Innledning

Cora Alexa Døving

Nyttårsbarnet – den babyen som blir født rett over midnatt i et nytt år – er en offentliggjort gladnyhet i de fleste vesteuropeiske land. I 2018 kunne Vienna Hospital annonsere på sin Facebook-side at denne gangen ble Østerrikes nyttårsbarn født på deres sykehus. Bildet de la ut, viste to smilende jordmødre og en familie med en baby i armene. Babyen heter Asel Tamga, står det under. Mor har hijab på. Det skulle gå kun et par timer før sykehuset måtte stenge Facebook-siden, kommentarfeltet var fullt av rasisme: «Jeg håper på krybbedød. Deporter avskummet med en gang», «Parasitter», «Disse skapningene formerer seg som kakerlakker, jeg ville ikke blitt forbauset om de første 20 babyene som ble født i Østerrike også var blant disse innavlete skadedyrene akkurat som denne.»1 … Allerede før dette nye mennesket har sagt, gjort eller tenkt noe som helst, er hun et mål for rasisme. Og her er vi ved kjernen av rasisme som fenomen: Et menneske tillegges bortimot uforanderlige egenskaper kun i kraft av hvor det kommer fra eller hvem som har gitt det liv. Denne tenkningen ligger også til grunn for begrepet rase.

«Rase» ble levende begravd sammen med minnet om dets grusomhet, skriver historiker og rasismeforsker David Goldberg. Han sikter til diskrediteringen av rasebegrepet etter holocaust, og fortsetter med å hevde at forvisningen av ordet rase mer eller mindre utilsiktet førte til at også rasisme forsvant som tema for den europeiske offentligheten (Goldberg, 2015). Rasisme som tema har imidlertid gjenoppstått, både med og uten referanser til rasebegrepet.

1 Rasistiske kommentarer preget også kommentarfeltene til de nyhetskanalene som skrev om nyttårbarnet. Dette var så omfattende at hendelsen ble dekket av medier også i andre land – se New York Times: https://www.nytimes.com/2018/01/04/world/europe/viennanew-years-baby.html og Independent: https://www.independent.co.uk/news/world/ europe/new-years-baby-vienna-asel-tamga-anti-immigration-hate-racist-comments-online-trolls-a8143036.html.

13

Black Lives Matter-demonstrasjonene våren 2020 førte til en omfattende og ny interesse for rasisme også i norsk offentlighet. Og med på lasset kom begreper som kritisk raseteori, hvite privilegier, strukturell rasisme, rasialisering, interseksjonalitet, raseforskjeller – begreper som sjelden ble forklart, men ofte imøtegått som irrelevante for norske forhold.2 Og det er særlig rasebegrepet og dets forhold til rasismebegrepet som utgjør et omstridt tema.

Fordi rasebegrepet, slik Goldberg sier, ble lagt i graven etter holocaust, har begrepets innholdsmessige referanse blitt knyttet til hva det sto for i nazistisk ideologi: en kvasibiologisk kategorisering og rangering av menneskeheten, der den såkalte ariske rasen sto øverst. Teorien om at menneskeheten kunne deles inn i biologiske raser oppsto mot slutten av 1800-tallet. Utvalgte hodeskaller ble målt og folkegrupper sortert og rangert. Hvite mennesker ble tillagt mer verdi enn andre. Rasebegrepet refererte både til fenotypiske trekk (som ansiktstrekk, hudfarge og hår) og til en bestemt logikk om at disse korresponderer med grad av intellekt og moral. Rasisme, med andre ord. I norsk språkbruk har rasisme lenge blitt forstått som synonymt med troen på raselære.

Som denne boken vil vise, dreide de aller tidligste kategoriseringene og rangeringene av folkeslag seg ikke om biologisk ulikhet, men om religiøse og kulturelle markører (se del II). Tidligere definisjoner av rasisme har likevel dreid seg kun om ideen om biologiske menneskeraser og forholdet mellom disse. I dag inkluderer de fleste rasismedefinisjoner også livssyn og levemåte som årsak til underordning (se innledningen til del II for eksempler på rasismedefinisjoner).

Rasekategorier anses ikke lenger å ha vitenskapelig relevans som forklaring på biologiske forskjeller mellom mennesker. Dette betyr likevel ikke at ideer om forskjeller mellom mennesker har sluttet å ligne de som var forbundet med ideer om raseforskjeller. Ofre for rasisme trekker ofte frem sin synlighet – først og fremst hudfarge – som årsak til at de er utsatt for rasistiske uttalelser, og innholdet i uttalelsene er forbausende like de vi finner i en kolonial fortid: Mørkhudete beskyldes for å være primitive, voldelige, dyreaktige (signalisert ved apelyder og løvebrøl) og/eller mindre intelligente enn majoriteten, og i enkelte tilfeller beskyldes de for å forringe nasjonens arvestoff.3 Trenger vi rase-

2 Et eksempel på en slik debatt i norsk offentlighet finnes i flere numre av Morgenbladet året 2020. 3 Basert på 56 intervjuer med minoriteter i Norge presentert i U/synlig, utstilling ved HL-senteret, 2021.

14

begrepet for å fange opp denne typen historiske konstruksjoner i samtidens rasisme? Eller finnes det andre måter å inkludere dette aspektet ved rasisme på?

Det finnes noe forskning på hudfargens betydning i rasisme i Norge (Prieur, 2002; Andersson, 2008; Friberg, 2021; Vassenden, 2010; Führer, 2021), men generelt sett har det vært lite fokus på koblingen mellom hudfarge, koloniale stereotypier og rasisme – både faglig og i offentligheten. Dette har nok også, som pekt på helt innledningsvis, sammenheng med at det etter andre verdenskrig ble tabu å begrunne fordommer med «rase» og hudfarge. Høsten 2021 lanserte Bufdir en rapport som viste at erfaringer med rasisme er vanlig blant utenlandsadopterte. Rapporten er ett av flere eksempler på at rasisme i Norge ikke kun kan forklares som en følge av manglende tilpasning til det norske samfunnet:4 Fenotypiske trekk fungerer beviselig som markører som fører til at forestillinger om «rase» leses inn i et individ. Selv om «rase» ikke finnes i noen naturvitenskapelig forstand, eksisterer altså forestillinger om raseforskjeller i erfaringer med rasisme.

De aller fleste forskere i Norge mener at det finnes andre måter å forklare rasisme på enn å benytte det historisk ladede rasebegrepet. For de fleste samfunnsforskere, gir det liten mening å benytte begreper som ikke har gjenklang i det samfunnet eller blant de menneskene de studerer. Mange forskere mener også at det ligger en fare for å videreføre feiloppfatninger om forskjeller mellom folk dersom begrepet rase benyttes i formidlingen av forskningen. Den internasjonale forskningen som i mangfoldige årtier har befattet seg med den sosiale konstruksjonen av rase, er like fullt viktig også for norske forskere. Men hvordan operere i forhold til et internasjonalt forskningslandskap der rasebegrepet står så sentralt, men ikke passer for norske forhold?

en stikktur «over there»

Rasebegrepet er for komplekst til simpelthen å kunne byttes ut med «hudfarge». For å vise dette, og før de enkelte forskerne slipper til, trengs det en stikktur til USA – til en mediesak om en hvit kvinne som ville være svart. Omveien tas fordi den viser at selv i et land som bruker rasebegrepet til smått og stort (både sosiologiske målinger og selvidentifikasjon), er det uklart hva begrepet viser til (#fødtsånnellerblittsånn).

4 https://bufdir.no/aktuelt/ny_rapport_mange_utenlandsadopterte_opplever_rasisme_ og_diskriminering/.

15

I juni 2015 ble den svarte amerikanske aktivisten Rachel Dolezal «avslørt» som hvit. WHITE WOMAN PASSING AS BLACK!!! Overskriftene skriker over et bilde der en mor og en far viser frem en fødselsattest der rubrikken for «kaukasier» er krysset av. Dolezal svarer: «I identify as black. Nothing about whiteness describes who I am.» Og en av de største offentlige debattene om rase i det moderne USA er i gang – i pressen, på talkshows, i blogginnlegg, artikler og paneler, i radioprogrammer og i foredrag.

Dolezal hadde vokst opp med adopterte svarte søsken og var gift med en svart mann hun har en sønn med. Dette, sammen med at samtlige i hennes omgangskrets anså henne som svart, fikk ingen betydning i fordømmelsen av henne. Anklager om at hun hadde løyet om egen identitet preget reaksjonene i mediene, og «bedrager» var et av de hyppigste adjektivene som ble brukt om henne. Forestillingen om det moderne Amerikas aksept for identitet som noe frivillig valgt druknet i en naturalistisk forståelse av rase som en svært fastlagt identitet: Dolezal manglet en dråpe «svart blod».5

Svart og hvit er hovedkategoriene i den amerikanske forståelsen av raseforskjeller, men farge er ingen sikker indikator. Svart/hvit er med andre ord klassifikatoriske begrep på noe som objektivt sett er en skala. Slik skriver eksempelvis James Baldwin om hudfarge:

Our mama is almost white … but that don’t make her white. You got to be all white to be white … You can tell she’s a colored woman because she’s married to a colored man, and she’s got two colored children. Now, you know ain’t no white lady going to do a thing like that.6

Systematiske voldtekter av slavekvinner og ekteskap mellom slaver og fattige irlendere førte til en stadig lysere svart befolkning. Barn født av slavekvinner ble definert som slaver. Slik kunne privilegier (slik som arv) sikres den hvite delen av befolkningen, uavhengig av utseendemessig hvithet. «One drop of black blood»-regelen slo fast at om det så kun fantes én forfader fra Afrika, skulle personen regnes som svart. Denne regelen ble i praksis utviklet gjennom 1800-tallet, men kodifisert som del av lovsystemet på begynnelsen av 1900-tallet. «One drop» var et forsøk på å opprettholde segregering også når svartheten ble vanskelig å se. Utseendemessig kan altså det samme ansiktet

5 For en lengre analyse av Dolezal-saken, se Døving 2016. 6 Fra Tell Me How Long the Train’s Been Gone (Baldwin, 1968).

16

passere som hvitt eller svart; det er forfedrenes «rase» som avgjør hvor man hører hjemme. Nettopp derfor skapte Rachel Dolezal store overskrifter.

Reaksjonene i den amerikanske offentligheten handlet i stor grad om at «rase» ikke er noe som kan velges. At Dolezal i årevis hadde levd med en identitet som svart, ble løftet frem som et eksempel på hvites privilegium. Det er interessant at en rasistisk regel ble toneangivende i debatten, nemlig at Dolezal ikke kunne vise til «one drop of black blood» i sin (genetiske) forhistorie.

Dolezals erfaringer med å vokse opp med svarte søsken, være gift med en svart mann og ha to svarte sønner (tips: les sitatet fra Baldwin en gang til) ble sjelden referert til.7 Filosof Laurie Shrage formulerte i etterkant av «avsløringen» følgende tenkte scenario: En person vokser opp i en hvit familie og behandles som hvit, men finner etter hvert ut at en av foreldrenes foreldre (som hun aldri har hatt kontakt med) var svart. Basert på denne nye kunnskapen velger hun en svart identitet. Ville en amerikansk offentlighet ha fordømt henne? Ville hennes nye identitet blitt omtalt som et bedrageri?8 Shrages spørsmål viser i hvilken grad fordømmelsene av Dolezal hvilte på ideen om at kun svarte forfedre kan gjøre deg legitimt svart. Eksemplet viser at rase også i en amerikansk kontekst fremstår som naturalistisk, og som noe som er konstituert av en rekke overindividuelle faktorer som forfedre og historisk arv. Det ligger en gitt objektivitet i forståelsen av hva «rase» er som gjør «rase» umulig å velge (Brubaker, 2016, s. 432).9

7 Skifte av rase ble også debattert i sammenheng med skifte av kjønn. Dolezal-saken fant sted kort tid etter at Vanity Fairs forsidefoto viste den tidligere olympiamesteren og kjendisfaren fra realityserien Keeping Up with the Kardashians, Bruce Jenner, som kvinnen Caitlyn Jenner. Begrepet transracial ble del av Dolezal-debatten som parallell til transgender. Jenner var blitt møtt med en offentlighet som i all vesentlig grad hyllet hennes valg. Hun var modig og en rollemodell for alle som nøler med å ta skrittet ut i sin sanne identitet, lød den vanligste responsen. Men hvorfor, spurte professor i juss og sosiologi, Camille Gear Rich, falt Jenners skifte så lett inn i den amerikanske samtidens ideal om at identitet skal samsvare med hva vi føler i vårt hjerte at vi er, mens Dolezals identitet ikke ble sett på samme måte? Rich foreslår at den positive innstillingen til et kjønnsbytte er knyttet til forestillinger om ikke-valg, om biologien som presser seg på fra innsiden (hun var kvinne fanget i en manns kropp). Jenner var med andre ord autentisk sett egentlig kvinne, og dermed endret hun ikke identitet, men valgte å vise den sanne identiteten frem. 8 http://dailynous.com/2015/06/15/philosophers-on-rachel-dolezal/, desember 2015. 9 I hvilken grad irrasjonaliteten i å vende seg «nedover» i det sosiale rasehierarkiet har påvirket debatten i seg selv, er et interessant spørsmål.

17

Dolezal hadde løyet om seg selv, men som også noen spaltister pekte på, så var det jo en løgn hun hadde løyet om – altså rase er en løgn.10 Forfatter og fast spaltist i The Guardian, Gary Younge, uttrykte det slik: But like it or not, she’s exposed how shaky and ridiculous the whole centuries-old construct of individual «race» is.11 Hvor sterkt forståelsen av rase er knyttet til en forståelse av forfedre, ble understreket av professor i African Cultural Studies, Damon Sajnani: Han hevdet at når vi etter avsløringen tenkte på Dolezal som en som hadde vært hvit hele tiden (altså også mens hun levde som svart), var dette et tegn på at det «uforanderlige ved rase er programmert i oss»: The real question is not what «is» Rachel now that we know she is not Black, but what was Rachel when we did not know?12

Dolezal-saken meislet ut to typer forståelser av «rase», der den første var udiskutabelt dominerende både blant hvite og svarte debattanter: 1) «Rase» er basert på arv, enten i genetisk eller historisk forstand (Dolezal kan ikke være svart), og 2) «rase» kan baseres på selvidentifikasjon og nåtidige erfaringer (Dolezal kan være svart). De to kategoriene reflekterer hva sosiolog Roger Brubaker beskriver som en stadig skarpere konfliktlinje mellom på den ene siden å forstå (og akseptere) identitet som noe gitt, essensielt, objektivt og naturlig, på den andre siden som valgt, autonomt, subjektivt og selvkonstruert (Brubaker, 2016, s. 414).

I norsk sammenheng finner vi lignende dilemmaer rundt identiteter knyttet til opphav og kategoriseringer, ofte forbundet med det vi kaller etnisitet: En kvinne med samisk mann og samiske barn og som attpåtil jobber i Sametinget kan ikke kalle seg samisk om hun skulle føle seg som det. Identitetspolitiske spørsmål er ikke tematisert i denne delen av boken, men slike spørsmål er knyttet til rasisme som felt og til den antirasistiske aktivismen. Hvem som kan være hva i et samfunn er et bakenforliggende konfliktfelt som leseren med fordel kan være seg bevisst.

10 http://www.newyorker.com/news/daily-comment/rachel-dolezal-black-like-her?intcid=mod-latest, november 2015. 11 http://www.theguardian.com/world/commentisfree/2015/jun/12/rachel-dolezal-black-identity-civil-rights-leader, november 2015. 12 http://hutchinscenter.fas.harvard.edu/news/hutchins/rachelracial-theory-reverse-passing-curious-case-rachel-dolezal, november 2015.

18

bidragsytere:

Cora Alexa Døving (red.) Arnfinn H. Midtbøen Stine H. Bang Svendsen Mette Andersson Aaron Ponce Torjer Andreas Olsen Prisca Bruno Massao Randi Gressgård Yael Harlap Anne Eriksen Marta Bivand Erdal Lars Laird Iversen Sindre Bangstad Frode Helland Mona Abdel-Fadil Anne Hege Simonsen Katrine Fangen Julia Orupabo Anders Vassenden Ayan Handulle Marjan Nadim Laura Maria Führer Oda-Kange Midtvåge Diallo Carla Ramirez Claudia Lenz Randi Solhjell Mikkel Berg-Nordlie Michelle A. Tisdel

Hva kjennetegner rasisme i Norge i dag? Hvilke perspektiver og temaer opptar norske forskere?

Norsk offentlighet har gjennomgått et paradigmeskifte når det gjelder interesse for og vilje til å snakke om rasisme. Det synes nå å være bred enighet om at rasisme finnes også i Norge, og at det handler om mer enn tilfeldige enkelthendelser. Mindre enighet er det om hva rasisme springer ut ifra, hvordan den kan måles, og hvor utbredt det er. Teoretiske begreper fra internasjonal rasismeforskning som strukturell rasisme, hvite privilegier og rasialisering har i løpet av kort tid blitt en del av den norske debatten. Men er disse begrepene relevante for å forstå rasisme i Norge? Hva kan de hjelpe oss til å forstå?

I denne tekstsamlingen har en rekke forskere fra ulike fag blitt spurt om hvilke teorier fra internasjonal rasismeforskning som kan bidra til økt forståelse av rasisme i det norske samfunnet. Bidragene er organisert i tre ulike tematiske bolker som kommer med hver sin introduserende fagtekst.

Boken er uvurderlig lesning for alle som ønsker å forstå den norske rasismens særpreg og den globale sammenhengen denne rasismen er en del av.

ISBN 978-82-15-06306-5