyllestad.

I brev fra Torleiv Bjørgum kan vi lese at tømmeret holdt god stand da den ble tatt ned: «Du skulle sett det var god materiale i løa. Stokkane var tunge som «bly» (!) – bare «tyri» i dei.»

Hvor gammel er løa? Tiden har derimot satt sine spor i bygget, og for å sikre løa for årene fremover er det dags for en større istandsetting. I den forbindelse ble det i 2016 utført dendrokronologiske undersøkelser som viser at tømmeret er felt i tre ulike tidsperioder: 1640-42, 1719 og 1749. Dette kan bety at deler av løa er bygget med tømmer fra eldre bygninger. Gjenbruk av tømmer var svært vanlig. Selve løa ble datert til 1749. Du kan lese mer om dateringen på våre hjemmesider.

Puslespill Når håndverkerne skal istandsette

Prøver av treverket ble tatt ut

for undersøkelse. FOTO: TONJE TJØTTA Løa er demontert og lagt utover tunet. FOTO: LINE ØRSTAVIK

Ved hjelp av kran og nøye planlegging i forkant ble hele løa demontert i løpet av en dag. FOTO: VEGARD SVARSTAD Det diskuteres hvor skjøtet mellom gammelt og nytt tømmer

skal legges. FOTO: LINE ØRSTAVIK

løa, blir hele bygget demontert og flyttet til et innendørs verksted. Her blir tilstanden til hver og en stokk vurdert før bygget settes sammen igjen. Dette er litt av et puslespill! Hver enkelt laftestokk ble derfor markert med plasseringsnummer.

Øverst til høyre ser vi avtrykket etter løa med stokkene lagt utover på tunet. De ble deretter flyttet ned til verkstedet, der museumshåndverkerne har bygget tak for å lagre stokkene utover vinteren. Inne i verkstedet er grunnflaten med svillstokkene lagt utover gulvet.

Her kan tilstandsvurderingen av stokkene starte. Det har allerede blitt bestemt at noen av stokkene må byttes ut på grunn av råte, mens andre steder skal gammelt tømmer skjøtes med nytt. Dette kalles «spunsing», hvor det forsøkes å beholde mest mulig opprinnelig materiale samtidig som man lager en god, varig reparasjon.

Neste steg blir å tilpasse nye stokker til bygget. Det nye tømmeret er felt i Skjeggedal, der emner har blitt valgt ut basert på alder og kvalitet.